Frantz

Francois Ozon er en spennende filmskaper, en er aldri sikker på hvor langt han er villig til å gå for å sjokkere og skape forvirring,  han er uforutsigbar. I den siste filmen, Frantz, bruker han noen av de samme virkemidlene, det er hele tiden noe bakenfor, noe ubesvart, som han holder tett med til langt uti filmen. Han har noe Hitchcock aktig over seg, men sin egen stil. Filmen er både realistisk og uvirkelig. Her er det alle ingredienser, krig, eller rettere sagt, etterdønninger etter en krig,  første verdenskrig, kjærlighet, samfunnskritikk, løgn og kunsteriske krumspring. Det dreier seg om  livsløgn og hvordan den kan bidra til å holde deg oppe i en vanskelig tid. Den er nokså annerledes enn de andre filmene jeg har sett av han.

Det er tilsynelatende en streit historie om Frantz, som døde som tysk soldat i 1. verdenskrig. Han kom fra en liten by i Tyskland og  vi får oppleve han gjennom foreldrenes blikk, og ikke minst gjennom Anna, hans forlovede, som fortsatt er i dyp sorg lenge etter at krigen er over. Hun går jevnlig til graven hans og passer på blomstene og der treffer hun en ung mann som viser seg å være en fransk venn av Frantz. Allerede i de første scenene skapes det en uro hos tilskuerne om den unge franske vennen, det er noe han skjuler. Hvorfor har han reist helt fra Frankrike for å oppsøke graven? Francois Ozon klarer på mesterlig vis å skape troverdige bilder av Adrien (den franske vennen) og Frantz og deres tid sammen i Paris før krigen. Vi begynner å lure på hva slags forhold de to vennene hadde. Bildene og historiene som Adrien maner fram for Frantz  foreldre og forlovede, gir dem trøst og skaper en varm og forsonende stemning i familien som har mistet sin eneste sønn. Livet utenfor den trygge stua er annerledes. En fremmed fra Frankrike blir ikke vel ansett i Tyskland etter krigen,  Adrien og Anna utvikler et fortrolig forhold, men det er akkurat passe utydelig – vi  er ikke sikre på hvordan det vil gå. Det historiske grepet holder dem fast i en korrekt tekkelighet, her er det ingen elskovsscener,  bare antydninger og talende blikk. Før Adrien reiser tilbake til Frankrike skjer en dramatisk vending, som jeg ikke vil røpe her. Adrien sender flere brev til Anna som hun ikke svarer på. Men etter en stund drar hun til Frankrike for å oppsøke han, godt hjulpet av Frantz sine foreldre.  Dette er en smart perspektivendring, for nå er det Anna som får oppleve hvordan det er å være tysk i Frankrike. Allerede på toget merker hun krigens sår på den andre sida av grensen. Det er også en sterk scene fra en kafé i Paris der hun blir vitne til at franske krigsinvalider og andre gjester reiser seg og synger Marseillaisen. Teksten trer tydelig fram, den er blodig og aggressiv, jeg har alltid syntes det var merkelig at de fortsatt har en slik nasjonalsang.

Hun finner til slutt Adrien, men slutten er som forventet litt overraskende selv om den er troverdig.  Det er en antikrigsfilm,men det mest interessante er hvordan Ozon blander det grufulle med det håpefulle, med lyse minner og livsløgnen som holder personene oppe. Tar du livsløgnen fra et menneske, tar du lykken fra det med det samme.

Danserinnen

Den franske filmen Danserinnen (La Danseuse) ble presentert på Cannes festivalen i fjor og er nå satt opp i Oslo. Filmen handler om den amerikanske danserinnen Loie Fuller, født i 1862. Hun var banebrytende for moderne dans på et tidspunkt da klassisk ballett, tåspissko og tyll var enerådende. Den gang kvinnene gikk med korsett og i tekkelige kostymer både på scenen og utenfor.   Fuller var nyskapende med sin frie dans uten sko på føttene. Innhyllet i lange, luftige gevanter med stokker i ermene og en gjennomtenkt lyssetting, skapte hun bevegelser, rotasjon og et mektig fargespill (serpentine dance).   Dansen gir først og fremst sterke sanselige, drømmende inntrykk, bølgende bevegelser,  fargene skifter hele tiden og blir akkompagnert av klassisk musikk. Fuller brukte mye tid på å velge de riktige stoffene for kjolene, planlegge lyssettingen og fargene til siste detalj. Hun gikk vitenskapelig til verks, tegnet utallige skisser  og framstår som bevisst, ærgjerrig og målrettet. I korte glimt får vi se hvordan hun kjemper for å få patent på sin danseform, som ble forsøkt kopiert, men tida var ikke inne for det, det fikk hun først oppleve mange år seinere.Filmens karakterer og utvikling stemmer ikke helt med virkeligheten ifølge ekspertene.

Stéphanie Sokolinski, SoKo,  en fransk skuespiller og sing-songwriter, ligner på Fuller og tolker rollen briljant. Det er først og fremst hennes personlighet, kamp for å bli anerkjent og holde seg på toppnivå, som er filmens kjerne, Det er hardt arbeid og det er gripende å følge hennes ferd fra USA til Frankrike og Folies Bergère der hun fikk utfolde seg og ble hyllet av et begeistret publikum. Etterhvert får hun flere tilhengere og danner sin egen skole, lærer opp andre unge kvinnelige dansere som får plass i hennes show. En av dem er Isadora Duncan, gestaltet av Lily-Rose Depp, som også var en pioner for moderne dans, for det naturlige, men som opptrer i korte, gjennomsiktige kjoler og har mer utfordrende bevegelser som vekker forargelse i  borgerlige miljøer. Depp har ikke en stor rolle, men mestrer den godt, både dansemessig og når det gjelder kontrasten i personlighet mellom de to ambisiøse dansepionerene. Her spiller filmen opp til en konkurranse mellom de to, begge ærgjerrige og grenseoverskridende. Konkurranse og misunnelse er det nok av i dansemiljøer både historisk og i vår tid, jfr. Bolshoi balletten og dansefilmen Black Swan. Men Fuller beundret og hjalp Duncan og tok henne med i mange av sine oppsetninger, så forholdet mellom dem var nok mer sammensatt.

En annen viktig, men fiktiv person i filmen, er en greve, Louis d’Orsay, en rik mann med uutgrunnelig atferd. Han blir hennes kjæreste, og pengene hans betyr en del, men det er ellers litt vanskelig å forstå hans plass i filmen. Gaspard Ulliel spiller rollen godt som den mystiske, underfundig skikkelsen Louis. (Men jeg syns han var betydelig mer interessant i den siste filmen til Xavier Dolan, Juste la fin du monde, som nylig ble vist i Oslo). Mélanie Thierry (framført av Gabrielle Bloch) spiller rollen som Fuller’s støttende og oppofrende hjelper, som beundrer henne og alltid står ved hennes side.  En flott prestasjon. Francois Damiens har rollen som Edouard som til slutt lar Fuller opptre på Folies Bergère og han spiller overbevisende. Jeg har sett han i et par andre filmer, bla. i Familien Bellier, der han spilte en døvstum farså godt at jeg trodde han var det i virkeligheten.

Regissøren Stéphanie Di Giusto har gjort en strålende jobb. Det er sannelig på tide å hente fram flere kvinnelige dansepionerer fra historiens glemsel.