Yangshou

 

 

5. reisebrev

Jeg både grua og gleda meg til båtturen på Li-elva som endte i Yangshou. Det var en hærskare med forventningsfulle båtturister som sto og venta på å komme om bord. Minna meg om cruise på Nilen, men der er det enda verre. Fotografiene jeg hadde sett på forhånd viste ikke alle båtene og turistene, bare naturskjønne landskap. 50 båter av typen dere ser på bildet drar oppover hver dag, fullasta med turister. Turen tar ca 3-4 timer. På tilbakeveien tilbake til Gullin har de ingen turister, motstrøms må båten være så lett som mulig ellers ville det tatt dobbelt så lang tid. Flere stedet var det veldig grunt, vi hørte skrapinga mot bunnen. Jeg spurte, men fikk ikke noe svar på hva slags drivstoff båtene bruker.

De virka som de fleste var kinesere. De kom i store grupper og holdt et svare leven fra begynnelse til slutt. Deres yndlingsaktivitet var å ta bilder av hverandre i alle positurer, noen brukte tida til å fotografere seg sjøl under hele reisen, det var ikke landskapet de var interessert i, men å sende I was there- bilder. Det har de jo til felles med mange andre turister, men når det er så mange av dem, blir de veldig synlige.  Underveis fikk vi et måltid i en plastboks, som var inkludert i billetten. Ikke noe å rope hurra for. Men te ble selvfølgelig servert.

Landskapet langs vannveien er storslagent.  Bosettinger på begge sider av elva, fiskere antagelig, som sikkert prøver å finne smarte måter å selge noe og få en del av kaka som  strømmen av turister genererer.  Raske kontrollbåter for opp og ned. Det var myndighetenes oppgave å passe på ulovlig handel. Kjøp og salg med turistbåtene er bare forbeholdt noen, og hvem det var, fant vi ikke ut av. Vi så bare én fiskebåt som solgte ferske sjøvarer til en turistbåt bak oss.

Endelig framme gikk vi gjennom byen, passerte butikker, restaurant og alt som hører med i en turistby. Yangshou er et fylke i Guangxi regionen. Vi skulle ikke bo i selve byen, men et stykke utafor, i landsbyen Fenglou.

Aspara Lodge

Bokhylle og te

Interør

 

Med en gang vi kom inn til Apsara Lodge, som hotellet vårt het, skjønte vi at dette var noe helt spesielt. Vi var på landet, det var stille og rolig,  det lå rett ved ei elv, det var utendørs svømmebasseng, store rom, et moderne badekar (!), deilig veranda der det sto tekopper på bordet, og på skrivebordet fant vi både rosete og grønn te,  tekanne og kopper. Klesskap med badekåper. Komfortable senger. Lobbyen var fylt med kunst på veggene. Det var små bord, dype stoler og ei bokhylle med nye og gamle bøker, en termos med te sto på et bord, den var gul og søt. I spisesalen var hyller med te til salgs,  samt hvitvin, rødvin og øl. Og på en disk sto det flasker med lokal, søt vin, laget av frukt fra landsbyen, plommevin, ble min favoritt. En liten skvett lokal vin hver morgen, gir oss den ekstra energien vi trenger om vinteren, sa en kinesisk gjest. Vel, vinterlig var det ikke for oss nordboere, men heller ikke varmt. Det var akkurat passe. Litt regn nå og da.

Langs Yulong elva var det anlagt en turløype med fast underlag, for ikke å si ganske hardt, ikke det beste for en hofteoperert. Den var egentlig forbeholdt gående, sto det på et skilt, men elektriske scootister og vanlige syklister brukte den også. Det virka ikke som noen brydde seg om det, bortsett fra meg, som prøvde å oppdra scooterfolket. Vi gikk og gikk på denne stien og siste dag sykla vi så langt det var mulig å komme. Langs elvebredden er det nydelige broderier av forskjellige blomster, trær og andre grønne vekster, en blir i godt humør av variasjonen og de intense fargene.  Kinesere er enormt dyktige på å lage blomsterformasjoner, og vi traff på flere eldre menn som luket, klippet og holdt bedene i stand.

blomster og fjell

Yulong river

fottur rundt elva

 

Jeg lurte  på om det var mulig å ta seg et bad i den elva, men overalt sto det skilt om at det var farlig, at man måtte være forsiktig, bading forbudt osv.  Da vi passerte stedet som er avbilda nedenfor, og jeg var klar for et bad, var det et nytt farlig skilt som dukka opp bak en busk.  Neste dag så en ung mann som svømte forbi akkurat ved dette stedet, og han forsikra meg om at det var fantastisk badevann, bare å hoppe uti, men jeg hadde ikke med badedrakt. 

Vi var på kokkekurs i Yangshou.  Som alltid var det nesten bare eldre som deltok. Kokka drev oss til vanvidd med kravet om å skjære tynne skiver av gulrøtter og  vårløk med en korthugd slakterkniv. Men resultatet ble bra, det smakte godt!

Kokkekurs på landet

Vel tilbake til Apsara lodge forsøkte jeg å ta opp spørsmålet om min fordøyelse med de vennlige, alltid smilende damene i resepsjonen. Dessverre viste det seg at deres engelskkunnskaper begrensa seg til gloser om inn- og utsjekking.  Hva pleier dere å bruke da? spurte jeg. Dermed samla det seg en del mennesker foran resepsjonsskranken som deltok i samtalen og kom med forslag.  En kineser med engelskkunnskaper sto meg bi.  Resepsjonisten dro fram ei stor medisinkasse og der lå det en pakke med grønn skrift.  Kan dette være noe? sa hun. Det er et naturprodukt, sa den kinesiske gjesten, noe vi alle har hjemme. Drikk bare litt, sa resepsjonisten, det smaker forferdelig. Inni var det flere plastbeholdere med noe brunt i.

Jeg var i tvil, men drakk alt innholdet i en liten plastbeholder, det  smakte som gammeldansk. Og vips var problemet løst.  Nå står vidundermiddelet i medisinskapet vårt hjemme.

Apsara Lodge har sykler til leie, gratis, men kvaliteten var det så som så med. Et finsk par vi ble kjent med,  brukte de gamle, tunge, syklene på kjempelange dagsturer. Jeg anbefaler heller å leie bedre sykler.

Finnen  var forretningsmann og  90% av varene firmaet hans solgte, var produsert i Kina. Han kom til Kina minst en gang i året og hver gang tok han og kona inn på Apsara lodge. De kom alltid i oktober. Og de tok toget til og fra Yangshou. Vi hadde lange, interessant samtaler med dem og andre gjester om Kinas nåtid og hva framtida ville bringe. Maten var god og det er et sted det er godt å være.  For å slappe av og for refleksjoner og samtaler. Det er et utmerka utgangspunkt for turer, både langs elver, i fjellene omkring og for lengre turer. Apsara Lodge arrangerer flere turer i nærområdet, med guide.  Anbefales!

Guilin

so

4. reisebrev

Vi ville helst ha reist med tog til Guilin – men det ville tatt 8-9 timer med et høyhastighets tog og over 20 timer med snail train. I stedet ble det innenriksfly.  Vi er fortsatt i Guangxi ikke langt fra Sørkinahavet og grensen mot Vietnam. På den grensen vi befant oss da vi var i Vietnam  for noen år sida. Guangxi er den største  av de fem autonome regionene i Kina. En autonom region har lokal myndighet, men er  underlagt den føderale regjeringen.

Innsjekkinga gikk som smurt på flyplassen, inntil Bård ble bedt om å åpne kofferten sin. Kontrollørene hadde fatta mistanke. Det lå noe mistenkelig der nemlig,  en liten plastflaske med rødt innhold. Hva er dette?  De peker på plastflaska.  Rødvin, sa jeg, og prøvde å forklare at det var resten av en fransk rødvin vi ikke fikk drukket opp. Vi skrudde opp korken og tok oss en slurk for å berolige dem, men de skjønte fortsatt ikke hvorfor vi hadde gjemt flaska i kofferten. Det virka som de ikke trodde på det med vin, men det hadde ikke hjulpet om vi sa det var rød saft.  Forbudt, sa den ene, og den andre istemte. Vel, da var det bare å drikke opp rødvinsskvetten på stedet, så det gjorde vi helt frivillig.

Guilin er en lilleput sammenligna med Shanghai, bare 800.000 mennesker i bykjernen og litt over 1,3 millioner i storbyområdet. Byen er et  knutepunkt for jernbanen til Hong Kong som vi skulle ta seinere, for  båtturen til Yangshou på Li elva og for turen til Longshen og Sinjiang. I tidligere tider var den et kulturelt sentrum i regionen. Her er det roligere, kunne guidene fortelle, og kostnadene er ikke så høye som i Shanghai, selv om boligprisene stiger.  Det er åpenbart i alle byene vi besøkte, at å finne en rimelig bolig, er vanskelig. Selv små leiligheter er rådyre.

Guilin er ikke spesielt interessant, det er ikke så mye som foregår der, men det var likevel fint å bli kjent med en mindre by. Vi gikk rundt i gatene og studerte små butikker, kjøpte frukt og titta inn i gaterestauranter. Det er landskapet rundt byen som er interessant. Spisse,  grønne fjell, også kalt «sukkertoppfjell» – jeg forstår ikke helt hva en sukkertopp er – elver og innsjøer.   Det er fint å bevege seg i langsomt eller raskt tempo rundt innsjøene, der folk vandrer fra morgen til kveld på smale, steinbelagte  gangveier,  like spennende å se ned, som opp. Mønstret på steinene vi tråkker på er fantasifulle og kunsteriske. Vi passerer ornamenter, pagoder, monumenter, benker forma som frosker, skilpadder og andre dyr, blomster, trær, jungel og små kafeer.  Når det mørkner,  forvandler det seg  til et magisk landskap, et eventyr i gult, grønt rødt og blått.

 

Vi bodde rett ved en av innsjøene, Shan lake, i  Aroma tea house, et lite hotell. Det var dekket til teseremoni i lobbyen og i hver etasje var det flotte kunstgjenstander, nesten litt for mye av det gode. Rommene var romslige men ikke så praktiske. Ikke klesskap. Det kan tyde på at de fleste av gjestene bare overnatter 1-2 netter for å haste videre.  På toppen er det en restaurant med utsikt over innsjøen. Det regna litt mens vi var der, de er velsigna med regn om høsten, og det ble kjøligere. Det la ingen demper på vandrerne rundt innsjøen.Tidlig om morgenen samla det seg en gruppe eldre utafor hotellet, de satte seg  først ned for å prate og etterpå var det morgengymnastikk til medbrakt musikk fra en radio. Det var alltid noe som foregikk ved innsjøen, folk sang, dansa, spilte fløyte, eller andre instrumenter.

Vi besøkte Rørfløytegrotta og en teplantasje i Guilin. Grotta ligger et stykke fra fra Xi Shan, vest for byen og er en turistattraksjon. Det sies at den en gang var et tilholdssted for banditter. Nå er den fullt opplyst og det kommer busser med turister hele dagen som blir guida rundt. Det er lyssetningen som framhever de spektakulære formasjonene som ser ut som de er malt i forskjellige farger. Spesielt flott er den underjordiske innsjøen, der de av og til har forestillinger.

Rørfløytegrotta

Neste besøk hadde jeg store forventinger til. En teplantasje. Ikke en hvilken som helst plantasje, men et sted for vitenskapelig teforskning, som drives av det offentlige – der det er konkurranse om å få lærlingplass.    Her fikk vi en grundig innføring fra A til Å, både i plantasjen og i «laboratoriet».  På forhånd fikk vi høre at  «etter det besøket kommer du aldri mer til å bruke teposer»,   og det stemmer,  Jeg som er oppvokst med Lipton te poser den gang vi ikke visste at det fantes noe annet og slett ikke tenkte over hva som var i posen. Den kinesiske teen i løs vekt er the real thing. ikke tilsatt noe som skal gjøre den lekker. Det tar litt tid å venne seg til de grønne variantene.

Med flinke og kunnskapsrike teguider fikk vi opplæring i ritualene i teseremonier, hvordan man skal vurdere kvaliteten på teen, hvor mange ganger man kan bruke tebladene om igjen, temperatur og når og hvordan den skal drikkes.  Etter det besøket, la jeg merke til både i Guilin og andre steder, at kineserne hadde med seg  termos på tur, morgen og kveld. Og det ante meg at det var te i den. Sikkert ikke så dyr og fin te som i butikken i vitenskapsplantasjen, men vi så ikke teposer noe sted.  Vi var lette å overtale, dvs. jeg,  og kjøpte flere typer te enn  planlagt, samt en ekte kinesisk tekopp med lokk. Men jeg er ikke sikker på om prisen og kvaliteten er så uovertruffen som de ville ha det til. På vår vei videre møtte vi flere som solgte enklere varianter av te, som var minst like gode.  Men det er en annen historie.

Været var grått og litt kjølig de neste dagene og la litt demper på utferdstrangen. Vi kom oss da til en annen kant av byen, i nærheten av Jinjiang palasset, som var en mye mer turistifisert del av byen, med gågater, restauranter og butikker allevegne.   Der fant vi endelig  restauranten Left bank, godt hjulpet av en kineser og en russisk dame vi traff på gata,  og der spiste vi beer fish for første gang, fisk laget i øl, en herlig, velsmakende rett.

Men vi likte oss bedre i strøket der vi bodde. Der var det flere små restauranter som lagde god streetfood i trange lokaler med bare  2-3 bord. Vi ble anbefalt et sted i nærheten,  der var det rent og ordentlig, men å få bestilt var ikke helt enkelt. I stedet for «small» som vi ville ha, vi måtte peke på et kart med bilder av maten, ble det «middels» eller nærmest store porsjoner, og vi klarte ikke spise opp mer enn en tredjedel av den ellers fortreffelige nudelsuppa.

Jeg fikk litt problemer med fordøyelsen og vi ble anbefalt et apotek i nærheten. Forstoppelse,  sa jeg, men ekspeditrisen forsto ikke engelsk, og kom med flere fantasifulle forslag på telefonen sin, som ikke hadde noe med fordøyelse å gjøre. Etter det kommuniserte vi bare via hennes mobil og google translate, antagelig ikke google da, men et annet program. Dama ga ikke opp, hun løp fram og tilbake,  og køen av kunder vokste. Mobilen foreslo «trenger du halstabletter» , hadde jeg søvnproblemer ? Du kan oppsøke sykehuset, mente hun, men nei og atter nei.   Så kom jeg på det med medisinske planter, slike naturlige ting  er jo kinesere gode på.   Kanskje er det sånn at de ikke går til apoteket når de har problemer med fordøyelsen fordi de alltid har noe hjemme som de har plukka og  koker opp i nødens stund.

Til slutt presenterte hun en smal glassbeholder som inneholdt noe som ligna på cornflakes, dette er tingen for deg, du er varm innvendig og stressa, det vil hjelpe. Cornflakesen var ganske dyr, men hjalp ikke.  Neste dag prøvde vi massasje og ble henvist til sykehuset rett rundt hjørnet, der fikk vi valuta for penga av unge damer i hvit uniform. De kalte det medisinsk massasje og det var kraftig kost. Vi ble knadd så det kjentes, og mine forsøk på å kommunisere med massøsen, førte til mye misforståelser og latter.  Igjen var mobilen kommunikasjonsmiddelet. De var proffe og overraskende harde i klypa disse små kinesiske damene. Men det hjalp ikke på fordøyelsen. Den fikk jeg først bukt med da vi kom til Yangshou. Fortsettelse i neste nummer.

 

Shanghai (2)

3. reisebrev

J

People’s square

Jeg har drømt om å komme til Shanghai, byen ved havet. Havnebyer er alltid spennende. Dit har det kommet folk fra andre land sjøveien med varer eller i den hensikt å erobre nye områder. Shanghai er visstnok verdens største havneby. Uttrykket «å bli shanghaiet» husker jeg vagt fra gamle dager og har lurt på hva det egentlig betyr. Å»verve sjømenn til et fartøy med list eller tvang», står det i Det norske Akademis ordbok, og videre «at plage eller bedrage; særlig om at drikke sjøfolk fulde og narre dem ombord i ilde berygtede skibe».

I dag er byen mest kjent som et sentrum for økonomisk vekst.  The Bund er det finansielle sentrum. Men ikke vi visste vi at Shanghai også er langt fremme når det gjelder utdanning, forskning og kultur. Vår guide i the Bund (fra ShangHai Pathways) fortalte at byen alltid har vært kosmopolitisk, med mange nasjonaliteter og åpen for nye impulser. Havnebyer er ettertraktet og lette å komme til. Det er ikke så konservativt  i Shanghai som i andre kinesiske byer, mente han, blant annet er det  toleranse for homoseksuelle. Han mente at de til og med kunne gå hånd i hånd i gatene!

Som jeg nevnte i forrige brev, er Shanghais historie dramatisk. Britenes krig mot kineserne starta under den første opiumskrigen i 1839 da kineserne beslagla opium fra en britisk kjøpmann. Det ydmykende nederlaget for Kina som endte med Nanjing traktaten,  undertegna i 1842,  blir fortsatt kalt urettferdig (unequal) av kineserne. Den førte bla. til at Kina  ble tvunget til å avstå øya Victoria (i dag Hong Kong) til britene, og åpne flere havner for utenlandsk handel. Handelsmenn fra andre land kunne fritt etablere seg i Shanghai og forholde seg til sitt eget lands lover og med egen politistyrke i spesielle enklaver som de leide av Kina på ubestemt tid (!).

Det er både interessant og viktig å sette seg inn i Kinas historie for å forstå det som skjer i dag. Det dreier seg fortsatt om handel, denne gangen med USA, om proteksjonisme og frihandel. Noe annet vi fikk vite da vi besøkte Shanghais historiske museum, var at det var i denne byen Kinas første urbane proletariat oppsto. Bønder og fattigfolk dro til Shanghai for å få jobb, men arbeidsbetingelsene de utenlandske handelsmenn tilbød, førte etterhvert til nød, arbeidsløshet og opprør. Det forklarer at byen ble et arnested for revolusjonær politikk. Det kinesiske kommunistpartiet ble etablert her i 1921.

En annen erkefiende var Japan. Den første kinesisk-japanske krig (i 1894-95) handla om hvem som skulle ha kontroll over landområder.  Den gjaldt også i den andre krigen (fra 1937-1945),  som var den mest blodige og fortsatt blir omtalt. Den er blitt kalt Kinas Stalingrad.  Japanerne okkuperte Shanghai i 1937. Kampene i byen varte i tre måneder og den forårsaka enorme menneskelige og materielle ødeleggelser. Det er beskrevet i bilder og tekst i det historiske museet.

The Bund har mange gamle bygninger fra tida britene etablerte seg der i 1842, franskmennene fulgte etter i 1847 og slo seg ned i et annet område som fortsatt heter French Concessions.  Seinere kom både amerikanerne (i 1863) og japanerne og krevde sine områder, kalt International Settlements.

Fra 1920 ble Shanghai herjet av flere bander som drev med gambling og prostitusjon. Den grønne bande besto av kinesere som fraterniserte med franskmenn i French Concessions, den røde banden  var deres fiende. De grønne sto bak massakren av rundt 5000 pro kommunistiske arbeidere som streika i 1927.

Omvisningen vi fikk i The Bund område var levende og spennende. Vi ble vist flere imponerende bygninger og hoteller, tidligere banker og andre institusjoner. Mange kinesere åpna døra si for jøder under krigen. Guiden fortalt at hans bestefar hadde tatt flere fotografier av flyktningene som søkte ly der, men dessverre måtte han brenne bildene da japanerne kom. Det var flere rike, jødiske kjøpmenn som bodde i The Bund.

På en bygning står det «Shanghai Club», der britiske offiserer pleide å møtes. Det var på den tida gangstere og bander regjerte. Mangt et blodig oppgjør fant sted i Shanghai club. Men man måtte vente med å skyte noen til du kom inn i klubben. Utafor kunne du bli straffa av politiet.  Dermed ble det dueller innendørs i det som fortsatt heter Long Bar. Nå heter hotellet Waldorf Astoria, og er nydelig renovert.  Vi unnet oss en kveld i Long Bar, med dyre long drinks og litt jazz. Jeg angrer litt på at vi ikke valgte sjømat der, de har en stor sjømatbar. Et annet digert hotell, er The Peace hotel som nå er overtatt av amerikanere og heter Fairmont peace hotell. Der er det mange restauranter, barer og store saler, bla. ballroom dans på lørdag ettermiddag.

Menyen studeres i Long Bar

I Shanghais historiske museum, som ikke ligger langt fra People’s square, og i gåavstand fra vårt hotell, er det en imponerende presentasjon av gjenstander og arkeologiske funn fra mer enn 5000 år tilbake og bilder og beskrivelser av byens posisjon opp gjennom historien, både politisk , sosialt og kulturelt.  Det var i Shanghai den gryende revolusjonære bevegelsen starta og visste du at Shanghai var den eneste byen som tok imot jøder under krigen?

Det er gratis inngang i det fem etasjes museet og på toppen er det en terrasse med flott utsikt og en god restaurant.  Anbefales på det varmeste. Museet er ikke det som er avbildet over i People’s square, men ligger nærmere Folkeparken i det gamle klubbhuset i Shanghai-racerbanen, rett ved Starbucks restauranten (det er visstnok i Kina det er flest Starbuck restauranter, igjen et eksempel på fascinasjonen for USA).

Fra utstillinger i Shanghai history museum

Ikke langt fra museet ligger Folkeparken (Renmin park). Dit kom vi lørdag ettermiddag, det var trangt om plassen på grunn av alle paraplyene som lå på rekke og rad. Det var fullt av folk  som satt bak paraplyer der det var festa store eller små brev.  Hva i all verden var dette? Vi spurte noen forbipasserende som pekte på en mann med skjegg og briller, jeg snakker bare tysk,sa kineseren, javel, sa vi – og fikk et forbausende svar.

I parken samles foreldre og deres gifteklare sønner og døtre i helgene og på paraplyene står det tekster  om hvem de er og hvilke kvaliteter de har. Et høyst levende ekteskapsmarked. Vi hadde hørt om hvordan ekteskap ble arrangert av guiden som orienterte oss om The bund og dens historie. Den unge mannen hadde vært gift i tre år og var akkurat blitt pappa til ei lita jente. Foreldrene til et-barn generasjonen måtte ta opp lån og kjøpe bolig for at mannen skal å ha noe å tilby sin kone når han gifter seg. Før han ble guide, hadde han jobba for Amazon og det var lange arbeidsdager, så han hadde ikke tid til å finne seg en kjæreste. Men ei tante i familien tok et grep og presenterte han for jenta han til slutt gifta seg med. Arrangert, men lykkelig ekteskap, både han og kona var fornøyd med resultatet. Bryllupet var stort med flere hundre gjester og det er foreldrene som betaler. The Bund området er veldig populært for gifteklare unge par, der poserer de for fotografen i gatene.

Så å si alle guidene vi hadde kontakt med, var resultat av et-barn politikken, som ble innført for å begrense folketallet. Den begrunnelsen høres fornuftig ut, spør du meg. I 2015 ble den oppheva, men det har hele tida vært lov for minoritetsgrupper å få flere barn (2), det har også vært unntak for foreldre som er enebarn. Resultatene av politikken med bare et barn, er at det er færre unge mennesker til å føre samfunnet videre. Særlig kritisk blir det om de ikke gifter seg og får barn. Samtidig med denne politikken og framveksten av en voksende middelklasse, har barna i et- barn familiene  fått utdanning og håp om interessante jobber og gode inntekter, og vi fikk vite at mange unge, både gutter og jenter, enten venter med å gifte seg eller foretrekker å ikke gjøre det. Vi ble fortalt av en kvinnelig guide at velutdanna og ambisiøse jenter som vil ha en attraktiv jobb, kvier seg fordi et giftemål betyr dobbeltarbeid. Det forventes at hun både skal ha hovedansvar for barnet,  hjemmet og mannen. Likestilling her i Kina, mente hun, er  bare store ord, ingen realitet. Vi har ikke kommet særlig langt på det området, så å si alle sjefer er menn.

Tilbake til parken i Shanghai. Der var det ikke bare et ekteskapsmarked, men en livlig aktivitet på ettermiddagen, kineserne sang, spilte instrumenter og dansa. Det var allsang og de kunne sangene utenat. Det samme opplevde vi i en park utafor Shanghai og i parker i andre byer. Om du vil bli bedre kjent med kineseres sjel og uttrykksformer, finner du svar i parkene. Riktig hyggelig var det for oss nordboere.

Shanghai er både en moderne storby med breie gater og enorme kjøpesentra, gågater, men det fins også små, trange gater med bittesmå butikker, som selger bare te, eller malerier og pensler, i en butikk var det bare hatter. Det er også kafeer og restauranter der du både kan få dagligvarer og sette deg ned og drikke kaffe og spise. Vi tok en buss – hop on – hop off – BIG Bus, heter den og det kosta bare 100 yuan pro pers for en av de beste guidete turer jeg noensinne har opplevd. Den tok oss til forskjellige områder i byen og forklarte både stedets historie og nåværende status. Det er tre forskjellige turer på mellom 1-2 timer. Vi tok bare en av dem, men lærte mye. Bl.a. at Shanghai har sin egen dialekt som brukes av 14 millioner kinesere. Og at det er en sykkelby, med noe rundt 9 millioner sykler…

Et annet høydepunkt, var en guidet kveldsvandring med andre turister, arrangert av Lost plate, som legger til rette for gåturer og tar oss med til små restauranter og kaféer for å bli kjent med matkulturen i Shanghai. Der fikk vi smake på fantastiske dumplings, verdens beste nudler og andre utsøkte små retter i restauranter vi ellers aldri hadde våget oss inn i.  Avslutningen var det nærmeste man kan komme et kulinarisk gatekjøkken. Det bittelille stedet var bare åpent om kvelden og det var så trangt der inne at seks personer måtte stå på gata og spise en himmelsk mango dessert. Anbefales!

Det var søndag og vi hadde bestemt oss for å utforske metrosystemet og komme oss ut av byen. Jeg er stor fan av offentlig transport, og i en storby som Shanghai, er det helt nødvendig med et velsmurt system. Parkering er vanskelig og omtrent umulig i sentrum.   Vi tok metro til en park utafor byen, Guyi Garden, en ekte kinesisk hage. Det tok en time å komme seg dit, billetten kosta 5 yuan (!), og vi måtte bytte underveis, men med god hjelp underveis, bla av to smarte unge jenter som tok fram den store mobilen sin og viste oss vei til den kinesiske hagen, kom vi fram til rett sted. Der var det også sang, små hus med utstillinger, blomster, trær og et tehus der de ikke serverte mat eller kaker, men bare te!. Et stort område og variert hageområde,  som er veldig populært for familier på søndager.

Guyi garden, Nanxiang

Dagen etter dro vi til kanalbyen Zhouzhuang, med bil, guide og sjåfør. Det fins flere slike byer, med smale kanaler og broer. Trebåtene blir drevet fram med håndkraft av damer i tradisjonelle kostymer. Om du vil at de skal synge en gammel sang for deg, må du betale litt for det. Da synger de til gjengjeld de samme sangene om og om igjen. Det var fint å ha sett en kinesisk kanalby, men det er utrolig tett med turistbusser og trange brosteinsgater hvor landsbybeboerne selger sine produkter, mat, klær, smykker osv. Det ligner til forveksling på andre små turistlandsbyer jeg har vært i.   Som tidligere nevnt, er det kinesere fra andre kanter som kommer hit i buss, og vi går i tog nedover gatene. Ikke akkurat min favoritt.

Fra kanalbyen Zhouzhuang

Dette ble et langt brev, men det kunne vært dobbelt så langt, og handle om gateliv, deilig mat, og overraskende møter på gata. Det er bare å sette seg ned og studere folk som passerer. En kan fint tilbringe minst ei uke i Shanghai, så dit kommer vi gjerne tilbake.

 

 

Shanghai (1)

Reisebrev 2

Flyturen fra Helsinki til Shanghai tok 8 timer og 40 min. Vi kom fram tidlig om morgenen og vi ble ikke kroppsvisitert på grensen. De var mer interessert i at vi skulle se inn i et kamera. Vi slapp også å avsløre fingeravtrykket vårt fordi vi var for gamle. De stoler på eldre i dette landet.

Pudong internasjonale flyplass er stor og moderne, og det var lett å finne fram. Guiden vår sto og venta på oss og vi gleda oss til vårt første møte med kinesiske tog. Det er flere måter å komme seg til og fra flyplassen, en kan ta metro, og det er vel den rimeligste måten, men det tar lengre tid. Maglev toget er raskest. Billetten kosta 50 yuan, rundt 65 kroner. Det var mange vogner og interiøret var upåklagelig moderne, rent og pent. Toget flyr av sted på skinner høyt over bakken og kan nå en topphastighet på 430 km/t. Det tar 7 minutter å kjøre strekningen på 30 km. Selv om det går fort, får du et inntrykk av landskapet Jeg la merke til at det ikke bare var kinesere men også utlendinger som tok det toget, det er billett luker, veivisere og alt som trengs på stasjonen, så det er enkelt å ta toget inn til byen på egen hånd.

Guiden vår hadde både et kinesisk og engelsk navn, det gjaldt nesten alle guidene. De gjør det fordi vestlige turister har problemer med å forstå deres kinesiske navn. Vår guide var ung, lys i håret, kanskje hadde han bleka det, og gikk i joggebukser og joggesko. En avslappa, rocka type. Når han ikke var guide, det gjaldt i lavsesongen, spilte han gitar i et band. Han var selvfølgelig morgenfrisk og hadde en plan for oss, mens vi var ganske døgnville og mer lystne på å slappe av på hotellet. Det skulle ta lang tid før vi fikk mulighet til det.

I sentrum ble vi møtt av en sjåfør som kalte seg Kevin. Han tok seg av bagasjen og kjørte oss til en av de høye skyskraperne i sentrum, World Financial Center som har bare 100 etasjer. Det er flere av dem og det er konkurranse om hvilket tårn som er høyest og finest. Ikke bare ble vi svimle av å se opp på skyskraperen, men enda verre ble det da vi kom på toppen og så ned på biler og landskap som så ut som legoklosser fra oven. Vi ville fortest mulig ned igjen. Men da hadde guiden en ny plan om hvor vi kunne kjøpe kinesisk simkort med data (4G), og ta ut penger i en minibank. For å få simkort måtte vi vise pass.

Deretter ble vi loset videre til et tehus for å delta i en teseremoni. Vi fikk smake på forskjellige teer og ble vist hvordan man skal preparere og drikke den. Te er en vitenskap og noe alle kinesere har felles. De drikker te hele dagen og du blir servert gulgrønn te til maten på alle restauranter. Så da ble det til at vi smakte litt forskjellig type te som ble servert i bittesmå kopper og selvfølgelig kjøpte vi et par poser te. Te og teseremonier kommer jeg tilbake til, for det var noe som stadig dukka opp på reisen.

The Bund by night

Endelig kunne vi dra til hotellet, som lå i nærheten av The Bund, kanskje det mest kjente området i Shanghai, der det er stappa fullt av mennesker. Ja, hvilke turister tror dere det er flest av i Kina? Amerikanere, europeere, asiater? Det tok litt tid før det gikk opp for oss, men faktisk er det helt logisk. De fleste turistene er kinesiske. Med et potensielt marked i et land der det bor 1,4 milliarder mennesker, er det naturligvis smart å tilrettelegge for pengesterke kinesere. På strandpromenaden The Bund gikk de tett i tett, fotograferte seg sjøl og hverandre, særlig det første. Det er et flott sted å bli avbilda, ved Huangpu river med høye skyskrapere i bakgrunn. Det mest spektakulære er å spasere i The Bund om kvelden og beundre fabelaktige fargespill og skiftende lyssettinger på bygningene omkring. Det er som å være i en eventyrlig Disney verden. Kinesere er kjent for sine gode kopier, de har sine egne versjoner av noe andre har laga før dem. En av guidene våre mente at the Bund og bygningene der ligna på New York, han hadde bare sett det på bilder, og syntes vi ikke det var hakket bedre enn det amerikanerne hadde fått til? Han som mange andre yngre kinesere, var besatt av det amerikanske.

Hotellet vårt lå 5 minutter fra The Bund. Det var litt dyrere enn det som opprinnelig var planlagt, men ettersom det ble sterkt anbefalt av en Shanghai kjenner, slo vi til. Det angra vi ikke på. Anne, som jeg ble kjent med på Kinaturen for 40 år sida, har hatt en fot i Norge og en i Kina siden den gang. Hun har omfattende kunnskaper om landet, spesielt hoteller og restauranter, et stort nettverk av Kina venner og virka helt sikker på hva vi måtte få med oss i Shanghai. Vi ble hjulpet med både smått og stort. Blant annet med VPN – virtual private network. Det var grunnen til at jeg kunne sende bilder til FB underveis. Jeg lasta ned en VPN app, klarte det ikke helt før jeg dro, så jeg måtte fullføre i Shanghai. Ettersom jeg tilhører dem som ikke har I phone med stor skjerm, var det litt av en prøvelse. Ikke er jeg særlig god med apper, passord og teksting heller. Med «gammel» i phone, liten skjerm og dels dårlig lys, gikk det på forunderlig vis. Av og til. Det ble mye feilskriving og alt foregikk tidlig om morgenen, da det var mulig å komme fram på hotellets wi-fi. Plutselig var det stopp, uten begrunnelse. Begrunnelsen kom fra VPN dagen etter om at Kina hadde stramma inn og jakta på dem, det ble stadig vanskeligere å komme gjennom. Jeg skal ikke dvele ved irriterende detaljer som jeg brukte mye tid på, men anbefaler likevel VPN i Kina om du ønsker å bruke FB, twitter, gmail etc, alt som har noe med google å gjøre. Google er blokkert. Da tenker jo vi som frivillig har gjort oss avhengige av Google, at det er veldig synd på kineserne som ikke har adgang til bildedeling, vennehilsener og daglige oppdateringer på FB. Sensur, fysj og fysj.

Men kineserne har selvsagt sine egne og mye større fora. We-chat heter det – der kan de sende meldinger, bilder, oppdateringer og hva det skulle være, til alle sine venner i Kina, og ikke nok med det, også bruke de store, fine Huawei mobilene sine til å betale med, klikk, klikk, på museer, i butikker, metro og hva veit jeg. En flaske vann, klikk-klikk med koden sin. Det virker veldig avansert sammenligna med Norge. På den annen side fins det kvitteringer i butikker og hoteller, med tre kopier, der du må underskrive. Skulle likt å vite hvor de kopiene havner.

Hotellet vårt het Jinjiang Metropolo Classiq Shanghai (Bund Circle) og var et utmerka sted, stille og rolig med nydelig art deco innredning og fine rom, store, gode senger og vindu som kunne åpnes mot gata, men ikke gjør det om natta, for da kommer det mygg inn! Ved inngangen til hotellet står det minst to-tre menn i dress og slips, unge og gamle, som bukker og nikker, åpner dører og bærer bagasje, smiler, men få forstår engelsk. En av de eldre, prøvde å forklare meg når og hvordan jeg kunne få  mat på hotellet, dessverre, ikke noe mat enda, det serveres bare mellom kl….. til…., han viste meg et ark med bilder av mat og prøvde så godt han kunne å forklare, men jeg skjønte ingenting, han ville så gjerne hjelpe og det ble mye misforståelser, latter og humor. (PS middagen der er ikke å anbefale!). Kineserne vi traff var ikke selvhøytidelige, de lo av seg sjøl og vi kunne le sammen.

Men nå ser jeg at jeg må bevege meg videre, ut av hotellet og nedover gatene i den spennende byen Shanghai som vi etterhvert ble bedre kjent med. Vi gikk og gikk. I neste brev vil jeg fortelle mer om byens mange ansikter. Stikkord er Shanghais historiske museum og hvorfor i all verden var det så mange paraplyer i Folkets park når det var strålende sol?

To i Kina ved en av dem, 2019

Gruppebilde av deltakerne i Kinatur 806: Nasjonale minoriteter, juni 1979

Det er  40 år siden dette bildet ble tatt. Da var jeg i Kina og turen var arrangert av det som i dag heter Kina reiser, men som het noe annet i 1979, antagelig noe med vennskapssamband mellom Kina og Norge. Den gangen var det ikke mulig å reise på egen hånd som turist i landet. En måtte reise i gruppe. Når jeg i dag ser på fotografiet av gruppa vår, er det en salig blanding av folk som av ulike grunner hadde fatta interesse for Kina.  Noen var nysgjerrige på historie og kultur, andre var interessert i samfunn og politikk,  kunst, naturopplevelser, mat eller helt andre ting. Det var med andre ord ikke bare en gjeng med maoister, men blanda drops. Det ble en minnerik tur som for mitt vedkommende inspirerte meg til å skrive en artikkel om kinesisk barneoppdragelse og barnehager som ble publisert i Norsk Pedagogisk tidsskrift.

På 70 tallet ble det arrangert  flere gruppeturer til Kina med forskjellige tema. I 1978 dro Bård dit med en helse – og sosial gruppe som tok  den transsibirske jernbanen fra Moskva til Beijing.  Vår gruppe het Tur 806: Nasjonale minoriteter. I tre uker reiste vi rundt og besøkte Beijing, Handan, Luoyang, Xian, Urumqi, og Turpan. Høydepunktet for meg var Xinjiang, den nordvestlige provinsen,  og hovedstaden Urumqi. Der hadde de ikke sett vestlige turister før, hvert fall ikke så mange på en gang.

Vi hadde forberedt oss, og fordelte oppgaver til alle i gruppa, lagde spørsmål og diskuterte resultatene. Vi besøkte fabrikker, blant annet en kulelagerfabrikk, skoler, lærerutdanning, barnehager, kvinneorganisasjoner. Resultatet ble en omfangsrik rapport som veksler mellom spontane inntrykk, treffende observasjoner og seriøse forsøk på å oppsummere det vi hadde sett og hørt. Og den rapporten har jeg fortsatt.

Det jeg særlig husker fra turen var alle syklistene i Beijing – det var nesten ingen biler i gatene. Noen  av oss løp oss bort allerede første morgen da vi prøvde å jogge  i Beijings parker hvor eldre kinesere drev med en fysisk aktivitet som så ut som en blanding av morgengymnastikk og kampsport. Det andre jeg minnes var store, runde bord og komfortable stoler der vi satt og drakk te og spiste mat. Maten var utsøkt, mye bedre enn på Kina restauranter hjemme. Klesdrakten til kineserne var ujålete og praktiske. Kinasko, Mao jakker, enkle bukser – både for kvinner og menn.

Høydepunktet var den fantastiske turen til Tian Chi, den himmelske innsjø som ligger ca 10 mil fra Urumqi, omgitt av høye fjell. Der traff vi en gruppe mannfolk som var i gang med å lage et større måltid, det så ut som de forberedte seg til en festlig anledning og det var både musikk og dans. Da det dukka opp et kinesisk TV team som skulle forevige arrangementet, meldte jeg meg frivillig –  eller trengte jeg meg på? –  til å danse med en sjarmerende, eldre mann.  De var muslimer med tyrkisk opprinnelse, så det var ikke intimdans, men lange blikk og små tegn vi utveksla.  Seinere gikk det rykter om at noen hadde sett meg danse på kinesisk TV!

Vi har lenge hatt lyst til å reise tilbake for å se hvordan landet har utvikla seg,  hvordan folk har det i dag og hva den økonomiske utviklinga har betydd for dem. Det er  nesten umulig å forstå hvordan de har klart å redusere fattigdom og heve levestandarden for så mange millioner mennesker på så kort tid. Vi dro altså ikke for å få bekrefta at landet har et diktatorisk styresett og at de ikke respekterer menneskerettigheter. Det ville vi uansett ikke ha fått noe svar på. Ikke kunne vi språket, ikke kunne kineserne noe særlig engelsk og ikke ville de snakke om politikk. Som en oppegående kineser vi traff, sa, folk er ikke interessert i politikk, de er mer opptatt av hverdagen sin,  og at de har fått et bedre liv.

Nyhetene i vestlige media om Kina handler så å si bare om handelskrigen  med USA -det er uansett Trump som får mest oppmerksomhet – eller om mangel på demokratiske rettigheter,  undertrykking av muslimer i Xinjiang osv.  Det negativt sensasjonelle blåses opp, som demonstrasjonene i Hong Kong,  og manglende ytringsfrihet. Rykter florerer om  hvor vanskelig det er å få visum, at man blir overvåka og at de ikke bryr seg så mye om å tilrettelegge for utenlandske turister. Men det er umulig  for turister på korte besøk, som ikke kan kinesisk og ikke kjenner landets historie og kultur, å  forstå kinesiske væremåter og tradisjoner. En kan bare undre seg og spørre. Og da får du svar. Selv om du kan få annet svar om du spør en annen.   Selv guide bøker om Kina, feks. The rough guide, gir generelle advarsler og råd om ditt og datt, som ikke stemmer med det vi så og hørte.  Og hvordan er det mulig å gi et dekkende bilde av alt som skjer i et land med 1,4 milliarder innbyggere? Det er sikkert mye  i Kina som kan kritiseres, men vi ble først og fremst mektig imponert og forbausa over hva de har fått til.

Det kjentes veldig trygt å være turist i landet, både dag og natt/kveld, selv i store byer.  Det er sjelden tyverier og overfall. Jeg er ganske sikker på at sjansen for å bli overfalt og ranet er mye større i mange europeiske land. Om du glemmer eller mister noe, kommer de løpende etter deg enten det er et skjerf, kamera eller penger du har lagt igjen.  Vi var i to store byer og så nesten ingen tiggere. I Shanghai er det 25 millioner innbyggere og det er 8 millioner i Hong Kong.  Vi bodde riktignok i et ganske fint strøk, men det er vel der tiggere gjerne oppholder seg fordi det er håp om å få noen slanter. Hvorfor det så å si ikke fins tiggere,  er vi ikke helt sikre på. Det dreier seg både om streng kontroll og om kultur.  Det er skammelig å tigge, ble vi fortalt.

Kinesere vi traff på gata var veldig hjelpsomme og vennlige når vi spurte dem om veien til hotellet, en bestemt restaurant, hvordan man kjøper metro billett etc.  De tar seg ikke bare tid til å forklare –  men insisterer på å følge deg til bestemmelsesstedet.  Overalt møtte vi vennlighet. I den anledning var det bare å glemme bekymringer om å gå i feil retning og ikke finne veien hjem. På hvert et hjørne er det noen som kan hjelpe deg.   Om du lurer på hvilket tog du skal ta, fins det alltid kinesere med eller uten skilt og lue som loser deg i havn.

I dette og kommende reisebrev skal jeg prøve å formidle inntrykk av vår reise etter beste evne.

Først noen fakta. Vi kontakta  Kina-reiser som eksisterer den dag og idag, og kom med våre ønsker.  De lagde ei reiserute for oss to,  og vi bestemte hvor lenge vi ville være på hvert sted og hvor mye guiding vi ville ha. De ordnet med visum,  flyreiser, togbilletter, annen transport, hoteller,  utflukter , guider osv. Det fungerte utmerket. Om det skulle oppstå noe uventa, er det også veldig betryggende at du har bestilt en pakkereise.

Reiseruta så slik ut.

16.10 Fly fra Oslo til Helsinki og videre til Shanghai med Finnair

17.-23.10 var vi i Shanghai og omegn.

23.10 dro vi med innenriksfly til Guilin i den sørlige Guangxi provinsen. <der var vi fra 23.- 27.10.

27.10 reiste vi med båt på Li elva til Yangshou og oppholdt oss i det området til 31.10.

31.10 dro vi med bil til Longsheng, og Longji ris terrassene som ligger på 1000 m.o.h. Der bor Yao folket og også Dong minoriteten. En overnatting i landsbyen Ping An.

1.11 reiste vi med bil videre til Sanjiang der Dong folket holder til. En overnatting i landsbyen.

2.11 Med bil tilbake til Guilin. På veien var vi innom Longshen markedet.

3.11 Reiste vi med hurtigtog – bullet train – til Hong Kong.

Fra 3.-8.11 var vi i Hong Kong

8.11. Fly fra HK til Helsinki og videre til Oslo. Finnair.

I neste reisebrev vil jeg fortelle om hva vi opplevde og lærte i Shanghai.  Følg med!

PS Har lagt ut en del bilder på Facebook underveis, jeg skal røpe hvordan jeg klarte det, for i Kina er alt som har med google å gjøre, blokkert!