Siste etappe i Sri Lanka

16999208_10154441109116647_4633553061936594153_n

Soloppgang Galle 06.15

Del 8, Vinterreisen Sri Lanka – India

Som sagt dro vi av gårde i regnvær, men jo lenger sør øst vi kom, desto bedre ble været. Målet var byen Galle der vi skulle overnatte i to netter.

Alle anbefalte Galle (uttales Gål, på engelsk), som en by man ikke bare skulle ta en titt på men overnatte i. Det rare navnet skal visstnok ha portugisisk opprinnelse. Da den portugisiske flåten  i 1505 stranda der under et forrykende uvær, ble de værende og kalte byen Galo, som betyr hane på portugisisk. De hadde visst hørt et hanegal, som minna dem om hjemlandet.  Seinere ble byen tatt av nederlenderne som bygde fortet og den ble Sri Lankas mektigste havneby i 200 år. Gamlebyen står fortsatt, men den ble hardt rammet under tsunamien. Utenfor den gamle byporten og murene ligger det nye Galle, en mer alminnelig, livlig og travel by.

Det er fint å gå på den gamle bymuren, flere lokale gjorde det om morgenen. Vi våkna til takfaste skritt  klokka 6, da var det byens militærrekrutter som var på joggetur. Det er fort gjort å gå den historiske ruta for å se på fine, gamle bygninger, det gamle nederlandske hospitalet er gjort om til eksklusive butikker og kaféer, men det blir ulidelig varmt utover dagen.  Om ettermiddagene kom det busslaster med turister og skolebarn for å stå på et hjørne på muren og se solnedgangen.

En morgen ved 7 tida traff vi stivpynta  mennesker utafor tingretten. Det var brudepar som lot seg avfotografere. Å få av og på disse brudeantrekkene er ikke gjort i en fei, En komplisert variant av bunader, men i brodert silke med hatter og vester, og lange kjolegevanter.

Gamlebyen har trange gater, små dyre butikker og restauranter, hoteller, ligner mye på andre lignende byer jeg har sett i Europa. Det syns vi ble litt kjedelig. Det var noen gode restauranter der, men det er så å si bare turister som ligner på oss som vi treffer. Hyggelig by, fine solnedganger, men en overnatting er nok. Tror jeg heller ville valgt å bo i den nye Galle, der er det et mer normalt liv.

17021780_10154439671691647_8461555824676159354_n

Bilde fra fortet, Galle

Vårt neste og siste stopp i Sri Lanka var badestedet Unawatuna. Her skulle vi være i seks dager. Vi visste at det var mange flotte strender på øya, særlige for surfere og dem som liker å hoppebade i bølger, men jeg var mest opptatt av å finne ei strand der det gikk an å svømme langt i rolig farvann. Unawatuna er ei bukt, bølgene er ikke så store og det er fint å svømme. Også behagelig å bare sitte og se utover havet for å kjøle seg ned i varmen. Her ble det både morgenbad, lunsjbad og kveldsbad. Men svømmeturene ble ikke så lange som jeg hadde håpa, det var sjelden blikk stille. Noe annet som ble en virkelig plage, var  bråket fra omkringliggende restauranter/barer. Det er et laid back sted med mye rasta og overvintra hippier, både unge og eldre. Ingen store grupper med turister. Vi bodde på et hotell rett ved stranda og på den ene sida var det en rasta kafé kalt One love, med den slags musikk både natt og dag. På den andre sida var det også noen ubestemmelige typer som spilte rock og det som verre var  både natt og dag. Jeg syntes vi måtte tåle litt fra lørdag til søndag og tenkte at nå var det over, nå tok det slutt, men musikken dura rett inn til oss hele natta fram til kl. 6 om morgenen. Da dro vi ned for å inspisere stedet. Der hang rastafletter ut av et fargerikt tynt teppe, den unge mannen hadde lagt seg til å sove på en madrass rett ved bar disken der musikken sto på full guffe. Umulig å vekke han, men vi tok kameraten hans fatt, og han skrudde meget motvillig ned lyden.  Da vi sa fra, ble han rasende, litt må dere tåle. Det ble siste sang for oss, vi bytta til et roligere sted, litt lenger unna stranda, en såkalt Villa, mer komfortabelt og vi våkna til fuglesang.

Ikke langt unna Unawatuna ligger det en annen strand, Jungle beach, som er veldig populær. Der er vannet blikkstille og en kan svømme langt og lenger enn langt utover. Dit kom vi første gang en søndag, det var stappfullt med både turister og lokale, vanskelig å finne en skyggefull plett. Etter det besøket tok vi beina fatt hver morgen, tidlig, og gikk til Jungle beach for et langt morgenbad. Vidunderlig. En dag prøvde vi å gå litt videre til den andre litt større stranda rett ved, det er antagelig den opprinnelige Jungle beach for den var større og mer tilrettelagt for turister. Vi var helt alene, ikke et menneske å se, og kasta oss ut i vannet, men snudde fort igjen, for det var ikke så fint å bade der. Når vi kommer tilbake, er plastposen med briller og håndkle borte. Vi hang den på en staur. Litt etter litt fant vi restene av posen samt innholdet, apekatten hadde vært på ferde for å se om det var noe spiselig i posen, og nå satt den vel i et tre og lo av oss. Vi verken hørte eller så noen ting til den.

I Unawatuna fikk jeg adrenalinkick under en kvelds-svømmetur da jeg så en stor skilpadde rett foran meg, det var 8 mars, og jeg tror det må ha vært ei dame. Jeg svømte etter den en stund, en bevegende, overraskende opplevelse.  Jeg bruker både ørepropper og badehette når jeg svømmer, da unngår jeg, vann og infeksjon i øret. Det fikk nemlig Bård og vi måtte til lege. Jeg har også med fine, små svømmebriller som gjør at jeg kan kikke på fisker og sjødyr. Ikke nødvendig med snorkler og annet utstyr. Badesko er også lurt når bunnen har spisse steiner.

I Unawatuna spiste vi deilig sjømat på restaurantene på stranda, rimelig, rikelig og stort utvalg,  hummer, kreps, små, søte krabber, små og store reker, deilig fisk….nam, nam. Det koster ikke mye. En annen god restaurant er Kingfisher. Deilig mat, litt dyr. Men den er litt for vestlig, litt for fin liksom. Veldig god service.

Badestranda Unawatuna hvor jeg traff skilpadda            Jungle beach

Jeg fant også et kjempefint yoga sted, rett ved der de bodde, det ligger i Secret Garden Villa, Yogalæreren er singalesisk og heter Upali Rathnayaka. Flott lærer, musiker, har langt krøllete hår og en vidunderlig stemme. Her kommer et bilde av han og meg. Det ser ut som jeg har veldig god balanse, men det har jeg ikke, det er han som holder meg oppe.

Solnedgangen er tatt fra templet på høyden ved Unawatuna, siste kveld før vi dro videre.

I neste blogg har jeg planer om å fortelle litt om hvordan det er å gå til legen i Sri Lanka og mitt møte med ayurvedisk behandling.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s