Almodóvars siste film er antagelig den som ligger tettest opp til hans egen livshistorie. Bruddstykker av minner springer fram og tilbake i tid og temaene skifter. De pendler uanstrengt mellom barndom og alderdom. Og det er mange overraskelser og uventa hendelser underveis.
I de første scenene blir vi kjent med den lille gutten Salvador og hans mor (Penelope Cruz) og livet på landsbygda i Valencia, der han vokste opp. De lever i enkle forhold og mødrene som vasker klær synger en ildfull sang mens Salvador stirrer forhekset på ringene i vannet. Så blir vi kjent med den eldre Salvador (Mallo), som er blitt en anerkjent filmskaper (glitrende spilt av Antonio Banderas). Han lider av en mengde plagsomme sykdommer som han prøver å holde i sjakk med piller foreskrevet av en lege. Men det hjelper ikke, mener han. Når han oppsøker en gammel filmkollega, blir han minnet om sin turbulente fortid og tida da de brukte sterkere saker for å slappe av og være kreative. Salvador tar i mot tilbudet om heroin som både lindrer smerter og gir han nye minner om barndommen. Fra den gangen han var en liten korgutt som var flink til å synge og familien hans var så fattig at det bare var presteutdanning som var mulig for fattige barn. Men Salvador ville ikke bli prest. Særlig øyeblikkene fra barndommen er rørende. En ung mann som skal hjelpe familien med noe i leiligheten de bor i, avslører at han ikke kan lese og skrive. Moren til Salvador sier at han kan hjelpe den unge mann med det, gratis. Som niåring er han langt framme og lærer med tålmodighet den eldre gutten både å regne og skrive. Til gjengjeld lager han en tegning av Salvador som leser i ei bok.
Øyeblikket da den svært unge Salvador oppdager sin seksuelle legning, er også uventa og komisk. Et annet minne er når den aldrende Salvador tilfeldigvis treffer sin ungdomskjæreste, Francisco. I korte, intense øyeblikk, blir vi ført tilbake til en svunnen tid da alt var mulig, men som ikke lar seg gjenskape. Evig eies kun det tapte.
Det er også et tilbakeblikk på Salvadors forhold til moren. Forholdet mellom dem er kjærlig, men komplisert, slik det også har blitt framstilt i andre av hans filmer, om jeg ikke husker feil. Salvador har fortsatt problemer med å tilgi moren som tvang han til å bli prest, mens den aldrende mor avslører at hun kjenner sin sønns hemmeligheter og legning.
Minnene som beveger seg raskt og heftig fram og tilbake er fargerike, fulle av lys og sterke røde, grønne og gule farger. Og på tross av at historien kan virke fragmentarisk og springende, slik jeg framstiller de her,, er det en helhet, sammenheng og dybde som gjør inntrykk. Som alltid, krydrer Almodóvar med humor, fleip, overraskelser og sterke sanseinntrykk.
Anbefales!
evamarionjohannessen, forfatter og skribent 