Carry on

Dear London, how are you?

Business as usual, we carry on, love, kunne britene svart.  Under siste verdenskrig da tyskerne bombet hovedstaden, var mottoet Keep calm and carry on. Seinere har det vært flere terrorangrep i byen,  men det har ikke lyktes  å knekke motstandskraften hos britene. De reiser seg, organiserer, rydder opp og beholder roen. Jeg har vært i London tidligere rett før og under uroligheter eller terrorangrep, sist i pinsen. Denne gangen med Nora, mitt eldste barnebarn som snart blir 20 år. Første gang vi to var der sammen var det voldsomme opprør i mange av forstedene. Det gikk hardt for seg med brannbomber og angrep på butikker.

Denne gangen visste vi ikke om attakket ved London Bridge før det kom en oppringing fra Norge seint på kvelden etter at vi hadde lagt oss.  Vi bruker ikke tida i London til å følge med på nyhetene. Så det hadde ikke vært noe merkelig om vi først hadde oppdaga det neste dag, eller ikke i det hele tatt. Det var nemlig ikke tegn på noen forandringer da vi gikk ut i gatene neste dag.

Vi var i London for å se på en ny danseforestilling av og med Akram Khan, en verdenskjent danser, og forestillingen svarte til forventningene. Den handla om hans liv, eller rettere sagt om forholdet hans til faren sin, om å tilhøre to kulturer. Han vokste opp i Wimbledon i London, men foreldrene kommer fra Bangla Desh. Det var stappfullt i salen og musestille under forestillingen som ble båret fram av multikunstneren Akram alene på scenen. Dyktige medarbeidere i kulissene sørget for fabelaktig lyssetting, lydeffekter, og en magisk historie full av bilder og eventyr.  Vi svevde på veien hjemover, fredagskvelden var lun og myk og det var fullt av folk i gater og på restaurantene.  Lørdag ettermiddag så vi Phantom of the Opera og rusla gjennom andre gater i millionbyen på veien hjem. Vi var ikke særlig begeistra for det vi hadde sett, et melodramatisk kostymedrama med lysekroner som blir heist opp og ned og en syltynn historie.  Den eneste som gjorde inntrykk var mannen som sang og spilte Phantom of the Opera.  Det er ikke nok til å bære en lang forestilling. Aner ikke hva han heter fordi vi ikke hadde kjøpt program til 10 pund.

Men altså, lørdag kveld da pubgjester ble angrepet med kniver i nærheten av London Bridge, lå vi og sov.  Det er fullt av gjester på pubene i byen en lørdagskveld, så tidspunktet var velvalgt.  Puber må jo være midt i blinken for islamistiske terrorister, syndens pøl.  De klarte å slå til på vanlig bestialsk vis, men london politiet var på pletten og svarte med klubber og skudd mot terroristene som hadde iført seg falske selvmordsvester.

I avisene dagen etter er det store reportasjer og bilder.  Dr Malik Ramadhan, leder for akuttavdelingen ved Royal London hospital, syklet hjem fra jobb ved 10 tida om kvelden lørdag da han skjønte at noe var galt fatt. Han ringte og fikk det bekreftet, snudde og sykla tilbake til jobben. Beredskapsplanen deres fungerte perfekt. Kolleger kom strømmende til sykehuset, først 10 leger og 30 sykepleiere som straks satte i gang.  Vi hadde nok personale til å behandle de hardt sårede og åpne ekstra operasjonsrom, sier han. De holdt på mellom 1 og 4 timer med seks pasienter som var hardt såret. En mann ble skutt i hodet, men vi er sikre på at han vil bli helt frisk. Flere kolleger dukka opp, de var så mange  at de kunne ha behandlet flere enn de 12 skadde de fikk.  Kvaliteten på behandlingen  klokka 11 om kvelden var den samme som de ville ha fått om det hadde skjedd på ettermiddagen.  Jeg syklet hjem kl. 4 om morgenen, sov litt og var tilbake på jobb kl. 10 søndag morgen.  Jeg er stolt av at vi kan tilby så høy standard på kort varsel og stille på jobb igjen dagen etter.  London klarer å håndtere slike kritiske situasjoner.

I mai i fjor da vi også var i London,  fikk byen sin første muslimske ordfører, Sadiq Khan fra Labour. Han vant overlegent.. Khan vokste opp i trange kår i en pakistansk familie.  Ingen annen storby i et vestlig land kan skilte med en ordfører med lignende minoritetsbakgrunn. Det var sannelig på tide. London er en multikulturell by med en stor andel muslimer. Etter attakket twitrer den mediekåte Trump om at Khan ikke tar alvorlig på ekstremister når han sier at folk i London ikke skal være redde. De må ta det med ro når de ser flere politifolk i gatene. De er der for å beskytte dere, hadde Khan sagt.  7 er døde og 48 er skadet og han bryr seg ikke! skriker den amerikanske presidenten. Men Khan trenger ikke bruke krefter på Trumps nedrige angrep, han får massiv støtte fra sine egne og andre ordførere og ble mer populær enn noensinne.

Den unge, 23 år gamle amerikanske artisten, Ariana Grande, som holdt konsert i Manchester 22. mai da en selvmordsbomber drepte 22 og såret 116, lovet å komme tilbake med en gratiskonsert til minne om ofrene. Flere av de skadde ofrene kom seg ut av sykehuset for å være med på konserten. Ariana møtte dem med med spesiell omsorg og oppmerksomhet.  Konserten fant sted i Manchester søndag. Det er fint å ha reisefølge som er bedre oppdatert på popfronten enn meg. Nora kunne fortelle at Ariana var både flink og tøff. Hun leverte til fansen sammen med andre stjerner, og spilte alle favorittsangene sine, alene og sammen med andre. Men et absolutt høydepunkt var da Grande sang balladen My everything med et kor fra Parrs Wood high school i Manchester. Det står respekt av den jenta, hun er en av mine helter.

Theresa May kom på banen med advarsler om islamister og en handlingsplan. Nok er nok, sa hun, vi har tatt for lett på ekstremistene. Vi må lære dem britiske verdier. De har fått mange til å se rødt. Avisene var fulle av kommentarer. Dr. Myriam Francois fra SOAS, har ingen tro på at det er en dose med etiske regler som skal til. Oppfatningen om at barbarene må siviliseres er fortsatt levende. Britiske verdier er ikke bedre enn andres.   Muslimer flest er ikke immune mot bomber og kuler, de er like forferdet og traumatiserte som andre innbyggere.Det er forvirrende og stigmatiserende å knytte terrorismen til mangel på integrering.   Hvorfor kan ikke regjeringen være ærlige på hvilken risiko det betyr for sikkerheten hjemme at de har militære operasjoner i andre land? Britisk utenrikspolitikk, uansett om du er enig eller uenig i den, har tilbakevirkende kraft på britisk jord. Så lenge England er involvert i militære aksjoner i Midtøsten, vil det høyst sannsynlig fortsette å komme lignende angrep hjemme.