På bærtur

På bærtur er blitt et nedsettende uttrykk som viser til at du er helt på jordet, som vi sa før. Du virrer omkring uten mål og mening. Det er en helt feil tolkning av hva bærtur er som må være oppfunnet av en ikke-bærplukker. Plukkeren er målrettet på jakt etter en tue her og en tue der. At den nedsettende betydningen får leve videre kan komme av at ingen går på bærtur lenger. Gjennomsnittsalderen på norske frivillige plukkere av skogsbær er antagelig rundt 70 år, kan jeg tenke meg. De plukker av gammel vane og hamstrer til vinterens forråd. Forrådene puttes i fryseren og ikke på Norgesglass. Min svigerfar plukka tyttebær til han døde. Ja, han døde ikke av å plukke dem da, selv om han godt kunne ha gjort det der han kreka seg av gårde i ulendt terreng med bærspannet. Riktignok var han veldig glad i tyttebær som han lagde syltetøy av og spiste hele året, men det meste var gammel vane. Det gjaldt å komme seg ut i riktig tid og være først på de beste stedene. Under krigen var skogsbær viktig matauk og folk sto nærmest klare på startstreken når bæra kom, iført eplenikkers og rypesekk. De var forberedt på å reise langt. Det ga status å plukke bær og de som visste hvor tyttebæra og moltene sto, ble beundret og misunt. Nå er det glissent mellom bærplukkerne i skogen, og de plukker bare litt til kakepynt. Mange går seg bort i skogen og noen sier kanskje at de skal på bærtur for å være litt for seg sjøl. Jeg leste en historie fra krigen i forbindelse med arrestasjonen av Rolf Wickstrøm om at tyskerne egentlig var på jakt etter en annen fagforeningsmann, men han fikk de ikke tak i fordi han var dratt på tyttebærtur til Tyristrand. Bærturen redda antagelig livet hans. Bærturene den gangen var ikke gjort unna i en fei, så det tok vel litt tid før han dukka opp.

Vel, vi skulle nok ha lytta bedre til gammel visdom da vi dro på blåbærjakt med bærplukkere. Det skulle være så mye blåbær i år. Vi la friskt i vei på sykkel. Men der sykkelveien gikk, var det ingen bær. Så punktere sykkelen og vi fortsatte til fots. Fortsatt ingen bær i sikte. Da skjønte vi at vi var forført av mytene om at bær fins overalt og at en ikke trenger å planlegge turen. Bærpelleren var helt malplassert for de spredte forekomster vi fant etter flere timers leting. Det var pinlig å komme hjem med bare skjula bånn. Man kan si at vi var helt på bærtur: bær var det, men et helt annet sted enn der vi lette. Ved en seinere anledning fant vi masse bær, til og med molter, men det er en annen historie, og den forteller vi ikke.

Historien ble publisert 20.8.2001

Farvel til Eddy Bellegueule

Edouard Louis – tidligere Eddy Bellegueule – har fått mye oppmerksomhet for sin roman om oppveksten i en landsby nord i Frankrike (En finir avec Eddy Belleguele, oversatt til norsk). Det er den unge Edouard som skriver om barnet Eddy. Forfatteren er fortsatt ung, 22 år og tett på erfaringene, i motsetning til mange av oss andre som først skriver om barndommen vår når vi blir eldre. Det er usminket og rått, kan minne om en annen sint ung mann, Yahya Hassan (dansk-palestinsk forfatter, bosatt i Danmark).

Det er ikke innholdet i boka som er oppsiktsvekkende. Selv om det sjokkerte meg, veit jeg at det er tusenvis av barn og unge i Europa som vokser opp under slike forhold. Det er måten han forteller historien på som slår hardt. Presise, nådeløse observasjoner av nærmiljøet,familien, hvordan de lever, hva de sier og gjør, mobbing, overgrep, utskeielser. Vold, rasisme, homofobi,alkoholisme, rigide kjønnsroller, nød og fattigdom. Eddys tanker om seg sjøl, hvordan han reagerer og klarer å overleve, er flettet inn i observasjonene. Boka er oppsiktsvekkende fordi ungdom med slik bakgrunn ikke skriver bøker.

Barna kopierer foreldrenes vaner og utforsker vold, sex og alkohol i ung alder. For enkelte ender det med forferdelse og vår mann er på nippet til å bli en av dem. Foreldrene til Eddy er beskrevet som personer som verken er bedre eller verre enn naboene. I vår del av verden kalles det omsorgssvikt når barn ikke blir tatt med til tannlegen og holdt hjemme fra skolen fordi de må hjelpe til med barnepass, husarbeid, innhøsting, lønnsarbeid. Men mange steder i verden har barn det slik, fattigdom tvinger foreldrene til å prioritere. Det er denne strukturelle volden Edouard Louis skriver om, kampen for tilværelsen. La condition humaine. Jeg kjenner det igjen fra bistandsarbeid i Afrika og Asia. Fattige blir sett på som dumme og uvitende. De blir oversett, marginalisert. De har mistillit til øvrigheta, til politikere og sentrale myndigheter.

Eddy er sart og feminin. Han må bli sterk, sier faren, bli som de andre gutta som skal begynne å jobbe på fabrikken. Han prøver, men forblir annerledes. Eddy´s klassereise starter når han begynner på videregående skole, det blir hans redning. Uten adgangen til gratis utdanning hadde han blitt værende i landsbyen. Han starter boka med å si at han ikke har et eneste godt minne fra barndommen. Det ender med at han flytter fra landsbyen. Han blir tatt opp på et prestisjefylt universitet, blir forfatter og er i gang med en doktorgrad. Jeg tenker at barndommen har gjort han sterk og modig. Han har lært å kjempe og ikke gi seg.

I Frankrike har boka fått god mottakelse, men noen mener at det han skriver om landsbygda og oppveksten ikke kan være sant i landet med frihet, likhet og brorskap. Han ligner jo på en av våre: hvit, pen, smart. Han må ha funnet det på for å gjøre seg interessant. Da han var på Litteraturhuset i Oslo, fortalte han at journalister hadde reist til hjembyen og spurt moren om hun ikke ville anmelde sønnen sin for injurierende påstander om oppveksten. Men det ville hun ikke. Hun stoler ikke på journalister fra byen.

Det er en underlig opplevelse å se den flotte unge mannen, så høflig, vennlig, modig, begavet. Så kontrastfylt til miljøet han har vokst opp i. Hvordan har han klart seg så bra? Neste bok kommer i januar, kan han fortelle, og den gleder jeg meg til å lese.

Elena Ferrante

På mitt Kindle brett har jeg nå lest Ferrantes fire bøker om oppvekst, ungdom, voksenliv og alderdom i Napoli.Bare den første boka er oversatt til (ny)norsk. Fortellingenes driv og tempo kaster leseren fram og tilbake mellom personlige og politiske hendelser som hentes opp igjen seinere og får nye, troverdige fortolkninger. Den røde tråden i bøkene er det livslange vennskapet mellom hovedpersonen Elena Greco og hennes «briljante» venninne (som den første boka i serien heter i den norske oversettelsen), Lila. Sjelden har jeg lest noe så spennende og annerledes om vennskap! Rundt de to hovedpersonene finner vi barndomsvenner, kjærester, foreldre, søsken, naboer, ektefeller, barn og barnebarn som alle har sin plass i den store veven. Det kan bli mye å holde styr på så mange navn og personer, men stort sett går det bra.

Vennskapet mellom de to har en intensitet og voldsomhet som tar pusten fra meg. Lila er smart, uforutsigbar og gåtefull. Intimitet, labilitet, avhengighet og konkurranse mellom dem er mesterlig fortalt.Det samme gjelder relasjonen til andre venner og familiemedlemmer, spesielt forholdet mellom mødre og døtre. Venninnene, som etterhvert blir tenåringer, modne kvinner og eldre damer utfordrer hverandre og miljøet de vokser opp i. De er grove i kjeften, rampete, lidenskapelige og skarpe. Kjønnsrollemønsteret er nådeløst, men de bryter ut av det, blir straffa og gir ikke opp. Vi følger dem over tid i et skiftende politisk landskap i Italia og blir kjent med både fattige og rike,skomakere, butikkeiere, fabrikkarbeidere, opprørske kommunister, fascister, narkolangere, kapitalister, arbeidsløse, akademikere, datanerder, homser og mafiakonger. Det handler om forelskelser, troløse kjærester, kåte elskere,skilsmisser, sterke og kompliserte familiebånd,kjærlighet, hat, lojalitet, uregjerlige barn og tenåringer og ikke minst om volden som utspiller seg mellom barn, voksne og familier. Kort sagt, alle ingredienser som skal til for å skape medrivende og troverdige historier. Ferrante går ikke av veien for å skrive om det groteske, fæle, grisete, grove, ekle. Bøkenes store styrke er fortellingene om forholdet mellom menneskene og hvordan de forandrer seg over tid. Det har visstnok blitt kalt «damelitteratur», noe omslagsfotoene fra Amazon tyder på. Det er skrevet fra et kvinneperspektiv, noe som gir både tyngde og bredde, men dette er mektig litteratur for alle. Full av liv og hendelser, umulig å legge fra seg og trist å ta farvel med. Anbefales på det varmeste!

Stoner – en klassereise og mye mer

Stoner lever et tilsynelatende ordinært liv uten  spektakulære hendelser Han kommer fra fattig bondeslekt og overgangen fra det ordløse forholdet til sine foreldre til bøkenes verden på universitetet blir beskrevet med små, velvalgte ord som har stor emosjonell kraft. Forandringen har en grunnleggende innvirkningen på livet hans. Stoner er lykkelig med sine bøker, forskning og undervisning når han blir universitetslærer. Det er det intellektuelle arbeidet som er det mest betydningsfulle gjennom hele hans livsløp, som aldri skuffer han. Forholdet til kona er trist og små detaljer vokser seg større og større i ekteskapet og innskrenker hans frihet.Relasjonen mellom to ensomme mennesker som knapt kjenner hverandre når de gifter seg, er gripende fortalt. Hverdagslivet går sin vante gang og Stoner tar skuffelser og vanskeligheter i privatlivet med stoisk ro. Han avfinner seg med sin skjebne og blir ikke opprørt eller selvmedlidende. Selv når et lidenskapelig sidesprang får uante konsekvenser, går han videre uten å se seg tilbake. Det er som han aksepterer sin skjebne.

De mest interessante og humoristiske partiene handler om livet på universitetet og konflikter med kolleger og studenter. Om  menn som utfordrer hverandre og aldri gir seg.  Måten han klarer å finne en elegant og smart måte å overrumple sin verste fiende på, overrasker leseren. Very funny, indeed.

Det er en bok om menn, ensomme menn. Trist og svart. Konas reaksjoner er godt beskrevet men hans forhold til henne er gåtefullt. Enda vanskeligere er det å få tak i forholdet han har til sin eneste datter. Det skifter, men forsvinner i det blå.

Det som gjør boka verd å lese er måten historien er formidlet på, en nydelig, lavmælt prosa som gjør den uimotståelig.