Søsterklokkene

Den siste boka til Lars Mytting er både mystisk, romantisk, mytisk og overraskende. Den har dype røtter i Gudbrandsdalen og et sagn om tvillingsøstre som var sammenvokst fra fødselen, og moren som døde i barsel. Jentene var høyt elsket av faren og de fikk utfolde seg ved billedveven med å veve tepper med mytiske, fargerike motiver. Faren, Eirik Hekne, henvendte seg til presten da en av søstrene ble syk og ba om at begge søstrene skulle få dø samtidig. Til takk lovte han å gi en gave til kirka, to kirkeklokker, søsterklokkene,og det ble sagt at faren til og med hadde sølv i støpeformen og det var derfor klangen ble så spesiell. Klokkene kunne varsle om farer som truet og kunne ringe av seg selv.

Dette sagnet går som en rød tråd i romanen som tar utgangspunkt i livet i ei lita oppdikta bygd i Gudbrandsdalen fra ca. 1850. Hovedpersonene er ei ung jente, Astrid Hekne, etterkommer etter Eirik Hekne, en ung prest som kommer til bygda, en fremmed tysker og ikke minst bygdas enestående stavkirke. Egentlig er stavkirka omdreiningspunktet, for i den befinner det seg ikke bare søsterklokker, men andre overraskelser under kirkegulvet. Det er også kirka som blir gjenstand for konflikter i bygda da det blir bestemt at den skal fjernes og det må bygges ei ny kirke.

Som i Myttings forrige roman, blir  bygda forbundet med et annet europeisk land, Tyskland, der I.C. Dahls tegninger av norske stavkirker har blitt oppdaget av kjennere i Dresden. En ung tysk kunstner, nesten ferdig arkitekt, blir sendt til Norge for å tegne stavkirken i bygda der søsterklokkene befinner seg. Hans forsøk på å komme til bunns i alle detaljene i byggeskikken, er fornøyelige, den tyske orden og rasjonalitet duger ikke. Det er ubegripelig for tyskeren hvorfor de har valgt så kronglete løsninger. Her er Mytting i sitt ess, han dveler ved detaljer når det gjelder gamle måleenheter, byggematerialer, treets beskaffenhet, redskaper, og trekonstruksjoner uten bruk av jernbolter. Ikke minst er tyskerne opptatt av de gamle norrøne guder og hva som gjemmer seg i portalens dragemotiver. De vil redde stavkirka og det blir inngått en avtale om å flytte den til Dresden, med alt det innebærer av detaljer og logistikk.

De gamle i bygda sverger til myter, sagn og tradisjoner, men holder det skjult for presten. Den som ønsker å løse sine problemer på gammelmåten, må liste seg ut i kveldinga da alle katter er grå, og oppsøke dem som kan kunsten å tyde tegn og spor.

Persontegningene er gode, særlig trer Astrid Hekne fram som ei tydelig og smart dame. Romantiske forviklinger oppstår når både presten og tyskeren drømmer om Astrid. Begge er troverdige beilere.

Det er ei blanding av faktiske historiske hendelser, skrøner og fortellinger om sosial klasse, sult, nød og utholdenhet og gamle tradisjoner i Gudbrandsdalen. Tradisjon og fornyelse blir blant annet glimrende illustrert når presten oppdager bygdefolkets skikk om hvor de oppbevarer lik hvis noen dør om vinteren, og hva som skjer når han prøver å finne en bedre, mer sivilisert løsning.

Språket til Mytting er virkelig en fornøyelse å følge, han velger sine ord med omhu, bruker gamle ord og uttrykk – og det flyter lett av sted, selv for dem som ikke har den ringeste anelse om stavkirker, malmfuru, konstruksjoner og hvordan man skal gå fram når man skal demontere en slik kirke og flytte den til et annet land. Skikkelig spennende historiefortelling!

Mot slutten blir historien om Astrid, presten og tyskeren mer komplisert, og selv om det som skjer med henne i Kristiania også er et viktig bidrag, blir det for innvikla etter min mening. For mange løse tråder. Men med det forbeholdet, anbefaler jeg boka på det varmeste. Gleder meg til fortsettelsen, det kommer visst en oppfølger.

Tre kvinner

Three faces, heter filmen på engelsk, men for en gangs skyld syns jeg den norske tittelen «tre kvinner» passer bedre. Vi var på premieren og måtte konstatere at flertallet i salen var seniorer på vår alder. Jeg nøler likevel med å trekke den konklusjon at iranske filmer ikke er kule nok for yngre mennesker, men jeg mener at iranske filmskapere bør vi følge nøye med på, for de har noe viktig å fortelle. Både det filmatisk uttrykket, «storyen» og dialogene er overraskende og uforutsigbare i så å si alle iranske filmer jeg har sett.

Denne er regissert av Jafar Panahi. Han som vant gullbjørnen for filmen Taxi (Taxi Teheran på norsk, 2014) og priser for blant andre Sirkelen og Offside. Så å si alle filmene hans har fått priser og utmerkelser. Jeg var veldig begeistret for den forrige filmen, Taxi, der bilen spiller en vesentlig rolle. Passasjerer stiger inn og ut av bilen og vi får innblikk i mange humoristiske og spennende historier fra hverdagen i Teheran.

Også i Tre kvinner er bilen uunnværlig, det er i bilen en dramatisk hendelse starter når den kvinnelige passasjeren, Behnaf Jafari, får tilsendt en urovekkende video på mobilen sin. Behnaf Jafari, er en kjent iransk skuespiller og spiller seg selv mens sjåføren er regissøren himself, Panahi. Men grunnen til at det meste av handlingen foregår i en bil, har noe med filmregissør Panahi å gjøre. Han ble fengslet av iranske myndigheter i 2010 og har fått fengselsstraff, forbud mot å lage filmer og kan ikke forlate landet. Nå er han i husarrest, men fortsetter å lage filmer som blir smuglet ut. En av dem fant veien ut av Iran gjemt i ei kake der det lå en minnepinne. Han er fortsatt en torn i øyet for myndighetene, men har mange våkne tilhengere blant kjente regissører i utlandet.

Den dramatiske videosnutten viser ei ung jente som forsøker å begå selvmord fordi familien hennes nekter henne å begynne på teaterskole. Hun har henvendt seg til den berømte skuespillerinnen i bilen for å be om hjelp, men har ikke fått svar fra henne. Behnaf Jafari og Panahi lurer på om det virkelig er et selvmord, eller bare noe hun prøver å skremme dem med. For å finne ut det, må de reise nord i landet til provinsen Øst Azerbaijan Dette er trakter der Panahi vokste opp. Han kjenner både miljøet og språket.

Underveis for å oppklare selvmordet, møter de landsbybeboere som viker unna når de spør om jentas navn og familien hennes. Ingen vil si noe, og det er tydelig at både jenta og familien hennes blir utstøtt. Møtene med folk i landsbyen er både humoristiske og tankevekkende. På bilveien til landsbyen blir de innviet i et tute-ritual som brukes for å varsle møtende biler. Lang tuting betyr at de har hastverk og da må bilen på den andre sida av fjellet vente. De støter på ei gammal kjerring på gravlunden som er sprell levende men som frivillig har slått seg til i en grav. Befolkningen møter de to fra byen med både skepsis og varme. De kjenner dem fra filmer og inviterer dem til mat og overnatting. Men de takker som regel nei. Høfligheten og interessen for gjestene er genuin – de tror byfolka kommer for å hjelpe dem, og blir skuffet når de skjønner at de er ute i annet ærend. Lokalbefolkningen er både overtroiske, trangsynte og konservative. At en ung kvinne skal bestemme hvem hun vil gifte seg med er uhørt, og om hun endatil ønsker å bli skuespiller, er hun fortapt. Det er en skandale som rammer hele familien. Det fins en annen utstøtt kvinne, den tredje kvinnen, en kunstner, som har blitt utstøtt og til skrekk og advarsel må hun bo alene i et hus utafor landsbyen.

Det er ikke første gang Panahi har kvinner i hovedrollene, for uten Behnaf Jafari hadde ikke dørene åpnet seg for å bli kjent med de to andre, utstøtte kvinnene. Det er stor avstand mellom byen og landsbygda, både kulturelt og geografisk.

Filmen er absolutt severdig, selv om den har noen partier som er ufokuserte og litt langdryge. Det kan komme av de begrensningene som ligger i Panahis begrensede muligheter til å utfolde seg utenfor bilen, som de er så avhengige av. Filmen er langsom, men om man følger godt med, er det mange perler i de tilsynelatende ubetydelige møtene mellom lokalbefolkningen og «filmstjerne» fra byen. Landsbybefolkningen er både tenksomme og observante, og hvis gjestene tar seg tid til å sette seg ned og høre på dem, er det mye å lære.

Filmen vant en pris i Cannes i 2018. Selv om det ikke er Panahis beste verk, er det et mysterium hvordan han har klart å trylle fram en ny film under trange arbeidsforhold. Æda,bæda til kulturpolitiet i Iran.

Kim Leine: Rød mann – Sort mann

Så er jeg ferdig med Kim Leines siste bok om koloniseringen av Grønland. 600 sider fulle av små og store historier som på forunderlig vis føyer seg sammen til et storslått episk verk. Leine er et fortellertalent av de store som holder deg våken til siste side. Det er et enormt persongalleri, men vi blir likevel bedre kjent med noen av dem over tid.

Det er umulig å gi en detaljert beskrivelse av denne omfangsrike romanen som starter i 1728 og ender i 1764. Leine presenterer underveis og i etterordet faktiske historiske opplysninger, hvert kapittel starter med sitater fra presten Hans Egedes dagboksnotater, men forfatteren understreker at selv om visse hendelser har historisk forankring, har han fritt boltret seg i kreative sidesprang, realistiske kjødelige beskrivelser samt fantastiske overjordiske fortellinger fra den grønlandske naturreligionen og de teologisk retttroendes samtaler med Gud, Jesus og Djevelen.

Tittelen Rød Mann, Sort mann, henspiller på prestene i sort kappe og grønlandske røde åndemanere, angakok. Appaluttoq heter den røde i denne boka, som kan reise hvor som helst, fram og tilbake i tid, og spår om snarlig liv og død. Han kan befinne seg i prestekonas soveværelse, eller hos en fruktsommelig kvinne, og oppsøke hvem han vil, eller han kan bare stå i et rom og spre kuldegysninger til en syk mann. Ingen veit når han slår til. Bokas prest, Hans Egede fra Norge og den røde Appaluttoq er for evig knytta sammen i sorg og glede. Den røde overlot sin sønn til Egedes familie den gang gutten var ti år og dødssyk. Og prestefamilien med prestekona Gertrud Rasch, tar gjerne imot grønlandske pleiebarn. Mer enn gjerne. Problemet er at hennes mann, presten Egede, ikke vil gi slipp på pleiesønnen når han friskner til. Han gir gutten et nytt dansk navn, Frederic Christian, og forblir i prestens familie til Appalutoqs store fortvilelse. Det ser ut til at Egede knytter seg sterkere til Frederic Christian enn til sine egne sønner, Poul og Niels. Han straffer Niels, men er overbærende med pleiesønnen.

Koloniseringen av Grønland starter i København, der tukthusfanger og horer blir tvangsgiftet og satt ombord i en båt med kurs for Grønland. Der skal de begynne et nytt liv. Under selve overfarten er det mange som dør, både forbrytere, horer og soldater, og det blir ikke noe bedre når de ankommer Grønland, som ikke er grønt, men hvitt av is, snø, tåke og regn. Husene som settes opp er i trekkfulle og fuktige, det er hor og sprit, våpen og slåsskamper, sykdommer og det er de svakeste som lider mest og dør som fluer. Mange av kvinnene blir gravide og ingen veit hvem som er far til deres barn, og de som tror de veit det, vil ikke vedkjenne seg det. Leine går ikke av veien for å beskrive detaljer om barnelik, blod, slim, død og fordervelse, det er ikke en pen og pyntelig historie. Men virkeligheten var sikkert enda verre. Danske fyllesvin lærer de innfødte å drikke alkohol, og de blir fort avhengige av det, til og med prestens pleiesønn driver med hor og inntar alkohol i store mengder. Prestene er ikke noe bedre. Brennevin brukes for å døyve både sjelelige og legemlige smerter. Og hvem som horer med hvem, er tilfeldig, de ligger med både menn og kvinner, sies det. Så å si alle som kom med det første skipet dør, og dødens herjinger fortsetter når koppe-epidemien seinere melder sin ankomst. Hver gang det brygger opp til bråk og opprør blant de fordømte som står lavest i hierarkiet, bestemmer «guvernøren» Pors at brennevinsrasjonene må økes.

Ettersom epidemier og sykdommer som skjørbuk og lungesott og andre sykdommer brer seg, blir det mye å gjøre for de få legene som er tilgjengelige. Vi får detaljerte anatomiske beskrivelser av kropper og betennelser, som ble behandlet med årelating, kopper, og andre metoder, blant annet blir det anbefalt å trekke ut tennene på de fortapte i «kolonien». Men ingenting hjelper.

Dette er ikke en bok om slemme dansker og snille grønlendere – både prester og åndemanere har sine kvaler og tunge stunder. Hovedpersonene blir tegnet med innlevelse og blir troverdige. Det gjelder foruten Egede og den røde, guvernøren Pors og hans «husholderske» Titia, ekteparet Johan og Sise, prestens døtre Petronella og Kirstine og deres forhold til presten Miltzov, og ikke minst det sterke portrettet av prestens hustru Gertrud Rasch, løfter fram kvinnene.

Egede er sta og streng med en voldsom virketrang. Han tukter sine barn og kona, og mener at kvinner bare duger til å føde barn og drive med håndarbeid, de har ikke intelligens nok til noe mer. Forholdet mellom han og kona blir komplisert når han oppdager at hun er mye smartere enn han på flere områder, og hun har sine nesten umerkelige kroppsuttrykk for å sette han på plass. Døtrene er også smarte og selvstendige, og bare later som de øver seg på salmevers. Egede leser stadig Luthers skrifter og utfører prestegjerningen på sin egen måte. Han døper ikke de innfødte uten videre og er forbeholden med å omvende dem. Han har motstand mot tvang – de må få beholde sin tro, han respekterer dem på sin måte, selv om de lever ukristelig. Han har ikke klart å få mange tilhengere, mener han, men mange grønlendere mener noe annet. De liker han og vil gjerne høre om Jesus og Gud, og mener livet med åndemanere er mer skremmende enn de bibelske fortellinger. Egede er en interessant person, egenrådig og sta.

Den mest tragiske skikkelsen er Jomfru Titia som blir sett på som gal, som en heks, og er nær ved å bli brent på bålet. Hun er papist, mener Egede, fordi hun har vokst opp blant nonner og blitt mishandlet og slått. Og hun går rundt og mumler latinske bønner. Av og til får hun anfall, som kan minne om epilepsi, men andre mener det er djevelens verk. Uten beskyttelse fra guvernør Pors hadde hun ikke klart seg. Ekteparet Johan og Sise overlever alle farer, men havner til slutt i tyske misjonærers karismatiske bevegelse, noe som er godt for dem begge.

Det er ikke bare religiøse anfektelser, dødelige sykdommer, åndemaning og horing, som gjør boka lesverdig, men den er spekket med løssluppen humor og et språk som freser og syder. En duell mellom guvernør Pors og kommandant Landorph, begge er sørpe fulle, er kostelig. Og slik kunne jeg fortsette. Leine har nevnt noe om en trilogi, og det er bare å glede seg til en etterlengtet fortsettelse. Hilsen fan.