Arab blues

Manele Labidi Labbé heter den fransk-tunisiske regissøren , og dette er hennes første spillefilm. Du verden for en debut! Jeg har sett flere tunisisk -(franske) filmer, både i Frankrike og på arabiske filmdager i Oslo. Mange handler om før og etter jasmin revolusjonen i Tunisia. De fikk ny grunnlov i 2014 og sies å være det mest demokratiske landet i den arabiske verden. Denne filmen er annerledes. Det er langt mellom skriftlige rettigheter nedfelt i grunnloven og hvordan lover og regler praktiseres.  Manele Labidi har klart å lage en vidunderlig morsom og smart samfunnskritisk «komedie» av dagliglivet i Tunisia.

Un divan à Tunis, er den franske tittelen, en sofa i Tunisia, og den peker rett på hovedtemaet som er psykoanalyse og Freud. Selma Derwich (spilt av Golshifteh Farahani) kommer tilbake til hjemlandet sitt, Tunisia, etter å ha bodd 10 år i Paris. Der får hun aller nådigst lov til å installere seg i øverste etasje i familiens hus, på verandaen. Hun er psykoanalytiker, annonserer hun, og ved hjelp av en dame som eier en frisørsalong,  får hun spredd ordet om at de som kommer til henne, vil få et bedre liv om de legger seg på sofaen og forteller om sine problemer.  Opptakten er genial. Å introdusere klassisk psykoanalyse i en arabisk kultur, er det vanskelig å lykkes med, for å si det mildt. Da jeg underviste i psykologi og pedagogikk i Egypt, fikk jeg problemer med hvordan jeg skulle presentere Freuds teori om seksualitet. Halvparten av elevene var var tildekka og kropp og kjønn kunne man ikke diskutere offentlig.

Selmas klienter stiller seg undrende til hvorfor de må betale for å snakke med henne.  Dama fra frisørsalongen mener at å prate er noe arabere driver med hele tida, det er helt gratis. Men det er hvert fall noe nytt hun tilbyr, så mange kommer fordi de er nysgjerrige. Noen tror hun er en heks, andre at hun selger seksuelle tjenester. Og ettersom ryktet sprer seg, blir køen til divanen lengre og lengre. Det viktigste med denne opptakten, er at vi blir kjent med Selmas klienter og deres bekymringer, både menn og kvinner. På sofaen sitter en frafallen imam, frisører, en skeiv og sexlysten baker, en eldre mann som har sittet i fengsel, og andre som vil betro seg til henne, mot betaling. Hvorfor må jeg komme på et bestemt tidspunkt og gå etter bare en time? spør frisørdama.

Selmas familie blir lei av alle klientene og ryktene om hva psykoanalytikeren holder på med, og hun må finne en annen arbeidsplass, hvor det ikke er divan. Politiet er stadig ute etter Selma, og de titter inn av vinduet og bak gardiner for å finne ut av hva som foregår. Ryktene har spredd seg om at virksomheten hennes er uanstendig og ulovlig og lovens lange arm truer  med  fengsel.

Hun får besøk av en sjarmerende politimann som sier at hun må ha autorisasjon for å utøve sitt yrke.  Selma tror hun forstår hva politimannen mener og prøver seg på bestikkelser, men nei, hun må henvende seg til helsemyndighetene.

Møtet med byråkratiet er kostelig. Det er gjenkjennelig for alle som har støtt på uforståelige regler og langdryge prosedyrer i sekretariatet. Jeg har opplevd det både i Egypt og andre afrikanske land, også på Cuba. Å få en sjef i tale er umulig. Og kontoristene lenger ned i hierarkiet er mer opptatt av seg og sin private business.

Filmen er både er realistisk og surrealistisk. Selma har et bilde av Freud på veggen, og det har ført til sladder som har kommet politiet for øre om at hun har bilde av en imam med skjegg og bart på kontoret sitt. Beviset er koranen som ligger på bordet,.  På et kritisk tidspunkt blir Selma redda av selveste Freud, som lar henne snakke ut om sine problemer og sin tvil om hun skal bli værende i landet eller dra tilbake til Paris. Slutten skal jeg ikke røpe, den er optimistisk og surrealistisk.

Det er interessant at hovedpersonen Selma er så sjølstendig og sterk, hun er singel og sier hun er bekvem med det. Det er vanskelig å forstå.  Vil hun ikke gifte seg og få barn? Andre kvinner misunner henne fordi hun kan gjøre som hun vil. Selmas yngre søster er også et friskt innslag. Hun bryter med konvensjoner og prøver på flere måter å gjøre opprør mot vedtatte normer. Det er også tøft å ta opp homoseksualitet og sex i et samfunn hvor homofili kan straffes med flere års fengsel.

Golshifteh Farahani gjør en fantastisk innsats – hun er sterk og tydelig.  Det er vanskelig å lage komedier om samfunnsspørsmål – og denne er ikke bare til lyst – personene tegnes med kjærlighet og gir et sammensatt bilde av livet etter revolusjonen. Det er ikke en feelgood film – men en kan glede seg til mye latter, varme og lære noe nytt om Tunisia.

 

 

 

 

 

 

Familiefesten

Filmtilbudet om sommeren er lyst og florlett – underholdning, komedier,  frokost i det grønne i Provence. Et grøss eller science fiction nå og da.  På Tv er det også sommerlige programmer om blomster, bier, dyr  og livet på bondegård i Danmark.  Nå som kinoene har åpna igjen, har filmer som såvidt rakk å stikke hodet fram før nedstegningen i mars, blitt satt på tapetet og nye skudd har kommet.

Før skjermene ble svarte, kom det to FFF – fine franske filmer. De elendige (les misérables, som jeg har omtalt tidligere),  fikk svært gode anmeldelser både i Norge og andre land. Den andre som kom omtrent samtidig,  heter De usedvanlige, hors normes, på fransk.   Hors normes kan bety «uvanlig», og har en annen valør enn «unormal». «Usedvanlig» passer godt.

«De usedvanlige» handler om to (ufaglærte) ildsjeler. Bruno og Malik, som sammen prøver å gjøre livet lettere for autistiske barn. Den viser at  barna/ungdommene er annerledes i den forstand at de bryter med vanlige og gjenkjennelige normer, men også ganske normale om man anstrenger seg for å forstå hva de prøver å uttrykke og hvorfor det ofte går galt. De er like forskjellige som andre barn, noen slår og slåss, andre er stille og sjenerte. Hjelperne er heller ikke som andre voksne, de gir ikke opp, men prøver å hamle opp med byråkrati og psykiatri for å redde barna.  Det er krevende og utmattende og de må bruke uvanlige metoder for å nå dem, men står i fare for å blir straffet av myndighetene som truer med at metodene deres er uortodokse. De bryter med reglene. Andre instanser vil ikke  ta ansvaret for disse barna, de har ingenting å tilby. Det er en gripende, hektisk, morsom, varm og rørende film, selv om det går litt fort i svingene. Først og fremst er den realistisk. Vincent Cassel og Reda Kateb spiller hovedrollene. Filmen er laget av Toledano og Nakache, som også regisserte De urørlige, som ble en stor suksess.

Familiefesten heter en fransk film som hadde premiere nylig. Den har ikke fått så gode kritikker i Norge, en ung, kvinnelig anmelder i filmpolitiet, avslutter med at «jeg er glad jeg aldri skal se denne filmen igjen», en annen skriver at de snakker og skriker for mye, det for mye støy. Jeg har en annen oppfatning.

Det starter med en feiring av bursdagen til bestemor, gestaltet av legendariske Catherine Deneuve, en av mine franske favoritter. Hun er godt voksen – men blir bare blir bedre og bedre med åra. Hennes rolle som bestemor er dempet, men sentral i det etterhvert dramatiske forløpet under festen. Hun framtrer som forsonende og omsorgsfull – som den i familien som er samlende og diplomatisk.  Og en slik person må det være når det gradvis viser seg at flere familiemedlemmer går hverandre på nervene og river hverandre i stykker.  Selv om konseptet «familiefeiring» er forslitt, er det en god måte å bli kjent med en families hemmeligheter – som har en tendens til å bli avslørt etterhvert som alkoholkonsumet øker.

Dette er ikke en familie som framstiller seg som lykkelig og vellykket,  snarere det motsatte. Eller begge deler? Jeg har aldri forstått Tolsjoj når han sier at «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelige på sin egen måte». Ja, hva er en lykkelig familie? – de er hvert fall ikke like,  selv om det kan se sånn ut.  Det er klart mye mer spennende og livlig i en dysfunksjonell familie. Det gjelder denne familien. Gradvis blir den ene etter den andre avslørt, broren som drikker for mye, røyker og drikker, som alltid er pengelens og drømmer om en kunstnerkarriere, den andre broren som framstår som den mest fornuftige, som har god økonomi og ber de andre ta seg sammen, og søsteren som har bodd i utlandet en god stund, som har sviktet sin datter og kommer hjem for å ta igjen tapte år og forsone seg med datteren, som ikke vil ha noe med mora å gjøre.  Hun med psykiske problemer, som skriker og hyler, forteller sannheter og avslører hemmeligheter, blir en nøkkelperson. Det dreier seg om penger hun har krav på fra familien, men som hun aldri har fått. Da snur pekefingeren seg mot foreldrene, mot bestemor og bestefar. Men ingen tør å ta et oppgjør med dem. Det blir etterhvert en salig blanding av bløtkaker, taler, opptredener, og sanger, spekket med skarpe utbrudd og avsløringer. Barnebarna er glad i bestemora si, det er hvert fall det de sier og hun får gaver og blir hyllet.

Det er en god porsjon ironi, humor og slapstick blanda med alvor og realisme. Er det en farse eller et drama? Eller begge deler? Det er her det bikker litt over for meg, for fransk humor er det vanskelig å forstå selv om jeg etter hvert har vent meg til den.  Mange av scenene ligner på noe jeg har sett før, men de borrer ikke dypt. Må den det? Livet kan være sånn i en familie – hver og en har sine roller siden barndommen, og slik fortsetter det i voksen alder.  Men å bryte med familien er det bare søsteren som har prøvd. Cédric Khan heter regissøren. Prat og støy tåler jeg godt, men regissøren har bare pirka borti noe som kunne blitt tydeligere og mer interessant. Men det var ikke det han ville?  Jeg satt og venta på en bedre avslutning. Først etter at jeg fikk filmen på avstand, så jeg også dens kvaliteter.