Toni Erdmann

Det er sjelden vi får se tyske filmer. Denne er laget av Maren Ade, som både har regien og har skrevet manus. Jeg har aldri hørt om henne før.

Historien dreier seg om forholdet mellom en far, Winfred,  og hans datter Ines, og om den hadde blitt fortalt på ordinært vis, kunne den ha blitt langdryg (den varer i over  2 timer), noe vi har hørt og sett mange ganger før.   Men denne filmen er totalt uforutsigbar. De smarte grepene regissøren velger, gjør den til en av de morsomste og  originale filmene jeg har sett på lenge. Det er noe nytt og annerledes. Far og datter har ikke sett hverandre på en stund, de har glidd fra hverandre. Hun arbeider som internasjonal konsulent for forskjellige firma og gir bla veiledning i hvordan de skal outsource tjenester. Det kalkulerte, nådeløse synet på mennesker og inntjening er tatt på kornet. En kvinne på vei oppover i systemet må være både ambisiøs og fleksibel og mestre kodene bedre enn sine mannlige kolleger, men passe seg for å bli så god at hun overgår dem.  Datteren går fullt og helt inn for oppgaven.

Når faren kommer på et uventet besøk til datteren som bor og arbeider i Bucuresti, begynner moroa. Han er en uforbederlig skøyerfant, en leken, uhøytidelig,  lurvete type, tidligere lærer,  som elsker å opptre i forskjellige forkledninger.  I total kontrast til omgangsformen blant datterens venner og kolleger. Allerede i første scene slås tonen an og hans spesielle humor skaper absurde og pinlige  situasjoner.For å kile seg inn mellom konsulentdatteren og hennes kolleger bruker han sitt sterkeste våpen: humor. Han skifter ham og navn og utgir seg for å være konsulent, coach eller tysk ambassadør alt etter som .Etterhvert går det opp for meg at denne måten å være sammen på er noe datteren har vokst opp med, noe hun både kan og innerst inne liker, de har hatt denne leken seg i mellom, men den passer ikke inn i business verdenen, særlig ikke hvis en dame skulle finne på å ta den i bruk. Datteren blir til slutt med på notene og de mest overraskende, underlige og komiske situasjoner oppstår når de to spiller på lag. Det er disse intuitive øyeblikk som dirrer  og skaper noe magisk. Moralen er, ja hva er moralen? Grip øyeblikket, lev her og nå, ikke glem å bevare humoren og leken. Mer humor i arbeidslivet!.

Det er intelligent, alvorlig, og bevegende og ligner ikke på noe annet jeg har sett tidligere. Faren (Peter Simonishek) og datteren (Sandra Hüller) er begge strålende,  særlig Hüller, men uten et godt manus og utmerket regi, hadde ikke resultatet blitt det samme. Honnør til Maren Ade. Håper det kommer flere filmer fra den kanten.

Skam, sesong 3

Nå har jeg sett tredje sesong av Skam om en gryende kjærlighet mellom to unge gutter.

Et blinkskudd. Ungdomsmiljøet og tonen virker troverdig, veldig troverdig. Måten de snakker på, den litt indirekte måten guttene henvender seeg til hverandre – Isak Dø, jeg har et spørsmål – hvordan de søker kontakt, rådene de gir hverandre, spørsmålene de stiller, hvordan de kommenterer verden, (Vi kan dø i morgen), og ikke minst smsene de sender hverandre. Mobilen, en uerstattelig dings. Så nå tror de voksne kanskje at de har dem. At de veit hvorfor ungdommene de kjenner hele tida sitter og fikler med mobilene sine. Nei, det veit de ikke, det er bare en brøkdel av ungdommenes liv vi blir innviet i. Men en veldig viktig del. Mobilbruken forteller samtidig noe sant, nemlig at de er både her og der hele tida, mest der, og er mer opptatt av venner og kjærester enn av å være sammen med foreldre og andre voksne. Fraværet av voksne i serien, jeg har bare sett den siste, sesong 3, er et bevisst valg, regner jeg med. Vi får bare høre hva læreren sier, ser ikke ansiktet hennes, og foreldre, som bare opptrer én gang i sesong 3, ser vi bare bakfra. Så dette handler ikke om tenåringenes forhold til foreldre og familie, men om forholdet de har til hverandre. Slik sett er det ikke annerledes enn i min ungdom – vennene og kjærligheten står øverst på lista.

 

Heldigvis har mye forandra seg siden den gang da vi aldri torte å si homo høyt og knapt visste hva det var. Den gryende kjærligheten mellom Isak og Even er vart og nydelig skildret, ingen av dem er spesielt feminine eller maskuline, det er ingen spektakulære sex scener, men mye kyss, klapp og klem To flotte unge gutter blir ganske enkelt forelska i hverandre, og oppfører seg som kjærester gjør, the same old story, og vi tenker ikke på at de er av samme kjønn. Erotikk, ømhet, varme, usikkerhet, tvil, kjærlighetssorg, drama, brudd, gjenforening, alt er med. Veien er lang og kronglete, fra å lure på hvem du er, om du er litt eller mye av det, til å annonsere det – Even og jeg har en greie, sier Isak i vennegruppa der alle de andre bare prater om å finne jenter de kan pule med. Vi følger vennegjengen rundt Isak, hans lille støtteapparat, en herlig regnbue av unge gutter med humor og forstand. Leve vennskapet og omsorgen de har for hverandre!

 

Det som ikke er særlig realistisk, men heller ikke forstyrrende etter min mening, er at Isak ikke bor hjemme men i kollektiv. Ikke mange 17 åringer gjør det. Det hadde jo gått an å plassere han i en famiie med god plass og foreldre som var mye borte. I sesong 3 hvert fall virker det som ungdommene er på fest hele tida eller forbereder seg til det. Ikke særlig realistisk det heller. De snakker så å si bare om sex og kjærlighet og hvordan de skal få en gutt eller jente på kroken. Vi får bare noen glimt av skolehverdagen og andre ting de holder på med, og hvor kommer penga fra som de bruker til å kjøpe øl?

Psst!

 

Vi kom til Yerevan i desember. Det var kaldt og snø i fjellene. Det er noe med lyset, kombinasjonen av lys og kulde, som gjør at jeg husker alt bedre enn om det hadde vært kvelende hett. Damene i pelskåper med ullskjerf tullet rundt hodet, eller store pelsluer. De tok dem ikke av seg i klasserommet. Vi satt på bakerste benk og frøs. De kutter strømmen sa lærerne, russerne straffer oss. Operaen var det eneste stedet det var varmt og godt. Der kunne en ta av seg vinterjakkene.

Elevene er blåfrosne og altfor tynnkledde. De skraper med pennene på papiret og rekker opp tynne armer for å svare når læreren spør. Det er en stille intensitet i rommet. Ei lita jente var alene hjemme. Moren hadde sagt at hun ikke fikk lov å gå ut. Jenta satt og så ut av vinduet da en liten blå fugl banka med nebbet på ruta og spurte hvorfor hun ikke gikk ut i det fine været. Jeg kan hjelpe deg med å finne nøkkelen sa den,. Hva synes dere jenta bør gjøre? spør læreren med pelskåpa. Konsentrert tilstedeværelse og ivrige svar. Temperaturen stiger, røde kinn, det blir varmere, de løsner på jakker og kåper.. Klokka ringer.

Psst, sier overlæreren, nå er det lunsj. Han geleider meg inn på bakrommet der pølse, agurk, yoghurt, koriander, mørkt brød og smør står på bordet ved siden av en flaske Vodka. Lærerne sitter i sine vinterfrakker, det står glass og venter på å bli fylt. Det skjenkes i de små glassene og skåles. En etter en reiser seg og holder en tale for gjestene og hverandre, men til slutt blir det stille, det er noe de venter på. Psst, du må holde en tale, hvisker sidemannen. Reiser meg og takker for besøket, for flott undervisning, deilig mat og god vodka. På vegne av oss alle, Skål. Jubel, dette må feires,, mer vodka. De kaster luer og votter. Varmen stiger, blussende kinn. Flaska er tom. Men det kommer straks en ny på bordet,. Klokka ringer. Lunsjen er over. Tilbake til klasserommet. Nå skal dere skrive en personlige historie om jenta og den blå fuglen, sier læreren. Hun tar fram en bunke oppgaver hun skal rette, men blar langsommere og langsommere, hodet dupper dypere mot oppgavene, ettermiddagssola siger inn gjennom skitne vinduer. Pennene skraper mot arkene. Elevene begynner å småsnakke sammen,. Psst, sier jeg, til læreren, de er visst ferdige.

 

Publisert i Klassekampen 16.12.16

Florence Foster Jenkins

Jeg har tidligere omtalt den franske filmen Marguerite, som har Florence Foster Jenkins (FFJ) som inspirasjonskilde, dama som elska å synge opera, men som sang skjærende falsk. Nå har jeg sett  Stephen Frears’ film om FFJ med Meryl Streep og Hugh Grant i hovedrollene. De to spiller glitrende, begge er på sitt ypperste. Hugh Grant er akkurat så britisk korrekt, flott  og elegant som vi liker å se han, men samtidig  øm og kjærlig  overfor kona FFJ. Vi tror på det forholdet.

Meryl Streep er omgitt av både ekte  og falske beundrere, som får henne til å tro at hun er en begavet sangstjerne og som beskytter henne mot latterliggjøring og ondsinnete anmeldere. Hvem som får overvære konsertene i «Verdi-klubben»når hun opptrer,  er strengt kontrollert og ektemannen (Grant) deler rundhåndet ut sedler i konvolutter til de falske beundrerne.

Men FFJ er ikke bare en bortskjemt, overflatisk overklassedame og en latterlig figur Hun bærer på en dyp tragedie som det ikke snakkes høyt om. Hennes yndige  væremåte gjør at hun kan oppfattes som naiv, men  hun er både modig, standhaftig og ustoppelig i sin iver etter å bli sett, hørt og beundret.En annen karakter som blir svært viktig i hennes liv, er en begavet, ung pianist Cosme Mc Moon, fantastisk gestaltet av Simon Helberg. Verken han eller  sanglæreren hun har ansatt, ønsker å utsette seg for en offentlig opptreden sammen med henne fordi det kan gå utover karrieren deres. Penger har hun nok av og noen av dem bruker hun på å realisere sin drøm om å holde konsert i Carnegie Hall, på tross av protester fra ektemannen..

Dette er ingen lett og overflatisk komedie. Den er både morsom , elegant, bevegende  og underfundig. Det latterlige, stygge og umusikalske blir på en måte vakkert fordi det framføres med ynde, kraft og overbevisning.Hun er annerledes, og har faktisk ekte beundrere.  Men er hun selv klar over hvor annerledes hun er?

Det er både likhetspunkter og forskjeller mellom de to filmversjonene. Stephen Frears holder seg tettere til den faktiske historien, tidskoloritten er mye mer troverdig , og Meryl Streep har mer å spille på i denne versjonen utover at hun er en håpløs, forskrudd sangerinne. Forholdet til ektemannen er også helt forskjellig der det fra første stund er kjærligheten mellom dem som er en bærebjelke, mens Marguerite blir framstilt som ensom og  ulykkelig forelsket i sin mann. I den franske filmen får hennes dragning mot artistlivet og det lidenskapelige forholdet til musikk og sang en større plass. Den har også  en mer elegant og hysterisk morsomt versjon  av  av hennes falske/ekte? beundrere, to pågående unge journalister. Beundrer de henne eller ler de bak hennes rygg? Denne tvilen må vi tygge på og den blir ikke besvart.

Når det gjelder skuespillerprestasjonene, er det høyere nivå i alle ledd i Stephen Frears film.  Meryl Streep  befinner seg i sitt rette element både som kjærlig kone og mislykket operasanger.I tillegg får hun utfolde seg i utallige komiske situasjoner som hun tydelig har talent for. Samspillet mellom trekløveret Streep, Grant og Helberg, er strålende, de inspirerer hverandre.