Snøleoparden

Den kom nærmere og nærmere landsbyen i Spiti dalen. Noen hadde sett den og da ble andre også oppmerksomme på sporene i snøen. De studerte dem og konkluderte med at det var en gammel mann, en aldrende snøleopard.

En dag oppdaga de at han forsynte seg av maten deres. De trodde ikke han ville finne det de hadde gjemt unna. Det var ikke mye, men det ble oppstuss av det. Tilgangen på mat er vanskelig i landsbyen Kibber i Himalaya, de må klare seg med lite og håpe de kommer velberga gjennom vinteren

De eldre landsbybeboerne forstår hvordan snøleoparden har det når kulda hugger tak i knær og ledd og det rumler i magen.   Han var blitt for gammel og svak til å jakte. Han som hadde vært den djerveste av alle, var nå en feiging som nedverdiget seg til å ta en jafs av mat han ikke hadde fanga sjøl. Det hjalp ikke at menneskene godtok at han stjal mat . De straffet han ikke, selv om det var noen i landsbyen som slo frampå om å avlive han. Nei, sa de andre, han er som en av oss, vi må behandle han med respekt. Han syns sikkert det er ydmykende at han ikke lenger klarer seg sjøl. Vi må hjelpe han med å få en verdig død. Hver dag samla vi oss på klippen og fulgte med på hans bevegelser. Han så nesten ikke på oss, men sendte oss et plaget blikk som kommuniserte at vi skulle la han være i fred, forteller de. Så vi respekterte hans ønske om å forlate livet på den måten han ville.

21. februar døde den gamle leoparden. Villmarksdepartementet i India – som skal beskytte og overvåke den sjeldne og truede arten, bestemte at den skulle kremeres. Det ble en verdig seremoni der landsbybeboerne samlet seg rundt han og tok farvel. Den rørende historien om Kibber beboerne og snøleoparden er løfterik med tanke på framtida, mener departementet. Det er en betydelig andel snøleoparder flere steder nord i India og det gir resultater å lære opp landsbybeboere til å forstå mer av leopardens liv og forholdet mellom rovdyr og mennesker.

Indo-Asian News Service forteller ingenting om hva slags mat leoparden stjal. Beboerne i fjellandsbyen var buddhister og vegetarianere, sies det. Men det er jo ikke snøleoparden. Så jeg begynner å lure. Han nøyde seg vel ikke med grønnsaker. Hadde vegetarianerne gjemt unna litt geitekjøtt eller ferske geiter i fjøset? Eller gikk han løs på menneskene? Var det noen av buddhistene som var villige til å ofre sitt liv for leoparden?

Publisert i Klassekampen 20.4.17

 

Påskefilmer

Da jeg var barn, var påskehøytiden, som det heter, mye kjedeligere enn i dag, for dem som «valgte» bypåske. Vi hadde ikke for vane å dra til fjells, ikke hadde vi hytte og ikke kjente vi noen andre som hadde det heller. Hotell var for dyrt. Dermed hadde vi ikke noe annet valg enn å være hjemme. Alt var stengt i fem dager, butikker, restauranter og andre  forlystelser. Dagene snegla seg av gårde, vi kjeda oss.   Først annen påskedag kunne vi gå på kino. Det ble en tradisjon da jeg ikke lenger måtte spørre foreldra mine om lov til å gå på kino.

I dag starter påskefilmene lenge før påske og det er mye å velge mellom for både gammel og ung. Jeg har sett flere av dem.  Den franske  Mysteriet i Slack Bay (Ma loute), var underlig, altfor lang og ikke særlig morsom, mest pinlig humor, nærmest mobbing.    Den er laget av Bruno Dumont, han som lagde P’tit Quinquin for en tid tilbake, jeg likte ikke den noe særlig heller. Jeg satt for det meste og gremmet meg over det pinlige, flaue, platte. Handlingen er lagt til 1910 til et sted ved kysten der flere turister forsvinner på mystisk vis og to inkompetente politietterforskere blir satt til å etterforske saken. Dumont gjør narr av både etterforskerne (særlig av dem), den oppstylta, adelige familien, hvis medlemmer forsvinner en etter en, samt en fisker familie som lever av å dyrke østers. Det fins noen kostelige scener, det er en dirrende undertone av alvor, men det blir rota til med absurde påfunn og en uforståelig latterliggjøring av personenes utseende og mentale kapasitet.  Gapet mellom de fattige fiskerne og de selvhøytidelige rikingene med adelige aner er alvorlig men satt så mye på spissen at det tipper over. Den mest interessante og overraskende skikkelsen er en av adelsjentene Billie, som vekselvis opptrer som jente og gutt. Men det redder ikke filmen. Jeg er særlig forundret over  Juliette Binoche, som spiller en hysterisk overklassedame og ikke får det til i det hele tatt. Fransk humor og absurditeter på sitt verste.

Moonlight er en helt annen film,  amerikansk, om oppvekst i et miljø med vold, dop og ustabile familieforhold. Alle skuespillerne er svarte. Jeg tenkte ikke noe over  det før etterpå. Vi følger hovedpersonen fra barn til voksen og blir kjent med miljøet han vokser opp med, kamerater som mobber og voksne  som former hans liv.   Det er en film om vanskelig barndom, tause, ensomme  gutter/menn med sosiale problemer og mye raseri. Personene er fint tegnet og spilt, det blir ikke sagt for mye, men de få ordene og samtalene som kommer, har stor betydning. Det skulle bare vært litt mer av dem. Den har en sår og trist undertone. Jeg ble litt skuffet over den pga det som ikke ble sagt eller ikke dvelt noe ved. Den var for knapp til at den fikk skikkelig tak. For eksempel er det et par som tidlig i filmen tar seg av gutten og åpner hjemmet sitt for han, gir han den varme og omtanke han ikke får andre steder og særlig får vi inntrykk av at mannen i den familien betyr mye for han, han blir den faren han aldri så. Men hovedpersonen uttrykker så lite følelsesmessig at vi aldri får helt tak i  forholdet han har til de to som virkelig bryr seg om han.

Oskar’s Amerika heter en norsk barnefilm som jeg så med tre gutter på 4, 6 og 8 år. Det er også en film om sår barndom og handlingen er lagt  til Nord Norge med flott natur og havet rett ved. Moren til Oskar skal dra til Amerika sier hun og Oskar må bo hos bestefaren i sommerferien  (fantastisk gestaltet av Bjørn Sundqvist). Oskar trives ikke hos den tause bestefaren der han blir satt til å kløyve ved mens bestefaren  holder på med noe hemmelig i kjelleren. I stedet dras han mot en bygdetulling som bor alene sammen med en hvit hest, har gode historier å fortelle og er flink til  å skyte med pil og bue. Sammen drømmer de om å ro i båt over havet til Amerika, der Oskar kan besøke moren sin og de kan ri på prærien. Etterhvert skjer det dramatiske ting og den virkelige historien om Oskars familie rulles opp, det er både spennende og komiske scener. En fin film om harde realiteter og vidunderlige drømmer. Men de små  guttene fikk ikke med seg den kompliserte handlingen om familieforholdene, de syns hesten var veldig søt og at bygdetullingen var så flink til å skyte med  pil og bue. Jeg tror nok barn rundt 10 år får med seg mer av handlingen, og lettere kan identifisere seg med Oskar.

Kammerpiken heter en sørkoreansk film, jeg vil kalle det et kammerdrama, om det som foregår på kammerset. Det er ikke til å spøke med. Dramaet er inspirert  av victoriatida og fortelles i tre akter.  I to av aktene får vi den samme historien fortalt med to ulike fortellerstemmer. Handlingen er lagt til 1930 tallet. Første akt følger den kvinnelige lommetyven Sokee som er oppvokst i et obskurt miljø på et barnehjem og har lært seg å lure andre trill rundt.  Lommetyven allierer seg med en annen durkdreven svindler som har klekket ut en plan om å tilrane seg formuen til en rik, ung og naiv kvinne fra overklassen, den vakre Lady Hideko, som bor i et isolert hus på landet sammen med onkelen sin, som hun er forlovet med. Svindleren  framstiller seg om en flott og beleven Greve som  tilbyr Ladyen sin ungdommelige, ekte kjærlighet og giftemål. Måten å komme inn i den isolerte familiens liv på er at Sokee blir ansatt ssom kammerpike hos Lady Hideko, med falske papirer selvsagt.

Plottet kan høres forutsigbar ut, noe vi har sett flere ganger før, men det utvikler seg helt annerledes enn  forventa. Stadig er det nye overraskelser og spennende vendinger. Særlig gjelder dette de to første aktene, der historien blir fortalt fra to synsvinkler. Det dukker  opp uante intriger fra flere hold og hektisk, hemmelig aktivitet utfolder seg på kammerset, vi holder pusten, det vi tror foregår bak en lukket dør, viser seg å være noe annet. Hvem lurer hvem? Historien vi først tror på, er også en annen og fins det en sann versjon? Filmen er spekket med erotikk og sensualitet både på kammerset og i kjelleren der onkelen og andre herrer beruses av pirrende seksuelle fortellinger.

Filmen er litt for lang syns jeg,  kunne med fordel vært kutta med en halvtime, og det er en del løse tråder,  hopper litt fram og tilbake i tid og det er forstyrrende.  Men spenningen varer til siste slutt. En smart, spennende, erotisk lada film, der man sitter svimeslått tilbake. Dette hadde jeg ikke forventet fra Sør Korea. Park Chan-wook heter regissøren.

Lion, heter filmen som handler om gatebarn i India. Nå har jeg akkurat vært i India og minnene derfra er ferske. Historien dreier seg om en liten gutt Saroo, som kommer bort fra familien sin, nærmere bestemt storebroren, som skulle passe på han. Han havner til slutt i Calcutta, langt vekk fra landsbyen der han bor. Vi får se noen dramatiske scener om hvordan gatebarna blir hundsa og forfulgt av politi og andre skurker, men den lille, smarte Saroo, kommer seg unna forfølgerne, Han havner til slutt i et barnehjem der barna heller ikke blir behandla særlig bra. Til slutt blir han adoptert av et australsk ektepar og flytter til Australia. Det er først når han er voksen, i tjueåra, at han begynner å bli opptatt av hva som skjedde med han som liten. Da begynner den andre og etter min mening mest interessante delen av historien om Saroo. Han vokser opp med omsorgsfulle, kjærlige foreldre og lever et tilsynelatende ubekymret, lykkelig liv. Jakten på hva som hendte med han i barndommen utvikler seg til en besettelse, han setter alt på spill for å finne det ut.  Det er spennende å følge det intrikate og tidkrevende detektivarbeidet han utfører ved hjelp av Google Earth teknologien. Resultatet får så avgjørende betydning at en skulle tro filmen var finansiert av Google.  Han klarer til slutt å finne den lille landsbyen og reiser tilbake og finner moren i live. Filmen bygger på en bok, en såkalt sann historie. Den dramatiske og triste skjebnen til gatebarna kan bikke over i melodrama, men det syns jeg ikke den gjør på tross av flere tåredryppende scener. Filmen er dyktig laget, fra de første scenene med den lille Saroo, et løvetannbarn,  til den voksne, flotte mannen som har klart seg bra i livet. Kontrasten mellom gatebarnas tilværelse i India og velstanden i Australia, samt kontrasten mellom den vellykkete sønnen og den dype krisen han seinere befinner seg i når livet hans rakner, er en fremragende fortellermåte. Adoptivfamilien har hatt og har sine problemer som vi gradvis får innblikk i. Filmen både viser, dveler og antyder. Nicole Kidman er veldig god som moren, den lille gutten  Saroo spiller fantastisk og viser oss hvor viktig det er å kunne løpe fort, den unge mannen Saroo blir godt framstilt av  Dev Patel. Regissør er Garth Davis.

 

 

Itinerary etc Sri Lanka – India 2017

Del 12, Vinterreisen Sri Lanka-India

Febr. 11  Finnair, Oslo-Helsinki-New Dehli. Excellent.

Febr. 12 New Dehli-Colombo. Sri Lanka Airways. Very good. Three nights in  Renuka hotel, Colombo, midrange,  centrally located and very comfortable

Febr. 15 Early morning train to Kandy. Expo-Rail booked from Oslo. Very good.

Febr.15-18 Three nights in River Valley residence, B&B, about 5 km from Kandy. Very cheap. Lovely, excellent service.  Visited temples, University,  Botanic Garden. Hiking in Royal Forest Park, Udawattakele.  One day’s excursion to Sigiriya.

Febr. 18-22 By car to Nuwara Eliya. Stayed four nights. Very nice town. The Golf Green guesthouse, B&B. Good/very good. Cheap. Hiking to Single tree hill, Lover’s leap. Excursion and hiking  in Horton plains national park.

Febr. 22-24  By train to Ella. Fabulous.  Stayed in Country homes B&B. Average/below average. Better to find a more quiet place near the mountains. Unforgettable hike to Ella Rock on a clear day. Small Adam’s peak next day.

Febr. 24-26 By car to Le Green Udawalawe. Family hotel. Very good, close to Udawalawe national park.  Good food.

Febr. 26-1.3 By car to Birds View hotel, Debarawea, Tissamaharama.  Close to Yala park. Average. Quiet, very good for birdwatching. Excursions to Bundala bird sanctuary and Yala park.

March 1-3 By car to Galle. Rampart View Home stay, Fort Galle. Very good

March 3-9  By Tuk-Tuk to Unawatuna beach. Manidi beach resort, below average, very noisy,  moved to Manidi Villa, quiet, comfortable.  Main beach is good for swimming, but Jungle beach about 1 km from Unawatuna is even better

March 9 – 10 By car to Negombo, overnight in Shanketha Palace hotel. Cheap, very comfortable room. Free airport shuttle.

March 10 Sri Lankan Airways to New Delhi. Comfortable, but had to be at the airport four hours before departure (!)

March 10- 19. New Delhi and Agra.  Cottage, Yes Please in New Delhi, very good location, spacious rooms, quiet and cheap in a lively area, Pahar Ganj, close to train station and Metro.  Train New Delhi -Agra- New Delhi, cheap, comfortable and fast. One night in Aman homestay. Excellent. Visited Taj Mahal, Agra Red Fort, Itimad-ul-Daulah. The last night was spent in Holiday Inn hotel New Delhi, near the airport. Excellent. Free Airport shuttle.

March 19 Finnar. New Delhi-Helsinki-Oslo.

 

 

 

 

 

 

 

New Delhi og Agra

Taj Mahal i Agra

 

Cottage Yes Please New Dehli  og travel handlegate rett ved siden av

Del 11, Vinterreisen Sri Lanka-India 2017

Vi kom til New Delhi uten å ha lagt noen planer. Det eneste vi visste var at vi ville til Agra for å oppleve Taj Mahal.

Det fins hoteller i New Delhi i alle prisklasser, men hva skal man velge? Et finere hotell i et pent strøk der du er skjermet fra støy, støv og gatebarn? Det er gudsjammerlig kjedelig å bo på fine hotell, selv om det er behagelig, som hjemme, med svømmebasseng, dyre restauranter og spa. Ingen snakker med hverandre, etter én dag er det et eneste stort gjesp. Vi foretrekker å bo på mindre hoteller eller aller helst bed and breakfast, gjerne på steder med backpackere der man har tilgang til kjøkken og kjøleskap. Der finner vi likesinnede, deler erfaringer og lytter til anbefalinger. Vi kan slå oss sammen med noen når vi skal leie bil videre.  Jeg kunne skrive en hel bok om alle rådene vi har fått underveis som har gjort reisene våre mer spennende.  Morsommere å høre levende turister fortelle enn å lese gamle guidebøker. La meg ta bare ett eksempel.

Da vi var i Kerala i India for fem år siden, tok vi inn på et lite gjestehus i Cochin de første nettene (Saj homestay). Ved frokosten første dag ble vi sittende ved siden av et engelsk par på vår alder. De fortalte at de skulle til Otty (i naboprovinsen Tamil Nadu). Der var det visstnok et tog som kjørte gjennom et spektakulært landskap. De hadde sett et Tv program om det, ble vilt begeistret og sporenstreks bestemt seg for at dit ville de. Otty? Det hadde vi aldri hørt om.  Vi fortsatte vår  rundtur i Kerala noen uker og fikk med oss både fjellturer, bading, naturreservater og severdigheter. Men det ble varmere og varmere, ikke lenger så morsomt å være turist.

Etter Varkala, bestemte vi oss for å dra opp i fjellene, til et sted hvor temperaturen var mer behagelig. Spør på reisebyrået, sa vår hjelpsomme vertinne i Varkala, der er det en dame fra Wales som har god peiling.   Wayanad, sa dama fra Wales, det er der indere pleier å feriere,  og dit kan dere ta toget. Men hvor skal vi bo? Hm, sannelig om jeg vet, jeg hadde et par her i går som hadde bodd på et sted der, de var fra seg av begeistring, jeg har aldri hørt om det,  la meg se om jeg finner kortet….Sådan havna vi i Varnam House som ligger på 1000 moh. Der var det store rom, behagelig temperatur, fine turmuligheter, få turister, men vi ble kjent med andre gjester (som vi fortsatt holder kontakten med.)  Tre måltider pr. dag var inkludert i prisen. Alt økologisk og vegetarisk. Vi ble seks dager i stedet for tre,  og den siste dagen kom jeg på det og lufta spørsmålet, Er det mulig å komme seg til Otty herfra?  No problem,   valget var tatt og vi dro av gårde  med bil dagen etter og fikk oppleve både Otty og den spektakulære togturen.

Denne gangen valgte vi å følge rådet fra min venninne Kristin som har vært i India mange ganger, ang overnatting i New Delhi.,  Hun anbefalte et sted der hun pleide å bo – Cottage Yes Please i Chuna Mandi, Pahar Ganj. Det står omtalt i Lonely Planet, og er veldig populært. Vi fikk et rolig, romslig rom for en billig penge.  Roof top terrasse og restauranter over gata. Den ene tok til og med kredittkort.  Det aller morsomste  var en overmåte livlig  basargate rundt hjørnet der man fikk tak i alt og hvor du bare kunne sitte ned på en kafé eller gå rundt å glo for å bli underholdt. Never a dull moment. Riktignok var det med fare for å bli kjørt ned at du bevega deg til fots i den trange gata, det hadde vært bedre å sitte på motorsykkel eller tuk-tuk. Det underlige var at det var aldeles tyst på rommet så vi sov utmerket. På hotellet er det også en utmerket reiseavdeling der de tar seg av togbilletter, overnatting og alt annet du måtte trenge om du vil på utflukt.

New Delhi er en stor by med mange severdigheter. Vi dro av gårde på egen hånd og besøkte Gurudwara Bangla Sahib, Sikh templet, som ikke lå så langt fra der vi bodde. Både templet, seremonien og maten de lager og deler ut, var en stor opplevelse. Vi dro om kvelden og fikk se området i full belysning. Det er også et interessant museum der.

Et annet imponerende sted var Swaminarayan Akshardham. Det er  vakkert, og storslagent og gir oss en pedagogisk innføring i indisk historie, kultur og kunst,  laget til minne om en guru, Bhagwan Swaminarayan. Der fins det både templer og andre bygninger som viser pedagogiske filmer om guruens liv og hinduismen. Profesjonelt laget og lærerikt.  Det er et vannshow om kvelden, men det fikk vi ikke med oss. Det er restauranter og bokhandel på  området. Vi tok metro dit, stoppestedet heter Akshardham, veldig lett å finne fram.

Delhi Metro var også en opplevelse. En tur kostet 15 rupee pr. person, og det var moderne, sikkert, rent og ordentlig, høyere standard enn hjemme! I rushtiden var vognene stappfulle, men det gikk fint. Videre besøkte vi hotel Imperial, et gammelt historisk hotell og brukte en hel dag i Lodi gardens, foruten å delta i dagliglivet der vi bodde,  der vi kunne risikere å støte på  kuer blant alle kjørende og gående.

Dagen før vi skulle dra til Agra med tog, fikk vi vite at det var helligdager i vente,  alt ville være stengt, sa tuk-tuk mannen bekymret, derfor var det best om vi handla det vi skulle i dag. Han kunne ta oss rundt. Holi het festivalen, som var mer fest enn religion. Vi hadde sett at folk begynte å se litt annerledes ut i ansiktet og klærne, og at det ble solgt farger på markedet. Først da vi kom til Agra, fikk vi se hvordan det arta seg. Mange turister kom til India bare for å være med på denne festivalen. De kledde seg i hvitt og gned seg inn i ansiktet med grønne, gule og rød farger, kasta farger på dem som ikke hadde noe, skålte, drakk og dansa. Vi hadde ikke forberedt oss på dette og fikk rådet om å holde oss innendørs fordi vi ikke hadde noe annet å ha på oss en det vi sto og gikk i. Vicky, vår tuk-tuk mann i Agra sa, ta det med ro, det varer ikke lenge. Klokka 13 er det slutt. Og slik ble det. Skrik og skrål fram til kl 13, deretter gikk folk hjem og sov ut rusen.

Gjestehuset, Aman, var et perfekt sted, fine rom, hyggelige og hjelpsomt vertskap, deilig mat og morsomme gjester. Vi fikk sett Taj Mahal mausoleet i morgenlyset, magisk. Shah Jahan ville bygge det til minne om sin elskede hustru, den tredje i rekken, den persiske prinsessen Mumtaz Mahal, som døde i barsel da hun fødte sitt 14. barn! Jeg tenkte mye på den stakkars fødemaskinen og på gemalens store sorg som fikk utløp i den guddommelige bygningen, særlig hovedkuppelen, som løfter seg mot den blå himmelen. Agra Fort var en minst like stor opplevelse, samt Itimad-ud-Daulah, også kalt Baby Taj,  et mausoleum fra samme tidsepoke.Agra er verd en overnatting eller to.

Noe vi ble overraska over både i Agra og New Delhi,  er de profesjonelle sikkerhetskontrollene over alt, både ved inn- og utgangen til metroen og ved alle severdigheter var kontrollen omfattende og grundig. Særlig gjaldt det i Akshardham. Der ble vi både gjennomlyst , befølt og fratatt mobilene! Det var forbudt å fotografere. Det var også veldig streng sikkerhetskontroll ved Taj Mahal. Det tok sin tid, men var betryggende.

Vicky viste oss en teppebutikk, der vi kjøpte  et teppe med typisk Agra mønster og han tok oss med til enkle, gode indiske restauranter.

Et godt måltid med Vicky i Agra

Den siste dagen i New Delhi da vi satt og spiste frokost på restauranten tvers over gata for hotellet vårt, satt vi ved siden av en engelskmann som hele tida snakka i mobilen sin om møter og kommende reiser. Men stolen hans var ikke stødig, så den røslige mannen tippa nesten over da stolen knaka i fortøyningene og den gule mobilen hans datt på bakken og telefonens forskjellige deler spredde seg rundt omkring. Dermed løsna vi på lattermusklene og fikk kontakt. Han hadde et hotell ved foten av Himalaya, Eagle’s nest, het det, vi fikk se bilder og høre historier… kanskje Himalaya neste gang?

 

Farvel til Co-op og Sri Lanka

Del 10, vinterreisen Sri Lanka-India

Etter  mange og lange svømmeturer begynner Bård å få vondt i øret og det forsvinner ikke. Da er neste skritt å gå til lege. En ordentlig doktor denne gangen. Sri Lanka har etter sigende, et godt helsevesen. Legene jobber på offentlige sykehus fram til kl 16 og etter den tid kan de  drive privat praksis, sier hotellvertinna. Dere kan bare dra til sykehuset, blir vi fortalt, men der kan vi bli sittende og vente i flere timer, så vi velger det private. Vi bruker det offentlige sykehuset, forteller tuk-tuk sjåføren.  Det koster lite, alle har råd til det, men å oppsøke spesialister er dyrt.

Co-op er navnet på det private sykehuset vi oppsøker.  Flott navn, kooperasjonen, samarbeid mellom likesinnede. Her har helsearbeidere  gått sammen om å dele utgifter og lokaler, eller er co-op  et samarbeid mellom det offentlige og private?  Ikke godt å si.  På dette sykehuset  skal det visstnok være leger, spesialister til og med, selv om klokka er midt på dagen.  Så det er vel lov med litt privatisering på dagtid også i den sosialistiske republikken.

Lokalet er flott både utvendig og innvending og vi stiller oss i kø bak skranken i det store venterommet. Der sitter damer i beige uniformer og betjener flere på en gang, de lokale betaler og får kvittering. Men vi får vår egen veileder. En høy, slank dame i rød, gul og grønn sari kommer bort til oss. Hun har rødmalt munn  og tar oss ut av køen. Betal 250 (ca 2 kroner) sier hun, og vi betaler uten å forstå hva vi betaler for. En sympatisk liten sum. Vi forteller vårt ærend og hun ber oss sitte og vente i fem minutter. Bare fem minutter, smiler hun.  Etter 10 minutter kommer vår dame bort til oss og skrur på ei vifte rett over der vi sitter, ingen andre i venterommet får maken behandling. Vi lurer på hva hennes stilling er. Å betjene utlendinger? Ingen av de andre helsearbeiderne er kledd som henne, de har  uniform som markerer at de er forskjellige fra pasientene.  Sykepleierskene er iført hvit uniform med belte i livet, hvite sko og hvite sokker til midt på leggen. På hodet har de noe som ser ut en plissert vinge, den er festa med spenner og ligger og vugger øverst på hårprakten.

Det står ikke noe skilt på  døra som fører inn til legen, spesialisten?,  men utenfor er det en kø av ventende pasienter. Dette kan ta tid, sier vi til hverandre. Da kommer vår engel og tar oss til en inngang på den andre sida, det viser seg at den fører inn til det samme rommet. Der sitter det allerede en pasient med en slange ut av nesa.  Ved et bord er det to sykepleiersker som betjener telefonen og skriver på lapper, mens vi blir vist bort til en seng der vi kan sette oss. Den kvinnelige legen er iført dongeri bukser og bluse og hun lyser inni Bårds øre, fisker ut noe grums med en pinsett. Det er en infeksjon, sier hun og skriver ut tabletter og dråper. 3 ganger pr. dag. Husk å dusje med ørepropper. Det står en mann uten uniform ved siden av henne, som rekker henne pinsett og papir.  Nå er det til sammen åtte personer i rommet med to innganger, langt flere hjelpere enn pasienter.

Så tar vår fargerike dame med de smukke røde leppene Bård under armen og går over gata til apoteket for å kjøpe medisiner. Legen har skrevet dem ned, men det ser ikke ut som en resept. Ikke noe stempel som viser navn og posisjon og underskriften hennes ser ut som et spørsmålstegn.  Etterpå får vi overrakt et ark som viser de tjenestene vi skal betale for.  Diverseposten er høy og sluttsummen er skyhøy, omtrent som i Norge. Nei, dessverre, sier den sarikledde, vi tar ikke kort.  Kun kontanter. Men kvitteringen, hvor ble det av den. Vi finner den ikke.

Tuk-tuk mannen,  er målløs. Hårreisende! Hun tok dere til Co-op’s butikk, det er helt andre priser i regjeringskontrollerte apotek, sier han. Vi lurer på hva diverseposten, Miscellaneous, omfatter.  Misc sto det på «fakturaen» vi fikk et glimt av. Hm, vi  kan jo spørre både om det og kvittering,  men vår fargerike sari dame står ikke lenger til vår disposisjon, hun  har forduftet.

Den siste natta i Sri Lanka tilbringer vi i Negombo. Det ligger ikke langt fra flyplassen. På veien dit blir vi minnet om at Sri Lanka er et land med flere folkegrupper, religioner og kulturer som lever side om side, muslimer, hindi, buddhister, katolikker, kristne, alle har satt sine avtrykk.  Slik er det også i mange andre asiatiske land.  De buddhistiske munkene er ikke fredeligere og mildere enn representantene for andre religioner. Den første presidenten i det frie Sri Lanka Bandaranaike, ble skutt av en buddhistisk munk. De konservative buddhistene har også seinere hatt  innflytelse på politikken i landet.

Vi har opplevd og lært litt av hvert på denne reisen. Den har vært variert og  gitt oss et inntrykk av både kultur, natur og mennesker. Særlig har vi hatt noen flotte naturopplevelser i nasjonalparkene og fjellene. Fuglene i Debarawewa, leoparden i Yala og skilpadda i Unawatuna rager høyt for min del.  Men selv om vi har fått med oss mye i løpet av de fire ukene vi har reist rundt i landet, har vi fulgt en turistløype. Det fins et annet Sri Lanka i nord, Jaffna,  og nordøst langs kysten, som det hadde vært spennende å utforske. Det kan vi bare drømme om.

Etter Sri Lanka gikk ferden videre til New Delhi. I den neste bloggen skal jeg oppsummere reiseruta vår i Sri Lanka på engelsk før jeg går løs på India.

en liten smakebit av New Delhi, fra Lodi parken

You are toxic

Del 9 Vinterreisen Sri Lanka-India 2017

Jeg har fått utslett øverst bak på lårene. Det brenner og klør. Utslett, allergi, stikk, eller hva i h… er det?

Det står en fyr på et hjørne som selger oljer og ayurvediske kremer.  Vi blir invitert inn i butikken hans, som er et kombinert reisebyrå og butikk med medisiner,  basert på produkter fra naturen. Råvarene er lette å dyrke eller de kan plukkes gratis og bearbeides til ayurvedisk medisin. Merkelig at de likevel er så dyre.  En bitteliten flaske aloe-vera og en myggolje som også hjelper mot andre hudproblemer koster omtrent like mye som maten vi nettopp har fortært på restauranten over gata.

Jeg kjenner en veldig flink doktor, sier fyren forståelsesfullt, når jeg forteller om det plagsomme utslettet.  En kvinne. Jeg får umiddelbart tillit til den eldre fyren med briller. Er det en ordentlig lege?  Ja, ja, selvfølgelig. Kom hit i morgen tidlig kl 10. Neste dag vinker han til en tuk-tuk (liten bil med tre hjul), er det ikke den samme vi har sett hver gang vi har passert butikken hans? Sjåføren manøvrerer  virtuost mellom gående og kjørende og vi ankommer et sted der det står ayurvedisk senter med store bokstaver. Ved inngangen sitter en voksen dame i fargerik sari og leser i en bok som ser ut som en dameroman. En yngre mann ønsker oss smilende velkommen og tar oss med på en liten runde i hagen der vi ser på medisinske planter og  får vite hva slags olje de produserer. Han ser skeptisk på mine åreknuter og mener at de kan jeg bli kvitt om jeg bruker en olje fra en pepperaktig plante.

Jeg trodde jeg skulle bli behandlet av en kvinnelig lege, sier jeg, når han ber meg løfte på skjørtet for å vise fram utslettet. Okei,okei, svarer han og peker på dama med dameromanen. Hun tar meg med inn på bakrommet for å studere mine rødflammete lår.  Oi, Oi, dette ser ikke bra ut, sier dama som ikke snakker engelsk, og ber den yngre, engelskkyndige mannen om oversettelse. Oi, oi, sier han også, dette ser ikke bra ut, men vi kan hjelpe, vi kan hjelpe. No problem. Det vil bli bra, det vil gå bra. «Legen» kjenner på skjørtet mitt og konstaterer at det ikke er bomull og blusen min er en blanding av bomull og silke. Bomull er best, bare bomull.  Syntetisk er farlig. Så tar mannen over med innsmigrende stemme.  Vi har krem og olje som hjelper, han tar fram en rødbrun salve på boks, farve som bæsj,  og en flaske med kullsvart olje. Massere først, blande ingrediensene og legge på utslettet, deretter skylle to ganger om dagen.

Damelegen i sari står i døråpningen med boka si og ser bekymret ut.  Hun har noe å tilføye. Det hjelper ikke i lengden. Ikke nok. Problemene kommer innenfra, det er gifter i kroppen din. You are toxic, sier hun på stotrende engelsk og retter en advarende pekefinger mot meg. Mannen  istemmer, you are toxic. Blodet ditt er giftig. Du må drikke urtete. Vi har en spesiell te for deg som vil gjøre underverker, to ganger om dagen drikker du denne, han tar fram en liten boks. «Legen» tilføyer, Du må ikke spise ananas, mango og tomater, toxic, toxic. Jeg prøver først å smile og le litt av den rørende omsorgen. Det hjelper ikke. Nå har også fyren fra butikken stilt seg opp sammen med tuk-tuk sjåføren,  og alle ser anklagende på meg. Idyllen er brutt. Nå er det nok.   I prefer to stay toxic. Jeg vil nyte all den deilige frukten her selv om jeg blir toxic av det, vi har ikke slik frukt i mitt hjemland, sier jeg høyt og bestemt. Den forføreriske tonen legger seg, de prøver seg en gang til med teen. Men konsultasjonen går over i en annen fase når jeg spør: Hvor mye koster alt dette? Han er unnvikende med det samme. Det er billig, veldig billig. Jeg insisterer på å få vite hva hvert produkt koster. Det er ikke lett å få presset ut av han at salven og olja bare koster 50 us dollar og den helbredende teen 30 us dollar. Hva? Det er da veldig dyrt i et land som Sri Lanka? Er det høyere pris for utlendinger, ville jeg spørre, men når jeg legger jeg merke til at det bare er utlendinger rundt oss som ligger på massasjebenken eller studerer ayurvediske produkter, er det unødvendig. Det er billig, veldig billig, gjentar han og  gir han meg et  ayurvedisk visdomsord, helt gratis. Ikke tenk så mye på pengene, han smiler fortsatt, men ikke like bredt,  smilet har stivna i litt hengende munnviker, penger er ikke alt her i verden! Da ler jeg fritt og uhemmet og klarer ikke stoppe. Jeg tar salvene, sier jeg mellom latterhikstene, bare salvene.  På dette tidspunkt har både legen med sari, butikkmannen med briller og tuk-tuk sjåføren forsvunnet, det er bare den ikke- så smilende- lenger mannen igjen.

Vil du ikke ha litt massasje? Så  legger vi på salven så du får kjenne virkningen. Før jeg får svart, fortsetter han. Ikke bekymre deg, massasjen er gratis, men du trenger bare gi litt tips til massasjedama, 50 kroner er nok. Massasjen er verdt de 50 kronene og litt til.

Når den er over, blir vi vist bort til en betalingsterminal hvor vi kan bruke kredittkort, det er ikke mange steder på Sri Lanka det har vært mulig.  Rundt oss kryr det av andre turister på vår alder som har kommet for å få hjelp av naturen  til å bli kvitt sine alderdomsplager.

Stemningen i tuk-tuken på hjemveien er laber. Neste gang vi ser han stå på det samme hjørnet, blir vi ikke invitert inn i butikken. Det går bedre, roper jeg til han når vi går forbi. Salven har hjulpet litt, men også satt sine brune spor på lakenet.