Himmelen over Havanna

Den franske filmskaperen Laurent Cantet ble kjent i Norge gjennom filmen «Klassen», et realistisk portrett av lærere og elever i en skoleklasse i en forstad til Paris. Nå har han laget film om Cuba, om gamle venner som samles til fest på et hustak i Havanna. Foranledning er at en av dem Amadeo, har vendt tilbake til byen etter 16 år i eksil i Spania. Manuskriptet er laget i samarbeid med den kjente kubanske forfatteren, Leonardo Padura (har bare lest en krimroman av han, anbefales!).

Jeg har sjelden store forventninger til filmer om Cuba, de kan fort bli ensidige, enten i sin romantisering over alt Cuba har oppnådd på tross av langvarig boikott, eller det motsatte, svartmaling og bitterhet over et håpløst undertrykkende regime. Har selv vært på Cuba ved to anledninger, en måned hver gang, reist over hele landet og truffet folk av alle slag. Generelt vil jeg si at det er stor politisk forskjell mellom sør, Santiago de Cuba, og nord, Havana. Santiago var en by der Castro hadde og fortsatt har mye støtte. Dette må tas med i betraktning når handlingen utspiller seg i Havana. Den handler ikke eksplisitt om Cubas historie og politiske system, men om hvordan en kunstmaler, to forfattere, en lege og en ingeniør, ser tilbake på hvordan styresettet har påvirka deres liv. Som i «Klassen», klarer Cantet til en viss grad å balansere, men det er mest vekt på den forfeilete politikken. Særlig maleren og legen er sure og bitre. Det er ikke uvanlig at også mennesker i andre deler av verden kan se tilbake på livet sitt med bitterhet når de blir eldre og ikke kan gjøre noe med det. Vennene i Havanna latterliggjør kampanjene de var med på i sin ungdom der de skulle være selvoppofrende og utholdende, og ble sendt på landet for å lære om jordbruk og solidarisere seg med bønder. Den svarte ingeniøren står på motsatt side, med en viss lojalitet til regimet og gjentar at «vi tenkte det vi tenkte den gangen», «vi var det vi var», det kan man ikke gjøre noe med i dag. Han holder motet oppe selv om livet hans er minst like vanskelig som de andres. Han dro til Angola for å delta i en krig han mente var rettferdig, og angrer ikke.

Kunstnerne forteller om overvåkning og forfølgelse som har drept deres kreativitet. Legen lever på almisser fra pasientene sine. Ingeniøren selger batterier, men han er stolt over at han har et arbeid. Maleren lager uinteressante bilder han tjener penger på og forretningsmannnen – som kaller seg opportunist – slutta å skrive og valgte et behageligere liv, som innebærer tvilsomme transaksjoner vennene ikke har innsyn i. Historiene hadde blitt dørgende kjedelige om de ikke også rommet bilder fra dagliglivet i Havana, lyder, lukter, krangling, musikk, whisky, dans, morsomme og intelligente dialoger. Den hjemvendte Amadeo, som har bestemt seg for å bli i Havana, er en utløsende faktor for den dypere samtalen som finner sted etterhvert som whiskyflaskene tømmes. Han blir sett på som en forræder som forlot landet til fordel for en bedre tilværelse i utlandet. De andre tror han har hatt et lettere liv enn dem, at det er grønnere på den andre sida. En vanlig forestilling i land der de bare har hørt om verden utenfor, men aldri opplevd den.

Jeg syns filmen blir mest interessant når de essensielle, vanskelige temaene i vennenes liv kommer til overflaten. Hvorfor lot jeg barna mine reise til Miami? strever legen med. Sønnen min dro ikke, men han tenker bare på å reise ut, sier ingeniøren. Hvorfor forlot ikke jeg landet, jeg som var den mest regimekritiske av dere alle? er maleren opptatt av. Amadeo reiste, men kom tilbake for å få finne sin identitet, få inspirasjon til å skrive. Temaene er universelle. Skal vi bli eller dra, gjøre opprør eller tilpasse oss, hvordan overleve med fattigdom, politisk overvåkning og undertrykking. Filmen handler derfor ikke bare om Cuba, men også om det som skjer i andre land når familier rykkes opp og noen flykter, mens andre blir værende. Amadeos dype hemmelighet blir først avslørt i siste akt.Hvorfor har du ikke fortalt dette før? spør de andre, men alle veit at det kunne han ikke.