Under sanden

Jeg kom ganske opprørt ut av kinosalen etter å ha sett denne filmen, som var opprørende og grusom. Krigsforbrytelser, var det første jeg tenkte.

Denne dansken filmen bygger på faktiske hendelser som fant sted etter 2. verdenskrig da unge, tyske soldater ble beordra til å rydde tusenvis av miner på strendene i Danmark. I virkeligheten sto de under britisk eller tysk kommando (?), men i filmen har de valgt å plassere en dansk sersjant i den rollen.  På den måten blir filmens sentrale tema tydelig, nemlig hvordan dansker, lik nordmenn og folk i andre land tyskerne hadde okkupert, behandla tyskere i 1945. De var hatefulle og hevnlystne.  Jeg husker det godt fra min egen familie.Min morfar var en aktiv fagforeningsmann og  glemte aldri hva nazistene hadde gjort mot hans arbeidskamerater. Hans forakt for tyskere tok aldri slutt. Det var umulig å stå fram som tyskervennlig den gang, alle hadde rett til å hundse og plage dem. Det gjaldt også dansker og nordmenn som hadde hatt noe med tyskerne å gjøre.

Her i Norge vil vi helst se filmer om de rene og ranke krigsheltene og deres store mot. Feighet, krigsforbrytelser og moralske dilemma er ikke så populære tema.  Derfor er det modig og befriende at denne filmen nettopp dveler ved slike spørsmål.Det er noe med danskene, de pirker borti gamle sår.  Flammen og Citronen heter en annen dansk krigsfilm om to danske helter som heller ikke er så entydig, skillet mellom helt og skurk er flytende. Men først i den seinere tid har det kommet bøker om alt det forferdelige som skjedde ETTER krigen, fra 1945. . Det er godt beskrevet i Ian Burmas bok År Null. .

Jeg har lurt på hva det var som gjorde meg så opprørt og rasende. En forklaring er at de unge, tyske soldatene er hovedpersonene, deres liv, redsel og hjemlengsel. Mange av dem hadde ikke deltatt i krigen en gang og lengta hjem til mor.  Dansker i og uten uniform, behandler dem umenneskelig. Soldatene har ikke fått skikkelig opplæring i hvordan de skal detonere minene, men må ligge i sanda og grave dem opp med henda.De får ikke mat og blir straffa for småting. Nå var det dårlig med mat for alle etter krigen, men tyskerne kom sist i rekka. Det fantes kanskje heller ikke mer avanserte måter å detonere miner på og nettopp derfor var det på sin plass å la tyskerne rydde opp etter seg selv om de risikerte livet.   En slags botsgang. De skulle lide for sine synder. Sersjanten som kommanderer dem forandrer seg etterhvert som han blir kjent med ungguttene. Men han er fortsatt mer opptatt av hunden sin enn av tyskerne.Mange blir drept under det farlige arbeidet. Ingen bryr seg. Sersjanten er del av et system der ledere høyere oppe i rekken bestemmer og han må adlyde.

Det som gjør filmen så intens og tydelig er at den går rett på sak, rett på mineryddingen og følger den tråden til siste slutt. De dramaturgiske grepene er forbilledlige, som i en god og spennende amerikansk thriller av ypperste sort. Historien er visst ikke helt etter boka, slik det virkelig skjedde, men hvem kan vite helt sikkert hva som er sant og ikke sant?

Etter min mening gjør alle skuespillerne en glimrende jobb, særlig Roland Møller som spiller den danske sersjanten,  og regissøren Martin Zandvliets har uten tvil levert en viktig og severdig film.