Cold war

Polske filmskapere altså. Kieslowski er vel den som er best kjent, han med filmene Veronicas to liv og Blå, hvit og rød.

Cold war er laget av Pawel Pawlikowski, han vant en pris for sin forrige film Ida, og jeg tror faktisk ikke jeg fikk sett den (!). Cold war er tilegnet hans foreldre, hvor tett den ligger opp til virkeligheten, aner vi ikke, men han lager en ildfull kjærlighetshistorie mellom to personligheter som både er like og ulike. Begge er lidenskapelige og egenrådige.  Det mest overraskende er den kvinnelige skikkelsen som er ualminnelig handlekraftig, uredd og selvstendig.

Historien blir fortalt i korte episoder der de to møtes på ulike steder, Polen, Berlin, Jugoslavia, Paris. Det starter i 1949 i Polen med to kunstnere Wiktor (Tomasz Kot) og Irena (Agata Kulesza) som reiser rundt på landsbygda for å ta opptak av polsk folkemusikk. Det er en gripende og inderlig opptakt hvor vi både får se nød og fattigdom på landsbygda og samtidig blir introdusert  til et gjennomgående tema i filmen: musikk og sang. De har fått oppgaven å dokumentere polsk sang og dans og føre de nasjonale skattene videre når det opprettes et institutt og et kompani, Mazurek ensemble,  som reiser rundt for å promotere polsk kultur. Unge håpefulle skal rekrutteres og må prøvesynge for Wiktor og Irena. Personligheten til en av de unge sangerinnene Zuzanna (Joanna Kulig) viser seg i en av de første scenene der hun velger å framføre noe annet enn de andre. Wiktor ser at hun er talentfull, ikke bare på grunn av sangen og dansen, men fordi hun har en spesiell utstråling. Det oppstår søt musikk mellom de to, selv om Wiktor blir advart om at Zuzanna har en mørk fortid, hun har sittet i fengsel.  Den feiende flotte Wiktor (Tomasz Kot som har blitt nevnt som en av kandidatene til å spille den nye James Bond) og Zuzanna blir kjærester, men det må skje i det skjulte. Kjærligheten overvinner alt selv i et strengt religiøst land bak jernteppet.

Det er et interessant og krevende konsept Pawlikowski har valgt for å fortelle denne historien. I korte glimt og episoder med få replikker skildres møtene mellom dem. Ettersom Mazurek ensemblet drar på turné til andre land, åpner det seg muligheter. I Berlin bestemmer Tomasz seg for å krysse grensen til Vest Tyskland, og hva som skjer med Zuzanna og hennes valg, kan en undre seg over. Seinere dukker hun opp i Paris på jazzklubben L’Eclipse, der Tomasz spiller piano i et jazzband. Det er både tiltrekning og konflikter mellom de to, og stadig skjer det noe uventa som forandrer forholdet og intensiverer lidenskapen. Det handler også om tilhørighet, om å bli i Polen eller dra til et vestlig land.   Forholdet blir mer intenst og alvorlig mot slutten av filmen. Jeg syns den kvinnelige skikkelsen, Zuzanna, også kalt Zula når hun begynner å synge jazz, er den mest interessante. Hun er både tøff og smart og tar opportunistiske og dristige valg for å redde seg selv og andre. Kan minne om Jeanne Moreau, eller en blanding av Moreau og Scarlett Johansson? Tomasz er en den høye, mystiske mørke, men vi blir ikke så godt kjent med han. Det endrer seg litt mot slutten.

Bakteppet om etterkrigstida i øst Europa på 50-60 tallet blir vist i nakne, enkle svart-hvitt bilder  av landskap og utsøkte enkeltscener, spesielt musikalske.  Blant annet i et klipp der myndighetene vil kutte ned på polsk folklore til fordel for politisk oppbyggelige sanger for å vise takknemlighet til Sovjet.  Mazurek ensemblet ifører seg skjorter og uniformer og framfører en entusiastisk hyllest til  Stalin som stråler opp på et stort bilde bak koret. En kraftfull og humoristisk scene. Noen av tilhørerne blir forarget og støtt av det politiske innslaget, men ikke Tomasz.

Et annet høydepunkt er i Paris der Zula framfører en jazzversjon av en polsk kjærlighetssang ( en gjennomgangsmelodi i filmen),  og seinere hiver seg rundt på dansegulvet til  Rock around the Clock. Tomasz vrenger sjela si på tangentene i den mørke jazzklubben.  Til sammen skaper episodene og de velvalgte klippene et stemningsfullt og levende bilde av etterkrigstida i Europa. Men det er mange andre gåtefulle detaljer og spor som ikke blir oppklart,  som en kan grunne på etter teppefall. Legg for eksempel merke til det første og det siste møtet med kirka i det øde landskapet.

 

 

 

 

 

Fjell og bad i Montenegro 2018

 

Vår årlige høsttur til varmere strøk markerer avslutningen på sommeren. Denne gangen reiste vi til Montenegro, et lite land i det tidligere Jugoslavia. Vi var i Jugoslavia to ganger på slutten av åttitallet, i Kroatia og Bosnia-Hercegovina. Den gang det var fredelig og nærmest uoppdaget som turistland. Oppdelingen og grensene mellom landene i det tidligere Jugoslavia er et ubegripelig lappeteppe og det er like ubegripelig  hvordan den egenrådige  statssjefen Tito klarte å holde landet sammen. Så brøt helvete løs.  Montenegro og Serbia var i union fram til 2006, men etter en  folkeavstemning ble det flertall for at landet skulle bli en selvstendig stat. Riksvåpenet er forma som en ørn som ser blodtørstig ut, det kan jo passe for et fjell-land, men jeg syns sannelig jeg ser en løve i midten også.

Montenegro er både moderne og konservativt. Mye er privatisert og tidligere statsbedrifter og eiendommer har falt på russiske eller serbiske hender. Det største aluminiumsverket eies av russere. Turismen langs kysten har ført til høye priser på eiendommer og leiligheter, mens arbeidsløsheten rår andre steder i landet.

Landet har egen flyplass, men ingen fly fra Norge lander der i oktober. Løsningen ble å ta direktefly med Norwegian til Dubrovnik. Derfra tar det en time med bil til Montenegro. Hadde bestilt drosje som henta oss på flyplassen. På den lille timen skulle vi passere to grenseoverganger, vise pass og stå i kø.  Vi valgte å bo den rolige byen Herceg Novi der vi leide en moderne,  rimelig studioleilighet i Igalo,  som befant seg noen minutter fra havet og den lange sjøpromenaden.   Igalo instituttet lå ikke langt unna, der norske reumatisme pasienter har fått behandling i mange år, og befolkningen er godt kjent med nordmenn.

Det vi brukte mest tid på, var fjellturer. Montenegro betyr svart fjell, men de er egentlig mer grå enn svarte, og omkranser både Herceg Novi og andre byer. Kombinasjonen av hav og fjell er spektakulær. Det er mange oppoverbakker i disse byene, en må klatre opp til gamlebyen i Herceg Novi og derfra videre  mot fjellene. Når en endelig kommer til turens startpunkt, har du gått minst en time  på smale, bratte veier. Det lønner seg derfor å ta drosje til startstedet. Velg da en hvit drosje (Maestro, More) som er de rimeligste. Rett ved der vi bodde var det en drosjeholdeplass med taxi av annen farge, der de forlangte tre ganger så mye for en liten kjøretur.

Det er flust med små turistinformasjonsboder i byen, der du blir betjent av smilende, engelsktalende damer som kan hjelpe deg med å ringe etter drosje eller forklare retninger og severdigheter. Vi fikk utdelt en brosjyre over fjellturer i nærheten, som skulle vise seg å være mangelfull. Problemet ligger i manglende detaljer om vanskelighetsgrad og spesifikke vei og stianvisninger. Vi konkluderte med at det ikke er så mange turister som går fjelltur der og verken utleiere eller turistinformasjon kan hjelpe deg med det. De har aldri gått der sjøl. Da vi til slutt oppdaga hvordan stiene var merka i hvitt og rødt, var noen problemer løst.

Temperaturene var behagelig, særlig nattetemperaturene, men midt på dagen kunne det være 25 grader. Det er litt for varmt på lange fotturer.

Tur 1:  Zlijebi og kirken Sveti Nikola

Den første turen var anbefalt i turistbrosjyren. Faktisk starter den røde og  hvite merkingen oppover allerede i gamlebyen, du passerer nedenfor  hovedbussstasjonen og ser en tavle med bilder over turmuligheter i fjellene (Kameno), før du går gjennom en undergang og kommer opp på den trafikkerte hovedveien som du følger et stykke før du tar til venstre. Pass på merkingen som alltid viser retningen.

Når du kommer til et veikryss med skilt til venstre om Spanish Fort, fortsetter du bare videre gjennom landsbyen/forstaden og tar ganske snart til høyre der det står merka Zlijebi 2 hours, med rødt og hvitt skrift på asfalten. Ta ned den smale veien, passer en transformator stasjon og følg merkinga oppover. På disse veldig smale veien var det irriterende  å møte biler som pressa deg ut på kanten.

Videre tar du til venstre oppover og inn på en hovedvei full av biler og tungtransport, Trebinje Herceg Novi heter den. Før denne veien gjør en u sving mot venstre, krysser du den (se merking)  og tar opp en snarvei til høyre, deretter krysser du veien igjen og endelig kommer du til startpunktet for fjellturen. Allerede på det tidspunkt er du både svett og sliten og har brukt minst 1-2 timer fra Igalo. Bortsett fra trafikken på de små og store veiene, er det også en prøvelse for den som har problemer med knær og hofter å gå på betongveier/stier. Derfor vil jeg anbefale å ta drosje til utgangspunktet på hovedveien. Stien derfra er godt merka, det virker ikke som det er mange som går den, for den er litt gjengrodd enkelte steder. Du kommer snart til en vannkran, en lise for vandrende i varme land, men det kom ikke en dråpe ut av den da vi passerte. Vi fikk seinere vite at de får vann fra en stor sjø, Shkodêr,  og også fra Kroatia, og det virker som det har vært veldig tørt  i høysesongen.

Det er stein på stien, noen steder avbrutt av korte strekninger med betong og etterhvert snor stien seg oppover en bratt fjellside. Hele oppstigning er på 400 m. Litt etter litt  får du en flott utsikt over Kotor bukta. Det blir varmere og varmere og selv om det er busker og trær underveis, er de ikke store nok til å gi skygge. Og stien vender ubarmhjertig mot sør. Etter litt over 1 times oppstigning, melder jeg pass. Bård går videre for å vurdere det som ligger foran oss, stien går i sikk-sakk oppover, og han antar at det vil ta minst en time for å nå målet. Og vi snudde.

Det er virkelig en flott tur, men krevende på sin måte på grunn av varmen og stigningen uten skygge. Ingen andre vandrere å se. Vi hadde god lyst til å prøve å nå toppen på nytt, men da ville vi ha starta tidligere og tatt drosje til hovedveien. Det går også an å gå til Zlijebi fra en annen kant, Kameno, den er nok enklere, men du kommer ikke unna hardt underlag.

Etter den lange, varme nedturen, var det neste høydepunkt å kaste seg ut i havet da vi kom tilbake.

Tur 2. Sveti Ilja kapellet

På vei oppover Sveti Ilja høyden, utsikt mot fjellene vi gikk opp på tur 1

Det er noe med topper i land der vi har vært på fjellturer, det ligger gjerne et kloster,  kapell, pagode, kirke eller andre gudshus på toppen. Guds menn og kvinner ville være nærmere himmelen og tilbederne skal slite seg oppover, de må gjennom diverse prøvelser for å kunne nyte åndelig velsignelse. Vår neste tur gikk opp til et kapell, Sveti Ilja (crkva Svetog Ilije).

Bukta i Herceg Novi er lang og på vestsida ligger Igalo som strekker seg nesten til hovedveien. Opp fra hovedveien er det et høyt fjellparti eller en ås, om du vil. Det er trær helt opp til toppen. Det går også bilvei oppover, men bilturistene må gå på egne bein det siste stykket på  bratt betongvei. Vi ville gå til fots hele veien fra sjøen og videre. Det var relativt lett å finne fram, selv om ruta ikke er merka. Djevelen ligger i detaljene, og en gjenganger når det gjelder fjellturer er å finne det riktige startpunktet. Derfor gir jeg noen hint om veien.

Vi fulgte først veien langs sjøen ved Igalo så langt vi kunne, deretter gikk vi litt videre på sandstranda før vi snudde til høyre rett etter et malt bilde av restaurantgjester på en mur, dernest tar du til venstre på en asfaltvei.

Uansett hvor du tar av og om du tar feil her, skal du ha den bratte  åsryggen i sikte. Du går på asfaltveien,  passerer en bro, rett etterpå går du opp  noen slake trappetrinn og videre til hovedveien, som krysses. Fortsett til venstre og opp en trapp med gelender ved et privathus. 

Deretter begynner en umerka sti, mye stein og ganske bratt, men skygge! Viltvoksende salvie og andre urter langs stien, og av og til granatepler free of charge. Granatepler var det enda flere av på tur 1.

Stien er godt synlig og grei, men som sagt bratt. Til slutt vier den seg ut og du passerer et hus på venstre side. Det er bare å fortsette rett fram, stien flater seg ut og blir bredere og går over i en liten grusvei.

Når du ser enda et bebodd hus på venstre side, fortsetter du rett fram og går over på en smal sti med skyggefulle trær og fuglesang.   Vi passerte en diger brun geit med fullskjegg på høyre side bak en innhegning.

Rett etterpå kommer du til det vi vil kalle en bred grusvei (noen kaller det asfalt) der biler kjører, og tar til høyre. Du går et stykke på veien, passerer noen nyere boliger på venstre side, før du kommer til et hus med to små løvestatuer på høyre side. Ved siden av  er det et to etasjes hus like før du kommer  til et veikryss der du tar til venstre. Jeg tar med alle detaljer her, fordi vi gikk feil i krysset. Vi hadde nemlig lest at det skulle være et skilt der det sto Sveti Ilja (navnet på kapellet), men på det skiltet vi så, sto det noe helt annet, nemlig at dette var veien til et minnesmerke for franske soldater fra Napoleonskrigene!

Skiltet som viser veien opp til kapellet Sveti Ilja

Herfra går det bratt oppover på en betongvei til toppen, inntil du kommer til et lite skilt til høyre som peker mot en snarvei gjennom skogen. Den lønner det seg å ta, for da slipper du å gå mer på betongveien.

Skiltet til høyre som viser snarveien

Etter en kort tur er har du nådd toppen med vidt utsyn til alle kanter. Du er nå på grensa mellom Montenegro og Kroatia og ser sjøen på begge sider. Herlig stille og rolig, og ved kapellet traff vi ei dame fra Trondheim!

Kapellet er nydelig, både utapå og inni, og minnesmerket over Napoleons brave franske krigere som falt i kamp i fjellene her (bautaen ble reist først for 10 år sida) er også fint. Men det er litt underlig at franskmennene fant på å reise dette minnesmerket fra kamper i 1806, først i 2008? De har brukt lang tid på å tenke seg om og jeg skulle gjerne visst mer om den historien.

Midt i denne idyllen, flyter det av søppel i buskene og i overfylte søppelkasser.  Det er helt utrolig! Her kommer turistene med sine flasker og annet dritt og legger det fra seg på toppen av et fjell med kapell.  De tror kanskje det er hvite engler som daler ned fra oven og fjerner søpla.  Søppel i naturen er her, som på Sri Lanka og andre steder i verden, helt vanlig,  de lukker øynene for det, det flyter også plast i havet som du må kjempe mot når vindretningen dreier.

Etter en rast, er det bare å gå tilbake samme vei du kom, mye lettere å se den bratte stien på nedoverturen. Tungt å gå på asfalten helt hjem igjen. Men oppløftende å glede seg til  det forfriskende sjøbadet som venter!

Tur 3. Rundtur over Cakotin til Igalo

Climbing «a gentle hill»

Denne turen fant vi på en blogg (hikingisgood.com), de to andre turene omtales også der, men ikke detaljert nok til at vi følte oss sikre på anvisningene. Tror ikke at bloggeren har gått turene sjøl, hvert fall må det være en stund sida. Denne gangen starta vi med å laste ned maps.me før vi dro og avmerka holdepunkter på veien. I Montenegro kan vi ikke bruke Roam like home, de har av en eller annen grunn ikke kommet med i det europeiske fellesskapet, dvs. de er ikke ferdig med forhandlingene med EU som starta i 2012.  Det er tre mobilselskaper i landet, et tysk T-Mobile, et norskeid  (Telenor) Promonte og et serbisk M-Tel. For å bruke roaming  må en ha montenegrinsk sim kort selv om en er Telenor kunde.

Nok om det. Denne rundturen skulle vise seg å bli den beste, på flere måter, selv om det vi skulle gjennom, kom overraskende på. Starta på den samme veien som tur 1, men denne gangen skulle vi ikke ta til høyre, men gå rett fram. Vi tok en hvit drosje til Ustnicka street, som etterhvert gikk over til en sti. Fulgte rød/hvit merking. Nydelig sti som vi kom rett på uten å måtte passere bilveier. Underveis traff vi en mannlig vandrer og seinere to unge kvinnelige studenter fra Ukraina som gikk med converse sko og bærenett over skulderen. De hadde lokalt sim kort og hadde lasta ned turen de skulle gå, men da vi fikk se på resultatet, kunne vi konstatere at de gikk på feil sti. De hadde planlagt å gå der vi gikk vår første tur, men kommet inn på en annen som går til  Kameno. Derfra går det an å komme seg til Zlijebi, men den blir lengre. Vi fulgte samme sti som dem oppover, fint og skyggefull, riktignok litt stein, men ikke betong. Vi hadde såvidt kikka på maps.me før vi  satte av gårde fornøyde og i god tro.  Fulgte merking.

Vi passerer Matkovici Most – ei bru og et gammelt hus før vi må krysse en bilvei og gå på  like fin sti oppover til vi kommer til  M-12,den samme hovedveien vi måtte krysse lenger ned på tur nr 1, Trebinje Herceg Novi.  Da ser vi på kartet at vi har gått altfor langt og må snu og gå tilbake. De unge jentene fortsetter.

Vi skulle ha tatt av til venstre før Zelenac, et rastested med drikkevann, men det var tomt for vann i kilden.

 

 

 

Derfra skulle vi bare gå over en «hill» som het Cakotin, trodde vi. På hikingisgood.com sto det bare at man skulle passere en høyde, ikke et ord om vanskegraden.  En hill er jo bare en ås, en liten høyde, og «passere» kan bety litt av hvert, tenkte vi da vi så den røde og hvite markeringa på en stein der vi skulle ta av. La ikke merke til det lille varselstegnet Teska Staza. Skjønte uansett ikke hva det betydde, det var vel bare navnet på et sted.

Vi rusler inn i en fin skog på en sti uten steiner og gleder oss til en rolig tur over åsen. Plutselig kommer vi til et bratt fjell med digre steiner og skjønner alvoret. Kan vi klare dette? Vi kikka oppover.

Jeg klarte ikke ta så høye skritt og måtte hjelpes opp, men klorte meg fast på små hyller med hender og føtter. Det var nok bare et lite stykke med stein, det ville ikke ta lang tid før vi nådde toppen og den andre sida.  Det ble i stedet regelrett klatring rett opp og ned  i kløfter og gjennom sprekker. På den første toppen pusta vi letta ut, men veien videre  var ikke bedre. Det ble en ny skummel klatrerunde. Da vi var kommet så langt og trodde vi endelig var på toppen, løfta vi blikket og så enda flere utilgjengelige steinblokker som måtte forseres.

Men før vi kom så langt  måtte vi gå dypt nedi en dyp kløft, deretter rett oppover, og vi skjønte ikke hvordan det var mulig å forsere den steile fjellsida.

Bård dro på på rekognosering.  Han  la fra seg sekken og satte av gårde. Alternativet til å gå videre, var å snu, men den muligheten frista hvert fall ikke,  langt verre å gå ned enn opp. Må man, så må man, tenkte jeg, og tok fram matpakka mens Bård hang i en fjellsprekk.  Men han kom tilbake med gode nyheter om at det var kort vei igjen til toppen og derfra en fin, grønn sti videre nedover! Sekken hans som vi hadde plassert på en stein ramla ned i en sprekk, og vi klarte såvidt å lirke den opp. Så samla vi kreftene til den  siste og mest nervepirrende fasen. Jeg måtte løftes opp og klore meg fast, skjønte ikke hvor jeg skulle finne fotfeste, men med felles hjelp klarte vi det og på toppen var det fantastisk utsyn, og ikke overraskende, ingen andre fotturister i sikte.   Tviler på om noen i det hele tatt tør gå den veien, ingen av dem vi spurte seinere, verken lokale eller utlendinger, hadde gjort det. Rett før toppen så vi igjen varselstrekanten med hvitt utropstegn Teska Staza, som pekte i retningen vi hadde kommet fra. Glad vi slapp å snu!

Videre gikk det rolig nedover, ikke en stein på stien. På et tidspunkt deler den seg, vi tar  til venstre og kommer til foten av fjellet. Ikke noe problem å gå opp på Cakotin fra denne kanten, det er å gå over som er problemet. Vi kommer til en vei, passerer en kirke og treffer en gruppe nordmenn fra Igalo instituttet, et par hundre meter lenger fram før veien går oppover, tar vi en sti til venstre, og møter flere nordmenn. Stien er grei, umerka, men lett å følge, og til slutt havner vi på en bilvei der vi møter en eldre dame og en blid mann med stort skjegg iført lang svart prestekjole. Nei, de har aldri gått over Cakotin, men det høres ut som en farlig tur, sier presten.  Så dere noen slanger?, spurte dama. Da kom jeg på at jeg hadde lest et sted at det var farlige slanger i Montenegro. De kan ligge og kose seg på fjellhyller. Nei slanger hadde vi ikke sett, men mye veps. Glemte å spørre hva Teska Staza betyr. Vi  vandrer videre nedover på betongveien til vi kommer til Igalo.

Vi føler oss opprømte og stolte over at vi har klart å gå en så krevende tur over fjellet, men  var sure på bloggeren som ikke skrev et ord om den utfordrende klatringa.

Sola skinte fortsatt og selvfølgelig ble det en dukkert i havet til slutt. Vi hadde planlagt  hviledag dagen etter. Det trengtes.

Tur 3. Kotor

Vi bestemte oss for å leie bil et par dager og kjøre rundt i det lille landet. Kotor og Kotorbukta var blitt anbefalt som et must. Veiene rundt fjorden er smale og farlige, der kjører både busser, biler, lastebiler og syklister. Vi skulle akkurat til å signere kontrakten med bilutleiefirmaet, da Bård oppdaga at han hadde glemt førerkortet sitt hjemme. Jeg hadde med mitt, men følte ingen trang til å kjøre med høye skuldre på smale, trafikkerte veier. Dermed ble det buss i stedet.

Det er hyppige bussavganger fra Herceg Novi og Kotor, og reisen kosta 3,50 euro med minibuss. Det tok omtrent en time å komme til Kotor. Gamlebyen i Kotor ligger innenfor bymurene, og minner om gamlebyer vi har sett mange av i vårt liv. Brosteinsgater, små, dyre restauranter og butikker,  tiggere, masete selgere og stappfullt med turister som kom fra digre cruiseship som ligger ved havna. Det var en stor overgang fra Herceg Novi,  vi syns det ble bråkete og trangt med så mye folk.  Byen er omringet av spisse, høye fjell, de virka enda høyere enn fjellene rundt Herceg Novi, og det går trapper oppover fjellsida Den turen  ville vi prøve. Men vi snudde da vi så at prislappen for å gå tur oppover var 8 euro per person.

I stedet fortsatte vi videre ut av gamlebyen, kryssa en bro, kjøpte croissant hos bakeren på hjørnet, og da vi oppdaga et rødt og hvitt merke på en stein, skjønte vi at her var det merka turvei.

Den snodde seg oppover den bratte bakken på den andre siden av der det kosta penger for å gå opp. Helt gratis og lett å gå. Dermed ble det nok en tur den dagen også. Langs veien hang det granatepler på trærne, men de var ikke så gode som i Herceg Novi.

Imponerende grå fjell med grønne flekker i Kotor

Neste og siste dag ble det strand og bad. Beina ville ikke ha mer stein og betong.

Men vi var enige om at fjellturene var verdt strevet og at det også var lurt å ta det med ro en dag.

For å avslutte historiene om fjell i Herceg Novi området, så er det mange flere turmuligheter enn dem vi har prøvd. Om vi hadde fortsatt tur 3 videre oppover, kommer man til Orjen, et fjellmassiv, hvor det skal være mange merka løyper. Fordelen er at du da starter høyere og kan velge om du vil gå turer på rundt 1000 meter eller fortsette til fjellet Subra på 1.679 moh.  Da kan det være lurt å ta drosje lenger opp enn det vi gjorde, til Orjen Borici eller Hotel Borici, foreslår bloggeren på hikingisgood.com. Et annet område som ligger lavere og som vi ville ha prøvd, er Kameno, der er det både sykkelruter og markerte fjellturer.

Nå kan jeg tenke meg at dere lurer på hva Teska Staza betyr , det strevde jeg litt med å finne ut. «Hard løype» er svaret. Det er hvert fall det eneste uttrykket jeg lærte på montenegrinsk og jeg tror aldri jeg kommer til å glemme det.

Til slutt vil jeg omtale noen restauranter i Herceg Novi. Prisnivået i Montenegro er overraskende høyt. Det gjelder nok særlig på restauranter i turistområder og nær sjøen. Mange var stengt da vi var der, men det var likevel flere å velge mellom.

Den restauranten vi vurderer høyest er Al posto giusto, den lå rett ved der vi bodde. Der fikk vi vidunderlig fiskesuppe og deretter en kjempegod tuna biff. Vi delte en porsjon. Den andre gangen vi spiste der, fikk vi en utsøkt kyllingrett med himmelsk saus. En porsjon var egentlig litt for stor, det går an å dele. Det tar litt tid å vente på maten, men det er bare et godt tegn. Servicen er upåklagelig. De har ikke uteområde.

Den andre restauranten vi vil anbefale, ligger nederst i gamlebyen, et stykke å gå fra Igalo. Tri Lipe ligger fint til ved en trapp og navnet betyr Tre lindetrær. Det hang norsk flagg fra et av trærne, og på det andre et svensk flagg, men det var verken svensker eller nordmenn der da vi var til stede. Der delte vi en stor sjømatrett med fisk, skjell, scampi og  særs god blekksprut. Vaniljekaka var også god. Veldig hyggelig uteområde, god stemning, ujålete og rolig. Plass til store grupper. God service.

Vi ble også anbefalt Feral som skulle være den beste restauranten i byen. Den ligger på gamleby sida ved sjøen. Der bestilte vi sjømat, men det var skuffende, overkokt og overpriset. Mest tomatsaus. Servicen var ikke den beste.

Barbarella er et annet lite sted som ligger på sjøpromenaden. Den skiller seg ut med mange vegetarretter og små porsjoner. Eieren er russisk men har i mange år drevet en kafé/restaurant i Goa i India, og blitt vegetarianer. Den ligger rett ved sjøen, er enkel og upretensiøs. Vi spiste gazpacho med reker. God, men ikke så god som jeg hadde forventa. Hyggelig personale, bra service.

Nautilus er en restaurant ikke langt fra Al posto giusto. Den har sitteplasser både ute og inne, og fullt av folk. Men vi spiste ikke der, hadde hørt av andre nordmenn at maten var middels. Hyggelig sted for å ta noe å drikke.

Når det gjelder bading i Herceg Novi, er det relativt få sandstrender. Langs sjøpromenaden er det flere steder der man kan gå på en trapp ned til vannet eller stupe uti. Der kan man også leie solsenger til 2-3 euro pr. dag. Forøvrig er byen absolutt egnet for barnefamilier fordi den er rolig og det er god plass over alt, hvert fall utenom høysesongen. Det er ikke en swinging town i oktober, men den som vil, finner sikkert steder med musikk og dans eller andre aktiviteter.

Viltvoksende granatepler i Herceg Novi

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Island i oktober 2018

Snæfellsjøkull området

Gullfoss

Strokkur i Geysir området

Vi hadde lovet barnebarna en utenlandsreise for lenge siden. Men de to som nå har fylt 18 år, har hatt det travelt med skole, jobb og venner og sannelig har de også travle besteforeldre.  Hvor skulle ville dra? Island ble foreslått, og det syntes  alle var en god idé. Bare jeg hadde vært der før, men det var på et seminar for lenge sida og jeg huska bare heita pottur, at vi lå ute på et jorde der det bobla i jorda og vi kunne legge oss ned i veldig varmt vann og kjenne vinden blåse rundt øra.

Vi bestilte flyreise med Norwegian, etter at jeg hadde  funnet ut at den hadde best avgangstider og direkte flight, 2 t og 40 min. Airbnb har jeg egentlig ikke vært så fornøyd med, kanskje har vi vært uheldige, men denne gangen var det full klaff. Leiligheten som lå litt utafor sentrum i Reykjavik,  var stor og bekvem. Vi fikk anbefalt å leie bil – et annet godt valg. Det går an å ta guidet tur med buss for å få med seg severdigheter, men det var  dyrt og da kunne vi ikke bestemme tempoet selv.

Værmeldinga var ikke oppmuntrende, sol og regn, regn og sol, sånn er det visst på Island. Høstlig vær, lave temperaturen, det kan komme snø tidlig i oktober og det gjorde det mens vi var der.  Vi tok på stillongs, ullgenser og fjellstøvler, luer, votter skjerf,regntøy. Det fikk vi god bruk for.

Utsikt mot Reykjavik fra tårnet i Hallgrimskirkja

Oktober er nok ikke måneden med flest turister på øya, men det var likevel mange i Reykjavik. Vi rusla nedover til byen den første dagen i regnvær.

Høydepunktet skulle vi først oppdage da vi kom tilbake til leiligheten. Vi bodde rett ved Laugardalur park og rekreasjonsområde, og rosinen i pølsa var badeanlegget Laugardalslaug med et 50 m basseng ute og et 50 m inne, et stort barne basseng, med gode temperaturer samt 8 heita pottur, små «kulper» (hot tubs) med hett vann, fra over 30 til 42 grader og en iskald kulp.  Dit drar lokalbefolkningen, hele familier, yngre og eldre, jeg traff noen av dem igjen de tre gangene jeg var der. På forhånd hadde vi blitt neddynget med forslag om The blue lagoon, som et must i Reykjavik. Men min islandske venninne advarte oss, der er det  luksuriøst, dyrt  og fullt av turister, litt som the well, kan jeg tenke meg ( jeg liker The Well, men ikke når jeg er på Island). Mye morsommere å besøke et offentlig bad og bli kjent med islandsk badekultur. Vi hadde hørt at alt var så dyrt i dette landet, men var rede til å betale det det måtte koste. Forbauselsen var stor da vi oppdaga at det var gratis inngang for pensjonister (67 år) og redusert pris for barn under 18. Uansett alder, var det overkommelige priser. Det satt vakter rett ved dusjene og  bassengene og passa på at hygienereglene ble fulgt før du gikk ut i vannet og at det ikke ble tatt bilder og drukket øl i bassenget.  De «djevelske» detaljene er på plass, i et eget rom i damegarderoben var det effektive hårfønere og mange speil og en liten badedrakt tørketrommel i et hjørne i garderoben! Skoene setter du fra deg i gangen, og ved benken  henger et langt skohorn som er festa med lenke til veggen.  Jeg ble skikkelig høystemt av denne hyllesten til offentlige bad. I den store heita pottur som holder rundt 30 grader sitter folk tett i tett, de slapper av, skravler eller holder små møter. Vi møtes på badet, eller vi møtes i heita pottur, tror jeg de sier til hverandre, og så kommer de hit før eller etter jobb og slapper av, henter energi og krefter fra naturens overdådige varme kilder. Det er sosialt, bekvemt, rimelig og helsebringende. Åpent fra 06.30 til 22 hver dag i Laugardalslaug! Her ble det mange glade utropstegn. Når jeg fant en slik helsebringende kilde, både hud og hofte ble bedre av det, var det dårlige været glemt, en kan sette seg i heita pottur åkke som. Det fins 17 slike bad – eller thermal pools som det heter på engelsk – i Reykjavik.

Thingvellir

Vi tok den store turen som busselskapet lokket med – i egen bil- og selv om det var spådd regn stort sett hele dagen,  ble det en flott opplevelse. Det islandske landskapet er skiftende og spektakulært. Vulkanske fjell med snø på, dype daler, varme og kalde elver, skiftende høstfarger og kløfter og kratere, det er nok å se og oppleve uansett hvilken retning man tar. Vi dro først til Thingvellir nasjonalpark, der de de to unge ble hensatt til landskapet i Game of Thrones. Vi  parkerte nær Öxarfoss og vandra rundt på historiske steder der vi lærte om allting, lover, lovbrudd, henrettelsesmetoder og straff, men den stortslåtte utsikten fikk vi ikke med oss pga værforholdene. I det lille besøkssenteret fikk vi super digital innføring i historiske hendelser, geologi, landskap, fugleliv, flora og ikke minst rift valley, bruddlinjen til den midtatlantiske ryggen. Absolutt verd et besøk.

Geysirområdet fra Bjarnarfjell

Deretter dro vi videre til Geysir området med varme kilder og skumle, dampende vann, boblende kilder. Strokkur har utbrudd flere ganger i timen og vi fikk se det både på nært hold og ikke minst fra Bjarnarfjellet vi gikk opp på.

Regnbue ved Gullfoss

Den siste attraksjonen befant  seg ikke mange kilometer unna, Gullfoss, fossen med en interessant historie,  vel verdt et besøk den også, selv for oss som har sett Iguazu.  Vi avslutta med en velsmakende lammesuppe på kaféen ved Gullfoss. Det ble en lang dagstur og desto bedre å ha Laugardalslaug å glede seg til.

Dagen etter tilbrakte vi i Snæfellsjøkull området, der det er en nasjonalpark. Vi brukte hele dagen på en lang biltur i et landskap fullt av overraskelser, skiftende farger, fosser, lava med grønn mose , kystlandskap og snødekte fjell, grotter, det var som å være på en storslagen maleriutstilling i naturen – sola skinte, det kom litt regn og vi prøvde å fange regnbuen som avtegna seg på de grå fjellene.

Vi passerte Borgarnes, som er et besøk verd, men vi skulle videre til Budir for å besøke hotellet som ligger ensomt  ved kysten. Det er underlige med disse hus og hotell på Island som troner alene i grønne landskap. Der spiste vi lunsj, herlig fiskesuppe, og deretter ville vi prøve å finne et sted der de unge kunne få en ridetur på Islandshest. Det ville passe på en dag som denne, med sol og vennlig landskap.

Vi spurte på hotellet og ble henvist til et hestested i nærheten. Vi så ingen hester der, men bare  noen unge jenter  som henviste oss til et gjestehus som skulle være rett ved, ved siden av et badeanlegg. Badeanlegget der vi hadde tenkt å dyppe oss mens ungdommene var på ridetur,  var stengt for sesongen. Verten på gjestehuset kunne ikke hjelpe oss med hest, men pekte tilbake på stedet vi var blitt avvist.  Kanskje tok vi feil av  «hest» og «gjest»,   for ved nytt forsøk viste det seg at det var hest til leie der vi hadde prøvd. Men de hadde faste tider for grupper, kl. 12 og kl 16, og noe individuelt midt i mellom var de ikke så begeistra for. De pekte  i motsatt retning, på et sted  vi hadde passert på veien. Et stort skilt med hest på annonserte at det var her en kunne få en ridetur. Vi konstaterte ved selvsyn at det var veldig mange hester der som gressa på den andre sida av gjerdet.  Sola skinte fortsatt og det var tidlig på ettermiddagen. De første som møter oss når vi stiger ut av bilen, er  klukkende høner og gneldrende bikkjer, ingen andre tobeinte på gården, og ingen svarer når vi banker på døra til huset.  Da ble det ikke hest denne gangen.

Raudafeldsgjá

Dermed kjører vi videre mot Snæfellsjøkull neset og Hellnar, men før vi kommer så langt, får vi øye på et kløft i fjellet og en parkeringsplass og turister som går opp mot fjellet. Det er en ravine kalt Raudafeldsgjá der du kan gå videre innover kløfta. Yousef tok utfordringen og kravla oppover. Like ved inngangen så jeg en polarrev, en liten hvit, polarrev.

Yousef klatrer i ravinen Raudafeldsgjá

Utsikt mot sjøen fra Raudafeldsgjá

På bilveien tilbake passer vi Hvalfjördur der vi mener å se hvaler som dukker i fjorden, det har vi ikke fått bekreftet, men store skapninger var det hvert fall. Turen var fantastisk, selv om det fantes mange flere skjulte skatter vi var uvitende om,   blant annet  naturlig hot spring  og et krater. Neste gang blir det overnatting på Budir hotell, fottur og bading.

Dagen etter var det spådd regn, og vi starta tidlig for å unngå snøvær som var annonsert seinere på dagen. Målet var Reykjadalur hot springs. Free of charge. Kjøreturen til byen Hveragerdi tar 45 min. , her er det stor geotermisk aktivitet både i byen og på vei mot fjellet. Der fins Islands viktigste drivhussenter.

Fra parkeringen i Reykjadalur går vi bratt oppover mot fjellet, stien er stort sett brei og enkel, og etter en times tid når vi målet, en varm elv der man kan lauge seg. Etter en svett oppoverbakke er det ikke noe problem å ta av seg vinterklær og legge seg ned i det varme vannet. Underveis er det flere små hete, dampende kulper – bare se, men ikke røre.

På hjemoverveien snør og blåser det, men vi har vinden i ryggen. På oppoverveien så vi to turister til hest,  håpet om en ridetur stiger, men å ri i snøvær er ikke fristende. Vi traff flere familier med yngre barn på denne turen.

Om ettermiddagen besøker vi Hallgrimskirkja og Harpa konserthus før vi inntar  middag med utsøkt lammefilet på Old Iceland restaurant.

Og alle var enige om at vi hadde hatt en fabelaktig tur. Over all forventning. Dit vil vi tilbake.

Det er et spørsmål jeg fortsatt grunner på. Hvorfor er det så mange hester på Island? Hva bruker de dem til? Yousef mener de  spiser hestekjøtt og selger hester til Japan. Men han er en luring, så vi kan ikke stole på at det er sant. Før var de sikkert trekkdyr og ble brukt til nyttig arbeid. Nå eksporteres hester og  de brukes også i ridekonkurranser, står det.   Men hvorfor er det så himla mange av dem?