Slemme jenter

Du likte deg godt i den nye OBOS leiligheten på Keyserløkka. Men det ble for dyrt der., mente foreldra dine. Du hadde gleda deg til å få eget rom, ikke mange hadde det. Eget rom med bokhylle og seng hvor du kunne lukke døra og ligge for deg sjøl på senga og drømme. Bestefaren din hadde til og med hjulpet dem med innskuddet. Men for å klare husleia bestemte de seg for å leie ut rommet som du trodde skulle bli ditt. Det hjalp ikke. Hvis vi flytter, kan vi bli gjeldfrie, sa de. Du trodde ikke på den forklaringa.

De kjøpte en to roms aksjeleilighet på Sandaker og du måtte begynne på ny skole. Skoleveien var lang og du grudde deg hver dag. Alt kunne skje i en flokk med jenter på vei til skolen. De kunne krangle og erte og Berit var anføreren . Du visste ikke hva hun kunne finne på. En gang kasta hun ranselen til Jorunn i buskene. Du sto og lo sammen med de andre, men så for deg den dagen du var den alle ville le av. Fordi du var så tynn og hadde stygge klær. Alle hadde stygge klær, men dine var styggest. Mora di sydde dem og hun fant alltid på noe som ingen andre hadde sett; avant garde kalte hun det.

Alltid var det Berit som bestemte hvilken vei de skulle ta. Ingen torte sette seg opp mot henne. De kunne gå bortover den breie gata med fortau på begge sider, passere kiosken på hjørnet og fortsette rett fram eller ta til høyre ved kiosken. Hvis hun ville ta til høyre, ble det slik. . Da måtte dere gå forbi det hvite huset. En stor villa med hage og epletrær. En nervøs stillhet bredte seg i venninneflokken når dere så huset

Dere kunne prate helt vanlig, men når dere kom til gjerdet, var det stopp. Huset var stort og skremmende. Du var redd porten kom til å åpne seg og en innsmigrende stemme ville si, Der er dere jo. Jeg har venta på dere. Kom inn, og svupp, så satt dere i saksa. Hadde du først kommet innafor, var det ingen vei tilbake.. Dere torte ikke se på porten en gang, men løp fort forbi og pusta letta ut når dere klarte å komme velberga på den andre sida. Det var både pirrende og spennende, og for hver gang dere passerte , fant dere på nye historier om det mystiske huset. En gang la du merke til at et vindu sto åpent i annen etasje. En annen gang hørte du en hund bjeffe. Men det sto ikke noe skilt om Vogt Dem for hunden.. Du så aldri et menneske der. Ingen hund heller. Ingen som kom og gikk.

Hvem bor der da, spurte du med hviskende stemme. Grete var sikker i sin sak. Mamma sier det er et sted for slemme jenter. Grete hadde blitt trua med at hun kunne bli sendt dit. Men du visste at det ikke var Grete, men deg som kunne bli stengt inne der. Du var slem når du ikke gjorde som mora di sa. Når du ikke hørte på henne og nekta å ha på deg de rare klærne hun hadde sydd, og når du ikke ville klippe håret i pannelugg.

Går det an å rømme? Nei, da kommer politiet og henter deg , kunne Berit fortelle. Politi og fengsel. Du visste at Berit var slemmest av alle, men at hun aldri ville komme verken i fengsel eller bli sendt til huset fordi faren hennes var politimann.

Det er de som har gjort det som blir stengt inne der, sa Berit megetsigende. Gjort hva da, sa du, uten å tenke deg om. Men du merka på Berits oppgitte mine at du måtte late som du visste. Hun senka stemmen. Det veit du vel. Grete har vært med gutter i kjelleren og vist fram hva hun har under kjolen.

Våren kom brått og like fort forsvant den i en intens sommervarme. Du kasta vinterklærne og tok på skjørt og bluse. Det kilte mellom beina når vårvinden tok tak i skjørtet. De hvite blomstene på hekken åpna seg over natta og svarttrostens lokkende sang vekka deg tidlig om morgenen. Naturens dufter og lyder var bedøvende. Dere ble yre og gale, puppene vokste seg litt større som knoppene på trærne, og noen av klassevenninnene sa at de hadde fått mensen. Du sa det også men det var ikke sant. Du gikk bare med Saba bind for å finne ut hvordan det var. Myk bomull i netting.

Den lange sommerferien lå foran dere, full av hemmeligheter og forventinger. Du drømte om alt det vidunderlige som kunne skje. Dere trippa bekymringsløst av sted i småsko på skoleveien. Tenkte ikke på noe som helst da Berit plutselig sa, Hvem tør ringe på porten? Ingen meldte seg, alles blikk var vendt mot henne. Dere vedda på at hun ikke turte. Men hun slang fra seg ranselen og gikk målbevisst mot porten. Du ble isnende kald der du sto bakerst i flokken. Hun ringte på en gang til! Et vindu ble åpna og en stemme ropte. Hvem er det? Dere løp av gårde i full fart, snubla, datt og når dere kom til enden av gjerdet, begynte dere å le, en gispende, frydefull latter som ikke ville ta slutt. Berit måtte snike seg tilbake etter sekken sin, hun kikka gjennom sprekkene i gjerdet og hoppa opp mot en grein med blomster som hang over en morken planke.

Hun hadde ikke sett noe bak gjerdet, fortalte hun. Verken barn eller voksne. De får sikkert ikke lov å gå ut en gang. Men det lå en stor hund på plenen. En vakthund som passa på at jentene ikke skulle rømme.

Mange år seinere etter at du hadde flytta hjemmefra, befant du deg på den gamle skoleveien. Du tenkte ikke på at du gikk akkurat der, men på kjæresten som holdt deg i handa og på den forførende duften av jasmin. Eksamen var over, det var sommer i mai, kirsebær trærne blomstra, nettene var lange og lyse. Han ville feste en en blomst i håret ditt. Plutselig åpnes en port bak dere med et smell. Ut kommer ei dame i rød flagrende kjole med hund i bånd. Kom, sier du, tar han i handa, drar han vekk og sammen løper dere langs plankegjerdet helt ned til krysset. Hei, ler han, voldsomt til fart på deg. Du sa: Dette var skoleveien vår. Vi var livredde for det huset og turte ikke se på det en gang når vi løp forbi. Det gikk rykter om at det var slemme jenter som var blitt tvunget til å være der og trodde det kunne skje med oss også. Vi la ikke merke til skiltet om at det var en skole for «vanartede piger».

Filletante

Tante Agnete var min yndlingstante. Håret hennes var rødlig, halvlangt, litt krøllete og hun smilte og lo bestandig. Vi lekte, hun løfta meg opp på skuldrene sine og vi datt og trilla rundt. Alle i familien likte henne. Men hun er jo bare filletante, sa mamma. Filletante? Var ikke hun som sto mitt hjerte nærmest like god som de andre tantene? Eller var hun som filledukka som bare ble liggende i et kott, mens de ekte sovedukkene med lange øyevipper ble dulla og stelt med? For meg var filletanta penest og snillest.

Pelskåpa hennes var gyllenrødbrun omtrent samme farge som håret og inni kåpa var det mørkebrunt silkefor. I lommene lå det en pose med Kongen av Danmark sukkertøy. De var flate, brune og litt ruglete, så ut som knapper, ikke dem jeg likte best, men jeg tok gladelig i mot når hun bød på. Jeg kunne til og med gå og leite i lommene på pelskåpa hennes etter drops uten at hun sa noe.

I skapet hennes var det fine klær og hatter. En hadde en lang fjær som vippa opp og ned når hun gikk. En annen var liten og rund med små perler på toppen og en tynn svart strikk som hun festa under håret. På sminkebordet sto en boks med rouge, pudderdåse, en stor pudderkvast og flere lebestifter. Jeg satt ved sminkebordet foran det store speilet og pudra meg med kvasten så pudderet dryssa ned på gulvet, det så ut som gulbrunt mel. Så klinte jeg rouge i kinna og prøvde alle lebestiftene. Du ser ut som en søt liten klovn, sa tante, jeg syns det var fint å være klovn med rouge, iført høyhæla sko med sløyfe foran og pelskåpa. Den slepte langs gulvet og ermene hang ned som døde dyr. Vent litt, du har jo glemt parfymen, sa tante og kom løpende med en flaske som lukta liljekonvall. Hun viste meg hvordan jeg skulle tømme litt på pengefingeren og gni den bak ørene. Om morgenen brukte hun Eau de Cologne 4711 og dynka seg både på halsen og håndleddene.

Hun hadde alltid noe godt i kjøkkenskapet – sjokolade, brus og kjeks. Gul og hvit iskrem fra Sverige. Jeg fikk så mye jeg ville. I en skål på stua lå det peppermynte sukkertøy, de var flate, hvite eller rosa og gode å tygge på.

Hun var annerledes enn de andre tantene på andre måter også. Hun arbeida på kontor, hadde ikke barn, men bare ei dokke i rosa kjole som lå på det tjukke blå silketeppe over dobbeltsenga på soverommet. Der sto det også et dukkehus, som vi kunne leke med lenge av gangen.

Onkelen min var liten og rund, brillene hans var også runde. Han hadde smale lepper, sa ikke så mye og jeg var litt redd han. Det tror jeg tante var også for når han kom inn på rommet der vi lekte med dukkehuset, sa han: Hold opp med det der, du skjemmer henne bort. Tante lo, men jeg så at hun ble lei seg da hun reiste seg og gjorde som han sa.

På stua hang det en gitar på veggen. Jeg hadde en gang hørt onkelen min spille på den og synge, men det var bare én gang. Jag väntar vid min stockeld, var en av sangene, og han hadde mange svenske visebøker I bokhylla si. Nå hang den bare der og jeg lurte meg til å spille på den selv om jeg ikke visste hvordan det skulle gjøres. Tante sa ingenting, hun lot meg bare holde på, men da onkel kom, sa han: Ikke gjør det, du kan ødelegge den. Og så hang han den opp på kroken.

Jeg kunne sitte for meg selv foran speilet når jeg prøvde tantes sminke og hatter, spilte på gitaren, lekte med dukkehuset eller gå på jakt i bokhylla på stua. Men det var bare når onkel ikke var hjemme.

Noen ganger lukka de døra til stua, men jeg kunne høre stemmene deres. De hadde tre rom og kjøkken og mye bedre plass enn oss. Stemmene kunne være høye, men oftest var de lave, som om de hviska høyt til hverandre. Hysj, hysj, kunne jeg høre onkel si når jeg lente meg mot døra og titta gjennom nøkkelhullet. En gang da tante åpna den og skulle inn og pudre seg, satte hun seg på senga og tok fram et lommetørkle, hun var blank i øynene. Akk ja, akk ja, sa hun og strøk meg over håret, Hva er vel livet? Et pust i sivet, gjentok hun og stirra framfor seg. Det hørtes både fint og trist ut. Jeg lente meg inntil henne og kjente varmen fra kroppen hennes.

Hvis onkel ikke var hjemme, kunne jeg bla i bøkene som sto i bokhylla på stua mens tante holdt på med sitt. På tredje hylle hadde jeg funnet en halvtom flaske bak Johan Bojer samlede verker. Det så ut som vann, men når jeg skrudde opp korken og snuste på innholdet, lukta det vondt. Hvorfor det sto ei flaske bak bøkene, kanskje var det en gjemmelek onkel holdt på med? Det var spennende at jeg var med på den leken og at han ikke visste det. Men jeg sa ikke noe til tante.

Heldigvis var onkel ofte på kontoret i byen da jeg kom på besøk. Selv når det var mørkt ute, var han der. Årsoppgjør, sa tante, han hadde mye å gjøre. Årsoppgjør måtte ha noe med stemplet å gjøre. Han hadde gitt meg et grønt stempel der det sto L.M. Engelsen, Revisor. Jeg brukte det når jeg lekte kontor og stempla i vei på de første blanke sidene i Frøken detektiv bøkene mine.

Jeg så aldri tante strikke eller lage mat, sånn som bestemor og mamma gjorde. Vi tar noe lettvint, sa hun, og jeg fikk karbonadekaker, pannekaker eller fiskepudding til middag. Hun sa aldri “Spis mer, du er altfor tynn” eller “Spis opp maten din”, slik mamma og bestemor maste om. Det var heller ikke nødvendig for jeg spiste med stor appetitt hos henne.

En gang da jeg kom, lå tante til sengs, men hun var glad for å få besøk. Onkel var ikke hjemme. Hun tok ikke Globoid eller hostesaft, så hun hadde ikke influensa. Da jeg gikk på badet, så jeg noe som ligna på blod i vasken. Pappa hadde fortalt at da han var liten, var det mange barn som fikk tuberkulose og de hosta blod.
Pappa sier at en kan bli bra av tuberkulose, han hadde det, men så ble han frisk, sa jeg til tante.
Jeg har ikke tuberkulose. Jeg blir snart frisk igjen. Kom og sett deg her, så skal jeg lese bok for deg. Hun leste Mary Poppins. Etterpå spilte jeg på gitaren for henne, og vi lo.

Neste gang jeg kom sto det en ny sofa på det andre soverommet.
Hun sa. Vi har kjøpt sofesofa, der kan du og jeg sove ved siden av hverandre når du er på besøk. Vil du det? Ja sa jeg, selv om jeg var redd onkel ikke ville like det. Han mente sikkert at barn ikke hadde godt av å sove sammen med voksne når de var så store.

Jeg fikk være med dem på hytta ved sjøen. Ingen andre i familien hadde hytte, men tante hadde arva den. De kalte det sjøen fordi vannet var så stort at du ikke kunne se over til den andre sida, men det var en innsjø og det var alltid kaldt i vannet, så det ble ikke til at de bada. Men det var der jeg lærte å svømme. Tante holdt meg og jubla da jeg til slutt klarte det. Onkel kjørte oss i bilen til hytta, og han gikk på jakt og fiska, mens tante og jeg plukka blåbær, bringebær og tyttebær. Jeg satt mest og spiste blåbær, men det gjorde ingenting, sa tante, blåbær er sunt, bare spis så mye du vil. Jeg fikk til og med spise av den blåbæra hun hadde rensa.

Det viste seg at det ikke var tante som hadde arva hytta, slik mamma hadde fortalt, men den tilhørte jobben til onkel og de fikk låne den hver sommer. Da var det mange barn der som jeg kunne leke med, sa han. Men jeg ville heller leke med tante. Være med henne på tur eller ro i båten. På hytta leste hun ikke Mary Poppins, men fortalte historier om troll og prinsesser når det mørkna ute og det suste i grantrærne.

Da jeg fikk Asiasyken og hadde høy feber, både hørte og så jeg trollene og prinsessene tante hadde fortalt om. Et av trollene hadde tatt en prinsesse til fange, men hun klarte å rømme ut av vinduet, fordi hun var så liten. Hun løp og løp men kjolen hennes hang igjen i busker og greiner og da hun snudde seg og hørte tunge skritt komme nærmere, bare løfta hun armene og fløy opp i lufta som en paraply som ble tatt av et vindpust, det ligna på paraplyen til Mary Poppins, og hun lå der oppe som en rosa sky og så ned på trollet. Så bestemte hun seg for å være en sky som sendte regn ned på han, og det begynte å regne først litt, så mer og mer, og når trollet ville rømme fra regnet, ble han stående stille i sju mils støvlene sine og forsvant lenger og lenger ned i myra, til slutt var han borte. Historien om trollet og prinsessa skrev jeg stil om og frøken syns den var fin selv om den ikke ligna på noen av eventyrene i bøkene til Asbjørnsen og Moe. En annen favoritthistorie var den om prinsessen som var blitt fanget av trollet i berget og aldri fikk komme tilbake til foreldrene sine. Hun bare gråt og gråt, klarte ikke stoppe og trollet ble så lei av det at han lot henne få gå ut og lufte seg, men tårene fortsatte å strømme og ble først til en liten bekk, deretter en store elv, hun løfta på kjolen sin, kasta seg uti og svømte over elva til den andre sida. Så løp hun alt hun kunne for å komme hjem til slottet der familien hadde venta på henne så lenge.

Det hadde gått en stund siden jeg hadde truffet henne. Jeg var blitt tenåring og hadde begynt på realskolen, Dagene var fylt med nye venner, skole, lekser, teater, revyer, bøker og atter bøker. Sigrid Undsets nutidsromaner var blant mine favoritter. Det kunne jeg ikke snakke med tante om. Ikke med noen andre i min familie heller, bare med de nye klassekameratene. Vi skulle feire bestefars bursdag og hele familien var samla. Alle bortsett fra filletante. Det var noe som mangla når hun ikke var der. Jeg savna det varme smilet og latteren hennes. Tante kunne ikke komme, sa onkel, hun måtte besøke moren sin. Neste gang familien var samla, var hun heller ikke der. Men da spurte jeg ikke heller, jeg hadde mer enn nok med meg og mitt og familiesammenkomster var mer plikt enn glede. Jeg tenkte ikke en gang over at det var lenge siden jeg hadde vært hos onkel og tante. Men mere på hva jeg skulle ha på meg på skoleballet.

Tante har flytta hjem til moren sin, sa mamma en dag. Vi trodde ikke på historien til onkel om at det var tante sin skyld, at hun hadde vært slem mot han. Jeg var sikker på at det ikke var sant. Det var han som hadde vært slem mot henne.
Vi kan jo besøke henne? Eller sende brev?
Nei, det kan vi ikke. Onkel har bestemt at ingen i familien skal ha noe med henne å gjøre. Hun er jo bare en filletante.

Endelig fikk vi telefon. Vi hadde venta på den i to år. Nå sto den svart og blank på kommoden i entréen. Jeg hadde funnet telefonnummeret i telefonkatalogen og skrevet det ned med blyant bakerst i minneboka mi. Hver gang jeg bestemte meg for å ringe, glapp motet. Onkels trussel hang som et sverd over oss, et sverd som plutselig kunne falle ned og kappe oss i to, skille oss. Det var så skummelt at mamma og jeg måtte hviske til hverandre når vi snakka om hvor mye vi savna filletante. Jeg var redd onkel kunne oppdage det og si, Ikke snakk mer om det, dere må glemme henne, vi skal ikke ha noe mer med henne å gjøre.

En dag jeg var alene hjemme gjorde jeg det. Slo telefonnummeret og ringte. Det tok lang tid før noen svarte og jeg skulle til å legge på da en spinkel stemme svarte. Jeg lurte på om tante var hjemme. Nei, hun er på kontoret. Hvem kan jeg melde? Jeg la på. Hjertet mitt hamra som trampende hester, jeg var varm og kald på én gang. Skrev et brev, et lite brev, men posta det aldri.

Jeg husker den siste julaften hos bestemor og bestefar. Etter at vi hadde satt oss, dukka onkel opp, han hadde med seg ei ny dame, som ble presentert som hans forlovede. De var begge blanke i øynene. Hun var søt, pen og hadde snille øyne og han så forelska på henne. Men jeg visste at jeg aldri kom til å besøke dem. Da ville jeg bare tenke på filletante. Hva er vel livet, et pust i sivet, var det ikke det hun hadde sagt.

En for alle, alle for en

Rett ved der jeg bodde lå det en skole. Jeg passerte den hver dag på vei til universitetet. Bygningen så ut som et fengsel – ruvende og autoritær. Den minna meg om min gamle folkeskole, og av og til stoppa jeg og prøvde å titte inn på de store vinduene. Det feide en revolusjonær vind over Blindern, der jeg var student. Opprøret i Frankrike i 68 inspirerte oss til kamp mot gamle autoriteter. Vi gikk i demonstrasjoner og på politiske møter. Times they are a-changing, sang vi med Bob Dylan. Vi ville være med å forandre verden.

Etter fire og et halvt års studier var jeg blitt cand.mag. og jeg ville prøve meg som lærervikar. En dag i mai åpna jeg skoleporten, gikk opp trappa til overlærerens kontor og spurte om han hadde en jobb til meg. La meg se, sa han, vi har faktisk et ledig vikariat. Han tok et blikk på vitnemål og referanser, og dermed var saken avgjort. Årsvikariatet på 7., 9. og 10. trinn var i boks. Dagen etter fikk jeg bange anelser. Hva hadde jeg gitt meg ut på? Kom jeg til å klare det? Jeg må tenke litt på det, skulle jeg ha sagt. Men overlæreren var helt sikker på at jeg var den rette for oppgaven, og jeg kunne ikke skuffe den aldrende mannen som hadde slik tiltro til en ung og uerfaren vikar.

  • Som De kanskje forstår, Frøken, har noen av elevene i 10. klasse store hull i skolefagene og har opplevd mange skuffelser i sitt unge liv. De har blitt sviktet hjemme og trenger støtte, sa han. Trenger De flere opplysninger om elevenes bakgrunn? Nei, sa jeg, en kan bli forutinntatt. De skulle få begynne med blanke ark hos meg.

Første skoledag gikk jeg med skjelvende knær opp etasjene til klasserommet der elevene venta på den nye læreren. Jeg hadde fått klasseliste og nøkler og ropte opp navnene. Noen så rett på meg og svarte med klar stemme, andre studerte skoene sin og hviska fram et så vidt hørbart ja.
En høy, blond gutt, vifta med handa:
Hva heter du?, sa han. Adamseplet hans bevega seg opp og ned langs den tynne halsen. Jeg hadde øvd på hva jeg skulle si, men det forsvant når jeg satt i klasserommet og så de unge, usikre ansiktene. Jeg gleder meg til å bli kjent med dere, sa jeg, men navnet mitt, glemte jeg.
Endelig kunne jeg forlate klasserommet og løpe ned trappa. Den høye, blonde gutten kom spurtende etter, Nøklene, ropte han, du glemte nøklene. Det var mitt første møte med Tom Stensrud. Han var med i det lokale idrettslaget, og spilte på fotball laget. Tom, eller Tommy som han ble kalt, var en populær gutt, en alle likte.
Henry Olsen var litt eldre enn de andre, liten og kraftig. Han virka sjenert og stille og gjemte seg bort i store t-skjorter og ei blå bomullsjakke. Motorsykler var hans store interesse. Det er en god gutt, hadde mora hans sagt da jeg fortalte henne om fravær og dårlige karakterer.
Henry hang sammen med Nina, ei jente jeg aldri blei klok på. Det lange lyse håret hennes var samla i en hestehale. Øyevippene var stive av svart mascara og den blekrosa øyenskyggen hadde samme farge som neglene og leppene. Hun satt rank og taus i klassen med et uutgrunnelig, drømmende blikk. Av og til kunne hun plutselig komme med en kurrende, lav latter når guttene sa noe morsomt. Hun kasta hodet bakover og kikka skrått på dem.
Roger het en annen elev. Han hadde stor svart lugg som hang ned i panna, mørke, intense øyne, svarte bukser og svart jakke med et protestmerke på.. Tynn og hengslete, litt lut i ryggen og lite meddelsom. I min første samtale med han, besvarte han spørsmålene mine med ja, nei, veit ikke.
Han fikk plassen ved siden av Henry. Kladdeboka hans var full av fantasifulle tegninger av Robin Hood og røverne i Sherwoodskogen, De tre musketerer og racerbiler. Da han leverte sin første stil, forsto jeg at han kunne skrive.
-Leser du?
-Ja.
-Hva da?

  • Donald, sa han og smilte ertende.
  • Hva ellers?
    Han hadde lest Ibsen, Hamsun og Mykle.
  • Du kan jo illustrere bøkene du skal skrive og du, sa jeg oppmuntrende.
    Men han ville bli bilmekaniker.
    Dagene gikk, og jeg ble etterhvert bedre kjent med elevene. Jeg underviste i grupper, ga dem oppgaver knyttet til deres egne erfaringer, lærte dem rettskrivingsregler, grammatikk, ga stiloppgaver og individuell veiledning. Meget motvillig måtte jeg også gi karakterer, men jeg la ved lange, oppmuntrende kommentarer. Noen, særlig jentene, betrodde seg til meg om små og store problemer hjemme og på skolen, og jeg ga dem råd og støtte.

En dag kom to jenter og ville snakke med meg.

  • Vi har sett Nina i parken. Hun røyka.
  • Vi tror hun røyka hasj
  • Hvordan veit dere det?
  • Hun var sammen med noen gutter fra gården vår som pleier å gjøre det.
  • Hun drakk øl også.

Jeg holdt øye med henne. Hun hadde mye fravær.

  • Jeg finner ikke Ninas adresse, sa jeg til overlæreren, den står ikke på klasselista.
    Han reiste seg, gikk bort til døra og lukka den.
  • Hun bor ikke hos foreldrene sine, men på ungdomshjem.

Datoen for leirskolen nærma seg og elevene gleda seg til turen. De to leirlederne sto og venta på oss da vi gikk av bussen Stig het den yngste, han hadde lys barbus. Robert var litt eldre og kraftigere. Han så ut som en bokser. De små vannblå øynene sto langt fra hverandre. Begge var iført joggebukser og røde jakker.

  • Vi har vært ute og forberedt naturstien og det var varmere enn vi trodde, sa Robert. Han blunka mens han snakka, og tørka svetten av ansiktet med jakka.
  • Har du lest reglementet?, spurte han. Allerede da hadde jeg begynt å irritere meg over blunkinga hans.
  • Ja, sa jeg, men det var ikke sant og en murrende uro meldte seg.
  • Dagen begynner kl. 0700, frokost 0800, lunsj kl. 1300, middag kl. 18.00.
    Det mangla bare obligatorisk morgengymnastikk..
    Programmet omfatta kompasstrening, orientering, kanopadling , fisking, svømming, bueskyting, natursti, leker, fotball og volleyball. Ro kl. 22.00, lyset slukkes kl. 2230 Han pekte på reglene som sto oppslått både i peisestua og spisestua.
  • De kommer til å være stuptrøtte hver kveld og be om å få gå i seng tidligere, lo Robert.
  • Det sier seg vel selv at det er forbudt å nyte alkohol, sa Stig til slutt. Om det skjer, vil de bli sendt rett hjem. Er de tørste, kan de kjøpe brus eller vørterøl her i kiosken. Han pressa fram et ekkelt smil. En spirrevipp med kniv i beltet og mot i brystet, tenkte jeg og grudde meg til fortsettelsen. Alltid beredt, lyste det av speidergutten.

Tommy var i sitt ess og ble utpekt som leder for ballspill. Nina klagde over vondt i beina, hun kunne nesten ikke gå, mente hun. Stig og Robert tvang henne til å være med.

  • Jeg trodde vi skulle få tid til å kose vårs her jeg, sa Henry og stappa i seg ei pølse han hadde kjøpt i kiosken, han likte ikke maten. Spella kort og Kina sjakk. Kanskje bordtennis. Det er jo to bordtennisbord her da. Men det ække ikke ti’ til å slappe av her.
  • Dem ligner på Martinsen, det er som en militærleir her. Passer ikke for alle, sa Roger som ikke likte ballspill og hata gym. Martinsen var skolens gymlærer og tidligere yrkesmilitær.
  • Vi har bare godt av et hardt program sa Tommy og tok seg en slurk av colaen. Øvelse gjør mester.
    En kveld da Robert gikk runden for å sjekke at alle var gått til ro, oppdaga han at det lukta øl av Henry og Nina. Øyeblikkelig hjemsendelse, trua han med. Han ville ha foreldrenes adresse, sende dem et brev.
  • Vi pleier å gjøre det for å være sikre på at foreldrene får vite hva som har skjedd.
  • Er det ikke mulig å gi en advarsel eller en annen straff? Det er veldig alvorlig for disse elevene å bli sendt hjem bare fordi de har tatt seg en slurk øl. Noen av dem er 16., sa jeg og fortalte litt om elevenes bakgrunn.
    -Vi kan ikke gjøre unntak. Det er mest rettferdig at alle behandles likt. Spør elevene, jeg er sikker på at de er enige, mente Stig, alltid beredt. Han kunne ikke være stort eldre enn meg og hadde sikkert aldri brutt en regel i sitt liv.
  • Det stemmer ikke at alle blir behandla likt. Noen av elevene fra den andre skolen både røyker og drikker uten at dere griper inn.
  • Det sier de bare for å vri seg unna. Vi tar dem når vi ser dem.
  • Da må dere se bedre.
    Robert var nå illrød i toppen, blunka i rasende fart og sa iskaldt:
  • Både lærere og elever må følge reglene, ellers har de ikke noe her å gjøre.
  • Jeg kommer ikke til å gi dere foreldrenes adresse. Det står det ikke noe om i reglementet. Hjertet mitt hamra. jeg var livredd , men det var deilig å vippe dem av pinnen.
    Da elevene fikk vite hva som hadde skjedd, mente noen at de måtte ta sin straff, andre at det var for strengt å bli sendt hjem. Det ville ødelegge samholdet i klassen. Tommy argumenterte:
  • De gjorde noe dumt, javel, men det kunne en av oss andre også gjort. Og hva med elevene fra Drammen? Noen av dem smugdrikker og røyker hasj. Hvorfor blir ikke de tatt?
    Flertallet støtta Tommy. Vi ville forlate leiren i samla flokk. Roger foreslo at vårt motto skulle være: En for alle, alle for en. De tre musketerenes motto. Angrep på en, var et angrep på alle. Vi var en stor sammensveisa gjeng av musketerer. Ingen skulle knekke oss.

Jeg ringte overlæreren som ga meg full støtte. Hjertet hans banka for de vanskeligstilte. Vi marsjerte i takt inn i bussen mens vi unisont ropte: En for alle, alle for en. Og slik fortsatte vi helt til vi ikke lenger kunne se Robert og Stigs forbausede ansikter. Motet sank jo nærmere vi kom skolen. Ryktene om hva som hadde skjedd, spredde seg, men vi hadde avlagt et løfte om samhold.
Det kokte på foreldremøtet. Mange var sinte og retta en anklagende pekefinger mot meg. De ville vite hvem som ikke hadde fulgt reglene.
Da det så som mørkest ut, reiste mora til Tommy seg, tok av seg den brune kåpa, hang den over en stol, retta ryggen og støtta henda på stolen foran seg.

  • Vi veit at det er noen i klassen som har det vanskelig, sa hun med klar, høy stemme. Noen av dem holder til i parken. Det betyr ikke at dem er verre enn andre, men dem har lett for å rote seg borti noe. Dem har gjort noe dumt, men verken stjælt noe eller skada noen, så vidt jeg veit. Dem ødelegger bare for seg sjøl.
  • Dem ødelegger for de andre og når dem som ikke har gjort no gæli må reise hjem, ropte en av fedrene.
  • Jeg har oppfattet det slik, sa mora til Roger, at dette er noe klassen og læreren har diskutert grundig. Ikke alle var enige, men flertallet bestemte at de skulle være solidariske med dem som hadde brutt reglene. Vi veit ikke hvem det er, men det trenger vi ikke vite heller.
  • Vi skal være glade for at vi har en lærer som bryr seg om elevene og fellesskapet i klassen, sa en far. Han var tillitsvalgt på Spigerverket.
    Jeg tenkte på brevet jeg hadde fått overrakt før foreldremøtet. Det var skrevet av et foreldrepar som beklaget at de ikke kunne være til stede.
    “Tillat min kone og meg å gi uttrykk for vår beundring og respekt for Deres holdning under klassens skoletur til leirskolen.
    Deres demokratiske idé om en for alle og alle for en, setter vi meget høyt. Det bidrar etter vår mening til å skape et godt kameratskap til lærere og elever.”

Flere år seinere fikk jeg brev fra Roger. Han hadde tegna en bokser og en speider med sinte øyne, bustehår og kniver, som sloss med musketerene. Beste skoleåret i mitt liv, kommer aldri til å glemme det! skrev han. Jobber nå som lærer. Lærer med sportsbil.

Vi var aldri i tvil om at du sto på vår side, sto det. Og jeg tror alle elevene holdt sitt løfte om ikke å røpe noe. Veit ikke en gang om jeg husker hvem det var som ble tatt. For min del var jeg mer opptatt av hvordan jeg skulle bli kvitt hasjklumpen jeg hadde i lomma og hva jeg skulle si om militærledelsen fant den. Godt vi kom oss derfra i tide.

(Oslo, 1971, til minne om «Roger» som ikke lenger er blant oss – og de andre ungdommene som lærte meg å bli lærer)

Ping Pong Pin

  • Hei, det er Frdplmnrå fra banken. Du har ringt oss. Hva kan jeg hjelpe deg med?
  • Hva er det du heter, sa du?
  • Frdplmnrå
  • Ok (jeg forstår ikke hva hun sier og kaller henne bare Frida heretter). Vi har litt problemer med innlogging, Frida. Håper at kundeservice kan hjelpe oss. Vi blir bedt om å oppgi noe som heter ID pin. Det har vi ikke hørt om før. Hva er det?
  • Det er en pinkode
  • Ok, men vi husker ikke den koden
  • Du kan prøve en annen innloggingsmetode – med skrapekort
  • Skjønner. Nå dukker det opp noe annet her, har jeg trykka feil, eller? – nettbankpassord, står det
  • Ja, det trenger dere
  • Er ikke sikker på om vi har det
  • Jeg kan sende dere et midlertidig passord på email
  • Du mener, nettbankpassord? Kan vi få det på sms?
  • Nei det må vi sende på mail
  • Nå fikk vi eposten der det står at dere skal sende det. Men hvor er passordet?
  • Det kommer i en annen email.
  • Hæ? Hvorfor? Nå fikk jeg det, er det virkelig nødvendig med så lange og vanskelige passord? Vi kommer ikke til å huske det. Og så har vi bare 15 minutter på oss før det forsvinner
  • Dere kan lage deres eget seinere
    Før vi vet ord av det har vi brukt opp det dyrebare kvarteret til å lete etter papir og blyant som ikke virker. Vi går tilbake til trykk-metoden, trykker og trykker for å finne ut hva vi skal gjøre når det superlange passordet har løpt sin vei. Neste skritt er å ringe kundeservice. Der er det lang kø
  • Hei, jeg heter Sara, hva kan jeg hjelpe deg med?
  • Vi snakka nettopp med en annen kundebehandler, Frida, kan vi ikke fortsette med henne?
  • Hun er opptatt dessverre, hva gjelder det?
  • Det er en lang historie, innlogging.
  • Ja, dere har fem innloggingsmuligheter. Skrapekort, sms, ….
  • Finner ikke skrapekortet. Og nå lurer vi også på noe annet, «personlig passord», er det det samme som pin kode og id pin, eller?
  • Nei, det er for Bank ID
  • Aha. Da noterer jeg det (vi aner uansett ikke hvor det personlige passordet befinner seg). Men vi ringer egentlig for å få et nettbankpassord. Er det mulig å sende det på sms?
  • Nei, vi må bruke email av sikkerhetsmessige grunner.
    Kan du ikke bare stave det for meg nå som vi har deg på tråden eller aller helst sende det med posten i en gammeldags konvolutt? Sleng gjerne på et skrapekort og personlig passord, samt en enkel forklaring på forskjellen mellom pin, IDpin og nettbankpassord. Vi orker ikke mer kundeservice, skjønner du.

Unge Ahmed

Vi så denne filmen på Cinemateket, der er det godt med plass og betryggende avstand mellom setene. Dardenne brødrene fra Belgia som har laget filmen, er blant mine favoritter. Jeg har omtalt dem flere ganger. Filmen om Unge Ahmed handler om en ung gutt på 13 år som kommer fra en muslimsk familie. Faren får vi ikke vite noe om, men moren er enslig forsørger for tre barn.

Ahmed, som tidligere har vært som de andre gutta i gata, begynner å forandre seg. Han får en religiøs oppvåkning, godt hjulpet av imamen i nabolaget, som han beundrer. Han er også påvirka av en fetter som døde som martyr.

Ahmed tar sine religiøse oppgaver alvorlig og overholder alle regler og rutiner før og etter bønn. Lukker seg inne på rommet og leser Koranen. Problemet oppstår når han nekter å håndhilse på sin kvinnelige lærer og blir oppfordra av imamen til å kalle henne uren og hore. Gutten gjør jobben sin, men skjønner ikke konsekvensene. Imamen har fortalt han om jihad og hevn, og Ahmed tar han på ordet og går til voldelig angrep mot læreren. Det fører til at han havner på en forbedringsanstalt for ungdom og må innordne seg deres strenge regime.

Den følgende del av filmen er interessant. Jeg hadde ingen anelse om at de har så god oppfølging av unge gutter som har kommet på skråplanet i Belgia. Han blir fulgt tett opp av kompetente personer som tilbyr forskjellige rehabiliteringsaktiviteter, men det avgjørende han venter på, er at psykologen som jevnlig følger han opp, skal si at han har forandra seg. Han må komme på bedre tanker for å oppnå reell forandring, sier hun. Ahmed foretar seg ting som kan tyde på at han har helt andre planer enn å tekkes psykologen.

Hn treffer ei jente på gården der han arbeider, som viser interesse for han – men han som verken vil håndhilse eller ta imot et kyss, rygger bakover når hun prøver å komme nær han, og forlanger at hun må bli muslim hvis hun vil være sammen med han. Det overraskende som blir utløst av møtet med henne, er at han havner i en krise. Skal han følge Allahs bud eller sine gryende følelser for jenta? Det er typisk for Dardenne brødrenes filmer at hovedpersonene står overfor moralske dilemma. De må velge, men det er ingen moralske anvisninger på hva som er rett og galt. Det er det som gjør filmene interessante.

Moren til Ahmed er en sentral person i hans liv, selv om hun bare opptrer i den første delen av filmen. Og han får bare lov å snakke med henne på telefon fra forbedringsanstalten. Det er hun som er hans tilknytning til et nytt liv utenfor anstalten og som er et moralsk kompass. Slik tolker hvert fall jeg det – det er noe med mødre som har sterke bånd til sine sønner. Da får jeg en assosiasjon til serien om det svenske togtyveriet som jeg så på TV. Ingen av skurkene ville røpe hva de andre involverte hadde gjort, og om de sladra, ville de bli utstøtt, forfulgt eller drept. Politiet lette etter svake punkt, og fant ut at en av forbryterne kunne være villig til å snakke. Grunnen var hans sterke tilknytning til moren som var alene med med sønnen. Hun klarte å overtale han og han ville ikke svikte henne. Hun appellerte til hans moral og han tok en beslutning.

Slutten på filmen er spennende når Ahmed prøver å rømme. Hvor skal han – hva vil han foreta seg?

Dardenne brødrene har laget flere filmer om barn og familier som befinner seg nederst på rangstigen, som ikke har verken bolig, penger eller utdanning, men likevel bevarer sin verdighet. Slik er det også i denne filmen, selv om jeg ikke syns den er blant de beste. Den sosialrealistiske stilen fungerer. Selv om vi ser beskrivelsen av Ahmeds daglige liv om og om igjen, hva han tar på og av seg, gjentagende ritualer, og det kan bli kjedelig til tider, skjer det noe hele tida. På forunderlig vis blir vi kjent med både Ahmed og hans hjelpere selv om vi bare får servert nøkterne fakta, hva de faktisk gjør og sier, men ikke hva de tenker. Vi veit ikke hva Ahmed drømmer om og planlegger, men trekker slutninger ut fra omgivelsene, samtaler og handlinger. Derfor blir filmen spennende til siste slutt. Vi er aldri sikre på hva Ahmed vil foreta seg. Og det gir heller ikke filmen noe svar på.

Misjonærene

(2003)
I São Gabriel da Cachoeira i Amazonas går Xavier og jeg om bord i en liten båt som skal ta oss til Tuyuka-folket ved grensen til Colombia. Elva kan være lunefull, og vi har med oss en kar som på tross av sin høye alder har et skarpt blikk for farlige strømmer og lumske elveløp. Han sitter foran i båten og skuer til høyre og venstre, peker og roper, samtidig som han manøvrerer en rullings i en tannløs munn og spytter svarte klyser i vannet.

Landskapet langs rio Tiquié er grønt og frodig, men vi ser verken ville dyr eller innfødte med pil og bue langs vannveien – det er langt mellom bosettingene. Den første natta overnatter vi på et lite sted. Vi spenner opp hengekøya i skolebygningen, lager oss et enkelt måltid av boksemat og sover utmerket.

Neste morgen er kvinnene allerede i gang med å knuse maiskorn da vi våkner. Barna stiller seg opp i skolestua og stirrer på meg mens jeg prøver å vri meg ut av soveposen for å fiske opp ei truse fra sekken. Øvelsen blir mer og mer krevende da jeg forsøker å kle på meg uten at de skal se meg naken og jeg veit at ti par øyne følger alle mine bevegelser. Barna løper omkring uten en tråd, usjenerte og nysgjerrige på gjestene. Mødrene deres dekker seg til nedentil med et lite skjørt, mens puppene er bare. Et par eldre menn går nakne rundt, kun iført penisfutteral. Så enkelt kan livet være. På 70-tallet bada jeg jo naken, og en gang gikk jeg til og med på fjelltur i bar overkropp. Om jeg hadde slått meg ned i denne bosettinga ved elva, ville det ville neppe tatt lang tid før jeg gravla min vestlige habitt og nøyde meg med et lite bastskjørt eller Evas drakt.

Xavier har allerede engasjert seg i en samtale med båtføreren og bosettingens overhode – cacique – om livet langs elva. De sitter på plaststoler i en ring sammen med andre menn, med og uten penisfutteral. Xavier tilbyr caciquen en sigarett, men han ville heller ha rullingsen som båtføreren byr på. De sitter bare der og lar tida gå mens de røyker – samtalen har samme tempo som røyken de langsomt blåser ut av munnen. Caciquen holder en lang tale, han veier sine ord og utbroderer poenger. Dernest framfører båtføreren en litt kortere enetale, og Xavier noterer som besatt. Da det er hans tur, triller ordene ut av ham mens han røyker og blar i notisboka. Kjenner jeg ham rett, vil han helst bli sittende her hele dagen og høre på de innfødtes historier. Psst, hvisker jeg mens jeg prøver å smile unnskyldende til caciquen, vi må dra snart for å rekke fram før det blir mørkt. Men Xavier lar seg ikke affisere.

Endelig reiser karene seg fra stolene, og vi kan fortsette reisen langs elva. Målet er Pari-Cachoeira. Etter uendelige strekninger med tett vegetasjon på begge sider skimter vi et høyt tårn i det fjerne. Hva i all verden er det? Det er kirketårnet på misjonsstasjonen, kan båtføreren bekrefte. Hvordan er det mulig å være så sterk i troen at man bygger ei gigantisk kirke midt i jungelen?

I området vi befinner oss, har det vært misjonærer siden 1800 -tallet. I 1915 kom de første salesianerne fra Italia hit for å spre det glade budskap. De hadde ikke bare et mål om å drive religiøs forkynnelse, men visjoner om å gi fattige barn og unge en skolegang. Og de stakkars barna i jungelen i Brasil var en perfekt målgruppe, uvitende som de var om Gud og Jesus og kunsten å lese og skrive. Jesuittene var de første misjonærene som kom til Brasil og de gikk løs på oppgaven med å oversette Bibelen til lokale språk, blant annet guarani. Seinere har jeg fått vite av brasilianske lingvister at selv om det er feil og mangler i oversettelsen, er det et imponerende arbeid.

Salesianerne hadde nok å gjøre når det gjaldt både åndelige og praktiske oppgaver. De bygde ikke bare kirker, men skoler og internater. Barn måtte forlate familien og flytte inn på internatskoler, hvor misjonærene hadde kontroll over dem både natt og dag. De ble delt inn i grupper etter hvilken stamme de tilhørte, fikk skoleuniformer og lærte å lese og skrive portugisisk.

Nonnene underviste jentene i håndarbeid, mens guttene fikk yrkesopplæring. Det var ikke bare en religiøs omvendelse misjonærene ønska, men en kulturrevolusjon. Barna skulle oppdras i henhold til vestlige normer for sivilisasjon. De lærte å spise med kniv og gaffel, og hvor viktig det var med hygiene. Misjonærene mente at de måtte forlate sine tradisjonelle kollektive boliger (maloka) og bygge mindre hus. Barna lærte portugisisk, men mistet morsmålet sitt, sin identitet og særegne kultur.
– Det var sjelden vi fikk besøke familiene våre, forteller Mala, en tidligere elev, og fortsetter: Hjemturen var lang, og skoleplanen tillot ikke at vi kunne dra tilbake dit vi kom fra for å hjelpe foreldrene våre med å så og høste.

På 1970-tallet begynte det store dugnadsarbeidet som ble drevet fram av idealistiske brasilianere og internasjonale frivillige organisasjoner for å gjenoppdage glemte språk og tradisjoner og fremme urfolks rettigheter. Nå er jeg på oppdrag med en gruppe latinamerikanske eksperter for å vurdere resultatene av arbeidet med å lage et undervisningsprogram på urfolks premisser – en helt annerledes skole der de utforsker sin egen kultur og lokale språk som har vært gjemt og glemt. Vi blir sendt til forskjellige områder for å vurdere resultatene av de små pionerskolene i regnskogen, og Xavier og jeg er på vei til øvre Rio Negro. Det tar to og en halv dag med båt å komme dit.

Det er storefri, og elevene i Tuyuka-samfunnet har akkurat tatt seg et bad i elva. Vi spør dem om skolen og livet i jungelen.
– Her har vi det veldig bra, vi har alt vi trenger, og det er nok mat til alle.
– Vi trenger ikke penger.
– Her er det ikke arbeidsløshet.
– Her lærer vi vårt eget språk.
– Det er rolig her.

Jeg liker meg her fordi jeg kan gå på skolen, sier en gutt som helst vil tilbringe hele dagen i skolestua. Akkurat nå holder jeg på å tegne og skrive om slanger.
Han har vært i skogen for å finne spor etter dem. De har forskjellig farge og mønster, og det er mange som ikke er giftige. Han viser oss tegninger han har laget av et slangeskinn og slangens tunge, og jeg blir sittende som fjetret og se på alle detaljene han har fått med seg. Til slutt gir han meg tegningen. Ettersom jeg bor i et land der det ikke er noe særlig utvalg av spektakulære slanger, må jeg ta den med meg hjem og vise den til norske barn, mener han.

The day I got married

Skal, skal ikke? Skulle vi gifte oss eller la være? Ordet “samboer” var ikke oppfunnet den gangen og vi kjente ingen som kalte seg det. Vi bladde fram og tilbake i Norges lover og regler om ekteskap og hva det innebar. Konklusjonen ble at var flere juridiske og økonomiske fordeler ved å gifte seg når man fikk barn.

Vi gjorde det enkelt. Jeg hadde på meg en hjemmesydd bomullskjole som klarte å skjule at jeg var i lykkelig omstendigheter. Lilla var populært den gangen og jeg hadde farga den i badekaret. Vi hadde fått penger til gifteringer av bestemora mi, men dem brukte vi til noe annet. Ikke ville vi ha noen bryllupsfest heller.

Vi møtte opp i Grubbegata der det satt flere par og venta på å komme inn. Det kommer til å gå raskt og smertefritt, tenkte vi. Borgerlig vielse var bare en usentimental formalitet. Men til min store overraskelse, ble det en høytidelig seremoni som jeg husker den dag i dag. Alvoret i orda fra bygfoden iført svart kappe, slo inn. Det gikk opp for meg at jeg hadde begitt meg ut på den største forpliktelsen i mitt liv. Gjensidighet og støtte i gode og onde dager.

Etter lunsj med rekesmørbrød og majones på Gjæstgiveriet sammen med forloverne, dro vi til fjells i min svigerfars gamle hvite Vauxhall. Det var 12. Januar i 1973, iskaldt, og det snødde tett da vi nærma oss Hamar. Vi svingte inn mot bensinstasjonen, motoren hadde begynt å harke. Selv etter påfyll av bensin, ville den ikke rikke seg. Men til slutt fikk vi den i gang godt hjulpet av menn i mørkeblå kjeledresser som dytta oss nedover bakken. Ikke stopp før dere er helt framme, var det oppmuntrende rådet vi fikk.

Det snødde tettere og tettere og det begynte å mørkne da vi endelig var framme ved høyfjellshotellet. Å, det visste vi ikke, dette må feires, sa personalet da vi ankom spisesalen. Vi hadde ikke sagt et ord om vielsen, men vi fikk et lite bord ved vinduet og de tente et fint lys for oss. Etterpå gikk vi ned i dansesalen der et lokalt band spilte klinemusikk. I en pause, gikk min nybakte ektemann ut i gangen og tok seg en klunk av den medbrakte cognacflaska. Men der sto en av hotellets spioner og venta på han, Det er ikke lov å nyte medbrakt, sa han strengt og ville ta flaska hans. Jeg hadde håpa på en dans til, men i stedet havna vi på rommet. Det hadde slutta å snø og vi så utover vinterkledde fjell i månelyset. Først omtrent 20 år seinere kom min ektemann, den samme som jeg hadde gifta meg med i 1973, med et uimotståelig forslag da vi vandra rundt på markedet i Cairo. Er det ikke på tide å kjøpe gullringer?.

Nico

Nico hørte hva overlæreren sa, men brydde seg ikke om det. Skyldte ikke familien sin noe.

Han ville verken bo i landsbyen eller på internatskolen Planen hans var å skaffe nok penger så han kunne rømme til hovedstaden. Susanna var der, det var han sikker på.

Når han en sjelden gang fikk brev, var det ikke var mora, men Selma som hadde skrevet det. De var naboer, men han likte ikke at nabokona visste så mye om familien. Stolte ikke på henne. Hun sto støtt i butikken og skravla om alt mulig. Har dere ikke hørt det? Flora er gravid, men hun veit ikke med hvem. Hvorfor måtte hun rope det ut mens alle hørte på? Det hendte faktisk at den lille sønnen til Flora også var der. Sladrekjerring var hun.

Selma kunne ha dikta opp alt sammen, mora kunne jo ikke kontrollere hva som sto der. Hvordan var det på sykehuset nå? Var dr. Santos der ennå? Doktor Santos fra Cuba som krevde penger for alt. For å spe på lønna si måtte han ta til takke med det lille han fikk av fattigfolk. De som hadde flust med penger dro til nabolandet der de fikk behandling på private klinikker. Der lå de i gullsenger med hvite lakener og ble varta opp av smilende sykepleiere og leger. Mens sykehuset i hjembyen bare hadde én lege.

Da tanta hans skulle føde, var det kritisk. Hun måtte velge. Barnet eller henne. Uansett måtte hun betale. De hadde med maisgrøt og mango da de kom på visitt. Dr. Santos sto ved siden av senga med blodflekker på legefrakken. Håret hans var nesten hvitt og han hadde dype furer i ansiktet. Forsikra dem om at han hadde gjort sitt beste. Mora hadde takka og gitt han mango. Han hadde redda søstera hennes.

 

Sist han så mora var det så vidt hun klarte å stå opp av senga . Den tynne suppa tok hun bare en slurk av. Det går over, hadde hun sagt. Men det ble bare verre.. Han hørte hosten. Sårene på halsen ville ikke gro og huden hang og slang. Lyden av plastsandalene hadde forandra seg. Da hun var frisk, gikk subbene i rask og bestemt fart, som en rytme man kunne danse til, men etter hvert ble hvert subb langsomt og klagende, akkompagnert av svake, men hørbare sukk og stønn. Det er bare feber, sa hun for å trøste han. Han ville riste henne og si at hun måtte slutte å holde han for narr.

Nico ville huske henne slik hun så ut på det eneste fotografiet som hang på veggen. Da hun var ung, slank og rak i ryggen. Farens hånd hvilte stolt på hofta hennes. Det var et uvanlig bilde. Lyst og lett. Hvem hadde tatt det tro? De sto ved siden av hverandre, hun med et lite barn på armen. De smilte til fotografen og mot noe større, utover øyeblikket, mot livet, hverandre og barnet. De trodde på ei framtid sammen og at de skulle klare alle utfordringer. Nico og Susanna hadde krangla om det bildet da de var små. Han mente at han var det lille barnet på morens arm, mens Susanna var sikker på at det var henne.

Han begynte ikke på skolen, det var for langt å gå . Den ene foten hans var skada,   ville ikke rette seg ut. Han kunne gå med stokk, men det gikk for sakte. Kom seg fortere fram på knærne, nesten like fort som de andre. Hadde gleda seg til å begynne på skolen slik som Susanna og Albert. De dro av gårde om morgenen med hver sin plastkanne, Kannene ble liggende ved elva. De fylte dem på tilbakeveien.

Faren hadde insistert på å bære han. Mora protesterte. Hun hadde stått på kjøkkengulvet, stor og rundt, med en sleiv i hånda som hun løfta og pekte anklagende mot han. Det nye barnet skulle komme snart. Faren hadde fortalt han denne historien mange ganger.

Dagen etter tok han Nico på ryggen og bar han til skolen. Jeg ga meg ikke, gjentok han.

– Skjønner du ikke at han er den skarpeste av dem alle? Skal han ikke ha noen gleder i livet? hadde han sagt til henne. Faren hadde 5 års skolegang.

-Hva hjelper det når han ikke kan gå? Du setter griller i hodet på han med drømmene dine. Mora måtte slutte etter første klasse. Familien hennes hadde bare råd til å ha et barn på skolen og det skifta litt på hvem de sendte.

Nico lærte like fort som de andre. Leksene gjorde han sammen med Susanne. Nico likte skolen, men ikke at læreren sa han måtte komme hver dag. Når faren var hjemme, ville han heller være sammen med han. Da dro de til åkeren med hakke og spade. Nico hang etter han og hjalp til. Når han reparerte ting, var Nico aldri langt unna. Han fulgte med på det faren gjorde og kunne både snekre og hamre.

De måtte låne sag av en nabo. Faren banna og sverta, saga var dårlig. Han var oppfarende både borte og hjemme, men når han var alene med Nico, var han rolig og tålmodig. Fortalte om bestefaren som hadde lært han å snekre. Og nå viste han Nico hvordan han kunne lage små figurer av tre. Slike ting holdt de på med når de klarte å lure seg unna moras strenge blikk og skarpe kommentarer. Det var totalt unyttig mente hun, faren burde heller gjøre noe som kunne bringe mer penger til familien.

Pyse, sa storebroren. Du bare later som, du bare later som du ikke kan gå. Sitte på ryggen til faren sin når en er så stor. Kom hit, Nico, så skal du få noe godt av meg. Men du må hente det sjøl, kunne han si med innsmigrende stemme og peke på et øres karamellene som lå på bordet. Når Nico nærma seg, flytta han dem så høyt opp at Nico ikke fikk tak i dem.. Dessverre klarte du det ikke denne gangen heller, mumla broren med munnen full av karameller. Når faren eller Susanne oppdaga det, fikk han en overhaling. Mora brydde seg ikke. Du skal ikke behandle broren din som en hund, ropte Susanne. Men han er jo ikke stort bedre enn en hund, han duger ikke til noe og fortjener ikke karameller. Hun svarte med en ørefik. Albert glodde olmt på Nico som om det var han som hadde gjort det.

De snakka aldri om det etterpå. Men han huska det. Det visste han at de andre gjorde også. Det starta med en flom som ødela avlingen. Mange i landsbyen hadde blitt ramma. Det vil bli hungersnød, sa faren, vi kommer til å sulte. Han hadde vært hjemme fra skolen den dagen. Da Susanne og Albert kom hjem fra skolen med vannkannene, satt han aleine på golvet med lillesøstera. Kopper, kar og kjøkkenredskaper lå strødd utover. En kopp var knust. Ildraka lå midt på gulvet. Det hang noe fast på den, det så ut som hårtuster. Han satt stiv som en stokk ved ovnen, hadde tissa på seg, turte ikke reise seg og sa ikke et ord da de spurte hva som hadde skjedd. Pekte på ildraka og slo i lufta.

Susanne ordna opp på kjøkkenet, men rørte ikke ildraka. Den ble liggende som en illevarslende påminnelse om noe som hadde skjedd. Albert var likbleik og gjorde alt søsteren ba han om. Til slutt dytta han ildraka under senga. Susanne lagde mat, rydda og vaska opp før hun gikk inn til Selma og spurte om hun visste hvor mora var.

Seint på kvelden kom mora tilbake. Han hørte henne prate med Susanne før hun gikk og la seg.

Neste morgen fortalte hun at faren hadde reist til nabolandet for å jobbe i gruvene. Det er mer penger å tjene der. Andre i landsbyen hadde prøvd det samme.

– Mamma, hva er det? sier Nico og peker på kinnet hennes. Har du slått deg?

Susanne ser strengt på han. Spørsmålet var upassende. Om han hadde spurt en gang til, hadde mora bare svart: Jeg falt. Det var et uhell.

For Susanne og Albert fortsatte alt tilsynelatende som før. Susanne sto opp om morgenen og vekte de andre, feide, lagde mat, kledde på lillesøsteren, gjorde sine daglige plikter. Albert gjorde det Susanne ba han om.   Men Nico sørga. Faren hadde alltid tatt seg mest av han. Vekket han om morgenen og båret han til skolen. Det var ikke noe nytt at han forsvant. Kunne være borte dager av gangen og plutselig dukke opp igjen. Nico venta på han, var sikker på at han ville komme. Derfor kunne han ikke gå på skolen. Måtte være den første faren så når han vendte tilbake.

Mora ble sengeliggende. Susanne måtte gjøre alt husarbeidet og lage mat. Dagen før hun skulle konfirmeres, fikk Nico vite at han skulle begynne på skolen igjen, en skole for barn som satt i rullestol. Funksjonshemmede kalte de dem. Han visste ikke hva det betydde. Ikke mora heller.

– Er du ikke glad for at du skal få gå på skolen hver dag? Du skal sove der, så du trenger ikke gå langt., sa hun. En uke etter kom en bil og henta han og en rullestol presten hadde fått tak i. Vi kommer og besøker deg, sa mora. Susanne nikka og ga ham litt penger, skrivepapir, kulepenn og frimerker.

De hadde bare besøkt han én gang. Til å begynne med skrev han brev og Susanne svarte. Hun skrev alltid noen ord på slutten som hun påsto var fra mora. Sikkert noe hun bare fant på. Så var det stopp. Inntil det kom en melding fra Albert om at Susanna hadde forsvunnet og lillesøsteren var hos bestemora. Mora var kommet på sykehus. Og her var han på ufrivillig besøk på grunn av teppene. Tyvene hadde ikke gitt han et rødt øre, de tok alt sjøl. Nico håpa de kom i fengsel.

Stråhytta deres hadde rast sammen, fortalte Selma. Etter at Albert forsvant var det ingen som tok seg av den. Men du kan bo hos oss. Vi kan dra og besøke mora di på sykehuset, sier hun oppmuntrende, hun spør etter deg.

Tidlig om morgenen dro Selma til markedet for å selge grønnsaker

Gode nyheter, Nico. Læreren din kommer og henter deg i morgen, du skal tilbake til skolen igjen. Og tenk, han vil gi dere penger så dere kan bygge ei ny hytte.

Nico trodde ikke på det, hun sa så mye rart, Selma.

Er du ikke glad? Det er mange her som skulle ønske de var så heldige. Carlos skal bygge den.

Carlos var sønnen hennes. Da har vel du også vært heldig da, tenkte han. Brydde seg ikke. Landsbyen var ikke noe sted for han. Glemte hele greia.

Først da han kom tilbake til moras begravelse, ble han minna om stråhytta.

Hytta brant ned rett etter at den var ferdig, kunne Albert fortelle. Det hadde visst vært tyver på besøk og stjålet materialer mens nattevakta sov, og dagen etter begynte det å brenne.

Fant de ut hvem som tente på?   Nico skrapte i jorda med en pinne.

Nei. Jeg tror det var nattevakta. Han stakk av. Ingen har sett han siden. Visstnok en venn av Carlos.

– Jasså.

– Ikke nok med det, Carlos og politimesteren er fjerne slektninger.

– Litt av en familiebedrift.

– De klarte hvert fall å lure læreren din trill rundt. Brannen kommer aldri til å bli oppklart, konstaterte Albert tørt.

Ryktene spredde seg. Endelig skjedde det noe på dette gudsforlatte stedet, noe de kunne spinne videre på. Det var stappfullt i butikken. Er det noe nytt? Det var alltid noen som kjente noen som visste noe eller hadde hørt om noen som hadde opplevd noe lignende.

Med en gang Selma viste seg , ble det tyst. Hun hilste ikke en gang, gikk bare rett bort til disken og kjøpte det hun trengte. Veksla ikke et ord med noen av de andre. Når hun var ute av døra, fortsatte de der de slapp.

Hva var det med den faren? Hvor blei det av han?

Han forsvant visst på grunn av gjeld han ikke kunne betale.

Var det ikke han som dro med ei annen dame til Sør-Afrika og sa han skulle jobbe i gruvene?

Han hadde mange damer han. Drakk opp alle penga.

Jeg har hørt at han er død, drept i en slåsskamp.

Hva med Selma og Carlos? Det er noe der. Er ikke de i slekt med politimesteren? Da blir det jo aldri oppklart.

Sikkert en fra nabolandsbyen som ville hevne seg, var det noen som mente. De har kasta trolldom på dem. Jeg var bortom der dagen før brannen og så det hang en ring med hønsefjær i på døra.

Den hytta ble aldri ferdig, de stjal både materialer og penger og så tente de på for at ingen skulle oppdage det. Det var planlagt fra starten av.

++++++

Dette er andre del i historien Drømmen om Afrika

 

Drømmen om Afrika

”Her er det”, sa sjåføren og pekte på et skilt. Jon våkna og så ut over de tørre maisåkrene. Skiltet var forma som en pil. Det var festa med en spiker til en grå trestamme og hang med spissen ned. Han kunne skimte konturene av blå skrift, men bokstavene var nesten viska ut. ”Er du sikker på at dette er riktig vei?”, sa han bekymra.

”Ta det med ro. Har kjørt denne veien mange ganger før det kom skilt her”, svarte sjåføren.

Overlæreren sto på tunet og venta. Den gråstripete dressjakka hans var for lang i ermene, buksene nypressa og de svarte skoene skinnende blanke. Samuel, sa han og klemte hånda hans så hardt at Jon lurte på om det var en type test han pleide å utsette nye lærere for.

”Velkommen til oss. Vi er veldig glade for å ha deg her.” Han fortsatte å riste hånda hans opp og ned mens han smilte fra øre til øre. Elevene sto oppstilt foran skolebygningen og sang trestemt, mens de klappa i hendene.

Samuel viste han rundt og fortalte om de daglige rutinene. Det første Jon la merke til var hvor støvete og skittent det var overalt. Et tynt lag med knudrete støv som så ut som sandkorn, dekka ikke bare gulv og gjenstander, men også barnas hud og hår. Elevene starta dagen med å feie gårdsplassen, gulv og trapper, men det så ut som det ble like støvete igjen bare det kom et vindpust.

Han hadde danna seg et bilde av skolen som et idyllisk sted på landet, der de dyrka frukt og grønnsaker og levde i pakt med naturen. Du må forberede deg på et enkelt liv uten luksus, hadde de sagt på Fredskorpskontoret. Det passa han utmerket og han gleda seg til alt som kom til å skje. Lengta etter noe nytt, uventa og spontant. Et mer meningsfylt liv enn de kjedelig og forutsigbare rutinene hjemme. De siste måneden før avreisen hadde sneglet seg av sted. Han ville heller lese bøker og filmer om Afrika enn å rette eksamensoppgaver. Drømte om det om natta, hvordan det ville bli, menneskene han ville møte, nye språk han ville lære,  hvilke utfordringer som var i vente.

De siste åra hadde regnet slått feil, fortalte Samuel da de sto og kikka ned i brønnen. For hver dag som gikk ble det mindre og mindre vann.

-Hva gjør dere om den går tom? lurte Jon på.

– Det har aldri skjedd.  Jeg har vært her i over 20 år og selv under krigen klarte vi oss.

Bare noen av husene hadde vinduer og dører som ikke var ødelagt. Et par tynne høner spankulerte omkring i de forlatte bygningene. Hva de var på jakt etter, kunne man lure på. Han så bare sand og stein over alt.

Veggene i sovesalene var malt i en lysegrønn farge, omtrent samme farge som på kjøkkenet i bestemors gamle leilighet. Malinga hadde flassa av og det var store hull i veggen. Barnas klær og personlige eiendeler lå i kasser og skap som mangla dører. Køyesengene var smale og så ustøe ut, han kjente på en av dem for å sjekke. ”De holder fortsatt, sa Samuel smilende, vi arva dem fra barnehjemmet som fikk nye”. Jon brant av iver etter å reparere sengene.

Det fineste rommet var den store matsalen. Veggene var hvitmalte, og lyset strømma inn av de høye vinduene. Bordene var flisete og stolene av forskjellig størrelse. Det var ikke lov å sitte og rugge på dem, men fristelsen ble for stor  når noen stolbein var kortere enn andre. Det er fint å være i dette rommet, tenkte han, her kunne de sitte og tegne og lese. Samuel understreka at det først og fremst var en matsal og ikke skulle brukes til andre formål. En sjelden gang hadde de møter og andre fellessamlinger der.

Beskrivelsene av hva arbeidet hans gikk ut på var vage. Egentlig skulle han ha overtatt jobben til Henriette på barnehjemmet, men så ble det bestemt at de trengte han bedre som lærer ved internatskolen. Det tok han med knusende ro. Kom sikkert til å gå bra. ”Du må regne med å være fleksibel og ta i et tak der det trengs”, hadde han blitt fortalt i Oslo.

Elevene kommer fra forskjellige provinser, noen er foreldreløse, andre har familie, men har kommet bort fra dem under krigen. Bare noen få kan lese og skrive, andre har aldri gått på skolen før. De har ikke hatt det lett under krigen.   Overlæreren sa ikke noe mer om barnas bakgrunn og hva de hadde opplevd, og Jon spurte ikke.

Det lille regnet var forsinka, men endelig meldte de dyrebare dråpene sin ankomst. Det var så lite og smått at det ikke hjalp stort, mente Filip, en av lærerne. Noen uker seinere våkna Jon av lyn og torden. Regnet tromma mot bølgeblikktaket.. Han ble stående å se på de lange, lysende lynene som dansa på himmelen. De ble hengende lenge, mye lengre enn hjemme. Og tordenen dundra så huset rista, som om det var et lite jordskjelv.

Dagen etter var det klart og strålende sol. Den tørste jorda hadde slukt bekkene og vannpyttene på bakken og bare en liten søledam der hønene sto med stjerten i været, vitna om nattas vannmasser.

Jon holder på å reparere en av sengene da Nico, en av elevene hans, dukker opp. Han står lenge og ser på uten å si noe. Kan du hente skrutrekkeren, spør han og Nico gir han en fil og en skrutrekker.

Dette er skrutrekkeren.  Se her, sånn skal den brukes.

Faren min kunne snekre, sier Nico.

Jasså

Han lagde leker . Nico drar en liten figur opp av lomma.

Jon ser nøye på den svarte elefanten som har både støttenner og en forseggjort snabel.

Vil du ha den? Nico strekker ut handa.

Jon blir rørt over å få en så personlig gave. Du kan skal ikke gi bort en så fin ting , denne har han brukt lang tid på. Elefanten har rynker på ryggen og store ører. I snabelen som bøyer seg mot munnen, ligger det blader.

Nico trekker fram en ny figur, et neshorn. Jon studerer detaljene og sier at faren hans er en kunstner.

– Det er jeg som har laga denne. Hvor mye vil du gi?

Jon later som han gjør en prisvurdering.  Om han kjøper én, kommer det sikkert flere.. Og hva var riktig pris?

  • Tja, hva syns du om denne? Han trekker fram en krøllete femdollarseddel. Nico ser på den med store øyne.
  • Det er for mye. Gi meg heller to av de med One på.

Neste dag er fila borte. Det ligger en lapp i verktøykassa. Har lånt den. Tilbake i morgen. Nico.

+++

Det begynte å bli litt kjøligere om nettene. Eller var det bare noe han innbilte seg? Kanskje var han syk, malaria? Trakk teppet godt opp under haka før han sovna. Vanligvis hadde han bare et laken over seg, men nå måtte han ta fram dyna fra Norge.

En klar dag i begynnelsen av juli, oppdaga en av lærerne som inspiserte sovesalene at teppene til noen av de yngste elevene hadde blitt borte. Barna hadde bare tepper over seg. De hadde ligget pent sammenbretta i sengene etter at de hadde stått opp. Ingen skjønte hvordan det var mulig å stjele dem i fullt dagslys. Samuel beordra lærere og barn til å leite, uten resultat.

Noen dager seinere fikk Filip tips om at noen eldre gutter fra skolen prøvde å selge brukte tepper på markedet. De ble tatt på fersken.

Jon var målløs. Hvordan kunne de stjele fra sine egne, yngre kamerater?

– De trengte penger til å kjøpe fine klær, røyk og dop, tenker jeg, sa Filip.

– Hva slags straff får de?

– Aner ikke, vi får se. Han virka helt avslappa, som om han ikke brydde seg.

Både lærere og elever var tilstede i matsalen da overlæreren snakka med ungdommene.

– Dere ødelegger ikke bare for dere selv men for familiene deres. Tenk på hvordan de vil skamme seg når de får vite hva dere har gjort, og på hva besteforeldrene deres vil si. Familiene deres strever og gjør alt de kan for at dere skal få være her. Men dere har valgt å stjele fra venner. Jeg kunne ha meldt dere til politiet. Men Gud ser alt og vil gi dere den straffen dere fortjener. Han pekte opp mot himmelen. Samuel hadde mer tro på Guds moralske dom enn lovens lange arm. Politiet i småbyen var udugelige og korrupte,

– Til straff må dere avgi deres egne tepper til barna dere har stjålet fra. Overlæreren talte til dem som en prest med dommedagsstemme.

Noen av ungdommene prøvde å skjule tårene , andre satt med steinansikter. De stirra intenst ned i golvet som om det skulle komme en redning derfra. Jon oppdaga til sin forbauselse at to av hans elver, Nico og Vincent, var blant ungdommene. De så redde og fortapte ut.

– Se meg i øynene, sa overlæreren, ingen av elevene reagerte.

– Se meg i øynene, sa han igjen, og tok dem under haka en etter en.

– Det første dere må gjøre er å skrive brev til familiene til de stakkars barna og be om unnskyldning. Så vil jeg gi beskjed til familien deres om det som har skjedd og dere må reise hjem og fortelle dem det.

Overlæreren hadde bestemt at tyvenes foresatte måtte betale tilbake en liten sum per måned, men alle visste at de ikke kom til å klare det. Han sto på sitt og sa han gjorde det for å gi dem et verdig tilbud.

Da satt Jon seg ned og skrev til sine norske venner. Kunne de bidra med noen hundre kroner slik at skolen kunne kjøpe nye tepper til barn som fryser? Han følte seg som en idiot. Pengene strømma inn på kontoen hans. Men Henriette skrev. Det er skammelig at barn og ungdom må leve slik. Forstår at du vil hjelpe, men det fjerner ikke årsakene til nød og fattigdom . Jeg er sikker på at mange barn i landsbyen er misunnelige på elevene som har tepper. Selv må de klare seg uten i kalde vinternetter. Hun dro ut som han, ung og full av optimisme og virketrang . Nå var hun rasende på byråkratiet, lokale politikere og naive bistandsorganisasjoner. Jon håpa at han ikke ble så kynisk.

Samuel ble glad da han hørte om resultatet av innsamlingen.

  • Likevel må tyvene få straff og betale tilbake, insisterte han.
  • Er det ikke nok at foreldrene straffer dem?
  • Tyverier kan vi ikke se gjennom fingrene med. Fattigdom er ingen unnskyldning. Krigen har ødelagt vår moral. Før lærte barna forskjell på rett og galt og hørte på foreldrene sine.   En av mine viktigste oppgaver er å bidra til en høyere moralsk standard hos foresatte og barn. Ledere må gå foran. Landet fortjener det.

Jon nikka stilltiende. Hittil hadde han sett på Samuel som en gammeldags, streng overlærer uten visjoner, men både elevene og deres familier hadde respekt for han. Han var rettskaffen og gudfryktig – en de kunne stole på.

– Men hva skal vi gjøre med pengene som er til overs? Han nevnte ikke at giverne fra Norge ikke trengte dem og kunne gi enda mer. De ble enige om å lage et fond for skolen.

– Jeg vil be elevene om å sende takkebrev til dine venner, sa Samuel. Vi er veldig takknemlige og glade for at akkurat du har kommet til oss. Landet var langt nede etter borgerkrigen og myndighetene klarte så vidt å holde liv i skolene.  Vi som bor i utkanten får ingenting,  de har visst glemt oss. Det var første gang Jon hørte han si  noe negativt om myndighetene.

Da ungdommene kom tilbake, hadde de med seg  brev fra sine foresatte hvor de takka overlæreren for hans moralske integritet og for at han straffa barna deres.

Tyvene fikk beskjed om å skrive takkebrev til giverne i Norge. Samuel hadde formulert noen setninger på tavla som de skulle kopiere. Høyverdige giver, Jeg er meget takknemlig for pengene De har sendt til vår beskjedne skole. De skal brukes til å kjøpe nye tepper. Hvis det blir noe til overs, kan vi kjøpe fotballer for resten. Tusen takk høyverdige giver. Måtte Gud være med dere. Til slutt kan dere lage en mer personlig hilsen, sa han, og underskrive med Ærbødigst og navnet deres.

Jon delte ut papir og gikk rundt i klasserommet. Vi er så fattige, men nå har jeg lært at jeg aldri mer skal stjele, var det en som skrev. Det er synd å stjele, Gud ser alt. Jeg er en angrende synder, var en annen personlig hilsen. Jon er min venn og skolens beste lærer, sto det i Nicos brev. Vær så snill å skriv til meg om hvordan det er i Norge

Noe alle her vet, men som du ikke kan forstå

Varmen slår i mot oss når vi går ut av bilen. Vi har kjørt med åpne vinduer for å få litt luftsirkulasjon under reisen. Nå tar den klamme og stillestående lufta kvelertak på oss. Jeg kjenner svetten dryppe sakte nedover ryggraden i retning trusa. Buksene som var vide hjemme, er for trange her, blusen også. Klærne har fått et grått skjær av den støvete jordveien vi har kjørt på. Vi går inn i bygningen og fortsetter gjennom en lang gang. Uferdige rom på begge sider. Murstein, halvfulle malingbokser og istykkerrevne striesekker ligger spredd utover . Det lukter rått og fuktig. En lang hær av maur er på vei over gulvet. Jeg skritter forsiktig over. De andre tramper i vei med svarte, tunge sko som foruten å kverke maurene, avgir leirklumper og gress-strå som former seg som en buktet orm etter oss. I enden av gangen står en eldre kvinne med et fargerikt tøystykke rundt livet og ei bøtte i handa. Muito bom dia, hilser hun blidt, setter fra seg vaskebøtta og tar tak i en feiekost.

Vi går opp ei trapp og inn i et stort lyst rom. Vinduene er lukka. Det står ei lita vifta i et hjørne. Aircondition anlegget er ødelagt, hvisker Maria, men jeg vet de har slått det av for å spare på strømmen.

I rommet sitter dresskledde herrer med hvite skjorter og stripete slips og venter. En høy, tynn mann kommer mot oss og ønsker velkommen. Tar begge hendene rundt min høyre hånd og smiler hjertelig. Senhora, kom og sett Dem her så De får litt luft, sier han, geleider meg bort til hjørnet og skrur på den lille vifta. Den hoster seg i gang og avgir akkurat nok kraft til å avkjøle meg . Bare meg. Aircondition anlegget virker ikke. Han ser bekymret på meg. De andre mennene i rommet smiler vennlig . En av dem tar et hvitt lommetørkle ut av dresslomma og tørker seg i panna.

Den høye, tynne innleder møtet.

  • Hjertelig velkommen, kjære gjester, vi er så glade for at dere er kommet vel fram og håper dere har hatt en behagelig reise. Særlig velkommen til vår gjest fra det kalde nord. Det var bra at dere rakk fram før regnet kommer. Han understreker det han har sagt med en liten humring som for å beklage at han ikke har kontroll over værforholdene her i nord. De dresskledte ler litt de også.

Det er rett før regntida setter inn. Den kan starte når som helst. Da forandrer de brune og røde hardtrampa jordveiene seg til uframkommelige leirehøl. Landsbyer blir isolert i flere måneder. Det regner mye her. Vi har kjørt forbi irrgrønne strekninger med åkre, viltvoksende busker og frukttrær.  Den store bilen har ligget tungt på veien. Den er fylt med bygningsmaterialer, hermetikk, skolebøker, notatbøker, kritt og blyanter og en stensilmaskin.

Maria er høyreist, kledd i en fargesprakende grønn og gul kjole, innsvinga i livet, stram over hoftene og rundt de store, runde puppene. På hodet har hun en en turban i samme farge som kjolen.. Hun innleder om provinsens utdanningsprogram som har nådd ut til nesten alle kommunene. En myndig stemme som tar plass og tiltvinger seg oppmerksomhet. Flytter blikket rundt til hver og en av deltagerne. Ingen notater, ingen power point, bare den melodiøse stemmen og det oppmerksomme blikket som fanger opp alle tegn på uro og uenighet. Hvem er det hun henvender seg til? Jeg vet alt dette fra før. Har lest flere rapporter og skal besøke skoler og snakke med lærere for å finne ut hvordan programmet virker i praksis. Kollegene hennes fra provinsadministrasjonen som vi reiser sammen med, kjenner den også. Og de dresskledte herrene fra kommunen. De sitter med små, svarte mapper på fanget og leser papirer når hun ikke ser på dem.

Hun understreker at andelen jenter som har begynt på skolen har økt kraftig, men at det er mangel på lærere, særlig kvinnelige lærere. Hun forteller ikke at jentene som begynner på skolen slutter etter et par år og at Aids tar livet av både kvinnelige og mannlige ærere. Det er ikke nødvendig å si det alle vet.

Mannen med lommetørklet rekker opp handa..

-Det er også mangel på skoler. Foreldrene i denne landsbyen er i gang med grunnmuren til en ny skole, sier han stolt og optimistisk.

 

  • Skoler er viktig, svarer Maria, men lærere er enda viktigere. De må få bedre utdanning og ha høy moralsk standard.

Mange lærere står i klasserommet og forteller eleven hvordan de skal beskytte seg mot sykdommen, men gjør det ikke sjøl, sier hun, henvendt til meg når vi sitter i bilen på vei hjemover. Passer på å snakke så høyt at de andre også hører det.

Kollegene i baksetet ler. Gjenkjennende. Den afrikanske latteren har mange nyanser. Den kan komme buldrende langt nede fra magen eller være mer dempet. Ugjennomtrengelig, uangripelig, avvæpnende. Jeg har alltid likt den, men er ikke sikker på om jeg forstår den. Det vil si, jeg er ganske sikker på at jeg jeg ikke forstår den, selvom jeg ler med dem og av og til kommer med egne historier jeg tror de vil le av.

Maria fortsetter sin moralpreken. Det høres ut som hun praktiserer noe hun har lært på et kurs, noe hun tror jeg liker å høre. Nå går det ut over ordføreren i kommunen vi har besøkt. Elskerinnen hans er gift. Men kollegene vil ikke kritisere ordføreren. Det er forventa at en mann i hans posisjon har elskerinner.

Først nå legger jeg merke til at det bare ligger én pakke kondomer og disser på dæsjbordet. Da vi reiste av sted for noen dager siden, var det to. Sjåføren har i alle fall fått med seg budskapet. Hva er det han holder på med mens vi sitter og svetter i møter? Ser skrått på han med fornya interesse, men blikket hans er retta mot de store hullene i veien. Regndråper faller sakte mot ruta.

Det er blitt tyst i baksetet. Kollegene har sovna. De pruster og piper, Maria har lagt hodet bakover og snorker høylytt.

Det mørkner og regnet tiltar i styrke. Vindusviskerne jobber på spreng men klarer ikke å måke unna vannet på frontruta. Det er heldigvis ikke så langt igjen, sier sjåføren beroligende. Han har stoppa ved et hus der det serveres fruktjuice og kaffe. Det er ikke en vanlig kafé, forklarer han, men huset til fetteren min. Maria og kollegene kjøper klaser med bananer, ei bøtte med mango og avokadoer så store som baseballer. Latteren har våkna til live igjen, denne gangen i en klukkende form. Som en munter norsk vårbekk.

Marias mobil piper – hun svarer med hviskende stemme på lokalspråket.

  • Den eldste datteren min. Hun lurer på om jeg kommer til middag.
  • Hva lager hun?
  • Kylling i kokos-saus. Det er en spesiell dag. Hun har fått plass på Universitetet. Hun er flink, tar seg av de minste når jeg er bortreist.
  • Så bra

Maria har sju barn. Den minste er 1 år.

  • Vi prøvde familieplanlegging , men behandlingen jeg fikk resulterte i at det kom to nye småtroll. Latteren er høy og hjertelig, kollegaene ler med.
  • Det er ikke alltid vi får riktig behandling her, skjønner du, kanskje de forveksla meg med en som ville øke sin fertilitet. Hun klasker henda på lårene og ler så tårene triller. Puppene hopper opp og ned.

Er hun gift? Har hun en mann? Mange her gifter seg ikke, de er samboere. Jeg tør ikke spørre.

  • Eduardo, mannen min, reiser mye, han jobber i det militære. Kan være borte dager av gangen. Barna gjør husarbeidet, lager mat og passer småsøsken. To av dem vil bli lærere.
  • Det var ikke selvsagt at jeg skulle få utdanning, fortsetter hun. Faren min døde tidlig. Vi barna måtte hjelpe med å skaffe inntekter til familien. Jeg solgte frukt og grønnsaker på markedet om ettermiddagen. Satt med skolebøkene på fanget og leste. Vi ble straffa hvis vi ikke gjorde lekser. Da jeg traff Eduardo, sa jeg at betingelsen for å gifte seg med han var at jeg fikk fortsette å utdanne meg. Det gikk han med på. Mange afrikanske mennn ville ikke godtatt det. De vil ha hjemmeværende koner.

Mennene i baksetet humrer. Slik er det her, men du kan ikke forstå det.

  • Du har vært heldig med han, sier jeg
  • Han er en god mann. Tar fram et bilde av Eduardo og et barn med lys hud og krøllete hår. Det er Manu. Han er 10 år nå. Jeg stirrer på bildet.
  • Han ligner ikke mye på faren sin, får jeg endelig sagt. Håper jeg ikke fornærmer henne.
  • Nei, ikke i utseende, men de har samme personlighet. Utseendet har han fra moren sin.
  • Har du vært blond tidligere? Spør jeg lattermildt. Hun ler. Lett og ubekymret.
  • Moren hans er lys. Hun bor i en annen by med de andre barna.

Den siste strekningen kjører vi i stummende mørke. Ser byens lys i det fjerne, men det er trafikk-kork og seint når Maria blir sluppet av ved blokka der hun bor. Det står to barn og venter på henne. De tar posene med mango og avocado. En av kollegene hjelper til med den tunge bagen. Han er svett og varm når han kommer tilbake.

  • Heisen står som vanlig, og de bor i 6. etasje. Han og kollegene humrer igjen.

Jeg ser for meg barna som piler opp og ned etasjene med varer og skolesekker. Små flittige maur som løfter i flokk.

  • Har de innlagt vann? vil jeg vite.

Ny latter, oppgitt denne gang.

  • Vel, i denne bygningen er det faktisk et rørsystem som kanskje har fungert en gang. Men ikke nå lenger.

Neste dag skal jeg møte Maria og kollegene i provinsens utdanningsavdeling for siste gang. I pausen snakker vi sammen på dametoilettet. Hun står foran speilet og retter på hårfasongen. Håret er rett og glatt. Krøllene fra i går er borte.

  • Så fin du er på håret, sier jeg.
  • Syns du? Parykken blir litt for varm på denne tida av året, men det går enda an når vi har aircondition her. Om strømmen går, får jeg bare ta den av meg. Hun smiler.
  • Syns du er fin med naturlig hår også jeg. Ville egentlig ha sagt “finere”.
  • Ja, men det krøller seg så mye at jeg må bruke tørkle for å holde dem på plass.
  • Hva sa mannen da du kom hjem, har han savna deg?

Hun smiler.

  • Han er også på reise. Mobilen hennes ringer.
  • Det var Eduardo, han besøker barna våre. De ble så glade for gavene. Jeg har kjøpt nye klær til dem. Fotballutstyr til en av guttene. Han skal ha turnering på fredag.

“Våre” barn? Har lest et sted at det er vanlig å ta ansvar for nieser og nevøer. De kan bo hos tanter og onkler lenge av gangen.

  • Hvor mange barn har han i alt? Prøver å si det på en lett og utvungen måte, konverserende, som om jeg ikke er så opptatt av svaret. Ser ikke på henne. Redd for at spørsmålet er upassende.
  • Sju med meg og fem med to andre. Barna er så søte og glade for å få besøk av faren sin.
  • Er du ikke sjalu?
  • Da jeg oppdaga at han hadde elskerinner, ble jeg rasende og ville kaste han ut. Men jeg ombestemte meg. Barna skal få bo sammen med faren sin. Han er en god far på sin måte
  • Det blir mange å ta hånd om når han også har fem andre

Hun svarer med en overbærende latter. Noe alle her vet, men som du ikke kan forstå.

  • Alle er våre barn. Jeg betaler for dem. Jeg vil ikke at de andre skal lide. Det er ikke deres skyld. Ser på meg med stålblikket sitt. Ingen latter, ikke en gang et lite smil. Det er som hun vet hva jeg hadde tenkt å si.

I dag har hun på seg en rød og lilla stormønstret kjole. Hvert strå i det rødbrune håret ligger pent anrettet. Høyhæla lilla sko hører med til antrekket. Vi går sammen tilbake til møterommet. .Jeg ser ned på buksa mi, konstaterer at den er gråhvit og skrukkete, og tusler etter den høyreiste dama med vuggende hofter i mine brune Ecco sandaler.