Leave no trace

Denne perlen av en film er som en varmende sol i mengden av støyende og masete filmer som skal få oss til å grøsse, le eller gråte. Debra Granik heter regissøren.

Den handler om forholdet mellom en far (Will) og hans tenåringsdatter (Thom) og deres omflakkende og usikre tilværelse som husløse i skogen i Portland. Faren er krigsveteran og har nok sine grunner til å isolere seg fra omverdenen, men vi får ikke vite om dette er noe de har valgt eller blitt tvunget til. De lever nøkternt, og klarer seg med det lille de har og det spiselige de dyrker og finner i skogen, men frykter dagen da gjemmestedet deres vil bli oppdaget  og de blir tvunget på flukt. Politiet finner dem og de blir tatt hånd om av sosiale myndigheter som vil ha dem inn i folden. Thom må gå på skole og faren må i arbeid og de må bo i et vanlig hus. Møtet med sosialvesenet er verken brutalt eller umenneskelig, hjelperne gjør så godt de kan, men løsningen deres passer ikke denne familien, de lengter tilbake til friheten i det grønne. De liker seg ikke, og når vi ser huset de blir tilbudt med faren og datterens øyne, virker det sterilt og kjedelig i forhold til det de har forlatt i skogen. Særlig faren uttrykker motstand mot en moderne siviliserte levemåte og når de blir tilbudt mobiltelefoner,  takker han nei, mens datteren gjerne vil, men føyer seg etter faren. En spirende motstand.

De pakker sekkene og drar tilbake til hjemlige trakter der de finner  et nytt tilholdssted.  Denne gangen i et bomiljø som passer dem bedre, hos outsidere som har funnet seg til rette i  campingvogner i skogen. I dette lille samfunnet møter de likesinnede i alle aldre som tar vare på hverandre og deler på det de har.

Det som gjør filmen så varm og annerledes er hvordan forholdet mellom far og datter er skildret. De er annerledes, de har  meldt seg ut av mainstream samfunnet og lever i utkanten, det er bare de to og de er veldig avhengig av hverandre.  De små detaljene, stedet hvor de oppbevarer viktige papirer og andre minner, bærer de alltid med seg, de eier lite og kan flytte raskt. Faren har gitt henne alt hun trenger av kunnskaper og ferdigheter, men Thoms utvikling fra tenåring til voksen gjør at hun etterhvert ser annerledes på livet enn faren og må ta sine egne valg. Den viser også solidaritet, vennlighet og varme de får fra andre de møter som er i samme båt. Men det er ikke en film med lange dialoger og spektakulære hendelser, det er den lavmælte hverdagen,  det de gjør, det praktiske og nødvendige, som forteller deres liv og historie.  Den løfter verken pekefinger eller fremmer ideologiske budskap, men gir en lang ettertanke om de mange som lever marginalt og fortsetter med det, sammenlignet med oss andre som lever med fastlagte rutiner omgitt av materiell velstand.  På noen måter minner den om filmen Captain Fantastic og hva som skjer når en familie bryter med vanlige normer  og lever «i pakt med naturen».

Thomasine Mc Kenzie gjør en fabelaktig innsats som «datteren», en stjerne vi sikkert kommer til å se i flere filmer, og Ben Foster er  en flott og troverdig «far». Anbefales på det aller, aller varmeste!

PS For noen år sida mens jeg var i Frankrike, leste jeg en artikkel om en far som hadde rømt med sine to sønner og skjulte seg i skogen/villmarken i Frankrike. Grunnen til det dramatiske valget var at han etter å ha blitt skilt fra barnas mor, hadde blitt nekta å treffe dem. Saken ble med jevne mellomrom omtalt i franske aviser. Politiet var etter dem. Nå var sønnene voksne, og jeg leste med stor nysgjerrighet hva de tenkte om villmarkslivet de hadde opplevd med faren i 11 år. De var forbløffende reflekterte og modne og da jeg så dem på TV,  ble jeg imponert over hvor trygge og selvstendige de virka. Etterpå leste jeg boka om faren Xavier Fortin og sønnene hans, Hors système, Onze ans sous l’étoile de la liberté. Interessant og spennende lesning. For dem som leser fransk.

 

 

Mor om natten

Denne boka har fått glimrende anmeldelser, ser jeg – «lysende ærlig om liv og død», skrev Klassekampens anmelder.  Har aldri lest noe av Niels Fredrik Dahl før, men boka ble sterkt anbefalt av en skrivevenn og jeg  ble nysgjerrig. Dahl har skrevet flere bøker og  diktsamlinger og fått gode omtaler. Denne har en poetisk språkdrakt, velvalgte ord og setninger som du kan lese om og om igjen. Det er som et langt dikt, eller mange små om du vil, og den har åpenbart språklige og litterære kvaliteter, men jeg blir også frustrert over den knappe stilen.  Syns ikke jeg blir kjent med noen av personene, heller ikke «jeg» personen – forfatteren.  De forblir vage, tause og stive, og det er kanskje det han vil formidle, slik var det i hans familie.  Historier og observasjoner kommer stykkevis og delt, som en minnestrøm og pendler mellom tid og sted. Antydninger,  overraskelser, gjentagelser, ord og setninger biter seg fast. Formen overlater til leseren å finne ut hvordan ting henger sammen og lure på det som ikke står der. Det kan være fint, men også krevende for leseren.

Moren hans skrev nattbok,  ikke dagbok. I nattboka skriver hun om om det svarte,, marerittene, det intime og  og vanskelige som hun ikke har fortalt til noen andre. Det er om natta hun har tid, tenker jeg. Det er mange kvinnelige forfattere som skriver om natta, de har andre ting å tenke på om dagen når små og store mennesker krever dem. Sønnen får overlevert nattboka når moren er gammel, men «far må ikke se den».   Det er en tillitserklæring å gi den til sønnen, tenker jeg, kanskje er han den som står henne nærmest og den eneste som kan forstå. Han er motvillig og åpner den først lenge etter morens død.

Morens sykdommer preger i sterk grad oppveksten hans, hun har forferdelige migreneanfall som må fortone seg som skremmende for et barn, men han lærer seg å gå stille i dørene, liste seg på tå, lure seg unna og saumfare foreldrenes skap og skuffer når ingen ser han. Han prøver å gjøre seg usynlig så han ikke blir lagt merke til, svarer høflig og bukker, men holder på med sitt i det skjulte. Jeg får noen assosiasjoner til Johan Borgens «Lilleord», en splittet personlighet, som det heter. Moren fant aldri fram til hvem hun skulle være, hun gjettet seg fram, tok feil, men klorte seg fast, slik overlevde hun, og sønnen strever med det samme.  Kunsten er å ikke bli avslørt – og frykten er å bli avslørt. «Alle vil bli sett som den de er, sier vi, men kanskje det vi egentlig vil, er å bli sett som en annen enn den vi er, og at frykten, den som trykker, som av og til lammer, skyldes at vi er redd for å bli sett som den vi er», skriver han.

Moren begynner i psykoanalyse, hun gikk fem år i psykoanalyse, men mener at hun aldri viste seg fram for psykoanalytikeren som den hun var. I nattboka kommer hun med intime betroelser. Der skriver hun det hun ikke forteller til psykiateren.  Hun ønsker seg kjærlighet og ømhet, fysisk nærhet, men er samtidig  livredd for det, selv overfor barna og mannen. Hun lengter etter menn, å bli sett av dem, og ha en kropp som kan elske. Hun får et nært forhold til psyoanalytikeren,  men blir hun bedre av  behandlingen? Kanskje er hennes psykiske sykdom arvelig? Sønnen er redd for å bli som moren, som stadig uttaler en lengsel om å forlate livet, det er uutholdelig, jeg vet ikke min arme råd, er  uttrykk hun stadig bruker. Det krever mye å late som man er noe annet enn den man er, å ta på seg en forkledning, en rustning. Du må være på vakt.  Første gang moren forteller sønnen om forfatteren Hjalmar Gullberg som tok livet av seg fordi han ikke holdt ut sykdommen, er sønnen ganske ung og føler seg fram i samtalen. Hva skal han si når han ikke har lyst til å høre hva moren har på hjertet? Han svarer med,  Ok.  Men når  han har gjort det et par ganger, sier hun. Du vet at vi ikke liker at du sier Ok. Det er lett å tråkke feil, bedre å si Ja enn Ok. Handlingsrommet blir trangt.

Det fins en far, han kommer og går, men hvem han er, er det ikke lett å si. Han er glad i fotturer og å synge, han kan mange språk og kan være munter og glad,  Forholdet mellom moren og faren må vi gjette oss til og det gjelder også forholdet mellom far og sønn og sønnens forhold til «søstrene» sine.  Jeg personen vokser opp i en borgerlig familie på vestkanten der fasade og gode manerer var en dyd. Men heller ikke på østkanten i en vanlig arbeiderklasse familie der jeg vokste opp, var det vanlig med fortrolighet og intimitet mellom foreldre og barn. I min generasjon fortalte vi aldri noe viktig om oss selv til foreldrene våre, vi betrodde oss til venninnene.  Uten bestevenninnene hadde vi ikke overlevd.

I stedet for å komme nærmere inn på moren  og resultatet av psykoanalysen, forteller forfatteren flere små historier om seg selv som barn og ungdom,  rørende, fine  historier som forteller noe om tidsånden og hans egen usikkerhet. Jeg syns at de historiene kunne vært utvidet så vi kunne bli bedre kjent med både han og moren.

På tross av løse tråder, får jeg mange assosiasjoner til disse kvinnene, våre mødre og tanter, mange av dem var hjemmeværende. Det  virker ikke som forfatterens mor var det, kanskje hadde hun deltidsjobb, hva slags liv levde de bak gardinene, hvordan fikk de bekreftelse på seg selv? Min mor gikk også 5 år i psykoanalyse, hun var riktignok litt eldre enn Mor om natten, men å begi seg ut i psykoanalyse, var ingen spøk. Det var en modig beslutning og kanskje den eneste mulige, når «en ikke vet sin arme råd». Det var ikke noe man snakket høyt om i en familie. Roy Jacobsen har også fortalt en historie om moren som fikk psykiatrisk behandling mens barna ble fortalt at hun var hos tannlegen.  Jeg kjenner igjen beskrivelsene i boka av angstnevrosen som min mor også hadde, selv om den ikke er lik, ligner den. Det var ikke så mange andre tilbud enn psykoanalyse den gangen. Men min mor ble ikke bedre av det.

Flere steder trekkes episoder og hendelser fra krigen inn, samt historier fra morens oppvekst, som kan gi innsikt i hennes personlighet.   Men egentlig handler boka mer om forfatterens liv enn morens. Eller det handler om begge to, selv om historiene er parallelle, ikke knytta sammen. De er begge ulykkelige, forknytt og hemmelighetsfulle. Sønnen blir etterhvert mer opprørsk, han løser sine problemer med alkohol og kvinner, det blir en evig runddans, som forverrer hans sinn og arbeidskapasitet. Særlig er fortellingene om hans kamp med Kong Alkohol drivende godt fortalt, ærlig og brutalt.  Men det som gjør at leseren holder ut, hvert fall denne leseren, er det sterke, dirrende og inderlige håp som ligger i kjærligheten mellom han og ektefellen. Det gjør at han holder ut og klorer seg fast. Å klore seg fast, ikke gi opp når man ikke vet sin arme råd.

 

 

Beast

Denne psykologiske thrilleren foregår på en engelsk øy, Jersey. En øy med fjell og hav rundt passer godt til historien om hva som kan skje i små, trange samfunn.

Hovedpersonen Moll er 27 år og bor fortsatt hjemme hos sin familie, med en kontrollererende mor og en syk far. Det starter med Molls bursdagsfeiring. Hun føler seg utilpass og ensom. Merkelig nok framstår  hun som familiens sorte får eller elefanten i rommet, som vi sier nå,  noe skremmende som vi ikke vet hva er   Den borgerlige fasaden og krampaktig vellykkethet knuger og holder henne nede.  Molly er forknytt, har lav selvtillit og skader seg selv. De første scenene tegner et knapt og effektivt bilde av denne unge kvinnen.  Hun er som en tikkende bombe, det vises med ansiktsuttrykk og mimikk. Mesterlig spilt av av Jessie Buckley. Etterhvert får vi vite hva som skjuler seg i Molls fortid, hva hun har gjort som er grunnen til at hun blir overvåket av familien og beskrevet som «vill». Da begynner det å bli spennende.

Hun forlater bursdagsfesten og treffer en ung mann, som er like «vill» som henne, en jeger fra skogens dyp, der urkreftene rår. Han kan sloss og forsvare seg og lar seg ikke kue av Molls familie, som ikke godtar en villmann med lavere sosial status. Tiltrekningen mellom dem bygger seg gradvis opp.  Det gnistrer av lidenskap mellom de to. Scenene som ender med at Moll til slutt flytter sammen med kjæresten Pascal, er strålende. . Endelig er hun fri fra familiens lenker, men nissen flytter med på lasset.  På samme tid går det en morder løs på øya som har tatt livet av flere ung kvinner. Politiet har ikke funnet den skyldige og ryktene går, mobbere tar saken i egne hender og peker på  marginale og utstøtte menn. Det viser seg at Molls kjæreste har vært i politiets klør tidligere.

Tvilen sniker seg inn i Molls sinn, som er ganske skjørt og forskrudd fra før. Er det Pascal som er morderen? Han blir mistenkt og forhørt.  Moll blir utstøtt og hetsa av øybeboere som mener hun er suspekt fordi hun er kjæreste med Pascal.  Det gir næring til hennes indre demoner om overgripere og mordene som har skjedd.  Selv om Pascal blir frikjent,  blir de to isolert, forholdet deres knaker i forføyningene og Moll er fortsatt i tvil om han er uskyldig eller ikke.  Har de fortalt hverandre sannheten om seg selv og fortida? Vi er like du og jeg, sier Moll, men helt til siste slutt er vi i villrede om hva som er løgn og sannhet  når det gjelder de to.

Det er blitt en rå, spennende og uhyggelig film, der det syder av tiltrekning og villskap mellom de to turtelduene, eller beasts om du vil. Det var ekstra skummelt for meg som gikk på en kveldsforestilling og satt helt alene i salen så lenge filmen varte. Det hele bæres fram av Moll (Jessie Buckley) som gjør en fantastisk innsats, mimikk, det ville, lunefulle og det gale, alt speiler seg i hennes ansikt. Pascal er en sjarmerende ung mann, både tålmodig og med heftig temperament. De to kler hverandre godt. Vi tror på begge  -men de er og forblir gåtefulle. Dessverre er slutten på historien temmelig mislykka, piffen går ut av ballongen, og det blir en særs pinlig avslutning.

Det er et imponerende debutarbeid av filmskaperen, Michael Pearce og som sagt strålende innsats fra hovedpersonene Moll (Jessie Buckley) og Pascal (Johnny Flynn).