Genial Taxi Teheran

Jeg elsker iranske filmer, både de alvorlige, politiske og morsomme.Gjennom Film fra sør festivalen har vi fått se flere av dem her i Norge, som Spurvenes sang av Majidi, en nydelig, poetisk og sjarmerende fortelling fra landsbygda i Iran, Asgar Farhadi’s flotte Nader og Simin, Kiarostami’s Møte i Toscana. Nå vises Jafar Panahi’s Taxi Teheran på kino. Den er smuglet ut av landet fordi han har fått forbud mot å lage film i Iran. Det understreker et ironisk poeng i filmen: på tross av mange merkelige forbud er det en viltvoksende underskog av oppfinnsomme måter å unngå dem på. Det som offisielt er forbudt, blir det veldig viktig å utfordre. Denne gangen sitter Panahi bak rattet med solbriller men uten forkledning, i det som ser ut som en vanlig drosjebil. Han stopper for (tilsynelatende) tilfeldige passasjerer og møter mennesker fra alle samfunnslag. En kvinne og en mann diskuterer om tyveri skal straffes med henging, en døende mann vil lese inn testamentet sitt på Panahi’ mobil for å sikre seg at kona hans kan få arve han, illegalt salg gjennom bilvinduet av forbudte filmer, to eldre damer på vei til en hellig kilde med gullfisk i bolle, en advokat som forsvarer opposisjonelle. Panahi henter sin yngre, rappkjefta, lille niese utenfor skolen. Hun har fått en skoleoppgave som innebærer å filme hverdagsliv, men det er forbudt å ta med situasjoner med umoralsk innhold. Gjennom jentas kamera får vi glimt av livet i gatene. Filmen er genial i måten den er laget på. Drosjen med passasjerer som går av og på, gjør det mulig å treffe mange, og involvere seg i samtaler av alle slag, som blir naturlig avbrutt når passasjeren går av. Kamera og mobil er sentrale elementer i historien. En gjenglemt pung i drosjen får uante konsekvenser. Tonen mellom passasjerer og sjåfør, og mellom passasjerene er direkte, men vennlig og høflig. Sluttscenen er overraskende, genial!