Frankrike i november

I år ble skriveoppholdet i Frankrike annerledes. Hotellet  jeg pleier å bo på i Nice var under oppussing. Så da det dukka opp et tilbud om å få bo i en leilighet på Cap d’Ail , sa jeg ja uten betenkningstid. På et blunk falt alle biter på plass.  Det var spådd sol og varmt på rivieraen og slik ble det i hele sju dager.Vi gikk lange turer langs kysten,  lyset trakk oss mot havet og fylte oss med energi og glede. Selvsagt ble det også noen fine svømmeturer. Det var som en norsk sommer på sitt beste om dagen, behagelig kjølig om natta.

Deretter tar jeg tog til Paris. Jeg reiser på første klasse med TGV -det raske toget – fra Nice til Gare de Lyon. De andre togene er forsinka, men TGV er presis. Du må komme senest 2 minutter før avgang står det på den elektroniske billetten og kl 11.02 tøffer vi av gårde. Det går fort, men sakte nok til at vi kan nyte landskapet vi passerer.  Tørre, brunsvidde marker i sør, skremmende tørre, mens det blir grønnere og våtere lenger nord. TGV er bekvemt, men ikke luksuriøst. Hadde håpa at det fantes en liten, innbydende restaurant på toget,   men nei, her er det bare plastmat.  Reisen er behagelig,  jeg  fikk både skrevet og lest.

Minnene fra Paris der jeg har vært så mange ganger opp gjennom åra, strømmer på. Jeg drømte om å komme dit da jeg var ung. Vi forberedte oss når vi satt på rommet til en venninne, kledd i svarte bukser og svart genser med rullekrave og hørte på franske chansons mens vi drakk te. Trompettes de la renommé vous etes bien mal embouchées, sang Georges Brassens og vi sang med selv om vi nesten ikke skjønte et ord.. Jeg fikk aldri høre Georges Brassens live, men ved en tilfeldighet fikk jeg oppleve  Charles Trenet under en av hans siste opptredener.  Det var et stort øyeblikk, en eldre mann i hvit jakke, med hatt og stokk sto alene på scenen, akkompagnert av en pianist.  Han sang gode, gamle sanger som tilhørerne kunne utenat.  Publikum løfta han til nye høyder.

Nå er det lenge siden sist. Jeg har bodd forskjellige steder, denne gangen i et strøk jeg ikke kjente, Denfert-Rochereau ved Montparnasse, like ved Cimitière de Montparnasse og katakombene.

Det første jeg legger merke til er alle tiggerne. Er det ikke blitt langt flere? Hele familier sitter i gata og roper bonjour til forbipasserende. Det ser også ut som det er mange flere hjemløse, SDF, sans domicile fixe.  De gjemmer seg ikke sous les ponts de Paris, men setter opp små telt eller plastduker ved trallene sine og sover der på fortauet. Nå er det veldig breie fortau i Paris, hvert fall i området der jeg bor, så det er plass til både sykler, gående og tiggere. Jo nærmere du kommer finere strøk, St. Germain de Pres feks, desto flere som tigger.

Det andre er alle syklistene. Det må da være noe nytt. Ikke dem med trange trikoter  som vi så mange av på de smale asfalterte veiene langs Rivieraen. I Paris er det alle slags folk som sykler, både unge og gamle, kontorkledde og selskapskledde, noen med transportsykler, andre med snertne elektriske, og de snor seg uforferdet rundt biler og gående.  Det er kommet sykkelstier. Det tredje er høyt nærvær er politi, bevæpna og ubevæpna,  ambulanser og politibiler med hylende sirener og flere sikkerhetskontroller.

Jeg kommer til Paris en søndag, en dag og et tidspunkt hvor mye er stengt om ettermiddagen/kvelden. På vei ut til for å spise får jeg melding på mobilkartet om at jeg befinner meg “i nærheten av tre anbefalte restauranter.” Dermed havner jeg på Swann et Vincent, rett rundt hjørnet. Det er et enkelt, hyggelig sted, en populær italiener. Men maten var ikke så fantastisk at jeg kom tilbake. Kalvekjøttet var middels, grønnsakene bra, tiramisuen sånn passe. Super service.

Rett ved siden av ligger det en bitteliten kino, Charlie. Den har tre-fire filmer på tapetet. Dessverre ingen visninger på et tidspunkt som passer meg.

Mandager er det også mye som er stengt i Frankrike, men ikke Panthéon. Der har jeg aldri vært, så jeg tar beina fatt. Det er metro, busser og andre framkomstmidler rett ved , men det er både sunnere og morsommere å gå i gatene. Nå tripper ikke jeg avgårde i elegant antrekk med høyhæla sko som mange parisienner, men legger av gårde i solide joggesko med sekk på ryggen. Det nærmer seg lunsjtid og smågatene mellom Luxembourg hagen og Boulevard Raspail fylles opp med støyende studenter og elever . Det er kø i bakeriet for å få baguette og kaffe og de omkringliggende kafeer reklamerer for sin plat du jour, lunsjmeny med to eller tre retter. Jeg løfter blikket fra googlekartet og senker farten. Noen kafeer er for fine, andre for små, men så får jeg øye på noe som ser annerledes ut.  Et teater? Kino? Jeg befinner meg i 6ème, 53 rue Notre dame-des-Champs på Theátre Lucernaire. Akkurat stedet for meg. Foruten en stor restaurant med langbord, har de flere teater- og filmsaler, bokhandel og en bar. Restauranten er enkel og livlig. Jeg husker slike spisesteder både fra Paris og andre byer, der man sitter sammen med fremmede rundt bordet og spiser. Sosialt og praktisk. Lokalet er stappfullt, menyen er enkel og rimelig og inkluderer både et glass og en altfor stor fransk dessert. Jeg blander meg inn i samtalen ved bordet ved siden av . De unge gjestene har bestilt omelette norvègienne og jeg bemerker at den ikke ligner på noe jeg har sett servert i Norge, ingen nordmenn spiser det. Latter rundt bordet og serveringsdama forklarer at det har noe med høyden på desserten å gjøre, den er som et norsk fjell.

På tross av fullsatt sal med gjester, kommer maten kvikt på bordet og oppgjøret er like raskt unnagjort.

Deretter går jeg gjennom Luxembourg parken, som er som en gråbrun skygge av seg selv på denne årstida. Det blåser og jeg hutrer meg av gårde til Boulevard Saint Michel, hvor jeg har vandra opp og ned mange ganger, og plutselig står jeg foran Panthéon. Panthéon betyr tempel for alle guder, og den befinner seg i Latinerkvarteret i Paris. Det med “tempel for alle guder” er bokstavelig talt en bitter realitet når det gjelder Panthéon i det gamle Hellas, der hver ny erobrer rev ned det forgjengeren hadde bygd opp. Det som tidligere hadde vært en ekte pantheon, et sted der de dyrket flere guder, ble en kirke, deretter et gudshus for muslimer osv.

Historien til Panthéon i Paris er ikke mindre oppsiktsvekkende. Før den ble erklært som nasjonalmonument i 1791, hadde den vært en liten kristen kirke. Men da kong Ludvig den XV ble alvorlig syk, ga han et løfte om å lage en større og finere kirke tilegnet Paris’ skytsengel Geneviève, om han skulle friskne til. Som sagt, så gjort. Den ambiøse arkitekten het Soufflot, han har fått en gate oppkalt etter seg, og den nye bygningen ble ferdig i 1790. Men så kom den franske revolusjonen som ikke ville ha noen kirke. De var bedre med et mausoleum for berømte franskmenn som har betydd noe for nasjonen. Den første som ble begravet der var Mirabeau, han som sto i spissen for å omgjøre Pantheon til et mausoleum. Da det seinere ble oppdaga at han hadde brevveksla med kongen, ble han flytta. Og slik fortsatte drakampen mellom det religiøse og det verdslige. Inntil 1885 da bygningen blir “fredet” som et ikke-religøst monument i anledning Victor Hugos begravelse. Både forfattere, kunstnere, statsmenn, vitenskapsmenn, motstandsmenn, krigshelter har fått sin plass i krypten.

Inne i bygningen er det en beskjeden minneutstilling tilegnet en stor kvinne.  Madame Curie. Det er 150 år siden hun ble født. Hun var aldri interessert i å være i søkelyset. Det er kanskje derfor hun har fått en så liten utstilling. Bak en stor kvinne som ikke en gang var født fransk, men har fått plass i Panthéon, ligger det en interessant historie.

Hun var den første kvinnen som som vant en nobelpris, den første og eneste kvinnen som har vunnet den to ganger og den eneste personen som har vunnet nobelprisen i to forskjellige disipliner, fysikk og kjemi. Hun var også den første kvinne som ble professor på Universitetet i Paris og den første kvinne som ble erkjent en plass i Panthéon.

Eve Curie, en av hennes døtre, mottar et brev fra president Midterrand om at de ønsket å hedre hennes mor med en plass i Panthéon krypten. Hun takker for tilbudet, men svarer at hun i samråd med familien har kommet fram til at moren ikke kunne flyttes dit med mindre Pierre Curie, mannen hennes, også fikk være med. De to hadde arbeidet tett sammen om resultatene og sammen blitt tildelt nobelprisen. Så gikk det både vinter og vår og først i 1995 ble Marie og Pierre Curie flytta til Panthéon. Nå har jeg satt meg fore å lese hennes biografi, skrevet av datteren, Eve Curie, som også har en imponerende merittliste som pianist, forfatter, journalist, motstandskvinne etc. Boka om moren vant flere priser. Selv fikk hun ingen nobelpris, sier hun, men søsteren og mannen hennes gjorde det.

En annen stor fransk, kvinnelig kunstner som har fått liten plass, er Camille Claudel. Jeg besøker Rodin museet der jeg har vært flere ganger før..  Sist jeg prøvde å komme meg dit, var det stengt. Rodins arbeider er imponerende, vakre og uttrykksfulle. Ta en titt på hendene og føttene. Nå har det seg slik at skulptøren Rodin ikke arbeidet alene, han hadde et team rundt seg og hvem som har gjort hva er det ikke lett å si.  Rom nr. 16 er viet Claudels arbeider, men det er ganske smått i forhold til den betydningen hun hadde for Rodins verk. Ikke bare var hun en svært begavete elev og medarbeider, men også hans elskerinne og inspirasjonskilde gjennom mange år.

Camille har sin egen stil, to av skulpturene som fascinerer er valsen, men min absolute favoritt er gruppen av kvinner i onyx, les causeuses, fire kvinner som snakker sammen. De sitter tett  i en ring,  kroppsholdningen viser hvor oppslukt de er av samtalen.

Camilles videre skjebne er opprørende. Hun ble utstøtt av familien, særlig moren var en drivende kraft, hun anerkjente aldri datterens talent og metier. Som eldre, ble Camille mer og mer besynderlig og menneskesky, og til slutt fikk familien henne internert på et sinnsykehus der hun ble værende i 30 år! Brev fra Camille seinere viste at hun var ved sine fulle fem da hun bønnfalt om å få slippe ut. De fikk for lite mat på asylet og både hun og andre internerte døde der, høyst sannsynlig av matmangel. Det er laget en film om henne, samt en bok og i år har det også kommet et eget museum med Camille Claudels kunst. Det befinner seg litt utenfor Paris, og dit skal jeg dra ved neste anledning.

I en av de utallige bokhandlere i Latinerkvarteret, finner jeg en bok jeg har lett etter. Det er en fryd å gå og snuse rundt hos bokhandlere i Paris, noen er store, andre små, men en finner dem overalt og det er alltid folk der. Rett ved Panthéon forvilla jeg meg inn i noen av dem som bare selger juridiske bøker. Litteratur diskuteres på radio og TV, på kafeer og restauranter. Alle leser, til og med dem som bor på gata har ei pocketbok i handa. Jeg støtte også på et lokalt bibliotek i nærheten av hotellet som hadde navn etter Georges Brassens. Der var det kamp om sitteplassene, og det hadde ikke bare noe med regnværet å gjøre, tror jeg. Folk stikker innom, leser aviser og blar i bøker.

Paris er et eldorado for filmentusiaster. Det er  flere små og store kinoer som har sitt repertoire av nye og gamle filmer og det er rimelig å gå på kino.  En av dem jeg besøkte heter l’Arlequin og  ligger i Rue de Rennes. Ikke bare har de flere nye filmer på plakaten, store, små men bekvemme kinosaler, men på en plakat utenfor viser det seg at de og andre kinoer, har filmfestivaler viet bestemt land hele året. Både tyske, italienske, spanske, finske, men også israelske, brasilianske, nolywood, kolombiske, venezuelanske og russiske filmer står på tapetet, samt un certain regard, førpremier etc.

Mens jeg vandra rundt på kirkegården i Montparnasse for å besøke gravstedene til Simone de Beauvoir/Sartre og Marguerite Duras, dukker et forslag opp på mobilkartet, du befinner deg i nærheten av tre gode restauranter. An offer I can’t refuse, og dermed havner jeg til slutt i Rue Gaité, et morsomt sted med flere upretensiøse kafeer og restauranter, kino og teater.

Jeg velger Le plomb du Cantal, en bar/restaurant med spesialiteter fra Auvergne. Det var midt i lunsjtida og det store rommet ble raskt fylt opp. Her serveres store porsjoner med entrecote, pomme frites, pølser og potetstappe (!), kjøtt alle vegne, og det ble en fornøyelig opplevelse å studere hvordan gjestene klarte å få i seg all den maten. Den ble fortært med kir (!), øl, eller rødvin, den nye Beaujolais har akkurat kommet.  Selv bestilte jeg salat der grønne blader var i mindretall, mens vidunderlig ost og Auvergne skinke dekka en stor tallerken. Det var mat for tre personer. Jeg hørte ikke annet enn fransk rundt meg, men på kjøkkenet som jeg hadde god utsikt til, jobba kjøkkenpersonalet på spreng og de snakka et annet språk og hadde annen hudfarge enn gjestene,  så ut som innvandrere fra Sri Lanka. Høyt støynivå, høyt tempo, god fast food vil jeg si for dem som liker store porsjoner.

Jeg bodde på Hotel du Midi Montparnasse, 4 avenue René Coty, i et superior dobbeltrom som vendte mot en rolig bakgård. Stort rom i 4. Etasje med kjøleskap, vannkoker, safe og skrivebord med fint overlys og vinduer som kan åpnes. Baderommet var nesten like stort som soverommet, Sentralt beliggende, rolig.

Det kosta 15 euro med taxi fra Gare de Lyon til hotellet, og 40 euro derfra til Orly. Det er flere billigere måter å komme til flyplassen, bla en flybuss som stopper rett ved. En kan også ta buss fra togstasjonen til hotellet.

Marvin ou la belle éducation

Denne franske filmen hadde nylig premiere i Paris mens jeg var der. Filmskaperen heter Anne Fontaine (hun som laget filmen Agnus Dei, omtalt tidligere på bloggen) og jeg vil kalle det et dristig prosjekt. Ikke på grunn av temaet, som handler om en gutt som blir hundset og plaget i et miljø med nulltoleranse for feminine gutter/menn. Det er absolutt plass til flere historier om gutter og jente som føler seg annerledes.

 

Fontaine ble inspirtert av Edouard Louis´ oppvekstroman Farvel til Eddy Belleguele, der han skriver om sin oppvekst i en landsby nord i Frankrike med store sosiale problemer, høy arbeidsløshet, fattigdom, alkoholisme, vold, rasisme og sterk  forakt for menn som ikke er mandige nok.  En hjerteskjærende, strålende roman om en virkelighet mange franskmenn ikke har peiling på.

Fontaine ville ikke følge boka i ett og alt, men lage sin egen versjon som passet hennes filmatiske uttrykk.  Selv påstår hun at 70% av filmen avviker fra boka, jeg vil heller si at nærmere 70% stemmer overens med den. Budskapet kan selvsagt ikke måles med en prosentandel. Det er inntrykket vi sitter igjen med som teller. Resultatet avviker såpass mye fra boka, mente Louis og trakk seg. Det betyr ikke at han tar avstand fra framstillingen, men at avviket var for stort til at han kunne stå inne for det. Nå er det jo mange filmer som er based on a true story, der storyen ikke er så «true» og mye er lagt til og trukket fra.

Filmens hovedperson Marvin Bijou, blir ikke portrettert som kommende forfatter, men som skuespiller. Scenene veksler i tid mellom gutten som barn og som ungdom. Det fungerer stort sett bra, men jeg hadde ønsket en enda bedre forbindelse mellom tidsforskyvningene. Filmen følger hovedpersonen etter at boka (til Louis) ble skrevet/teaterstykket Marvin deltar i blir satt opp. Det kan være et grep Fontaine gjør for å få til en slags forsoning mellom den bortkomne sønn og familien, men jeg syns det er problematisk fordi det kan ta oppmerksomheten vekk fra den historien Fontaine vil fortelle om det oppstår en ny debatt om boka til Louis. Han ble av noen beskyldt for å være ensidig i sine beskrivelser av miljøet,  han rakket ned på «arbeiderklassen»  og noen tvilte på om det han skrev var sant.  Selv  mener jeg at Louis tegner et nøkternt bilde av familien sin, nøkternt og nakent og med en viss ømhet både når det gjelder moren og faren. Han inviterer oss inn i stua, kjøkkenet og soverommet, det samme gjør Fontaine, og det er utrolig virkningsfullt for å vise hvordan Marvin har det hjemme.

Ved en tilfeldighet begynner Marvin i en teatergruppe på skolen og med støtte og oppmuntring fra den kvinnelige overlæreren klarer han seinere å komme inn på dramautdanning i Paris. Han forlater familien og landsbyen og å prøver å finne en ny identitet i storbyen. I kunstermiljøet møter han likesinnede og som skuespiller i et stykke som handler om hans egen oppvekst, får han bearbeidet sin historie og blir mer moden og reflektert. Han tør å stå fram som den han er. Marvin Bijou skifter navn til Martin Clément.

Fontaine vil vise at en ikke er dømt til fortapelse selv om en er annerledes og har hatt en vond barndom. Å komme videre handler  både om egen styrke, tilfeldigheter og voksne som bryr seg om barn og ikke gir seg. Det samme gjelder Eddy Belleguele, som skifta navn til Edouard Louis, foretok en lignende klassereise og kom inn på en prestisjefylt skole i Paris og holder på med en doktorgrad. Idealet i landsbyen var å bli et ekte mannfolk,   hard og tøff, og det lyktes han ikke med, selv om han prøvde. Verken Marvin eller Louis blir framstilt som ofre. De ble sterke av å stå imot, av å tåle ydmykelser og fornedring, å tåle en støyt.  Takket være gratis høyere utdanning kom Louis videre og Marvin kunne begynne på teaterskole.

Marvins reise er rystende og bevegende, særlig innlevelsen i hvordan det er å være feminin gutt i et rått maskulint miljø. Mesterlig tolkning av Jules Portier som spiller Marvin som gutt  og av Finnegan Oldfield (fra filmen Cowboys, også anmeldt tidligere) som portretterer den unge mannen med stor følsomhet. Begge er uttrykksfulle, men Jules Portier er kanskje den mest imponerende.  Filmen er litt for lang syns jeg. Den varer i to timer. Det hadde ikke vært noe å tape på å kutte ned den siste delen.

En trenger ikke å ha lest Edouard Louis bok for å få utbytte av filmen. Det kan heller være en fordel å ikke ha lest den, så den kan tolkes på sine egne premisser. Jeg gir den terningkast fire, håper den kommer på norske kinoer.

Hva vil folk si og litt om The Big Sick

Den modige og talentfulle filmregissøren Iram Haq er igjen på banen med et intenst, gripende filmdrama. Hun følger sporet fra den forrige filmen Jeg er din. Denne gangen er det et ungt stjerneskudd Maria Mozhdah som spiller Nisha, ei norskpakistansk jente på 16 år,  oppvokst i en drabantby i et norskpakistansk miljø. Hun lever et dobbeltliv, hjemme er hun skoleflink og pakistansk, ute blant venner oppfører hun seg akkurat som norske tenåringer, hun drikker, røyker , fester og forelsker seg i en norsk gutt. Da faren oppdager de to på rommet, er idyllen brutt. Hun ødelegger både seg selv og ikke minst familiens rykte med sin norske oppførsel og blir kidnappet og tvangssendt til foreldrenes hjemland for å bli mer pakistansk. Etter et lengre opphold i familiens landsby i Pakistan, blir hun uønsket der også og og sendt tilbake igjen til Norge.

Den dramatiske oppbyggingen og utvalget av sentrale scener som presenterer historien er imponerende, nærmest perfekt, syns jeg.  Det er en utsøkt blanding av antydninger, blikk, dagligdagse og sjokkerende hendelser som driver den framover. Vi får troverdige inntrykk av familielivet både i Norge og i Pakistan. I en av de første scenene hjemme i Norge, er det noe som skal feires med venner og familie, en bursdag, og faren vil danse med moren, men hun er forbeholden og trekker seg unna. Faren viser seg som en livlig  person, mens moren er redd for «hva folk vil si» om hun utfolder seg i uskyldig dans innenfor husets fire vegger. Nisha derimot danser villig med faren mens moren er mer opptatt av at hun ikke har kledd seg anstendig. Dette er en tråd som følges videre.

Det er faren som står Nisha nærmest og  de kjærlige båndene mellom de to  er en viktig bærebjelke. Det er både noe inderlig og varmt mellom dem, men også noe skremmende fordi Nisha fortsatt er et barn som av kjærlighet til faren vil adlyde han. Men han er voksen og familiens overhode og må handle slik det blir forventet av han.  Han er ikke bare mild, men hard og bestemt. Det er Nisha som er hovedpersonen, vi ser alt gjennom hennes blikk. Det er et viktig grep, men også en svakhet.Moren og andre kvinnelige og mannlige familiemedlemmer blir nærmest statister. Særlig moren er uforsonlig, streng og autoritær. Det kommer særlig tydelig fram i den siste delen  etter at Nisha har vært i Pakistan og moren går i spissen for å få henne tvangsgiftet. Vi får ikke noe inntrykk av tvil og fortvilelse hos henne eller hos andre familiemedlemmer. Både broren og fetteren velger å adlyde foreldrene sine. Det er faren som etterhvert begynner å tvile og som til slutt blir Nishas hemmelig allierte.

Det som skjer i Pakistan er både interessant og skremmende. Nisha er opprørsk til å begynne med, men tilpasser seg etterhvert livet i familien og knytter seg særlig til kusiner og fettere. Det er ikke bare resignasjon hos henne, men også glede, varme og etterhvert også forelskelse i fetteren, som blir oppdaga og får en grusom slutt. En av de verst tenkelige scener utspiller seg der og den understreker et brutalt, korrupt,  samfunn. Nisha sendes hjem, det er enda mer skamfullt for familien i Norge. Hun framstår som en blek skygge av seg selv og blir konstant overvåket av familien. Moren trekker for gardinene og svarer at Nisha ikke er her når venner roper på henne. Hun er en utstøtt ikke-person, som må gjøre botsgang for å bli gjenopptatt i familien.

Barnevernet er inne i bildet både før og etter Pakistan, men de klarer ikke komme under overflaten og få henne til å røpe familiehemmeligheter.

Vi har jo hørt utallige lignende historier som ligner på denne, det er forsåvidt ikke noe nytt som kommer fram, men den er fortalt med en tydelig, intens stemme som belyser dilemmaet mange norsk-pakistanske jenter står overfor: Lydighet til familien eller å bryte ut. Begge deler koster. Og selv om denne familien er svært konservativ, fins det sikkert mange som ligner på dem og noen som er mer tolerante. Hvordan hadde det gått med Nisha om hun ikke hadde en far som stilltiende forsvarer henne?  Vi får heller ikke vite så mye om hva guttene i familien, bror og fetter, tenker, men begge bestemmer seg for å adlyde foreldrene. Filmen er løselig basert på Iram Haqs egen historie, men selvfølgelig oppdikta på flere punkter. Det er en styrke at hun kjenner miljøet godt og modig å blottstille det så brutalt.

Maria Mozhdah spiller Nisha og gjør en fantastisk innsats, en krevende rolle hvor kroppsspråk og det usagte har størst betydning, og vi leser alle reaksjoner i ansiktet hennes. Faren, spilt av Adil Hussain, er også drivende god.

En annen film om kjæreste og giftemål på tvers av kulturer, er den amerikanske The Big Sick, der  en pakistansk mann har hovedrollen.  Filmen starter med en one night stand med ei hvit jente og forholdet fortsetter i berg og dalbane. Den handler også om den unge mannens forhold til familien sin og deres, les morens,  anstrengelser for å få han giftet bort til ei muslimsk jente. Familien er bosatt i USA og har store forhåpninger både til sønnens studier,  karriere og ekteskap. Han kommer med løgner og bortforklaringer for å skjule at  han vil noe annet enn dem. Det er noe med fasader, jeg tenker at foreldrene sikkert mistenker at han lyver, men begge parter holder fasaden. Til slutt sprekker den når han får seg en amerikansk kjærest.  Kumail Nanjiani, en kjent komiker fra komiserien Silicon Valley,  spiller seg selv og har sammen med sin kone Emily Gordon skrevet manus basert på deres historie.

The Big Sick er ikke et drama, men en romantisk komedie som nettopp løftes av det komiske og morsomme i en sånn setting. Men den er dypere enn den kan se ut som. Det er mannen som er hovedpersonen og han har selvfølgelig mer frihet enn en kvinne i en pakistansk familie. Likefullt kommer sårheten over å bli avvist av familien tydelig fram. Særlig er framstillingen av moren både forsonlig, humoristisk og varm. Det skjer alvorlige og dramatiske ting i denne filmen også, bla at kjæresten blir alvorlig sjuk, men sorg og fortvilelse  blir håndtert med oppfinnsomhet og snert. Et stort pluss er å bli kjent med kjærestens foreldre som viser seg å være helt annerledes enn vi først får inntrykk av.  Jeg vil ikke akkurat kalle det en feelgood film, selv om det er innslag av det. Stor kunst å fortelle om noe alvorlig med intelligens og humor. Det hjelper jo litt med en ekte romanse og da.