Jeg har lest to tjukke bøker i det siste på rundt 600 sider. Isabel Allende, som jeg har omtalt før, og Isabelle Hammad´s, The Parisien, eller Al-Barisi. Begge bøkene strekker seg over et langt tidsrom og begge bruker familie(r) for å fortelle små og store verdenshistoriske og private hendelser. Begge er spennende og opplysende, men skrevet på helt forskjellig måte. Isabel Allende er 77 og Isabella Hammad 28. Allende forteller om Spania og Chile og Hammad om Midtøsten og Palestina. Isabella Hammad er et stort talent, en ny lysende stjerne, særlig god til å grave dypt i det menneskelige og skape troverdige personer og situasjoner.
Hammads hovedperson er forfatterens oldefar, Midhat Kamal, som hun har hørt fortellinger om siden hun var barn. Historien om Palestina i denne tidsepoken er viktig og vi følger Midhat og hans familie. Hun klarer på forbilledlig vis å tegne en sammensatt og interessant person, og hvilke hendelser som kommer til å prege hans liv. Vi følger han fra 1914 da han som ung student blir sendt til Montpellier i Frankrike for å studere medisin, og fram til 1936 før staten Israel ble oppretta. Faren hans er velstående og betaler gladelig utdanninga for å få en sønn som skal bli lege.
Historien begynner i Nablus mot slutten av det ottomanske herredømme og ender med hvordan palestinsk motstandsbevegelse utvikler seg. Den omfatter også Egypt (Kairo), Libanon og Syria, ettersom landene var nært knytta til hverandre, og Midhats far er handelsmann som har sin hovedgeskjeft i Kairo. Jeg har med stor fornøyelse og gjenkjennelse lest det hun skriver om Kairo og Egypt på den tida.
Den første delen i Frankrike handler om hvordan Midhat prøver å finne seg til rette i en europeisk kultur blant beleste intellektuelle, franske akademikere. Hvordan vurderer de en ung, usikker muslimsk student fra Midtøsten? Han får venner og uvenner og prøver hele tida å tilpasse seg og forstå ubegripelige sosiale koder, følelsesmessig og intellektuelt. Faren i familien han bor hos i Montpellier, Dr. Molineau, er lege, og i det skjulte utforsker han gåten om hvordan Midhat klarer å definere seg når han må lære å uttrykke seg på et annet språk. Han blir tilsynelatende behandlet vennlig, men Dr. Molineau har ikke tro på at han noen gang kan nå opp til franske krav. Han skriver detaljert ned sine observasjoner om «tilfellet Midhat».
Samtidig blir Midhat forelska i Jeannette, Molineau’s datter, og han er full av tvil og usikkerhet om forholdet, hva hun mener om han, hva hun antyder og hvordan det vil ende. Dialogene han har med seg sjøl er ikke spesielt for palestinere, de ligner på andre unge menneskers forelskelser. Jeannetts mor , som tok selvmord, er noe de to snakker om. Og Midhat blir mer og mer oppslukt av hvem moren var. Han leser seg opp på psykiatri og kommer med forslag til hva slags sykdom hun led av og hvem og hva som kan ha gjort livet hennes så uutholdelig. Midhats mor døde også tidlig. Dermed har Jeanette og Midhat noe felles, noe de begge er opptatt av og som gjør at de kommer nærmere hverandre. Nå er det Midhat som er kikkeren: han håper å finne et svar på skjebnen til Jeanettes mor. Hans interesse for psykiske lidelser er et frampek mot noe han kommer til å oppleve seinere i livet. Tida de lever i er mørk og truende. Krigen krever en innsats fra unge menn (og kvinner) som verver seg til tjeneste og må ta farvel med sine kjære. Noen kommer aldri tilbake, men de kaster lange skygger over dem som overlever. Det berører også Midhat og hans vertsfamilie. Men det er ikke hans krig.
Under oppholdet i Montpellier modnes vår mann både menneskelig, følelsesmessig, kulturelt og intellektuelt. Det kommer til et overraskende og dramatisk brudd med vertsfamilien, hvor han står oppreist og viser hvem han er. Uten å ta farvel, reiser han til Paris der han har venner fra hjemlandet. Han studerer historie på Sorbonne og fordriver tida med studiekamerater fra Midtøsten. De diskuterer filosofi og politikk og har tro på at pan-syrisk nasjonalisme vil seire. Og han lærer både «savoir-vivre» , å opptre belevent og finne god takt og tone, men ikke minst å bli en levemann, «joie de vivre», piger, vin og sang. Midhat er opptatt av politikk, men er ikke fanatiker, han er en tviler. Og mer interessert i klær og eleganse. Det er i denne perioden han får tilnavnet «Al-Barisi», Pariseren, og ryktet løper foran mannen, han blir hetende Pariseren resten av livet. Det er også i Paris han knytter nære bånd med andre fra Syria og Midtøsten – de kommer fra velstående og kjente familier, med foreldre som kan betale for oppholdet og som tror at studentene bruker tida på å fordype seg i studiene.
Men en dag tar pengene slutt og Midhats far forventer at han kommer tilbake til Nablus for å hjelpe han med klesbutikken. Det er ikke en vanlig butikk, men etter sigende, også en svært vellykket bedrift. På dette tidspunkt er Palestina okkupert av britene. På mange måter blir denne delen den mest interessant i mine øyne, både fordi «legen» (som aldri ble ferdig med studiene) og levemannen som har levd eventyrlig i Europa, nå må tilpasse seg sine arabiske røtter. Doktortittelen og det franske gir han et fortrinn i et samfunn der flertallet aldri har vært i Europa. Han kan derfor velge hva han vil fortelle og ingen kan vite om historiene er sanne eller ei. Igjen, er Midhat en pragmatiker, han tilpasser seg det nye livet med andre regler uten å klage. Ikke rart han drømmer om det franske, men har ingen han kan snakke med eller diskutere fransk litteratur og filosofi med. Han er fanget i en stor familie med sine kulturelle koder og tradisjoner, men drømmer om sitt tidligere liv. Vi blir kjent med Hammad familien, og andre kjente og mektige familier – det ligner på forhold jeg gjenkjenner fra Egypt. De gamle, etablerte familiene kan ha innflytelse på grunn av intellektuell kapital selv om de ikke er rike. Eller de har penger, og forvalter dem riktig når de støtter og hjelper de fattige. Eller de har hatt en sentral rolle i samfunnslivet som har gitt dem innflytelse. Det er i dette virvaret av usynlige bånd Midhat skal manøvrere sitt liv.
For det første gjelder det å finne en kone til han, mener faren. Forholdet til faren er anstrengt, han er alltid på reise og bor mest i Kairo med sin nye familie. Han er der ikke for sønnen når han trenger sin far. Al-Barisi bor hos bestemora si i Nablus og hun får oppgaven å finne den rette livsledsager for han. Midhat er ikke interessert i å gifte seg – hans kjærlighet til Jeannette er fortsatt sterk – selv om den blekner med åra. Og om bestemor peker ut en familie som kan passe, en gammel, anerkjent familie, er det ikke sikkert den andre familiens overhode anerkjenner Hammad familien. Er de egentlig til å stole på? Er det sant at forretningen deres går så bra? Kan de sørge for at datteren deres får et godt og behagelig liv? Historien om hvordan Midhat etter flere klossete forsøk, som bryter de vanlige reglene, til slutt får tilbud om å gifte seg med Fatima, er kostelig. Han ser henne første gang gjennom et nøkkelhull og selv om hun er tekkelig kledd – og det bare er øynene hennes som ikke er tildekka – er han sikker på at hun har sett ham. Under en opprør i Nablus der kvinnene også deltar, veksler de to også blikk. Og Fatima tar saken i egne hender.
Nablus og dens historie og mangfold, landskap og mennesker, rykter og løgner, blir fortalt levende og spennende. Det er flere interessante skikkelser, blant annet den lærde presten Antoine, som er fransk, og ikke bare er prest, men en observatør som gjennom mange år har studert byen og skrevet ned det han har fått vite og mennesker han har snakka med. Midhat treffer igjen sin gamle venn fra Paris, Hani fra Syria. Kona hans Sahar organiserer demonstrasjoner, holder taler og og danner kvinnekomiteer. De blir inspirert av to egyptiske kvinner, bla Huda Shaarawi, som i 1922 kom hjem fra en kvinnekonferanse i Roma og kasta sjalet. Hun ble leder av den egyptiske feminist unionen.
Etterhvert blir Hani og hans venner engasjert i palestinsk nasjonalisme og han blir fengsla, men på grunn av sin status, blir han frigitt. Det er en begynnende konflikt mellom sosiale klasser blant palestinerne om hvilken strategi som er best.
Den siste delen er både overraskende og spennende. Det starter med rykter om at Hammad familiens butikk er blitt rammet av det onde øyet når det begynner å brenne der. Midhat blir bedt om å finne ut hvordan og hvorfor det rammer akkurat hans familie. Han overser det, bare overtro mener han, men til slutt finner han et skjebnesvangert tegn i huset sitt som lesere som meg, hele tida har venta på skulle bli avslørt. Livet hans ramler sammen og han blir plassert på et asyl. Rystende beskrivelser av dagene og månedene han tilbringer der. Men hvordan det ender – er også et mirakel. Det er fortsatt de innflytelsesrike familiene med kontakter i systemet, som kommer best ut av det. Selv om Isabella Hammad også skriver om dem som det ikke går så bra med.
Boka rommer mye, kjærlighet, svik, opprør, politikk, krig, familiekriser og dagligliv på ulike kontinent. Hun løfter fram palestinske og egyptiske kvinner og deres innflytelse og deltagelse i samfunnet. Det er et mysterium hvordan forfatteren klarer å sy det hele sammen til et blendende verk, og jeg skulle ønske at boka aldri tar slutt.
P.S. Lest på min Kindle i engelsk versjon.
evamarionjohannessen, forfatter og skribent 