Dheepan

Jeg har sett filmen Dheepan som vant Gullpalmen i Cannes. Den handler om flyktninger, tamiler denne gangen. Dheepan flykter fra borgerkrigen i Sri Lanka, der han har kjempa med de tamilske tigre mot regjeringen. Bra at at noen forteller historier fra den delen av verden, selv om filmen ikke dreier seg borgerkrigen men om hva krigen har gjort med mennesker som Dheepan. Han reiser til Frankrike med en kvinne og et barn og de later som de er en familie, men er det ikke. I realiteten kjenner de hverandre ikke i det hele tatt. Deres første tid i Frankrike er glitrende fortalt. Mange små, men viktige detaljer som minner oss om alt som er skremmende når man ikke kan språket og ikke kjenner kulturen. Franskmennene tar for gitt at de mestrer alt etter kort tid. Dermed oppstår det alvorlige misforståelser. Regissøren gir ikke ut alle kortene, men presenterer små nøkterne og presise observasjoner fra familiens møter med det nye samfunnet. Nå er denne «familien» vinnere. De er ikke er muslimer, men hinduister og klarer å tilpasse seg og få jobb.

Problemene starter både innad og utad i «familien» når de flytter til en voldelig forstad i Paris der ungdomsgjenger regjerer. Arbeidsløshet, dop og våpen er stikkord. Dheepan har fått en vaktmesterjobb der. Familien er innestengt bokstavelig talt og ser ut gjennom vinduet på dramaer som utspiller seg i bakgården.. Det er som å se på TV, sier «kona» til Dheepan. De blir ufrivillig involvert i dødelige gjengoppgjør. De voldelige kampene i denne forstaden er en blanding av virkelighet og surrealisme, slik jeg ser det. Vår mann blir trukket med, han har jo en fortid som tidligere geriljakriger, tiger i bur, uten at jeg forstår hvordan han klarer å komme seg ut av alt det han har involvert seg i.

Forholdet mellom Dheepan, «kona» og barnet er mer interessant.Jeg tenker at de blir framstilt som tamiler og ikke som franskmenn i sin måte å være på. Sakte endrer familieforholdet karakter. Jeg liker denne måten å fortelle på, i korte, men avgjørende glimt, ikke mye konversasjon, men rik på bilder. Understatement. Utmerket spill av de tre hovedpersonene: Dheepan (Antonythasan Jesuthasan) «kona» (Kalieaswari Srinivasan) og «barnet»(Claudine Vinasithamby) Men slutten er for søt og enkel.

Mye diskusjon rundt filmen i Frankrike, mange er sterkt kritiske til den, en kaller den dum og tåpelig (Nouvel observateur). Jacques Audiard, mannen bak filmen, blir bla kritisert for at relasjonene ikker dype nok og at det er for mye vold, for voldens skyld. Det var han som laget Profeten. Igjen, jeg er ikke sikker på om jeg forstår kritikken, de bruker mange ord og hisser seg veldig opp. Selv om jeg også har mine innvendinger, er de ikke de samme som de franske kritikerne.