Empire of light

Denne filmen er laget av Sam Mendes og vi er tilbake til 1980 tallet i England. Handlingen er lagt til en britisk by ved sjøen og en kino som heter Empire Cinema. Det er en langsom, dramatisk film med tunge undertoner som vi etter hvert får innsyn i. Jeg ville se den fordi hovedpersonen Hilary blir spilt av Olivia Colman, som er en strålende, uttrykksfull skuespiller (The Crown). Hun lever seg inn i rollen som den ensomme, forlatte kvinnen som lengter etter å få og gi kjærlighet. Hun er omsorgsfull, men også fjern og underlig. Legen gir henne piller for å holde motet oppe. En vanskelig barndom og innleggelser på psykiatrisk avdeling har satt sine spor. Det er noe alvorlig hun har opplevd som gjør at hun er ustabil. Hun er leder for de ansatte på kinoen. Sjefen hennes er en drittsekk. En dag får de en ny kollega, Stephen. Han er ung, blid, vennlig og snill og de får et forhold. Hans familie kommer fra Trinidad. Hans mørke hud skaper ikke problemer på jobben, men han blir gjentatte ganger angrepet av skin heads. Dette var visstnok ikke uvanlig på den tida.

Hilary viser han inn i de gamle, avlukkede, slitne kinosalene i Empire Cinema. Slik de en gang var. Det var dansesal der, restaurant og filmvisninger. Det er nostalgisk – men ikke veldig elegant å flytte blikket tilbake i tid. En kollega tar fram filmruller og viser Stephen den gamle måten å lage film på. Det blir bare en veldig blek avskygning av Cinema Paradiso. Det er et slurvete sidespor, syns jeg.

Filmen er altfor lang og springende. Den virrer litt fram og tilbake og kunne med fordel kuttes ned. Men den siste delen løfter fram Hilary som en stjerne. Hun tar bladet fra munnen og viser seg som en tøff og tydelig kvinne. Vennskapet mellom henne og Stephen er varmt selv om de ikke lenger er kjærester , men gode venner.

Jeg syns det er verd å se den, på grunn av Olivia Colman. Hennes kroppspråk og utstråling er i særklasse.

Plus que jamais – Hélène et Mattieu

Vi – Nathalie og jeg – så denne franske filmen på Vega scene i går. Den handler om et ungt ektepar som bor i Bordeaux. Allerede i første scene blir vi introdusert til deres venner og omgangskrets. Hélène går rett på sak og forteller at hun har en alvorlig lungesykdom som er dødelig. Men hun vil ikke bli omtalt som «den syke». Det er en modig åpning på en film om hvordan man skal forholde seg til liv og død. Det er ikke bare hennes skjebne det dreier deg om, men eksistensielle spørsmål som gjelder oss alle. Hva skal vi si? Hvordan kan man best hjelpe den som er syk? Og hvordan kan man hjelpe seg selv? More is less. Less is more.

Det er en dyp og inderlig kjærlighet mellom Hélène og Matthieu . Men rommet blir for trangt for henne. Hun må trekke seg tilbake for å finne ut hvordan hun skal håndtere sykdommen. Eksperter mener at det er mulig med transplantasjon av nye lunger, men da må man vente på en donor, og det er ikke sikkert operasjonen blir vellykket. Matthieu er sikker på at transplantasjon er best, mens hun blir forvirret av alle gode råd og finner en løsning på egen hånd. «Jeg har aldri reist langt alene», sier hun. «Jeg har drømt om å komme til Norge». Og slik blir det – hun drar alene til et land i nord for å få ro og fred til å treffe en beslutning.

Jeg gjenkjenner området nær Florø. Det er her ved Hjørundfjorden hun slår seg ned på et bortgjemt sted rett ved sjøen. Mister, mannen som eier hus og båthus, ønsker henne velkommen. Hun har kommet i kontakt med han på nettet. Han har sitt å streve med – fysisk og psykisk. Det er nå filmen er på sitt mest interessante. Mister (Bjørn Floberg er eminent i rollen) – han har ikke tro på eksperter og går sine egne veier. Samtalene mellom han og Hélène er korte, ikke et overflødig ord fra han, men de gir henne akkurat det hun trenger. Det er bevegende å se hvordan de to støtter og hjelper hverandre.

Det er beroligende og trygt ved fjorden, fjellene lokker. Hun bader i sjøen og går turer.
Men det er tungt å være så langt borte fra ektefellen. Elendig mobildekning har ført til at de ikke kan ha nær kontakt. Hun må opp på en topp for å få forbindelse. Stedet er lett å finne for der står det flere mennesker som er på jakt etter dekning. Nytt for henne, men ikke for oss som har opplevd det i fjellheimen. Etter hvert går hun stadig lengre turer oppover fjellet – uten oksygen apparatet i sekken. Hun blir utmatta og det er som om hun forbereder seg på å sovne inn på fjellsida.

Matthieu kommer på besøk og legger merke til den roen hun har funnet i huset ved fjorden. – Mister forsvinner – og hun og Matthieu tar farvel i en gripende kjærlighetsscene.
Han drar og hun blir tilbake. Vi får ikke forklaringer på hvordan det gikk med Mister og Gaspard – det er heller ikke nødvendig. Dette er først og fremst en film om Hèléne – kjærligheten, liv og død. Vicky Krieps gjør en fantastisk innsats. Det ironiske er at Matthieu (Gaspard Ulliel) døde i en skiulykke etter at filmen ble ferdig. En stjerne som vil bli savnet. Sist, men ikke minst, er Bjørn Floberg simpelthen som skapt for Mister rollen. Akkurat passe tilstedeværende, vennlig, klok og omsorgsfull. Han finner de rette orda. Emily Atef heter regissøren.

Men jeg lurer på tittelen. På fransk heter den «Plus que jamais» (More than ever på engelsk). Hva er det for mye av? – er det noe som varer evig? Det er i hvert fall ikke en film med mange ord, men inntrykkene er sterke. Hélène og Matthieu heter den på norsk. Og det er vel like greit.

Good luck to you, Leo Grande

Hovedpersonen Nancy- er en «gammel dame» (Emma Thompson) – som aldri har hatt glede av sex med sin eks-mann. Hun kontakter en yngre mann, som selger seksuelle tjenester. De møtes på et hotellrom og forskjellene mellom de to er slående. Nancy framstår som en pertentlig peppermø som er engstelig for hva hun begir seg ut på og nysgjerrig på hva som kommer til å skje. Hun har vært religionslærer og klager over ungdommens usømmelige oppførsel. Men nå har hun tatt et modig skritt inn i en ny, ukjent verden som dreier seg om fysisk nærhet, seksuell tiltrekning, og hvordan man kan nyte og få glede av kropp og sex. Fra første replikk begynner vi å le. Å snakke om sex er ikke lett, det blir mye fnising og latter.

Den unge mannen, som kaller seg Leo Grande, er en erfaren sexarbeider. Avslappet, vennlig, kjærlig, men ikke påtrengende. Det handler ikke bare om sex – men om møtet mellom to personer som har hver sine roller og skjuler sitt egentlige navn. Den unge mannen leser Nancy mye bedre enn hun leser han. Det er jobben hans å finne ut hva klientene ønsker.

Vi er ikke sikre på hvem de to egentlig er og om det de forteller er sant. Hun har en forretningsmessig holdning til hva hun ønsker. Leo Grande røper så å si ingenting om sitt privatliv, mens Nancy forteller om sine barn, ekteskapet og mannen som døde for to år siden. Hun vil vite om Leo har hatt en vanskelig barndom og hvorfor han er sexarbeider. Mens han føler seg fram og prøver å utføre et oppdrag som er tilfredsstillende for sin klient.

Nancy er ikke bare opptatt av å få sex, men nysgjerrig på hvilke tilbud som er best og stillinger hun må prøve. Hun har forberedt seg og skrevet ned seks (!) forskjellige øvelser som hun bare har hørt om, og han er villig, men usikker på om de klarer å rekke alt.

Etter flere møter, blir hun mer avslappa. Det blir mer prat om sex enn å utføre den. Hun forteller oppgitt om sine barn, sønnen som er kjedelig og dattera som er utsvevende. Leo forteller om sine klienter. Noen kommer for å snakke, andre er ikke ute etter sex, men fysisk nærhet. Noen går rett på sak og vil bare ha sex, men sier ikke et ord. Han har også funksjonshemmede klienter, men det fins alltid muligheter for at de også kan bli tilfredsstilt. Han selger sine tjenester til både eldre og yngre, kvinner og menn med forskjellige behov, og omtaler dem med varme og forståelse, og dømmer ingen.

Det er på dette tidspunkt i filmen at jeg begynner å tenke på alle som lengter etter sex og fysisk nærhet, selv om de er både halte og skakke. De kan ha skavanker, være usosiale og usikre, og ikke særlig ettertraktet på markedet. Det gjelder også eldre, som Nancy, som tror at hun ikke lenger er tiltrekkende fordi kroppen hennes har forfalt. Men lengslene etter nærhet er der.

Det blir et brudd mellom Nancy og Leo da han oppdager at hun har funnet ut hva han heter. Da er han ikke lenger Leo Grande og han vil ikke bli avslørt. Men de møtes igjen og kommer nærmere hverandre. Sluttscenen der religionslæreren møter en tidligere elev og forteller skamløst om sine eskapader med en yngre mann, er kostelig.

Emma Thompson er en stjerne – hun mestrer alle vanskelige situasjoner og er ikke redd for å vise seg fram naken eller påkledd. Dary McCormack er også overbevisende i sin rolle.

Det er en morsom film – overraskende, seriøs og tankevekkende. Jeg likte den.

Belfast

Vi har vært på reise i Danmark og Sverige. Uansett vær og årstid, har naturen og kulturen mye å by på. En trenger ikke dra langt for å oppleve noe nytt og annerledes.

I Gøteborg fikk vi se filmen Belfast, laget av Kenneth Branagh. Den ble vist i Roy kino i Kungsportalléen, en fin,nyrestaurert, gammeldags kino, der en får kjøpt billett over disk og noe å drikke og spise. Gøteborg har alt – konserter, teater, opera, jazz, kinoer – og Liseberg om sommeren.

I København dro vi på kino en kveld og bestemte oss for å bli underholdt av Mordet på Nilen. Så viser det seg at den produktive Kenneth Branagh også har laget den filmen. To helt forskjellige historier Mordet på Nilen var underholdende med Poirot i hovedrollen, men som alltid, innvikla å forstå hvem som er morderen.

Belfast hadde premiere dagen før vi kom til Gøteborg. Det er laget flere filmer om konfliktene i Nord Irland. Som oftest handler de om kamper mellom politi og opprørere – konflikten mellom protestanter og katolikker. Det gjør denne filmen også, men den bringer inn flere perspektiver. Vi følger en familie, mor, far og to brødre, og deres besteforeldre. De bor i et område der protestanter og katolikker lever side om side som gode naboer. Verken barn eller voksne tenker på at forskjellig religionstilhørighet skal bli et stridstema som kan splitte dem.

Vi får se hvordan konflikten oppleves fra både barn, foreldre og besteforeldres synsvinkel. Hovedpersonen er 9 år gamle Buddy, en aktiv og nysgjerrig gutt. Gata er barnas lekeplass, og det er alltid noen som følger med på hva som foregår og kan gi opplysninger om hvor barna befinner seg. Mødrene roper høyt på barna sine når de skal inn og spise. Slik var det også der jeg bodde i min barndom. Vi får innblikk i familienes hverdagsliv. Det ser idyllisk ut inn til slangen kommer inn i paradiset. Religionen har stor betydning for både protestanter og katolikker.. Buddys familie er protestanter. Prestens opphissende taler om Gud og Djevelen, treffer Buddy som ligger søvnløs og lurer på hvilken vei han skal velge. Den onde eller den gode veien? Han tegner den ene og den andre, men klarer ikke bestemme seg. På skolen utveksler han blikk med ei jente han liker, men som han aldri har snakka med. Han lurer på hvordan det skal gå om de gifter seg når hun er katolikk og han protestant. Faren sier at det ikke spiller noen rolle – foreldrene vil godta både katolikker, buddhister og ateister. Vi følger Buddy og hva han foretar seg og tenker på. Spørsmålene er mange og både han og broren følger med på hva foreldrene snakker om og bekymrer seg for.

Faren hans arbeider i England og pendler fram og tilbake. Det er mora som har ansvar for barneoppdragelsen og heimen. Foreldrene krangler om penger og tilbakebetaling av skatt. Livet deres er ikke annerledes enn naboenes. Foreldrene går på dans og barna går på kino. Branagh kommer selv fra Belfast og har henta fram barndomsminner og gode historier som viser både hverdagslige og skremmende scener.

Det strammer seg til. Arbeidsløsheten stiger, vold, branner, angrep på butikker, og trusler mot voksne og barn tiltar. Både barn og voksne menn blir truet med våpen og hevn hvis de ikke innordner seg. Buddys far får et tilbud om en ny arbeidsplass i England som også omfatter hus og hage.Kan vi fortsette å bo her, spør han, er det ikke bedre å dra? Men mora mener de må se det an. Inntil det skjer noe som får henne til å ombestemme seg.

Besteforeldrene er viktige personer i Buddys liv. Særlig er bestefaren, en working class mann som har arbeidet i engelske gruver, og en klok og interessant person. Han hjelper Buddy med matte og gir han leksjoner i livsfilosofi. Bestemora, glitrende spilt av Judi Dench, er også en støttespiller han lytter til. De er gode forbilder, og han kan spørre dem og få gode råd.

Filmen om Belfast er varm, morsom, skremmende, trist og rørende. Den er svært aktuell i vår tid. Den blir tilegnet «De som blir» og «De som drar» – ikke godt å vite hva som er best. Uansett er det umulig å viske ut barndomsminner. Vi kan putte dem i en skuff, men de dukker opp når vi blir eldre. Jeg ser for meg at «Buddy» – Kenneth Branaghs alter ego – har hatt stor glede av å trylle fram denne sterke og gode filmen. Tusen takk!

Flukt

Denne filmen er Danmarks bidrag til Oscar nominasjonen. Den handler om en afghansk flyktning og hans lange vei til frihet i Danmark. Det er en dokumentar som blander historiske opptak med animasjon og det fungerer godt. Regissøren Jonas Poher Rasmussen samtaler med Amin som er flyktning fra Afghanistan. Det er et viktig poeng at de to er gode venner og har kjent hverandre lenge, men Jonas vil grave dypere i Amins hemmeligheter. Samtalen foregår i det som ser ut som et terapirom der Amin ligger på en seng og forteller hva han har opplevd.

Fortellingen om Amin og hans familie er ikke ulik andre afghanske familier på flukt. Faren hans blir fengslet i Afghanistan og moren sitter igjen med 5 barn: To døtre og tre sønner. Storebroren er den første som drar og han havner i Sverige. Uten han hadde ikke resten av familien klart å flykte. De drar først fra Afghanistan til Moskva og blir værende der en god stund før de kommer seg videre.I Russland blir de hetset og ranet fordi de ikke har papirene sine i orden. Tida går, men litt etter litt klarer alle å komme seg over grensen til andre land ved hjelp av griske menneskesmuglere. Prisen de betaler er skyhøy og måten de blir fraktet på til Sverige og Danmark er strabasiøs og farefull. Mange av dem de rømmer sammen med omkommer.

Men det er ikke bare reisen som er krevende. Det handler også om identitet og tilknytning. Og rådet den 11 år gamle Amin får, er å glemme familien sin. Han må komme tomhendt til Danmark og brenne passet sitt, for å få opphold. Flukten splitter familien og setter dype spor hos en gutt som kommer fra et land der familiemedlemmer har en sterk tilknytning til hverandre. Han må finne en ny identitet og ikke røpe noe om sin bakgrunn . Han må lære seg å glemme og alltid være på vakt overfor fremmede. Selv venner kan angi han. Amin tenker på storebroren sin som har satt livet sitt på vent for å redde sine søsken. Han har brukt all sin tid på å jobbe for å få nok penger til flukten, og har ikke kunnet stifte egen familie. Utrygghet og rastløshet preger både Amin og hans familie. Nå er de spredd i flere land i Europa.

Amins problemer blir satt på spissen når hans partner Kasper, spør om det ikke er på tide å gifte seg. Amin har klart seg godt i København og blir tilbudt et gjesteprofessorat i USA. Det er vanskelig for han å ta et valg. Han har kommet til et land hvor han ikke blir forfulgt fordi han er homofil. Storebroren sier at han alltid har visst at Amin liker gutter bedre enn jenter. Det er en rørende scene der broren gir Amin litt penger og kjører han til en homseklubb. Storebroren har bodd lenge i Sverige og lært at homofile er godtatt i hans nye hjemland.

Filmen klarer å fortelle noe viktig om hva som skjer med mennesker på flukt. Det handler ikke bare om å få bolig, utdanning og jobb, men om å falle til ro i en ny kultur, legge fra seg det gamle og starte på nytt, bli en annen, glemme familien. Å finne noen man kan stole på. For å bli en annen må han både være usynlig og synlig. Desperate mennesker krysser hav og grenser for å få et bedre liv. Mange blir sendt fram og tilbake – det skjedde også i Amins familie – men det er nye utfordringer de møter i «drømmelandet». Å finne seg til rette tar tid og fienden er rastløshet og utrygghet.

Verdens verste menneske (m.m)

De siste filmene jeg har sett på kino, har vært en skuffelse. French dispatch var kjedelig og uforståelig. Jeg skjønte ikke humoren og handlingen. Men jeg har jo sett flere filmer av Wes Anderson som jeg har gledet meg over. Edgar Wrights film Last night in Soho, var en blandet opplevelse. Ei ung jente fra landet får stipend og kommer til London for å bli motedesigner. Den første delen er morsom. Jenta er oppslukt av musikk og moter fra 60 tallet og liker det bedre enn dagens London. Men så skifter den takt og går over til en horror film. Jeg er ikke begeistra for den sjangeren og kunne med glede lent meg tilbake for å nyte en film om Soho og London på 60-tallet.

I går så vi Verdens verste menneske på Vega scene. Prisen filmen fikk i Cannes gikk til beste kvinnelige hovedrolle, ikke til filmens regissør. Og den rollen mestrer Renate Reinsve til fulle. Jeg har lenge lurt på tittelen ( som er annerledes på fransk, den peker mot hovedpersonen Julie (Renate). Hvem er verdens verste menneske? Er det Julie, eller noen av kjærestene hennes? Ettersom jeg inntil da trodde det var hovedpersonen som var verdens verste, ble jeg spesielt opptatt av hva det var med henne. Var hun slem, dum, naiv? Bare det siste treffer. Naiv. Men det dekker absolutt ikke hennes mangslugne personlighet, som ikke er så lett å fange. Allerede som ung medisinerstudent tar hun en modig beslutning om å avslutte studiet. Hun vil noe annet og ettersom hun har 6 i alle fag, kan hun velge og vrake. Hun begynner på psykologi, men ombestemmer seg og vil bli fotograf i stedet, og får en deltidsjobb i en bokhandel. Det kan ligge noe skjult i valget om psykologi, som hun tok for å lære mer om følelser og relasjoner. Bak kameraet kan hun i stedet observere andres følelser.

Beslutningene hun tar er dristige og ligner overhode ikke på hvordan det var da jeg var student. Hadde man valgt et studium, var det få som forandra mening og gikk over til et annet fagfelt. I dag er det mye å velge mellom, altfor mange muligheter, og det kan ta lang tid å finne ut hva som er best. Julie er ikke redd for å kaste seg ut i det ukjente. Hun er på jakt etter verdens beste kjæreste og hva som er viktig i livet. Hun oppfører seg som en 20 åring, mener noen, men hun er 30. Det er betydelig vanskeligere og viktigere å finne den rette livsledsager enn å få et givende yrke. Hun ønsker nærhet, trygghet og samhørighet både fysisk og psykisk. Og da må hun begi seg ut på dypt vann.

Forholdet til den noe eldre kjæresten er varmt, intellektuelt og de har gode samtaler om sin egen relasjon og andres. Samtalene er noe som binder dem sammen. Men har hun funnet den rette? Vil han ha barn, vil hun? Til slutt bestemmer hun seg for å slå opp med kjæresten. Hun liker ikke at han definerer hennes psyke og handlinger.

Det er hun som tar initiativ til å avslutte forholdet. Jeg elsker deg, men jeg elsker deg ikke, sier hun. Er det typisk for henne å ta raske beslutninger? Er det intuitive eller rasjonelle valg? Vi veit ikke svaret på det.

Hun er uredd, kåt og søkende. Og hun får en ny kjæreste som må være hemmelig – og hvordan det forholdet starter og utvikler seg er blant de største høydepunktene i filmen. Det er et mye mer avslappende og humoristisk forhold.

Det er en morsom og underholdende film, ikke akkurat høylytt latter i salen, men gjenkjennelig humring. Den er også alvorlig. Ingen happy ending. Men jeg tror den ligner på virkeligheten for mange unge mennesker i dag som leter etter meningen med livet. Filmteknisk er det også mange overraskende og surrealistiske perler – den hopper litt fram og tilbake i tid og følger ikke kronologiske linjer. Leken og intuitiv. Som hovedpersonen Julie.

De uskyldige

I går var vi på kino og så denne filmen som er laget av Eskil Vogt. Tittelen er ironisk – barn blir sett på som uskyldige – de veit ikke forskjell på rett og galt – og derfor kan de tilgis om de gjør noe slemt og stygt. Men vi har jo alle vært barn og husker opplevelser med jevnaldrende som slett ikke var snille. De kan mobbe hverandre, slå, og gå til fysisk angrep på hverandre, plage dyr og ødelegge ting. Da jeg var barn, hadde vi stor frihet, vi lekte for det meste ute og de voksne brydde seg ikke så mye om hva vi gjorde. Og vi fortalte ingenting til våre foreldre om hva vi lekte. Voksne og barn var i to forskjellige verdener. Tror heller ikke at de voksne bekymra seg så mye for hvor vi var og hva vi gjorde.

I denne filmen er det barn som er hovedpersonene og de spiller troverdig og overbevisende. De voksne er konturløse og utydelige. En familie flytter inn i en blokkleilighet på Romsås. Det er sommerferie og mange er på ferie. Det er kjedelig når en må være hjemme om sommeren og ikke har noen å leke med. Og når barn kjeder seg, kan de finne på mye rart. Jeg kan huske sommeren før jeg begynte på skolen. Jeg var på landet og hadde ingen å leke med og mora meg med å plage grisen og hønene.

Familien som flytter inn består av mor, far og to søstre. Lillesøsteren Ida er 9 år er sjalu på storesøster Anna fordi hun får så mye oppmerksomhet fra foreldrene, og hun plager henne med klyping og andre skitne triks.

Men søstrene finner to venner, omtrent på samme alder, ei jente som heter Aisha og en gutt som heter Ben. Ida blir venn med Ben – de er begge tøffe og utfordrer hverandre. Det starter med en spektakulær hendelse – der Ben plager en katt til døde. Ida blir sjokkert og lei seg, men samtidig beundrer hun han for at han tør å være så slem og fæl. Han har magiske evner og viser sine kunster i skogen der barna oppholder seg. Anna er autistisk, men har hatt språk tidligere. Hvordan og hvorfor språket hennes forsvant, får vi ikke vite. Etterhvert oppstår det et sterkt bånd mellom Anna og hennes nye venninne, Aisha, som er snill og god og sier hun forstår Anna. De to kommuniserer ordløst og blir bundet til hverandre. Litt etter litt begynner Anna å snakke igjen.Denne første delen er interessant og Anna blir mer synlig og sterk. Styrken hennes ligger i hennes evne til å forstå andre barn og voksne uten at hun kan ordsette det. Hun er mer sensitiv for hvem som er snille og slemme.

Men denne såkalte «psykologiske thrilleren» tar en vending jeg misliker. Er det barnas fantasier eller voksnes forestillinger det dreier seg om? Jeg hater science fiction og magiske, overnaturlige evner som skal trollbinde andre mennesker og få dem til å gjøre noe de ikke vil. Ben har slike evner, sier han, og det går galt. I løpet av kort tid klarer han å trollbinde tre voksne som blir utsatt for vold eller selv utøver den. Og da forsvinner det slemme, magiske og «uskyldige» barna har holdt på med i skogen. Det går over i en voksenverden hvor Romsås blir et farlig sted å oppholde seg for både barn og voksne. Pass deg for…. ikke gå ut… vi er redde for deg. Barna prøver å hevne seg på Ben, og særlig Anna har stor styrke. Men for meg blir det kjedeligere og kjedeligere, forutsigbart og usannsynlig. Dessuten skjønner jeg ikke hvorfor det er voksne og barn med mørk hud som blir rammet. Den slemme gutten er mørkhudet og det gjelder også hans familie og andre foreldre. Det hadde vært mye mer spennende om jenta med lys hud hadde vært den slemmeste. Gjesp, gjesp, jeg hadde lyst til å forlate salen før filmen var ferdig og kjeda vettet av meg.

Nomadland

Endelig er det mulig å gå på kino i Oslo! Vi var på cinemateket fredag kveld og så den amerikanske filmen Nomadland, som fikk Oscar prisen. Deilig å sitte i mørket på et svalt sted. Pilsen tok vi i kinosalen.

Det er en slags road movie og handler om mennesker som har bobilen som sitt hjem. De drar fra sted til sted og er alltid underveis. Det kan være rastløshet, nysgjerrighet og eventyrlyst som driver dem. Eller at de ikke klarer å være så tett på andre mennesker. De har tatt et valg om at de ikke ønsker et stabilt liv med familie, hus og hytte. De kvitter seg med sine eiendeler og starter et nytt liv, selv om det er mer uforutsigbart. Alle bærer på en historie som har tvunget dem til å endre retning. Det kan være familiære konflikter, sykdom, dødsfall eller oppsigelser, konkurser og mangel på jobber. På bobilplassene møter de andre i samme situasjon og fellesskapet mellom dem blir som i en familie. Unge og eldre hjelper og støtter hverandre. Og det oppstår varige vennskap. Særlig inntrykk gjør det å bli kjent med eldre bobilkvinner med livserfaring, som er selvstendige og har praktisk sans. De ordner opp, og veileder nykommere.

Hovedpersonen i filmen er Fern – spilt av Frances McDormand – som gjør en enestående og troverdig innsats. Hun bodde i Nevada med sin mann og de arbeidet på en fabrikk som ble nedlagt. Lokalsamfunnet falt fra hverandre, butikker og skoler ble nedlagt, naboene forsvant, og mannen hennes døde. Hun reiser fra sted til sted, tar seg strøjobber, og er ikke redd for å få skitt på henda. Amazon er et av stedene der hun får jobb og stadig kommer tilbake til. Selv om lønna er dårlig, møter hun venner fra bobilmiljøet der og er sammen med dem. Bobilen har hun laget så praktisk som mulig, og hun sover bedre der enn i en vanlig seng. Hun reiste fra familien i ung alder og gifta seg og bodde langt fra familien. Søstera har hus i et pent strøk med mann og barn, og hun mener Frances bør flytte inn til henne. Fern får flere tilbud om å slå seg til ro, blant annet av en annen eldre bobilmann, men takker nei.

Selv om det dreier seg om flytting, oppbrudd og lange reiser, er det ikke et hektisk liv vi er vitne til, men hverdagsliv med andre i lignende situasjon. Det ser ensomt ut når Fern går inn i sin enkle bolig, lukker døra og lager suppe eller når hun går rundt på boplassen med stjerneskudd og ønsker godt nytt år. Hun og hennes venner er både sårbare og sterke. Og lever på kanten av stupet. Når bobilen går i stykker, må Fern få hjelp av familien til å betale utgiftene. En må være sterk og tåle ensomhet, motgang og usikkerhet for å klare seg.

Det er blitt en fin, langsom film, varm og rørende, hvor særlig kvinnene er tydelige aktører.Den minner meg om to andre filmer i samme sjanger, Leave no trace og Captain Fantastic – om mennesker som bryter ut og vil leve et enkelt liv i pakt med naturen eller med bobilen.

Filmen er basert på en bok av Jessica Bruder (2017) Surviving America in the Twenty-First Century. Regissøren er Chloë Zhao, hun kinesisk, og er den første ikke-hvite kvinnen som vinner prisen for beste regissør.

The Undoing

Jeg har fått HBO inn i tv abonnementet og har sett filmen The Undoing med Hugh Grant og Nicole Kidman i hovedrollene. Den er basert på en roman. Og det er Susanne Bier som er regissør. Kjenningsmelodien gir meg frysninger på ryggen – en smektende Dream a little dream of me, som varsler om noe som skal komme.

Handlingen er satt til New York der ekteparet Fraser bor med sin sønn .Grace Fraser er har doktorgrad i klinisk psykologi og arbeider som terapeut, hennes mann Jonathan er barnelege på et sykehus ved en avdeling for kreftsyke barn. Sønnen deres går på en kostbar privatskole og de har god økonomi og et harmonisk ekteskap, mener Grace. Men fra en dag til en annen, blir livet snudd opp ned. Det starter med at moren til en gutt som går på samme skole som sønnen, dør. Hun blir funnet drept på en grusom måte. Noen dager seinere forsvinner Jonathan og ingen veit hvor han befinner seg. Idyllen er snudd til et mareritt og i vi blir involvert i et psykologisk drama. Spørsmålet er hvem som har drept den unge moren og hvordan Jonathan og hans familie er innblandet i det som skjer. Han blir utpekt som morderen, men bedyrer at han ikke har drept henne, selv om han innrømmer å ha hatt et forhold til henne. Saken havner til slutt i retten.

I jakten på morderen rettes søkelyset både mot Grace, Jonathan og sønnen deres, samt den drepte morens ektefelle. Den erfarne parterapeuten tror hun kjenner sin mann etter 17 års ekteskap, men det gjør hun slett ikke. Nicole Kidman som spiller Grace er flott, men ikke lett å lese. Hva hun tenker og mener får vi bare se i hennes drømmer og mareritt. Hun er en god skuespiller og har hatt flere fine roller, men her syns jeg hun er lite uttrykksfull.Det er sjelden hun viser glede, sorg og fortvilelse. Hun holder maska og bevarer en stolthet og ro som jeg syns er forstyrrende. Jeg er heller ikke imponert over hvordan hun spiller rollen som familieterapeut. Hennes metoder for å hjelpe andre med samlivsproblemer er ikke overbevisende.

Hugh Grant er den mest troverdige skikkelsen i dette dramaet. Han får beskjed av advokaten om å innrømme sine feil og mangler – og spille en angrende synder. Og det vinner han mye på. Han er sjarmerende og særlig er forholdet mellom han og sønnen lekent og kjærlig. Etterhvert blir vi vitne til at både Grace og Jonathan har sine mørke sider. Og at det ikke bare er kjærlighet som binder dem sammen. Fallet er dypt for de rike og vellykkete og det går særlig utover sønnen. Foreldrene vil skjerme han fra innsyn i hva som har skjedd, men han følger rettssaken på mobilen sin og trekker sine konklusjoner.

Jeg er litt skuffa over at den er så action drevet, at det er så mye oppmerksomhet som rettes mot hvem som er morderen. Jeg syns det ligner mye på me-too og jakten på slemme mannfolk a la Weinstein. Men å se Hugh Grant i full vigør er en stor opplevelse. Det er verd å se filmen bare på grunn av han.

Sannheten

På vår vei til vinterfjellet, stoppa vi på Lillehammer. En av grunnene var at jeg ville se filmen La verité (Sannheten) med Catherine Deneuve og Juliette Binoche i hovedrollene. Lillehammer kino har flere små saler og det var flere enn oss som ville se denne filmen en lørdagskveld. Japanske Hirokazu Koreed har laget den. Han er en fremragende regissør som bl.a. står bak Shoplifters, som jeg har skrevet om i en annen blogg. Shoplifters var et kunstverk av ypperste klasse der familierelasjoner, antydninger og det usagte spilte en stor rolle. Sannheten er mer rett fram og føyer seg inn i et europeisk mønster både når det gjelder tema og framføring. Jeg undrer meg over at jeg ikke ser flere spor av den japanske regissørens finfølelse for detaljer og overraskende innspill.

Sannheten handler om en fransk diva, Fabienne (Catherine Deneuve) og hennes liv som fetert kunstner og mor. I tillegg er det nokså vanskelig å holde styr på hennes tidligere og nåværende ektemenn og kjærester. Datteren Lumir (Juliette Binoche) som bor i Ny York, kommer på besøk til Frankrike med sin mann (Ethan Hawke) og datter i anledning av at Fabienne har skrevet en bok om sitt kunstnerliv. Hun har en lang karriere bak seg og datteren mener at moren har tatt seg visse friheter når det gjelder hva som er sant og ikke. Noen personer er utelatt og andre har fått altfor stor oppmerksomhet, mener dattera. Men Fabienne sier at hun har skrevet om hendelser og personer slik hun husker dem, og tatt sine egne valg. Det er jeg som bestemmer hva som er sant for meg, hevder hun. Dattera minnes andre ting som hun mener mora har utelatt med vilje for å pynte på virkeligheten. Og hva er så virkeligheten, sant og usant?

Gradvis blir vi bedre kjent med mor og datter og deres forhold, svake og sterke sider og sårbarhet. De har bodd fra hverandre i mange år, og mora er selvstendig, stolt og sterk og raus med krasse karakteristikker av kolleger, elskere, ektemenn og andre personer. Hun er egenrådig og selvopptatt, og det er lett å forstå at hun kan støte folk fra seg med sine spydige replikker. Kanskje har hun feilet som mor, men ikke som filmstjerne. Det er når hun spiller at hun viser fram sine sårbare og myke sider, ikke som mor eller ektefelle. Etterhvert forstår vi at at det er sterke og varme bånd mellom mor og datter. Selv om mora har vært mer opptatt av sin kunstnerkarriere enn av å være mor. Binoche og Deneuve er begge stjerner og utfyller hverandre. Men det er Deneuve som tar prisen. Hun er feiende flott som aldrende kunstner, kokett og selvopptatt, slem, frekk og livsglad. Hun vil være midtpunktet i familien og det blir hun med sin spesielle sjarm.

Parallelt med mor-datter forholdet, er det en annen filmhistorie Fabienne er involvert i. Hun har en liten rolle i en science fiction film, der hun spiller mot en yngre, coming star, og selv om de to beundrer hverandre, tenker jeg at Fabienne ser på sin medspiller som sitt alter ego – fra den gang da hun var ung og talentfull . I denne delen av filmen blir det en del forvirring når det gjelder roller, tid og sted. Den unge kvinnen spiller en mor som bor i verdensrommet, der man ikke eldes. Hun viser seg bare hvert 7. år. Dermed er det Fabienne som eldes, mens den unge moren er forever young. Det blir en slags parallell til forholdet mellom Fabienne og Lumir, ettersom Fabienne får uttrykt såre følelser i forholdet til den yngre kvinnen. Men hun blir aldri helt fornøyd med sin prestasjon, hun er perfeksjonist og ber om å få gjenta den samme scenen gang på gang.

Innimellom er det noen riktig fine og lekne scener med barn, bestemor, datter, svigersønn, kjærester og tidligere ektemenn. Ethan Hawke er jo en veldig god skuespiller – husker han fra de tre filmene med Julie Delpy (Before Sunrise, Before Sunset og Before Midnight, alle tre anbefales på det varmeste!), men her har han en mer tilbaketrukken rolle og får ikke vist seg fram, annet enn som en leken pappa.

Jeg syns at det er noe forstyrrende og langtrukkent over sci-fi scenene som tar for mye plass – men forøvrig er jeg fortsatt en stor beundrer av Catherine Deneuve. Har sett henne i utallige filmer. Det begynte med Paraplyene i Cherbourg, og hun har holdt det gående til nå. Hun har fått god tid til å spille roller som eldre dame i ulike forkledninger og er ikke redd for å vise seg som røyker med uflidd hår, eller joggende i pysjamas (i filmen Potiche) – og hun får alltid mye ut av rollene hun blir tildelt. Jeg syns hun ligner på Wenche Foss, en elegant og dyktig skuespiller som kunne gestalte alt fra gloriøs dame til gammal og rynkete kjerring.