Edouard Louis – tidligere Eddy Bellegueule – har fått mye oppmerksomhet for sin roman om oppveksten i en landsby nord i Frankrike (En finir avec Eddy Belleguele, oversatt til norsk). Det er den unge Edouard som skriver om barnet Eddy. Forfatteren er fortsatt ung, 22 år og tett på erfaringene, i motsetning til mange av oss andre som først skriver om barndommen vår når vi blir eldre. Det er usminket og rått, kan minne om en annen sint ung mann, Yahya Hassan (dansk-palestinsk forfatter, bosatt i Danmark).
Det er ikke innholdet i boka som er oppsiktsvekkende. Selv om det sjokkerte meg, veit jeg at det er tusenvis av barn og unge i Europa som vokser opp under slike forhold. Det er måten han forteller historien på som slår hardt. Presise, nådeløse observasjoner av nærmiljøet,familien, hvordan de lever, hva de sier og gjør, mobbing, overgrep, utskeielser. Vold, rasisme, homofobi,alkoholisme, rigide kjønnsroller, nød og fattigdom. Eddys tanker om seg sjøl, hvordan han reagerer og klarer å overleve, er flettet inn i observasjonene. Boka er oppsiktsvekkende fordi ungdom med slik bakgrunn ikke skriver bøker.
Barna kopierer foreldrenes vaner og utforsker vold, sex og alkohol i ung alder. For enkelte ender det med forferdelse og vår mann er på nippet til å bli en av dem. Foreldrene til Eddy er beskrevet som personer som verken er bedre eller verre enn naboene. I vår del av verden kalles det omsorgssvikt når barn ikke blir tatt med til tannlegen og holdt hjemme fra skolen fordi de må hjelpe til med barnepass, husarbeid, innhøsting, lønnsarbeid. Men mange steder i verden har barn det slik, fattigdom tvinger foreldrene til å prioritere. Det er denne strukturelle volden Edouard Louis skriver om, kampen for tilværelsen. La condition humaine. Jeg kjenner det igjen fra bistandsarbeid i Afrika og Asia. Fattige blir sett på som dumme og uvitende. De blir oversett, marginalisert. De har mistillit til øvrigheta, til politikere og sentrale myndigheter.
Eddy er sart og feminin. Han må bli sterk, sier faren, bli som de andre gutta som skal begynne å jobbe på fabrikken. Han prøver, men forblir annerledes. Eddy´s klassereise starter når han begynner på videregående skole, det blir hans redning. Uten adgangen til gratis utdanning hadde han blitt værende i landsbyen. Han starter boka med å si at han ikke har et eneste godt minne fra barndommen. Det ender med at han flytter fra landsbyen. Han blir tatt opp på et prestisjefylt universitet, blir forfatter og er i gang med en doktorgrad. Jeg tenker at barndommen har gjort han sterk og modig. Han har lært å kjempe og ikke gi seg.
I Frankrike har boka fått god mottakelse, men noen mener at det han skriver om landsbygda og oppveksten ikke kan være sant i landet med frihet, likhet og brorskap. Han ligner jo på en av våre: hvit, pen, smart. Han må ha funnet det på for å gjøre seg interessant. Da han var på Litteraturhuset i Oslo, fortalte han at journalister hadde reist til hjembyen og spurt moren om hun ikke ville anmelde sønnen sin for injurierende påstander om oppveksten. Men det ville hun ikke. Hun stoler ikke på journalister fra byen.
Det er en underlig opplevelse å se den flotte unge mannen, så høflig, vennlig, modig, begavet. Så kontrastfylt til miljøet han har vokst opp i. Hvordan har han klart seg så bra? Neste bok kommer i januar, kan han fortelle, og den gleder jeg meg til å lese.
evamarionjohannessen, forfatter og skribent 