De uskyldige

I går var vi på kino og så denne filmen som er laget av Eskil Vogt. Tittelen er ironisk – barn blir sett på som uskyldige – de veit ikke forskjell på rett og galt – og derfor kan de tilgis om de gjør noe slemt og stygt. Men vi har jo alle vært barn og husker opplevelser med jevnaldrende som slett ikke var snille. De kan mobbe hverandre, slå, og gå til fysisk angrep på hverandre, plage dyr og ødelegge ting. Da jeg var barn, hadde vi stor frihet, vi lekte for det meste ute og de voksne brydde seg ikke så mye om hva vi gjorde. Og vi fortalte ingenting til våre foreldre om hva vi lekte. Voksne og barn var i to forskjellige verdener. Tror heller ikke at de voksne bekymra seg så mye for hvor vi var og hva vi gjorde.

I denne filmen er det barn som er hovedpersonene og de spiller troverdig og overbevisende. De voksne er konturløse og utydelige. En familie flytter inn i en blokkleilighet på Romsås. Det er sommerferie og mange er på ferie. Det er kjedelig når en må være hjemme om sommeren og ikke har noen å leke med. Og når barn kjeder seg, kan de finne på mye rart. Jeg kan huske sommeren før jeg begynte på skolen. Jeg var på landet og hadde ingen å leke med og mora meg med å plage grisen og hønene.

Familien som flytter inn består av mor, far og to søstre. Lillesøsteren Ida er 9 år er sjalu på storesøster Anna fordi hun får så mye oppmerksomhet fra foreldrene, og hun plager henne med klyping og andre skitne triks.

Men søstrene finner to venner, omtrent på samme alder, ei jente som heter Aisha og en gutt som heter Ben. Ida blir venn med Ben – de er begge tøffe og utfordrer hverandre. Det starter med en spektakulær hendelse – der Ben plager en katt til døde. Ida blir sjokkert og lei seg, men samtidig beundrer hun han for at han tør å være så slem og fæl. Han har magiske evner og viser sine kunster i skogen der barna oppholder seg. Anna er autistisk, men har hatt språk tidligere. Hvordan og hvorfor språket hennes forsvant, får vi ikke vite. Etterhvert oppstår det et sterkt bånd mellom Anna og hennes nye venninne, Aisha, som er snill og god og sier hun forstår Anna. De to kommuniserer ordløst og blir bundet til hverandre. Litt etter litt begynner Anna å snakke igjen.Denne første delen er interessant og Anna blir mer synlig og sterk. Styrken hennes ligger i hennes evne til å forstå andre barn og voksne uten at hun kan ordsette det. Hun er mer sensitiv for hvem som er snille og slemme.

Men denne såkalte «psykologiske thrilleren» tar en vending jeg misliker. Er det barnas fantasier eller voksnes forestillinger det dreier seg om? Jeg hater science fiction og magiske, overnaturlige evner som skal trollbinde andre mennesker og få dem til å gjøre noe de ikke vil. Ben har slike evner, sier han, og det går galt. I løpet av kort tid klarer han å trollbinde tre voksne som blir utsatt for vold eller selv utøver den. Og da forsvinner det slemme, magiske og «uskyldige» barna har holdt på med i skogen. Det går over i en voksenverden hvor Romsås blir et farlig sted å oppholde seg for både barn og voksne. Pass deg for…. ikke gå ut… vi er redde for deg. Barna prøver å hevne seg på Ben, og særlig Anna har stor styrke. Men for meg blir det kjedeligere og kjedeligere, forutsigbart og usannsynlig. Dessuten skjønner jeg ikke hvorfor det er voksne og barn med mørk hud som blir rammet. Den slemme gutten er mørkhudet og det gjelder også hans familie og andre foreldre. Det hadde vært mye mer spennende om jenta med lys hud hadde vært den slemmeste. Gjesp, gjesp, jeg hadde lyst til å forlate salen før filmen var ferdig og kjeda vettet av meg.

Nomadland

Endelig er det mulig å gå på kino i Oslo! Vi var på cinemateket fredag kveld og så den amerikanske filmen Nomadland, som fikk Oscar prisen. Deilig å sitte i mørket på et svalt sted. Pilsen tok vi i kinosalen.

Det er en slags road movie og handler om mennesker som har bobilen som sitt hjem. De drar fra sted til sted og er alltid underveis. Det kan være rastløshet, nysgjerrighet og eventyrlyst som driver dem. Eller at de ikke klarer å være så tett på andre mennesker. De har tatt et valg om at de ikke ønsker et stabilt liv med familie, hus og hytte. De kvitter seg med sine eiendeler og starter et nytt liv, selv om det er mer uforutsigbart. Alle bærer på en historie som har tvunget dem til å endre retning. Det kan være familiære konflikter, sykdom, dødsfall eller oppsigelser, konkurser og mangel på jobber. På bobilplassene møter de andre i samme situasjon og fellesskapet mellom dem blir som i en familie. Unge og eldre hjelper og støtter hverandre. Og det oppstår varige vennskap. Særlig inntrykk gjør det å bli kjent med eldre bobilkvinner med livserfaring, som er selvstendige og har praktisk sans. De ordner opp, og veileder nykommere.

Hovedpersonen i filmen er Fern – spilt av Frances McDormand – som gjør en enestående og troverdig innsats. Hun bodde i Nevada med sin mann og de arbeidet på en fabrikk som ble nedlagt. Lokalsamfunnet falt fra hverandre, butikker og skoler ble nedlagt, naboene forsvant, og mannen hennes døde. Hun reiser fra sted til sted, tar seg strøjobber, og er ikke redd for å få skitt på henda. Amazon er et av stedene der hun får jobb og stadig kommer tilbake til. Selv om lønna er dårlig, møter hun venner fra bobilmiljøet der og er sammen med dem. Bobilen har hun laget så praktisk som mulig, og hun sover bedre der enn i en vanlig seng. Hun reiste fra familien i ung alder og gifta seg og bodde langt fra familien. Søstera har hus i et pent strøk med mann og barn, og hun mener Frances bør flytte inn til henne. Fern får flere tilbud om å slå seg til ro, blant annet av en annen eldre bobilmann, men takker nei.

Selv om det dreier seg om flytting, oppbrudd og lange reiser, er det ikke et hektisk liv vi er vitne til, men hverdagsliv med andre i lignende situasjon. Det ser ensomt ut når Fern går inn i sin enkle bolig, lukker døra og lager suppe eller når hun går rundt på boplassen med stjerneskudd og ønsker godt nytt år. Hun og hennes venner er både sårbare og sterke. Og lever på kanten av stupet. Når bobilen går i stykker, må Fern få hjelp av familien til å betale utgiftene. En må være sterk og tåle ensomhet, motgang og usikkerhet for å klare seg.

Det er blitt en fin, langsom film, varm og rørende, hvor særlig kvinnene er tydelige aktører.Den minner meg om to andre filmer i samme sjanger, Leave no trace og Captain Fantastic – om mennesker som bryter ut og vil leve et enkelt liv i pakt med naturen eller med bobilen.

Filmen er basert på en bok av Jessica Bruder (2017) Surviving America in the Twenty-First Century. Regissøren er Chloë Zhao, hun kinesisk, og er den første ikke-hvite kvinnen som vinner prisen for beste regissør.

The Undoing

Jeg har fått HBO inn i tv abonnementet og har sett filmen The Undoing med Hugh Grant og Nicole Kidman i hovedrollene. Den er basert på en roman. Og det er Susanne Bier som er regissør. Kjenningsmelodien gir meg frysninger på ryggen – en smektende Dream a little dream of me, som varsler om noe som skal komme.

Handlingen er satt til New York der ekteparet Fraser bor med sin sønn .Grace Fraser er har doktorgrad i klinisk psykologi og arbeider som terapeut, hennes mann Jonathan er barnelege på et sykehus ved en avdeling for kreftsyke barn. Sønnen deres går på en kostbar privatskole og de har god økonomi og et harmonisk ekteskap, mener Grace. Men fra en dag til en annen, blir livet snudd opp ned. Det starter med at moren til en gutt som går på samme skole som sønnen, dør. Hun blir funnet drept på en grusom måte. Noen dager seinere forsvinner Jonathan og ingen veit hvor han befinner seg. Idyllen er snudd til et mareritt og i vi blir involvert i et psykologisk drama. Spørsmålet er hvem som har drept den unge moren og hvordan Jonathan og hans familie er innblandet i det som skjer. Han blir utpekt som morderen, men bedyrer at han ikke har drept henne, selv om han innrømmer å ha hatt et forhold til henne. Saken havner til slutt i retten.

I jakten på morderen rettes søkelyset både mot Grace, Jonathan og sønnen deres, samt den drepte morens ektefelle. Den erfarne parterapeuten tror hun kjenner sin mann etter 17 års ekteskap, men det gjør hun slett ikke. Nicole Kidman som spiller Grace er flott, men ikke lett å lese. Hva hun tenker og mener får vi bare se i hennes drømmer og mareritt. Hun er en god skuespiller og har hatt flere fine roller, men her syns jeg hun er lite uttrykksfull.Det er sjelden hun viser glede, sorg og fortvilelse. Hun holder maska og bevarer en stolthet og ro som jeg syns er forstyrrende. Jeg er heller ikke imponert over hvordan hun spiller rollen som familieterapeut. Hennes metoder for å hjelpe andre med samlivsproblemer er ikke overbevisende.

Hugh Grant er den mest troverdige skikkelsen i dette dramaet. Han får beskjed av advokaten om å innrømme sine feil og mangler – og spille en angrende synder. Og det vinner han mye på. Han er sjarmerende og særlig er forholdet mellom han og sønnen lekent og kjærlig. Etterhvert blir vi vitne til at både Grace og Jonathan har sine mørke sider. Og at det ikke bare er kjærlighet som binder dem sammen. Fallet er dypt for de rike og vellykkete og det går særlig utover sønnen. Foreldrene vil skjerme han fra innsyn i hva som har skjedd, men han følger rettssaken på mobilen sin og trekker sine konklusjoner.

Jeg er litt skuffa over at den er så action drevet, at det er så mye oppmerksomhet som rettes mot hvem som er morderen. Jeg syns det ligner mye på me-too og jakten på slemme mannfolk a la Weinstein. Men å se Hugh Grant i full vigør er en stor opplevelse. Det er verd å se filmen bare på grunn av han.

Sannheten

På vår vei til vinterfjellet, stoppa vi på Lillehammer. En av grunnene var at jeg ville se filmen La verité (Sannheten) med Catherine Deneuve og Juliette Binoche i hovedrollene. Lillehammer kino har flere små saler og det var flere enn oss som ville se denne filmen en lørdagskveld. Japanske Hirokazu Koreed har laget den. Han er en fremragende regissør som bl.a. står bak Shoplifters, som jeg har skrevet om i en annen blogg. Shoplifters var et kunstverk av ypperste klasse der familierelasjoner, antydninger og det usagte spilte en stor rolle. Sannheten er mer rett fram og føyer seg inn i et europeisk mønster både når det gjelder tema og framføring. Jeg undrer meg over at jeg ikke ser flere spor av den japanske regissørens finfølelse for detaljer og overraskende innspill.

Sannheten handler om en fransk diva, Fabienne (Catherine Deneuve) og hennes liv som fetert kunstner og mor. I tillegg er det nokså vanskelig å holde styr på hennes tidligere og nåværende ektemenn og kjærester. Datteren Lumir (Juliette Binoche) som bor i Ny York, kommer på besøk til Frankrike med sin mann (Ethan Hawke) og datter i anledning av at Fabienne har skrevet en bok om sitt kunstnerliv. Hun har en lang karriere bak seg og datteren mener at moren har tatt seg visse friheter når det gjelder hva som er sant og ikke. Noen personer er utelatt og andre har fått altfor stor oppmerksomhet, mener dattera. Men Fabienne sier at hun har skrevet om hendelser og personer slik hun husker dem, og tatt sine egne valg. Det er jeg som bestemmer hva som er sant for meg, hevder hun. Dattera minnes andre ting som hun mener mora har utelatt med vilje for å pynte på virkeligheten. Og hva er så virkeligheten, sant og usant?

Gradvis blir vi bedre kjent med mor og datter og deres forhold, svake og sterke sider og sårbarhet. De har bodd fra hverandre i mange år, og mora er selvstendig, stolt og sterk og raus med krasse karakteristikker av kolleger, elskere, ektemenn og andre personer. Hun er egenrådig og selvopptatt, og det er lett å forstå at hun kan støte folk fra seg med sine spydige replikker. Kanskje har hun feilet som mor, men ikke som filmstjerne. Det er når hun spiller at hun viser fram sine sårbare og myke sider, ikke som mor eller ektefelle. Etterhvert forstår vi at at det er sterke og varme bånd mellom mor og datter. Selv om mora har vært mer opptatt av sin kunstnerkarriere enn av å være mor. Binoche og Deneuve er begge stjerner og utfyller hverandre. Men det er Deneuve som tar prisen. Hun er feiende flott som aldrende kunstner, kokett og selvopptatt, slem, frekk og livsglad. Hun vil være midtpunktet i familien og det blir hun med sin spesielle sjarm.

Parallelt med mor-datter forholdet, er det en annen filmhistorie Fabienne er involvert i. Hun har en liten rolle i en science fiction film, der hun spiller mot en yngre, coming star, og selv om de to beundrer hverandre, tenker jeg at Fabienne ser på sin medspiller som sitt alter ego – fra den gang da hun var ung og talentfull . I denne delen av filmen blir det en del forvirring når det gjelder roller, tid og sted. Den unge kvinnen spiller en mor som bor i verdensrommet, der man ikke eldes. Hun viser seg bare hvert 7. år. Dermed er det Fabienne som eldes, mens den unge moren er forever young. Det blir en slags parallell til forholdet mellom Fabienne og Lumir, ettersom Fabienne får uttrykt såre følelser i forholdet til den yngre kvinnen. Men hun blir aldri helt fornøyd med sin prestasjon, hun er perfeksjonist og ber om å få gjenta den samme scenen gang på gang.

Innimellom er det noen riktig fine og lekne scener med barn, bestemor, datter, svigersønn, kjærester og tidligere ektemenn. Ethan Hawke er jo en veldig god skuespiller – husker han fra de tre filmene med Julie Delpy (Before Sunrise, Before Sunset og Before Midnight, alle tre anbefales på det varmeste!), men her har han en mer tilbaketrukken rolle og får ikke vist seg fram, annet enn som en leken pappa.

Jeg syns at det er noe forstyrrende og langtrukkent over sci-fi scenene som tar for mye plass – men forøvrig er jeg fortsatt en stor beundrer av Catherine Deneuve. Har sett henne i utallige filmer. Det begynte med Paraplyene i Cherbourg, og hun har holdt det gående til nå. Hun har fått god tid til å spille roller som eldre dame i ulike forkledninger og er ikke redd for å vise seg som røyker med uflidd hår, eller joggende i pysjamas (i filmen Potiche) – og hun får alltid mye ut av rollene hun blir tildelt. Jeg syns hun ligner på Wenche Foss, en elegant og dyktig skuespiller som kunne gestalte alt fra gloriøs dame til gammal og rynkete kjerring.

Den største forbrytelsen

Vi dro til Hønefoss for å se denne filmen. Hadde egentlig planlagt å se den på Odeon kino i Moss, men plutselig ble den stengt.

Filmen gjorde sterkt inntrykk på oss, det er blitt en troverdig og rystende framstilling av hvordan norsk-jødiske familier ble behandlet under krigen. Hendelsene er basert på Marte Michelets bok, Den største forbrytelsen.

Vi følger en jødisk familie. Benzel og Sara Braude flyktet fra Lithauen på begynnelsen av 1900 tallet og slo seg ned i Kristiania. Nærmere bestemt på Grünerløkka i Øvre gate 4b. Det huset lå vegg i vegg med Øvregate 2b (oppført i 1858) der vi bodde i over 20 år. Men det var over 70 år seinere. Vår bolig ble totalrenovert og restaurert, men ikke visste vi at det en gang hadde vært flere jødiske familier som bodde i det området, kalt Ny York, som lå utenfor bykjernen. Rundt 1850 ble det på kort tid reist flere trehus før det ble innført murtvang i Kristiania. Boligene var trekkfulle og nedslitte, det var trangt om plassen. I det toetasjes trehuset i 4b, bodde det 50 mennesker fordelt på 12 leiligheter!. Situasjonen var ikke noe bedre i nabohuset, 2b, som riktignok hadde en svalgang, men de små leilighetene rommet mange mennesker.

Etterhvert kom det fire barn i familien, tre gutter, Isak, Harry og Charles, og Helene. De er godt integrert i miljøet, men foreldrene passer på at barna følger jødiske skikker. Hovedpersonen er Charles Braude, som utmerker seg som bokser allerede i ung alder.

I den første delen av filmen er det hverdagslivet på Grünerløkka vi får innblikk i. De bor i et område vegg i vegg med andre jødiske familier som hjelper hverandre og deler sorger og gleder. Det er et vellykket grep å rette søkelyset mot en familie og følge dem til siste slutt. Vi blir etterhvert kjent med deres familiehistorie og forholdet de har til hverandre. Det gjelder særlig de tre brødrene og foreldrene. Helene er mer perifer. Hun er også den eneste som kommer seg tidlig av sted til Sverige når det strammer seg til.

Filmskaperne har klart å gestalte noe av tidsånden og koloritten fra førkrigstida. Fasadene på huset ser fine ut, men det er noe helt annet i bakgården. Der er det utedo og vannpumpe, barn som leker og husmødre som henger opp klær på klessnorene. Da ble det vel en god prat mellom laknene. Noe annet er festlig samvær. Vet ikke om det var spesielt for jødiske familier, men både unge og gamle danser på Grünerløkka i trange lokaler til levende musikk. Lurer på hvor det fant sted. Charles danser med sin norske kjæreste, Ragnhild, som han seinere gifter seg med, og foreldrene hans har ingen innvendinger selv om hun ikke er jødisk. Brødrene har både norske og jødiske venner. De drikker og fester og oppfører seg som andre ungdommer. Charles er en ivrig bokser som var med i flere internasjonale konkurranser. Boksing var en populær idrett den gangen. Vi får se Charles i storform i en landskamp mot Danmark. Denne delen av filmen er ganske lys og livlig – selv om de bor kummerlig, skiller ikke Braude familien seg fra andre familier. Jeg tenker at den står i sterk kontrast til det som skal komme.

9. april 1940. Det strammer seg til for jødene. NS – Nasjonal Samling – sender ut et spørreskjema til alle jøder i Norge om å registrere seg. Da kunne de lett finne dem når det trengtes. De må oppgi religiøs tilhørighet, bosted, fødselsår osv. og Ns fikk full oversikt. Charles nekter å fylle ut skjemaet. Jeg er norsk, sier han. Men faren tvinger han til å gjøre det. Alternativet er å gå under jorda. De får utstedt identitetskort med en rød J på. Dette skulle vise seg å være det første skrittet i forsøket på å sende jødene ut av landet.

Den siste delen av filmen handler om hvordan det går når familien blir splitta. Charles og brødrene hans blir tatt og sendt til Berg interneringsleir ved Tønsberg. Resten av familien og Ragnhild får ikke vite noe om hvor de er og hvorfor de blir tatt. Scenene fra denne interneringsleiren er hjerteskjærende. Forholdene er forferdelige og de blir hundsa og herja med av en sadistisk leirkommandant. Det var sikkert enda verre enn det filmen viser. På et tidspunkt blir fangene ropt opp, en etter en. Noen av dem blir bedt om å stille seg opp ved porten, andre ble værende. Faren, Isak og Harry blir tilkalt til porten, mens Charles blir værende fordi han er «arisk» gift med en norsk kvinne. Han og de andre kommer ikke ut av leiren før krigen er slutt.

Et annet viktig og særdeles opprørende overgrep er hvordan staten tar seg til rette i jødiske hjem. De følger en ny lov om inndraging av jødiske formuer. Sara Braude får besøk av politiet som har fått i oppdrag å konfiskere jødisk eiendom og gjenstander. De må overlevere sine eiendeler til staten. Denne scenen er grusom og bevegende. To menn kommer og takserer de få verdisakene i familiens enkle leilighet. Det dreier seg om kroner og ører. Sara prøver å gjemme personlige eiendeler, smykker og noen småpenger i en boks. Men de finner dem til slutt. Dette er nok en skamplett. De jødiske familier ble fratatt både hus, formue og eiendeler og fikk ikke noe tilbake eller utilstrekkelig kompensasjon for den forbrytelsen.

Mens Charles, faren, Harry og Isak er i leiren, står Knut Rød i statspolitiet og leser opp navn på jøder som skal deporteres tidlig om morgenen neste dag og hvor de skulle hentes og hvem som skulle kjøre dem til kaia der dødsbåten venta på å sende dem til Auswitz og gasskammerne. Knut Rød ble berømmet av nazistene for sitt enestående arbeid med å kartlegge jødene og organisere deportasjonen. Men han ble aldri dømt for sin forbrytelse.

Først 27. januar i 2012 ga statsminister Jens Stoltenberg en offisiell beklagelse over jødeforfølgelsene i Norge.

Alle bør se denne filmen, både voksne og barn, den burde være pensum i norske skoler.

On the rocks

Tittelen på denne filmen var jeg ganske sikker på dreide seg om Bill Murray og hans evindelige trang til å ta seg en drink. På sett og vis klarer han så å si alltid å få med drinker i scenene han er med i. Men det viser seg at tittelen har to betydninger: den ene er: en drink uten annen tilsetting en isbiter og den andre: at noe er i ferd med å gå i stykker., for eksempel «his marriage was on the rocks». Dermed peker tittelen både på Felix (Bill Murray) som er faren til Laura (Rashida Jones) og hans drikkevaner, samt Laura’s ekteskap som er i ferd med å rakne. Når jeg tenker meg om, er det ikke ofte jeg har sett filmer som handler om forholdet mellom en far og en voksen, gift datter med to barn.

Handlingen utspiller seg i New York der Laura bor sammen med sin ektefelle Dean (Marlon Wayans) og to små døtre. Hun er forfatter med skrivesperre og han er i ferd med å bygge opp sitt eget firma.Det medfører mange møter, reiser og travle dager og det blir Laura som må ta seg av hjem og barn. Det virker likevel som de har det bra sammen, bortsett fra at forfatteren ikke får skrevet noe. Hvem kjenner seg ikke igjen i det, tenker jeg,

Laura treffer sin manns kolleger – det er en overvekt av unge, pene og sjarmerende kvinner. – og hun finner spor som kan tyde på at Dean har et forhold til en av dem. Det er da faren hennes, Felix, kommer på banen og vil gi henne gode råd. Denne opptakten er syltynn, pinlig tynn, nesten så jeg får lyst til å forlate lokalet, men heldigvis klarer Felix å redde situasjon med et smil. Han har lang erfaring med kvinner og ekteskapelige utfordringer og framstår som faderlig trygg og ansvarlig – og han liker å ordne opp.

Selv om hans forslag til metoder for overvåkning av Dean er gammeldagse, begynner Laura å fatte mistanke og blir med på etterforskningen. Felix treffer sin datter på barer og de kjører rundt i New Yorks gater med farens sjåfør og kikkert rundt halsen for å oppspore om Dean befinner seg på restauranter han har annonsert han skal møte kollegene sine på bestemte klokkeslett.

Felix er mester i å vikle seg inn og ut av pinlige situasjoner både bak rattet og i barene de oppsøker, og det tar helt av da han klarer å overtale dattera til å ta en velfortjent husmorferie i Mexico der Dean etter sigende er på forretningsreise. Faren blir med for å passe på at avsløringen av den utro ektemannen går som planlagt. Med glimt i øyet, alkohol on the rocks og forførerisk sang, får Bill Murray alias Felix, alles oppmerksomhet på en bar i Mexico. Det viser seg at historien om utroskap er en misforståelse.

Men nå er Laura er på hugget og stiller faren vanskelige spørsmål om hans havarerte ekteskap med moren. Han vrir seg elegant unna. Laura og Dean finner tilbake til hverandre, og det har jo Felix indirekte bidratt til. Laura hadde nok ikke spurt ektemannen om han var utro uten farens hjelp. Far og datter kler hverandre – hun framstår som tilbakeholden og litt fomlete, mens han har er full av selvtillit og liker å få oppmerksomhet.

Sofia Coppola har regissert flere filmer, laget manus og hatt roller i sin fars filmer (Gudfaren)- hun er modig og går sine egne veier. Bill Murray går igjen i flere av filmene. Lost in translation med Scarlett Johansson var strålende og jeg likte også den mystiske filmen, The Beguiled. Men hva vil hun si med On the rocks? Er den bare lettbeint og morsom eller vil den noe mere, grave dypere i forhold mellom ektefeller? Laura får ikke napp når hun spør om foreldrenes skilsmisse og farens livsstil og dametekke. Han er stum som en østers. Men en usedvanlig livlig, morsom, spontan, sjenerøs og omsorgsfull far og bestefar, på tross av feil og mangler. Han ligner på noen andre jeg kjenner. Dette er Bill Murray på sitt beste – og da bestemmer jeg meg for at dette er en lett, underholdende film uten gravalvorlige undertoner.

Summerland

Summerland er en britisk film som pendler mellom tida før og etter siste verdenskrig. London blir bomba og barn evakueres til landlige omgivelser. De blir plassert i familier som har sagt seg villig til å ta seg av dem. Alice Lamb er enslig og bor utafor allfarvei. Hun blir stadig plaga av skolebarn som ødelegger postkassa hennes og kaller henne nazist. Hun er bisk og farlig, sies det, og ryktet sprer seg til naboer som forteller barna sine at de må passe seg for henne. Det minner meg om min egen barndom og underlige einstøinger som bodde i plankehytter. De ble erta, men vi var også redde for dem. Det var mange løkker og ubebodde strøk i Oslo etter krigen, der folk tok seg til rette. Roy Jakobsen har skrevet om dem som slo seg ned i Muselunden og Alice Monroe har en lignende historie om ei heks som bodde aleine i et skummelt hus.

Alice Lamb liker ikke barn og holder også avstand til andre folk. Hennes store lidenskap er å skrive akademiske bøker om skotske myter og legender og hun liker ikke å bli forstyrra. En dag kommer en kvinne og banker på døra hennes. Her kommer gutten fra London som skal bo hos deg, sier hun. Men Alice er avvisende,. Hun ikke vil ha han, og mener hun ikke har meldt seg til tjeneste. Motvillig går hun til slutt med på å ta seg av han et par uker til de kan finne en annen familie. Slik kommer den sjarmerende krølltoppen Frank inn i hennes liv.

Det er ikke lett verken for han eller henne, men etterhvert finner han seg til rette. De bor ved havet, og landskapet er magisk med klipper og uendelig utsyn til alle kanter. Hun tar han inn i sin fabel verden og forteller om fata morgana, luftspeilinger, som varsler om noe som skal skje. Det er der de finner Summerland. De to har enkle og direkte samtaler som avslører at Alice helt frivillig har slått seg ned her. Grunnen får vi ikke vite. Men hun kan røpe at hun en gang har hatt en kjæreste og spør han om han syns det er rart at det var ei dame. Nei, det syns ikke Frank er rart, det viktigste er å elske hverandre. Gradvis får vi innsyn i Alices kjærlighetshistorie. Forholdet mellom henne og kjæresten Vera er både rørende og opprivende. Det var ikke lett å erklære seg som lesbisk på den tida – det var uhørt. Vera mener at de ikke kan leve sammen fordi hun ønsker seg barn og en familie. Etter bruddet med kjæresten flytter Alice til hytta ved ved havet.

Frank begynner på den nye skolen og får venner der, men ingen av dem tør å være med han hjem. Han snakker mye om faren sin som er pilot og alt det spennende han får oppleve under den pågående krigen. Men det er ikke så mye snakk om moren,

Den siste delen av filmen er både overraskende og oppklarende. Men det blir dessverre altfor mye melodrama og søtladen musikk i denne delen. Det gjelder både handlingen og luftspeilingene som stadig vender tilbake. Håp og drømmer forsvinner i en gyllen sky, men det er noe som skurrer i forholdet mellom Alice og Frank. Det gir en bitter ettersmak som gjerne kunne vært utdypa.

Likevel har jeg ingen problemer med å anbefale filmen som også har en egen ro og stillhet over seg på tross av brutte forhold og krigshendelser. Jeg vil særlig framheve Frank, spilt av Lucas Bond. Gemma Arterton som spiller Alice, gjør også en god figur. Samspillet mellom dem løfter filmen. Regien er ved Jessica Swale, og dette er hennes debut film.

Kunstneren og tyven

Det var så å si fullt i salen da jeg så denne filmen på Odeon kino igår. Jeg visste bare at det var en dokumentar, laget av Benjamin Ree.

Til å begynne med kjeda jeg meg litt – tenkte at dette ligna på noe jeg hadde sett før. Men omtrent halvveis i filmen skjer det noe som forandrer helt på det du tror filmskaperen vil formidle.

Det starter med at den tjekkiske maleren Barbora Kysilkova – som er gift med en norsk mann – blir frastjålet to verdifulle malerier fra Galleri Nobel, der hun har en utstilling. Overvåkningskameraene viser at det er to tyver som på smart vis klarer å ta lerretene ut av rammene og frakte dem avgårde i søppelkasser. Den ene av tyvene, Karl Bertil Nordland, blir tatt og mens rettssaken mot han pågår, henvender Barbora seg til han og spør om hun kan få male han. Det er en slags straff, ler hun. Nå må du sitte stille hver dag noen timer i mitt atelier. Barbora har sett noe hos denne mannen i 30 åra som ikke stemmer med en råbarka tyv. Det skal vise seg å være en helt riktig observasjon. For det første, blir jeg veldig overraska over måten hun henvender seg til han på, ikke fordømmende, men spørrende og nysgjerrig. Hun ser ikke tyven, men mennesket bak alle tatoveringene.

Det viser seg at Karl Bertil har vært i fengsel mange ganger for forbrytelser, han er sprøytenarkoman, har ADHD, og har vært i tungt belastede miljøer. De fleste av gjengmedlemmene er døde. Han husker ikke en gang at han har stjålet maleriet og hvor det befinner seg. Men det viser seg at han er opptatt av kunst, gjenstander og malerier, som han har mange av i leiligheten sin.

Barbora begynner å male, og resultatet er et vidunderlig maleri av Karl- Bertil. Han begynner å gråte når han ser seg selv på bildet. Det er kanskje første gang noen ser han og han ser seg sjøl på den måten. Dette er begynnelsen på et inderlig vennskap som oppstår mellom de to. Barbora støtter og hjelper han og lager også et nytt maleri av han og kjæresten. Vennskapet mellom dem fortsetter også etter bruddet med kjæresten. Så blir Karl Bertil utsatt for en alvorlig bilulykke – det kan virke som han ønsker en slutt på livet – og han blir liggende i koma i flere uker. Men etterhvert klarer han å komme seg og trene seg opp. Han har en enorm viljestyrke og god fysikk. Etterpå må han sone i Halden fengsel. I denne perioden har han ikke så mye kontakt med Barbora.

Når han er ferdig med soningen, er han forandra og vil starte på et nytt rusfritt liv, han får seg jobb og kjæreste. Jeg har vist mine svakheter for Barbora, hun kjenner meg, men det hun glemmer er at jeg også ser hennes, sier han. Med dette utsagnet, er det ikke lenger han, men kunstneren som blir hovedpersonen. Fra nå av er søkelyset retta mot henne. Hittil har hun brukt mye av sin energi på å hjelpe tyven, men hvordan vil hun klare seg når han ikke trenger henne? Hvordan kan han hjelpe kunstneren som også har hatt et vanskelig liv bak seg i et voldelig ekteskap i hjemlandet?

Kunstneres norske ektemann begynner å røre på seg. Hun er usedvanlig opptatt av det vonde og selvfornedrende livet til tyven, mener han. Er det fordi det er spennende og ligner på noe hun har opplevd? Ektemannen mener hun går for langt og utsetter seg for fare fordi hun ikke kjenner grenser.Det er nysgjerrigheten hennes som gir næring til hva hun vil male. Og intensitet i kunsten går ut over forholdet mellom ektefellene. Hvor er jeg i dette bildet? spør han,. Denne delen av filmen er den mest interessante. Hva skjer i en relasjon når den «svake» blir sterk og den sterke svak? Det er dype og viktige eksistensielle spørsmål som kommer til overflaten, men som ikke blir besvart. Det er en del løse tråder på slutten – vi får ikke vite mer om hvordan det går med kunstneren og hennes liv.

Det er modig av både kunstneren og tyven å by på seg sjøl og vise både sterke og svake sider. Klippingen er glimrende. Og Benjamin Ree som har fulgt dem over flere år, fortjener applaus. Det er et imponerende arbeid om kunst og liv.

Unge Ahmed

Vi så denne filmen på Cinemateket, der er det godt med plass og betryggende avstand mellom setene. Dardenne brødrene fra Belgia som har laget filmen, er blant mine favoritter. Jeg har omtalt dem flere ganger. Filmen om Unge Ahmed handler om en ung gutt på 13 år som kommer fra en muslimsk familie. Faren får vi ikke vite noe om, men moren er enslig forsørger for tre barn.

Ahmed, som tidligere har vært som de andre gutta i gata, begynner å forandre seg. Han får en religiøs oppvåkning, godt hjulpet av imamen i nabolaget, som han beundrer. Han er også påvirka av en fetter som døde som martyr.

Ahmed tar sine religiøse oppgaver alvorlig og overholder alle regler og rutiner før og etter bønn. Lukker seg inne på rommet og leser Koranen. Problemet oppstår når han nekter å håndhilse på sin kvinnelige lærer og blir oppfordra av imamen til å kalle henne uren og hore. Gutten gjør jobben sin, men skjønner ikke konsekvensene. Imamen har fortalt han om jihad og hevn, og Ahmed tar han på ordet og går til voldelig angrep mot læreren. Det fører til at han havner på en forbedringsanstalt for ungdom og må innordne seg deres strenge regime.

Den følgende del av filmen er interessant. Jeg hadde ingen anelse om at de har så god oppfølging av unge gutter som har kommet på skråplanet i Belgia. Han blir fulgt tett opp av kompetente personer som tilbyr forskjellige rehabiliteringsaktiviteter, men det avgjørende han venter på, er at psykologen som jevnlig følger han opp, skal si at han har forandra seg. Han må komme på bedre tanker for å oppnå reell forandring, sier hun. Ahmed foretar seg ting som kan tyde på at han har helt andre planer enn å tekkes psykologen.

Hn treffer ei jente på gården der han arbeider, som viser interesse for han – men han som verken vil håndhilse eller ta imot et kyss, rygger bakover når hun prøver å komme nær han, og forlanger at hun må bli muslim hvis hun vil være sammen med han. Det overraskende som blir utløst av møtet med henne, er at han havner i en krise. Skal han følge Allahs bud eller sine gryende følelser for jenta? Det er typisk for Dardenne brødrenes filmer at hovedpersonene står overfor moralske dilemma. De må velge, men det er ingen moralske anvisninger på hva som er rett og galt. Det er det som gjør filmene interessante.

Moren til Ahmed er en sentral person i hans liv, selv om hun bare opptrer i den første delen av filmen. Og han får bare lov å snakke med henne på telefon fra forbedringsanstalten. Det er hun som er hans tilknytning til et nytt liv utenfor anstalten og som er et moralsk kompass. Slik tolker hvert fall jeg det – det er noe med mødre som har sterke bånd til sine sønner. Da får jeg en assosiasjon til serien om det svenske togtyveriet som jeg så på TV. Ingen av skurkene ville røpe hva de andre involverte hadde gjort, og om de sladra, ville de bli utstøtt, forfulgt eller drept. Politiet lette etter svake punkt, og fant ut at en av forbryterne kunne være villig til å snakke. Grunnen var hans sterke tilknytning til moren som var alene med med sønnen. Hun klarte å overtale han og han ville ikke svikte henne. Hun appellerte til hans moral og han tok en beslutning.

Slutten på filmen er spennende når Ahmed prøver å rømme. Hvor skal han – hva vil han foreta seg?

Dardenne brødrene har laget flere filmer om barn og familier som befinner seg nederst på rangstigen, som ikke har verken bolig, penger eller utdanning, men likevel bevarer sin verdighet. Slik er det også i denne filmen, selv om jeg ikke syns den er blant de beste. Den sosialrealistiske stilen fungerer. Selv om vi ser beskrivelsen av Ahmeds daglige liv om og om igjen, hva han tar på og av seg, gjentagende ritualer, og det kan bli kjedelig til tider, skjer det noe hele tida. På forunderlig vis blir vi kjent med både Ahmed og hans hjelpere selv om vi bare får servert nøkterne fakta, hva de faktisk gjør og sier, men ikke hva de tenker. Vi veit ikke hva Ahmed drømmer om og planlegger, men trekker slutninger ut fra omgivelsene, samtaler og handlinger. Derfor blir filmen spennende til siste slutt. Vi er aldri sikre på hva Ahmed vil foreta seg. Og det gir heller ikke filmen noe svar på.

Oss to (Deux)

Dette er en film om to eldre damer som elsker hverandre dypt og inderlig. Sjelden å se eldre i hovedroller uansett, og særlig kvinner. Det mest bevegende ved filmen er hvor tydelig det kommer fram at kjærligheten overvinner alt.

Madeleine og Nina bor i samme oppgang og etasje. De ser ut som to gode naboer og trives så godt i hverandres selskap at de overnatter hos hverandre og deler seng. Madeleine, Mado som hun kalles, er en varm og vakker dame som har barn og barnebarn og orden i leiligheten sin. Typisk hjemmeværende. Mens Nina er en bohem. Hun har verken mann eller barn og har reist mye fra sted til sted. Nå er de begge pensjonister og drømmer om å flytte til Roma der de har vært tidligere. Roma og Italia står sentralt i filmen, de lengter til et sted med varme og lidenskap, der de kan dyrke tomater og være sammen uten at familie og naboer overvåker dem. De er enige om å selge leilighetene sine og dra av sted. Men det viser seg at Mado ikke er klar for å bryte opp. Hun klarer ikke å fortelle familien om sitt forhold til Nina. Og det kommer for en dag at det er Nina som er mest ivrig på å flytte. Mado er mer forsiktig. Plutselig skjer det noe dramatisk som endrer deres tilværelse og som fører til at de uansett ikke kan dra til Roma. De må bli værende i Frankrike og fortsette å bo de samme leilighetene. Det er nå filmen begynner å bli riktig spennende.

Forholdet mellom de to endrer seg, og når Mados familie blir klar over at Nina er morens kjæreste, snører det seg sammen. De kan ikke lenger gå inn og ut av hverandres leilighet og sove i samme seng. Mado´s familie hindrer dem i å møtes. Men Nina gir seg ikke og bruker smarte, for ikke å si skitne, metoder for å treffe sin elskede. Kjærligheten overvinner alt og det er både komisk og gripende hvordan de to strever for å holde fast i hverandre. Til slutt klarer de å rømme…. og slutten er både trist og litt oppløftende.

De to voksne barna til Mado reagerer på nyheten om morens kjæreste med sjokk, vantro og fortvilelse, slik mange borgerlige familier ville gjort. Jeg vil ikke si at de to karakterene er karikerte, men gjenkjennelige. Vi får ikke en dypere forståelse av hvem de er og hva som har skjedd i familien, men myten om at de står hverandre nær er en sannhet med modifikasjoner. Sønn og datter har sine egne problemer å streve med og særlig sønnen anklager mora for hvordan det gikk med faren da hun forlot han. Det er nå en gang slik at det er vanskelig for foreldre å dele sine dypeste hemmeligheter med sine barn. Det er hemmeligholdelse som er fienden.

Når det gjelder, blir det åpenbart at det ikke er Mados familie som står henne nærmest, men hennes hemmelige kjæreste som hun har hatt i 20 år. Likevel er hun jo ikke familie…. Ja, for hva er en familie? tenkte jeg da jeg så den japanske filmen Shop lifters. Det så ut som en familie fordi de var der for hverandre selv om de ikke var i slekt. Noen var blitt utstøtt av sin kjødelige familie. Det samme gjelder filmen Gloria om en transperson som mister sin elskede mann, men blir latterliggjort og uskjelt av den «ekte» familien når han dør. Hun får ikke en gang komme i begravelsen.

Oss to er en nydelig, varm, morsom og dramatisk film. I hovedrollene er det to glimrende aktører, Martine Chevallier (Mado) og ikke minst Barbara Sukowa (Nina), som utfyller hverandre. Og regissøren heter Filippo Meneghetti. Det er hans debutfilm og vi kommer nok til å høre mer fra han.