Symaskinen

Endelig fant det jeg lette etter. En blytung Singer symaskin som kom flyvende inn til hytta i skogen.

Hylsteret av tre er uten lyte, og det henger en liten nøkkel i rødt silkebånd på det solide håndtaket. Det er en fornem maskin med gylne utsmykninger på svart bunn. Alt er på stell. Tidligere eiere har tatt godt vare på den.

Kanskje har den tilhørt en rikmannsfamilie på Frogner? Dit kom ei sydame en gang i måneden for å reparere familiens tøy. Men da mora i familien ble enke, måtte hun kvitte seg med sydama og lære seg å lappe tøy og sy på egen hånd. I et dameblad fant hun bilder av klær hun likte. Hun klippa dem ut, limte dem inn ei bok og laga noe lignende.

Den boka fant familiens eldste datter. Hun studerte mønstrene og begynte å lage sine egne, kreative skisser. Symaskinen fikk ny eier da dattera fikk den til bursdagen sin. Hun ville sy sitt eget tøy, og starta med fargerike ballongbukser som var på moten. Etter hvert trylla hun fram elegante kjoler og drakter som ble lagt merke til. Antrekket var ikke komplett uten snurrige hatter med kunstige blomster på toppen.

Maskinen gikk jevnt og trutt da hun stifta familie og fikk barn. Avlagte plagg ble ikke kasta, men fikk nytt design. De ble klippa og sydd om til kjoler, jakker, bukser og kåper. En herrefrakk med striper ble forvandla til bukse og vest – en kjole til to skjørt med overdel. Når alle hadde lagt seg, satte hun seg ved kjøkkenbordet der symaskinen sto. Jeg husker maskinens jevne, søvndyssende lyd og gjenkjente pausene når hun tok seg et drag av Monte Carlo sigaretten. Det var om kvelden hun fikk ro til å utfolde sine kreative evner.

Tidene skifter. Tråmaskinen kom, den gikk fortere. Den hånddrevne Singer maskinen forsvant inn i et kott. Der sto den inntil dattera hennes begynte på fire måneders sømkurs, i regi av Oslo kommune. Hun lærte å sy vinterkåpe med fòr, bluser og skjørt med vidde som ble brukt da hun begynte på danseskolen. Jeg husker hvert eneste plagg, ser dem for meg. De hjemmesydde klærne varte i mange år. Men hvor ble de av?

Jeg har forsikra meg om at det fortsatt selges nåler jeg trenger til maskinen. Jeg er spent på om jeg klarer å håndtere den. Finner skuffen med undertrådsneller og hendene veit hva de skal gjøre. De gjenkjenner grepene og rekkefølgen. Det går som smurt selv om jeg ikke har tatt i en Singer maskin på 50 år. Det går sakte framover i takt med rytmen på ei hytte uten moderne hjelpemidler. Akkurat passe tempo for barnet som står ved siden av og følger med. Den syr bare rette sømmer. Men rette sømmer er det mest av i alle plagg.

Eva Johannessen
Skribent og forfatter
jmarioneva@gmail.com

Publisert i KK 14.10.22

Veiviseren

Toget fra Colombo til Kandy går sakte og vi åpner vinduet for å få luft. Om noen dager skal vi videre til Ella. Men å få tak i togbilletter, var et mysterium. Lokale hjelpere måtte til for å løse den gåten.

I Ella fikk vi tak i en kjentmann som skulle vise oss veien til fjellet, Ella rock. Klokka sju neste morgen står det en lang, tynn eldre mann, iført sarong og chip-chaper og venter på oss. Det er vår lokale guide, Abesundera. Han hilser og tar fram en vandrestav som ligger gjemt i en busk. No English – sier han smilende, og viser fram de få tenna han har, peker og gestikulerer, mens vi nikker og later som vi forstår. Hans lokale kunnskaper er suverene. Han kjenner stier, snarveier, trær, fugler, planter og tegn i naturen.

Vi går på jernbaneveien i morgensola. Det gjør lokalbefolkningen også. Togskinnene er en velsignelse for gående, alternativet er å bli våt på beina i duggvått gress. Det gjelder bare å passe seg for toget. Så fortsetter vi under ei bru, over en elv, forbi en liten kafe, gjennom en teplantasje.

Nå begynner den bratte oppstigningen mot toppen. Gjennom skogen på umerka stier. Det fins flere veier, men vår mann peker på snarveien. Det er svalt og luftig – han løfter litt på skjørtet og går bredbeint oppover. Det er nå jeg oppdager hans smarte metode: å gå sakte, i samme tempo hele veien. Han stopper ikke, tar ikke pauser, mens jeg som prøver å gå litt fortere i mine nye Gore-Tex sko, stadig må stoppe, trekke pusten og drikke vann. Det er fuktig og varmt allerede, og vi når toppen før klokka 9. Der sitter det noen yngre menn med tatoveringer og moteriktige shorts, som forteller at de har brukt en og en halv time på oppstigingen. De blir overraska når de får høre at vi gamlinger bare har brukt et kvarter mer. Det er herlig på toppen, sola damper og utsikten er dramatisk hvor du enn fester blikket.

Underveis har vi lagt merke til søppel. Vi peker på plastflasker og prøver å forklare vår guide om resirkulering og kildesortering. Han nikker og tar med seg noen plastflasker nedover. Når vi kommer til elva som er dekket av store greiner, hiver han flaskene under buskasen. De blir henta her, sier han. Hæ? Nei det tror vi ikke noe på. Abesundera, som mange andre, har den oppfatning at når plasten ikke syns, er det ikke så farlig.

Ikke nok med at han aldri tar pauser, men han har heller ikke spist eller drukket på turen. Vi tilbød han en flaske vann, men han takka nei. Vår veiviser har gått opp og ned uten å unne seg en eneste dråpe i varmen. Det er hvert fall ikke han som bidrar til søppel i naturen. Det er nok bare turister som har råd til å kjøpe vann på flaske og kaste tomgodset.

Publisert i KK 1.09.22

Prøvesmaking

Sprø utenpå og seig inni, står det på oppskriften. Åtteåringen ser på bildet av rosa, grønne og brune makroner.

Vi snakker om den franske presidentkandidaten. Hvorfor heter han makron, bestemor? Det er jo navnet på en kake – han smiler lurt. Han har hørt om det franske valget på Supernytt og følger spent med på om det er Le Pen eller makronen som vinner.

Han har sett flere bilder av mannlige presidenter med briller og grått hår, og lurer på om det bare er menn som kan bli president. Spørsmålene hagler og jeg må tenke fort og svare kort. Hvorfor kunne ikke Martine (han kaller henne det, og jeg korrigerer han ikke) bli det? Fins det noen dame presidenter?, spør den observante gutten. Du har helt rett, det er nesten bare menn som er presidenter og mange av dem er gamle. Det kan ta lang tid før de vinner et valg. De må bli kjent med regler og lover og hva en president kan bestemme. Og de må komme med gode forslag som de tror velgerne liker.

Er Macron ung eller gammel? I 2017 ble han den yngste presidenten Frankrike noen gang har hatt. Men gutten syns 39 høres gammelt ut, og setter tenna i en ny makron.

På Tv skjermen ser vi den nyvalgte presidenten som kommer marsjerende, iført frakk og alvorsmine. Han går og går i fine blankpussa sko, det er langt til mikrofonen og stedet der han skal holde tale for folket. Hvorfor må han gå så langt og så sakte, bestemor? Han har laget et parti som har noe med marsj å gjøre, en marche heter det, på frammarsj, å marsjere framover. Er det mange som stemte på han? Ja, men det er et helt nytt parti han har funnet opp, bare han er medlem. Hvordan kan de vite om partiet hans er bedre enn de andre? De tror på det han sier, han er veldig flink og smart, blir det sagt. Hvordan vet de det da, bestemor? Kanskje det bare er noe han finner på, sier gutten mens han gomler på den siste makronen.

Men se, bestemor, se hvordan de hopper opp og ned og vifter med flagget! Gamle og unge blir intervjuet om hvorfor de liker Macron. De tror han vil gjøre livet bedre for de unge i landet. Nå vifter de frammøtte med flagg, de hopper opp og ned, klapper og jubler. Leve Frankrike, leve republikken, roper de.

Alt tar slutt, festen er over og makronene fortært. De var både sprø og seige, sier gutten fornøyd. Akkurat som det sto i oppskriften. Noen ganger går det ikke så bra selv om vi følger oppskriften., sier jeg. Vi må først prøvesmake, og etter at kaka er spist, kan vi si om vi er fornøyd med resultatet. En kan aldri vite hva som er inni ei kake selv om den ser fin ut utenpå.

Publisert i KK 29.4.22

Honduras

I 2009 var jeg på et oppdrag i en fjellbygd i Honduras. Reisen var lang og krevende. Vi skulle over et bratt fjell og det tok knekken på bilen, så vi måtte fortsette det siste stykket til fots.

Det er mørkt når vi kommer fram. Vi er slitne og sultne, og håper at de som venter på oss har gitt opp og gått hjem. Men da vi åpner døra, ser vi at der er fullt av folk i det lille huset. Det står mat og drikke på bordet. Vi er kommet til et jordbrukskooperativ der de dyrker økologisk, og vi får vann i munn når vi ser de deilige rettene som står på bordet. Men først er det danseforestilling og dernest blir det servert mat og drikke.

Jentene har satt opp håret i en kunstferdig topp med en liten blomst ved øret. Kjolene er fargerike med stor vidde i skjørtet. Guttene er kledd i svarte bukser, hvite skjorter og hatt. Parene har benytta ventetida til å øve seg enda litt til. Svetteperlene drypper og danner små våte flekker på de nystrøkne skjortene. En-to-tre, gå, roper seremonimesteren. Og ungdommene tar sats med konsentrert blikk og sammenbitte tenner. Jentene rager høyere enn guttene. Ikke bare er de høyere enn dem, men kjolene tar mye plass. Og her skal de svinge under guttens arm. De tramper takten og danser til lyden av musikk fra en cd spiller. Håroppsatsen i er i veien selv om de løfter armen så høyt de kan. Noen forsvinner inn i de fargerike kjolefoldene og blir helt borte for oss. Andre strever med takten og vips så lander ei jente på gulvet fordi partneren har tråkka på kjolen hennes. Opp igjen og videre med samme mot og vilje til å gjennomføre.

Vi som ser på begynner først å le litt, etter hvert ganske mye. Vi ler uhemmet og klarer ikke å stoppe. Latteren vår legger ingen demper på utøverne. Publikum ler med, danserne blir oppmuntra av det og fortsetter med enda større besluttsomhet. Det er sjelden noen kommer på besøk hit– veien vi ble lovet er ennå ikke ferdig, sier en mor til meg.

Fjellbøndene vil vise fram ungdommene sine. De liker å danse og nå har de endelig fått en anledning til det. Dansegleden smitter over på publikum. Dans bringer glede og samhørighet på tvers av grenser. Til slutt står vi sammen med unge og gamle i det trange lokalet med elendig luft, og klapper og ler. Vi har glemt at vi er sultne, maten er blitt kald og svetten renner. Applausen vil ingen ende ta.

På samme tid et annet sted i landet ble det planlagt et militærkupp mot den folkevalgte presidenten Zelaya. De lyktes rett etter at vi hadde dratt. 12 år seinere har venstresida tatt over og Xiomara Castro, kona til Zelaya, har blitt den første kvinnelige presidenten i Honduras. Det er tid for å danse i gater og fjellbygder, og ønske Xiomara lykke til med valget.

Publisert i KK 20.12.21

Så seile vi på Mjøsa..

er en av de fine Prøysen-visene om små og store gleder i nærmiljøet. Alt er hipp som happ når en sitter i en båt og reiser på måfå. Selv om en plastpose flyter forbi og vi seiler i en sprøkkin holk, lar vi oss ikke forstyrre. Det er ro og fred, båten vugger fra side til side, kanskje henger det et snøre som venter på fisk. Det er mye å se og undre seg over. Den eneste lyden vi hører er årepinnas rytmiske knirking. Er det ikke en sykkel som ligger der på land? Er det el-sykkel? Vi må besiktige gjenstanden. En gammeldags tråsykkel noen har slengt fra seg under en busk – aha, det er dugg på det svarte setet, så den har nok ligget der en stund. Vi lurer på hvor eieren har tilbrakt natta. Rett ved skimter vi en kælv uti hagan som æiller har hørt om frikassé. Den bare går der og gresser og tenker ikke på morgendagen, ønsker seg ikke til et annet og bedre sted. Sånn var feriene i gamle dager, prøver jeg å fortelle mine barnebarn, men det var den gang det og itte nå.

Nærmiljøet vårt om sommeren er skogen og det lille tjernet som ligger speilblankt og stille og venter på oss. Ikke en krusning på vannet. Ingen mennesker å se, de er vel på Rivieran som Prøysen ville ha sagt, eller de kjører bil i varmen nedover til Sør Europa. Det eneste som kan sette oss på flyvetanker til andre breddegrader, er lyden av fly som passerer høyt oppe i lufta. En gang i livet var vi stadig på farten, men nå syns vi bare synd på dem som sitter i et trangt flysete på vei til overfylte badestrender og lange strandpromenader og må velge ny restaurant hver dag. Og her ligger vi på ryggen og plasker i tjernet mens vi skuer opp mot den mørke jernfuglen. Vi har ikke hørt den bråkete lyden under pandemien.

Så tar vi på oss støvler og går på moltejakt, og sannelig finner vi ikke både molter og blåbær. Moltene gjemmer seg under blader og busker og vi kan gå fram og tilbake og stadig finne nye gule hoder under et grønt blad. Myra er knusktørr og det er lav vannstand i brønnen. Vi lengter etter vann fra oven. På veien fra brønnen hilser vi til rødstrupen som sitter på en vedstabel. Ved er det nok av. Vi tenner på ovnen for å få varmt vann til oppvasken. Det tar tid, men vannet blir alltid varmt. Vi krangler om hvem som skal vaske og hvem som skal tørke. Heldig er den som får vaska henda i det varme vannet. Etterpå renner oppvaskvannet ned i ei bøtte og det blir gulvvask. Det dyrebare vannet er godt brukt og havner til slutt i gresset rett ved vedstabelen der rødstrupen bukker og nikker.

Publisert i KK 17.9.21

Slemme jenter

Du likte deg godt i den nye OBOS leiligheten på Keyserløkka. Men det ble for dyrt der., mente foreldra dine. Du hadde gleda deg til å få eget rom, ikke mange hadde det. Eget rom med bokhylle og seng hvor du kunne lukke døra og ligge for deg sjøl på senga og drømme. Bestefaren din hadde til og med hjulpet dem med innskuddet. Men for å klare husleia bestemte de seg for å leie ut rommet som du trodde skulle bli ditt. Det hjalp ikke. Hvis vi flytter, kan vi bli gjeldfrie, sa de. Du trodde ikke på den forklaringa.

De kjøpte en to roms aksjeleilighet på Sandaker og du måtte begynne på ny skole. Skoleveien var lang og du grudde deg hver dag. Alt kunne skje i en flokk med jenter på vei til skolen. De kunne krangle og erte og Berit var anføreren . Du visste ikke hva hun kunne finne på. En gang kasta hun ranselen til Jorunn i buskene. Du sto og lo sammen med de andre, men så for deg den dagen du var den alle ville le av. Fordi du var så tynn og hadde stygge klær. Alle hadde stygge klær, men dine var styggest. Mora di sydde dem og hun fant alltid på noe som ingen andre hadde sett; avant garde kalte hun det.

Alltid var det Berit som bestemte hvilken vei de skulle ta. Ingen torte sette seg opp mot henne. De kunne gå bortover den breie gata med fortau på begge sider, passere kiosken på hjørnet og fortsette rett fram eller ta til høyre ved kiosken. Hvis hun ville ta til høyre, ble det slik. . Da måtte dere gå forbi det hvite huset. En stor villa med hage og epletrær. En nervøs stillhet bredte seg i venninneflokken når dere så huset

Dere kunne prate helt vanlig, men når dere kom til gjerdet, var det stopp. Huset var stort og skremmende. Du var redd porten kom til å åpne seg og en innsmigrende stemme ville si, Der er dere jo. Jeg har venta på dere. Kom inn, og svupp, så satt dere i saksa. Hadde du først kommet innafor, var det ingen vei tilbake.. Dere torte ikke se på porten en gang, men løp fort forbi og pusta letta ut når dere klarte å komme velberga på den andre sida. Det var både pirrende og spennende, og for hver gang dere passerte , fant dere på nye historier om det mystiske huset. En gang la du merke til at et vindu sto åpent i annen etasje. En annen gang hørte du en hund bjeffe. Men det sto ikke noe skilt om Vogt Dem for hunden.. Du så aldri et menneske der. Ingen hund heller. Ingen som kom og gikk.

Hvem bor der da, spurte du med hviskende stemme. Grete var sikker i sin sak. Mamma sier det er et sted for slemme jenter. Grete hadde blitt trua med at hun kunne bli sendt dit. Men du visste at det ikke var Grete, men deg som kunne bli stengt inne der. Du var slem når du ikke gjorde som mora di sa. Når du ikke hørte på henne og nekta å ha på deg de rare klærne hun hadde sydd, og når du ikke ville klippe håret i pannelugg.

Går det an å rømme? Nei, da kommer politiet og henter deg , kunne Berit fortelle. Politi og fengsel. Du visste at Berit var slemmest av alle, men at hun aldri ville komme verken i fengsel eller bli sendt til huset fordi faren hennes var politimann.

Det er de som har gjort det som blir stengt inne der, sa Berit megetsigende. Gjort hva da, sa du, uten å tenke deg om. Men du merka på Berits oppgitte mine at du måtte late som du visste. Hun senka stemmen. Det veit du vel. Grete har vært med gutter i kjelleren og vist fram hva hun har under kjolen.

Våren kom brått og like fort forsvant den i en intens sommervarme. Du kasta vinterklærne og tok på skjørt og bluse. Det kilte mellom beina når vårvinden tok tak i skjørtet. De hvite blomstene på hekken åpna seg over natta og svarttrostens lokkende sang vekka deg tidlig om morgenen. Naturens dufter og lyder var bedøvende. Dere ble yre og gale, puppene vokste seg litt større som knoppene på trærne, og noen av klassevenninnene sa at de hadde fått mensen. Du sa det også men det var ikke sant. Du gikk bare med Saba bind for å finne ut hvordan det var. Myk bomull i netting.

Den lange sommerferien lå foran dere, full av hemmeligheter og forventinger. Du drømte om alt det vidunderlige som kunne skje. Dere trippa bekymringsløst av sted i småsko på skoleveien. Tenkte ikke på noe som helst da Berit plutselig sa, Hvem tør ringe på porten? Ingen meldte seg, alles blikk var vendt mot henne. Dere vedda på at hun ikke turte. Men hun slang fra seg ranselen og gikk målbevisst mot porten. Du ble isnende kald der du sto bakerst i flokken. Hun ringte på en gang til! Et vindu ble åpna og en stemme ropte. Hvem er det? Dere løp av gårde i full fart, snubla, datt og når dere kom til enden av gjerdet, begynte dere å le, en gispende, frydefull latter som ikke ville ta slutt. Berit måtte snike seg tilbake etter sekken sin, hun kikka gjennom sprekkene i gjerdet og hoppa opp mot en grein med blomster som hang over en morken planke.

Hun hadde ikke sett noe bak gjerdet, fortalte hun. Verken barn eller voksne. De får sikkert ikke lov å gå ut en gang. Men det lå en stor hund på plenen. En vakthund som passa på at jentene ikke skulle rømme.

Mange år seinere etter at du hadde flytta hjemmefra, befant du deg på den gamle skoleveien. Du tenkte ikke på at du gikk akkurat der, men på kjæresten som holdt deg i handa og på den forførende duften av jasmin. Eksamen var over, det var sommer i mai, kirsebær trærne blomstra, nettene var lange og lyse. Han ville feste en en blomst i håret ditt. Plutselig åpnes en port bak dere med et smell. Ut kommer ei dame i rød flagrende kjole med hund i bånd. Kom, sier du, tar han i handa, drar han vekk og sammen løper dere langs plankegjerdet helt ned til krysset. Hei, ler han, voldsomt til fart på deg. Du sa: Dette var skoleveien vår. Vi var livredde for det huset og turte ikke se på det en gang når vi løp forbi. Det gikk rykter om at det var slemme jenter som var blitt tvunget til å være der og trodde det kunne skje med oss også. Vi la ikke merke til skiltet om at det var en skole for «vanartede piger».

Filletante

Tante Agnete var min yndlingstante. Håret hennes var rødlig, halvlangt, litt krøllete og hun smilte og lo bestandig. Vi lekte, hun løfta meg opp på skuldrene sine og vi datt og trilla rundt. Alle i familien likte henne. Men hun er jo bare filletante, sa mamma. Filletante? Var ikke hun som sto mitt hjerte nærmest like god som de andre tantene? Eller var hun som filledukka som bare ble liggende i et kott, mens de ekte sovedukkene med lange øyevipper ble dulla og stelt med? For meg var filletanta penest og snillest.

Pelskåpa hennes var gyllenrødbrun omtrent samme farge som håret og inni kåpa var det mørkebrunt silkefor. I lommene lå det en pose med Kongen av Danmark sukkertøy. De var flate, brune og litt ruglete, så ut som knapper, ikke dem jeg likte best, men jeg tok gladelig i mot når hun bød på. Jeg kunne til og med gå og leite i lommene på pelskåpa hennes etter drops uten at hun sa noe.

I skapet hennes var det fine klær og hatter. En hadde en lang fjær som vippa opp og ned når hun gikk. En annen var liten og rund med små perler på toppen og en tynn svart strikk som hun festa under håret. På sminkebordet sto en boks med rouge, pudderdåse, en stor pudderkvast og flere lebestifter. Jeg satt ved sminkebordet foran det store speilet og pudra meg med kvasten så pudderet dryssa ned på gulvet, det så ut som gulbrunt mel. Så klinte jeg rouge i kinna og prøvde alle lebestiftene. Du ser ut som en søt liten klovn, sa tante, jeg syns det var fint å være klovn med rouge, iført høyhæla sko med sløyfe foran og pelskåpa. Den slepte langs gulvet og ermene hang ned som døde dyr. Vent litt, du har jo glemt parfymen, sa tante og kom løpende med en flaske som lukta liljekonvall. Hun viste meg hvordan jeg skulle tømme litt på pengefingeren og gni den bak ørene. Om morgenen brukte hun Eau de Cologne 4711 og dynka seg både på halsen og håndleddene.

Hun hadde alltid noe godt i kjøkkenskapet – sjokolade, brus og kjeks. Gul og hvit iskrem fra Sverige. Jeg fikk så mye jeg ville. I en skål på stua lå det peppermynte sukkertøy, de var flate, hvite eller rosa og gode å tygge på.

Hun var annerledes enn de andre tantene på andre måter også. Hun arbeida på kontor, hadde ikke barn, men bare ei dokke i rosa kjole som lå på det tjukke blå silketeppe over dobbeltsenga på soverommet. Der sto det også et dukkehus, som vi kunne leke med lenge av gangen.

Onkelen min var liten og rund, brillene hans var også runde. Han hadde smale lepper, sa ikke så mye og jeg var litt redd han. Det tror jeg tante var også for når han kom inn på rommet der vi lekte med dukkehuset, sa han: Hold opp med det der, du skjemmer henne bort. Tante lo, men jeg så at hun ble lei seg da hun reiste seg og gjorde som han sa.

På stua hang det en gitar på veggen. Jeg hadde en gang hørt onkelen min spille på den og synge, men det var bare én gang. Jag väntar vid min stockeld, var en av sangene, og han hadde mange svenske visebøker I bokhylla si. Nå hang den bare der og jeg lurte meg til å spille på den selv om jeg ikke visste hvordan det skulle gjøres. Tante sa ingenting, hun lot meg bare holde på, men da onkel kom, sa han: Ikke gjør det, du kan ødelegge den. Og så hang han den opp på kroken.

Jeg kunne sitte for meg selv foran speilet når jeg prøvde tantes sminke og hatter, spilte på gitaren, lekte med dukkehuset eller gå på jakt i bokhylla på stua. Men det var bare når onkel ikke var hjemme.

Noen ganger lukka de døra til stua, men jeg kunne høre stemmene deres. De hadde tre rom og kjøkken og mye bedre plass enn oss. Stemmene kunne være høye, men oftest var de lave, som om de hviska høyt til hverandre. Hysj, hysj, kunne jeg høre onkel si når jeg lente meg mot døra og titta gjennom nøkkelhullet. En gang da tante åpna den og skulle inn og pudre seg, satte hun seg på senga og tok fram et lommetørkle, hun var blank i øynene. Akk ja, akk ja, sa hun og strøk meg over håret, Hva er vel livet? Et pust i sivet, gjentok hun og stirra framfor seg. Det hørtes både fint og trist ut. Jeg lente meg inntil henne og kjente varmen fra kroppen hennes.

Hvis onkel ikke var hjemme, kunne jeg bla i bøkene som sto i bokhylla på stua mens tante holdt på med sitt. På tredje hylle hadde jeg funnet en halvtom flaske bak Johan Bojer samlede verker. Det så ut som vann, men når jeg skrudde opp korken og snuste på innholdet, lukta det vondt. Hvorfor det sto ei flaske bak bøkene, kanskje var det en gjemmelek onkel holdt på med? Det var spennende at jeg var med på den leken og at han ikke visste det. Men jeg sa ikke noe til tante.

Heldigvis var onkel ofte på kontoret i byen da jeg kom på besøk. Selv når det var mørkt ute, var han der. Årsoppgjør, sa tante, han hadde mye å gjøre. Årsoppgjør måtte ha noe med stemplet å gjøre. Han hadde gitt meg et grønt stempel der det sto L.M. Engelsen, Revisor. Jeg brukte det når jeg lekte kontor og stempla i vei på de første blanke sidene i Frøken detektiv bøkene mine.

Jeg så aldri tante strikke eller lage mat, sånn som bestemor og mamma gjorde. Vi tar noe lettvint, sa hun, og jeg fikk karbonadekaker, pannekaker eller fiskepudding til middag. Hun sa aldri “Spis mer, du er altfor tynn” eller “Spis opp maten din”, slik mamma og bestemor maste om. Det var heller ikke nødvendig for jeg spiste med stor appetitt hos henne.

En gang da jeg kom, lå tante til sengs, men hun var glad for å få besøk. Onkel var ikke hjemme. Hun tok ikke Globoid eller hostesaft, så hun hadde ikke influensa. Da jeg gikk på badet, så jeg noe som ligna på blod i vasken. Pappa hadde fortalt at da han var liten, var det mange barn som fikk tuberkulose og de hosta blod.
Pappa sier at en kan bli bra av tuberkulose, han hadde det, men så ble han frisk, sa jeg til tante.
Jeg har ikke tuberkulose. Jeg blir snart frisk igjen. Kom og sett deg her, så skal jeg lese bok for deg. Hun leste Mary Poppins. Etterpå spilte jeg på gitaren for henne, og vi lo.

Neste gang jeg kom sto det en ny sofa på det andre soverommet.
Hun sa. Vi har kjøpt sofesofa, der kan du og jeg sove ved siden av hverandre når du er på besøk. Vil du det? Ja sa jeg, selv om jeg var redd onkel ikke ville like det. Han mente sikkert at barn ikke hadde godt av å sove sammen med voksne når de var så store.

Jeg fikk være med dem på hytta ved sjøen. Ingen andre i familien hadde hytte, men tante hadde arva den. De kalte det sjøen fordi vannet var så stort at du ikke kunne se over til den andre sida, men det var en innsjø og det var alltid kaldt i vannet, så det ble ikke til at de bada. Men det var der jeg lærte å svømme. Tante holdt meg og jubla da jeg til slutt klarte det. Onkel kjørte oss i bilen til hytta, og han gikk på jakt og fiska, mens tante og jeg plukka blåbær, bringebær og tyttebær. Jeg satt mest og spiste blåbær, men det gjorde ingenting, sa tante, blåbær er sunt, bare spis så mye du vil. Jeg fikk til og med spise av den blåbæra hun hadde rensa.

Det viste seg at det ikke var tante som hadde arva hytta, slik mamma hadde fortalt, men den tilhørte jobben til onkel og de fikk låne den hver sommer. Da var det mange barn der som jeg kunne leke med, sa han. Men jeg ville heller leke med tante. Være med henne på tur eller ro i båten. På hytta leste hun ikke Mary Poppins, men fortalte historier om troll og prinsesser når det mørkna ute og det suste i grantrærne.

Da jeg fikk Asiasyken og hadde høy feber, både hørte og så jeg trollene og prinsessene tante hadde fortalt om. Et av trollene hadde tatt en prinsesse til fange, men hun klarte å rømme ut av vinduet, fordi hun var så liten. Hun løp og løp men kjolen hennes hang igjen i busker og greiner og da hun snudde seg og hørte tunge skritt komme nærmere, bare løfta hun armene og fløy opp i lufta som en paraply som ble tatt av et vindpust, det ligna på paraplyen til Mary Poppins, og hun lå der oppe som en rosa sky og så ned på trollet. Så bestemte hun seg for å være en sky som sendte regn ned på han, og det begynte å regne først litt, så mer og mer, og når trollet ville rømme fra regnet, ble han stående stille i sju mils støvlene sine og forsvant lenger og lenger ned i myra, til slutt var han borte. Historien om trollet og prinsessa skrev jeg stil om og frøken syns den var fin selv om den ikke ligna på noen av eventyrene i bøkene til Asbjørnsen og Moe. En annen favoritthistorie var den om prinsessen som var blitt fanget av trollet i berget og aldri fikk komme tilbake til foreldrene sine. Hun bare gråt og gråt, klarte ikke stoppe og trollet ble så lei av det at han lot henne få gå ut og lufte seg, men tårene fortsatte å strømme og ble først til en liten bekk, deretter en store elv, hun løfta på kjolen sin, kasta seg uti og svømte over elva til den andre sida. Så løp hun alt hun kunne for å komme hjem til slottet der familien hadde venta på henne så lenge.

Det hadde gått en stund siden jeg hadde truffet henne. Jeg var blitt tenåring og hadde begynt på realskolen, Dagene var fylt med nye venner, skole, lekser, teater, revyer, bøker og atter bøker. Sigrid Undsets nutidsromaner var blant mine favoritter. Det kunne jeg ikke snakke med tante om. Ikke med noen andre i min familie heller, bare med de nye klassekameratene. Vi skulle feire bestefars bursdag og hele familien var samla. Alle bortsett fra filletante. Det var noe som mangla når hun ikke var der. Jeg savna det varme smilet og latteren hennes. Tante kunne ikke komme, sa onkel, hun måtte besøke moren sin. Neste gang familien var samla, var hun heller ikke der. Men da spurte jeg ikke heller, jeg hadde mer enn nok med meg og mitt og familiesammenkomster var mer plikt enn glede. Jeg tenkte ikke en gang over at det var lenge siden jeg hadde vært hos onkel og tante. Men mere på hva jeg skulle ha på meg på skoleballet.

Tante har flytta hjem til moren sin, sa mamma en dag. Vi trodde ikke på historien til onkel om at det var tante sin skyld, at hun hadde vært slem mot han. Jeg var sikker på at det ikke var sant. Det var han som hadde vært slem mot henne.
Vi kan jo besøke henne? Eller sende brev?
Nei, det kan vi ikke. Onkel har bestemt at ingen i familien skal ha noe med henne å gjøre. Hun er jo bare en filletante.

Endelig fikk vi telefon. Vi hadde venta på den i to år. Nå sto den svart og blank på kommoden i entréen. Jeg hadde funnet telefonnummeret i telefonkatalogen og skrevet det ned med blyant bakerst i minneboka mi. Hver gang jeg bestemte meg for å ringe, glapp motet. Onkels trussel hang som et sverd over oss, et sverd som plutselig kunne falle ned og kappe oss i to, skille oss. Det var så skummelt at mamma og jeg måtte hviske til hverandre når vi snakka om hvor mye vi savna filletante. Jeg var redd onkel kunne oppdage det og si, Ikke snakk mer om det, dere må glemme henne, vi skal ikke ha noe mer med henne å gjøre.

En dag jeg var alene hjemme gjorde jeg det. Slo telefonnummeret og ringte. Det tok lang tid før noen svarte og jeg skulle til å legge på da en spinkel stemme svarte. Jeg lurte på om tante var hjemme. Nei, hun er på kontoret. Hvem kan jeg melde? Jeg la på. Hjertet mitt hamra som trampende hester, jeg var varm og kald på én gang. Skrev et brev, et lite brev, men posta det aldri.

Jeg husker den siste julaften hos bestemor og bestefar. Etter at vi hadde satt oss, dukka onkel opp, han hadde med seg ei ny dame, som ble presentert som hans forlovede. De var begge blanke i øynene. Hun var søt, pen og hadde snille øyne og han så forelska på henne. Men jeg visste at jeg aldri kom til å besøke dem. Da ville jeg bare tenke på filletante. Hva er vel livet, et pust i sivet, var det ikke det hun hadde sagt.

Toppløs

På 70 tallet kvitta vi oss med brystholdere. Vekk med det som stengte og hindra oss i fri utfoldelse. Klærne var vide og det syntes ikke at puppene var bh fri. Tanken på at jeg en gang skulle iføre meg bh igjen, falt meg ikke inn. Inntil jeg en dag så meg rundt i garderoben på det offentlige badet og oppdaga at bh var gjeninnført. En stille forandring hadde gått meg hus forbi. Alle tok frivillig på seg den tvangstrøya, uansett puppenes størrelse. Jeg syns de så litt nedlatende og medlidende på meg som ikke hadde fulgt med i timen. En gang prøvde jeg å unnskylde meg overfor den unge kvinnen ved siden av meg som strevde med å få på seg en utstoppa bh. «Jeg hadde ikke tid til å ta på bh i dag, jeg, men det er jo så deilig uten», sa jeg. Hun svarte ikke. Det tok enda lengre tid før jeg skjønte hvorfor det måtte være skumgummi i bh’en – brystvortene skulle ikke synes.

Å bade og sole seg toppløs var vanlig på -70 og -80 tallet. Noen måtte gå i forveien, og når vi kom til ei strand hvor det lå ei dame med bar overkropp, gjorde vi det også. Bestemora mi mente at alt det syndige kom fra Danmark. Der var det horer og fri sex og hun hadde til og med hørt om damer som gikk nakne rundt på en kvinneleir. Vi lo og sa at det var helt naturlig, nudister ble de kalt, men vi fortalte ikke at vi også hadde gått toppløse på badestranda. Jeg hadde bare sett fotografier av danske damer med langt, uflidd hår, som vandra rundt i bikini uten å dekke til puppene. På fottur i Breheimen tok jeg mot til meg da jeg så alle mannfolka som gikk med bar overkropp. Det var varmt og klamt med T-skjorte, og der og da vrengte også jeg av meg overdelen og gikk toppløs videre. Det var ikke veldig folksomt på stien, og jeg kan ikke huske at de vi møtte så rart på meg.

Det tok lang tid før jeg forsto at bh var moderne igjen, og motvillig tok jeg den i bruk. Da jeg endelig hadde forsont meg med den nye trenden, hadde vinden snudd. Det er deilig å gå uten bh, sier unge jenter til Avisa Oslo. De har kvitta seg med det som strammer og er ubekvemt og har ikke noe imot å vise seg toppløse på stranda, hvis det ikke er for mange mennesker der. Vi bruker ikke bh heller, sier de, det er helt vanlig. Men folk stirrer på oss når vi går uten bikinioverdel. Hvis det var andre som gikk toppløse, ville vi også gjort det. Hurra! Unge kvinner viser vei. Ta gjerne kontakt med oss eldre med toppløs erfaring. Sammen er vi sterkere og vi gleder oss til å feire bar overkropp med dere!

Publisert i KK 29.7.21

Senger og penger

Victor og Paula er kjærester, men de bor i hver sin by. Det er langt fra Chimoio i Manica provinsen til Nampula. På slutten av 90 tallet kunne det ta et par dager med buss å kjøre den strekningen på dårlige veier. Lengselen etter å komme sammen ble uutholdelig for dem begge. Paula kan bo hos meg, mener Victor, jeg har jo både kjøkken og stue. Men er hun ikke litt for ung? Kjæresten er 18 år og ikke ferdig med videregående. Victor er sikker i sin sak. Kjærligheten overvinner alt. Neste gang vi kommer på besøk står det ei diger dobbeltseng i stua. Det er åpenbart hva som kommer til å skje når Paula flytter inn.

Victor jobber i kommunen. Han er nøysom, målretta og sparer penger til ny bolig og til at de to kan få gifte seg. De får leie en splitter ny kommunal bolig som ligger avsides til. Etter to innbrudd hvor alt kjøkkenutstyret forsvant, var de overbevist om at det var sjalu naboer som hadde vært på ferde. Det hviler en forbannelse over huset, mener Paula.

De gifter seg, flytter inn i et nytt og større hus, og 9 måneder seinere kommer det en baby. Det er ubegripelig hvordan Victor har klart å finne tomt og få huset i stand på kort tid. Jeg er sparsommelig, sier han med glimt i øyet. Jeg verken røyker eller drikker.

Barnet fødes uten problemer. Paula ringer og spør fortvilet hva hun skal gjøre når babyen skriker. Du må amme så ofte du kan, sier jeg, og husk å gi henne kokt vann. Men etter hvert begynner jeg å tvile. Det er sikkert andre tradisjoner og kjerringråd i Mosambik. Hun hører kanskje mer på heksedoktorens råd. En venninne har anbefalt henne å oppsøke han. Det hjelper ikke. Babyen skriker natt og dag selv om hun får nok mat. Jeg har prøvd alt, sier Paula. Det er noen som ødelegger for oss. Misunnelse. Det onde øye.

Vi kommer på besøk og jeg legger meg på senga for å leke med barnet. Det er ei frisk og blid jente, ingenting i veien med henne. Det går nok over, sier jeg for å berolige henne. Men kanskje er det noe mer alvorlig? Om natta får jeg ikke sove. Jeg klør over hele kroppen. Kjenner igjen den kløen. De har lopper i madrassen. Babyen hadde også fått stikk.

Madrassen må brennes. Lopper forsvinner ikke, sier vi som har erfaring med den slags. Victor nøler, han er uvillig til å svi av en madrass, en ny koster penger. Vi tilbyr oss å skaffe dem en ny. Du må måle senga, så tar vi oss av resten, sier vi. Men tida går og vi hører ikke fra dem. Sover de fortsatt i loppekassa? Har de solgt madrassen? Eller veit han ikke hvordan han skal måle ei seng? Vår kunnskapsrike venn har orden på penger, men ikke på senger. Han har aldri trengt å bruke målbånd. Og hittil har han klart seg utmerket i livet uten den slags hjelpemidler.

(Chimoio, 1997)

Hvor er vi nå?

Turgåing har blitt vår favoritt. Det gir energi og nye inntrykk, særlig når en ikke haster av sted. Å være underveis er mer spennende enn å nå målet, sier min gamle kollega. Det gjelder både når jeg forsker, snekrer båter eller går på tur. Det blir en oppdagelsesreise hvor en må gå fram og tilbake, stoppe og undre seg. Da finner jeg alltid noe som må studeres nærmere.

Å dele minner fra turer i andre land hjelper for å holde motet oppe. Det dreier seg ofte om mennesker vi har møtt. De har åpnet dører og invitert oss inn. En invitasjon vi sjelden sier nei til. Som den gang vi gikk gatelangs i Trinidad på Cuba og kom til en hage med plankegjerde der det sto «Bananer til salgs». Den gamle mannen åpna porten til sin praktfulle hage og viste oss trær, blomster og frukt vi aldri hadde hørt om, men han kunne de latinske navnene. Med barnebarnet ved sin side gikk han fra tre til tre og pekte på knopper og blomster. Hagen hadde en gang vært en stor plantasje der slaver arbeida. Først etterpå fikk vi vite at han var blind. Husker også da vi rusla rundt i Aswan under Ramadan og ble invitert til et måltid på gata. Værsågod, Ramadan karim. For en gjestfrihet kunne vi si, slik er det ikke i Norge.

Når vi ikke kan krysse landegrenser, er vi henvist til turer i nærmiljøet. Mange er ute og går. Flere enn i fjor. De oppsøker parker, utforsker byen eller skogen og gjør nye oppdagelser. I skogen er vi mer åpne overfor fremmede. Hei, sier vi til alle vi møter. Vi kan slå av en prat og få tips om veien videre. I utesamtalen glemmer vi både munnbind og avstand.

Vi har mobiler med digitale kart, men det er morsommere å spørre dem vi møter. Hvor er vi nå? lurer vi på, og får forslag om veien videre og alternative stier. Av og til utvider samtalen seg og tar nye vendinger. I fjor befant vi oss i ukjent terreng vest i Nordmarka. Det var vått og grått. Skulle vi ta til høyre eller venstre? Ut av tåka kom en dame på vår alder som var på tur med hunden sin. Hun var lommekjent og tok seg tid til å fortelle om stier og gammel bebyggelse i nærområdet. Det ble en lang prat om mer enn turer og terreng. Jeg må dessverre komme meg hjem. Vi har familie på besøk. Ellers skulle jeg gjerne invitert dere inn på kaffe og kaker, sa hun, men det får bli en annen gang. For en gjestfrihet, sa vi til hverandre. Akkurat som i Egypt.

Publisert i KK 18.5.21