Vinterbrev til Vera

Kjære Vera, takk for julehilsen fra Sao Paulo. Her i Oslo har vi hatt grønn vinter i desember som er blitt hvit og kald i januar. Det er glatt og vi må bevege oss forsiktig av sted – med brodder. Brodder er noe vi setter på sko og støvler for å unngå gliding og fall. Det er en gummisåle med pigger under som festes på fottøyet foran og bak. Noen dekker hele sålen, andre bare hælen eller foten foran, og de festes med reimer eller borrelås. (Google translate foreslår «brother» når jeg spør hva brodder heter på portugisisk).

I dag har jeg prøvd noen nye. De har en liten metallring foran, som er fin å holde i når jeg skal feste sålen bak. Jeg måtte holde i metallringen og samtidig dra gummisålen hardt bakover og opp på hælen. Men når den endelig var på plass bak, spratt den ned foran. Ulllskjerfet mitt hefta seg i borrelåsen, lua datt ned på nesa, brillene falt på gulvet og vottene hang seg fast på en annen borrelås. Da var det bare å starte på nytt.

Det fins også fottøy med brodder som sitter fast, da slipper du å streve med å få dem på, men det kan bli problemer når du skal inn i en butikk med glatte gulv. Du kan ødelegge gulvet eller selv bli ødelagt hvis du sklir og faller. Noen foretrekker sko med brodder som kan slås av når du går inn i butikken. Men da må du huske å slå dem på når du går ut. Ikke bare må vi passe på hva vi har på beina, men iføre oss vintertøy fra topp til tå før vi tar på broddene. Lue, votter, skjerf, genser, boblejakke med hette og refleks hører med.

Jeg skriver detaljert om dette Vera, for at du skal få innblikk i hvilke utfordringer du vil møte om du kommer hit vinterstid. Djevelen ligger i detaljene. Snø er pent å se på, men farene lurer når det regner en dag og snør dagen etter. Et tynt lag med snø kan skjule stålglatte realiteter.

Snø og is forsvinner, men det gjør ikke brannene i Amazonas. Presidenten toer sine hender. Vi håper han forsvinner sammen med andre udugelige, korrupte politikere og at dere aldri gir opp kampen for å bevare regnskogen og dens voktere. Godt nytt år!
(P.S. legger ved et foto av mine nyinnkjøpte brodder)

Publisert i KK 27.1.21

Den største forbrytelsen

Vi dro til Hønefoss for å se denne filmen. Hadde egentlig planlagt å se den på Odeon kino i Moss, men plutselig ble den stengt.

Filmen gjorde sterkt inntrykk på oss, det er blitt en troverdig og rystende framstilling av hvordan norsk-jødiske familier ble behandlet under krigen. Hendelsene er basert på Marte Michelets bok, Den største forbrytelsen.

Vi følger en jødisk familie. Benzel og Sara Braude flyktet fra Lithauen på begynnelsen av 1900 tallet og slo seg ned i Kristiania. Nærmere bestemt på Grünerløkka i Øvre gate 4b. Det huset lå vegg i vegg med Øvregate 2b (oppført i 1858) der vi bodde i over 20 år. Men det var over 70 år seinere. Vår bolig ble totalrenovert og restaurert, men ikke visste vi at det en gang hadde vært flere jødiske familier som bodde i det området, kalt Ny York, som lå utenfor bykjernen. Rundt 1850 ble det på kort tid reist flere trehus før det ble innført murtvang i Kristiania. Boligene var trekkfulle og nedslitte, det var trangt om plassen. I det toetasjes trehuset i 4b, bodde det 50 mennesker fordelt på 12 leiligheter!. Situasjonen var ikke noe bedre i nabohuset, 2b, som riktignok hadde en svalgang, men de små leilighetene rommet mange mennesker.

Etterhvert kom det fire barn i familien, tre gutter, Isak, Harry og Charles, og Helene. De er godt integrert i miljøet, men foreldrene passer på at barna følger jødiske skikker. Hovedpersonen er Charles Braude, som utmerker seg som bokser allerede i ung alder.

I den første delen av filmen er det hverdagslivet på Grünerløkka vi får innblikk i. De bor i et område vegg i vegg med andre jødiske familier som hjelper hverandre og deler sorger og gleder. Det er et vellykket grep å rette søkelyset mot en familie og følge dem til siste slutt. Vi blir etterhvert kjent med deres familiehistorie og forholdet de har til hverandre. Det gjelder særlig de tre brødrene og foreldrene. Helene er mer perifer. Hun er også den eneste som kommer seg tidlig av sted til Sverige når det strammer seg til.

Filmskaperne har klart å gestalte noe av tidsånden og koloritten fra førkrigstida. Fasadene på huset ser fine ut, men det er noe helt annet i bakgården. Der er det utedo og vannpumpe, barn som leker og husmødre som henger opp klær på klessnorene. Da ble det vel en god prat mellom laknene. Noe annet er festlig samvær. Vet ikke om det var spesielt for jødiske familier, men både unge og gamle danser på Grünerløkka i trange lokaler til levende musikk. Lurer på hvor det fant sted. Charles danser med sin norske kjæreste, Ragnhild, som han seinere gifter seg med, og foreldrene hans har ingen innvendinger selv om hun ikke er jødisk. Brødrene har både norske og jødiske venner. De drikker og fester og oppfører seg som andre ungdommer. Charles er en ivrig bokser som var med i flere internasjonale konkurranser. Boksing var en populær idrett den gangen. Vi får se Charles i storform i en landskamp mot Danmark. Denne delen av filmen er ganske lys og livlig – selv om de bor kummerlig, skiller ikke Braude familien seg fra andre familier. Jeg tenker at den står i sterk kontrast til det som skal komme.

9. april 1940. Det strammer seg til for jødene. NS – Nasjonal Samling – sender ut et spørreskjema til alle jøder i Norge om å registrere seg. Da kunne de lett finne dem når det trengtes. De må oppgi religiøs tilhørighet, bosted, fødselsår osv. og Ns fikk full oversikt. Charles nekter å fylle ut skjemaet. Jeg er norsk, sier han. Men faren tvinger han til å gjøre det. Alternativet er å gå under jorda. De får utstedt identitetskort med en rød J på. Dette skulle vise seg å være det første skrittet i forsøket på å sende jødene ut av landet.

Den siste delen av filmen handler om hvordan det går når familien blir splitta. Charles og brødrene hans blir tatt og sendt til Berg interneringsleir ved Tønsberg. Resten av familien og Ragnhild får ikke vite noe om hvor de er og hvorfor de blir tatt. Scenene fra denne interneringsleiren er hjerteskjærende. Forholdene er forferdelige og de blir hundsa og herja med av en sadistisk leirkommandant. Det var sikkert enda verre enn det filmen viser. På et tidspunkt blir fangene ropt opp, en etter en. Noen av dem blir bedt om å stille seg opp ved porten, andre ble værende. Faren, Isak og Harry blir tilkalt til porten, mens Charles blir værende fordi han er «arisk» gift med en norsk kvinne. Han og de andre kommer ikke ut av leiren før krigen er slutt.

Et annet viktig og særdeles opprørende overgrep er hvordan staten tar seg til rette i jødiske hjem. De følger en ny lov om inndraging av jødiske formuer. Sara Braude får besøk av politiet som har fått i oppdrag å konfiskere jødisk eiendom og gjenstander. De må overlevere sine eiendeler til staten. Denne scenen er grusom og bevegende. To menn kommer og takserer de få verdisakene i familiens enkle leilighet. Det dreier seg om kroner og ører. Sara prøver å gjemme personlige eiendeler, smykker og noen småpenger i en boks. Men de finner dem til slutt. Dette er nok en skamplett. De jødiske familier ble fratatt både hus, formue og eiendeler og fikk ikke noe tilbake eller utilstrekkelig kompensasjon for den forbrytelsen.

Mens Charles, faren, Harry og Isak er i leiren, står Knut Rød i statspolitiet og leser opp navn på jøder som skal deporteres tidlig om morgenen neste dag og hvor de skulle hentes og hvem som skulle kjøre dem til kaia der dødsbåten venta på å sende dem til Auswitz og gasskammerne. Knut Rød ble berømmet av nazistene for sitt enestående arbeid med å kartlegge jødene og organisere deportasjonen. Men han ble aldri dømt for sin forbrytelse.

Først 27. januar i 2012 ga statsminister Jens Stoltenberg en offisiell beklagelse over jødeforfølgelsene i Norge.

Alle bør se denne filmen, både voksne og barn, den burde være pensum i norske skoler.

Spurven i neket

Det var grått og mildt både i november og desember det året. Regnet silte ned, plenene var grønne og vi så for oss en jul uten snø. For å lyse opp i den mørke årstid, ville vi finne på noe nytt, noe som kunne være til glede for både barn og voksne. I desember kjøpte vi nek med rødt silkebånd til småfuglene og hang det på verandaen ved siden av fuglebrettet. Men fuglene dukka ikke opp selv om vi frista dem med både smuler og korn. På nyåret kom det litt snø. Det var bare spurvene som mangla. Spurven i neket med snø på var et yndet motiv på julekort i gamle dager. Nå forsvinner vel det motivet. Nek uten spurver er trist. Hvor var det blitt av pip-pippene?

Vanens makt, tenkte vi. Fuglene var trofaste og foretrakk steder der nek ble hengt opp hvert år. Vi hadde ikke hatt noe å tilby verken i fjor eller året før. Det tok tid å innarbeide seg på markedet. Kanskje det var for mange nek å velge mellom? Mange naboer hadde nek på verandaen sin, men de så like uspiste ut som vårt.

Kunne det skyldes endrete matvaner? Spurvene var blitt vant til å spise thaimat, kebab og andre delikatesser som de fant på gata og i søppelbøtter. De var blitt fine på det og ville ha samme mat som mennesker. Med de nye spisevanene glemte de hva naturlig korn på et nek var. De gleda seg ikke til jul og skjønte ikke hvorfor neket hang der.

Kanskje nekene ikke var så gode som før? Det var ikke ekte vare, men juksekorn. Genmodifiserte fra Kina. Spurvene likte ikke smaken og nekta å sette nebbet i dem.

Global oppvarming ble lansert. Det var for varmt for julenek, de var laga for kaldere klima og ikke grønne vintre.

Når vi først hadde tenkt på alle mulighetene som forelå, måtte vi følge med på fortsettelsen. Vi lot neket bli hengende. Dessuten var vi motstandere av bruk og kast. Det kunne ikke kastes før det var brukt (opp).

Tida gikk, men en dag i juli fikk vi endelig svar på nekets gåte. Midt i sommervarmen dukka det opp en sverm av småfugler som kasta seg over neket. Alle på en gang. Neket hadde simpelthen ikke vært modent ved juletider. Nå ble det endelig fortært. Og så får vi håpe at nek, snø og spurv forener seg til riktig tid til neste år.