I grenseland (2)

Geriljalederen

Det er egentlig min kones bil, men det er jeg som kjører. Sjåføren i kamuflasjedress, en godt voksen mann, smiler mot meg. I forsetet sitter kona med en matkurv på fanget.
– Jeg har tatt med litt til lunsj, sier hun og viser fram kurven, som bugner av små delikatesser. Tilbyr oss tørket mango og glaserte frukter og fôrer sjåføren med frukt mens han raser av sted på de smale, svingete veiene.
– Kan du sette ned farten, jeg føler meg ikke bra, ber jeg.
– Hun er kvalm, Bibi, ser du ikke det. Kona har holdt øye med meg i speilet. Jeg blir også kvalm i bil av og til, sier hun oppmuntrende og tilbyr meg et lommetørkle.
– Kan vel ikke følge med på hva som foregår i baksetet når jeg kjører. Sjåføren høres oppgitt ut, men smiler og snur hodet bakover. Motvillig reduserer han farten, men snart er han tilbake i samme tempo som før.
– Han glemmer seg, sier kona unnskyldende. Gammel vane. De måtte kjøre fort for å redde seg. Han har vært leder i en av motstandsbevegelsene, men nå er han retired. Hun ser bort på mannen som om hun vil forsikre seg om at retired er det riktige ordet. Det er vanskelig for ham å roe seg ned. Han er vant til mer action, ler hun. Mannen ler også og snur seg bakover for å fortelle meg mer om kampene mot regjeringssoldatene.
– Jeg mista den ene armen i et slag. Men det plager meg mer at jeg ser dårlig på høyre øye. Ble truffet av en granatsplint.
Begge ler, Ma Long også.
Jeg bråvåkner, sperrer øynene opp og stirrer stivt på veien. Glem det, slapp av, pust dypt. Ma Long småprater med kona på lokalspråket. Det er beroligende. Den halvblinde, enarma sjåføren farer av sted for å komme fram før det blir mørkt.

Seint på ettermiddagen ankommer vi flyktningleiren.

Overlæreren

Overlæreren venter nede ved elva. Der oppe er huset mitt, sier han og peker på ei lita hytte som ligger øverst i fjellsida. Han bor høyt og fritt, overlæreren, med utsikt til hjemlandet på den andre sida. En båt glir sakte oppover elva. Krokodilleelva, den samme som vi så i grensebyen.

Den stupbratte stien opp til huset er leirete etter et kraftig regnfall. Overlæreren tar kofferten min i handa og forserer den lett og ledig iført sarong og plastsandaler. Fra toppen ser vi sola gå ned bak fjellene. Her kan han sitte og tenke på livet som var, det som er, og det som skal komme. Hytta er enkel, med stråmatter på gulvet. I soverommet ved siden av er det ei hengekøye. Det står en Buddha-figur i vinduskarmen.

De eldste elevene hjelper ham med matlagingen; de spiser sammen hver dag. Mens maten tilberedes, går jeg i badehuset. Vannet kommer ut av en slange, og funker ikke den, er det nok av oppsamla vann i en blå plastdunk. Etterpå blir vi servert et enkelt, velsmakende måltid basert på grønnsaker som er dyrka i leiren. Røde bananer. Grønnsaker jeg ikke kjenner.

I mange år har overlæreren fulgt prinsippet om å arbeide hardt og leve enkelt. Han var ung student den gangen opprøret brøt ut. Da militærregimet gikk til angrep, flykta han med de andre studentene gjennom jungelen til grenseområdene, forente seg med de etniske minoritetene og fortsatte kampen derfra:
– Vi hadde ingen erfaring med krig og politikk og kunne ikke håndtere våpen. Med ett måtte vi lære å bli både soldater, sjukepleiere, bønder og lærere. Livet i jungelen var hardt, kampene mange og blodige. Noen ble soldater, mens andre forbandt de sårede.
Han forteller historien sin nøkternt og usentimentalt: Først var jeg soldat, og så ble jeg helsearbeider. Men drømmen min var å bli lærer.
Han forlot livet i jungelen til fordel for skolen i flyktningleiren.
Jenter og gutter bor i hvert sitt bambushus, hvor de sover på sivmatter på gulvet. Jeg har tatt med meg både sovepose og hengekøye. Med tanke på elevenes sparsomme eiendeler, føles det beklemmende å ha så mye overflødig i sekken. Lommelykt, termos, tollekniv, ekstra klær. Overlæreren henger opp den nyinnkjøpte nylonhengekøya mi i jentehuset med et enkelt håndgrep. Dette har han gjort mange ganger før. Buddhist og tidligere geriljakriger. Har han drept noen? Umulig å forestille seg ham som soldat, med våpen i hånd. Han har en ro og verdighet som virker beroligende, og hever sjelden stemmen.
– Her er vi en stor familie, understreker han. ”Mine” barn skal få en god utdanning omgitt av voksne de kan stole på.
Sin egen utdanning fikk han aldri fullført. Søsknene i nabolandet kan han ikke ha kontakt med, og han har ikke stifta egen familie.

Det er mange i denne leiren som står på venteliste for å komme seg vekk, til USA eller Canada. Landene vil helst ha flyktninger med god utdanning, særlig lærere. Men jeg har slått meg til ro, sier han. Meningen med livet hans er akkurat her, blant barn og unge i en flyktningleir. Han vil gi dem håp og tro på at det fins ei framtid for dem. Om de jobber hardt, kan de bli lærere, advokater, leger, sykepleiere, politikere, ja til og med president, i landet de en dag skal vende tilbake til.

I gutte- og jentehuset blafrer stearinlysene til langt over midnatt. De leser og skriver. Da lysene endelig blåses ut, stiger uroen og bekymringene. De legger bøkene fra seg og tenker på familiene sine i landsbyene langs grensen. Har de nok å spise? Er de friske? Sover de trygt i natt?

I grenseland

(2006)
Du blir henta på flyplassen. Ikke i ankomsthallen, men utafor. Se etter en mann med grønn caps med rød stjerne, han heter Ma Long og har et skilt med navnet ditt på. Dette var beskjeden jeg fikk før avreise. Det er flere menn med caps som står på rekke og rad og venter da jeg går ut, men jeg ser ikke navnet mitt på noen av plakatene de viser fram. Jeg blir stående en stund med bagasjen. Taxi, taxi, madame, roper drosjesjåførene i munnen på hverandre. Har avtale om å bli henta, svarer jeg, men tror ikke lenger på det. Jeg prøver å ringe nummeret til flyktningorganisasjonen jeg skal arbeide for; ingen svarer. Akkurat da jeg har takka ja til en pågående drosjesjåfør, dukker det opp en mann uten caps og vifter med et hvitt ark der navnet mitt står.
– Er dette deg? spør han på knotete engelsk.
Jeg nikker.
– Hvem er du?
– Jeg heter Rami. Ma Long har bedt meg hente deg.
Han dytter koffert og sekk bak i en blå Toyota med bulk i høyre forskjerm og en knust frontlykt. Jeg noterer bilnummeret. Det er blitt en vane å merke seg slike detaljer etter mange års erfaring som omreisende konsulent. Flyplasser er kaotiske, et eldorado for lurendreiere som påstår at de er sjåføren du venter på, men som har ganske andre hensikter enn å bringe deg til rett sted.
– Du er sikkert sliten etter den lange reisen. Det vil ta tid før vi er framme, sier Rami bekymra og ser på meg i speilet, vi skal kjøre langt, helt til grensen mellom Thailand og Burma, og veiene er ikke alltid de beste. Du har et stramt program. Først skal du møte representanter for to av motstandsbevegelsene og deretter besøke sykehuset for flyktninger litt utafor byen. Det er bare å slappe av og sove.

Grensebyen skiller seg tilsynelatende ikke fra andre småbyer. Kvinnene går til markedet og fyller opp kurvene sine med grønnsaker og frukt; frisørene klipper og barberer sine kunder; i bankene veksles det penger, og små kafeer og restauranter holder åpent til langt på kveld. Men midt i strømmen av vanlig dagligliv er de et mylder av andre usynlige aktiviteter som foregår i fullt dagslys. Jeg ser dem ikke, kan ikke kodene. Ikke mulig å sette fingeren på noe spesielt når jeg rusler rundt i gatene, skrår over plassene, beveger meg inn og ut av butikker og kafeer, men jeg er vaktsom og spent. Snakker ikke lett henslengt om hva som helst i butikkene slik jeg pleier. Forteller ikke hvem jeg er og hvorfor jeg befinner meg her i byen. Alle legger merke til et nytt, ukjent ansikt.

Grenseelva bukter seg mellom de to landene der det en gang ble bestemt at grensen skulle gå. På begge sider er det tett med vaktposter og bevæpna soldater.

Vi har satt oss på en liten kafé under skyggefulle trær. Ma Long ruller en frynsete sigarett mellom nikotingule fingre. Han bøyer seg fram.
– I går ble flyktninger som forsøkte å krysse elva, tatt av den farlige strømmen. De dro ut om natta i en fiskebåt, sier han stille.
Jeg grøsser. Ser for meg mennesker med avrevne bein som kaver i den gråbrune elva der sultne krokodiller ligger på lur.
– Det er god fisk i den elva, men ingen tør å fiske der nå, fortsetter han.
– Var det mange om bord?
– Altfor mange. Men det kommer ikke til å stå noe om dette i avisene. Grensepolitiet er på jakt etter overlevende. De leiter forgjeves. Han smiler og blotter en ujevn rad med gule tenner. To gutter som hadde øvd seg hele sommeren på å svømme og dykke, var de eneste som kom seg i land på riktig side.
– Hvor er de nå?
– Vi har tatt hånd om dem, svarer han kort, kaster sigarettstumpen på asfalten og stumper den med plastsandalen.

Tehuset

Avtalen er at vi skal møtes på samme sted neste dag. Jeg er tidlig ute og i gang med dagens frokost, nudler og mangojuice, da han kommer på scooteren sin.
– Planen må endres. Vi har fått en gjest, sier han og legger hjelmen på bordet. En flyktning har kommet fra landet på den andre sida av grensen, men ikke still spørsmål. Søsteren hans venter i et tehus. De har ikke sett hverandre på mange år.
Han fisker fram sigaretten bak øret og kikker på avisa.
– Vi må være der presis klokka tolv.
I full fart kjører vi av sted på scooteren, som snor seg nedover en markedsgate mellom tøyruller og badekåper og passerer et trafikklys som viser rødt. Vi runder en brå sving og havner i en uanselig sidegate, der vi stopper ved noe som ser ut som en nedslitt lagerbygning. Kan dette være tehuset?
Flyktningen og søsteren hans er der allerede. Søsteren smiler og hilser, Vi har ikke sett hverandre på flere år, det er så mye å snakke om, sier hun på perfekt engelsk. Bror og søster holde hverandre i hendene. Det er så mye å ta igjen. Han har akkurat kommet ut av fengsel. Krysset ikke grensen den gangen som mange andre studenter gjorde, men ble værende i hjemlandet etter opprøret. Mente han var til mer til nytte som hjemløs i eget land enn som flyktning i nabolandet. Prisen var høy. Han sov én natt på hvert sted, noen ganger to. Etter mange år på flukt ble han tatt. Noen hadde angitt ham. Jeg tør nesten ikke se på ham, er redd for at han vil forsvinne, bli tatt igjen, tenker på hva han må ha opplevd, hva han ikke vil si noe om. En liten, spinkel fyr, en seig tøffing. Veit han hva han har i vente her i nabolandet? At han må fortsette å være usynlig, alltid på vakt?

Bror og søster snakker altfor høyt, de ler til og med, mens jeg prøver å sitte musestille for å roe dem ned. Jeg følger nøye med på hva de andre i lokalet foretar seg for å kunne varsle om mistenkelig oppførsel. Det er sikkert mange suspekte individer her som bare later som de drikker te, mens hensikten er overvåkning. Alt ser rolig og tilforlatelig ut. Det er nettopp da man må være på vakt. Verten står på kjøkkenet innerst i lokalet og holder øye med dem som kommer og går.

Jo høyere de to snakker, desto tydeligere blir de dempede samtalene rundt de andre bordene. Ma Long sitter der med røyken sin og smiler fornøyd. Nå tar søsteren fram fotoapparatet og ber ham ta bilder av dem! Går det an å gjøre noe så dumt? Broren har livna litt opp fra sin frosne tilstand og forsøker å smile til fotografen. De fortsetter å ta bilder av hverandre i det uendelige, som fjollete tenåringer.

Jeg venter på katastrofen. Angivere fins overalt. Man trenger ikke være spion for å skjønne hva som foregår, en hvilken som helst idiot kan fastslå det uten synderlige anstrengelser. Militærregimet har sine ynkelige hjelpere i hver krik og krok på begge sider av grensen. I tehusene gjemmer de seg bak blomsterpotter og søyler og noterer ned alt mistenkelig, villige til å angi sine egne mødre og brødre for småpenger.

Så skjer det. Bror og søster enser det ikke. Den eneste jeg stoler på, er verten, som står på kjøkkenet og later som han rører i ei gryte. Det er noe trygt og traust over de rolige bevegelsene hans. Noen av gjestene reiser seg og setter seg ved andre bord. Verten går rundt og serverer te, han kommer også bort til dem. Så rart, de har da akkurat fått påfyll. En eldre mann med avis under armen har kommet inn og satt seg ved et bord nær utgangen. Han skiller seg ikke fra de andre, men jeg fornemmer at alle følger nøye med på hva han foretar seg. Han reiser seg med kurs for toalettet. I samme øyeblikk forlater flere av gjestene stedet, vi også.
Hva skjedde? Var det en spion? spør jeg.
Ma Long ser forundra på meg. Ingenting skjedde. Absolutt ingenting. Husk at vi skal møte dem igjen i morgen, sier han da han slipper meg av ved hotellet. Klokka ti presis er jeg her.
Men det blir ikke flere møter. Vi får beskjed om at bilen som skal ta oss til en flyktningeleir, er klar for avgang neste morgen klokka sju.