Misjonærene

(2003)
I São Gabriel da Cachoeira i Amazonas går Xavier og jeg om bord i en liten båt som skal ta oss til Tuyuka-folket ved grensen til Colombia. Elva kan være lunefull, og vi har med oss en kar som på tross av sin høye alder har et skarpt blikk for farlige strømmer og lumske elveløp. Han sitter foran i båten og skuer til høyre og venstre, peker og roper, samtidig som han manøvrerer en rullings i en tannløs munn og spytter svarte klyser i vannet.

Landskapet langs rio Tiquié er grønt og frodig, men vi ser verken ville dyr eller innfødte med pil og bue langs vannveien – det er langt mellom bosettingene. Den første natta overnatter vi på et lite sted. Vi spenner opp hengekøya i skolebygningen, lager oss et enkelt måltid av boksemat og sover utmerket.

Neste morgen er kvinnene allerede i gang med å knuse maiskorn da vi våkner. Barna stiller seg opp i skolestua og stirrer på meg mens jeg prøver å vri meg ut av soveposen for å fiske opp ei truse fra sekken. Øvelsen blir mer og mer krevende da jeg forsøker å kle på meg uten at de skal se meg naken og jeg veit at ti par øyne følger alle mine bevegelser. Barna løper omkring uten en tråd, usjenerte og nysgjerrige på gjestene. Mødrene deres dekker seg til nedentil med et lite skjørt, mens puppene er bare. Et par eldre menn går nakne rundt, kun iført penisfutteral. Så enkelt kan livet være. På 70-tallet bada jeg jo naken, og en gang gikk jeg til og med på fjelltur i bar overkropp. Om jeg hadde slått meg ned i denne bosettinga ved elva, ville det ville neppe tatt lang tid før jeg gravla min vestlige habitt og nøyde meg med et lite bastskjørt eller Evas drakt.

Xavier har allerede engasjert seg i en samtale med båtføreren og bosettingens overhode – cacique – om livet langs elva. De sitter på plaststoler i en ring sammen med andre menn, med og uten penisfutteral. Xavier tilbyr caciquen en sigarett, men han ville heller ha rullingsen som båtføreren byr på. De sitter bare der og lar tida gå mens de røyker – samtalen har samme tempo som røyken de langsomt blåser ut av munnen. Caciquen holder en lang tale, han veier sine ord og utbroderer poenger. Dernest framfører båtføreren en litt kortere enetale, og Xavier noterer som besatt. Da det er hans tur, triller ordene ut av ham mens han røyker og blar i notisboka. Kjenner jeg ham rett, vil han helst bli sittende her hele dagen og høre på de innfødtes historier. Psst, hvisker jeg mens jeg prøver å smile unnskyldende til caciquen, vi må dra snart for å rekke fram før det blir mørkt. Men Xavier lar seg ikke affisere.

Endelig reiser karene seg fra stolene, og vi kan fortsette reisen langs elva. Målet er Pari-Cachoeira. Etter uendelige strekninger med tett vegetasjon på begge sider skimter vi et høyt tårn i det fjerne. Hva i all verden er det? Det er kirketårnet på misjonsstasjonen, kan båtføreren bekrefte. Hvordan er det mulig å være så sterk i troen at man bygger ei gigantisk kirke midt i jungelen?

I området vi befinner oss, har det vært misjonærer siden 1800 -tallet. I 1915 kom de første salesianerne fra Italia hit for å spre det glade budskap. De hadde ikke bare et mål om å drive religiøs forkynnelse, men visjoner om å gi fattige barn og unge en skolegang. Og de stakkars barna i jungelen i Brasil var en perfekt målgruppe, uvitende som de var om Gud og Jesus og kunsten å lese og skrive. Jesuittene var de første misjonærene som kom til Brasil og de gikk løs på oppgaven med å oversette Bibelen til lokale språk, blant annet guarani. Seinere har jeg fått vite av brasilianske lingvister at selv om det er feil og mangler i oversettelsen, er det et imponerende arbeid.

Salesianerne hadde nok å gjøre når det gjaldt både åndelige og praktiske oppgaver. De bygde ikke bare kirker, men skoler og internater. Barn måtte forlate familien og flytte inn på internatskoler, hvor misjonærene hadde kontroll over dem både natt og dag. De ble delt inn i grupper etter hvilken stamme de tilhørte, fikk skoleuniformer og lærte å lese og skrive portugisisk.

Nonnene underviste jentene i håndarbeid, mens guttene fikk yrkesopplæring. Det var ikke bare en religiøs omvendelse misjonærene ønska, men en kulturrevolusjon. Barna skulle oppdras i henhold til vestlige normer for sivilisasjon. De lærte å spise med kniv og gaffel, og hvor viktig det var med hygiene. Misjonærene mente at de måtte forlate sine tradisjonelle kollektive boliger (maloka) og bygge mindre hus. Barna lærte portugisisk, men mistet morsmålet sitt, sin identitet og særegne kultur.
– Det var sjelden vi fikk besøke familiene våre, forteller Mala, en tidligere elev, og fortsetter: Hjemturen var lang, og skoleplanen tillot ikke at vi kunne dra tilbake dit vi kom fra for å hjelpe foreldrene våre med å så og høste.

På 1970-tallet begynte det store dugnadsarbeidet som ble drevet fram av idealistiske brasilianere og internasjonale frivillige organisasjoner for å gjenoppdage glemte språk og tradisjoner og fremme urfolks rettigheter. Nå er jeg på oppdrag med en gruppe latinamerikanske eksperter for å vurdere resultatene av arbeidet med å lage et undervisningsprogram på urfolks premisser – en helt annerledes skole der de utforsker sin egen kultur og lokale språk som har vært gjemt og glemt. Vi blir sendt til forskjellige områder for å vurdere resultatene av de små pionerskolene i regnskogen, og Xavier og jeg er på vei til øvre Rio Negro. Det tar to og en halv dag med båt å komme dit.

Det er storefri, og elevene i Tuyuka-samfunnet har akkurat tatt seg et bad i elva. Vi spør dem om skolen og livet i jungelen.
– Her har vi det veldig bra, vi har alt vi trenger, og det er nok mat til alle.
– Vi trenger ikke penger.
– Her er det ikke arbeidsløshet.
– Her lærer vi vårt eget språk.
– Det er rolig her.

Jeg liker meg her fordi jeg kan gå på skolen, sier en gutt som helst vil tilbringe hele dagen i skolestua. Akkurat nå holder jeg på å tegne og skrive om slanger.
Han har vært i skogen for å finne spor etter dem. De har forskjellig farge og mønster, og det er mange som ikke er giftige. Han viser oss tegninger han har laget av et slangeskinn og slangens tunge, og jeg blir sittende som fjetret og se på alle detaljene han har fått med seg. Til slutt gir han meg tegningen. Ettersom jeg bor i et land der det ikke er noe særlig utvalg av spektakulære slanger, må jeg ta den med meg hjem og vise den til norske barn, mener han.

Kort om filmer jeg har sett i 2019

Lenge siden jeg har skrevet noe om filmer.  Det har blitt en del i løpet av året, noen har jeg sikkert glemt … Jeg er ikke så glad i serier på Netflix etc, foretrekker filmsalen. Her kommer en  kort vurdering av de filmene jeg har likt best i året som snart er forbi, hva jeg ikke likte, og hvilke skuespillere/filmstjerner jeg syns er best. Kanskje har jeg glemt noen…

1. Shop lifters.  Jeg har  veid fram og tilbake, men denne går av med seieren.  Om japanske familier og sosiale og politiske forhold. Vi får noe å grunne på når det gjelder hva en familie er, og hvordan familien i denne filmen forholder seg til hverandre i en liten, trang bolig.
2. Portrett av en kvinne i flammer. En rystende, lavmælt historie om kvinners kår på 1700 tallet i Frankrike,  dyp, spennende og interessant. Om å se hverandre.  Kammerspill. Langsom med få dialoger, men det som sies er det verd å få med seg – vakre bilder. Dramatisk landskap i Bretagne.
3. Barn. En norsk film om en tragisk hendelse og hvordan den påvirker relasjoner og samtaler om livsviktige spørsmål.  Hvem er jeg, hvorfor handler jeg som jeg gjør, hvordan takler jeg sinne, misunnelse, hat og tilgivelse.
4. Smerte og ære. Almodovars beste etter min mening. Minner,  drømmer, sterke møter og fargerike bilder.
5. I morgen danser vi.  Gripende fra Georgia. Med utgangspunkt i georgisk dans, får vi innblikk i en ung manns lengsler og håp, blir kjent med familierelasjonene og det georgiske samfunn. Dansen er en rød tråd og utløp for både glede, sorg og frustrasjon. Sluttscenen er et høydepunkt!
6. Spionen. Overraskende spennende og god om en norsk dame (Sonja Wigert) som ble dobbeltspion under krigen

Filmer jeg ble skuffet over:

1. Godt nytt år, Chile.  Tittelen er elendig på norsk. Mye bedre på originalspråket, spansk: Tarde para morir joven, For sent til å dø ung, som er en veldig flott tittel. Jeg forsto ikke denne filmen, som er satt til 1990. Noen familier i Chile drar ut i skogen og vil bo enkelt i provisoriske, hjemmesnekra hus. Hva de egentlig skal gjøre der og hvorfor de gjør det, fikk jeg ikke med meg. Det er mangel på vann, skremmende tørt og stadig branner i området. Familiene er splitta, skilsmisser, graviditet, mye alkohol, biler , tyverier og branner. Lange, kjedelige partier. En trist og sørgelig film. Jeg ble deppa av å se barn og unge i slike omgivelser. Er det et bilde på Chile, et vrangbilde, eller en allegori……?
2. Sorry we missed you. Skarpt sosialrealistisk av Ken Loach om hvordan det er å arbeide som frittstående leverandør med egen bil i England. Godt fortalt, detaljerte, horrible  beskrivelser av et nådeløst arbeidsliv som sikkert er reelle , men veldig mørk… for mørk etter min mening
3. Den verste er Marriage story. Jeg ville se den pga Scarlett Johansson. Men den ligner på noe jeg har sett før. Gjesp. Skilsmisse, barn og bla bla bla. Er Scarlett Johanssons kvinnelig advokat en parodi? Er det en advokatfilm? Uansett, altfor lang, forutsigbar, ingen overraskelser.

De beste skuespillerne:

1,  Debbie Honeywood i Sorry we missed you. Hun skinner i rollen som hjemmehjelper –  rørende, varm og troverdig.

2. Henriette Steenstrup i Barn. Hennes rolle som rektor spilles med stort alvor og omsorg for hver og en. Nøkternt og troverdig. Hun må takle både foreldre, barn, kolleger, familie og kjæreste i en tung tid,  men gir ikke opp.  Bildet på hennes seige styrke er scenen som gjentar seg hver dag når hun etter en lang og krevende dag på jobb,  setter seg på sykkelen, tar på hjelmen og tråkker oppover en lang bakke i mørket.

3. Adam Driver i Marriage story. Han er den beste skuespilleren i den filmen. Det er sjelden jeg har sett en skilsmissefilm der mannens tvil, forvirring, smerte og følelser får så mye plass.

4. Ingrid Bolsø Berdal som spiller hovedrollen i Spionen. Hun har virkelig en magnetisk utstråling. Ikke vanskelig å forstå at hun klarte å forføre både den ene og den andre. Ei dame jeg kunne tenke meg å bli bedre kjent med.

 

 

En uforglemmelig jul

Vi hadde gleda oss til å feire jul hjemme med hele familien. Det var flere år siden sist. Den hadde blitt feira på andre breddegrader uten juletre og julemat. Denne gangen skulle vi ha god, gammeldags norsk feiring med pinnekjøtt, kålrabistappe, multekrem, kransekake, juletre og mange gaver.

En uke før julaften, fikk bestemor magetrøbbel etter et julebord. Det var sikkert blåskjellene, mente tante Pose, som også hadde vært på julebord. Ikke noe å bry seg om, det går fort over, var hennes oppmuntrende kommentar. Hun hadde akkurat deltatt i et kurs om å tenke positivt. Bestemor prøvde som bare det å smile og tenke på noe hyggelig, med god støtte fra tante, uten at helsetilstanden bedra seg. Snarere tvert i mot. To dager før julekvelden var det Tante Poses tur. Hun hadde blitt smitta av omgangssyke i barnehagen der hun jobba. Noen dager før hadde husets herre som påstår at han aldri er ordentlig syk, gått ned for telling. Han ble liggende på sofaen og hoste med ullteppet trukket helt opp til haka. Influensa sa vi andre, men han var sikker på at det ville forsvinne med en gang bare han fikk ligge å slappe av. Hvis ingen masa om at han måtte bære og hente saker og ting, ville han være på beina igjen dagen etter. Barnebarnet på 7 år kjente seg heller i form og fikk Tv dager hjemme som straff. Mens lillebroren hennes på fire år solidariserte seg med alle syke og annonserte at han heller ville tilbringe jula på sykehus for han hadde hørt at der fikk barna så mye godteri de ville og fikk se på Donald filmer hele tida. Problemet var at han måtte bli syk først.

På tross av noen truende skyer på julehimmelen, klarer de syke å holde motet oppe ved å tenke positivt på den nær forestående familiefeiring. De stabber av gårde i litt saktere tempo. Mat skal på bordet, gavene skal pakkes inn og legges under treet og kranser skal legges på gravene på selveste julaften. Noen av de friske har bestemt seg for å gå til gravlunden, men veien dit er både lang og ikke minst speilglatt, og en av de yngre detter på isen og seiler avgårde i rasende fart nedover bakken. Heldigvis pådro han seg ikke noen nye plager – han kom bare raskere fram enn de andre.

De to minste barna har aldri vært på en gravlund før og gruer seg til hva de får se. Lillesøster lurer på om det er god utsikt der og broren hennes sier han tror det er en mann der som vil slå oss i hjel. Han ifører seg sitt nye nissekostyme med sverd og gjør seg klar til den store gravlund-duellen.

Julematen smakte fortreffelig, men selv etter mange tapre forsøk, lå det nesten like mye igjen på fatet som da vi starta måltidet. Under middagen kaster lillebror lange blikk mot peisen. Nissen skulle ikke få lure seg inn gjennom pipa uten at han ser det. Men nissen kom inn og gikk ut av døra. Riktignok hadde han med seg sekk med mange gaver, likevel ble lillesøster redd og begynte å gråte, mens lillebror lo. For å trøste lillesøsteren, kunne storesøster med mer juleerfaring berolige henne med at nisser ikke fins. Det er bare noen som har kledd seg ut. Og i år var det naboens sønn som gjemte seg bak julemaska, mente hun. Men det førte bare til enda mer gråt.

Så tok vi fatt på gaveutdelinga. Den varte og rakk fordi vi var blitt enige om – før sykdommer satte inn – at en og en gave skulle åpnes av gangen, kommenteres og takkes for. Takk og takk i ligemåde. Ja, den var nydelig, akkurat det jeg ønska meg. Du kan bare bytte hvis den ikke passer. Den fins i andre farger. Ikke bare har vi bytta gaver, men også sykdommer. Neste dag har de med hoste og influensa fått omgangssyke, mens de med omgangssyken har fått influensa og de friske har fått begge deler.

Oppdagelsesreiser som aldri tar slutt (4)

(2001)
Yanomami

I delstaten Roraima nord i Brasil bor rundt 30.000 Yanomami på begge sider av grensen sør i Venezuela og nord i Brasil. Denne urfolk gruppa har hatt begrensa kontakt med storsamfunnet og klart å bevare et levende språk og sine kulturelle tradisjoner. Men det ublide møtet med gullgravere og lykkejegere på midten av 80-tallet fikk uhyggelige konsekvenser. Fremmede inntrengere tok seg inn på de innfødtes områder på illegal jakt etter gull. De innfødtes ufrivillige kontakt med mennesker fra storsamfunnet ble skjebnesvangert. De ble smitta av sykdommer som meslinger og influensa og 15% av befolkninga døde.

Yanomami folket bor i små landsbyer langt utafor allfarvei og en må ta beina fatt for å komme dit. Jeg hadde sett fram til å vandre i grønne skoger, høre fuglene synge og studere sjeldne planter og dyr. For anledningen hadde jeg iført meg fjellstøvler og en litt tung sekk og rundt halsen hang et fotoapparat. De innfødtes klesdrakt var mer bekvem. De løp av sted nesten nakne, uten fottøy, i et forrykende tempo. Det var ikke tid til å nyte naturens undere, bare nå og da stoppa de for å drikke vann fra en grein på et tre de hadde kutta med machete, jeg smakte forsiktig når de sa at det var utmerka drikkevann. Etter kort tid endra sekken min seg fra litt tung til blytung, og jeg holdt på å besvime i det fuktige, klamme klimaet. Indianerne tilbød seg å bære sekken og vi gjorde en byttehandel: sekkebæring mot t-skjorter.

Undervisningsutstyret måtte fraktes på gjengrodde stier gjennom skogen og de innfødte tok på seg den oppgaven uten å mukke. Ikke bare gutter, men unge jenter stilte opp. En bar en stensilmaskin i et bånd rundt panna, en annen dro på en diger sekk med bøker og en tredje bar ei tavle på hodet. Regntida hadde begynt og det var ikke mulig å gå tørrskodd over elver. Igjen klarte Yanomami ungdommene seg best i balansegangen på trestammer over høye kløfter der elva rant friskt nedenunder, mens jeg måtte støtte meg til en fast hånd for å klare overfarten.

Da vi nærma oss den første landsbyen, traff vi en gammel indianer som bød på paranøtter. De var skjult i en stor rund nøtt som inneholdt de små delikatessene. Vel framme hadde jeg drukket minst to liter medbrakt vann. Det viste seg at vi var kommet til en landsby der det var dårlig med vann. Ingen hadde fortalt oss at det kunne være tørt i en regnskog. Vi gikk ned til det uttørra elveleiet der det rant en tynn stripe melkehvitt vann og fylte flaskene våre. Så fikk vi hjelp av en liten skolegutt til å riste ned modne papaya som vi fortærte på stedet.

Yanomami bor i store felles hus (maloka). I malokaen er det plass til 200 personer. Familiene lever side om side i huset og det er få markeringer av hvor den ene familiens område slutter og den andres begynner. Å sette opp ei hengekøye definerte et slags privat område, men køya ble ikke strengt oppfatta som noe personlig. Hvem som helst kunne legge seg i den hvis den ikke var opptatt.

Det samme gjaldt avgrensinga av «skolens» område. Undervisninga foregikk ikke i et tradisjonelt skolehus med fire vegger. «Klasserommet» var plassert ved siden av familienes hengekøyer der det var et område med benker, bord og ei tavle. Rett ved siden av var en sjaman i full sving med å helbrede et sykt barn. Han blåste i et langt, tynt horn av tre og påkalte helbredende ånder, og seremonien ble gjentatt om og om igjen. Ikke akkurat en lydløs aktivitet, men det underlige var at elevene ikke ble forstyrra av det. De fortsatte å skrive og følge oppmerksomt med på hva læreren sa.

Timeplanen var fleksibel. Til min forbauselse la jeg merke til at barna kunne sitte og arbeide konsentrert et par timer uten å ta pause. Av og til forlot de «klasserommet» uten å spørre læreren om lov. Men de kom ganske snart tilbake igjen. Noen av elevene var så ivrige at de gjerne satt utover kvelden og løste regnestykker på tavla.

Vi ble tilvist plass i felleshuset der vi skulle sove. Malokaen har en oval, sluttet form, som et armbånd. En del av huset har stråtak som dekker familienes hengekøyer, ildsted og kokekar, men i midten er det et stort atrium. En av lederne reiser seg og går inn på den åpne plassen i midten. Han holder en lengre tale og vi som ikke skjønner et ord, begynner å bli utålmodige. Min brasilianske kollega forklarer hviskende at yanomami språket er rikt og variert, det har mange nyanser i ord og tonefall, og det er tar tid å lære vokabularet og den riktige uttrykksformen. Jeg har samarbeida med Yanomami i snart seks år og selv om jeg er lingvist, er jeg fortsatt på nybegynnerstadiet, sier hun. Lederen oppsummerer hva som har skjedd i dag – vi kan kalle det dagens avis. Han forteller om dere og at dere er her for å bli kjent med skolen vår. Lederen snakker til flere hundre mennesker uten å heve stemmen, som om det var en samtale med to personer. Men hvert eneste ord høres tydelig. Akustikken her er upåklagelig, sier min kollega, huset er bygd slik at alle kan høre hva som blir sagt uansett hvor de sitter.

Det var først da jeg begynte å fundere over natta vi hadde foran oss. Vi var midt i jungelen og jeg følte meg trygg i malokaen, men litt urolig med tanke på privatliv, hygiene og dobesøk. Det var ikke noe sted man kunne trekke seg tilbake. Jeg hadde prøvd å skifte bak ryggsekken, men nysgjerrige barn og voksne fulgte etter. De skjønte ikke hvorfor jeg gjemte meg bort og lurte på hva jeg hadde i sekken.
– Er det latrine her? spør jeg lingvisten
– Om dagen går du bare ut i skogen, men om du skal på do om natta, må du gjøre det her inne i det åpne området.
Med den uovertrufne akustikken ville det jo høres ut som et fossefall, tenkte jeg, og så for meg nattas mørke opplevelser og øyne som stirra på meg fra alle kanter.
– Er det ikke mulig å gjøre det utafor huset?
– Nei, dørene er stengt om natta på grunn av ville dyr.
Hm, heller brusende fossefall enn å bli forfulgt av sultne jaguarer.

Nattesøvnen ble det så som så med. Det var stadig hosting, barnegråt og andre lyder som holdt meg våken, kvinnene pusta på bålet som måtte holdes i live gjennom natta, andre sang for babyen sin. Jeg hadde prøvd å sette opp et moskitonett spesiallaga for hengekøyer, men fikk det ikke på plass. I stedet fungerte det som en stige for kakerlakkene som klatra oppover. Likevel klarte jeg å sovne i hengekøya som dissa sakte fram og tilbake.

Oppdagelsesreiser som aldri tar slutt (3)

(2005)
Kvikk til å være så liten

Jeg stopper å telle da jeg kommer til 55. Det er minst 70 elever i det trange klasserommet i Masisi, øst i Kongo. Det er knapt plass til meg, som skal overvære en undervisningstime.

Læreren kaster spørsmål ut i rommet, og elevene rekker opp handa. Også om de ikke veit svaret. Alle vil bli sett av læreren og bryr seg ikke om de svarer feil. Jenta ved siden av meg får seg en salve da hun ikke kan svare riktig. De andre elevene snur seg mot henne og banker rytmisk på pultene mens de sier i kor: Du har svart feil, du har svart feil. Jeg gremmer meg, men neste gang læreren spør, rekker jenta opp handa igjen.

En liten, spinkel gutt foran meg har stadig handa i været og svarer riktig hver gang. Hvor gammel kan han være? Åtte–ni år, kanskje. Kvikk til å være så liten.

Etter timen ber jeg om å få snakke med noen av elevene. Alle trenger seg rundt meg og har noe på hjertet: Spør meg! Spør meg! roper de, men jeg ber læreren velge. Mange av barna er foreldreløse og forteller om krigens redsler, lite mat, store søskenflokker og avbrutt skolegang. Lucien, som den flinke gutten heter, har en spesiell historie. Han var den i søskenflokken som ble valgt ut til å gå på skolen fordi han var for svak til å arbeide. Læreren forteller at han ble funnet forkommen og underernært. Mora hadde sju andre barn å forsørge og hun trengte alle små, flittige hender for å overleve. Lucien er tolv år gammel og skolens beste elev.

Klosteret i Masisi

Vi måtte tilbringe en natt i fjellene i Masisi, øst i Kongo. Gresset og de små runde fjellene hadde en intens, frisk grønn farge, det regna mye her, og jorda var fruktbar. Å, for en herlig luft og et nydelig landskap! Det irrgrønne som strutter av livsglede, står i skarp kontrast til de kummerlige forholdene i flyktningleirene.

Det eneste stedet hvor vi kan overnatte, er i et kloster. Presten er ikke tilstede da vi ankommer. Munkene har nok ikke brukt tida på å holde klosteret og hagen i stand. Det er viktigere ting å holde på med. De tar seg av foreldreløse barn og hjelper dem med skolegang og idrettsaktiviteter.

Om kvelden blir det fortalt historier om prester og munker som har bodd her. Det er langt mellom naboene og ikke mye å foreta seg utover bønn og sang, dyrking av urter, grønnsaker og matlaging. Etter hvert begynte de gudelige menn å ta etter lokale skikker. De besøkte kvinner om natta og drakk whisky. Det håndfaste beviset er oppsamlinga av tomme whiskyflasker i skapet. På bordet troner en tom Johnny Walker med stearinlys i flasketuten.

Men naboene holdt sin hånd over dem. Munkene forlot ikke fjellbøndene under krigen, de ble, og hjemmet deres var en trygg havn for både barn og familier. De lærte dem å lese, og de kunne låne bøker på klosteret.

Presten de har nå, er ikke så populær. Han drikker for mye og klarer ikke utføre pliktene sine. De vil ha en ny, men det er vanskelig å finne noen som er villig til å bo på det vakre, isolerte stedet i de grønne åsene.

Oppdagelsesreiser som aldri tar slutt (2)

Her kommer resten av forordet i e boka Solregn.

Selv om min innfallsport til å lære om andre folk og kulturer har vært skole og utdanning, er det umulig å forstå hvilken betydning skolegang har uten å sette seg inn i hvordan familier bor, hva de lever av, hva de bekymrer seg for og gleder seg over, og hvilke moralske og religiøse regler som gjelder for dem. Opplevelsene som har satt dypest spor har vært møtene med småbønder på landsbygda, de som bor langt unna allfarvei der det det ikke er kollektive transportmidler og avstanden til markeder, skoler og helsetjenester er lang. De som dyrker jorda og holder ut der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Hvor henter de styrken fra? Historiene handler ikke bare om det grå og triste, men om hverdager og søndager og dagligliv fylt av små og store gjøremål. Det er fortrøstning i rutiner som gjentar seg hver dag. Humor, glede og overlevelsesevne, finner en overalt: i flyktningleire, på landsbygda og i byslummen. De lever side om side med hensynsløshet, grådighet, fordommer mot funksjonshemma, fattige og urfolk.

Situasjonen i Mosambik etter den lange borgerkrigen var kritisk. Familier var splittet, barn og foreldre hadde kommet bort fra hverandre, det var mangel på mat og klær. På barnehjemmene var det mange som ikke visste hvor foreldrene og familien deres befant seg, om de fremdeles var i live, om de noen gang ville treffe dem igjen. For de mest funksjonshemma ungene var det ikke hjelp å få; ingen hadde overskudd til å kunne ta seg av de aller svakeste.

Jeg husker internatskolen i Machaze, åkrene var bare sand med noen få grønne strå, for det fantes ikke vann i det golde området. I skolebygningen var vinduene knust, og dørene hadde falt av. Her er det ikke mulig å bo, tenkte jeg, men elevene klorte seg fast. Skulle de få skolegang, hadde de ikke noe annet valg.

Historiene i denne boka har jeg skrevet blant buddhister i en flyktningleir nord i Thailand og munker i Kongo, i kontakt med elever i videregående skole på landsbygda i Burundi, hos muslimer på et senter for funksjonshemma barn i Egypt og blant urfolk i Amazonas. De viser mangfold og likheter på tvers av land og kontinenter. Det er blitt et lappeteppe med forskjellig mønster og farger, noen mørke, andre lyse og muntre – det er alltid noe lyst i det mørke.

Fortellingene fra Amazonas er basert på reiser i regnskogen for å vurdere prosjekter som har fått støtte av Regnskogsfondet og andre organisasjoner. Fire ganger har jeg hatt oppdrag der: I Roraima hos Yanomami folket, i Acre, Rio Branco, der det er forskjellige urfolksgrupper, i Mato Grosso, Xingu, som er et multietnisk område og i Rio Negro – det eneste området i Brasil der urfolk er i flertall. Noen vil si at de som bor i regnskogen er fattige fordi de lever enkelt og spartansk, men så lenge regnskogen gir dem mat og de har beskyttelse mot kommersiell utnyttelse av naturressursene, mener mange at de har et godt liv. De foretrekker det framfor å bo i byen. I dag er urfolks rettigheter i Brasil sterkt truet.

Selv om jeg har mange oppdagelsesreiser bak meg, er det fortsatt mye jeg undrer meg over. En utenforstående kjenner ikke kodene, men de som står på innsiden av en kultur, tar likevel for gitt at hun gjør det. Møter mellom kulturer er kompliserte og uforståelige, sier den prisbelønte norsk-danske forfatteren Kim Leine, som har bodd på Grønland i lengre tid. Han oppsummerer det som “en forelskelse som deretter går over i problematiske følelser”. Jeg kan kjenne meg igjen i det utsagnet. Selv om du er åpen for nye opplevelser, ivrig etter å forstå og hjelpe de fremmede og innstilt på å tilegne deg nye språk og skikker, er det ikke lett å opprettholde begeistringen når virkeligheten slår deg på kjeften.

Å tvinge folk til å forandre sin kultur og skikker, er fåfengt. Misjonærene i Brasil prøvde det. Det samme gjorde norske og danske misjonærer på Grønland. Selv om noen av grønlendere på 1700 tallet likte fortellingene om Gud og Jesus og ba prestene om å bli døpt, ville de ikke gi slipp på sin tro på åndemanere og deres innflytelse. «De innfødte vet noe som vi ikke vet (….). De viker utenom både stormer, kulde, sult og skjørbuk, flyter inn og ut av fjorden med sin egen sløve rytme, fødes og dør som oss, men har sin egen overlevelsesstrategi, som mosen på klippen. Men de vil ikke lære oss kunsten. Eller vi vil ikke vite av den» (Leine, Rød mann/Sort mann, s. 388).

De samme utfordringene melder seg når rike, velfungerende land skal hjelpe andre land med å komme på fote igjen etter kriger og konflikter. Med fine ord som «utvikling», «demokrati», «selvbestemmelse», «kvalitet» og «menneskerettigheter» blir det laget planer for hvordan utdanning, helsetjenester og politikk kan forbedres i land med andre tradisjoner og trosretninger. Resultatet av slike anstrengelser er ofte en stille protest blant lokalbefolkninga. De sier ja til velgjørere med mye penger, men fortsetter å tilbe de gamle gudene og følge sine egne skikker, slik urfolk på Grønland og i Amazonas gjorde.

Det kreves en stor innsats fra både politikere, skolemyndigheter, foreldre og barn for å realisere drømmen om å fullføre en utdanning. Man trenger ikke overbevise fattige bønder om at barna deres må gå på skolen – det er de fullstendig klar over. Hele tida pågår det en kamp mellom barnas behov for skolegang og foreldrenes plikt til å skaffe nok mat til familien. Å dyrke jorda og ha nok å spise kommer i første rekke.
Når FN og Verdensbanken presenterer tall og diagrammer om at andelen fattige i verden synker og at stadig flere får utdanning, tenker jeg på dem som ikke synes i statistikken. De er for få, de er nærmest usynlige og ikke viktige nok. De bor spredt og flytter fra sted til sted for å finne bedre jord. Det er vanskelig å bygge skoler i slike områder og lærerne kvier seg for å bo der. Det samme gjelder urfolk som kjemper for sine territoriale rettigheter og tradisjonelle levemåter. Den indiske forfatter Arundhati Roy, sier at hun er redd for at man en dag bestemmer seg for å kvitte seg med en stor del av verdens befolkning, de fattige, kasteløse, urfolk, «tilbakestående» bønder; mennesker som i det kapitalistiske systemet betraktes som unyttige og ubrukelige. Hennes roman, Ministeriet for den høyeste lykke, handler om akkurat det.

Historiene kan leses fra begynnelse til slutt, eller omvendt. Jeg begynte tidlig å skrive skisser som er blitt til på veien, bokstavelig talt. Mange har blitt publisert som petiter i Klassekampen over en lengre periode, men her er de flikka på og satt sammen med nyskrevne tekster. Noen er korte, andre lengre. Hendelsene jeg beskriver er ikke sensasjonelle, selv om det kan virke sånn for en fremmed. Tekstene er skrevet med mitt blikk på andres liv. Dem jeg skriver om, kunne presentere en annen historie – om de hadde mulighet til det. Men de har mer enn nok med å klare seg i hverdagen. I motsetning til dem, er jeg privilegert som kan bruke tid på å fundere over mine opplevelser og skrive om det jeg ikke forstår.

En som har gått på skolen, kjenner verdens hemmeligheter, sa en angolansk mor til meg en gang. Hun trodde vel at jeg som hadde høy utdanning, hadde inngående kjennskap til disse hemmelighetene. Men jeg skjønner fortsatt ikke den afrikanske latteren som runger når det hadde vært mer passende å legge ansiktet i alvorlige folder. Og jeg forstår heller ikke at en småbonde som ser utover tørre maisåkre og må forberede seg på at familien kommer til å sulte, kan virke så uberørt. Han bruker ikke ord som «oppgitt» og «motløs», men uttrykker seg nøkternt eller nevner ikke hverdagens strev i det hele tatt. Så jeg leter fortsatt. Reisen tar aldri slutt.

Oppdagelsesreiser som aldri tar slutt

Fra forordet i e boka Solregn – Historier om oppdagelsesreiser som aldri tar slutt

En vårdag på 90-tallet satt jeg ved kjøkkenbordet i huset vårt på Grünerløkka med en enorm bunke oppgaver foran meg. Retting var noe av det jeg likte minst ved jobben som førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo. Rett over hustaket hørte jeg helikopterdur: Yasser Arafat var på besøk i Oslo. Jeg la pennen fra meg og kjente at jeg var klar for nye utfordringer. Samme dag ringte en bekjent: Kunne jeg tenke meg å være med på å utdanne lærere i spesialpedagogikk i Kairo?

Oppholdet i Egypt skulle bli et vendepunkt for meg. Noen år seinere reiste vi til Mosambik, der min ektefelle hadde fått jobb i Fredskorpset og jeg fikk mine første oppdrag for frivillige organisasjoner. Etter oppholdene i Egypt og Mosambik, sa jeg opp min faste stilling. Det var sjelden vitenskapelige ansatte ved universitetet gjorde det den gangen, men etter 25 år i statens tjeneste kjente jeg at det var tid for å bryte opp. Har du tenkt på pensjonen? spurte kolleger da jeg fortalte at jeg skulle bli frilanser. Jeg skjenket den ikke en tanke.

Noen mente jeg var modig. Spesielt modig er jeg ikke, men lysten på nye opplevelser var sterkere enn frykten for å feile. Når andre sa modig, trodde de vel at jeg hadde tatt valget etter å ha tenkt meg grundig om. Det stemte ikke.

Tidspunktet for å flagge ut var perfekt. Jeg hadde høy utdanning, lang arbeidserfaring, behersket ulike språk og hadde skrevet flere fagbøker. Under utenlandsoppholdene hadde jeg truffet folk fra andre land som hadde hoppa av. De kan ha hatt ulike motiver og mange beundra dem sikkert fordi de ville hjelpe de fattige i Afrika. Jeg hadde ingen edle motiver med mitt valg.

Fra 1996 til 2010 arbeida jeg hovedsakelig med utredning, forskning og evaluering av utdanningsprosjekter i Afrika, Asia og Latin Amerika. Oppdragsgiverne var norske og utenlandske bistandsorganisasjoner, samt NORAD, UNICEF, UNESCO og UNHCR. Særlig oppdragene for Flyktninghjelpen og ikke minst, de utfordrende og lærerike oppgavene jeg påtok meg for Regnskogfondet blant urfolk i Amazonas i Brasil, ga meg nye erfaringer og perspektiver på hvordan utdanning og opplæring må tilpasses lokalbefolkningas behov og levemåter. Som oftest reiste jeg med lokale eksperter som viste vei, både i det geografiske og kulturelle landskapet. Det har brakt meg til land og steder som ikke akkurat er yndete turistattraksjoner. Flyktningleire, etterkrigssoner, isolerte landsbyer der borgerkrigen akkurat er slutt, men hvor det fortsatt ulmer. Reisene er lange og krevende, men det er på de mest bortgjemte steder man kan finne svar på et lands tilstand.

I min barndom kjente jeg ingen som kunne fortelle meg om verden utafor Norge. Mennesker med et annet utseende, en annen hudfarge og et annet språk var like uvirkelige som landene med de rare navnene på globusen. Jeg kunne sitte og snurre på den pappjordkloden og gjenta Øvre Volta, Ceylon, Burma. Bildene av land og uendelige hav måtte vi lage sjøl.

Det var først da jeg begynte å lese, at jeg ante konturene av noe større. Barnebøkene var amerikanske, og hovedpersonene het John og Barbara, Judy og Michael. Filmene om Hopalong Cassidy til hest på prærien eller Rita Hayworth som smilte mot oss iført tettsittende badedrakt, var uvirkelige, som et eventyr. De viste en verden som lå langt fra vår hverdag og fatteevne.

Om sommeren dro noen av venninnene mine til slektninger på landet. Jeg misunte dem som hadde besteforeldre på Toten eller ei tante med plankehytte på Lindøya i Oslofjorden. Da jeg fikk vite at jeg kunne få være med familien til venninna mi på sommerferie i Nordmarka, tok mamma meg med til byen for å kjøpe badedrakt. Jeg var ti år og kunne ikke svømme, men med ny strikkbadedrakt var det kanskje håp om å lære takene i løpet av sommeren. Vi tok toget til Snippen stasjon, der vi skulle bo i ei lita tømmerhytte i tre uker. Jeg gleda meg vilt og skrev brev hjem om bær og badeturer, kortspill og hvor brune vi hadde blitt.

Ti år seinere bega jeg meg for første gang aleine ut i verden. Jeg hadde lenge drømt om å dra utenlands, og gleda meg til å møte nye mennesker og lære fremmede språk. Jeg tok farvel med foreldre, familie, kjæreste og venner og starta med blanke ark i et land der jeg skulle få nye venner, jobb og nye kjærester.

Mitt første møte med landsbygda i Afrika på 90-tallet gjorde inntrykk. Hva tenkte de om livet, de arbeidsomme, utholdende bøndene som bodde i enkle hytter med jordgulv, uten strøm og med lang vei til en drikkevannskilde? Siden jeg kommer fra en arbeiderklassefamilie med en bestefar som la togskinner og tidlig måtte ut og forsørge seg sjøl, starta jeg med å fortelle dem om han. Og om faren min, som etter folkeskolen var nødt til å jobbe som visergutt, og om bestemora mi, som arbeida på tobakksfabrikk. Om fattigdommen på Kampen, der faren min vokste opp. Foreldrene jeg møtte, satt med store øyne og hørte på. Jeg tenkte det kunne skape en slags fortrolighet mellom oss, at en felles erfaring om fattigdom og enkle kår skulle bringe oss sammen, at de ville forstå at jeg var en av dem. I stedet gikk det gradvis opp for meg at fattigdom ikke betyr det samme her som hjemme. Ikke engang armoden på mine besteforeldres tid kan disse småbøndene fatte. For dem er Norge paradis på jord, et forjettet land der tilværelsen er lett og bekymringsløs – omtrent slik jeg trodde Amerika var da jeg var barn. De har ikke sett hovedstaden i sitt eget land engang, men forflytter seg bare til nærmeste landsby for å selge frukt og grønnsaker eller for å finne bedre jord som følge av tørke og flom.

Guro-distriktet i Manica-provinsen i Mosambik var det første området jeg ble sendt til for å evaluere hvordan det sto til med undervisninga der. Det er et distrikt med spredt bosetting, lang avstand til skoler og helsevesen, dårlige veier og manglende infrastruktur. Vi besøkte nesten alle skolene. Det som slo meg, var hvor takknemlige elever, foreldre og lærere var for at det endelig kom noen fra byen som viste interesse for dem. De fortalte om langt mer enn det som foregikk i klasserommet. Rapporten jeg skrev het “Education is our hope for the future”. Foreldrene hadde ikke gått på skolen, men håpa at utdanning kunne være inngangsbilletten til et bedre liv for barna.

Under et annet oppdrag kom vi til et sted der det hadde vært oversvømmelse, og skolen hadde gått med i dragsuget. Det er stadig oversvømmelse her, fortalte skoleinspektøren, vi har bedt dem om å flytte til et annet sted som ligger høyere. Der kan de få hjelp til å bygge ny skole. Men bøndene ville ikke flytte på seg. Da flommen var over, dro de tilbake til det stedet hvor de alltid hadde bodd, der forfedrene var begravd.

Hong Kong

7. reisebrev

Togstasjonen i Guilin ligger et godt stykke fra sentrum. Slik er det i andre kinesiske byer også. Ikke som i Norge hvor stasjonene befinner seg på et sentralt  sted i byen. Det fins både saktegående, raske og veldig raske tog. Om man har god tid, er det ingenting i veien for å bruke tog som turist i Kina. Det er en rimelig og pålitelig måte å komme seg rundt på.  Vi traff flere utlendinger som benytta seg av det.  Tog er rimelig –  prisen avhenger av hvor fort de går. Nå har ikke vi peiling på hvordan man bestiller billetter, for det var det Kina reiser som tok seg av, men det kan man finne ut av uten å kunne kinesisk.

Vi hadde blitt advart om at bagasje blir kontrollert på stasjonen. Det er betryggende. Ganske merkelig at kofferter og annen bagasje på tog i Norge ikke blir kontrollert. Man kan gå ombord med både pistoler, bomber og kniver i håndbagasjen. Vi hadde ren samvittighet, men nok en gang var det noe i Bårds koffert som skulle fram i lyset. Vi hadde hørt om turister som ble fratatt lommekniver på tog, vi hadde to i kofferten og var forberedt på at vi måtte kjøpe nye i Hong Kong –  de er uansett Made in China (kjøpt i Norge). Kontrolløren overså knivene, men løfta triumferende opp en boks med billig barberskum fra Norge (made in England), snudde og vendte på den, og la den pent tilbake i kofferten.

Det var stappfullt i den store hallen ved togstasjonen, togene er presise og avgangene blir  annonsert muntlig og på lystavler. Om du mot formodning ikke finner vogna du skal sitte i,  står det flere offisielle veivisere på perrongen og hjelper deg. Vi trodde vi skulle på 2. klasse, og oppdaga først da vi kom ombord at det var førsteklasses seter vi hadde fått.  En billett fra Guilin til Hong Kong på første klasse koster rundt 600 kroner. Det er sikkert like behagelig på 2. klasse.  Distansen fra Guilin til Hong Kong er 518 km og det tok 3,5-4 timer med bullet train, rask som ei kule. Topp moderne, snacks underveis og lystavler som viser både hvor fort det går og varsler stoppested. Det var ikke så mange tuneller,  fint å følge med på landskapet vi passerte, store byer, industri, skog og elver.

Vel framme, var neste skritt å ta ut penger fra en ATM maskin. Det gikk fint for meg, men mitt reisefølge fikk bare en kvittering, ingen penger og ikke noe kort tilbake. Maskinen hadde slukt det. Det var søndag og banken var stengt. Da var det godt å ha ekstra kort og til og med euro som vi hadde kjøpt på Gardermoen.

En trenger ikke visum til Hong Kong, vi fikk en oppholdstillatelse. Det var befriende å trille kofferten gjennom en togstasjon og ikke en flyplass. Digg.  Det hadde sikkert gått an å ta metro til hotellet, men vi ble anbefalt drosje. YMCA Salisbury avenue, sa vi til den kvinnelige sjåføren. Og  var fremme på et blunk. Supert hotell, nær havna, og restaurant på gatenivå. HK ligger ved kysten mot Sørkinahavet og omfatter en stor halvøy, samt 235 (!) øyer, den størst er HK øya.

Hong Kong hadde stått på ønskelista vår, men vi spurte for sikkerhets skyld vår reiseoperatør om det var trygt der. På norsk TV så vi  maskerte ungdommer og slåsskamper mellom politi og demonstranter. Det må visst være noe farlig og skremmende i et land for at det skal kvalifiserer til å komme på TV. Men vi lar oss ikke skremme av demonstrasjoner; vi kunne jo komme til å oppleve et historisk øyeblikk. Det var  spor etter slagord enkelte steder, men ellers ingen tegn på opprør og ødeleggelser der vi befant oss.  Det bor 8 millioner mennesker i Hong Kong. Det bygges i høyden.

Jeg har allerede skrevet  litt om Kinas historie i det 3. reisebrevet – fra Shanghai. HK ble okkupert av England i 1841 og året etter , som følge av Nanjing traktaten, ble den en britisk kronkoloni. Det var et ydmykende nederlag for kineserne.  De måtte åpne for handel av opium og andre varer både i HK og andre byer. Britene utvida sine territorier. Både i 1860 og 1898, ble det inngått avtaler om områder britene skulle kontrollere på Kowlon halvøya. Den siste i 1898 var en leieavtale på 99 år. Områdene fra 1898 kalles fortsatt «de nye territoriene».

I 1997 overtok Folkerepublikken styringa, men HK fikk rett til å beholde en kapitalistisk økonomi og styresett i (minst) 50 år.  HK er  «en spesiell administrativ region». Et land, to systemer, er slagordet. Demonstrasjoner og krav om mer demokrati har pågått over flere år, og det er ikke godt å si hvem som til enhver tid står bak disse kravene og hva de konkret ønsker. Det brennbare spørsmålet i byen slik jeg ser det, er mangel på boliger. Folk bor trangt og dyrt.  Vi ble vist rundt i boligområder der det nå er butikker, atelier og kafeer, som i tidligere tider var små og trange leiligheter med utendørs kjøkken og felles bad. Det har skjedd forbedringer, men det er mange om plassen.

Opprørerne blir framhevet som modige ungdommer som kjemper for større frihet, men de voldelige metodene tar mange avstand fra. Vi hørte rykter om at lederne ikke er så rene og ranke som de blir framstilt,  og at de får økonomisk støtte fra andre land. Det har visstnok dukka opp noen utenlandske nasjonalister i demoene også. Og hvor befinner Hong Kongs berømte mafia seg i dette bildet? Det fins en mafia, fortalte guiden, men den arbeider  i det stille og har sine egne lover og regler. Oppgjøret tar de på kammerset, og vi hører ikke så mye fra dem.

Det er sikkert ingen hemmelighet blant kinesere at det er utenlandsk infiltrasjon i HK, ryktene florerer og hva som er sant og usant er det umulig å finne ut av. Det er hvert fall ikke merkelig at Kina føler seg truet av vestlige makter som nå beveger seg sakte mot deres territorier i sørøst Asia. Landets historie er full av eksempler på hvordan både vestlige land og Japan har invadert Kina og hva det har ført  til av vedvarende, blodige kriger og enorme tap og lidelser for befolkningen. Men det er ingen grunn til å frykte militær invasjon fra Kina, de driver heller med fredelig handelsinvasjon og smarte oppkjøp av havner og eiendommer i andre land. Det siste er at de hjelper afrikanske land med å bygge store fotballstadion.

Før vi kom til byen, tenkte vi at det var bra om Folkerepublikken Kina lempa litt på kontrollen over HK og åpna for mer lokalt demokrati. Men det er delte meninger om det som skjer i HK.  Vi er jo kinesere, sier folk, og ja, det  forsto vi også da vi gikk rundt i gatene. De er faktisk kinesere. Over 90% har kinesisk avstamning, og kinesisk er deres morsmål. Slett ikke alle kan engelsk. Jeg hadde forestilt meg at nesten alle gjorde det, og at de jobba i bank og bodde i fine boliger. Men de fleste er i servicenæringer, det er handel og kapital det dreier seg om, og det er anslått at det er over 200 000 hushjelper fra Filippinene og Indonesia i byen. Det som en gang var en lite sted for fiskere og perledyrkere,  har blitt blitt en forvokst storby med handel, finans og servicenæringer.  Boligsituasjon er virkelig prekær. De fleste turistene er kinesere som kommer i grupper fra Kina og andre asiatiske land. Under oppholdet fikk vi vite at turiststrømmen fra Kina er dalende. Hva den egentlige grunnen er til det, er ikke godt å si.  Knuter på tråden mellom fastlandskinesere og Hong Kong?

På overflaten, i bybildet, ser alt pent og pyntelig ut.  Det er en fabelaktig by, absolutt et besøk verd. Temperaturen er behagelig, rundt 22-25 grader. Mange store overraskelser. Først og fremst den vakre beliggenheten ved sjøen, sjøpromenader, øyene som ligger strødd ut over, grønne fjell, de gamle båtene som pendler mellom øya og Kowlon, overfarten tar ca 5 minutter. Et fantastisk nett av offentlig transport. Rimelig, selv om det er et samarbeid med private. Og med Octopus kort kommer du  deg rundt med metro, buss, båt, tog og trikk. Det kjøper du på metrostasjonen. Klikk, klikk, – vi klikka oss fram, sutalaust. Transportsystemet er simpelthen supert.

Visste du at Hong Kong beboere verken sykler eller kjører bil i byen? De går. De som kjører fine biler, gjør det bare for å vise seg fram, mente guiden. Men i byen er det jo restriksjoner, vanskelig å finne parkering, dyrt, og en trenger ikke bil. De går altså til og fra jobben og blir veldig spreke av det. I dress og slips, høye hæler og med elegante kjoler, traver de i vei. Ned og opp. Mange bor høyt oppe, ved fjellene rundt, og rulletrappveien om morgenen vender nedover, og oppover om kvelden når de skal hjem. Det er trafikk på veiene, men så å si ingen sykler. Det mest geniale er gågatene som hever seg over biltrafikken. De er brede og der er det bare adgang for gående. Et sinnrikt system, med avstikkere inn til butikksentra, og til vår overraskelse var vi plutselig inne i en bank. En fysisk bank, ikke slike vi hadde i Norge i gamle dager, men mye høyere og flottere, med overlys og vakkert interiør. Det står faktisk folk i kø ved lukene i banken. Ingen vakter stopper oss, vi kan gå rundt og beundre bygningen. Omvisningen i byen varte i fire timer, litt drøyt for en hofteoperert. Men det er virkelig mye fint å se, trange gater, små barer, markeder og aktiviteter over alt. Parker, engelske kirker, skoler, universitet. Vi tok metro til en annen bydel der gatene var fulle av salgsboder og flere butikker hadde spesialisert seg på bare én ting, for eksempel magneter, knapper eller silkebånd!.

Hong Kong damer er veldig elegante, noen har dyre moteklær, andre går i dongeri, men de ser likevel flotte ut. Noe jeg lot meg forføre av , var de lekre hodeplaggene mange iførte seg. Sveisen stripete caps, store og små hatter i alle slags farger og fasonger, så jeg lot meg friste.  Det er enorme kjøpesentra med butikker av alle slag i mange etasjer, og det er lett å gå seg bort.  Du finner simpelthen alt du trenger, og også det du ikke trenger, men prisene er høye på de fineste stedene. Det fins rimeligere butikker også. Har du noen gang lurt på hvorfor det er så mange – særlig unge – kinesere som går med store munnbind? Det sies at de gjør de fordi de ikke skal smitte andre når de er forkjøla. De blir lært opp til det på skolen. For meg ser det nesten ut som det er blitt en mote. Jeg spurte ei ung jente om hvorfor hun gjorde det, og til min forbauselse svarte hun at det var fordi hun ikke hadde sminka seg i dag morges! Hun hadde dårlig tid. Du får antagelig et annet svar av andre.

Vi tok også gammeldags to etasjes trikk  – de går sakte og er en fin måte å oppleve byen på. Trodde det bare var en slags turisttrikk, men nei, den var full av lokale. Og grunnen til at de valgte trikk og ikke buss eller metro, var at trikken var billigst.

Maten er et kapittel for seg, der er det også stor variasjon i tilbud og priser. Vi var så heldige å bli invitert til et utsøkt måltid i en hemmelig klubb, China club, huset var fylt av antikviteter, gamle bilder fra 70 tallet, malerier og snurrige gjenstander. Et uforglemmelig besøk.

Den siste dagen dro vi med båt til øya Lamma, der fikk vi gått tur på en grønn øy og sannelig ble det ikke også et bad på en hvit strand. Sjømatmåltidet etterpå var over all forventning. Et flott punktum for en begivenhetsrik tur. Anbefaler Hong Kong på det varmeste!

I løpet av disse ukene har vi sett og opplevd mye forskjellige. Kontraster mellom by og land, landskap, væremåter, mat, drikke, ja Kina er et stort og mangfoldig land. Vi er mektig imponert. Men hvor skal dette ende? Kinas vekst har vært voldsom og det så en stund ut som den vokste seg rett til himmels. Det var byggeaktivitet og store drømmer overalt. Nå har det dempa seg. Det går ikke like bra for landet. Noen sier at oppdragene heller går til India eller Sør Korea. Der er det billigere arbeidskraft.  Vi har bare sett en liten flik av dette enorme landet, det er fortsatt mye vi ikke forstår og aldri kommer til å se. Men jeg har hvert fall lært at jeg ikke stoler på det som står i vestlige media om landet. En må leite etter alternative forståelser og kilder. Og stille spørsmål. Til slutt vil jeg takke Kina reiser for fint program og god service!

 

 

 

 

Longsheng og Sanjiang

6. reisebrev

Neste stopp  var Longsheng, også kalt Longji ris terrasser. Vi reiste med bil og guide  på superfine veier i ca 3 timer for å komme dit.  Motorveiene i Kina er upåklagelige. De har gjort store innhugg i naturen for å få lagt dem så rette og breie.Når en skal lage veier i Kina, må en tenke stort og bredt.

Her fikk vi se et ganske annet landskap enn i Yangshou. Lange strekninger med tjukk skog som  ligna på gran og/eller furu. Da fikk vi en påminnelse om hvor variert landet er. Det er ikke sånn at det bare er byer og småbyer hvor folk bor tett i tett og det er trangt om plassen. Mange steder bor det ikke folk, eller de bor spredt, og det er hvert fall god plass til flere. Det er selvfølgelig barskere å bygge og bo høyt til fjells. Men når en kan dyrke ris der, så kan en vel også dyrke andre ting.  Det fikk vi bekrefta da vi kom fram. De dyrka tomater og andre grønnsaker.

Vi skulle opp på et fjell på omtrent 1000 moh, det var litt svingete oppover, men ikke på langt nær så kronglete som vestlandsveier i Norge.  Store turistbusser fikk ikke kjøre på den veien, turistene ble frakta opp i mindre busser. Veldig smart.

Ris terrassene er  et  populært turistområde, mange kommer dit på dagstur fra Guilin. Høye fjell, mektig utsyn og det er ikke til å forstå  hvordan bøndene har klart å lage et så sinnrikt system for risdyrking på et så bratt sted.  Det er flere landsbyer i området, i noen av dem bor Yao folket, der kvinnene er kjent for sitt lange hår. Det er konkurranser om hvem som har lengst  hår. Og om du betaler litt, viser de fram hårprakten sin. Heldigvis kom vi ikke til Yao landsbyer. Det er pinlig å bare ta en titt innom for å se dem stille seg ut med folkedrakt og utslått hår. Det som er annerledes og eksotisk biter turister gjerne på. Men Yao kvinnenes dagligliv er noe ganske annet enn å vise seg fram. Landsbyene de bor i er ikke så lett tilgjengelige og det er færre turister der. Skal du bli kjent med dem, må du være der mer enn én dag. Og da vil jeg anbefalt å bo i en en familie, ikke på hotell.

Det er 56 etniske grupper i Kina som har status som nasjonale minoriteter. De utgjør under 10% av den samlede befolkningen.   Jeg har arbeida blant etniske minoriteter og urfolk  i Amazonas og  Nord Thailand, så dette var noe jeg ønsket å lære mer om. Minoriteter og urfolk er ikke populære i land som har som mål å bli moderne og framtidsretta. På reiser i LatinAmerika og Asia har jeg sett hvordan de blir omtalt og behandla. Makthaverne vil helst ikke snakke om dem, de er til hinder for gjennomføring av storslagne planer om  å utvinne mineraler og naturresurser som ligger under jorda der de innfødte har sine territorier. I Argentina for eksempel, var det ingen som ville snakke om etniske minoriteter, om dem som bodde der før europeerne kom.

Nå er det ikke slik at alle  minoriteter ønsker å bo på egne områder og leve som deres forfedre har gjort. Mange bosetter seg i eller nær byer og er ikke interessert i å flagge sitt etniske opphav. Flere steder på vår reise fikk vi kjennskap til muslimer som hadde slått seg ned i tettbygde strøk eller  i mindre bosettinger,   og rett ved der vi bodde i Guilin var det en moské.

Kina har altså anerkjent 56 etniske grupper, det kan godt være mange fler, men de er for få til å nevnes. Det er fri religionsutøvelse. Hvordan det praktiseres er en annen sak. 92% av Kinas befolkning er Han kinesere, og nyheter om Kinas nasjonale minoriteter er det sjelden vi hører noe om. Bortsett fra når det dreier seg om noe negativt oppsiktsvekkende, som undertrykking av uighurer i Xinjiang.  Jeg veit ikke nok om uighurenes frigjøringsbevegelse, noen kaller dem terrorister, andre frihetskjempere,  og hva som er sant og usant  av det vi får høre på nyhetene, er ikke godt å si.  Det jeg veit er at  Xinjiang er en stor og sammensatt autonom region,  der 46 av de nasjonale minoritetene er representert.  40% er uighurer og 40% Han kinesere. Situasjonen er mye mer politisk krevende i Xinjiang enn i de områdene  vi besøkte  der minoriteter nærmest er en kuriositet.

Vi  skulle til landsbyen Ping’An der Zhuang folket bor. Zhuang er en av de største nasjonale minoritetene, og har historisk  hatt nære bånd til Han kinesere. Vi måtte krabbe oppover steile steintrapper for å komme til Ping An hotell,  gjennom trange gater med salgsboder og restauranter på begge sider. Her er det så å si bare trebygninger. Trær er det nok av. Men det blir smalt og trangt fordi husene bygges i en slags kløft og det er stadig utvidelser på gang.  Uferdige bygninger overalt, materialer av alle slag ligger og venter på å bli tatt i bruk. Guiden fortalte at bøndene veksler mellom å bygge og dyrke, avhengig av årstidene. Det samme så vi i Sanjiang. Der var det også en hektisk aktivitet på byggefronten, noe skulle rives og bygges opp, eller rehabiliteres. En kan ikke si at kinesere ligger på latsida. De er driftige og utholdende.

Etter en deilig, enkel lunsj, med bambusspirer, suppe og vidunderlig sopp,  og en høneblund etterpå, dro vi på fjelltur om ettermiddagen. Vi hadde sett lange tog med turister som gikk opp fra en annen kant, de bukta seg som ormer oppover langs risterrassene. Jadedragfjellet blir det kalt, fordi det ser ut som en drage. Men det var bare dagsturister som skulle hjem samme dag. Det var mye roligere da vi starta vår ettermiddagstur. Forføreriske skilt som «7 stars around the Moon viewpoint» og «Nine dragons and five tigers viewpoint», forteller noe om fantasifulle formasjoner i landskapet, og utsikten blir bare bedre og bedre jo høyere opp man kommer. Langs stiene traff vi lokale bønder som solgte forfriskninger, på  et sted kjøpte jeg grønn te og sitronpepper.  Den grønne teen jeg fikk i en liten gjennomsiktig plastpose, er den jeg har hatt mest glede av her hjemme så langt. Den var rimelig og du trenger ikke mange teblader før det smaker. Sitronpepper fra Ping’An er heller ikke å forakte. I butikkene lenger ned er det sekk på sekk med tørka sopp,   et eldorado for en soppelsker.  De tørker soppen og det er mye å velge mellom.

Turen var bokstavelig talt et høydepunkt for oss. Sola var på hell, det var klart og fint vær.  Det var særlig kvinner som arbeida i risplantasjene, eldre kvinner. De arbeider hardt fra morgen til kveld. Jeg undrer meg på om den yngre generasjon tar over etter sine foreldre, eller om de flytter til byen for å få et enklere liv. Tilbake i hotellet spiste vi en velsmakende middag, mest grønnsaker. Faktisk syns vi at maten vi fikk på det enkle hotellet var friskere og bedre enn noe av det vi hadde fått på fine restauranter i byene. Natta derimot ble en prøvelse, det var usedvanlig kaldt, vi angra på at vi ikke tok med varmere klær,  og sengene var  steinharde, så det var nok med en overnatting.

Neste dag dro vi videre til Sanjiang, som ligger noen timers kjøring fra Longji. Vi er fortsatt  nord i Guangxi Zhuang autonome region. Sanjing, betyr tre elver. Hoveddelen av befolkningen er fra Dong minoriteten, men den er også influert av både Han og andre etniske grupper. Dong er kjent for sin sang og for sine mange festivaler. De lever av skogen, teplantasjer og det de dyrker.  Stedet er mest kjent for det de kaller vind og regn broer. En flott trebro fra 1924, Chengyang brua, er den mest kjente.

Teseremoni i kaffebaren

Vi bodde i Sanjiang Gulou Gjestehus, og fikk et stort og fint rom, med balkong, gode senger og moderne baderom. Fin utsikt mot elva og teplantasjer. Maten ble laget av stolte kvinner som sto på kjøkkenet med store wok’er og kokkelerte. Under omvisningen i byen kunne vi beundre detaljer i trebebyggelsen, drum towers og forsamlingslokaler.

Vi ble kaffetørste, men det var umulig å finne et sted hvor en kunne innta en kopp kaffe. Her er det te som gjelder.   Men så dukka det opp et skilt, her kan du få kaffe, og vi gikk inn i det vi trodde var en kaffebar, som også var et gjestehus. Et flott, gammelt trehus hus, og mannen som eide boligen kom himself ned med en pose italiensk kaffe og satte i gang. Vi fikk akkurat den kaffen vi ønska. Der ble vi sittende, og etterhvert kom det flere menn inn som satte seg ved et bord og røyka. De drakk verken kaffe eller øl, men te. No English, sa de, men en av dem kom bort til oss og sparka med foten, Norway, football, sa han. Så begynte teseremonien, de prata, røyka, og drakk te, og det de diskuterte var ikke fotball, men kvaliteten på teen. Hver ettermiddagen samla vennene seg for teseremoni.

På veien tilbake til Guilin hvor vi skulle ta toget til Hong Kong neste dag, stoppa vi i Liuzhou for å se på innendørs markedet der. Trodde jeg hadde sett det meste av markeder i mitt liv, men dette overgår alt. En blanding av levende og døde dyr, ferske og tørka grønnsaker, blomster, sopp, frukt, sjømat og bøker, medisinske planter og urter og mye annet smått og stort som jeg ikke trodde hadde noe på et marked å gjøre. Et infernalsk høyt støynivå hører med. Men jeg klarte da å kjøpe stjerneanis, noe det er mye av i Guangxi.

I neste episode skal vi med bullet tog til Hong Kong,  et flott punktum med utropstegn på en variert og spennende tur.