Berlin, dag for dag
Fredag 31.1 om ettermiddagen kom vi til Berlin. Vi holdt på å gå av på feil stasjon. Det er nemlig to stoppesteder, Berlin-Spandau og hovedbanestasjonen. Men jeg henvendte meg bare til en brasilianer jeg hadde snakka med, som kunne fortelle meg på flytende portugisisk,, eller var det engelsk? eller tysk? at vi måtte vente til neste stopp.
På hovedbanestasjonen forsto vi ikke hvordan vi skulle komme oss ut av stasjonen. Det fikk vi fort hjelp med. Vi tok drosje til hotellet, som heter Johann, og ligger i Johannitterstrasse. En drosjetur er rimeligere her enn i Oslo.
Det er 30 år sida vi var i denne byen, vi kom dit rett etter murens fall og bodde i et hotell på den øst-tyske sida, jeg tror det var på høsten, det blåste og var nokså kjølig. Vi besøkte Berthol Brecht huset og Kollwitz museet, og passerte checkpoint Charlie.
Denne gangen bodde vi i Kreuzberg, et veldig hyggelig, avslappa område. Hotellet ligger i et boligområde, et strøk med blokker og tagging på veggene. Det kan ikke nås via booking.com og andre lignende nettsteder. Bestilling måtte skje pr. telefon eller mail. Rolig sted, god sørvis og fine rom, høyt under taket med vindu som kan åpnes. Det bor mange tyrkere i Kreuzberg. De innvandra på et tidspunkt da Tyskland trengte mer arbeidskraft, slik pakistanerne gjorde da de kom til Norge på 70 tallet.
Det virka som det var varmere i Berlin enn i Hamburg. Det skulle vi etterhvert betvile, for selv om det var høyere temperatur, var det vind og regn nesten hele tida. Ikke så mye styrtregn, men småregn spredt utover dagen.
Det var et stykke å gå fra hotellet til den nærmeste metrostasjonen, Hallesches Tor. Men verre ble det å finne veien fra stasjonen til hotellet om kvelden. Vi gikk oss bort og dermed ble det som skulle være så lekende lett å finne fram til på dagtid, et mareritt når mørket senka seg. Neste morgen tok vi en runde i nærområdet for å finne holdepunkter i landskapet og den enkleste veien til og fra metroen.
Når vi skulle ut om kvelden, gikk vi sørover langs Zossener strasse til vi kom til et hyggelig område med butikker og små, upretensiøse restauranter, samt en mathall a la Vulkan. Da passerte vi Gneisenaustrasse hvor det også er en metrostasjon. Den første kvelden spiste vi dumplings på et tibetansk/nepalsk spisested. De andre dagene ble det indisk, vietnamesisk, gresk og ikke minst kjempegod tyrkisk mat på Knofi, som har «spezialitäten vom Mittelmeer.» Midtøsten mat kaller vi det, minner om hva vi får i Egypt.
På vår neste vandring gikk vi langs Wilhelmsstrasse som har mange opplysende historiske skilt om hva som hadde foregått i dette området. Vi støtte på flere grupper med turister og guider som trossa regn og vind, og fulgte dem på en runde i et uteområde med bilder av berlin og berlinmurens historie Vi var egentlig på vei til Friedrichstrasse ved jernbanestasjonen, og det tok sin tid å komme seg dit til fots når det var så mye å se på underveis.
Det gikk fort opp for oss at vi var kommet til en populær by med mange kulturtilbud, særlig i helgene. Da gjelder det å smi mens jernet er varmt. På nettet fant jeg ut at det var et ballettkompani fra Cuba som hadde forestillinger denne helgen, og det var bare å hive seg på. Ballet Revolución hadde jeg aldri hørt om (selv om vi har vært på Cuba flere ganger). Kort fortalt, var det en australsk kulturpersonlighet som forelska seg i Cuba og dansen der og ble forheksa av Buena Vista social club, som tok initiativ til å lage et kompani som forente cubansk dans og musikk med moderne dans (hip hop og street dance). De ble akkompagnert av et live band med vokalister som spilte og sang populære sanger. Kompaniet har turnert i mange år, denne gangen med nytt program.
Vi ble anbefalt å gå til Admiralspalats, ikke langt fra Friedrichsstrasse, der forestillingen skulle finne sted, for å sikre oss gode billetter, og det fikk vi til ettermiddagsforestillingen samme dag. Det var åpenbart at de cubanske danserne hadde fått klassisk ballettopplæring på høyt nivå i hjemlandet. Imponerende, storslått, fantastisk, det er umulig å finne ord for å beskrive denne forestillingen. Det var simpelthen en opplevelse av de sjeldne og et adrenalinkick. Unge og eldre ga seg helt over, vi hoia og ropte og applausen ville ingen ende ta. Det var en lang og krevende forestilling for utøverne og derfor veldig imponerende at de noen timer seinere skulle på scenen igjen for en kveldsforestilling.
Søndag var vi først i Berlinische Galerie som er et museum for både moderne kunst, fotografi og arkitektur. Det lå i Alte Jacobsstrasse, ikke langt unna hotellet. Veldig fin utstilling, selv om deler av museet var avstengt. Det er en kafé i underetasjen. Etterpå dro vi til Staatsoper. Vi hadde klart å oppspore at Operaen Flagstaff sto på programmet og fikk billetter til den forestillingen også. En helt annerledes, men hyggelig opplevelse. Vi klarte til og med å reservere bord med ostefat og vin til pausen. Så helgen ble viet kulturelle aktiviteter.
Dagen etter besøkte vi det jødiske museet som ligger rett ved Berlinische Galerie.. Museumsbygningen er imponerende, minner om det lille jødiske museet i København, og det er den samme arkitekten, Daniel Libeskind, som har tegnet den spesielle bygningen. Men vi var ikke helt fornøyd med utstillingene. Det minna oss om noe vi hadde sett før i andre lignende museer. Det som gjorde mest inntrykk var avdelingen der skolebarn hadde fått i oppgave å finne ut av hvordan jødene bodde og levde, hvordan de praktiserte sin religion osv. Det var en viktig påminnelse om at tyskerne tar oppgjøret med fortida alvorlig. Dagens skolebarn skal få faktisk informasjon om jødene og deres tro og skikker.
Jeg hadde lånt Knut Hoems bok om Berlin og funnet ut at Café Morgenland som han anbefaler, ikke lå langt fra museet. Men vi gikk langt og lenger enn langt i regn og vind og fant ikke fram. Vi holdt på å gi opp, men plutselig fant vi denne supre kaféen som serverte kjempegod lunsj i store porsjoner for en rimelig penge. Her ble vi sittende å studere de andre gjestene mens vi venta på at regnet skulle ta slutt. Og så fikk jeg den geniale idé at vi kunne gå langs kanalen og følge den tilbake til hotellet. Det var grønt og fint på begge sider av kanalen. Sola titta fram og det var bare noen syklister og andre gående langs stien. Mye raskere enn å traske i gatene. Alt som har med Ufer å gjøre, handler om kanalen. Den skifter navn fra Ufer Waterloo til Urban Ufer, Fraenkel osv.
Tirsdag ble det nok en museumsdag. Vi hadde egentlig planlagt å gå til Tiergarten, men før vi kom så langt støtte vi på det tyske historiske museum i Berlin. Det er enormt stort, og vi fikk det for oss at vi måtte begynne helt fra begynnelsen. Historien om Tyskland blir faktisk veldig godt og ganske kort fortalt på en video der utstillingen begynner. En kan tilbringe lang tid i den «gamle» avdelingen og lære om kriger og keisere, store slag, reformasjonen, Luther og Calvin og den tyske bondekrigen på 1500 tallet. Men den mest interessante avdelingen handler om hva som skjedde i landet i årene før første verdenskrig, mellomkrigstida, samt under og etter 1945. Det er gode forklaringer og mye å lære. Spennende om revolusjonære, kommunister og arbeiderråd i mellomkrigstida i München for eksempel. Og tida etter 1945 er også viktig å sette seg inn i. Men etter et langt besøk, var vi temmelig utmatta av all informasjonen. Vi skulle heller ha brukt mer tid på tida fra 1900 tallet og mindre tid på keisere og reformasjonen. Uansett er dette museet et must i Berlin.
Vi vandra videre i retning Tiergarten for å se på de mange minnesmerkene i det området. Men som Knut Hoem skriver i sin Berlin bok – var det en sur og kald vind nedover Unter den Linden. Etter en enkel lunsj innendørs, passerte vi Brandenburger Tor og fortsatte i det samme kjølige været til sølete områder i Tiergarten. Vi kom til minnesmerket for rom og sigøynere, en enkelt, men fin tavle som fortalte om deres skjebne. Videre gikk vi til minnesmerket for homoseksuelle som ble forfulgt av nazistene. Der du titter inn av et «vindu» på den store svarte støtten, og får se en bevegende video.
Nå var det på tide å vende nesa hjemover. Vi var skikkelig kalde og våte. I Potsdamer strasse støtte vi på det tyske cinemateket og museet for film og fjernsyn, en stor moderne bygning. Men det var bare bokhandelen som var åpen. Cinemateket var stengt og de forberedte seg på den årlige filmfestivalen i Berlin som starta uka etter etter. Men da vi snuste rundt i underetasjen viste det seg at der kunne en gå på kino og se gamle franske filmer i originalversjon. En skikkelig godbit for meg. Om det ikke hadde vært så surt og kaldt, hadde jeg dratt tilbake om kvelden for å se en fransk film. Vi fortsatte videre nedover gata til en musikalsk metrostasjon, Mendelssohn-Bartholdy Park. Der traff vi en ung mann som forklarte oss hvordan vi skulle komme til Hallesches Tor, bytte på Gleisdreieck og derfra to holdeplasser til Hallesches Tor.
Onsdag var vår siste dag og da hadde vi bestemt oss for å besøke Charlottenburg. Men vi kom ikke så langt. Vi gikk vestover langs kanalen langs Tempelhofer og passerte det tyske tekniske museum. Fristende… men, nei, denne dagen hadde vi bestemt oss for å være ute hele dagen, ingen flere museer. Det var sol og strålende vær, litt varmere. Det avslørte både sol- og skyggesider i denne mangfoldige byen. Vi hadde lagt merke til uteliggere og tiggere i Hamburg, det var mange av dem rundt jernbanestasjonen og rett ved hotellet lå det folk og sov i gata. På vår ferd langs kanalen i Berlin, traff vi også på uteliggere som lå og sov i på benker eller i det grønne beltet langs kanalen. På et solrikt sted sto det et telt og det hang klær til tørk. Så ut som en midlertidig bolig for flere uteliggere. Det sto ingen skilt om at det var forbudt, bare om at man måtte ta vare på naturen.
Ved et kryss i Potsdamer strasse finner vi en statue av Simon Bolivar.Forklaringen på hvorfor han står akkurat der, rett ved Statsbiblioteket, finner vi ikke ut av. Denne latin- amerikanske frigjøringshelten blir aldri glemt, det er drøssevis av statuer av han både i Latin Amerika, USA og andre europeiske land. Litt seinere ser vi en pil som viser til et minnesmerke for den tyske motstanden, til ære for dem som motarbeida nazistene…. men vi fortsetter videre. Vi nærmer oss Kurfürstendamm, men snur og havner i Bülowsgate. Der kunne vi lese om Ballhuset i Bülowsgate 37. I 1927 ble det for første gang arrangert ball der «bare for damer». I 1928 tok Charlotte Hahm initiativ til flere ball for homoseksuelle og transvestitter – hun var leder for dameklubben Violetta. Også seinere under krigen i 1943 var det slike ball og helt fram til 70 tallet ble det dansa i Ballhuset.
På den andre sida av gata ligger den amerikanske kirken og rett ved ser vi et hus der det står Munch’s Hus. Dette må vi undersøke nærmere. Det viser seg å være en restaurant drevet av en norsk kokk som bor i Berlin. Der serverer de skrei! fra Lofoten med norsk fatøl og akevitt. Det er ganske fullt i restauranten. Ja, huset er oppkalt etter Edvard Munch, det henger malerier av han i rommet. For en overraskelse!
Vi går videre tilbake til Kurfürstenstrasse der det er et vell av tyrkiske butikker, restauranter og kaféer, og spiser linsesuppe mens vi studerer bylivet i området. Så finner vi ut på kartet at vi er i nærheten av Yorck strasse. Der er det en jazzklubb har vi fått høre. Og den ligger jo ikke langt fra der vi bor. Vi trasker av sted, passerer jazzklubben og flere andre hyggelige restauranter. Til slutt havner vi i Gneisenaustrasse og er rett ved hotellet. En flott dag, og fin avslutning på gatelangs i Berlin. Vi skal tidlig av sted neste morgen – med fly hjem. Vi ville helst ha tatt tog tilbake også, men det var ikke mulig å finne nattog som passa med våre planer. Det er antagelig lettere om sommeren.
Litt fakta om togbillettene forøvrig. Billetten fra Køben til Hamburg kjøpte vi på DSBs nettside, mens billetten fra Hamburg til Berlin ble bestilt på Deutsche Bahn sine sider. Begge nettsted var svært kundevennlige. Særlig den tyske med detaljerte forklaringer. Men det var vrient å forstå rabatt-tilbudene som tilbys, så vi kjøpte bare enkeltbilletter. En kan sende billetten til mobilen eller ipaden, eller printe den ut på egen hånd.
Jeg forsto heller ikke hvorfor billetten til Berlin var så mye dyrere enn den til Hamburg. Kanskje fordi toget gikk raskere uten stopp underveis? Det tok bare rundt 1 time og 40 min. før vi var framme. Eller var det fordi det var en restaurantvogn med i togsettet? Det fantes billigere billetter, men da gikk det saktere og med mange togbytter.
Til slutt vil vi takke vår kjære venn Per, som har gitt oss gode tips og lånt oss Berlin boka til Knut Hoem. Vi sender også en takk til gruppa Togferie som har mange gode forslag til togturer og hvordan man kjøper billetter. Neste gang vi skal med tog, blir det antagelig en lengre tur til andre land og byer.
evamarionjohannessen, forfatter og skribent 