Sommerjobb

Min mor fant annonsen i Aftenposten. En familie trengte barnevakt .som kunne være med dem til Sørlandet. Bill.merk. familiemedlem, sto det. Letttjente penger, mente min mor. Hun hadde skrytt av mine kvalifikasjoner, et år på realskolen og gode karakterer. Hadde søkeren erfaring med barn? Kunne hun gjøre lett husarbeid og vaske klær? Jeg skulle like å vite svarene mora mi ga på de spørsmålene. Men hun klarte å overbevise både meg og familien om at jeg var den rette for oppgaven. Tenk alt du kommer til å oppleve, bading og båtturer, sa hun. Sørlandet. Der hadde jeg aldri vært.

På toget fikk jeg god tid til å lese filmjournalen og drømme om å ligge på et varmt svaberg i den nye turkise badedrakta . Landstedet lå rett ved sjøen. Men barna var små og jeg måtte følge med på hva de gjorde og hvor de var hele tida. Jeg hadde jo aldri passa barn før og ante ikke hva jeg skulle foreta meg når de gråt og og ikke ville gjøre som jeg sa. Dermed tok moren deres den oppgaven, mens jeg satt barnevakt om kvelden når de voksne skulle ut å kose seg. Om dagen ble jeg satt til å vaske barneklær. Vaskemaskiner eksisterte ikke den gangen. Barnas mor måtte gi meg en rask innføring for jeg hadde aldri vaska et klesplagg før. Jeg ble stående med henda i vann med tøyvask store deler av dagen og var redd for at jeg ikke gjorde det riktig. Kan du ta over gulvene? spurte barnas mor. Sannheten var at jeg aldri hadde vaska gulv , jeg bare lot som, og hun var ikke fornøyd med resultatet. Da hun til slutt ba meg om å passe barna og lage litt mat til dem mens hun og mannen tok en liten båttur, nikka jeg bare. Måtte jo gjøre noe for lønna. . Sannheten var at jeg aldri hadde lagd mat. Min hjemmeværende mor ville ikke slippe til andre på kjøkkenet,

Da de kom tilbake fra båtturen som ikke var så kort likevel, var det kaos. Ungene hylte. De sklei på tomatsausen som lå som en dam av blod på kjøkkengulvet. Et av barna viste fram en tynn finger med ekte dryppende blod , hun hadde skjært seg på lokket til fiskebollboksen. Sannheten var at jeg var udugelig både som barnepike og hushjelp, Men allerede som usikker 13 åring, nesten 14, i en sommerjobb jeg ikke hadde søkt og overhode ikke var kvalifisert til, sto jeg oppreist. Ikke en dag mer i dette huset, med dere og barna deres, sa jeg. Rein og skjær utnytting var det. Barnearbeid.

Nico

Nico hørte hva overlæreren sa, men brydde seg ikke om det. Skyldte ikke familien sin noe.

Han ville verken bo i landsbyen eller på internatskolen Planen hans var å skaffe nok penger så han kunne rømme til hovedstaden. Susanna var der, det var han sikker på.

Når han en sjelden gang fikk brev, var det ikke var mora, men Selma som hadde skrevet det. De var naboer, men han likte ikke at nabokona visste så mye om familien. Stolte ikke på henne. Hun sto støtt i butikken og skravla om alt mulig. Har dere ikke hørt det? Flora er gravid, men hun veit ikke med hvem. Hvorfor måtte hun rope det ut mens alle hørte på? Det hendte faktisk at den lille sønnen til Flora også var der. Sladrekjerring var hun.

Selma kunne ha dikta opp alt sammen, mora kunne jo ikke kontrollere hva som sto der. Hvordan var det på sykehuset nå? Var dr. Santos der ennå? Doktor Santos fra Cuba som krevde penger for alt. For å spe på lønna si måtte han ta til takke med det lille han fikk av fattigfolk. De som hadde flust med penger dro til nabolandet der de fikk behandling på private klinikker. Der lå de i gullsenger med hvite lakener og ble varta opp av smilende sykepleiere og leger. Mens sykehuset i hjembyen bare hadde én lege.

Da tanta hans skulle føde, var det kritisk. Hun måtte velge. Barnet eller henne. Uansett måtte hun betale. De hadde med maisgrøt og mango da de kom på visitt. Dr. Santos sto ved siden av senga med blodflekker på legefrakken. Håret hans var nesten hvitt og han hadde dype furer i ansiktet. Forsikra dem om at han hadde gjort sitt beste. Mora hadde takka og gitt han mango. Han hadde redda søstera hennes.

 

Sist han så mora var det så vidt hun klarte å stå opp av senga . Den tynne suppa tok hun bare en slurk av. Det går over, hadde hun sagt. Men det ble bare verre.. Han hørte hosten. Sårene på halsen ville ikke gro og huden hang og slang. Lyden av plastsandalene hadde forandra seg. Da hun var frisk, gikk subbene i rask og bestemt fart, som en rytme man kunne danse til, men etter hvert ble hvert subb langsomt og klagende, akkompagnert av svake, men hørbare sukk og stønn. Det er bare feber, sa hun for å trøste han. Han ville riste henne og si at hun måtte slutte å holde han for narr.

Nico ville huske henne slik hun så ut på det eneste fotografiet som hang på veggen. Da hun var ung, slank og rak i ryggen. Farens hånd hvilte stolt på hofta hennes. Det var et uvanlig bilde. Lyst og lett. Hvem hadde tatt det tro? De sto ved siden av hverandre, hun med et lite barn på armen. De smilte til fotografen og mot noe større, utover øyeblikket, mot livet, hverandre og barnet. De trodde på ei framtid sammen og at de skulle klare alle utfordringer. Nico og Susanna hadde krangla om det bildet da de var små. Han mente at han var det lille barnet på morens arm, mens Susanna var sikker på at det var henne.

Han begynte ikke på skolen, det var for langt å gå . Den ene foten hans var skada,   ville ikke rette seg ut. Han kunne gå med stokk, men det gikk for sakte. Kom seg fortere fram på knærne, nesten like fort som de andre. Hadde gleda seg til å begynne på skolen slik som Susanna og Albert. De dro av gårde om morgenen med hver sin plastkanne, Kannene ble liggende ved elva. De fylte dem på tilbakeveien.

Faren hadde insistert på å bære han. Mora protesterte. Hun hadde stått på kjøkkengulvet, stor og rundt, med en sleiv i hånda som hun løfta og pekte anklagende mot han. Det nye barnet skulle komme snart. Faren hadde fortalt han denne historien mange ganger.

Dagen etter tok han Nico på ryggen og bar han til skolen. Jeg ga meg ikke, gjentok han.

– Skjønner du ikke at han er den skarpeste av dem alle? Skal han ikke ha noen gleder i livet? hadde han sagt til henne. Faren hadde 5 års skolegang.

-Hva hjelper det når han ikke kan gå? Du setter griller i hodet på han med drømmene dine. Mora måtte slutte etter første klasse. Familien hennes hadde bare råd til å ha et barn på skolen og det skifta litt på hvem de sendte.

Nico lærte like fort som de andre. Leksene gjorde han sammen med Susanne. Nico likte skolen, men ikke at læreren sa han måtte komme hver dag. Når faren var hjemme, ville han heller være sammen med han. Da dro de til åkeren med hakke og spade. Nico hang etter han og hjalp til. Når han reparerte ting, var Nico aldri langt unna. Han fulgte med på det faren gjorde og kunne både snekre og hamre.

De måtte låne sag av en nabo. Faren banna og sverta, saga var dårlig. Han var oppfarende både borte og hjemme, men når han var alene med Nico, var han rolig og tålmodig. Fortalte om bestefaren som hadde lært han å snekre. Og nå viste han Nico hvordan han kunne lage små figurer av tre. Slike ting holdt de på med når de klarte å lure seg unna moras strenge blikk og skarpe kommentarer. Det var totalt unyttig mente hun, faren burde heller gjøre noe som kunne bringe mer penger til familien.

Pyse, sa storebroren. Du bare later som, du bare later som du ikke kan gå. Sitte på ryggen til faren sin når en er så stor. Kom hit, Nico, så skal du få noe godt av meg. Men du må hente det sjøl, kunne han si med innsmigrende stemme og peke på et øres karamellene som lå på bordet. Når Nico nærma seg, flytta han dem så høyt opp at Nico ikke fikk tak i dem.. Dessverre klarte du det ikke denne gangen heller, mumla broren med munnen full av karameller. Når faren eller Susanne oppdaga det, fikk han en overhaling. Mora brydde seg ikke. Du skal ikke behandle broren din som en hund, ropte Susanne. Men han er jo ikke stort bedre enn en hund, han duger ikke til noe og fortjener ikke karameller. Hun svarte med en ørefik. Albert glodde olmt på Nico som om det var han som hadde gjort det.

De snakka aldri om det etterpå. Men han huska det. Det visste han at de andre gjorde også. Det starta med en flom som ødela avlingen. Mange i landsbyen hadde blitt ramma. Det vil bli hungersnød, sa faren, vi kommer til å sulte. Han hadde vært hjemme fra skolen den dagen. Da Susanne og Albert kom hjem fra skolen med vannkannene, satt han aleine på golvet med lillesøstera. Kopper, kar og kjøkkenredskaper lå strødd utover. En kopp var knust. Ildraka lå midt på gulvet. Det hang noe fast på den, det så ut som hårtuster. Han satt stiv som en stokk ved ovnen, hadde tissa på seg, turte ikke reise seg og sa ikke et ord da de spurte hva som hadde skjedd. Pekte på ildraka og slo i lufta.

Susanne ordna opp på kjøkkenet, men rørte ikke ildraka. Den ble liggende som en illevarslende påminnelse om noe som hadde skjedd. Albert var likbleik og gjorde alt søsteren ba han om. Til slutt dytta han ildraka under senga. Susanne lagde mat, rydda og vaska opp før hun gikk inn til Selma og spurte om hun visste hvor mora var.

Seint på kvelden kom mora tilbake. Han hørte henne prate med Susanne før hun gikk og la seg.

Neste morgen fortalte hun at faren hadde reist til nabolandet for å jobbe i gruvene. Det er mer penger å tjene der. Andre i landsbyen hadde prøvd det samme.

– Mamma, hva er det? sier Nico og peker på kinnet hennes. Har du slått deg?

Susanne ser strengt på han. Spørsmålet var upassende. Om han hadde spurt en gang til, hadde mora bare svart: Jeg falt. Det var et uhell.

For Susanne og Albert fortsatte alt tilsynelatende som før. Susanne sto opp om morgenen og vekte de andre, feide, lagde mat, kledde på lillesøsteren, gjorde sine daglige plikter. Albert gjorde det Susanne ba han om.   Men Nico sørga. Faren hadde alltid tatt seg mest av han. Vekket han om morgenen og båret han til skolen. Det var ikke noe nytt at han forsvant. Kunne være borte dager av gangen og plutselig dukke opp igjen. Nico venta på han, var sikker på at han ville komme. Derfor kunne han ikke gå på skolen. Måtte være den første faren så når han vendte tilbake.

Mora ble sengeliggende. Susanne måtte gjøre alt husarbeidet og lage mat. Dagen før hun skulle konfirmeres, fikk Nico vite at han skulle begynne på skolen igjen, en skole for barn som satt i rullestol. Funksjonshemmede kalte de dem. Han visste ikke hva det betydde. Ikke mora heller.

– Er du ikke glad for at du skal få gå på skolen hver dag? Du skal sove der, så du trenger ikke gå langt., sa hun. En uke etter kom en bil og henta han og en rullestol presten hadde fått tak i. Vi kommer og besøker deg, sa mora. Susanne nikka og ga ham litt penger, skrivepapir, kulepenn og frimerker.

De hadde bare besøkt han én gang. Til å begynne med skrev han brev og Susanne svarte. Hun skrev alltid noen ord på slutten som hun påsto var fra mora. Sikkert noe hun bare fant på. Så var det stopp. Inntil det kom en melding fra Albert om at Susanna hadde forsvunnet og lillesøsteren var hos bestemora. Mora var kommet på sykehus. Og her var han på ufrivillig besøk på grunn av teppene. Tyvene hadde ikke gitt han et rødt øre, de tok alt sjøl. Nico håpa de kom i fengsel.

Stråhytta deres hadde rast sammen, fortalte Selma. Etter at Albert forsvant var det ingen som tok seg av den. Men du kan bo hos oss. Vi kan dra og besøke mora di på sykehuset, sier hun oppmuntrende, hun spør etter deg.

Tidlig om morgenen dro Selma til markedet for å selge grønnsaker

Gode nyheter, Nico. Læreren din kommer og henter deg i morgen, du skal tilbake til skolen igjen. Og tenk, han vil gi dere penger så dere kan bygge ei ny hytte.

Nico trodde ikke på det, hun sa så mye rart, Selma.

Er du ikke glad? Det er mange her som skulle ønske de var så heldige. Carlos skal bygge den.

Carlos var sønnen hennes. Da har vel du også vært heldig da, tenkte han. Brydde seg ikke. Landsbyen var ikke noe sted for han. Glemte hele greia.

Først da han kom tilbake til moras begravelse, ble han minna om stråhytta.

Hytta brant ned rett etter at den var ferdig, kunne Albert fortelle. Det hadde visst vært tyver på besøk og stjålet materialer mens nattevakta sov, og dagen etter begynte det å brenne.

Fant de ut hvem som tente på?   Nico skrapte i jorda med en pinne.

Nei. Jeg tror det var nattevakta. Han stakk av. Ingen har sett han siden. Visstnok en venn av Carlos.

– Jasså.

– Ikke nok med det, Carlos og politimesteren er fjerne slektninger.

– Litt av en familiebedrift.

– De klarte hvert fall å lure læreren din trill rundt. Brannen kommer aldri til å bli oppklart, konstaterte Albert tørt.

Ryktene spredde seg. Endelig skjedde det noe på dette gudsforlatte stedet, noe de kunne spinne videre på. Det var stappfullt i butikken. Er det noe nytt? Det var alltid noen som kjente noen som visste noe eller hadde hørt om noen som hadde opplevd noe lignende.

Med en gang Selma viste seg , ble det tyst. Hun hilste ikke en gang, gikk bare rett bort til disken og kjøpte det hun trengte. Veksla ikke et ord med noen av de andre. Når hun var ute av døra, fortsatte de der de slapp.

Hva var det med den faren? Hvor blei det av han?

Han forsvant visst på grunn av gjeld han ikke kunne betale.

Var det ikke han som dro med ei annen dame til Sør-Afrika og sa han skulle jobbe i gruvene?

Han hadde mange damer han. Drakk opp alle penga.

Jeg har hørt at han er død, drept i en slåsskamp.

Hva med Selma og Carlos? Det er noe der. Er ikke de i slekt med politimesteren? Da blir det jo aldri oppklart.

Sikkert en fra nabolandsbyen som ville hevne seg, var det noen som mente. De har kasta trolldom på dem. Jeg var bortom der dagen før brannen og så det hang en ring med hønsefjær i på døra.

Den hytta ble aldri ferdig, de stjal både materialer og penger og så tente de på for at ingen skulle oppdage det. Det var planlagt fra starten av.

++++++

Dette er andre del i historien Drømmen om Afrika

 

Another country av Baldwin

Nå har jeg lest Another country, jeg trodde jeg hadde lest den før, men er ikke lenger så sikker på det. Uansett virker den overraskende ny og og frisk, den har holdt seg godt (utgitt 1962). Det er selvsagt noen historiske merkverdigheter fra 50 tallet, som virker underlige i dag, som at en dame i 30 åra er «gammel» og at selv unge jenter har skjerf på hodet. Jeg har lest den norske versjonen, oversatt av Espen Haavardsholm, og selv om han har gjort en god jobb, hadde jeg foretrukket å lese den på engelsk. Det er nemlig en sann fryd å nyte Baldwins formuleringer og observasjoner..

Boka er lagt til New York, Greenwich/Harlem og et bohem/kunstnermiljø der mot slutten av femti tallet.  Baldwin utforsker  kjærlighetens irrganger. Det har blitt en spennende og troverdig fortelling. Rett og slett en pageturner.  Kjærlighetsforholdene er plassert i en sosial, rasemessig og seksuell kontekst. Det kommer til uttrykk på forskjellig måte mellom parene: svart mann-hvit kvinne, hvit mann-svart kvinne, to hvite menn, hvit kvinne-hvit mann.  Det er blitt sagt at det er litt av Baldwin i alle mennene som blir framstilt. Han emigrert til Paris på femtitallet og bodde der noen år før han vendte tilbake, det gjør også en av romankarakterene og det er likhetspunkter med Baldwins liv hos andre figurer også.

Det starter med jazzmusikeren Rufus Scott, som har et svært problematisk forhold både til seg sjøl og til sin kjæreste, ei hvit dame fra en fattig sørstatsfamilie. Han bærer på et raseri og hemmeligheter vi ikke får vite så mye om. Han tar sitt eget liv tidlig i historien. Jeg lurer litt på hvorfor Baldwin kvitter seg med denne bitre, voldelige, irriterende skikkelsen så tidlig, og har kommet fram til at det er for å gi plass til en enda mer interessant karakter, søstera hans Ida, ei sterk og stolt svart dame.  Hadde han latt Rufus leve, hadde det blitt rabalder når hun blir kjæreste med brorens beste venn, Vivaldo, en forfatter som strever med skrivinga.  Det tredje paret er forfatteren Richard og hans kone Cass, som har to barn sammen.  Eric kommer inn i bildet seinere, han er skuespiller og vi treffer han først i Paris der han bor sammen med sin franske kjæreste Yves. Seinere flytter han tilbake til New York. Denne gjengen er både venner og  kjærester/elskere. Ingrediensene er foruten den evinnelige kjærligheten, sjalusi, utroskap og sterkt vennskap på tvers av kjønn og hudfarge. Det hele foregår på barer og i små trange leiligheter, der du kan både høre og lukte sex og kjøttkaker i oppgangen og se nysgjerrige naboer som spaserer inn døra, og det konsumeres utrolige mengder alkohol og joints både dag og natt. De hvite er liberale og tolerante, og  de svarte er også liberale fordi de omgås hvite. Naboer og familier i Harlem liker ikke det. Det er en dirrende, truende undertone i møtet mellom svart og hvit. De liberale hvite haster forbi søppeldynger og svarte ungdommer i skumle strøk og tar drosje i stedet for å gå i de mørke gatene. De svarte blir sett på som horer eller langere når de blir sett sammen med sine hvite venner på gata.

Baldwin skriver intenst om parforholdene, kjærligheten, om å elske og bli elsket, men også om problemene med å skrive, om forfattere med skrivesperre. Vivaldo tenker… «Jeg må se å få litt søvn. Men personene i romanen hans klengte seg innpå han. Det var som om de iakttok ham med en slags stumt bønnfallende bebreidelse. Skrivemaskinen, med sitt mørke, uformelige nærvær, anklaget han, minnet ham om de dager og netter, de uker, de måneder, de år han nå hadde tilbrakt uten søvn på jakt etter enklere og mindre ærefulle forførelser.» Her siktes det til Vivaldos omgang med svarte horer.

Om Ida og Vivaldo. «Hun var svært, svært mørk, hun var vakker; og han var stolt over å gå ved siden av henne, ukunstlet stolt, skinnende åpenlyst stolt som bare menn er det. Men øynene som gikk forbi anklaget ham, misunnelig flirende, for en bakgårdserobring. Hvite menn så først på henne, så på ham. De så på henne som om hun ikke var noe bedre enn en hore, selv om hun kanskje var et sjeldnere og mer eggende eksemplar. Så søkte mennenes øyne hans og inviterte til klissen fortrolighet»….. «Slik dannet det seg små skyer av mannlig og kvinnelig fiendtlighet der de gikk, som blåste mot ansiktene deres som støv».

Historien drives fram av tette, superfine dialoger, gode og troverdige persontegninger,  og ikke minst, gnistrende miljøskildringer. Jeg vil særlig framheve dialogene. Personene, forholdene forandrer seg, settingen blir en annen. Noen har sex med både menn og kvinner og sexscenene er eksplisitte og uanstrengte. De skammer seg ikke og vi lærer noe om hvorfor enkelte menn foretrekker menn framfor kvinner. Kjønn er egentlig ikke hovedsaken, men jakten på kjærligheten, lengselen etter å bli elsket, være nær, hvordan  forhold utvikler seg, tar slutt eller får en ny vinkling.  Personene er komplekse enten de er hvite, svarte, heterofile eller homofile.

Romanen er skrevet med stor glød og voldsom intensitet. Han er utrolig modig og ærlig, det er dette han ville skrive om, slik han ville fortelle noe viktig om hvordan det er å være svart, hvit og homo i USA på 50 tallet. Boka ble forsøkt stanset, sensurert, forbudt. Jeg tror Baldwin hadde blitt skuffa om den ikke hadde vakt slik oppsikt den gangen. Det var selvsagt noen som ikke var begeistra, blant annet Norman Mailer, men som jeg skrev i min forrige blogg, ble han angrepet både av svarte og hvite forfattere som ikke likte måten han framstilte svarte på og at han var homofil.

 

James Baldwin

Inspirert av dokumentarfilmen, I am not your negro, graver jeg nå tilbake til 50 0g 60 tallet og gjenleser Baldwin. Har bare vage minner om hva jeg fikk ut av hans bøker den gang.  For noen år sida kom jeg over Giovanni’s room fra 1956 i London. Den hadde jeg ikke lest før. Det var Baldwins andre utgivelse. Boka handler om homoseksuelle kjærlighetsforhold, urovekkende og godt skrevet. For et mot å utgi noe sånt i 1956! Det må ha vakt forferdelse. Det var langt vanskeligere å være homse enn neger den gangen.  Nå fins boka i Penguin serien Modern classics.

En annen tråd som har ledet meg til Baldwin er to  sinte franske forfattere, Edouard Louis (Farvel til Eddy Bellguele og Histoire de la violence) og Didier Eribon (Retour a Reims). De tre har til felles at de er skeive og at de hadde et særdeles vanskelig forhold til sine fedre, som var voldelige og fjerne. Louis tegner et portrett av faren sin som er noe mer nyansert enn de to andre. Eribon starter sin bok med å si at han ikke ville delta i farens begravelse og refererer til Baldwin som skrev noe sånt som at vi klamrer oss til hatet for når det forsvinner,  kommer sorgen. Eribon erklærer at han i motsetning til Baldwin, ikke følte noen sorg da faren hans døde.

Baldwin skrev både essays og skjønnlitteratur, og det er særlig i den siste sjangeren han skriver om sin seksuelle legning. Boka Notes of a Native Son er en blanding av essays og memoirer. Det var åpenbart gjensidig befruktende å skrive i begge sjangre. Han blander også sjangre i Nobody knows my name.

Hvem  var Baldwin og hva betydde han for sin samtid? Det var interessant å se han i filmen I am not your Negro og høre ham snakke i debatter og på møter. Jeg ble betatt av språket hans, velformulert og vakkert English,  alltid med en sigarett i handa, en modig og en drivende god debattant. Så er det alltid noe med menn som har mellomrom mellom fortenna, de blir lagt merke til. I farten kommer jeg på to andre, Macron den nye franske presidenten og Kurt,  den norske popsangeren som ble så populær. Han snakker som han skriver, det er noe manende, vekkelsesaktig over det, han hadde jo vært predikant i sin ungdom.

Baldwin sier om seg sjøl at han liker å le og  å diskutere, jeg er like sta som min far, skriver han et sted. Han vokste opp i Harlem og kommer stadig tilbake til det. Det var til sammen ni barn i familien, faren var prest og strengt religiøs til det absurde.  Han ble mer og mer innelukka og merkelig med åra. Presten var ikke hans biologiske far, han hører vi aldri noe om. Alle vi barna var redd han, sier Baldwin, det spredte seg en uhygge når han kom inn i rommet. Hans  uforutsigbare humør og vilkårlige straffemetoder gikk særlig utover Baldwin. Moren gikk imellom for å  beskytte han og kunne plassere et av de minste barna i fanget hans for presten kunne ikke slå en som har  et barn på armen.

Jeg som gammel lærer leser med spesiell interesse  historien om en av lærerne hans, en hvit dame, som skjønte at Baldwin var en oppvakt og kvikk guttunge og tok han under sine vinger, vi får se henne i filmen. Hun inviterte han med på teaterforestillinger og andre kulturelle aktiviteter, selvsagt mot prestens vilje, han hadde grunnleggende mistillit til hvite og mente hun ville forderve gutten. Igjen var det moren som trådte til og fant en løsning. Seinere skulle det vise seg at denne læreren kom til å hjelpe den fattige, barnerike familien når de mest trengte det. Forholdet mellom svarte og hvite er et gjennomgående tema i Baldwins forfatterskap. De er uløselig forbundet med hverandre. Mange av de skjønnlitterære tekstene dreier seg om sex og vennskap mellom hvite og svare.

I Paris i 1956 ble det arrangert en konferanse for svarte forfattere og kunstnere der Baldwin var til stede og skrev et utrolig grundig og interessant essay om  forfattere som deltok der (Princes and power i Nobody knows my name). Vi får vite hva de  foreleste om og hvordan Baldwin vurderer dem og budskapet deres.  Aimé Cesaire blir beskrevet på denne måten: «Cesaire is a caramel-colored man from Martinique, probably around forty, with a great tendency to roundness and smoothness, physically speaking, and with the rather vaguely benign air of a school-teacher. All this changes the moment he begins to speak. It becomes at once apparent that his curious, slow-moving blandness is related to the grace and patience of a jungle cat and that the intelligence behind those spectacles is of a very penetrating and demagogic order». Baldwins elegante formuleringer,  skarpe iakttagelser og seriøse forsøk på å analysere det de står for, er imponerende. Det er som han har en diskusjon med seg sjøl. Han kan komme med bitende kritikk,  men jeg oppfatter det som ærlige forsøk på å forstå dem for å oppnå en dypere erkjennelse av rase, kultur og identitet.   Et glitrende essay.

Baldwin var tydelig, helt sikkert også sta og stri, han prøvde ikke å tekkes noen, og derfor er det ikke overraskende at han  ble angrepet av sine egne. Eldridge Cleaver mener angrepet hans mot Cesaire, den største forfatteren av dem alle, var nedrig og oste av misunnelse og forfengelighet.  Baldwin hatet seg selv og andre svarte. Mens han elsker hvite.  Selvforakt kaller han det. Hans seksuelle legning er grunnen til de hatske utfallene mot andre svarte menn som i motsetning til han, lager barn.  «Homoseksualitet er sykelig, på samme måte som voldtekt av barn og ønsket om å bli sjef for General Motors», skriver Cleaver, og kommer med grove, usaklige angrep.   Baldwin flykter fra USA til Europa fordi han hater sitt hjemland, er hans oppfatning.

Baldwin var en smart, begavet og søkende forfatter som gjennom hele sitt forfatterskap er opptatt av å utforske personlige, sosiale, politiske og rasemessige spørsmål. Han vil både undersøke hva det vil si å være svart og å være hvit i et segregert samfunn.

Filmen, mesterlig laget av Raoul Peck,  viser Baldwins rolle i borgerrettighetsbevegelsen. Den  bygger på et uferdig manus, men temaene er de samme.  Han drar sørover i USA og rapporterer det han ser. Det hadde han gjort flere ganger tidligere også. Vi kommer ikke så tett på de tre vennene som blir drept, Martin Luther King, Malcolm X og Medgar Evers og familiene deres som jeg hadde håpa,  men klipp  fra 1960 om rasesegregering, om de første svarte barna som begynte i hvite skoler, synet på svarte, gateslagsmål og politivold, blanda med klipp fra det som foregår i de samme byene og gatene den dag i dag, skaper en tett og svett nærhet til fortida og nåtida. Han tilhørte ikke noen bestemt gruppe, men brukte sitt engasjement, raseri og kunnskaper til å vekke folk opp fra det han kaller moralsk sløvhet. Han hadde en voldsom appell og den treffer oss med like stor styrke i dag.