45 år

Filmen handler om et britisk middelaldrende ektepar som skal feire 45 års ekteskap.Den starter med en scene i deres bekvemme bolig der Katie (Charlotte Rampling) ser ut av vinduet og nynner, noen strofer fra sangen Smoke gets in your eyes. «They asked me how I knew, my true love was true»…..som foregriper et hovedtema i filmen. Det knytter seg spenninger og uro til feiringen. De to hovedpersonene både vil og ikke vil. Rett før jubileet, får Geoff (Tom Courtenay) vite at hans ungdoms kjæreste er funnet godt bevart i en isbre i de sveitsiske alper. Dette setter i gang en ny dynamikk mellom ektefellene som trodde de kjente hverandre. Katie blir sjalu på den unge kvinnen mannen hennes var forelska i for 50 år siden. Hva hadde hun som Katie ikke har? Hva betydde hun for han? Katya som hun het, ligner til forveksling på Katie, de har også omtrent samme navn. Katies reaksjon gjør noe med Geoff og forholdet forandrer seg. Til det bedre eller til det verre? Ikke godt å si.

Filmen er forbilledlig fortalt. I en lavmælt, hverdagslig tone forteller den om det eldre middelklasse ekteparets liv uten store fakter. Om de daglige rutiner. En kopp te, et smil, et vennlig påpekning, samtaler ved middagsbordet og i ektesenga.Tonen mellom de to er tilbakeholden og høflig, men karaktertegningen er realistisk. I bakgrunnen ligger Katias redsel for hva Geoff vil foreta seg når han får kjennskap til sin forhenværende kjæreste. Diskret passer hun på han og følger med på hva han gjør. Geoff redsel for å såre henne. Ramplings blikk og ansiktsuttrykk er illevarslende.

Geoffs tale under jubileet er mesterlig. Sluttscenen der de to danser til The Platters versjon av Smoke gets in your eyes, slik de hørte den for første gang for 45 år siden da de gifta seg er nydelig. Men vi aner ikke hvordan det vil gå med dem.

Både Charlotte Rampling og Tom Courtenay fortjener absolutt prisen de fikk. Begge to er strålende. Men jeg kjøper ikke helt historien som forandrer forholdet deres. Om at en 50 år gammel kjærlighetshistorie fra de sveitsiske alper får så dyptgående innvirkning på et forhold som har vart i 45 år. Det virker ikke troverdig. At man ikke veit alt om hverandre selv etter et langt ekteskap er vel ikke en stor overraskelse. Det er ikke først og fremst sorgen over ungdomskjæresten Geoff tenker på, men sorgen over den tapte tid. Over ungdomstida som ikke kommer tilbake.