Høstreisen 2022, del 3

Hjemreisen – Carpe diem

Dagene og ukene gikk i Villacana. Det ble kaldere. Jeg hadde ikke gitt opp håpet om å komme på skinner hjemover. Fikk gode råd fra tog-gruppa som kom med flere alternativer.

Når vi nå hadde kommet oss så langt sør i Spania og vært der i fire uker, var vi klare for å utforske andre deler av landet. Vi har feriert på Kanariøyene og Mallorca, men bare vært i Spania (fastlandet) et par ganger og nå hadde vi mulighet til å reise langsomt nordover i landet. I vår alder (79 og 77) må man gripe dagen. Kanskje var det siste gang vi kunne ta en slik reise. Vi var ikke sikre på om vi ville klare det. Hadde aldri vært på interrail, men øvd oss litt med tog i Danmark, til Hamburg og Berlin, fra Athen til Thessaloniki og andre land utenfor Europa.

Det går litt tregere med alderen og min mann har demenssykdom, men vi er begge fysisk sterke. Vi snakker portugisisk, jeg forstår en del spansk, og av og til var det nyttig med fransk også. Vi måtte ta en beslutning. Og da gikk det fort. Gode venner (Åshild og Kjell) tok med seg en sekk hjem for oss. Da sto vi igjen med en middels stor sekk, en liten trillebag og en enda mindre Osprey sekk. Vi bestemte oss for:

Å ta direktetog.
Ikke for lange strekninger pr. dag– 4 -5 timer i det lengste
Bruke mest tid på steder i Spania.
Reise bekvemt på 1. klasse – (AVE comfort (i Spania)
Overnatte på gode hoteller nær jernbanestasjonen
Ta drosje når vi kom til steder vi aldri hadde vært.
Bestille billetter og hotell på forhånd (booking.com)
Reise med ferje når det var mulig

Vi fikk hjelp av en av vertene på Villacana med å bestille reiseruta på nett. Jeg brukte DB navigator og bahn.com. Printa ut både ruta og billettene (fikk dem også på mobilen). Vi kjøpte enkeltbilletter hele veien. Ikke interrail. Hadde allerede kjøpt AVE confort billett fra Malaga til Madrid på jernbanestasjonen i Malaga, ca. en måned før. Nå var vi spente på hva vi kom til å oppleve på hjemreisen.

Malaga-Madrid

Fredag 2.12 tok vi drosje fra Villacana til Malaga og ble kjørt helt til jernbanestasjonen Maria Zambrano. Det var enkelt å finne fram på stasjonen, og vi ble orientert på en lystavle når vi kunne gå ombord. Det var ikke så mange passasjerer. Bagasjen vår ble gjennomlyst – slik en gjør på flyplasser. Og presis 13.58 dro vi av sted. 3 timer seinere var vi i Madrid P. Atocha. Toget gikk raskt, men stoppa på flere stasjoner. Fin og behagelig tur. Vi hadde vært i Madrid før, men nå skulle vi utvide vår horisont og være der i tre netter.

Hotellet vi hadde bestilt lå i nærheten av jernbanestasjonen, men drosjene ville ikke kjøre oss dit, fordi det var for kort avstand. Så vi måtte gå oppover gata til Hotel Madrid Atocha. Rommet var supert. Selv om det lå rett ved en trafikkert gate, ble vi ikke forstyrret av det. Å få Tv’en i gang var vrient. De hadde bestemt seg for å være supermoderne, men glemt at mange seniorer ikke er opptatt av det. De vil ha en enkel fjernkontroll. VM i fotball var i gang. Ellers var det et fint hotell, god frokost, men kundeservicen var vi ikke så fornøyd med.

Vi lette etter en hyggelig restaurant hvor vi kunne feire min manns bursdag (2.12). Men de nærliggende spisestedene åpna ikke før kl. 20.Det visste vi ikke. Slik er det i Madrid, sa de vi møtte. I stedet havna vi på en pub hvor vi spiste god spekeskinke og drakk champagne, mens fotballentusiastene i baren så på en VM kamp.

Spekeskinke – bakbeinet på grisen er best

Vi gikk til julemarkeder på Plaza Mayor, stappfullt av folk og kaldt, og vandra videre nedover mot Almudena katedralen og Consejo de Estado. Lange køer for å komme inn til severdighetene og fullt på restaurantene. Så havna vi på et sted der de serverte en nokså beskjeden lunsj. Mens vi satt og gomla på spekeskinke (en stor favoritt i Spania, nå har vi lært alt om spansk spekeskinke!), kom det mange kunder inn og kapra et bord ved siden av oss. Seniorer. En eldre herre bestilte en drikk i små kopper som han delte ut til sine venner. Jeg spurte hva det var. Gløgg? Nei det var Vermut. De drakk vermut før et måltid. På veien hjem forvilla vi oss inn i en kirke hvor det var en vielse. Deretter fant vi et gammelt, ærverdig konditori som serverte høye kaker med krem, og avslutta lunsjen med kaffe og kaker.

Neste dag regna det. Vi skulle gå i retning Museo de Historia de Madrid, men tok feil gang på gang. Vanskelig å orientere seg når en må manøvrere google maps, paraply, briller, rennende øyne og nese, samtidig. Men vi har i grunnen ikke noe mot å gå oss vill. Det er alltid noe overraskende som skjer. Så vi bare traska i vei og kom til Tribunal. Kunne jo ha tatt metro dit, men det er morsommere å gå. Området var helt annerledes enn der vi bodde. Kan minne om Grünerløkka, mange små kaféer og restauranter, men det var søndag og fullt overalt. Vi fikk plass på en livlig, italiensk kafé.

Vermut

Museet var en gledelig overraskelse. Gratis inngang. De hadde akkurat renovert bygningen som ble et kommunalt museum i 1929. Tidligere hadde det vært et gammelt sykehus, bygd i 1721-1726 av arkitekten Pedro de Ribera. Interessant å lære om Madrids historie fra 1561 og hvordan den etter hvert ble en moderne og kosmopolitisk by.

Museo de historia de Madrid

Madrid-Barcelona

Neste etappe var Madrid-Barcelona. Vi hadde aldri vært i Barcelona. Nå skulle vi være der i 4 dager. Vi hadde kjøpt togbilletter da vi var i Villacana. I San Pedro var det et reisebyrå i El Corte Ingles. Vi bestilte «confort» med Tarjeta dorada (gullkortet for seniorer).

Det var sannelig ikke lett å finne togene som gikk til Barcelona – det var flere av dem, og ulike aktører. Løsningen var å merke seg nummeret på toget, sa dama i informasjonskiosken. Det var tog til Frankrike, Italia, Spania. Nummeret på vårt tog kom etter hvert opp på lystavla. Og presis kl. 13.25 forlot AVE/TGV 19725 stasjonen.

Det ble nok en fin togtur og vi ankom Barcelona-Sants 16.22. Tok drosje til hotellet i den gamle bydelen. Det var vanskelig å komme seg dit på grunn av omfattende gravearbeider i gatene. Hotellet Well and Come var ok, stort rom, med liten balkong. TV med enkel fjernkontroll. Hyggelig frokostrom, flott takterrasse med basseng på toppen og godt utstyrt treningsrom i kjelleren. Det var et såkalt boutique hotell, men vi har aldri skjønt hva det betyr. Har ikke noe med butikk å gjøre hvert fall. Vi fikk ikke tid til å nyte verken balkongen eller takterrassen på grunn av vær og vind. Det er nok bedre å benytte de fasilitetene når det er sommer.

Vi hadde ingen spesielle planer, annet enn å rusle rundt i gatene. Det er alltid spennende. Sagrada Familia var ikke langt unna, men vi var ikke klar over at vi måtte forhåndsbestille billetter. Det var stappfullt med folk, så vi fikk bare sett den imponerende bygningen utenfra. Billettene måtte bestilles i en app, ikke mulig å kjøpe dem i papirversjon. Det var lange køer – så det droppa vi. I stedet gikk vi videre til Nasjonalteateret (som var stengt) og besøkte i stedet et lite, interessant museum hvor vi lærte noe om musikkens historie i Spania og fikk innblikk i gamle, rare instrumenter.

Utstilling foran Nasjonalteateret

Barcelona så passe stor ut når vi rusla i byen, men vi ble anbefalt å ta hop on-hop off buss for å få mer oversikt. Det var to linjer, en rød og en blå. Den blå tok oss opp i høyden hvor vi så byen fra en annen side – det går en taubane der fra havna. Det var det mange fine parker og historiske bygninger – men vi fikk ikke tid til å hoppe av og studere dem nøyere. En kunne brukt en hel dag bare i dette området. Der var her de rike bodde. Guiding med hodetelefoner foregikk på mange språk, – også norsk, og den fikk vi mye ut av. NB! maske var påbudt.

Vi tok en pause da vi var ferdig med den blå ruta og spiste lunsj på en italiensk restaurant – Luigio. Deilig lasagna med tilbehør og gratis kaker både før og etter. Deretter hoppa vi på den røde bussen som tok oss til den nedre del av byen, museer og severdigheter og særlig var havneområdet imponerende. Det var en dagstur å kjøre med hop on-hop off bussene. Og vi var enige om at fire dager er altfor kort tid for å bli kjent med en så stor og innholdsrik by.

Den siste dagen spaserte vi i retning havna. Der ville jeg sjekke hvor GNV (Grande Navi Veloci) ferja til Genova lå. Spurte en mann i en kiosk, som pekte og forklarte, og vi fant den med en gang. Det var lett regn og vi håpa på sol dagen etter da vi skulle ta båt.

Barcelona er en flott, spennende by, som vi gjerne kommer tilbake til.

Barcelona – Genova – Milano

Det går tog fra Barcelona til Genova, men hadde bestemt oss for å ta ferje. Avgangen var kl 12 neste dag og vi skulle være fremme kl. 0900 dagen etter.

Vi tok drosje til havna der GNV lå. Der var det en lang og kaotisk kø foran en liten luke. Her sto det passasjerer med og uten billett – som skulle til forskjellige land og havner. Noen til Marokko, andre til Italia, spanske øyer etc.. Men ingen sa noe om Genova. Vi måtte bare sitte på en benk og vente – og det gjorde vi lenge og vel. Det var til sammen 5 personer som venta på Genova. Da var det god tid til å bli kjent med damene på benken. Den ene skulle med hund til Torino og den andre, Lynette, var fra Kanada på interrail i Europa. Ventetida var lang og vi begynte etterhvert å tvile på om ferja vår ble innstilt fordi det var så få passasjerer. Det vi ikke tenkte på var at dette først og fremst var en bilferje, og at det allerede var mange passasjerer i bilene som sto i kø utafor. Motet sank da det ble opplyst over høyttaleren at de hadde tekniske problemer, men endelig kom det en mann og geleidet oss inn i en liten buss som kjørte til ferja. Excelsior het båten og den var stor, men det var få passasjerer på denne tida av året. Vi fikk en flott lugar høyt oppe med sjøutsikt og merka ingenting til store bølger eller sjøsyke. Det var passasjerer fra både Spania, Afrika og andre land om bord, men spisesalen var halvfull. Maten var god og variert. Mange brukte tida på å se på VM i fotball, og det var skjermer over alt. Ikke så verst heller å sitte på dekk også og se på solnedgangen.

Neste dag ankom vi Genova kl. 7.30. Gråvær og regn, kaldt. Men vi tok på oss luer og votter og gikk av gårde til jernbanestasjonen. Det tok ca 20-30 minutter. Det går en buss dit, men vi tok beina fatt. Lynette skulle samme vei som oss – til Milano. Hun hadde billett, men vi måtte bestille på togstasjonen og fikk utsøkt service av en omsorgsfull dame. Vi elsker betjente togstasjoner. I samme slengen bestilte vi billetter til neste etappe – fra Milano Centrale til Zürich – Trenitalia, 2. klasse. Fikk plassbillettene både på papir og mobil. Hun ba meg om å få email adressen min, så jeg ble minnet om det i kalenderen min.

Vårt hotell i Milano -Andreola hotel – lå rett ved Milano Centrale og vi fikk et kjempefint rom der. Det er et stort, gammelt hotell – med staselig restaurant og frokostrom der ferme, vennlige damer hjalp oss med mat og drikke. Vi lette etter Tv´en, men fant den ikke, den sto inni et skap.

Der var vi i to netter og var strålende fornøyd. I en kafé på hjørnet spiste vi lunsj, gulasj, men kakene vi fikk etterpå var det aller beste. Det var jo snart jul, og italienere er visst veldig glad i kaker. Pistasjkrem, sjokolade – vanilje, you name it. Det var enkelt å finne fram til downtown, vi gikk gjennom en park og videre forbi teater og museer til katedralen. Det ble litt kaldt, så vi bestemte oss for å gå innom et flott museum rett ved. Vi likte oss veldig godt i Milano. Drar gjerne tilbake dit!

Milano-Zürich

Neste etappe var fra Milano Centrale til Zürich HB med EuroCity. Langdistansetogene var i 2. etasje. Og vi sto lenge og venta, men ble kjent med en dame som var i samme ærend. Hun var fra Sveits og hadde vært en uke i Milano på dansefestival, Kizombo. Vi fikk endelig gå ombord, men det var ikke lett å finne vogn nr 2. Vi måtte småløpe nedover perrongen forbi mange vogner før vi fant den. Det samme opplevde vi en annen gang.

Togturen vi hadde foran oss viste seg fra sin beste side. Det var sol og blå himmel, og vi passerte høye fjell, med snø på toppen og vakre innsjøer, snø og atter snø, men også grønne områder. Vi knipsa i vei før vi kom til Brennerpasset. Verdens lengste tunnel, og toget kjørte 250 km i timen. Litt kjedelig at vi ikke kunne se noe lenger. Men det var mye annet å glede seg over når vi kom ut av den. Snø og sol igjen og nye innsjøer, byer og fjell. Vi var framme i Zürich 14.27. Dro fra Milano 11.10.

Vi tok drosje fra stasjonen og til hotell H+Hotel Zürich, i Badenerstrasse 537. Sjåføren var fra Ghana men hadde bodde lenge i Sveits. Han fortalte om familien sin og lengta tilbake til hjemlandet. Vi prata lenge med han, og takka for hyggelig samtale. Det viste seg at hotellet lå ganske langt fra sentrum. Snøen lå alt i gata og det var surt og kaldt.Det gikk an å ta trikk – men vi gjorde ikke det. Vi tok beina fatt og fant en veldig koselig kafé hvor vi spiste middag.

Vi skulle være i byen i to netter, men grunnet været med snø og vind, og lav temperatur, ble våre gåturer begrensa. Vi fikk med oss Landesmuseum Zürich som ligger rett ved jernbanestasjonen. Jeg har vært i Zürich noen ganger, men det er mange år sida. Jeg bodde i Geneve fra -64 til -67 og hadde venner i Zürich. Husker bare grønne plener og en elv som bukta seg gjennom byen. Og at vi var på jazzklubber. Jeg hadde også gleda meg til å spise ostefondue. Men vi fant verken jazz eller fondue. Tidene skifter, nå er det kanskje bare burger og pizza som er populært. Det var kaldt – vind, snø og regn. Det er nok atskillig bedre å besøke Zürich om sommeren. Og det hadde vært bedre å ta bare en overnatting.

Zürich – Kiel – Oslo

Hovedbanestasjonen i Zürich er imponerende og det er lett å finne fram. Derfra går det både lokaltog og langdistansetog. Den neste og siste tog-etappen var fra Zürich til Kiel. Det var rett og slett direktetog hele veien til Kiel. Enkelt å finne spor 18 hvor toget skulle komme. Det lå en informasjonskiosk rett ved, og dama bak disken kunne bekrefte at toget var i rute. Vi satt i kaffebaren og koste oss. Derfra kunne vi se når toget vårt kom.

Det ble en lang tur – ca 9 timer. Men vi hadde 1. klasse og behagelige seter. I Sveits var det ikke nødvendig med munnbind – men det var påbudt i Tyskland. Mange fulgte ikke rådet om munnbind. Det var ikke noe problem for oss. Særlig ikke når vi satt i restaurantvogna. Vi dro munnbindet opp og ned. Det ble en fin og ukomplisert reise – ikke var det så mange passasjerer heller. Ingen togstopp eller arbeider på skinnene, og toget var bare ca 40 min. forsinka. Det er godt gjort på en så lang distanse. Lystavla viste hvilke andre tog du kunne ta om du ikke rakk det du hadde bestilt. Men store deler av reisen i Tyskland var kjedelig, været var ikke så bra, litt bedre på den siste strekningen. Om det blir noe «neste gang», tror jeg vi tar natt-tog, og stopper i en by i Tyskland.

Nok en gang tok vi drosje til hotellet Ibis styles Kiel. Denne gangen ble det en svært ubehagelig opplevelse. Vi har knapt vært i Kiel og visste ikke hvor langt det var til hotellet. Etter den lange reisen var vi ganske utkjørt. Og det var helt mørkt. Sjåføren slang trillebag og sekk inn bak og kjørte i full fart på rødt lys til hotellet. Da vi fikk bagasjen vår, skjelte han oss ut og sa at hadde sittet 2 timer og venta på kunder, og så fikk han bare en kort tur – han holdt på å kaste pengene mot oss. Vi burde ha anmeldt han, men hadde ikke krefter til det.

Derimot endte kvelden overraskende. Vi kom inn i en pub som så ut som den var en del av hotellet. Og der var det gjester som så på fotballkamp, naturligvis. Det var store skjermer på de tre veggene, og alle satt og spiste burger og drakk øl. Vi holdt på å gå et annet sted fordi vi ville ha noe annet enn burger. Da vi oppdaga at det var rumpsteak på menyen, slo vi til. Makan til godt kjøtt, det var simpelthen himmelsk! Anbefales for alle som drar innom Kiel. Unn dere et godt kjøttmåltid!

Den siste turen gikk vi til fots i lett snøvær til Kielferja. Komfortabel lugar. Men før vi gikk om bord tok vi et glass julevin med en dæsj likør. Og i Oslo sto et av barnebarna og venta på oss. Da var det bare å sette seg i en varm bil, og forsone seg med at nå var det vinter i Norge. Vi hadde brukt to uker på hjemreisen og kom fram til Oslo fredag 16. desember. Grunnen til at vi måtte være hjemme før 17.12. var at vi hadde lovet våre venner å komme til rakfisk middag den kvelden.

Høstreisen 2022

Andre etappe: Estepona og Solkysten

Fredag 4. november reiste vi videre fra Fuengirola til Estepona. De andre passasjerene fra Norge skulle komme samme dag, kl. 1 om natta! Mens vi bare satte oss i en drosje med alt vårt pikk-pakk og ble kjørt til Villacana club. Det går buss fra flyplassen i Malaga til Estepona, men det var ikke aktuelt for oss.

De to vertene sto og venta på oss. Det viste seg at en av dem, Berit N., var en gammel kjenning fra turen vår til Tenerife der hun var vert. Det var en hyggelig overraskelse! Området var fint, rett ved sjøen – og med flere små og større bassenger. Det var mange som ikke var fornøyd med leilighetene på grunn av støy både natt og dag fra motorveien rett ved. Men vi var ikke plaga av det etter som i vi bodde nær sjøen.

Informasjonen vi hadde fått om leilighetene og beliggenheten var mangelfull. Estepona er et stort område. Byen Estepona ligger langt fra der vi bodde. Det tok sin tid å komme seg dit til fots (ca. 10-11 km). En kan også ta buss. Men som sagt, er taxi alltid raskere og mer bekvemt. Det koster rundt 20 euro fra Villacana til byen.

Vi gikk morgentur hver dag langs sjøpromenaden mot Estepona, men det ble litt ensformig. Det andre alternativet var å gå langs sjøen på sanda i motsatt retning. Det var ikke enkelt. Tungt å gå og vi måtte av og ta en avstikker i retning motorveien hvor det var smale veier for gående.

De vakre omgivelsene rett ved sjøen var ikke tilstrekkelig for de av oss som hadde håpa på mer utfordrende turer. For å komme til fjellene kunne man ta buss eller bil. Vi bestemte oss for å gå til et fjell i nærheten av Cancelada, men snudde fordi vi havna på en sterkt trafikkert bilvei som ikke var tilrettelagt for fotgjengere. Resepsjonisten på hotellet kunne ikke hjelpe oss med merka fjellturer. De hadde ikke detaljerte kart. Bård og Kjell gjorde et forsøk på å bestige det samme fjellet, Montana Alta. De tok drosje og gikk videre oppover fjellsida, men måtte gi opp. Det var altfor bratt og vanskelig for de to staute karene, rett og slett farlig.

Cancelada ligger på den andre sida av motorveien. En hyggelig liten by med «landhandel» og godt utvalg av mat og restauranter. Men det var et stykke å gå for å komme til matbutikker som hadde større utvalg, Lidl og Mercadona.

Det var noen restauranter på området der vi bodde. Den beste lå helt nede ved sjøen. Nesten alle restauranter var stengt på onsdager. Noen stengte og tok ferie i november. Den mest besøkte butikken var Bacus i Cancelada. Den ble drevet av en mann fra Galicia som hadde vokst opp på en vingård der. Og hans viner var til stor glede for oss. Det ble mange turer dit og også en kveld med vinsmaking.

Havet lokket. I klarvær kunne vi se Gibraltar. Den første uka var det blikk stille, sol og vi gleda oss til svømmeturer. Det var varmt i vannet. Men så ble det værskifte med litt større og kraftige bølger, og det var ikke så fristende. Likevel var det vidunderlig å skue ut over havet, se lyset som endra seg og nyte solnedgangen. Behagelige temperaturer både i lufta og vannet. Vi tok færre, men deilige bad. Det var noen få, små restauranter langs sjøpromenaden.

Vertene arrangerte aktiviteter som quizz og boccia, samt bussturer til nærliggende byer. Estepona skilte seg ut. Det er en utrolig vakker by med fine gater og en flott strandpromenade som er stengt for biler. I østlig retning ligger San Pedro, Marbella, Puerto Banús. Man kan ta lokal buss og gå hjemover på fine sjøpromenader. Det er flere restauranter og barer langs promenaden. Vi gikk både fra Marbella og San Pedro. Det så ut som byen med de beste badestrendene var Marbella. Der er det laguner og moloer som demper bølgene.

Vi gikk turer hver dag og av og til flere ganger om dagen. Fint å kombinere mosjon med avslappende dager. Roen senka seg når vi rusla omkring og det var 20 grader i vannet og enda varmere i lufta.

Det gjaldt å finne kombinasjonen av ro og stillhet med opplevelser og utflukter. Det var flere tilbud. Guiden var fantastisk. Uten henne hadde vi ikke lært så mye om området vi var i. Vi ble kjent med både natur, historie, hva de dyrker, litteratur og mennesker. Belén var en perle, vittig, kunnskapsrik, blid og veldig humoristisk. Hun var med på alle utfluktene vi hadde bestilt.

Ronda var den første byen vi dro til, flott og interessant. Belén var født og oppvokst der og hadde mange gode historier på lager. Man det var altfor mange i gruppa og vanskelig å få med seg alt som ble sagt. Ombord i bussen var det turister fra de andre Aller Travel hotellene som lå nær kysten. Dermed ble bussturene hjemover lange for oss som bodde i Estepona området. Etter at vi hadde vært i Ronda, dro vi på flamenco show samme kveld. Ingen hadde fortalt oss at showet lå rett ved Malaga (i Benamáldena). Vi rakk så vidt en rask omkledning før vi måtte ombord i bussen som brakte oss dit. Showet begynte ikke før kl. 23 – og vi kom ikke hjem før kl. 1 om natta..

De tre siste utfluktene var fantastiske. Den første var en fottur i fjellene til hvite landsbyer. Hvite landsbyer blir de kalt fordi husene er kalket hvite. Deilig å være ute hele dagen og nyte naturens farger – trær, blomster, landskap. Turen var akkurat passe lang, og vi fikk se byer som var helt avhengige av kastanjer! De ble høsta i oktober og var landsbyenes viktigste inntekt. Vi endte opp i en pub hvor de tok imot oss med en vidunderlig kastanjekake, ditto likør.

Vi var også heldige med været da vi skulle gå El caminito del Rey, som har fått navnet sitt etter den spanske kongen Alfonso X111. I 1921 da veien var ferdig, tok han seg tid til å gå et lite stykke. For oss var el Caminito den største opplevelsen. Det er umulig å forestille seg at veien høyt til værs har vært brukt både til transport og eventyrlige opplevelser. Et togspor snor seg mellom fjellene. Vi så ikke tog, men skinner, og lurte på om det fortsatt gikk an å ta den togreisen. Det viser seg at det går tog fra Malaga til El Chorro, som stoppestedet heter.

Fjellformasjonene ser ut som katedraler, det er svimlende høyder og dype daler. Fabelaktig utsikt til alle kanter. Omveier rundt utraste partier. Veien har vært brukt til så mangt. Den har blitt kalt verdens farligste sti. Etter hvert som deler av den raste og ble uframkommelig, kom det klatrere som utfordret skjebnen. Flere dødsulykker satte stopp for vandring på el caminito. Det ble forbudt å bruke den. Etter at den hadde vært stengt i 10 år, tok det ytterligere 4 år før den ble åpnet igjen i ny og sikrere drakt i 2015.

Det er en hengebru der med god utsikt, både nedover og oppover. Der ville alle bli tatt bilde av, men ikke alle likte å se ned fra den brua. El caminito del Rey har en interessant industrihistorie som blir vist på plakater langs veien. Turen passer ikke for dem som har høydeskrekk sto det, men jeg tror mange trosset det. Den er godt sikret på begge sider. Vi fikk blå juksehjelmer som skulle sikre oss mot steinras. Turværet var perfekt, ikke for varmt, ikke for kaldt. Og vi var veldig fornøyde når vi kom fram og så at det var en utebar der hvor det ble serverte øl i høye glass.Den siste utflukten gikk til Grenada og Alhambra. Der fikk vi smake alhambra øl. Byen ligger på over 700 m. Derfra er det utsikt til Sierra Nevada. En trivelig by med markeder og restauranter. Mange spor etter maurerne og historier om den tida da forskjellige religioner levde side om side. Men det er også historier om martyrer på begge sider. Flotte bygninger, monumenter. Vann er et viktig element. Det er vann både i bassenger og kanaler. Lyset, vannet og nydelige fliser dekorert med arabiske tegn skapte en magisk stillhet. Det minnet oss om Iran og alle de fantastiske historiske steder og moskeer vi så i Isfahan. Men det var igjen vanskelig å få med seg alt det guiden sa. Vi hadde en annen guide denne gangen som kunne litt norsk. Massevis av mennesker og grupper på tur gjorde at vi ikke fikk med oss alt.

Men alle var enige om at vi hadde hatt en fin tur og at det var en helt spesiell opplevelse.

Neste og siste reisebrev kommer snart….

Bård og Kjell på tur

Villacana

Alhambra

Høstreisen 2022

Malaga – utsikt mot havet

Første etappe – Malaga og Fuengirola

Etter en lang og varm sommer som varte og rakk til ut i
oktober – var det bare å glede seg til sydenturen. Vi hadde bestilt en fire ukers tur sør i Spania med Aller travel. Men vi dro nedover 12 dager før de andre ankom. Hadde lenge tenkt at vi ikke ville dra med fly. Vi har reist verden rundt så å si, både i Latinamerika,Afrika, Asia og Europa. Rett før pandemien starta, var vi på en flott reise i Kina. Men nå var vi lei av lange flyturer og ikke minst, masete flyplasser. Vi fikk et ublidt møte med flyplassen på Tenerife i januar, og lurte på om det var andre måter å komme seg til syden på. Kontakta Aller travel og avlyste flyturen. Det var faktisk ikke så lett, men jeg håper reiseselskaper kan legge til rette for seniorer og andre som ikke ønsker å fly.

Etter hvert er togreiser blitt populært, og jeg følger en tog-gruppe som gir gode råd og veiledning. Vi ble inspirert av den grønne bølgen som våre barnebarn er opptatt av. Jeg la store planer om å dra til Nord Spania først, og deretter videre sørover. Da vi fant ut at det ikke var så lett å komme seg fram med buss eller tog i nord, måtte vi skrinlegge den planen.

Resultatet ble til slutt at vi tok fly (SAS) til Malaga Vi oppdaga at det var mulig å få ledsager på Gardermoen (og andre flyplasser), og det var fint å få hjelp med innsjekking og bagasje.

24.10 landa vi i Malaga. Hadde bestilt drosje til hotellet (ca. 350 kroner) som lå midt i smørøyet. Molina Lario, 4 stjerner. Hotellet anbefales på det varmeste. Vi fikk et stort rom med separate senger og det var ikke så mye støy fra gata. Dagen etter oppdaga vi at vi også hadde stor balkong med solsenger, bord og stoler. Frokost inkludert. Beliggenheten var upåklagelig. Der bodde vi i 3 netter og fikk med oss museer og andre severdigheter. Malaga er en strålende by – mye å se på og god mat. Vi befant oss rett ved havna der vi kunne rusle omkring og nyte solnedgangen. I den gamle bydelen var det trange gater og hyggelige spisesteder. Der fant jeg en butikk hvor jeg kjøpte kart over Spania. De var ikke å oppdrive i Oslo. Vi hadde fortsatt håp om å reise litt rundt og til og med ta tog tilbake til Norge.

Neste dag fikk vi besøk av venner. Vi spiste lunsj med Berit og Gert. Berit har et koselig hus fra 60-tallet i nærheten av Calahonda . Hun mente at Fuengirola var byen for oss. Derfra går det både buss og tog i forskjellige retninger. Vi hadde planer om å gå fjellturer og oppsøke flere byer langs kysten. Men det ble det ikke noe av. Turistkontoret i Fuengirola hadde mange forslag når det gjaldt turer i fjellet, og ga oss en liste over reisebyråer som arrangerte utflukter. For å komme dit på egen hånd, måtte vi leie bil eller ta drosje. De visste ikke hvilket reisebyrå som var best, og det var heller ikke mye hjelp å få på hotellet der vi bodde. De skyldte på at det var lavsesong.

Fuengirola

Vi hadde bestilt rom i Casa Consistorial – et hotell som ligger midt i byen. For å komme oss dit kunne vi tatt tog. Toget går mellom Malaga og Fuengirola. Men det var mer bekvemt for oss å ta drosje fordi vi hadde mye bagasje. Apropos drosje. Om vi hadde tatt tog, måtte vi likevel ta drosje til hotellet for å være sikre på å komme fram til riktig adresse. Det ble en selvfølge under hele vårt opphold. Ta drosje! Det er ikke så dyrt i Spania.

Hotellet så fint ut, men rommet vi fikk var trangt og varmt og det var mye bråk fra gata. Vi kunne ikke sove med åpent vindu. Dagen etter fikk vi tilbud om å bytte rom som var større, men som også vendte ut mot en gate. Vi bodde der i 8 netter og var rimelig fornøyd. Det var restaurant og solterrasse i øverste etasje. Men de ga oss ikke noe veiledning når det gjaldt gåturer og utflukter. Hotellet var fint nok, sentral beliggenhet, men hotell ved sjøen hadde vært bedre.

Fuengirola har en flott og lang strandpromenade og vi bada hver dag. Mange gode restauranter, noen ble etter hvert stengt ettersom vintersesongen nærmet seg. Vår absolutte favoritt var en libanesisk restaurant, MezzaNotte, ved sjøpromenaden. En annen var La Caracola som også ligger rett ved sjøen. Der spiste vi veldig god sjømat.

Da vi skulle besøke Berit og Gert, ble vi anbefalt å ta buss. Det angra vi på – det hadde vært mye enklere med drosje! Vi gikk til buss-stasjonen og kjøpte billett og det var påbudt med munnbind på bussen. Det samme regelen gjaldt når vi skulle inn på apotek og tog. Jeg ble overrasket over at sjåføren gladelig tok imot både mynter og sedler til passasjerer som ikke hadde billett. Det tok lang tid med den bussen. Vi hadde fått opplysning om når vi skulle av, men den var ikke detaljert nok. Holdeplassene kom opp på en lystavle og det beroliget oss, inntil vi oppdaga at bussen slett ikke stoppa på alle steder. Det var bare passasjerer som visste hvor de skulle av som trykka på en rød knapp. Dermed var det med nød og neppe at vi klarte å hoppe av bussen ved Calahonda.

Det ble en deilig dag med god lunsj og lange samtaler med gode venner. Vi gikk ned til sjøen og tok en tur langs sjøpromenaden. Vi tok selvfølgelig drosje tilbake

På Fb hadde jeg oppdaga at en annen venn også skulle til Fuengirola. Ann Merete og hennes mann leide en leilighet et stykke unna og de inviterte oss til middag en kveld. Det ble en veldig hyggelig aften. Vi fikk vite at det var en stor finsk koloni som hadde slått seg ned i det området for mange år siden. De hadde egne barnehager og skoler. Neste dag dro vi til Malaga sammen med dem – for å kjøpe togbilletter. De skulle videre til Cordoba og Madrid. Vi skulle til Madrid. Herlig å få kontakt med mennesker i luken. Vi kunne snakke med dem og de printa ut papirbilletter. Vi fikk 25% avslag på prisen fordi vi kjøpte gullkort for seniorer (6 euro). Og vi bestilte comfort avdeling, tilsvarende 1. klasse.

Turen til Hellas, oktober 2021

Endelig falt maskene, det var lov å krysse grenser, og vi hadde fått tre doser med vaksine. Det var på tide å komme seg av sted før det dukka opp et nytt mutert virus.

Reisemålet var ikke åpenbart. Det var et sted vi aldri hadde vært: Thessaloniki i Hellas. Der var barnebarnet Rim sammen med andre studentvenner fra Volda, på studier i journalistikk, finansiert av Erasmus stipend. De hadde tatt seg en riktig god førvisitt til Skopelos før semesteret starta.

Som vanlig var vi ikke tidlig ute med å bestille billetter, og jeg som er reiseleder, bruker lang tid på å ta beslutninger. Bil, fly, tog eller båt? Bil? nei, for krevende og miljøfiendtlig for oss som ikke har el-bil. Tog, ja absolutt! Tar lengre tid – og kan kombineres med båt fra Italia. Fly? Jeg hater flyplasser og fly. Mas og stress. Men fly ble det. Med Norwegian – direkte flight til Athen, som tok ca 3,5 timer. Bestilte tilbakereisen med SAS fra Athen til Stockholm og videre til Oslo. Lufthansa flyr til Thessaloniki via München eller Frankfurt. Det kunne vært praktisk om vi bare skulle være i Thessaloniki og omegn. Men det var seint i oktober og ikke høysesong. Og det var ingen ferjer til øyene lenger sør. Tyskland har leid (eller kjøpt?) flyplassen i Thessaloniki for 100 år (!). Det er derfor det er så mange tyskere som drar dit, ble vi fortalt.

Vi tok drosje fra flyplassen. Det ble en ubehagelig opplevelse. Sjåføren brukte ikke taksameter, og vi trodde han lurte oss. Det var en misforståelse som kunne ha blitt oppklart om vi hadde visst at det er fast pris fra og til flyplassen. Både metro og buss tar deg til byen på en raskere måte, men det visste vi heller ikke. Trafikken i hovedstaden er kaotisk. Da vi kom til Minoa hotell, ble vi tatt vennlig imot av verdens mest omsorgsfulle resepsjonist. Vi måtte vise vårt røde pass samt koronapasset, og sannelig tok hun ikke tempen på oss også! Munnbind var pålagt. Heisen var trang, men vi fikk et stort rom i øverste etasje, og prisen var det ingenting å si på, rundt 500 kr. natta. Anbefaler dette hotellet på det varmeste, sentral beliggenhet og utsøkt service.

Ved siden av resepsjonen er det inngang til en kafé hvor vi bestilte kaffe og kake. Da vi måtte vise fram koronapasset vårt – som vi hadde både på papir og på mobilen – mente dama bak disken at det var noe feil med Qr koden. Etterpå fikk vi vite at en ikke trenger å vise koronapasset om en sitter ute. Inne er det påbudt – men det er ikke like strengt overalt. Resepsjonsdama kunne opplyse at det stadig kom nye, uforståelige lokale påbud.

Vi hadde valgt dette hotellet først og fremst fordi det lå ca 10 minutter i gangavstand fra togstasjonen i Athen. Fullt av kafeer og restauranter i nærheten av hotellet. Det var 23 grader og deilig ettermiddagssol, og vi satte oss ned på en taverna og fikk mat og drikke. Seinere gikk vi til jernbanestasjonen for å forsikre oss om at vi hadde riktig billett. Den hadde jeg bestilt online fra Oslo (trainose.gr), og det var overraskende enkelt. Fikk billettene digitalt på mobilen og lagde også en papirversjon. Siden vi var i kategorien 65+, fikk vi rabatt , og billetter for to kosta rundt 60 euro, en vei. Togturen tar ca 4,5 timer. Det er muligens rimeligere å ta vanlig tog, men IC (inter city) toget har flere avganger hver dag. Det fins også nattog.

Neste dag dro vi tidlig av sted og spiste frokost på kafeen ved jernbanestasjonen før vi gikk ombord på toget. Der fikk vi fantastisk gode spinatpaier med feta. Langt bedre enn pizzastykker, som det ellers er lite av i Athen. Vi måtte vise koronapasset før vi gikk inn på plattformen og det er påbudt med munnbind (men påbudet blir ikke strengt overholdt).

Togene er fine selv om de ser herpa ut utvendig. Det fins både 1. og 2. klasse. Vi var godt fornøyde med komforten på 2. klasse. Bekvemme stoler og god plass til koffert og ryggsekker på hyllene. Restaurantvognen er lys og stor, og en kan få kjøpt både mat og drikke ombord

Det var en flott opplevelse å følge det skiftende landskapet på reisen. Den første strekning bar preg av skogbranner – det har vært flere av dem i sommer da det var 40 grader. Men etter hvert passerer vi irrgrønne jorder, oliventrær, bomullsmarker (!) og annen dyrka mark. Flere steder har de skaffa seg solcellepanel og vi så også områder der det var vindmøller. Toget kjører nordover og vi kommer nær grensen til Nord Makedonia med høye fjell og dype daler. Så skifter landskapet og vi skimter sjøen i det fjerne og smale landeveier som snor seg oppover fjellsidene.

Thessaloniki

Vel framme ble vi møtt av Rim som tok oss med til hotellet.Electra hotell ligger ved sjøen, fint og nyrenovert, og en fabelaktig takterrasse med utsikt mot sjøen. Hyggelig hotell, sentral beliggenhet, store, moderne rom. Det er veldig strengt med munnbind på hotellene. Og mye strengere i Thessaloniki (eller Saloniki som byen også kalles) enn i Athen.

Thessaloniki ligger i en bukt med strandpromenade der folk går, sykler, jogger. Heldigvis var det ikke mange elektriske sparkesykler. På den andre siden av veien er det tett i tett med store og små restauranter og uansett tidspunkt, sitter det folk ved bordene og røyker og prater. Byen har også mange andre hyggelige gater med spisesteder. Det jeg vil huske Saloniki som, er byen med kafeer, god mat og drikke, og deilig take-away. Spektakulært utvalg av små og store kaker med krem og sjokolade, men den enkle paien med spinat og feta rager høyest. Prisene er greie og været var fint, så vi kunne sitte ute og spise.

Neste dag hadde Volda jentene planlagt en tur i retning Halkidiki. Det tok omtrent 1 time med bil før vi var framme. Det er tre «fingre» på kartet, og vi var i en skog på finger nr. 2. Sola skinte og landskapet med utsikt over sjøen var perfekt. Vi gikk på grusvei i skogen– og de første vi møtte var flyvende insekter som bodde i fargerike små kasser på begge sider av landeveien. Bi- hotell. Vi ante ikke at bier var så populært, men vandra med freidig mot og trodde de ville slutte å plage oss. Da vi kom til et veiskille der det sto et skilt som pekte oppover mot en ny vei med nye bier på hver side, snudde vi. Jeg mener bestemt at det sto Bier på skiltet. Da ble redselen for å bli bitt, antent. Angrep fra begge sider. Biene ville ikke ha besøk og hevna seg på oss. Vi snudde og løp av gårde tilbake til startpunktet. Vi tulla oss inn med hodeplagg og andre beskyttelsesklær, men flere ble stukket, bla. Bård, men heldigvis ikke jeg som er allergisk mot veps.

Dermed ble turen brått avslutta, og vi måtte gå på asfaltert vei ned til sjøen. Der lå det reint og flott badevann og venta på oss og vi fikk et vidunderlig bad i klart vann.

Mens de unge sov neste dag, gikk Bård og jeg til fots til Arkeologisk museum i byen. I det samme området ligger det to andre museer, som vi besøkte seinere. Det var ikke lett å komme inn i dette museet. Munnbind var pålagt. Vi viste papirversjonen av våre koronapass, men det var ikke nok. Vi måtte også ha bevis på vår identitet, både fødselsdato og bilde. Men ingen av oss hadde med pass. Førerkort med bilde hjalp meg. Bård hadde ingen identitetspapirer, bare et kort fra Helfo med navn og fødselsdag. Det så mørkt ut og jeg trodde vi måtte snu og gi opp. Vi har fått tre doser vaksine, sa jeg, vifta med papiret, tok fram mobilen og pekte på passet fra de norske helsemyndighetene. Stemninga ble høy og hissig, og det var kø bak oss. Den strenge dørvakta ga seg. Men han klarte å ta tempen på oss! Vi kjøpte en billett for 15 euro som ga oss anledning til å besøke flere museer.

Museet er omfattende og interessant. Det dreide seg både om antikken generelt og om byen og området vi befant oss i. Det første bildet som fanget var om bier. I antikken var det en kilde til rikdom, og honning var det beste søtningsmiddelet. Alternativt ble søtsaker produsert fra tørka fiken og grapefrukt. Vi fikk vite at biene bodde i leirkrukker og at smaken på honning var avhengig av hvilke blomster insektene foretrakk og at honning smaker best om våren. Ikke rart grekerne i Halkidiki i dag har fortsatt denne tradisjonen, som de tjener penger på.

Det var ellers mye om død og gravsteder, de var jo mer opptatt av dødsreisen enn av livet. Og hva betyr egentlig Hvil i fred (rest in peace)? « In the inscription terms such as «sleeping place» and «at rest», express the new religious belief that the grave is a temporary resting place before the second coming». De måtte få både mat, drikke og hvile for å klare dødsreisen.

Ungdommene ville gjerne være med på besøk til White Tower, som ligger rett ved arkeologisk museum. Tårnet ble bygd i 316/15 B.C. Den viser byens historie. Saloniki var en gang hovedstaden i regionen Makedonia nord i Hellas. Og som mange andre museer, har det skjedd flere ombygninger. Den har vært en bysantisk festning under den Ottomanske perioden fra 1430. Den gang var det et fengsel der fanger ble torturert og massakrert. Særlig gikk det utover de rebelske Janitsarene (ps historien om janitsarene er verd å lese!). På den tida ble tårnet kalt det røde tårn – tower of blood. Dernest ble den gresk, og hvit igjen etter 1912.

Neste dag fulgte vi rådet til min FB venn, Karin, som anbefalte Rotunda, en kirke som er et særdeles viktig monument fra Romersk tid. Den befinner seg i et historisk område. Kirken blir også kalt Agios Georgios. Veien oppover er et ute-museum der vi kan studere ruiner og bygninger og deres omskiftelige historie. Konstantin 1, som var hersker i området 400 år B.C., gjorde den om til en ortodoks kirke og den fikk en fin utsmykning innvendig som man fortsatt kan beundre. I den ottomanske perioden på 1400 tallet, ble den gjort om til en moské. Deretter kom den tilbake til grekerne og ble igjen en ortodoks kirke (et forferdelig jordskjelv på 1970 tallet ødela deler av strukturen, men den har blitt restaurert)..

Det er en liten «hage» utenfor kirka, og jeg som er politi snusen, finner alltid noe smått, detaljer, som kan være perler i mine øyne. Denne gangen var det en plakat med tittelen Swift Friendly Monument. (Rotunda monument ble medlem av dette nettverket i 2021). Det handler om fugler, nærmere bestemt 140 tårnseilere (Apus apus, Common og Pallid Swifts på engelsk) som lager rede i stillasbjelkene. Dette er interessante fugler som migrerer og lever av å spise insekter. De sover, spiser og forplanter seg i lufta, og unner seg bare en hvilepause når de lager reder. Redene befinner seg i nisjer og sprekker i veggene, takstein og bygningen. Når bygningen renoveres, er det mange reder som går tapt.

Vi besøkte også to andre museer. Bysantisk kultur museum og Krigsmuseet. Kulturmuseet er stort og overveldende. Vi var der på en nasjonaldag, Ochi dagen 28.10. Historien lyder. Mussolini konkurrerte med Hitler om å okkupere stadig nye landområder. Italia hadde okkupert Albania og da Hitler okkuperte Romania, ville Mussolini vise sin styrke ved å innlemme Hellas i sitt rike. Han henvendte seg til den greske generalen Metaxas som også var statsminister, og stilte ultimatum om at italienske styrker måtte få fritt leide gjennom Hellas. Hvis ikke, ville han gå til krig. Metaxas svarte med ett ord: Ochi (nei). Italia invaderte Hellas samme dag, og Hellas var dermed med i 2. verdenskrig. De klarte imidlertid å drive italienerne tilbake, samt å erobre særlige deler av Albania. Men 6. april 1941 invaderte tyskerne Hellas. Den gresk-italienske krig varte fra 28. oktober 1940 til 23.april 1941. Hellas holdt altså på med to kriger. Makan til kaos! Balkans historie er preget av uendelige konflikter og kriger.

Grekerne har visstnok flere nasjonaldager, og det er litt vanskelig å forstå hva de feirer. De har kriget med mange naboland og det er vanskelig å holde styr på venner og fiender. Da vi var i det bysantinske museet, holdt de på med Ochi feiringen. Jagerfly suste over taket og det føltes som vi var fanga i en bunkers som de var i ferd med å angripe. Flere av museumsvaktene kjeda seg grundig på den dagen, fordi det bare var oss to og en til som gikk rundt i museet. De kom stadig vekk bort til oss og skrek at vi måtte passe på munnbindet, som vi dro litt for langt ned fordi vi ikke fikk puste.

Krigsmuseet var siste museum – det var så å si gratis og veldig informativt om Hellas sin lange og krigerske historie. Vi hoppa over uniformer og skytevåpen. Det var også bilder, malerier og forklaringer på engelsk samt brev og andre minner på gresk. Der brukte vi lang tid – for krigene tok jo aldri slutt, men ble avløst av nye konfrontasjoner. Det er en sterk og stolt historie om grekerne som både er krigerske, patriotiske og utholdende. Særlig har forholdet mellom Tyrkia og Hellas alltid vært betent. Den siste plakaten handlet om den delte øya Kypros – en konflikt som aldri er blitt løst. Ble ikke særlig klokere av hvordan saken står i dag. Det trengs en oppdatering. Vi trodde det var slutt på den nasjonale feiringen, men da vi kom til Athen, var det fortsatt noe som skulle feires, og de hadde stengt metro stasjonen på Syntagmaplassen fordi de var redde for at noen skulle benytte seg av anledningen til å bombe parlamentsbygningen.

Dessverre fikk vi ikke besøkt det Jødiske museet, og det var synd. Jødenes skjebne i Thessaloniki er rystende. Vi fikk litt informasjon om dem i White Tower, men ikke hele historien. Det var rundt 50.000 jøder i Saloniki da 2. verdenskrig begynte. Byen hadde en lang historie med jøder som hadde søkt seg dit. Jerusalem på Balkan, ble den kalt. Bare 5% av dem overlevde. Og deres gravsteder og hellige steder ble rasert under krigen, så de ble nærmest utradert. Det er ikke noe byen roper høyt om, jeg fikk følelsen av at de ikke har fortalt hele historien for offentligheten.

Det var smått med kulturelle aktiviteter grunnet restriksjonene. Men vi klarte å få med oss en fabelaktig gresk danseforestilling fra Kreta med både orkester og strålende dansere.

Athen

Vi tok toget tilbake til Athen og bodde på et nytt Electra hotell ikke langt fra Syntagmaplassen. Fra terrassen i øverste etasje var det utsikt til Acropolis.

Planen var å overnatte noen dager på en øy i nærheten av Athen. Som nevnt, var det ikke ferjeforbindelse fra Saloniki og sørover så seint i sesongen. Det er mange øyer nær Athen, som kan nås med ferje på 1-2 timer. Hydra er en av dem. Den er bilfri. Men vi fant ut at vi bare ville ta en dagstur. Ferjene går fra Piréus og vi tok metro for å komme dit. Piréus har blitt et populært sted, som vi bare passerte, men det er et område vi vil utforske neste gang. Måtte vente 1 time på båten til Hydra, så vi kjøpte i stedet billetter til Aegina øya. Det tok ca 1 time. Vel framme tok vi beina fatt, men det var ingen fornøyelse fordi vi måtte gå på asfalt på en trafikkert bilvei.. Ikke fant vi noen badestrand heller. Det viste seg at badestrendene lå på den andre sida, men det var ikke et oversiktskart over øya som kunne vise oss hva den hadde å by på. Nokså kjedelig hovedgate med barer og taverna, men på den andre siden av øya var det hyggelige små hotell, fin strand og badevann. Anbefaler en øy som er roligere.

I Athen bodde vi rett ved National garden og tok flere turer i den parken. Der er det lov å sykle og det er et stort område med flotte trær, fugler, planter og historiske bygninger. Fint sted for å rusle rundt, sitte på en benk og slappe av.

Da vi var i Athen i oktober 2017, var det lange køer for å komme til Acropolis. Denne gangen tok vi turen til toppen av Filopappou høyden for å se solnedgangen. Det blåste en del og det var fullt av folk der. Det er strålende utsikt i alle retninger fra den høyden.

Ellers var vi fornøyde med å gå rundt i gatene i Athen, der var det gatekunstnere, musikere, sangere og turnere og drøssevis av små kafeer og restauranter. Da vi var i byen sist, fulgte vi en anbefaling på Trip advisor om å oppsøke Feyrouz, et lite spisested med fantastisk god mat. Vi oppsøkte den igjen og måtte stå i lang kø for å bestille. Himmelske småretter, deilig øl og byens beste streetfood. De selger også kaker og søtsaker.

Prisene på mat og drikke i Athen er rimelige sammenlignet med andre europeiske storbyer. De har gode viner og serverer vidunderlig gresk salat. Den smaker annerledes der enn i Oslo.

Det jeg vil huske fra Athen, var kaffebarene hvor alle satt og røyka. Slik var det også i Thessaloniki. En gledelig overraskelse var at det ikke var tegn til Haloween feiring i Athen, verken før eller på selveste dagen 31.10 da vi skulle dra tilbake. De har vel nok med andre feiringer.

Amalies teppe

I 1985 var jeg Fullbrightstipendiat på Universitetet i Berkely. Min kollega Millie, hadde ordnet med leilighet til meg rett ved campus. Det var et lite brunt murhus. Huseieren Amalie, bodde i 1. Etasje og leide ut to leiligheter i 2. Etasje. Utafor vinduet mitt hang appelsiner på trærne og det dufta av eksotiske planter og blomster i hagen.

Kollegene mine på utdanningsfakultetet var vennlige, men holdt avstand. De hastet av sted og få brydde seg om å hilse på meg. Damene var iført drakt og sko med høge hæler, mens mannfolka gikk i finbukser, skjorter og jakker. Noen hadde dress og slips. Det var en stor overgang for meg som kom fra en høgskole der det var en avslappa klesstil og vi tok oss tid til å slå av en prat når vi traff hverandre i korridoren.

På den tida hadde vi ikke datamaskiner i Norge. Vi skrev fortsatt på skrivemaskin. Jeg hadde riktignok en avansert, elektrisk skrivemaskin med kulehode. En brukt, rød IBM maskin. Men på Berkeley hadde de datamaskiner. Kollegene satt på hvert sitt kontor og holdt på med sitt, og banka ikke på døra til naboen for å spørre om de skulle spise lunsj sammen. De foretrakk å lage avtaler via datamaskinen om når de skulle treffes. Den historien fortalte jeg om og om igjen da jeg kom tilbake til Norge, og vi lo like mye hver gang.

Jeg ble ikke overrent med invitasjoner og tilbrakte en god del tid aleine eller sammen med Millie, som inviterte til sammenkomster hjemme hos seg for at jeg skulle bli kjent med hennes kolleger.

En dag inviterte huseieren meg inn i leiligheten sin i 1. Etasje. Den var lys og stor og det lå en hund på det hvite teppet. Temmelig upraktisk, tenkte jeg og så for meg avtrykk av hundens skitne poter på det snøhvite teppet. Aamalie smilte og spurte om jeg var redd for hunder. Hun så strålende ut i en fargerik kjole. Hvor gammel kunne hun være?, kanskje 10 – 20 år eldre enn meg? Ansiktsløftninger og andre triks for å beholde et ungdommelig utseende var vanlig, hadde jeg hørt. Amalie var enke, men en glad enke, pratsom og livlig. Hver gang jeg traff henne hadde hun på seg et nytt antrekk. Kolleksjonen hennes dekka hele fargespekteret. Kanskje var det ikke tilfeldig, men nøye planlagt ettersom alle fargene passa godt med det hvite teppet.

Hun inviterte meg til et dameselskap uka etter. Det var en fin bukett av smilende og morsomme damer. Alle mye eldre enn meg, alle single eller enker. De var nøye med utseende sitt – stilig hårprakt og antrekk i duse farger var på moten. Noen hadde blått hår, andre hvitt og grått. Mens damene skravla og drakk te, holdt de på med håndarbeider, de strikket, sydde, lagde kurver, karamé, broderte og en hadde med seg en liten vev. En ivrig dame strikka på noe som ligna på en Marius genser.. Produktene skulle selges på en messe til inntekt for YMCA/YWCA, Young Men/ Women Christian Association. Aldersgrensene må ha vært fleksible i disse kristne organisasjonene. Kanskje de hadde en egen senioravdeling? De var unge til sinns hvert fall. Det kom det for en dag at inntektene skulle gå til å betale for levende musikk på dansekvelder to ganger i uka. Amalie spurte om jeg ville være med å danse på YMCA uka etter. Gjerne, jeg elsker å danse, sa jeg.

Jeg var i tvil når det gjaldt antrekk. Så for meg damene i elegante kreasjoner. Men jeg valgte noe enkelt som jeg trodde kunne passe, en svart, nøytral knekort kjole. Da jeg trådde inn på Amalies hvite teppe, ble jeg lettere oppspilt. Ikke ante jeg at det skulle være festantrekk på de ungdommelige dansekveldene. Damene var iført lange selskapskjoler i hvitt, lyseblått, eller turkis stoff – som ligna på silke.Det var utringninger både foran og bak. Noen hadde boa av pels eller fjær over skuldrene i samme farge som kjolen. Skoene hadde høye, tynne hæler og var også åpne både bak og foran så de fikk vist fram sine lakkerte tånegler. Små silkevesker med gull- eller sølvlenker hang diskret over skulderen, eller lå i en elegant hånd prydet med ringer og edle steiner. Vi ble servert en liten aperitif før vi skulle dra av gårde. Just applejuice for me, sa Fanny.

I garasjen sto en stor, hvit amerikansk bil med plass til tre foran og fire bak. Amalie kjørte ikke selv, men fikk sin venninne Fanny til å sitte bak rattet. Fanny var pensjonert lærer og avholds. Ingen bilseler så klart. De var ikke oppfunnet på den tida.
Vi ble stuvet inn i bilen og først da fikk jeg vite at vi hadde en to timers biltur til Palo Alto foran oss. Festen starta i bilen og praten handla særlig om menn de likte å danse med og andre menn de hadde et godt øye til, hadde vært gift med eller kvitta seg med. Fanny satt med høye skuldre og stivt blikk retta mot veien . Selv om hun ikke hadde drukket, så det ikke slik ut på kjøringa hennes. Hun snudde stadig hodet bakover for å få med seg poenger og latterkulene bølget fram og tilbake. Bilen skjente hit og dit, noen ganger langt over fartsgrensen, andre ganger i gåfart. En stor svart Buick tuta hissig og kjørte forbi, damene vinka og ropte til sjåføren.

Endelig framme. I lokalet var dansen allerede i full gang. Mannfolka i salen så heller ikke ut som unge kristne, de var eldre enn damene men danseglade og spreke. Bandet besto også av godt voksne menn, de spilte swing, country , cha-cha-cha, vals og av og til en rockelåt. Nå var det Are you lonesome tonight, med en Elvis lignende, aldrende sanger som sto på podiet, og mine dansevenner ble straks engasjerte og svingte seg i selskapskjolene sine. Jeg ble sittende sammen med Fanny. Det virka som alle kjente hverandre og dansa med faste partnere.

En herre med sølvhvitt hår kommer bort til meg og bukker. Vi skal danse swing og det går så det jubler. Rock around the clock, men han blir sliten og en annen banker han på skulderen og vil overta. Slik holder de på. Ettersom den ene etter den andre av dansekavalerene oppdager at det er en yngre dame til stede, blir jeg den foretrukne dansepartner. Det blir knapt tid til å sette seg ned å drikke cola og tørke svetten. Her serveres det nemlig ikke alkohol, men noen av mennene har en lerke på lomma og forsvinner diskret ut med jevne mellomrom. En type med sirlig skill og briller som jeg dansa vals med, spør om jeg vil bli med ut og det sier jeg ja til. Håper han ikke blir innpåsliten. I bakgården står det et par og kliner i et hjørne jeg ser bare ryggen på dama, boaen hennes har havna på asfalten og den lille gullveska henger halvåpen over skulderen hennes. Andre står med flaska diskret i lomma og tar seg en en slurk.

Så går vi inn igjen til nye dansenummere. En herre i smoking stepper opp på podiet og annonserer at nå er det siste dans, en vals, og flere løper mot meg for å få den. Så valser jeg rundt med en liten, tykkfallen mann med svart bart og bredt smil, men uten hår på hodet. Han hvisker morsomme vitser i øret mitt, som han ler veldig godt av, men jeg får ikke med meg poengene. Trykker kroppen sin mot min, men heldigvis er det den store maven hans jeg kjenner mot bekkenet og ikke det han har nedenfor.

Under bilturen hjemover snakker damene om mennene de har dansa med og dem de ikke fikk danse med, men kunne tenke seg å kapre neste gang. Amalie har en fast dansepartner men han var ikke der i dag. Fanny dansa med en veldig kjekk, pensjonert kollega, de andre lurer nok på hvordan det kunne ha seg at han valgte akkurat Fanny. Fanny spør Amalie om hun kunne tenke seg å gifte seg med dansepartneren sin. Spørsmålet kastes ut i bilen og alle ler. Amalie høyest.

Nei, du, John er både kjekk og hyggelig, men jeg vil bare se han i selskapsklær på dansegulvet. Kunne ikke tenke meg å ha en mann boende hos meg. Skitne sokker, og vond lukt, nei takk. De andre er helt enige, De vil heller ikke ha nye menn inn i livet sitt. Det har de prøvd, noen mer enn én gang, men nå er de fri.

Jane med rosa hår, forteller om den siste mannen hun var gift med, han var god til å danse, men enda bedre til å fiske. Han dro ut i all slags vær med støvler og fiskestang, Hun fikk han ikke med seg på dans når han var i fiske-stemning. Jeg ble lei av både lukta og fisken, sier hun.

Ja, sier, Amalie, Fiskere tenker ikke på det, vet du, de liker skitt og dårlig lukt. Aldri i livet om en sånn en får trampe inn i stua mi og skitne til teppet mitt.

Amalies prikkfrie, hvite singel teppe var en stadig påminnelse om at hun ikke skulle falle for fristelsen til å invitere en ny mann inn i livet sitt.

Tyven

Jeg hadde vært noen uker i landet, reist rundt i tre provinser, besøkt bortgjemte landsbyer, opplevd et jordskjelv og unngått et nattlig geriljaangrep i hovedstaden, Bujumbura.. Hadde fått gaver på hvert et sted, en stor utskåret trefigur , mange små figurer, kjøpt et åtte meter langt afrikansk tøystykke, en liten stol, vært på markeder – og nå brukte jeg mine siste mynter på å kjøpe kaffebønner, whisky og cognac på flyplassen. Flyplassen i Burundi er den verste jeg har opplevd, sa en kollega til meg før jeg dro av gårde med alt mitt pikkpakk. Hva mente hun med det? Men det var ikke tid til å fundere over det spørsmålet. Fullasta kommer jeg til innsjekkingsskranken.

Kofferten veier noen kilo for mye og mannen bak skranken sier at jeg må betale overvekt, men jeg viser han mitt bonuskort som tillater noen ekstra kilo. Vi blir stående å krangle på fransk – flyet er klar til avgang, men han vil ikke se på kofferten min en gang før jeg har betalt. Jeg roper at jeg ikke vil betale og vifter med en bekreftelse som dessverre er på engelsk. Han ser ikke på meg en gang, men betjener andre kunder mens han innimellom slenger ut noen ekle advarsler. Jeg truer med å klage og blir stående og snakke med andre passasjerer om hvor dårlig jeg blir behandla. Til slutt hører jeg til min forbauselse at han sier: La gå for denne gangen, men det må ikke gjenta seg. Jeg nikker og løper av gårde mot flyet sammen med et par andre passasjerer som er seint ute.

Vel ombord finner jeg ikke posen med trefigurer og heller ikke den andre med cognac og whisky. Reiser meg og går tilbake til avgangshallen. Flyet er litt forsinka, sier flyvertinnen. Jeg ser meg rundt, veksler et tomt blikk med skrankemannen, men posene mine er borte vekk. Noen må ha stjålet varene i all ståheien ved skranken. Jeg går tilbake til flyet, og setter meg ned. Fra min utkikkspost saumfarer jeg passasjerer som allerede er ombord i flyet og dem som er på vei inn. Hva har de i posene sine?

Pytt, det er jo ikke så viktig, sier jeg til meg sjøl, men klarer ikke å bli kvitt tanken på hvem tyven kan være og om han er ombord i flyet. Da oppdager jeg en pose som ligner mistenkelig på min. Den står på et sete ved siden av en mann som sitter to rader foran meg og blar i passet sitt. Jeg reiser meg opp, later som jeg skal hente noe i bagasjehylla. Han er ung, slank, pen, har elegante sko og skinnjakke, gullringer og kjede med et lite kors i rundt halsen. Han er libanesisk ser jeg når jeg smugkikker i passet hans. Sånn kan altså en tyv se ut, en simpel tyv. Han later som posen med cognac og whisky ikke er hans, men kommer det noen og setter seg der, vil han ta den og legge den i bagasjehylla. Jeg venter på det øyeblikket. Glattslikka type. Kanskje han har falsk pass, han har tuska til seg en ny identitet, kler seg fint for å se ut som en vanlig passasjer

Om jeg nå gikk bort til han og sa, Oi, har visst glemt posen min, ville han svare, dessverre, den er nok min, og jeg kan jo ikke bevise at den er min, for jeg har ingen kvittering. Han kom til å si med rolig stemme at han hadde kjøpt akkurat det samme som meg og at jeg må leite etter posen min et annet sted. Han kunne til og med tilby seg å finne den! Blir svett bare ved tanken på den sleipe stilen hans. Jeg kunne jo bare gå bort og ta posen med den største selvfølge, men det ville bli bråk om han tilkalte flyvertinna.

Jeg kunne prøve en annen taktikk, Takk for at du tok vare på posen min, var en fin opptakt. Han ville bli satt ut av spill. Og svare med et sleskt smil, Den er nok min. Etter mange overveielser tar jeg endelig mot til meg, går bort med bankende hjerte, lener meg mot han og sier lett henslengt mens jeg nikker mot posen: Is that yours? Han løfter blikket, ser på meg og deretter på posen, Nei, sier han, og blar videre i passet sitt. Jeg tar posen, går tilbake til plassen min og legger den i bagasjehylla.. Han torte ikke si noe annet. Bra jeg handla resolutt og bestemt.

Lener hodet tilbake mot stolryggen, fornøyd med meg sjøl, nå kan jeg endelig slappe av, men er fortsatt rasende på tyven og hans metoder. Når opphisselsen endelig slipper taket, begynner jeg å le, først litt, etterhvert mye, høyt og ubehersket, klarer ikke stoppe. Andre passasjerer snur seg, noen humrer.. Kanskje det var latter jeg skulle brukt overfor skrankemannen. Ler enda mer ved tanken på hvordan det ville gått.

Hendelsesforløpet trer tydelig fram. Jeg kommer stressa inn i flyet, fulllasta med poser og sekk på ryggen. Hvor er billetten? For å finne den må jeg sette fra meg flaskeposen. Dernest snur jeg meg mot bagasjehylla på motsatt side og dytter sekk og andre ting inn der. Mens jeg står med ryggen til, kommer den elegante tyven inn i flyet, ser min pose på setet sitt og flytter den til det ledige nabosetet. Så tenkte han ikke mer på den saken. Ha, ha. Det kunne vært på sin plass å be om unnskyldning. Unnskyld at jeg trodde du var en skurk, du er sikkert en hederlig kar, kunne jeg si forsonende. Kanskje han ville ta det humoristisk. Men når jeg ser på gullenka hans med kors, de velpleide hendene med gullringer og en lang lillefingernegl på venstre hånd, er jeg ikke så sikker.
(Burundi, 2002)

Vinterreisen 2020 (2)

Berlin, dag for dag

Fredag 31.1 om ettermiddagen kom vi til Berlin. Vi holdt på å gå av på feil stasjon. Det er nemlig to stoppesteder, Berlin-Spandau og hovedbanestasjonen. Men jeg henvendte meg bare til en brasilianer jeg hadde snakka med, som kunne fortelle meg på flytende portugisisk,, eller var det engelsk? eller tysk? at vi måtte vente til neste stopp.

På hovedbanestasjonen forsto vi ikke hvordan vi skulle komme oss ut av stasjonen. Det fikk vi fort hjelp med. Vi tok drosje til hotellet, som heter Johann, og ligger i Johannitterstrasse. En drosjetur er rimeligere her enn i Oslo.

Det er 30 år sida vi var i denne byen, vi kom dit rett etter murens fall og bodde i et hotell på den øst-tyske sida, jeg tror det var på høsten, det blåste og var nokså kjølig. Vi besøkte Berthol Brecht huset og Kollwitz museet, og passerte checkpoint Charlie.

Denne gangen bodde vi i Kreuzberg, et veldig hyggelig, avslappa område. Hotellet ligger i et boligområde, et strøk med blokker og tagging på veggene. Det kan ikke nås via booking.com og andre lignende nettsteder. Bestilling måtte skje pr. telefon eller mail. Rolig sted, god sørvis og fine rom, høyt under taket med vindu som kan åpnes. Det bor mange tyrkere i Kreuzberg. De innvandra på et tidspunkt da Tyskland trengte mer arbeidskraft, slik pakistanerne gjorde da de kom til Norge på 70 tallet.

Det virka som det var varmere i Berlin enn i Hamburg. Det skulle vi etterhvert betvile, for selv om det var høyere temperatur, var det vind og regn nesten hele tida. Ikke så mye styrtregn, men småregn spredt utover dagen.

Det var et stykke å gå fra hotellet til den nærmeste metrostasjonen, Hallesches Tor. Men verre ble det å finne veien fra stasjonen til hotellet om kvelden. Vi gikk oss bort og dermed ble det som skulle være så lekende lett å finne fram til på dagtid, et mareritt når mørket senka seg. Neste morgen tok vi en runde i nærområdet for å finne holdepunkter i landskapet og den enkleste veien til og fra metroen.

Når vi skulle ut om kvelden, gikk vi sørover langs Zossener strasse til vi kom til et hyggelig område med butikker og små, upretensiøse restauranter, samt en mathall a la Vulkan. Da passerte vi Gneisenaustrasse hvor det også er en metrostasjon. Den første kvelden spiste vi dumplings på et tibetansk/nepalsk spisested. De andre dagene ble det indisk, vietnamesisk, gresk og ikke minst kjempegod tyrkisk mat på Knofi, som har «spezialitäten vom Mittelmeer.» Midtøsten mat kaller vi det, minner om hva vi får i Egypt.

På vår neste vandring gikk vi langs Wilhelmsstrasse som har mange opplysende historiske skilt om hva som hadde foregått i dette området. Vi støtte på flere grupper med turister og guider som trossa regn og vind, og fulgte dem på en runde i et uteområde med bilder av berlin og berlinmurens historie Vi var egentlig på vei til Friedrichstrasse ved jernbanestasjonen, og det tok sin tid å komme seg dit til fots når det var så mye å se på underveis.

Det gikk fort opp for oss at vi var kommet til en populær by med mange kulturtilbud, særlig i helgene. Da gjelder det å smi mens jernet er varmt. På nettet fant jeg ut at det var et ballettkompani fra Cuba som hadde forestillinger denne helgen, og det var bare å hive seg på. Ballet Revolución hadde jeg aldri hørt om (selv om vi har vært på Cuba flere ganger). Kort fortalt, var det en australsk kulturpersonlighet som forelska seg i Cuba og dansen der og ble forheksa av Buena Vista social club, som tok initiativ til å lage et kompani som forente cubansk dans og musikk med moderne dans (hip hop og street dance). De ble akkompagnert av et live band med vokalister som spilte og sang populære sanger. Kompaniet har turnert i mange år, denne gangen med nytt program.

Vi ble anbefalt å gå til Admiralspalats, ikke langt fra Friedrichsstrasse, der forestillingen skulle finne sted, for å sikre oss gode billetter, og det fikk vi til ettermiddagsforestillingen samme dag. Det var åpenbart at de cubanske danserne hadde fått klassisk ballettopplæring på høyt nivå i hjemlandet. Imponerende, storslått, fantastisk, det er umulig å finne ord for å beskrive denne forestillingen. Det var simpelthen en opplevelse av de sjeldne og et adrenalinkick. Unge og eldre ga seg helt over, vi hoia og ropte og applausen ville ingen ende ta. Det var en lang og krevende forestilling for utøverne og derfor veldig imponerende at de noen timer seinere skulle på scenen igjen for en kveldsforestilling.

Søndag var vi først i Berlinische Galerie som er et museum for både moderne kunst, fotografi og arkitektur. Det lå i Alte Jacobsstrasse, ikke langt unna hotellet. Veldig fin utstilling, selv om deler av museet var avstengt. Det er en kafé i underetasjen. Etterpå dro vi til Staatsoper. Vi hadde klart å oppspore at Operaen Flagstaff sto på programmet og fikk billetter til den forestillingen også. En helt annerledes, men hyggelig opplevelse. Vi klarte til og med å reservere bord med ostefat og vin til pausen. Så helgen ble viet kulturelle aktiviteter.

Dagen etter besøkte vi det jødiske museet som ligger rett ved Berlinische Galerie.. Museumsbygningen er imponerende, minner om det lille jødiske museet i København, og det er den samme arkitekten, Daniel Libeskind, som har tegnet den spesielle bygningen. Men vi var ikke helt fornøyd med utstillingene. Det minna oss om noe vi hadde sett før i andre lignende museer. Det som gjorde mest inntrykk var avdelingen der skolebarn hadde fått i oppgave å finne ut av hvordan jødene bodde og levde, hvordan de praktiserte sin religion osv. Det var en viktig påminnelse om at tyskerne tar oppgjøret med fortida alvorlig. Dagens skolebarn skal få faktisk informasjon om jødene og deres tro og skikker.

Jeg hadde lånt Knut Hoems bok om Berlin og funnet ut at Café Morgenland som han anbefaler, ikke lå langt fra museet. Men vi gikk langt og lenger enn langt i regn og vind og fant ikke fram. Vi holdt på å gi opp, men plutselig fant vi denne supre kaféen som serverte kjempegod lunsj i store porsjoner for en rimelig penge. Her ble vi sittende å studere de andre gjestene mens vi venta på at regnet skulle ta slutt. Og så fikk jeg den geniale idé at vi kunne gå langs kanalen og følge den tilbake til hotellet. Det var grønt og fint på begge sider av kanalen. Sola titta fram og det var bare noen syklister og andre gående langs stien. Mye raskere enn å traske i gatene. Alt som har med Ufer å gjøre, handler om kanalen. Den skifter navn fra Ufer Waterloo til Urban Ufer, Fraenkel osv.

Tirsdag ble det nok en museumsdag. Vi hadde egentlig planlagt å gå til Tiergarten, men før vi kom så langt støtte vi på det tyske historiske museum i Berlin. Det er enormt stort, og vi fikk det for oss at vi måtte begynne helt fra begynnelsen. Historien om Tyskland blir faktisk veldig godt og ganske kort fortalt på en video der utstillingen begynner. En kan tilbringe lang tid i den «gamle» avdelingen og lære om kriger og keisere, store slag, reformasjonen, Luther og Calvin og den tyske bondekrigen på 1500 tallet. Men den mest interessante avdelingen handler om hva som skjedde i landet i årene før første verdenskrig, mellomkrigstida, samt under og etter 1945. Det er gode forklaringer og mye å lære. Spennende om revolusjonære, kommunister og arbeiderråd i mellomkrigstida i München for eksempel. Og tida etter 1945 er også viktig å sette seg inn i. Men etter et langt besøk, var vi temmelig utmatta av all informasjonen. Vi skulle heller ha brukt mer tid på tida fra 1900 tallet og mindre tid på keisere og reformasjonen. Uansett er dette museet et must i Berlin.

Vi vandra videre i retning Tiergarten for å se på de mange minnesmerkene i det området. Men som Knut Hoem skriver i sin Berlin bok – var det en sur og kald vind nedover Unter den Linden. Etter en enkel lunsj innendørs, passerte vi Brandenburger Tor og fortsatte i det samme kjølige været til sølete områder i Tiergarten. Vi kom til minnesmerket for rom og sigøynere, en enkelt, men fin tavle som fortalte om deres skjebne. Videre gikk vi til minnesmerket for homoseksuelle som ble forfulgt av nazistene. Der du titter inn av et «vindu» på den store svarte støtten, og får se en bevegende video.

Nå var det på tide å vende nesa hjemover. Vi var skikkelig kalde og våte. I Potsdamer strasse støtte vi på det tyske cinemateket og museet for film og fjernsyn, en stor moderne bygning. Men det var bare bokhandelen som var åpen. Cinemateket var stengt og de forberedte seg på den årlige filmfestivalen i Berlin som starta uka etter etter. Men da vi snuste rundt i underetasjen viste det seg at der kunne en gå på kino og se gamle franske filmer i originalversjon. En skikkelig godbit for meg. Om det ikke hadde vært så surt og kaldt, hadde jeg dratt tilbake om kvelden for å se en fransk film. Vi fortsatte videre nedover gata til en musikalsk metrostasjon, Mendelssohn-Bartholdy Park. Der traff vi en ung mann som forklarte oss hvordan vi skulle komme til Hallesches Tor, bytte på Gleisdreieck og derfra to holdeplasser til Hallesches Tor.

Onsdag var vår siste dag og da hadde vi bestemt oss for å besøke Charlottenburg. Men vi kom ikke så langt. Vi gikk vestover langs kanalen langs Tempelhofer og passerte det tyske tekniske museum. Fristende… men, nei, denne dagen hadde vi bestemt oss for å være ute hele dagen, ingen flere museer. Det var sol og strålende vær, litt varmere. Det avslørte både sol- og skyggesider i denne mangfoldige byen. Vi hadde lagt merke til uteliggere og tiggere i Hamburg, det var mange av dem rundt jernbanestasjonen og rett ved hotellet lå det folk og sov i gata. På vår ferd langs kanalen i Berlin, traff vi også på uteliggere som lå og sov i på benker eller i det grønne beltet langs kanalen. På et solrikt sted sto det et telt og det hang klær til tørk. Så ut som en midlertidig bolig for flere uteliggere. Det sto ingen skilt om at det var forbudt, bare om at man måtte ta vare på naturen.

Ved et kryss i Potsdamer strasse finner vi en statue av Simon Bolivar.Forklaringen på hvorfor han står akkurat der, rett ved Statsbiblioteket, finner vi ikke ut av. Denne latin- amerikanske frigjøringshelten blir aldri glemt, det er drøssevis av statuer av han både i Latin Amerika, USA og andre europeiske land. Litt seinere ser vi en pil som viser til et minnesmerke for den tyske motstanden, til ære for dem som motarbeida nazistene…. men vi fortsetter videre. Vi nærmer oss Kurfürstendamm, men snur og havner i Bülowsgate. Der kunne vi lese om Ballhuset i Bülowsgate 37. I 1927 ble det for første gang arrangert ball der «bare for damer». I 1928 tok Charlotte Hahm initiativ til flere ball for homoseksuelle og transvestitter – hun var leder for dameklubben Violetta. Også seinere under krigen i 1943 var det slike ball og helt fram til 70 tallet ble det dansa i Ballhuset.

På den andre sida av gata ligger den amerikanske kirken og rett ved ser vi et hus der det står Munch’s Hus. Dette må vi undersøke nærmere. Det viser seg å være en restaurant drevet av en norsk kokk som bor i Berlin. Der serverer de skrei! fra Lofoten med norsk fatøl og akevitt. Det er ganske fullt i restauranten. Ja, huset er oppkalt etter Edvard Munch, det henger malerier av han i rommet. For en overraskelse!

Vi går videre tilbake til Kurfürstenstrasse der det er et vell av tyrkiske butikker, restauranter og kaféer, og spiser linsesuppe mens vi studerer bylivet i området. Så finner vi ut på kartet at vi er i nærheten av Yorck strasse. Der er det en jazzklubb har vi fått høre. Og den ligger jo ikke langt fra der vi bor. Vi trasker av sted, passerer jazzklubben og flere andre hyggelige restauranter. Til slutt havner vi i Gneisenaustrasse og er rett ved hotellet. En flott dag, og fin avslutning på gatelangs i Berlin. Vi skal tidlig av sted neste morgen – med fly hjem. Vi ville helst ha tatt tog tilbake også, men det var ikke mulig å finne nattog som passa med våre planer. Det er antagelig lettere om sommeren.

Litt fakta om togbillettene forøvrig. Billetten fra Køben til Hamburg kjøpte vi på DSBs nettside, mens billetten fra Hamburg til Berlin ble bestilt på Deutsche Bahn sine sider. Begge nettsted var svært kundevennlige. Særlig den tyske med detaljerte forklaringer. Men det var vrient å forstå rabatt-tilbudene som tilbys, så vi kjøpte bare enkeltbilletter. En kan sende billetten til mobilen eller ipaden, eller printe den ut på egen hånd.

Jeg forsto heller ikke hvorfor billetten til Berlin var så mye dyrere enn den til Hamburg. Kanskje fordi toget gikk raskere uten stopp underveis? Det tok bare rundt 1 time og 40 min. før vi var framme. Eller var det fordi det var en restaurantvogn med i togsettet? Det fantes billigere billetter, men da gikk det saktere og med mange togbytter.

Til slutt vil vi takke vår kjære venn Per, som har gitt oss gode tips og lånt oss Berlin boka til Knut Hoem. Vi sender også en takk til gruppa Togferie som har mange gode forslag til togturer og hvordan man kjøper billetter. Neste gang vi skal med tog, blir det antagelig en lengre tur til andre land og byer.

Vinterreisen 2020 (1)

Med båt til København

Det ble vinterreise i år også. Ikke til varmere strøk, men i Norden og Tyskland. Det er egentlig en fin årstid for reiser. Vanligvis er det både snø og ikke minst is i Oslo på denne tida, men ikke i år.

Vi forlot hovedstaden 23. januar og gikk om bord i den gode gamle Danskebåten fra Vippetangen. Som selvsagt ikke ser ut som den vi dro med under russetida. Men ruta er (nesten) den samme. Avreisetidspunktet er perfekt og ankomsten neste dag, er også bekvem. Det var en fantastisk solnedgang på fjorden den ettermiddagen, og nesten litt synd å reise fra det flotte været til Køben der det var temmelig grått. Underveis gikk bølgene høyt over Skagerak. Så vi sjangla av gårde på dekk, og det var ikke stort bedre å ligge i køya og vente på at havet skulle roe seg.

Denne gangen ble bilen stående hjemme. Vi ville prøve andre reisemåter.

Vi fant fram til S-banestasjonen på Nordhavn, kjøpte billett i kiosken og tok banen til Vesterport stasjon. Derfra var det ikke langt å gå til Fredriksberg. Det ble som alltid noen hyggelige dager med familien. Vi fikk også sett filmen Parasitt på ærverdige Grand kino, som ikke ligger så langt fra Strøget, og fikk med oss en jazzkonsert på Metronomen. Det aller morsomste var at vi klarte å få til et treff med våre danske venner Charlotte og Bodil, som vi ble kjent med da vi bodde i Mosambik. Lunsjen med dem ble akkurat slik vi hadde håpa, lang og innholdsrik med mye latter og mimring.

Mandag 27.1 gikk vi til Hovedbanestasjonen for å ta tog videre til Hamburg. Det gikk fra spor 5 med avgang 11.26. Togturen tok 4 1/2 time – dessverre ingen restaurantvogn. Men tida gikk fort og det var mye som skjedde i kupéen underveis – blant annet at mannen som satt bak oss ikke hadde verken billett eller penger og ble kasta av på neste stasjon.

Gatelangs i Hamburg, dag for dag

Vi hadde grudd oss til å komme til et land der vi ikke kan språket. Selv om vi lærte tysk på realskolen og kan lese og forstå litt, er det lenge siden vi har brukt tysk. På forhånd var det noen som hadde fortalt oss at tyskere ikke kan engelsk. Men da vi tok mot til oss og spurte om veien på Hauptbahnhof i Hamburg, fikk vi svar med en gang. På flytende engelsk. Mannen vi spurte var verken ung eller gammel. Det ble i grunnen en gjennomgangsmelodi både i Hamburg og Berlin: så å si alle vi spurte, snakka engelsk. Alle svarte vennlig når vi henvendte oss. Og mange kom bort til oss helt av seg selv og spurte om de kunne hjelpe med noe.

Vi hadde lett bagasje, trillekoffert og sekk, og selv om det hadde begynt å mørkne, klarte vi å finne fram til hotellet som befant seg ca. 15 minutter i gåavstand fra jernbanestasjon. Hotel Hyperion, et supert hotell, som dessverre lå i et område med store, ambisiøse byggeprosjekter, så vi måtte gå sikk-sakk i en labyrint for å komme fram. Mye fint å si om hotellet, men det aller beste var at de hadde sauna i 11. etasje. Den brukte vi hver dag.

Det må ha vært veldig lenge siden jeg var i denne byen, det eneste jeg kan huske var det som ble kalt Reeperbahn, der horene befant seg. Kanskje har jeg overnatta der en gang eller bare hørt om det. Vi har hvert fall kjørt bil gjennom Hamburg minst én gang.

Vi var kommet til en av de største byene i Tyskland, en havneby med både ferjer, store transportskip og industri. Jeg veit ikke om jeg kan kalle den «vakker» for det var det vanskelig å få øye på grunnet været. Det vi hvert fall kommer til å huske fra Hamburg er at det både var kaldt, vått og veldig mye vind der. Det regna så å si hver dag og selv om vi hadde både ullstillongs, votter, luer, skjerf, ulltøy, vinterjakker og regntøy på oss, ble det kaldt. Særlig trøblete var det når vinden blåste som verst og trua med å ta med seg de små paraplyene våre. Det begynte å mørkne ved halv fem-fem tida og da var det vanskelig å se både hvor vi var og hvor vi skulle gå videre. Det nokså pinglete bykartet hadde veldig små bokstaver og mens vinden prøvde å rykke kartet fra meg, måtte Bård holde paraplyen fast over meg og kartet. GPS på telefonen virka ganske bra, men jeg skjønner ikke alltid hvilken retning den vil ta meg og har dessuten veldig dårlig batteri på min lille Iphone.

Men kjære venner, på tross av disse utfordringene som kan virke banale, fikk vi mange gode, minnerike opplevelser i denne byen, og nettopp på grunn av det grimme været, kommer vi ikke til å glemme «den gangen vi var i Hamburg i januar».

Den første dagen tok vi buss 112 fra holdeplassen rett ved hotellet. Det er plenty med offentlig transport, både buss, metro, tog og ferjer. Vi liker best å gå, men når dagen starter med regnvær…. En dagsbillett for to (også gyldig for opptil 5 personer) koster 12,60 euro, og den kjøpt vi av en hyggelig buss-sjåfør som også kunne engelsk!. Da kan du bruke alle transportmidler, inkludert ferje, så mye du orker fram til neste dag. Det fins noe som heter Hamburg kort som inkluderer rabatt på museer osv., men vi var usikre på om det lønte seg for oss. Grunnen var at vi ikke hadde lagt en eneste plan.

Målet den første dagen var å dra til området rundt Reeperbahn, St. Pauli, og havna, for å få bekrefta om vi hadde vært der før eller ikke. Men vinden var sur og kald og etter kort tid søkte vi ly i café lieblings st. pauli som befinner seg i Detlev-Bremer strasse 50. Den var vi heldige med, for der fikk vi både god suppe, øl, og kaffe med eplekake for en rimelig penge. Veldig hyggelig sted, god sørvis og bra mat og drikke på menyen. Der ble vi sittende en stund og studere kartet, som viste at vi var i nærheten av Hamburgs historiske museum.

For å komme dit måtte vi til Grosse Wall anlagen. Dermed var vi inne i et grønt belte som strekker seg helt til Binnenalster, i retningen der vi kom fra. Men museet var stengt på tirsdager, så vi bare vandra videre i regn og blæst, passerte en stor park med kunstis der folk sto på skøyter, og videre til Laeiszhalle, et konserthus som ligger ved Johannes Brahms plass.Men der var det ingen konserter før i februar. Regnet spruta da vi til slutt kom fram til Stephans Platz, der hovedinngangen til botanisk hage ved Dammtor ble anlagt i 1900. Den flotte inngangen ble ødelagt under 2. verdenskrig. Hele dette området tar seg sikkert flott ut i klarvær.

Da vi kom til Lombardsbrücke ved Binnenalster, fikk vi øye på Kunsthalle. Nå var det på tide å komme under tak. Inngangsbilletten koster 14 euro pro pers. Ingen seniorrabatt. Kunstsamlingen er stor og imponerende, omfatter forskjellige epoker, godt forklart og presentert. Vi tok bussen tilbake og hadde også tatt en tur med metroen underveis, så vi fikk utnytta dagsbilletten. På veien hjemover oppdaga jeg en innbydende restaurant rett ved der vi bodde, vis a vis Deichtorhallen. Den heter Pane e Tulipane og der spise vi nydelige små forretter før vi fikk den italienske hovedretten. Veldig bra sted.

Neste dag gikk vi først i retning Hafen-city, som var i gåavstand fra hotellet. Men havneområdet var det verste stedet å oppholde seg den dagen. I kraftig vind og regn kunne vi verken bruke kart eller gps, og paraplyene vrengte seg. Vi snudde og satte oss på bussen til det historiske museet og tilbrakte flere timer der.

Museet ligger i en ærverdig bygning fra 1908. Utstillingen forteller historien om Hamburgs utvikling fra 1700 tallet til i dag, om religion, handel, finans, skipsfart, skipsbygging og forlis – særlig skip og havarier tar mye plass. Veldig fint presentert. Ikke minst er avdelingen i øverste etasje om jødene i Hamburg, interessant. Inngangsprisen er 9,50 euro. Etterpå gikk vi ned i restauranten som serverer lunsj, kaker og kaffe, samt øl og vin selvfølgelig. Den er en ganske stor, men av en eller annen grunn havna vi i bar området som så ut som en nattklubb. Dagens var tysk curry pølse som smakte fortreffelig og ikke minst sjokoladekaka fra Schwarzwald. I så å si alle museene vi besøkte, både i København,Hamburg og Berlin, var det gode spisesteder.

Vi hadde hørt nyss om at det fantes kinoer i Hamburg, en av dem hadde vi støtt på i Hafen-City. En lekker, moderne sak med mange saler og stort utvalg. Men der var det bare filmer med tysk tale og ingen undertekst, sa ei hyggelig dame som anbefalte Savoy-filmteater i nærheten av Hauptbahnhof. De viser filmer i originalversjon (VO). Nå var det mørkt og vi befant oss i et litt skummelt område på jakt etter kinoen. Men gatene var heldigvis godt opplyst og full av mennesker som kjøpte frukt og grønnsaker i tyrkiske butikker. Savoy viste seg å være helt supert, stor sal, gode seter og vi skulle se 1917. Filmen var ganske bra og ikke minst viktig – en fin inneaktivitet.

Neste dag opprant med noe bedre vær, og etterhvert litt sol! Denne dagen skulle vi stort sett befinne oss i Altstadt. Vi gikk og gikk hele dagen. Første stopp var et område med utrolig mange kirker, og vi valgte St. Petri. Alt er så stort i Hamburg, høyt og prangende. Nå vil jeg ikke akkurat kalle St. Petri prangende, innvending var den ganske enkel, men det kan se ut som alle de gamle kirkene i området har konkurrert om å være høyest.

Så gikk vi på måfå videre til en annen imponerende bygning, som viste seg å være selveste Rådhuset. I inngangshallen var det stor utstilling i anledning 75 år siden frigjøringen av Auschwitz. Den handla ikke så mye om krigen, men om tida etterpå. Om hva som skjedde i 1945, hvordan fangene ble henta i konsentrasjonsleirene, hvem som var venn og fiende, både enkeltskjebner og det historiske, som for eksempel at britene bomba en båt med fanger fra konsentrasjonsleiren Neuengamme som var på vei til sikker havn. De trodde passasjerene ombord var høytstående nazister på flukt…. Og ikke minst, om den vanskelige gjenoppbyggingen av Tyskland, materielt, politisk og menneskelig. Historien ble vist med bilder og tekst og var den utstillingen som gjorde sterkest inntrykk på oss. En blir helt fillerista etter en slik opplevelse.

Etterpå spise vi lunsj på en gammel restaurant rett ved Binnenalster. Og så gikk vi videre i retning Hafen-City for å få et bedre inntrykk av den bydelen i solskinn! Interessant sted med både gamle og nye bygninger, museer, og ikke minst kanaler og broer. Selve kronjuvelen Elbphilarmonie, lyste i ettermiddagssola. Den er enorm og kommer til å klare seg i storm og vind i mange år framover. Der er det stadig konserter, men antagelig ikke mulig å få billetter sånn på sparket. Umulig for oss som ikke planlegger noe…. Dessuten var vi nå modne for å komme oss hjem og gå i badstua. Etterpå gikk vi rundt hjørnet til Pane e Tulipane og spiste en deilig middag. Neste dag starta vi på neste og siste etappe – togreisen til Berlin.

Hong Kong

7. reisebrev

Togstasjonen i Guilin ligger et godt stykke fra sentrum. Slik er det i andre kinesiske byer også. Ikke som i Norge hvor stasjonene befinner seg på et sentralt sted i byen. Det fins både saktegående, raske og veldig raske tog. Om man har god tid, er det ingenting i veien for å bruke tog som turist i Kina. Det er en rimelig og pålitelig måte å komme seg rundt på. Vi traff flere utlendinger som benytta seg av det. Tog er rimelig – prisen avhenger av hvor fort de går. Nå har ikke vi peiling på hvordan man bestiller billetter, for det var det Kina reiser som tok seg av, men det kan man finne ut av uten å kunne kinesisk.

Vi hadde blitt advart om at bagasje blir kontrollert på stasjonen. Det er betryggende. Ganske merkelig at kofferter og annen bagasje på tog i Norge ikke blir kontrollert. Man kan gå ombord med både pistoler, bomber og kniver i håndbagasjen. Vi hadde ren samvittighet, men nok en gang var det noe i Bårds koffert som skulle fram i lyset. Vi hadde hørt om turister som ble fratatt lommekniver på tog, vi hadde to i kofferten og var forberedt på at vi måtte kjøpe nye i Hong Kong – de er uansett Made in China (kjøpt i Norge). Kontrolløren overså knivene, men løfta triumferende opp en boks med billig barberskum fra Norge (made in England), snudde og vendte på den, og la den pent tilbake i kofferten.

Det var stappfullt i den store hallen ved togstasjonen, togene er presise og avgangene blir annonsert muntlig og på lystavler. Om du mot formodning ikke finner vogna du skal sitte i, står det flere offisielle veivisere på perrongen og hjelper deg. Vi trodde vi skulle på 2. klasse, og oppdaga først da vi kom ombord at det var førsteklasses seter vi hadde fått. En billett fra Guilin til Hong Kong på første klasse koster rundt 600 kroner. Det er sikkert like behagelig på 2. klasse. Distansen fra Guilin til Hong Kong er 518 km og det tok 3,5-4 timer med bullet train, rask som ei kule. Topp moderne, snacks underveis og lystavler som viser både hvor fort det går og varsler stoppested. Det var ikke så mange tuneller, fint å følge med på landskapet vi passerte, store byer, industri, skog og elver.

Vel framme, var neste skritt å ta ut penger fra en ATM maskin. Det gikk fint for meg, men mitt reisefølge fikk bare en kvittering, ingen penger og ikke noe kort tilbake. Maskinen hadde slukt det. Det var søndag og banken var stengt. Da var det godt å ha ekstra kort og til og med euro som vi hadde kjøpt på Gardermoen.

En trenger ikke visum til Hong Kong, vi fikk en oppholdstillatelse. Det var befriende å trille kofferten gjennom en togstasjon og ikke en flyplass. Digg. Det hadde sikkert gått an å ta metro til hotellet, men vi ble anbefalt drosje. YMCA Salisbury avenue, sa vi til den kvinnelige sjåføren. Og var fremme på et blunk. Supert hotell, nær havna, og restaurant på gatenivå. HK ligger ved kysten mot Sørkinahavet og omfatter en stor halvøy, samt 235 (!) øyer, den størst er HK øya.

Hong Kong hadde stått på ønskelista vår, men vi spurte for sikkerhets skyld vår reiseoperatør om det var trygt der. På norsk TV så vi maskerte ungdommer og slåsskamper mellom politi og demonstranter. Det må visst være noe farlig og skremmende i et land for at det skal kvalifiserer til å komme på TV. Men vi lar oss ikke skremme av demonstrasjoner; vi kunne jo komme til å oppleve et historisk øyeblikk. Det var spor etter slagord enkelte steder, men ellers ingen tegn på opprør og ødeleggelser der vi befant oss. Det bor 8 millioner mennesker i Hong Kong. Det bygges i høyden.

Jeg har allerede skrevet litt om Kinas historie i det 3. reisebrevet – fra Shanghai. HK ble okkupert av England i 1841 og året etter , som følge av Nanjing traktaten, ble den en britisk kronkoloni. Det var et ydmykende nederlag for kineserne. De måtte åpne for handel av opium og andre varer både i HK og andre byer. Britene utvida sine territorier. Både i 1860 og 1898, ble det inngått avtaler om områder britene skulle kontrollere på Kowlon halvøya. Den siste i 1898 var en leieavtale på 99 år. Områdene fra 1898 kalles fortsatt «de nye territoriene».

I 1997 overtok Folkerepublikken styringa, men HK fikk rett til å beholde en kapitalistisk økonomi og styresett i (minst) 50 år. HK er «en spesiell administrativ region». Et land, to systemer, er slagordet. Demonstrasjoner og krav om mer demokrati har pågått over flere år, og det er ikke godt å si hvem som til enhver tid står bak disse kravene og hva de konkret ønsker. Det brennbare spørsmålet i byen slik jeg ser det, er mangel på boliger. Folk bor trangt og dyrt. Vi ble vist rundt i boligområder der det nå er butikker, atelier og kafeer, som i tidligere tider var små og trange leiligheter med utendørs kjøkken og felles bad. Det har skjedd forbedringer, men det er mange om plassen.

Opprørerne blir framhevet som modige ungdommer som kjemper for større frihet, men de voldelige metodene tar mange avstand fra. Vi hørte rykter om at lederne ikke er så rene og ranke som de blir framstilt, og at de får økonomisk støtte fra andre land. Det har visstnok dukka opp noen utenlandske nasjonalister i demoene også. Og hvor befinner Hong Kongs berømte mafia seg i dette bildet? Det fins en mafia, fortalte guiden, men den arbeider i det stille og har sine egne lover og regler. Oppgjøret tar de på kammerset, og vi hører ikke så mye fra dem.

Det er sikkert ingen hemmelighet blant kinesere at det er utenlandsk infiltrasjon i HK, ryktene florerer og hva som er sant og usant er det umulig å finne ut av. Det er hvert fall ikke merkelig at Kina føler seg truet av vestlige makter som nå beveger seg sakte mot deres territorier i sørøst Asia. Landets historie er full av eksempler på hvordan både vestlige land og Japan har invadert Kina og hva det har ført til av vedvarende, blodige kriger og enorme tap og lidelser for befolkningen. Men det er ingen grunn til å frykte militær invasjon fra Kina, de driver heller med fredelig handelsinvasjon og smarte oppkjøp av havner og eiendommer i andre land. Det siste er at de hjelper afrikanske land med å bygge store fotballstadion.

Før vi kom til byen, tenkte vi at det var bra om Folkerepublikken Kina lempa litt på kontrollen over HK og åpna for mer lokalt demokrati. Men det er delte meninger om det som skjer i HK. Vi er jo kinesere, sier folk, og ja, det forsto vi også da vi gikk rundt i gatene. De er faktisk kinesere. Over 90% har kinesisk avstamning, og kinesisk er deres morsmål. Slett ikke alle kan engelsk. Jeg hadde forestilt meg at nesten alle gjorde det, og at de jobba i bank og bodde i fine boliger. Men de fleste er i servicenæringer, det er handel og kapital det dreier seg om, og det er anslått at det er over 200 000 hushjelper fra Filippinene og Indonesia i byen. Det som en gang var en lite sted for fiskere og perledyrkere, har blitt blitt en forvokst storby med handel, finans og servicenæringer. Boligsituasjon er virkelig prekær. De fleste turistene er kinesere som kommer i grupper fra Kina og andre asiatiske land. Under oppholdet fikk vi vite at turiststrømmen fra Kina er dalende. Hva den egentlige grunnen er til det, er ikke godt å si. Knuter på tråden mellom fastlandskinesere og Hong Kong?

På overflaten, i bybildet, ser alt pent og pyntelig ut. Det er en fabelaktig by, absolutt et besøk verd. Temperaturen er behagelig, rundt 22-25 grader. Mange store overraskelser. Først og fremst den vakre beliggenheten ved sjøen, sjøpromenader, øyene som ligger strødd ut over, grønne fjell, de gamle båtene som pendler mellom øya og Kowlon, overfarten tar ca 5 minutter. Et fantastisk nett av offentlig transport. Rimelig, selv om det er et samarbeid med private. Og med Octopus kort kommer du deg rundt med metro, buss, båt, tog og trikk. Det kjøper du på metrostasjonen. Klikk, klikk, – vi klikka oss fram, sutalaust. Transportsystemet er simpelthen supert.

Visste du at Hong Kong beboere verken sykler eller kjører bil i byen? De går. De som kjører fine biler, gjør det bare for å vise seg fram, mente guiden. Men i byen er det jo restriksjoner, vanskelig å finne parkering, dyrt, og en trenger ikke bil. De går altså til og fra jobben og blir veldig spreke av det. I dress og slips, høye hæler og med elegante kjoler, traver de i vei. Ned og opp. Mange bor høyt oppe, ved fjellene rundt, og rulletrappveien om morgenen vender nedover, og oppover om kvelden når de skal hjem. Det er trafikk på veiene, men så å si ingen sykler. Det mest geniale er gågatene som hever seg over biltrafikken. De er brede og der er det bare adgang for gående. Et sinnrikt system, med avstikkere inn til butikksentra, og til vår overraskelse var vi plutselig inne i en bank. En fysisk bank, ikke slike vi hadde i Norge i gamle dager, men mye høyere og flottere, med overlys og vakkert interiør. Det står faktisk folk i kø ved lukene i banken. Ingen vakter stopper oss, vi kan gå rundt og beundre bygningen. Omvisningen i byen varte i fire timer, litt drøyt for en hofteoperert. Men det er virkelig mye fint å se, trange gater, små barer, markeder og aktiviteter over alt. Parker, engelske kirker, skoler, universitet. Vi tok metro til en annen bydel der gatene var fulle av salgsboder og flere butikker hadde spesialisert seg på bare én ting, for eksempel magneter, knapper eller silkebånd!.

Hong Kong damer er veldig elegante, noen har dyre moteklær, andre går i dongeri, men de ser likevel flotte ut. Noe jeg lot meg forføre av , var de lekre hodeplaggene mange iførte seg. Sveisen stripete caps, store og små hatter i alle slags farger og fasonger, så jeg lot meg friste. Det er enorme kjøpesentra med butikker av alle slag i mange etasjer, og det er lett å gå seg bort. Du finner simpelthen alt du trenger, og også det du ikke trenger, men prisene er høye på de fineste stedene. Det fins rimeligere butikker også. Har du noen gang lurt på hvorfor det er så mange – særlig unge – kinesere som går med store munnbind? Det sies at de gjør de fordi de ikke skal smitte andre når de er forkjøla. De blir lært opp til det på skolen. For meg ser det nesten ut som det er blitt en mote. Jeg spurte ei ung jente om hvorfor hun gjorde det, og til min forbauselse svarte hun at det var fordi hun ikke hadde sminka seg i dag morges! Hun hadde dårlig tid. Du får antagelig et annet svar av andre.

Vi tok også gammeldags to etasjes trikk – de går sakte og er en fin måte å oppleve byen på. Trodde det bare var en slags turisttrikk, men nei, den var full av lokale. Og grunnen til at de valgte trikk og ikke buss eller metro, var at trikken var billigst.

Maten er et kapittel for seg, der er det også stor variasjon i tilbud og priser. Vi var så heldige å bli invitert til et utsøkt måltid i en hemmelig klubb, China club, huset var fylt av antikviteter, gamle bilder fra 70 tallet, malerier og snurrige gjenstander. Et uforglemmelig besøk.

Den siste dagen dro vi med båt til øya Lamma, der fikk vi gått tur på en grønn øy og sannelig ble det ikke også et bad på en hvit strand. Sjømatmåltidet etterpå var over all forventning. Et flott punktum for en begivenhetsrik tur. Anbefaler Hong Kong på det varmeste!

I løpet av disse ukene har vi sett og opplevd mye forskjellige. Kontraster mellom by og land, landskap, væremåter, mat, drikke, ja Kina er et stort og mangfoldig land. Vi er mektig imponert. Men hvor skal dette ende? Kinas vekst har vært voldsom og det så en stund ut som den vokste seg rett til himmels. Det var byggeaktivitet og store drømmer overalt. Nå har det dempa seg. Det går ikke like bra for landet. Noen sier at oppdragene heller går til India eller Sør Korea. Der er det billigere arbeidskraft. Vi har bare sett en liten flik av dette enorme landet, det er fortsatt mye vi ikke forstår og aldri kommer til å se. Men jeg har hvert fall lært at jeg ikke stoler på det som står i vestlige media om landet. En må leite etter alternative forståelser og kilder. Og stille spørsmål. Til slutt vil jeg takke Kina reiser for fint program og god service!

Longsheng og Sanjiang

6. reisebrev

Neste stopp var Longsheng, også kalt Longji ris terrasser. Vi reiste med bil og guide på superfine veier i ca 3 timer for å komme dit. Motorveiene i Kina er upåklagelige. De har gjort store innhugg i naturen for å få lagt dem så rette og breie.Når en skal lage veier i Kina, må en tenke stort og bredt.

Her fikk vi se et ganske annet landskap enn i Yangshou. Lange strekninger med tjukk skog som ligna på gran og/eller furu. Da fikk vi en påminnelse om hvor variert landet er. Det er ikke sånn at det bare er byer og småbyer hvor folk bor tett i tett og det er trangt om plassen. Mange steder bor det ikke folk, eller de bor spredt, og det er hvert fall god plass til flere. Det er selvfølgelig barskere å bygge og bo høyt til fjells. Men når en kan dyrke ris der, så kan en vel også dyrke andre ting. Det fikk vi bekrefta da vi kom fram. De dyrka tomater og andre grønnsaker.

Vi skulle opp på et fjell på omtrent 1000 moh, det var litt svingete oppover, men ikke på langt nær så kronglete som vestlandsveier i Norge. Store turistbusser fikk ikke kjøre på den veien, turistene ble frakta opp i mindre busser. Veldig smart.

Ris terrassene er et populært turistområde, mange kommer dit på dagstur fra Guilin. Høye fjell, mektig utsyn og det er ikke til å forstå hvordan bøndene har klart å lage et så sinnrikt system for risdyrking på et så bratt sted. Det er flere landsbyer i området, i noen av dem bor Yao folket, der kvinnene er kjent for sitt lange hår. Det er konkurranser om hvem som har lengst hår. Og om du betaler litt, viser de fram hårprakten sin. Heldigvis kom vi ikke til Yao landsbyer. Det er pinlig å bare ta en titt innom for å se dem stille seg ut med folkedrakt og utslått hår. Det som er annerledes og eksotisk biter turister gjerne på. Men Yao kvinnenes dagligliv er noe ganske annet enn å vise seg fram. Landsbyene de bor i er ikke så lett tilgjengelige og det er færre turister der. Skal du bli kjent med dem, må du være der mer enn én dag. Og da vil jeg anbefalt å bo i en en familie, ikke på hotell.

Det er 56 etniske grupper i Kina som har status som nasjonale minoriteter. De utgjør under 10% av den samlede befolkningen. Jeg har arbeida blant etniske minoriteter og urfolk i Amazonas og Nord Thailand, så dette var noe jeg ønsket å lære mer om. Minoriteter og urfolk er ikke populære i land som har som mål å bli moderne og framtidsretta. På reiser i LatinAmerika og Asia har jeg sett hvordan de blir omtalt og behandla. Makthaverne vil helst ikke snakke om dem, de er til hinder for gjennomføring av storslagne planer om å utvinne mineraler og naturresurser som ligger under jorda der de innfødte har sine territorier. I Argentina for eksempel, var det ingen som ville snakke om etniske minoriteter, om dem som bodde der før europeerne kom.

Nå er det ikke slik at alle minoriteter ønsker å bo på egne områder og leve som deres forfedre har gjort. Mange bosetter seg i eller nær byer og er ikke interessert i å flagge sitt etniske opphav. Flere steder på vår reise fikk vi kjennskap til muslimer som hadde slått seg ned i tettbygde strøk eller i mindre bosettinger, og rett ved der vi bodde i Guilin var det en moské.

Kina har altså anerkjent 56 etniske grupper, det kan godt være mange fler, men de er for få til å nevnes. Det er fri religionsutøvelse. Hvordan det praktiseres er en annen sak. 92% av Kinas befolkning er Han kinesere, og nyheter om Kinas nasjonale minoriteter er det sjelden vi hører noe om. Bortsett fra når det dreier seg om noe negativt oppsiktsvekkende, som undertrykking av uighurer i Xinjiang. Jeg veit ikke nok om uighurenes frigjøringsbevegelse, noen kaller dem terrorister, andre frihetskjempere, og hva som er sant og usant av det vi får høre på nyhetene, er ikke godt å si. Det jeg veit er at Xinjiang er en stor og sammensatt autonom region, der 46 av de nasjonale minoritetene er representert. 40% er uighurer og 40% Han kinesere. Situasjonen er mye mer politisk krevende i Xinjiang enn i de områdene vi besøkte der minoriteter nærmest er en kuriositet.

Vi skulle til landsbyen Ping’An der Zhuang folket bor. Zhuang er en av de største nasjonale minoritetene, og har historisk hatt nære bånd til Han kinesere. Vi måtte krabbe oppover steile steintrapper for å komme til Ping An hotell, gjennom trange gater med salgsboder og restauranter på begge sider. Her er det så å si bare trebygninger. Trær er det nok av. Men det blir smalt og trangt fordi husene bygges i en slags kløft og det er stadig utvidelser på gang. Uferdige bygninger overalt, materialer av alle slag ligger og venter på å bli tatt i bruk. Guiden fortalte at bøndene veksler mellom å bygge og dyrke, avhengig av årstidene. Det samme så vi i Sanjiang. Der var det også en hektisk aktivitet på byggefronten, noe skulle rives og bygges opp, eller rehabiliteres. En kan ikke si at kinesere ligger på latsida. De er driftige og utholdende.

Etter en deilig, enkel lunsj, med bambusspirer, suppe og vidunderlig sopp, og en høneblund etterpå, dro vi på fjelltur om ettermiddagen. Vi hadde sett lange tog med turister som gikk opp fra en annen kant, de bukta seg som ormer oppover langs risterrassene. Jadedragfjellet blir det kalt, fordi det ser ut som en drage. Men det var bare dagsturister som skulle hjem samme dag. Det var mye roligere da vi starta vår ettermiddagstur. Forføreriske skilt som «7 stars around the Moon viewpoint» og «Nine dragons and five tigers viewpoint», forteller noe om fantasifulle formasjoner i landskapet, og utsikten blir bare bedre og bedre jo høyere opp man kommer. Langs stiene traff vi lokale bønder som solgte forfriskninger, på et sted kjøpte jeg grønn te og sitronpepper. Den grønne teen jeg fikk i en liten gjennomsiktig plastpose, er den jeg har hatt mest glede av her hjemme så langt. Den var rimelig og du trenger ikke mange teblader før det smaker. Sitronpepper fra Ping’An er heller ikke å forakte. I butikkene lenger ned er det sekk på sekk med tørka sopp, et eldorado for en soppelsker. De tørker soppen og det er mye å velge mellom.

Turen var bokstavelig talt et høydepunkt for oss. Sola var på hell, det var klart og fint vær. Det var særlig kvinner som arbeida i risplantasjene, eldre kvinner. De arbeider hardt fra morgen til kveld. Jeg undrer meg på om den yngre generasjon tar over etter sine foreldre, eller om de flytter til byen for å få et enklere liv. Tilbake i hotellet spiste vi en velsmakende middag, mest grønnsaker. Faktisk syns vi at maten vi fikk på det enkle hotellet var friskere og bedre enn noe av det vi hadde fått på fine restauranter i byene. Natta derimot ble en prøvelse, det var usedvanlig kaldt, vi angra på at vi ikke tok med varmere klær, og sengene var steinharde, så det var nok med en overnatting.

Neste dag dro vi videre til Sanjiang, som ligger noen timers kjøring fra Longji. Vi er fortsatt nord i Guangxi Zhuang autonome region. Sanjing, betyr tre elver. Hoveddelen av befolkningen er fra Dong minoriteten, men den er også influert av både Han og andre etniske grupper. Dong er kjent for sin sang og for sine mange festivaler. De lever av skogen, teplantasjer og det de dyrker. Stedet er mest kjent for det de kaller vind og regn broer. En flott trebro fra 1924, Chengyang brua, er den mest kjente.

Vi bodde i Sanjiang Gulou Gjestehus, og fikk et stort og fint rom, med balkong, gode senger og moderne baderom. Fin utsikt mot elva og teplantasjer. Maten ble laget av stolte kvinner som sto på kjøkkenet med store wok’er og kokkelerte. Under omvisningen i byen kunne vi beundre detaljer i trebebyggelsen, drum towers og forsamlingslokaler.

Vi ble kaffetørste, men det var umulig å finne et sted hvor en kunne innta en kopp kaffe. Her er det te som gjelder. Men så dukka det opp et skilt, her kan du få kaffe, og vi gikk inn i det vi trodde var en kaffebar, som også var et gjestehus. Et flott, gammelt trehus hus, og mannen som eide boligen kom himself ned med en pose italiensk kaffe og satte i gang. Vi fikk akkurat den kaffen vi ønska. Der ble vi sittende, og etterhvert kom det flere menn inn som satte seg ved et bord og røyka. De drakk verken kaffe eller øl, men te. No English, sa de, men en av dem kom bort til oss og sparka med foten, Norway, football, sa han. Så begynte teseremonien, de prata, røyka, og drakk te, og det de diskuterte var ikke fotball, men kvaliteten på teen. Hver ettermiddagen samla vennene seg for teseremoni.

På veien tilbake til Guilin hvor vi skulle ta toget til Hong Kong neste dag, stoppa vi i Liuzhou for å se på innendørs markedet der. Trodde jeg hadde sett det meste av markeder i mitt liv, men dette overgår alt. En blanding av levende og døde dyr, ferske og tørka grønnsaker, blomster, sopp, frukt, sjømat og bøker, medisinske planter og urter og mye annet smått og stort som jeg ikke trodde hadde noe på et marked å gjøre. Et infernalsk høyt støynivå hører med. Men jeg klarte da å kjøpe stjerneanis, noe det er mye av i Guangxi.

I neste episode skal vi med bullet tog til Hong Kong, et flott punktum med utropstegn på en variert og spennende tur.

	Åshild Hansen til Høstreisen 2022, del 3
	emjohan til Forandringen – Edouard…
	Orla Mikkelsen til Forandringen – Edouard…
	Hafdis Einarsson til Minnebok
	Karin Elizabeth Torp til Turen til Hellas, oktober…