Utedoen

Jo mer jeg ser av moderne hytter, desto sterkere strømmer minnene på om hyttelivet i gamle dager. Den gangen vi ikke tenkte på at det måtte være bilvei helt fram. Det var ikke noe stort poeng ettersom få hadde bil. Framkostmidlene var foruten apostlenes hester, tog og buss eller begge deler. Sekkene var tunge og alle måtte bære noe. Det var verken strøm eller dusj, men mye kroppslukt og sure sokker på ei hytte. Vi dusja oss ikke så mye hjemme heller .

Utedoen er et kapittel for seg, noen hadde flere hull til forskjellige rumpestørrelser den gang dobesøk på hytta var en sosial foreteelse. Nå sitter man ensom på nye sin smarte, luktfrie hyttedo.

Våre utenlandske venner har vært på Norgesbesøk. De kommer fra en tett overbefolket by i et land som er varmt året rundt og hvor hytter av vår type er totalt ukjent. På sin ferd rundt i Norge har de merket seg både hus og hytter og vil vite mer om dette fenomenet. Hva skal dere med alle hyttene, tenker de sikkert og spør. How many, Hvor mange er det som bor i Norge, sa du? De må spørre en gang til for å være sikre. 4.5 millioner, svarer jeg, ja kanskje nærmere fem da legger jeg til fordi jeg syns det høres så lite ut. Som de høflige besøkende de er, himler de ikke med øynene, selv om de ikke tror på svaret. De kommer fra et land med mer enn 10 ganger så mange innbyggere. Når jeg ser alle disse hus og hytter i vårt langstrakte land med deres blikk og deler det på antall innbyggere, blir det ganske god plass i dem. De kan saktens lure på hva det er godt for. Jeg lar være å nevne at noen har hytte både ved sjøen og på fjellet.

Dere har så fine hus her i Norge, men hva bruke dere hyttene til? Vi drar på hytta i ferien for å slappe av og komme vekk fra byens mas og bråk. Ubegripelig, Oslo er en idyllisk småby, mener våre gjester. Hvorfor reise fra den fine byen med grønne plener? På hytta koser vi oss. Det er ikke så nøye på ei hytte , det skal være enkelt og greit, vi hugger ved, fyrer i ovnen, tenner parafinlamper, slapper av, spiller kort og hører på radio. Går på tur og plukker bær. De nikker, men det er tydelig at de har problemer med å forstå hyttelivets gleder.. I stedet vil de snakke om byen der de har sett både slott og Storting. De vil gjerne høre mer om de kongelige. Selv bor de i et land med en president som har sittet lenge og vel og bildet av han henger på alle offentlige steder. De lurer på hvorfor de ikke ser bilder av de kongelige på vegger i Norge.

Nei, det er ikke vanlig hos oss. Men en finner slike bilder på doveggen på hyttene. What, in the toilet? De kan ikke tro det.  Jeg skjønner med ett det ytterst anstøtelige i en slik praksis.  Why? Vel, det er en norsk tradisjon. Det har alltid vært sånn.

Gjestene minnes presidentens skarpe blikk på kontorveggen i hjemlandet mens bildene av våre kongelige er gjemt for offentligheten på et illeluktende sted. Egentlig burde de to ha byttet plass, tenker de kanskje, ettersom de ikke har så mye til overs for presidenten sin. Er ikke det en måte å degradere dem på? Nei, våre kongelige vil gjerne være som alle andre. De går på ski og drar på hytta (men har de bilder av seg selv på do?) Vi hadde en konge en gang som til og med tok trikken.

Det lyder som et eventyr, en usannsynlig historie. Jeg skulle likt å være flue på veggen når gjestenes versjon av hyttekultur i Norge blir gjenfortalt til familie og venner i landet de kommer fra.

Det er tid for avskjed og gaver. Vi får en flat pakke som inneholder et innrammet bilde av en by omkranset av fjell fra deres hjemland. Hvor i all verden skal vi gjøre av den? På hyttedoveggen selvfølgelig.

Ormen i sommerparadiset

To store, to små og en liten hund rusler av gårde på kjente stier, bratt oppover. Det er merkelig tørt over myra.

Vel framme på hytta, tar vi en pust i bakken. Se,  roper  den minste, hva er det? En orm, mener broren hans.  Sannelig, ved grunnmuren, ligger en svart hoggorm og soler seg.  Det har barna aldri sett før. Ikke nok med det, det er tre hoggormer, en svart med sikksakmønster, en større lysegrå, og en brunaktig..

Da jeg var barn, ble hoggormer drept. Nå er de fredet. Det er hoggormår, annonserer mannen på radioen. Han har funnet en oppskakende nyhet i tropevarmen. Farlige dyr i sommerparadiset slår alltid an. De han spør på gata  er redde selv om de aldri har sett  hoggorm.

Er den farlig? spør de små og vi tyr til mobiltelefonen med 4G for å gi svar. Det gjelder å gripe det pedagogiske øyeblikket når vi står ansikt til ansikt med uhyret.  30 prosent av bittene er ikke giftige, står det på nettsida. Unge ormer er ikke farligst. De må bare lære å spare på giften,, ellers  klarer de ikke få nok mat.

Kan de komme og ta oss? spør den minste. Nei, ormen flykter når den kjenner bevegelsene i jorda når vi går. Dere kan trampe for å advare den. Det er bare når den blir overraska at den kan bite. Den biter for å forsvare seg. Barna setter seg på huk litt nærmere for å studere dem, mønsteret på ryggen, farger, størrelser og tunga.. Er alle like giftige? Har de samme mønster? Hvorfor har de forskjellig farge? Er de i samme familie? vil de ha svar på.

Radiomannen spør gifteksperten. Ring 113  hvis du blir bitt, sier hun.  Ingen  kommer til å redde oss på 113.  Vi er langt utafor allfarvei, en må klatre over et fjell for å komme hit.   Eldre og gravide kan få alvorlige hevelser og smerter, fortsetter eksperten. Barn må passe seg.

Eldre? Er det oss gifteksperten sikter til? Her er det bare godt voksne og barn, samt en liten hund som holder seg på behørig avstand. Det fins nok av spreke gamlinger som småløper rundt i skogen med orienteringskart og ikke skjenker farene som truer en tanke.  Eldre som føler seg truffet av alderen, tør ikke gå ut når de hører ekspertens advarsler. Best å være inne i det fine været. De har ikke glemt  hoggormbittet bestemora deres fikk da hun var på blåbærtur i 1933, hoggormåret.  Den blodige historien er blitt fortalt om og omigjen til barn og barnebarn. Hun overlevde og fortsatte å plukke blåbær til hun døde, 93 år gammell. Men historien om den farlige ormen lever fortsatt.

Førdefestivalen

Vi har akkurat vært på Førdefestivalen for femte gang. Den går av stabelen i Førde, som ligger i Sunnhordland og kommunen er visstnok nylig kåret til den beste i Norge. Den ligger omkranset av høye fjell og en brei elv som går gjennom byen. Det er ikke akkurat en eksotisk og vakker  by, den er temmelig alminnelig med kjedelige bygninger. Men den er grønn og frisk, det er gode vekstforhold der for planter og trær og folk trives.

Førdefestivalen startet for 29 år siden og har hele tida hatt samme direktør, Hilde Bjørkum. Til sammen 7000 artister har stått på scenen og flere hundre frivillige deltar hvert år for å holde hjula i gang.

Jeg ble gjort oppmerksom på festivalen av en kollega, og ettersom vi har bodd i og besøkt mange land i verden, ble vi interessert i å komme på en festival som samler artister fra flere kontinent til det som kalles «world music», verdens musikk. Det er et dekkende navn.

Denne gangen var det kulturminister Trine Skei Grande, som åpnet ballet, og hun kalte den «folkemusikk festival». Det er riktig at det både er tradisjonell og utradisjonell folkemusikk som presenteres, det er mange aktive utøvere av både sang, spill og dans i folkemusikk tradisjonen. Men jeg syns «folkemusikk» er begrensende. Det assosieres med en spesiell gruppe som danser gammaldans og elsker hardingfele, som bare er for spesielt interesserte. A la folkemusikk halvtimen på radio. Popular music har ikke den samme valøren, det er forskjell på folkemusikk og folkelig musikk, i betydningen musikk som er knytta til folks hverdag, som kan ha oppstått som arbeidssanger, at man synger når man arbeider, når man høster og sår, eller blir satt til tvangsarbeid. Slik har det vært i mange land som har blitt kolonisert og holdt folk som slaver. Det har oppstått underkulturer,motkulturer av sang og dans for at de skal bevare på sine røtter og markere  sin egen kultur, capoeira i Brasil oppsto på den måten. Eller kampsanger for å holde motet oppe i opprørske tider. Sang og dans har en voldsom kraft for å holde troppene samlet og motet oppe.

Hvert år den første uka i juli blir Førde omgjort til en verdensscene.På denne festivalen har vi møtt artister fra alle verdens hjørner, strupesang fra Mongolia, polyfon mannssang fra Korsika, harpister fra India, trommeslagere fra Korea, steppdansere fra Canada, musikk og dans fra urfolk på forskjellige kontinenter, brasilianske, kubanske, og kolombianske danseorkestere, brasiliansk capoeira, argentisk tango, iransk sang og musikk, irakiske og pakistanske artister, dans, sang og musikk fra Kap Verde, Senegal, Mosambik, Togo, Kongo og nord afrika. Samt en rekke europeiske utøvere, fra Bulgaria, Balkan, Frankrike, Portugal, Spania , Hellas, Italia, England, Skottland og Shetland og nordiske land blant andre. Utøverne opptrer både alene og sammen med andre. Det morsomste er når to ulike kulturer møter, når mongolske strupesangere utfolder seg sammen med polyfone røster fra Korsika, eller nordisk musikk møter Senegal. Da oppstår noe nytt og spennende, møter mellom kulturer. artister og publikum!

Parallelt med konserter på små og store scener,er det også konferanser, dansekurs, turer, kinoforestilling, gratiskonserter på torget og utstillinger. Festivalen starter onsdag og varer til og med søndag. Hver kveld er det en stor kveldskonsert på Førdehuset i Idrettshallen,som viser litt fra alle aktørene, og om kvelden er det både folkedans i Førdehuset og dansemusikk på scener i Scandic Sunnfjord hotel.  Det er både norske og utenlandske band som opptrer. Grupper som spilte til dans i år var Son del Nene fra Cuba, Canzioniere grecanico Salentino fra Italia, 9 grader nord fra Sri Lanka/Norge, Fanfarai big band fra Nord Afrika, Muchacho y los sobrinos fra Spania. En annen magisk og underlig type var Danyel Waro og co. som kommer fra øya Réunion og leverer kreolsk musikk og sang. Karismatisk og energisk. På hotellet er det også intim klubbstemning i et annet lokale med spill og samtaler med gjester i arrangementet som kalles Columbi egg. Verten er Gabriel Fliflet.

Hvert år har festivalen et nytt tema, i år var det Dans i musikken, musikken i dansen.  Det er kort avstand mellom scenene der konserter finner sted, så det er lett å komme seg rundt. Med festivalpass (20% rabatt med DNT medlemskap) har du gratis adgang til alle de store arrangementene i Idrettshallen og redusert pris til andre konserter.

Det første arrangementet vi deltok i fant sted på takterrassen i Sogn og Fjordane Kunstmuseum der vi hørte Marja Mortensson synge sørsamiske og umesamiske joiker. Sammen med en tubaist og en perkusjonist ble dette en magisk forestilling, himmelsk musikk og sang.

Small Island, Big Song var neste forestilling en helt spesiell seanse, med film, lydopptak, sang og musikk fra seks utøvere som kommer fra små øyer. Solomonøyene, Borneo, Påskeøya, Taiwan, Madagascar og Papua New Guinea, alle samfunn som er truet av miljøforandringer. Tim Cole fra Australia og Bao Bao Chen fra Taiwan har laget lydopptak og filmet 100 ledende musikere og sangere fra urfolk i 16 øyesamfunn. Bevegende, interessant og morsom forestilling.

Dagen etter fikk vi se og oppleve  danse- og sanggruppen Timbila Muzimba fra Mosambik, et land vi har bodd i. Flott musikk og dans, og publikum var med på notene.

Et absolutt høydepunkt var den neste forestillingen med Barokksolistene – The Alehouse Sessions. Fantastisk! Norske Bjarte Eike har gått sammen med engelske felespillende musikere og levendeggjort musikk og dans fra 1600 tallet på engelske puber. Det høres kanskje kjedelig ut, men det er helt motsatt, du gir deg ende over. Ikke bare spilte de fantastisk musikk alene eller sammen, de sang opera og steppet, en musikal med humor, teater, musikk og mange overraskelser. Det ble flere ekstranummer. En utsøkt forestilling.Terningkast 6.

Neste høydepunkt var lørdagens festforestilling i Idrettshallen Førdehuset. Den som bandt det hele sammen og forhekset den stappfulle salen var konferansieren Linda Eide. Et stjerneskudd! Med ei lita blokkfløyte, Vossa dialekt og engelsk med vestlandsvri, klarte hun uten manus å holde oss spill våkne, lyttende og lattermilde gjennom alle overraskende og gale påfunn. Hun kom syklende inn på scenen i treningsantrekk, satt i badstu med finske felespillere for å få dem til å løsne på snippen, balanserte en hagerake på nesa mens hun spilte morgenstund på blokkfløyta si og fikk alle de andre utenlandske musikerne til å spille en vossatrall på sitt musikalske språk! For en bragd! Intelligent, smart  og godt forberedt, det så ut som en lek.

Siste forestilling på søndag var med den unge sangerinnen fra Kap Verde, Elida Almeida, visstnok en arvtager etter Césaria Evora. Det gikk litt tregt til å begynne med, men så tok det av og publikum dansa og sang. Det med arven etter Césaria Evora la jeg ikke merke til, for hun både synger og har musikere som spiller på en annen måte. To forskjellige ting, Almeida appellerer kanskje mest til et yngre publikum. Flott at Kap Verde ble representert på den måten og det skal bli spennende å følge Almeida i årene som kommer.

Så kjære venner, håper dere har fått en smak av en festival det ikke finnes maken til i Norge, prøv den til neste år da vel.