Samba, musikk og regnvær i nord

Det er store avstander i Argentina, det nest største landet (geografisk) i Latin Amerika. Patagonia  sør i landet,  har det mest behagelige klimaet om sommeren (når det er vinter i Norge). Men vi dro nordover, til Salta og deretter Jujuy provinsen, som grenser mot Bolivia i nord og Chile i vest. Andesfjell, daler,lamaer og fargerike landskap.  Navn som «fjellet med de sju farger»  peker mot et naturfenomen som jeg ikke har sett maken til, fjellformasjoner på rad og rekke i ulike nyanser av grønt, rødt, hvitt, grått, rosa, brunt. Fjellområdet  Quebrada de Humahuaca, er erklært del av den kulturelle verdensarven av Unesco. Ikke bare er fjellene overveldende, men det  er også her du finner urbefolkning og spor etter de første bosetninger fra 10.000 år tilbake. Det vi fikk oppleve både i Salta regionen og  Jujuy, var et høydepunkt på vår lange reise. Og om det ikke hadde vært så varmt, ville vi gjerne ha sett mer og gått flere og lengre  fjellturer.

Vi kom med fly til Salta by en lørdag ettermiddag og dro ut i byen med det samme . Vi gikk etter lyden og havna på 9. juli plassen der det var utendørs gratiskonsert, musikk vi ikke hadde hørt før, folkelig musikk fra nord. Stappfullt med familier som spiste is og trampa takten. Fele, fløyte og trekkspill.  På den andre sida av parken hører vi en annen type musikk.   Tango pågår, ikke show, men dans for dem som har lyst. Gamle og unge svinger seg til musikken som strømmer ut av en lydboks. Tilfeldige forbipasserende setter seg i i en ring rundt danserne og applauderer.

Vi hadde hørt om Pena (uttales penja; pena betyr noe helt annet), steder  der det spilles folkelig musikk, og går videre til Balcarce – et område der det er tett med restauranter og barer på hver side av gata. Musikk og dans overalt. Så havner vi på La vieja estacion, takk til Lonely Planet, en stor, tradisjonsrik restaurant med scene og flere show hver eneste kveld. Ingen inngangspenger, men du må spise og/eller drikke. Det åpner først ved 22 tida, og vi slår oss ned på restauranten ved siden av og ser på folkedans og hører på musikken der mens vi venter. Dansen og draktene er tydelig spanskinspirerte, minner om flamenco.

Showet på La vieja estacion starter  kl22.15 presis, med pardans, etterfulgt av band med sang og musikere som trakterer diverse instrumenter, tromme, fløyte, mandolin, banjo, noe som ser ut som ukulele, fløyte. Det aller morsomste er  hvordan publikum og utøvere snakker sammen.  Repertoiret av sanger er imponerende, tydelig at mange av gjestene kjenner dem,  de synger med. Damene fra Bolivia ved siden av oss, synger av full hals.

Her er plass til alle, familier med barn og til og med babyer, eldre i rullestol og noen yngre par. Overvekt av godt voksne. Sangeren spør i mikrofonen hvor folk kommer fra. Og for hvert svar, om det er en by han kjenner, har han en liten historie og en sang å komme med. De aller fleste kommer fra nord og andre regioner i Argentina. Så bølger musikken fram og tilbake mellom podium og publikum. Litt sånn «Husker du» stemning.   Det ene bandet blir avløst av et annet. De introduserer ofte sangene sine som samba, men det er noe helt annet enn samba fra Brasil.

Så begynner det å regne, både ute og inne. Det er på denne varme årstida det er mest fuktig i nord. Det starter sakte, går nok over,  tenker vi. Bra med litt regn. Etterhvert kjenner jeg drypp i nakken, dråpene kommer fra taket ned på bordet der vi sitter og vi må flytte oss. Utafor  høljer det nå ned og vi bekymrer oss  først litt, etter hvert ganske mye for hvordan vi skal klare å komme oss hjem iført sandaler og sommerklær,  uten paraply og regntøy.  Vi forlater konserten med tungt hjerte og tar fatt på  hjemturen.

De lokale står langs husveggene, under parasoller og små utspring som beskytter dem bare såvidt. Men de smiler og ler, mens gråten tar meg. Regnet dundrer ned og lager bekker, elver og innsjøer i gatene. Klærne klistrer seg til kroppen. Lengter etter sjøstøvler og oljehyre. Bård er redd for penga og verdipapirene han har i lomma, kamera og mobiler. Men dem kan jeg redde fordi jeg har tatt med meg en vanntett, liten sekk. Går ikke an å hoppe over bekkene, må tråkke uti, vannet stiger og stiger. Søpla flyter rundt, hei, der kommer en stol seilende, bjeffende, herreløse hunder løper i alle retninger, biler og busser durer av gårde om enn i roligere tempo. Skremmende, veit ikke hvor jeg skal trå. Minner meg om noe jeg har sett på fjernsyn fra England, noe som skjer andre steder i verden. Regnet fortsetter utover natta og vi gruer oss til hva vi får se neste dag.

Tar forsiktige skritt ut i gata neste morgen. Sola skinner, bekkene og innsjøene er borte, bare en liten våt flekk på fortauet minner om nattas herjinger. Alt er sugd opp av den tørste jorda.

.

 

 

Strand, vann og sjøløver

Epistel 3 i vinterreisen til Argentina og Uruguay.

Før vi dro, hadde jeg ennå ikke klart å finne ut av om det gikk an å bade i sjøen i de to landene vi skulle besøke. Det er for store bølger der,fikk jeg høre. Ikke oppmuntrende for en badenymfe.    Hadde ingen forhåpninger om å kunne legge ut på en lengre svømmetur i sjøen. Å svømme i ferskvann er et bra alternativ. En  dukkert etter en fjelltur for eksempel. Det minner meg om….den beste dukkerten i mitt liv.   Chimanimani, et fjellområde mellom Zimbabwe og Mosambik. Vi hadde besteget Mount Binga (2436 moh) som lå  i et vilt og øde område. Turen til toppen var  krevende, dårlig merka og varmen holdt på å ta knekken på oss. Men på veien ned lå en glitrende, buktende elv og venta på oss!

Det går  an å bade i elver i Uruguay og Argentina. Den mektige Rio de la Plata renner mellom de to landene. Det sies at den ble oppdaga av en sjømann på 1500 tallet. «Samborombon en liten by forutan gata, den ligger ikke inte långt från Rio de la Plata, nestan vid kanten av den blåa Atlanten, ock med pampas bakom sig många hundra grøna mil, dit kom jeg ridande en afton i April, för jag villa dansa tango», sang sjømannen Evert Taube. For en start på en sang og en god historie! (Samborombon er faktisk navnet på en bukt sør for Buenos Aires). Elva er så brei enkelte steder at den ser ut som hav. Vannet er brunt og ser ikke innbydende ut, fargen kommer fra jordsmonnet og det er ikke farlig å bade der.  30-40 minutters reise med toget – koster 5 pesos – tar deg til Tigre, nord for Buenos Aires, et  deltaområde med mye vann og små og store sommerhus. Båter av alle slag snor seg langs kanalene, barn og voksne koser seg i det brune vannet, noen padler, mens andre suser avsted i store luksusbåter. En oase, et pusterom, for dem som bor i byen. Men de flotte sommerhusene er bare for de rike. Vanlige folk tar rutebåten som stopper ved steder hvor de kan legge ut pleddene sine og tilbringe dagen i ro og mak med familien.

Atlanterhavskysten fra Montevideo og østover er ei eneste lang strand, som strekker seg helt til grensen mot Brasil. Vi starta reisen vår i Las Toscas, ei strand ikke langt fra Montevideo. Reisemålet i år var litt tilfeldig. En grunn var at vi kjente noen som hadde hus der. Heldig er den med gjestfrie venner som har husrom, bil og lokalkunnskap! Turene langs stranda morgen og kveld var et høydepunkt.  Timene før sola går ned. Det blåste friskt og bølgene sto høyt, men barn, voksne og hunder med og uten eiere  løper uti,  hopper i bølgene og dukker seg. Det er det de kaller å bade. Om ettermiddagen strømmer familier til strendene med sine faste følgesvenner, strandstol, sombrero, termos og mate-tekopp. Sjelden å se noen drikke øl på stranda.

En kveld skritter vi over ei skilpadda som ligger på land. Er den død eller levende? Havfiskerne står fjerne i blikket med fiskestengene sine og venter på napp. Vinden blåser friskt og det frister ikke med svømmetur. For sterk strøm. Det blir bare en halvhjerta dukkert før solnedgangen.

Vi kom tilbake til Uruguay på den siste delen av turen og utforska  kysten lenger østover. Det måtte da finnes et sted der det gikk an å svømme?. Vi hadde blitt anbefalt Punta del Este, men var skeptiske. En lang halvøy, det sørøstligste punktet i landet. På den ene sida er det ferskvann/brakkvann fra Rio de la Plata, på den andre sida buldrende hav. På lang avstand ser vi silhuettene av skyskraperne. Ja,  skyskrapere! Vi kjører forbi en flyplass, spaserer langs ei lang shoppinggate som er mistenkelig lik noe vi har sett i Buenos Aires. Stedet har alt. Casino, kinoer, kunstgallerier, utstillinger, motebutikker, enorme høyblokker, lave, elegante villaer, luksusbåter, restauranter,  hoteller, lange rekker av boligblokker for  turister. Argentinerne elsker Punta del Este, det samme gjør brasilianere og amerikanere. Det er som å være hjemme, men i  mindre format. Stranda med brakkvann er full av glassmaneter. Noen har lagt dem i en haug på sanda. Den andre stranda har klipper og bølger. Hvorfor drar brasilianerne hit? De har da bedre strender hjemme.

Vi  tar en avstikker  og stopper ved en stor gammeldags villa med deilig hage, skiltet er nesten skjult bak gresset, Hotel Puerto las Palmas. En fredelig plett. Ingen biler, nesten ingen mennesker. Vi befinner oss i den gamle delen av byen. Eieren forteller om gamle dager da det var en fiskerlandsby og om de to første husene  som ble bygget der – trehus – av nordmenn! Vi tar inn på hotellet , inspiserer de norske trehusene som er til salgs, og spiser på fiskebutikken ved siden av hotellet, Boutique del Mar, som også er restaurant.

Neste dag havner vi i La Pedrera, en bitteliten by med et spesielt lys, klipper og bølger, nokså lik de andre strendene vi har passert, og tar slukøret inn på et et hotell med to svømmebasseng. Forslaget kom fra noen ungdommer med rastahår som satt på et hjørne og drakk øl. «Passer for dere», mente de. Endelig skal vi svømme! En gang var familiehotellet La Pedrera fra førtitallet,  byenes eneste. I dag har det en fordums skjønnhet, men en eier som ikke ser ut til å like forandringer.

Pedrera har to strender, en der et umusikalsk pønkeband holder konsert for et ungdommelig publikum, og en uendelig lang familiestrand på den andre sida. Costa Brava heter den beste sjømatrestauranten som ligger ved klippen. På bølgene i havet nedenfor raser ivrige surfere av gårde med stormfart.

Om kvelden finner vi en liten, død, sjøløve på stranda og begynner å lure på hvor den kommer fra. Svaret fant vi  i Cabo Polonio, som er en nasjonalpark.  Der er det en kjempestor sjøløvekoloni.   Det er tre måter å ta seg inn i parken på, til fots, med hest og kjerre eller med en safaribuss. Bilen parkerer du ved inngangen. Det er 70 fastboende der, men antallet øker sterkt i sommer måneden. På hver side av neset er det flotte strender.  Høydepunktet er å observere sjøløvene som holder til like ved fyret. På vei dit hører vi noe som ligner på ungdomsbråk, høylytte skrål og skrik, men det er bare sjøløvene på ei lita øy i havet som holder konsert. Vi ser dem tydelig i kikkerten. Ved fyret kommer vi enda nærmere, turistene setter seg ned på svaberget og blir sittende lenge og nyte synet av store og små sjøløver som svømmer og soler seg. En bevegende opplevelse. Fra begynnelsen av 1900 tallet ble de jakta på. Siden 1991 har det vært forbudt.

Fant vi til slutt ei badestrand? Ja, på tilbakeveien,  i byen Piriapolis  går det an å svømme! Der ble det ettermiddagsbad, tjukt med folk på stranda og i vannet.  Morgenbadet neste dag var enda bedre. Da lå de raske båtene, vannscooterne og vannskiene på stranda og sov og vannet var blankt og stille,  morgensvømmerne hadde sjøen for seg sjøl. Å, hvilken morgenstund!

 

 

 

 

 

 

Kjøtt, Cola og sjokoladekake

Annen epistel fra vår vinterreise i Argentina og Uruguay jan-febr 2016.

Da vi bodde i Mosambik, på grensa til Zimbabwe, fikk vi på nært hold se mengden av kjøtt zimbabwianere klarte å fortære. Gjerne med en øl til. Kelneren serverte det som så ut som en kilo biff og den var bare til en person. I nabolandet Mosambik, sulta folk, det lille vi fikk av kjøtt der  var enten geitekjøtt eller kylling, en sjelden gang, kalkun.  Det fantes verken ville dyr,  okser eller kuer igjen i landet etter den langvarige borgerkrigen.

Det er ingen grunn til å håpe på snarlige endringer i kjøttproduksjonen i Uruguay og Argentina. Det er den de alltid har tjent mye penger på, etter at urinnvånerne ble kasta ut av landet. Da kunne de  lage store beitemarker, estancias, og kyra går fritt på markene og spiser seg mette i Uruguay. Det er grønt og frodig overalt.  Soya, på samme måte som i Brasil, dyrkes også i stor skala, trær hugges ned for å få mer plass til soya. Den dagen folk slutter å spise kjøtt og soya, vil landenes økonomi rase sammen.

Men det vil ikke skje med det første. Kjøtt fortæres i store mengder. Biffene serves store og saftige, uten pepper og annet krydder, heller ikke med saus og annet dill dall. The real thing. Gjerne med en stor cola til. Tenker vi som deler en hel liter øl til den grønne pastaretten. Porsjonene er enorme enten det er biff eller annet kjøtt, og når jeg sier enorme, mener jeg dobbelt så mye som store. Vi  prøvde å fortære en 400 g biff hver i Mendoza, jeg klarte bare en tredjedel. Etter det gikk vi over til å dele én porsjon, for det går ikke an å spørre en argentinsk kelner om hvor stor porsjonen er. Da svarer han «liten, bare for en person», med en bekymra rynke mellom øyebrynene, mens han tenker på argentinere og ikke på norske turister. Det ble alltid liggende noe igjen på tallerkenen selv da vi gikk over til å dele én porsjon. Stor var derfor  gleden, kjære venner, da vi ved en tilfeldighet støtte på en vegetarisk restaurant i Mendoza, El Vegetariano de Bibi. Den finner du i Primitovo de la Reta 927. Der serveres frokost og lunsj og de har take away.  Da vi kom dit første gang, var den til vår store overraskelse, stappfull, ikke av turister, men av vanlige, lokale folk fra Mendoza. De deiligste grønne retter, paier av alle slag, salater, lasagna,  kaker og juicer, og veldig rimelig.

På andre restauranter er cola tydeligvis yndlingsdrikken til all mat, både for unge og gamle, morgen, middag, aften.  Så var det dette med sjokoladekaka. Frokost både i Argentina og Uruguay er sørgelige greier sett med norske øyne.  Bare kjeks, tørre toast eller til nød en croissant som smaker som en søt bolle. Søte småkaker er  en favoritt. Vi tok inn på en café i Montevideo for en rask frokost, full frokost, kalte de det. Først ble vi servert et helt fat med søte småkaker, noen tørre toast, kaffe og te, og ba så om regninga. Takk for oss, tenkte vi, men kelneren kom tilbake med en stor porsjon sjokoladekake til hver av oss! Ska det være, så ska det være.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

På jakt etter urfolk i Argentina og Uruguay

Første epistel fra vår vinterreise til Argentina og Uruguay  (3.1-18.2.2016)

Vinter og kuldegrader i Norge – sommer, varmebølger og oversvømmelser på andre breddegrader. For mye av begge deler. Støvler, stillongs, ullsokker, lue og votter blir erstatta med shorts og sandaler, solfaktor og sombrero. Sandaler på stranda, på fjelltur, på bytur, svette klær og skitne føtter.

Nord i Argentina. På  et marked i Purmamarca, ca. 2200 m. o. h., kjøper vi lune, lette  golfjakker i lamaull. Akkurat passe å ha på om kvelden, men de er beregna for folk med korte armer.  Markedet i Purmamarca er fredelig, fullt av folk, men fredelig. Ingen maser og roper. De  innfødte stiller opp produktene sine tidlig om morgenen, de lyser opp på lang avstand, vi blar i bunkene av fargesprakende stoffer, votter, jakker, skjerf, sokker, tøfler, og ikke minst filthatter, oransje, gule,lilla blomsterpotte hatter. Kan det være noe i varmen? Flere turister har latt seg friste. Markedsdamene sitter ved siden av bodene og strikker skjerf med tjukt garn og tjukke pinner. En blir svett bare av å se på dem.  Venter med å kjøpe mer til vi kommer til Buenos Aires, storbyen, tenker jeg.

Men i Buenos Aires fins ikke spor av verken filthatter, fargerike skjerf eller menneskene som selger dem. De er som blåst bort.  Nesten bare hvite fjes å se, ikke det samme mylderet av hudfarger som i nabolandet, Brasil. Hvor ble det av dem som bodde her da spanjolene kom? Jeg spør i den største og fineste bokhandelen, El Ateneo. Det fins ikke bøker om den nordlige regionen og de innfødte her, sier den unge mannen i bokhandelen med triste øyne. Vi selger mest litteratur. Men det fins ikke noe litteratur om dem heller.

Nei, dessverre, istemmer en annen ung, men mer meddelsom fyr med briller i en like fin bokhandel i Montevideo, Uruguay.

Vi kommer fra Europa, sier de både i Argentina og Uruguay.  Fra Italia og Spania, mest fra Italia.Vi har europeiske røtter.

Jeg elsker Europa og drar dit så ofte jeg kan. Maria i Punta del Este i Uruguay smiler med øynene og viser meg et bilde hun har kjøpt i Frankrike. Men hun har aldri vært nord i Argentina, det er så dyrt å dra dit, mye billigere å komme seg til Europa. Den skravlete ungjenta  i turistinformasjonen i Montevideo, mener at det ikke fins etniske minoriteter i landet. De er borte, har aldri vært her. Men var det virkelig tomt her da europeerne kom, spør jeg, skeptisk. Nei, men de dro sin vei, her var det ikke gull og mineraler og de var nomader, skjønner du, sier hun to ganger, bestemt og oppgitt. Vi er jo ikke mange i dette landet, de få som bodde her, bare dro. Er det et historisk museum  i byen hvor jeg kan lære mer om landets historie, spør jeg. Nei, bare et lite, som ikke viser stort, svarer hun.

De unge, entusiastiske guidene med grønne t-skjorter i free walking tour i Buenos Aires har heller ikke noe å si om urbefolkningen, men legger ut om den europeiske innvandringen. Hvorfor er landet så hvitt? spør jeg, men det svarer de ikke på.

Minoritetene ble skutt, fordrevet, forteller minoritetsforskeren i Montevideo, han har intervjuet charrua folk som fortsatt fins nord i Uruguay. Jeg lærte aldri noe om dem på skolen, men historien om det som skjedde  er grusom.   Ingen snakker høyt om det. Folk kjenner ikke sin egen historie.

Argentinere er rasistiske, sier en utvandra argentinsk dame vi treffer i Buenos Aires. De hater urbefolkningen og ville helst skutt dem om de kunne. Kvitte seg med dem.

Jeg ser nøyere på dem, etterkommerne etter europeere. De ser hyggelige ut. Ikke sprudlende og livlige, men blide og hyggelige.En termos festa i høyre armkrok og mate-tekoppmunnstykket i munnen er et bilde på en typisk Argentiner og Uruguaner, gammel eller ung, enten de befinner seg i byen eller på landet. De er helt avhengige av mate. Og den tradisjonen kommer ikke fra Italia, men fra urfolk i deres egne land.

Gavene fra Norge

 

Det var både barnehjem og gamlehjem i Chimoio. Barnehjemmet var et sted for barn som hadde kommet bort fra familiene sine under krigen. Sosialtjenesten prøvde å finne spor etter dem slik at de kunne forenes Noen ble tatt i mot av fosterforeldre, men ingen ville ha de funksjonshemmede. De blinde, døve, fysisk funksjonshemmede ble værende på barnehjemmet. Oppfatningen var at barna var tilbakestående. Det var mangel på alt fra opplæring til mat, klær, leker, hjelpemidler.

 

Tilstanden var ikke stort bedre på gamlehjemmet, som var et tilbud til fattige gamle uten familie. Det er en myte at det er så mye bedre å bli gammel i Afrika enn i Norge. Sosiale forskjeller følger deg fra vugge til grav.

 

Knugende passivitet og apati rådet. Grått og trist begge steder. Se ut av vinduet, vente, vente på måltidene, på at noen skulle komme, på at noe skulle skje.

 

Mens vi bodde der, døde faren min. Mine kjære pappa etterlot seg fine skjorter, gensere, bukser, jakker, dresser og slips som hadde kommet inn i hans liv via hans elegante kjæreste. Hun kjøpte dyre klær til han for at han kunne bli mer velkledd. Men klærne ble stort sett liggende i pene tellekanter i skapet. Han brukte dem bare når han skulle treffe kjæresten. Den utsøkte samlingen av nesten nye herreklær som lå igjen etter han var altfor fine for loppemarkedet. De havna i stedet på gamlehjemmet i Chimoio hvor det lokale sosialkontoret fikk i oppgave å lage en rettferdig fordeling. De utarbeida lister over klesplagg og hvilke beboere som skulle tilgodeses med hva. . De gamle stilte seg i kø og ble kalt fram en etter en for å motta plaggene.

 

Pappaen min var en elskelig, livsglad mann som ugjerne brukte penger på klær. Det var helt i hans ånd å bidra til å skape litt glede i eldreomsorgen. Men han hadde nok ikke sett for seg at det var afrikanske menn som skulle nyte godt av hans garderobe.

 

Jeg stirrer på fotografiet jeg fikk i posten. En eldre mann strekker ut ei hånd for å motta gaven av ei dame i hvit uniform. Håper de fikk sett seg i speilet før de gikk ut av døra og retta ryggen når de spankulerte i hovedgata iført sin nye habitt. Noen hadde fått litt for lange bukser, for trange jakker eller for vide skjorter Men det var uvesentlig. Viktigst var det å sprade rundt i nye klær. Bare så synd at ikke pappa fikk være med på seansen. Han hadde elska det.

 

Eva Johannessen

em-johan@online.no

Publisert i Klassekampen 6. januar 2016