Moralsk opplæring

 

Under og etter krigen i Angola sto moralsk og etisk opplæring på timeplanen. Barna skulle ikke bare lære å regne og lese, men også oppdras til å bli gode samfunnsborgere med høy moral og god oppførsel. Familier på flukt klarer ikke å oppdra barna sine slik de burde.
Undervisninga er konkret og praktisk. Den finner sted utendørs, under et tre i en flyktningleir i Angola. Læreren står midt i ringen av elever og lærer dem regler for høvisk atferd.
”Ikke ta på bagasjen til dem som kommer på besøk.” Det er selvfølgelig veldig vanskelig å stagge sin nysgjerrighet når det står en fremmed koffert i gangen. Det krever stor selvdisiplin.
”Hold nesa ren.” Noen av elevene føler seg øyeblikkelig truffet. De som ikke har holdt nesa ren, blir bedt om å gjøre det der og da. Som sagt, så gjort. De snyter seg uten lommetørkle.
”Ikke bæsj bak huset” er neste regel. Det er selvsagt heller ikke tilrådelig å bæsje foran huset, hvor matlagingen foregår. Mange sykdommer oppstår fordi det som allerede har vært i maven, og det som skal inn, blandes.
Så kommer en regel spesielt rettet mot guttene: ”Ikke åpne buksesmekken før du er på do.” Man skal ikke begynne med dette på veien til latrina. Denne regelen er like gyldig for gutter og menn i alle land. Og husk å lukke smekken etter utført ærende, tilføyer læreren.
”Lukk igjen døra til do” er neste regel. Det er ikke hyggelig å ha ufrivillig utsikt til den som sitter der, og heller ikke å få lukta i fleisen.
”Hils på dem du møter på veien” og ”hils på eldre mennesker” er en flott regel som nesten alle afrikanske barn praktiserer. Den gjør at man føler seg akseptert og velkommen.
”Ta imot det du får i gave selv om du ikke liker det.” Barna skal takke for gaven, og det samme gjelder invitasjoner. Man skal ikke si nei takk til en kopp te eller en middagsinvitasjon. Det er uhøflig.
”Du skal ikke rope til en som er eldre enn deg, men gå bort og hilse.” Man skal ikke hoie på avstand, men ta seg tid til å gå nærmere og hilse ordentlig.
”Ikke gjøre narr av eldre som har problemer med å gå.” I stedet skal barna spørre om de trenger hjelp.
Den neste regelen brytes stadig: ”Ikke be om penger fra fremmede.” Overalt jeg har vært, er det det motsatte som skjer. Det er nettopp den fremmede folk aldri har sett før, de ber om penger.
”Ikke kaste stein på hunder.” Mange afrikanere er redde for hunder og det er kanskje derfor det er vanlig at de kaster stein på dem.
”Når faren din gir deg en ørefik, skal du verken skrike eller gråte.” Det blir tatt for gitt at faren er i sin fulle rett til å dele ut ørefiker. Det er en moralsk dyd ikke å vise hva man føler når han slår.
”Gjestene skal spise først, vi etterpå.” Gjestfriheten står høyt i kurs, også blant fattige flyktninger. De deler på det lille de har.

(fra e boka Solregn – historier om oppdagelsesreiser som aldri tar slutt, 2019)

Sjåfør

Jeg tenkte at det ikke var nødvendig med sjåfør når vi skulle på skolebesøk i Sierra Leone, vi kunne da kjøre sjøl, men det tok ikke lang tid før jeg forsto at lokale sjåfører er uunnværlige. De må forsere veier som er fulle av uforutsigbare hull, og manøvrere mellom disse og elver som danner seg midt i veien. Innimellom er det ekte elver som utvikler seg til floder under regntida. Sjåførene frakter dyrebar last, som skolebøker, skolemateriell, matforsyninger, vann, madrasser, kokekar, frukt og bygningsmaterialer.

Under bilturen fordriver vi tida med å snakke om de dårlige veiene, og når jeg sier at den vi kjører på nå, ikke er den verste jeg har sett, blir de andre, og særlig sjåføren, opptatt av å få vite mer om hvordan veier ser ut som skal være verre. Slik kan vi holde på en stund. Han tuter og vinker ved enhver anledning, for alle kjenner sjåføren, og er det noen han skal snakke med, stopper vi. Når vi først er ute av bilen, benytter vi oss av anledningen til et besøk på latrina i tur og orden. Etterpå lar vi oss overtale til å kjøpe en haug med de gode og søte bananene som er best akkurat her, samt et par store ananas.

I noen land er det sjåfører som har studert på universitetet, og da kan det bli samtaler om arbeidsledigheten og landets udugelige politikere. Det er et tema som slår an, og dermed går tida fort. Når passasjerene er dødsslitne etter å ha vært passasjerer, må det være dobbelt så slitsomt for sjåførene, som både skal kjøre og konversere. Det virker likevel ikke slik, for de prater og ler hele tida. Praten foregår til akkompagnement av støyende religiøse sanger. Når jeg får plass i setet ved siden av sjåføren og ber ham dempe musikken, sier han ja, selvfølgelig, men etter to minutter er den like høy igjen. Den er morsom en kort stund, men etter en hel dag har jeg fått mer enn nok. Hver gang det oppstår en liten pause, ber en annen av passasjerene om at kassetten spilles om igjen.

En gang vi hadde dårlig tid fordi vi måtte passere en veistrekning på et bestemt tidspunkt på grunn av sikkerhetsbestemmelsene, sa sjåføren at han hadde et viktig ærend først, men det skulle ikke ta lang tid. Da vi begynte å undre oss over hvor det ble av ham, gikk en av oss ut for å leite. Vi fant ham i en hage der han løp rundt etter hønene han allerede hadde betalt for, men ikke fikk fatt i. Den dårlige fangsten la en liten demper på stemningen under resten av turen, så jeg ga ham de magre hønene jeg hadde fått i gave av en fattig stakkar slik at sjåføren kunne komme hjem som den helten han var. Selv var jeg glad til. Jeg hadde brukt mye tid på å gruble over hvor jeg skulle gjøre av levende høner når jeg kom hjem. Sjåføren ble min redning. Til gjengjeld ga han meg kassetten med de religiøse sangene.

(fra e-boka Solregn – Historier om oppdagelsesreiser som aldri tar slutt)

Markedet

 

Jeg la merke til henne på markedet. Var det ikke naboen min? Fulgte i smug med på hvordan hun kjente på mangoene og snakka med selgeren om hvilke som var best. Deretter gikk hun videre til en annen bod for å kjøpe tomater, og jeg fulgte etter. Der sto en flokk damer og snakka om årets tomathøst, de tok opp en etter en, kikka på dem, la en i handa, rista litt opp og ned på den, lukta og strøk på den, og en av dem tok tomaten helt opp til øret sitt som om hun ville høre hva den sa. De andre fulgte med og kom med sine vurderinger.
– Dårlig avling, regnet kom altfor seint. De er små, men søte. Dama snuser på en liten tomat.
– Kommer an på. De store er heller ikke dårlige, men det avhenger av hvor de kommer fra.
– Paulo setter stiklingene tidlig i et drivhus og bruker sin egen gjødselblanding. Vil ikke fortelle hva han blander, det er en hemmelighet.
– Sikkert hønsemøkk, har hørt at det er så populært, særlig for de store tomatene.
– Ha, ha, han blander det nok med snusen han spytter ut, ikke rart han holder det hemmelig.
Hun snur seg for å se om Paulo følger med, men han er opptatt med en kunde. De ler, lenge og hjertelig, og kommer med kommentarer jeg ikke skjønner.
– Jeg har hørt at de beste tomatene kommer fra Sacosa, fra fjellene der. Der er det alltid nok vann, og det ligger ikke for høyt. Akkurat passe og stabil temperatur og spesielt godt vann, mineralene i vannet bestemmer kvaliteten på tomatene.
– Så langt kan vi vel ikke dra for å handle tomater. Jeg har aldri sett tomater fra Sacosa her på markedet.

Jeg trenger hjelp her, Manuela, roper Paulo. Manuela beveger seg sakte bort til boden der de selger kull, griper tak og løfter sekken lett og elegant opp på lasteplanet til en parkert bil. Den neste sekken er enda større, men den spinkle Manuela kaster 25-kilossekken opp så lett som ingenting.

Damene har med seg handlenett. De går fra bod til bod og bruker lang tid på å bestemme seg. For meg ser alle tomatene og mangoene like ut, men jeg følger med og kjøper de samme tomatene som dem, uten å spørre om hvor de kommer fra eller hvor mye de koster. Til slutt ser jeg en som selger ananas, tar mot til meg og spør om den er moden, om den kan spises i dag. Torgkona, ei stor kvinne med brun frakk og skaut rundt håret, tar opp en ananas – klemmer litt i bunnen, lukter på den, legger den tilbake og tar en ny, drar ut et grønt spisst blad og sier: Denne er bra. Jeg takker og betaler. Da jeg kommer hjem, oppdager jeg at bare halvparten av frukten kan spises, den andre delen er brun og råtten.

Selgerskene på markedet ser ut som enkle bondekoner, men de har greie på kjøp og salg og har orden på økonomien. Det minna meg om da jeg skulle veksle penger i Luanda. Det fantes ikke vekslingskontor under krigen, men utafor bankene satt det ferme damer med store lommer og veksla penger. Kursen var bedre enn i banken. De var absolutt pålitelige, mer til å stole på enn banken, mente sjåføren min. Jeg ga ham dollarsedlene, og han vinka en av dem bort til bilen. Raskt og effektivt bladde hun gjennom seddelbunken, plukka ut en hundredollarseddel og sa falso, den er falsk. For noe lureri, sa jeg, la oss prøve banken likevel. Han ba dama sjekke på nytt, men det var ikke nødvendig, mente hun, seddelen var falsk. Vi kjørte videre til en annen gruppe veksledamer. Ei ny bladde gjennom sedlene med samme autoritet som den forrige, og resultatet ble det samme. Falso, sa hun også og vifta med samme seddel. Det var bare å gi opp. Sjåføren stolte blindt på disse damene. De kunne verken lese eller skrive, men penger hadde de greie på, og når de sa at en seddel var falsk, var den det. Da jeg kom tilbake til Norge og fikk verifisert seddelen i en maskin, viste det seg at damene hadde rett.

Provinshovedstaden

 

Det var noen portugisiske familier igjen i Chimoio som hadde bodd der “bestandig”, helt siden den gangen landets hovedstad het Lourenço Marques og ikke Maputo. Da husene var hele og mosambikerne arbeida på appelsinplantasjen eller i bomullsfabrikken. Noen av barna gikk på misjonsskole og lærte portugisisk, men det var få som fikk skolegang – de måtte hjelpe foreldrene med å tjene til livets opphold.

Under krigen og kolonimaktens fall ble bygningene bomba og pepra med geværsalver. Portugiserne forlot landet i all hast; hus og fabrikker lå igjen som slakta dyr med brustne øyne og gapende munner. Bygningene var helt eller delvis ødelagt, men holdt seg så vidt oppreist med brunsvidde kropper, sprukne sementgulv og rustne maskiner. Familier tok de stakkars bygningene i bruk. De bodde, sov og spiste der, og det ble ikke til at de flytta til noe bedre. Klærne på klessnora som var spent over halvt nedraste murvegger, avslørte hvor mange barn og voksne som holdt til i ruinene.

Det var en by man bare kjørte forbi. Den breie hovedgata var altfor prangende for en småby. Den kunne lure folk til å tro at det fantes skjulte perler der. For ei nydelig gate, så flotte trær, vi må stoppe her neste gang, kunne passasjerene si når de kjørte på den rette veien gjennom sentrum. Men om de gjorde alvor av det, ble det en skuffelse. Det fantes verken innbydende restauranter eller hoteller. Ingenting å foreta seg, ingen severdigheter, spektakulære bygninger eller muséer, ikke noe yrende gateliv. Den afrikanske småbyen lå død og tom om kvelden. Lokalbefolkninga satt hjemme og så på tv.

Gjenoppbygginga hadde så vidt starta, men det tok sin tid. Her og der var det rester av rosa og lysegrønne murhus fra kolonitida. Noen mente at det en gang hadde vært en kino her i byen. Kino? Her? Det måtte ha vært for lenge siden, før krigen. Om turistene klarte å spore opp kinoen i ruinhaugene, ville de møte ei stengt dør med en stor planke foran. På planken sto det en oppmuntrende beskjed. Há de vir. Åpner snart.

Nærmeste fungerende kino lå i nabolandet. Veien dit var kort og der vi kunne få tak i alt vi ikke fant i småbyen. Der var det både turisme og blomstrende handel, hoteller, banker, supermarked, tannleger, leger og et bilverksted. Vi kunne sitte på fin restaurant og få servert en diger biff og nyte øl og vin mens vi studerte gatelivet. Etterpå stilte vi oss i kinokø. Det var nesten alltid var fullt der, selv om tilbudet ikke var mye å skryte av. Vi undra oss over at det var så mange som troppa opp for å se middelmådige amerikanske filmer. Det sto sjelden noe annet enn krig, krim, eller dårlige komedier på programmet.

Da vi kom tilbake til Norge, ble vi anbefalt en film vi bare måtte se. Den het Festen og handla om incest og familieproblemer. Vi hadde opplevd nok av nød og død i Afrika og forlot salen etter ti minutter, orka ikke se oppkonstruerte, triste filmer. Når vi skulle på kino, ville vi bli underholdt. De lokale kinogjengerne i Mosambik og Zimbabwe hadde det vel på samme måte. De flykta fra virkeligheten når de sank ned i kinosetene og drømte seg bort. Skytinga på lerretet ligna ikke på krigene de hadde vært gjennom. Det greide de knapt å snakke om.

(fra e-boka Solregn (2019) – historier om oppdagelsesreiser som aldri tar slutt)

Bestemor

Det var først under bilturen nord i Kwanza Zul kollegene mine begynte å fortelle historier om krigen. Jeg hadde vært i Angola flere ganger mens den raste, men da var det ingen som ville snakke om den. Og jeg turte ikke spørre, for jeg var redd for hva de kom til å si, eller om de kom til å si noe i det hele tatt. Nå var de klare for å snakke, og historiene kom trillende på løpende bånd.

Sjåføren var først ute. Da krigen brøt ut, flykta familien hans til et tryggere sted. Bestemora nekta å bli med, hun ville bli der hun alltid hadde bodd, på et sted utafor allfarvei, ved foten av et fjell. Nå er det din tur til å besøke henne, sa foreldrene, og han gleda seg. Han hadde alltid hatt et spesielt forhold til henne. Han var tolv år og fikk lov å dra alene. Nå ville han overraske henne med noe riktig godt. Han kjøpte ei kasse med Coca-Cola som han bar på hodet over fjellet. Når han tenker på det etterpå, var det jo ikke bestemora, men han som likte cola. Men den gangen var han sikker på at hun ville bli glad for gaven.

Dagen etter at han hadde kommet, fikk de ubudne gjester. Opprørssoldatene fra UNITA var alltid på jakt etter mat og husgeråd og kunne også kidnappe barn som måtte bære det de tilrana seg. Bestemora ba ham gjemme seg i kjelleren der colakassa sto. Hun tok på seg forkle og begynte å bake krisekake av det lille maismelet som var igjen. Da soldatene rev opp døra og ville ha mat, pekte hun på tre colaflasker som sto på benken. Den vordende sjåføren satt livredd i kjelleren og drakk cola mens han tissa på seg av skrekk.

Bestemora skjelte ut de unge soldatene. Skam dere! Komme her og skremme ei gammel bestemor som ikke har nåla i veggen, se på denne lille kaka jeg prøver å bake. Oppfør dere ordentlig! Hun truet dem med ei steikepanne, og soldatene rygga ut med colaflaskene i armene. Urolighetene varte flere dager, de hørte skuddvekslinger, men de fikk ikke flere besøk. Soldatene hadde selv bestemødre som de ikke torde sette seg opp mot.

Sjåføren in spe krøp opp fra kjelleren og fikk kake. Bestemora kunne ikke gå ut og hente grønnsaker i åkeren, så de måtte klare seg med det lille hun hadde av maniok og hermetikk. Men han følte seg trygg når han sov i samme seng som henne. Da han skulle dra tilbake, måtte han slepe med seg kassa med tomme flasker over fjellet igjen. Men cola likte han ikke mer.

Hun døde for et par år siden, sier han, med blanke øyne. Både søsknene mine og jeg bodde hos henne i tur og orden. Vi lærte mye av henne, men foreldrene mine mente hun skjemte oss bort.

(E boka Solregn – historier om oppdagelsesreiser som aldri tar slutt)