Grønne turer i fjell landskap

Det øverste bildet  er fra Baker’s fall, det andre fra World’s end i Horton plains national park

Sri Lanka, del 6

Den grønne øya har mye å by på. Mange drar på grunn av strendene, for å bade og surfe, se på fisker og dykke, andre for  kulturelle severdigheter eller for å se fugler, dra på safari, gå turer. Vi ville ha en blanding og særlig fjellturer står høyt på lista; vi har hatt flotte turer både i Latin Amerika, Afrika og Asia.  Den største utfordringen er varme og fuktighet, og på Sri Lanka er det tropisk klima. Men det er kjøligere i høyden. Ikke ante vi at landet har så mye flott natur og flere nasjonalparker. Vi fulgte en slags turistløype, uten at vi visste det, og holdt oss for det meste midt i landet, Hill country. Turister er det visst forresten overalt. En må dra nordover (Jaffna) for å finne roligere områder.

Dere som har fulgt oss på reisen i Latin Amerika i fjor, vil vite at vi ikke planlegger for mye på forhånd. Vi ser det an, hører på hva andre foreslår, leser litt i guidebøker, ser på været og kjenner på hva vi har lyst til. Vi reiser langsomt, farer ikke fra sted til sted, og kan bli en dag til om det passer. Vi tar det ikke tungt om vi ikke får med oss alt. Ruta blir til mens vi reiser.

Når det gjelder transport, er det rimelige busser overalt, men det tar tid og en må være forberedt på forsinkelser og bytte. Tog er en annen mulighet, de er også rimelige og en attraksjon i seg selv. Den tredje muligheten er å leie bil med sjåfør. Vi brukte det en del. Om man befinner seg langs kysten og skal være på samme sted en stund, går det også an å leie scooter eller motorsykkel for kortere turer.

Generelt er inngangsbilletten til så å si alle attraksjoner i Sri Lanka høye. For utlendinger. De har et to-pris system, rimeligere for de lokale. Den kan koste mellom 100-300 kroner pr. person for utenlandske turister. Det står på  billettene at alt overskudd går til å utvikle og ta vare på attraksjonene. La oss håpe det.  Det gjelder å ha nok kontanter,  enkelte steder kan man betale med utenlandsk valuta (us dollar eller euro), men kredittkort er ikke utbredt.

Det siste en må være oppmerksom på er at det er ganske fullt overalt. Øya er jo ikke stor, men veldig populær. En går ikke aleine på tur i skogen eller opp fjellet. Det er mye roligere i nord – Jaffna – og på østkysten.

Første stopp med mulighet for vandringer, var i Kandy. Den ligger høyere enn Colombo, men er likevel varm og fuktig. Der fins en fantastisk  og stor botanisk hage, Royal Botanic Gardens Peradeniya  med blomster, trær og planter og ikke minst fugler og digre, sjeldne flaggermus, samt en annen naturpark Royal Forest Park Udawattekele.  Botanic garden anbefales av de to, og da må man belage seg på å være der en stund og ha med kikkert.  I Uddawattekele er det et stinett i skogen og en del fugler, men det var ikke så godt tilrettelagt. Ikke så langt fra Kandy ligger fjellkjeden Knuckles. Dit kom vi ikke, den er ikke så mye besøkt, men ville gjerne dratt dit. I stedet dro vi til Sigiriya. En litt drøy dagstur med bil til og fra Kandy, men absolutt verd strevet.

Sigiriya, løvefjellet, ser ut som en diger firkanta stein, med et flatt toppnivå. Det er et historisk interessant område som ble utvikla under Kong Kassepa da han regjerte rundt 400 år f.Kr., og har fått plass på Unescos verdensarvliste. Kongen bodde i sitt høye slott og derfra kunne han  holde øye med rivaler som trua med å drepe han. Oppstigningen ser mer krevende ut enn den faktisk er. Trappetrinn fra nederst til øverst. Lurt å starte tidlig pga varmen. Storslagent, ikke for krevende, men fullt av folk som går i takt. Både skolebarn og eldre med stokk klarte det. Også resten av området  med andre kulturminner, parker, vann, kanaler og et lite museum, anbefales.

Neste stopp for oss var Nuwara Eliya, den har jeg skrevet litt om i en tidligere blogg. Klimaet der er perfekt for turer, ligger på ca 2000 moh. Kjølig og vi hadde litt regn. Der fikk vi noen fine turer bla. til Single Tree Hill  og Lover’s leap,  men det var også morsomt å rusle rundt i små landsbyer og studere  livet på teplantasjer, markeder, parker og  i templer. En av grunnene til at vi ble der i fire netter var fordi vi ville til Horton plains, en stor nasjonalpark.Ligger på over 2000 m. Det er et platå der det  ble dyrka  poteter og kaffe på lavere nivåer og jakta på ville dyr  fram til 1948. Britene klarte tidlig å få freda skogen mot hogst . Fra 1988 har det vært nasjonalpark og er nå  en del av verdensarven.

For å komme dit måtte vi ha sjåfør og starte tidlig om morgenen. Det tar en time med bil til parken. Det er den eneste nasjonalparken der man kan følge en markert løype til fots, uten guide. Vi starta tidlig, men likevel var det smekkfullt ved inngangen da vi ankom og det var iskaldt, måtte stå i lang kø for å få billetter. Løypa er lett å gå og alle prøver å løpe så fort de kan for å komme til World’s end, en bratt kløft,  før klokka ni. Etter den tid er det ofte tåke og skydekke som stenger for utsikten.Det var flere store grupper med kinesere iført rosa sko og paraplyer som vandra rundt og skravla så høyt at vi ikke kunne hørte verken  fuglesang eller dyrelyder. Hvor du enn stopper, er det folk rundt deg. Likevel er turen en flott opplevelse, den er på rundt 10 km, ganske jevn, litt opp og ned mot slutten. Ikke så krevende.  Det står i guidebøkene at det er ville dyr i parken, bla leopard, men det tviler jeg på. Vi verken så eller hørte fugler og dyr.  Mindre søppel der enn andre steder, men den fins.

Etter de tidligere omtalte fjellturene i Ella, satte vi kursen sørover.  Målet var safari. Første stopp Udawalawe, deretter Bundala bird sanctuary, Tissamaharama og Yala. Det vil jeg fortelle mer om i den neste bloggen.