Unge Ahmed

Vi så denne filmen på Cinemateket, der er det godt med plass og betryggende avstand mellom setene. Dardenne brødrene fra Belgia som har laget filmen, er blant mine favoritter. Jeg har omtalt dem flere ganger. Filmen om Unge Ahmed handler om en ung gutt på 13 år som kommer fra en muslimsk familie. Faren får vi ikke vite noe om, men moren er enslig forsørger for tre barn.

Ahmed, som tidligere har vært som de andre gutta i gata, begynner å forandre seg. Han får en religiøs oppvåkning, godt hjulpet av imamen i nabolaget, som han beundrer. Han er også påvirka av en fetter som døde som martyr.

Ahmed tar sine religiøse oppgaver alvorlig og overholder alle regler og rutiner før og etter bønn. Lukker seg inne på rommet og leser Koranen. Problemet oppstår når han nekter å håndhilse på sin kvinnelige lærer og blir oppfordra av imamen til å kalle henne uren og hore. Gutten gjør jobben sin, men skjønner ikke konsekvensene. Imamen har fortalt han om jihad og hevn, og Ahmed tar han på ordet og går til voldelig angrep mot læreren. Det fører til at han havner på en forbedringsanstalt for ungdom og må innordne seg deres strenge regime.

Den følgende del av filmen er interessant. Jeg hadde ingen anelse om at de har så god oppfølging av unge gutter som har kommet på skråplanet i Belgia. Han blir fulgt tett opp av kompetente personer som tilbyr forskjellige rehabiliteringsaktiviteter, men det avgjørende han venter på, er at psykologen som jevnlig følger han opp, skal si at han har forandra seg. Han må komme på bedre tanker for å oppnå reell forandring, sier hun. Ahmed foretar seg ting som kan tyde på at han har helt andre planer enn å tekkes psykologen.

Hn treffer ei jente på gården der han arbeider, som viser interesse for han – men han som verken vil håndhilse eller ta imot et kyss, rygger bakover når hun prøver å komme nær han, og forlanger at hun må bli muslim hvis hun vil være sammen med han. Det overraskende som blir utløst av møtet med henne, er at han havner i en krise. Skal han følge Allahs bud eller sine gryende følelser for jenta? Det er typisk for Dardenne brødrenes filmer at hovedpersonene står overfor moralske dilemma. De må velge, men det er ingen moralske anvisninger på hva som er rett og galt. Det er det som gjør filmene interessante.

Moren til Ahmed er en sentral person i hans liv, selv om hun bare opptrer i den første delen av filmen. Og han får bare lov å snakke med henne på telefon fra forbedringsanstalten. Det er hun som er hans tilknytning til et nytt liv utenfor anstalten og som er et moralsk kompass. Slik tolker hvert fall jeg det – det er noe med mødre som har sterke bånd til sine sønner. Da får jeg en assosiasjon til serien om det svenske togtyveriet som jeg så på TV. Ingen av skurkene ville røpe hva de andre involverte hadde gjort, og om de sladra, ville de bli utstøtt, forfulgt eller drept. Politiet lette etter svake punkt, og fant ut at en av forbryterne kunne være villig til å snakke. Grunnen var hans sterke tilknytning til moren som var alene med med sønnen. Hun klarte å overtale han og han ville ikke svikte henne. Hun appellerte til hans moral og han tok en beslutning.

Slutten på filmen er spennende når Ahmed prøver å rømme. Hvor skal han – hva vil han foreta seg?

Dardenne brødrene har laget flere filmer om barn og familier som befinner seg nederst på rangstigen, som ikke har verken bolig, penger eller utdanning, men likevel bevarer sin verdighet. Slik er det også i denne filmen, selv om jeg ikke syns den er blant de beste. Den sosialrealistiske stilen fungerer. Selv om vi ser beskrivelsen av Ahmeds daglige liv om og om igjen, hva han tar på og av seg, gjentagende ritualer, og det kan bli kjedelig til tider, skjer det noe hele tida. På forunderlig vis blir vi kjent med både Ahmed og hans hjelpere selv om vi bare får servert nøkterne fakta, hva de faktisk gjør og sier, men ikke hva de tenker. Vi veit ikke hva Ahmed drømmer om og planlegger, men trekker slutninger ut fra omgivelsene, samtaler og handlinger. Derfor blir filmen spennende til siste slutt. Vi er aldri sikre på hva Ahmed vil foreta seg. Og det gir heller ikke filmen noe svar på.

Frisørsalongen

Det var flere enn meg som lengta etter frisøren da salongene ble stengt i Norge. Flaut å si at du savner frisøren mer enn venner og familie. Gleden var stor da vi endelig kunne komme tilbake for klipp, vask og hodebunnsmassasje. Tankene går tilbake til da jeg var i Pakistan og lette etter en frisørsalong.

I 2002 befant jeg meg i Peshawar på grensa mellom Afghanistan og Pakistan. Oppdraget fra UNHCR var å oppsøke skoler i de afghanske flyktningeleirene langs grensa, blant andre i Abbottabad. Det var stedet der Osama bin Laden gjemte seg – men det hadde vi ingen anelse om den gangen.

Det var en spent stemning i området – mye våpen i omløp og jeg følte meg ikke trygg. Min kollega fra Sri Lanka anbefalte morgentur og vi snek oss ut tidlig om morgenen før byen våkna til liv. Samme rute hver dag. Han kjente byen godt. Sannelig kunne han også anbefale en frisørsalong – for både damer og herrer.

Frisørsalongen er et fristed der man kan prate om alt fra sosietetsskandaler og svikefulle politikere til prisene på grønnsaker og kjøtt. Du blir tatt vel imot og får rask innføring i hva som rører seg i lokalsamfunnet. Både i krig og fred er frisørene på plass med sine sakser. De er mestre i å lytte og alltid like blide og vennlige. Håret blir vaska med myke hender, og de foreslår nye hårfasonger, «skal vi ta litt mer her», farger og føner samtidig som de håndterer kundenes betroelser om håravfall og andre intime tema. Den avslappa, sosiale tonen er et etterlengta pusterom i en travel hverdag.

Salongen i Peshawar, drevet av ei blid dame, viste seg å være del av en privat bolig. . Det var herre- og dameavdeling og rommene var avskjerma med fortrekksgardiner. Klipp og farge, takk. Hva med fotpleie? Ja, absolutt. Hårklipp og fotpleie foregikk samtidig. Jeg satt med føttene i vann og etterpå ble tåneglene klippa og lakkert uten at jeg hadde bedt om det. Skal vi ikke ta hender og negler med det samme? God idé. Vi tilbyr også massasje, sier dama som har klippa neglene. Hun trekker den florlette gardinen i naborommet til side og peker på en massasjebenk.

Det ble til at jeg oppsøkte frisøren hver dag i Peshawar. Ikke for klipp, men fot- og kroppsmassasje. Lyset ble dempa og skuldrene senka seg med en gang jeg kom inn i lokalet. Samtalene som foregikk mellom de tynne gardinveggene kunne alle følge med på. Heldigvis slapp jeg å involvere meg i dem. De snakka kinesisk eller et annet asiatisk språk og det ble ikke forventa at jeg skulle si noe annet enn deilig, fint, ja og nei på engelsk. Med god samvittighet kunne jeg stenge av og konsentrere meg om massasjen.

Det er noen forandringer hos frisøren her hjemme. Vi får ikke lenger kaffe og ukeblader, men småprater om de kongelige, en bok vi har lest og hvor vi skal reise når pandemien er over. Da drar vi til et land uten smittefare og finner en salong hvor vi kan få behandling fra topp til tå. Full pakke, takk!

Publisert i KK 8.9.20

Oss to (Deux)

Dette er en film om to eldre damer som elsker hverandre dypt og inderlig. Sjelden å se eldre i hovedroller uansett, og særlig kvinner. Det mest bevegende ved filmen er hvor tydelig det kommer fram at kjærligheten overvinner alt.

Madeleine og Nina bor i samme oppgang og etasje. De ser ut som to gode naboer og trives så godt i hverandres selskap at de overnatter hos hverandre og deler seng. Madeleine, Mado som hun kalles, er en varm og vakker dame som har barn og barnebarn og orden i leiligheten sin. Typisk hjemmeværende. Mens Nina er en bohem. Hun har verken mann eller barn og har reist mye fra sted til sted. Nå er de begge pensjonister og drømmer om å flytte til Roma der de har vært tidligere. Roma og Italia står sentralt i filmen, de lengter til et sted med varme og lidenskap, der de kan dyrke tomater og være sammen uten at familie og naboer overvåker dem. De er enige om å selge leilighetene sine og dra av sted. Men det viser seg at Mado ikke er klar for å bryte opp. Hun klarer ikke å fortelle familien om sitt forhold til Nina. Og det kommer for en dag at det er Nina som er mest ivrig på å flytte. Mado er mer forsiktig. Plutselig skjer det noe dramatisk som endrer deres tilværelse og som fører til at de uansett ikke kan dra til Roma. De må bli værende i Frankrike og fortsette å bo de samme leilighetene. Det er nå filmen begynner å bli riktig spennende.

Forholdet mellom de to endrer seg, og når Mados familie blir klar over at Nina er morens kjæreste, snører det seg sammen. De kan ikke lenger gå inn og ut av hverandres leilighet og sove i samme seng. Mado´s familie hindrer dem i å møtes. Men Nina gir seg ikke og bruker smarte, for ikke å si skitne, metoder for å treffe sin elskede. Kjærligheten overvinner alt og det er både komisk og gripende hvordan de to strever for å holde fast i hverandre. Til slutt klarer de å rømme…. og slutten er både trist og litt oppløftende.

De to voksne barna til Mado reagerer på nyheten om morens kjæreste med sjokk, vantro og fortvilelse, slik mange borgerlige familier ville gjort. Jeg vil ikke si at de to karakterene er karikerte, men gjenkjennelige. Vi får ikke en dypere forståelse av hvem de er og hva som har skjedd i familien, men myten om at de står hverandre nær er en sannhet med modifikasjoner. Sønn og datter har sine egne problemer å streve med og særlig sønnen anklager mora for hvordan det gikk med faren da hun forlot han. Det er nå en gang slik at det er vanskelig for foreldre å dele sine dypeste hemmeligheter med sine barn. Det er hemmeligholdelse som er fienden.

Når det gjelder, blir det åpenbart at det ikke er Mados familie som står henne nærmest, men hennes hemmelige kjæreste som hun har hatt i 20 år. Likevel er hun jo ikke familie…. Ja, for hva er en familie? tenkte jeg da jeg så den japanske filmen Shop lifters. Det så ut som en familie fordi de var der for hverandre selv om de ikke var i slekt. Noen var blitt utstøtt av sin kjødelige familie. Det samme gjelder filmen Gloria om en transperson som mister sin elskede mann, men blir latterliggjort og uskjelt av den «ekte» familien når han dør. Hun får ikke en gang komme i begravelsen.

Oss to er en nydelig, varm, morsom og dramatisk film. I hovedrollene er det to glimrende aktører, Martine Chevallier (Mado) og ikke minst Barbara Sukowa (Nina), som utfyller hverandre. Og regissøren heter Filippo Meneghetti. Det er hans debutfilm og vi kommer nok til å høre mer fra han.