”Her er det”, sa sjåføren og pekte på et skilt. Jon våkna og så ut over de tørre maisåkrene. Skiltet var forma som en pil. Det var festa med en spiker til en grå trestamme og hang med spissen ned. Han kunne skimte konturene av blå skrift, men bokstavene var nesten viska ut. ”Er du sikker på at dette er riktig vei?”, sa han bekymra.
”Ta det med ro. Har kjørt denne veien mange ganger før det kom skilt her”, svarte sjåføren.
Overlæreren sto på tunet og venta. Den gråstripete dressjakka hans var for lang i ermene, buksene nypressa og de svarte skoene skinnende blanke. Samuel, sa han og klemte hånda hans så hardt at Jon lurte på om det var en type test han pleide å utsette nye lærere for.
”Velkommen til oss. Vi er veldig glade for å ha deg her.” Han fortsatte å riste hånda hans opp og ned mens han smilte fra øre til øre. Elevene sto oppstilt foran skolebygningen og sang trestemt, mens de klappa i hendene.
Samuel viste han rundt og fortalte om de daglige rutinene. Det første Jon la merke til var hvor støvete og skittent det var overalt. Et tynt lag med knudrete støv som så ut som sandkorn, dekka ikke bare gulv og gjenstander, men også barnas hud og hår. Elevene starta dagen med å feie gårdsplassen, gulv og trapper, men det så ut som det ble like støvete igjen bare det kom et vindpust.
Han hadde danna seg et bilde av skolen som et idyllisk sted på landet, der de dyrka frukt og grønnsaker og levde i pakt med naturen. Du må forberede deg på et enkelt liv uten luksus, hadde de sagt på Fredskorpskontoret. Det passa han utmerket og han gleda seg til alt som kom til å skje. Lengta etter noe nytt, uventa og spontant. Et mer meningsfylt liv enn de kjedelig og forutsigbare rutinene hjemme. De siste måneden før avreisen hadde sneglet seg av sted. Han ville heller lese bøker og filmer om Afrika enn å rette eksamensoppgaver. Drømte om det om natta, hvordan det ville bli, menneskene han ville møte, nye språk han ville lære, hvilke utfordringer som var i vente.
De siste åra hadde regnet slått feil, fortalte Samuel da de sto og kikka ned i brønnen. For hver dag som gikk ble det mindre og mindre vann.
-Hva gjør dere om den går tom? lurte Jon på.
– Det har aldri skjedd. Jeg har vært her i over 20 år og selv under krigen klarte vi oss.
Bare noen av husene hadde vinduer og dører som ikke var ødelagt. Et par tynne høner spankulerte omkring i de forlatte bygningene. Hva de var på jakt etter, kunne man lure på. Han så bare sand og stein over alt.
Veggene i sovesalene var malt i en lysegrønn farge, omtrent samme farge som på kjøkkenet i bestemors gamle leilighet. Malinga hadde flassa av og det var store hull i veggen. Barnas klær og personlige eiendeler lå i kasser og skap som mangla dører. Køyesengene var smale og så ustøe ut, han kjente på en av dem for å sjekke. ”De holder fortsatt, sa Samuel smilende, vi arva dem fra barnehjemmet som fikk nye”. Jon brant av iver etter å reparere sengene.
Det fineste rommet var den store matsalen. Veggene var hvitmalte, og lyset strømma inn av de høye vinduene. Bordene var flisete og stolene av forskjellig størrelse. Det var ikke lov å sitte og rugge på dem, men fristelsen ble for stor når noen stolbein var kortere enn andre. Det er fint å være i dette rommet, tenkte han, her kunne de sitte og tegne og lese. Samuel understreka at det først og fremst var en matsal og ikke skulle brukes til andre formål. En sjelden gang hadde de møter og andre fellessamlinger der.
Beskrivelsene av hva arbeidet hans gikk ut på var vage. Egentlig skulle han ha overtatt jobben til Henriette på barnehjemmet, men så ble det bestemt at de trengte han bedre som lærer ved internatskolen. Det tok han med knusende ro. Kom sikkert til å gå bra. ”Du må regne med å være fleksibel og ta i et tak der det trengs”, hadde han blitt fortalt i Oslo.
Elevene kommer fra forskjellige provinser, noen er foreldreløse, andre har familie, men har kommet bort fra dem under krigen. Bare noen få kan lese og skrive, andre har aldri gått på skolen før. De har ikke hatt det lett under krigen. Overlæreren sa ikke noe mer om barnas bakgrunn og hva de hadde opplevd, og Jon spurte ikke.
Det lille regnet var forsinka, men endelig meldte de dyrebare dråpene sin ankomst. Det var så lite og smått at det ikke hjalp stort, mente Filip, en av lærerne. Noen uker seinere våkna Jon av lyn og torden. Regnet tromma mot bølgeblikktaket.. Han ble stående å se på de lange, lysende lynene som dansa på himmelen. De ble hengende lenge, mye lengre enn hjemme. Og tordenen dundra så huset rista, som om det var et lite jordskjelv.
Dagen etter var det klart og strålende sol. Den tørste jorda hadde slukt bekkene og vannpyttene på bakken og bare en liten søledam der hønene sto med stjerten i været, vitna om nattas vannmasser.
Jon holder på å reparere en av sengene da Nico, en av elevene hans, dukker opp. Han står lenge og ser på uten å si noe. Kan du hente skrutrekkeren, spør han og Nico gir han en fil og en skrutrekker.
Dette er skrutrekkeren. Se her, sånn skal den brukes.
Faren min kunne snekre, sier Nico.
Jasså
Han lagde leker . Nico drar en liten figur opp av lomma.
Jon ser nøye på den svarte elefanten som har både støttenner og en forseggjort snabel.
Vil du ha den? Nico strekker ut handa.
Jon blir rørt over å få en så personlig gave. Du kan skal ikke gi bort en så fin ting , denne har han brukt lang tid på. Elefanten har rynker på ryggen og store ører. I snabelen som bøyer seg mot munnen, ligger det blader.
Nico trekker fram en ny figur, et neshorn. Jon studerer detaljene og sier at faren hans er en kunstner.
– Det er jeg som har laga denne. Hvor mye vil du gi?
Jon later som han gjør en prisvurdering. Om han kjøper én, kommer det sikkert flere.. Og hva var riktig pris?
- Tja, hva syns du om denne? Han trekker fram en krøllete femdollarseddel. Nico ser på den med store øyne.
- Det er for mye. Gi meg heller to av de med One på.
Neste dag er fila borte. Det ligger en lapp i verktøykassa. Har lånt den. Tilbake i morgen. Nico.
+++
Det begynte å bli litt kjøligere om nettene. Eller var det bare noe han innbilte seg? Kanskje var han syk, malaria? Trakk teppet godt opp under haka før han sovna. Vanligvis hadde han bare et laken over seg, men nå måtte han ta fram dyna fra Norge.
En klar dag i begynnelsen av juli, oppdaga en av lærerne som inspiserte sovesalene at teppene til noen av de yngste elevene hadde blitt borte. Barna hadde bare tepper over seg. De hadde ligget pent sammenbretta i sengene etter at de hadde stått opp. Ingen skjønte hvordan det var mulig å stjele dem i fullt dagslys. Samuel beordra lærere og barn til å leite, uten resultat.
Noen dager seinere fikk Filip tips om at noen eldre gutter fra skolen prøvde å selge brukte tepper på markedet. De ble tatt på fersken.
Jon var målløs. Hvordan kunne de stjele fra sine egne, yngre kamerater?
– De trengte penger til å kjøpe fine klær, røyk og dop, tenker jeg, sa Filip.
– Hva slags straff får de?
– Aner ikke, vi får se. Han virka helt avslappa, som om han ikke brydde seg.
Både lærere og elever var tilstede i matsalen da overlæreren snakka med ungdommene.
– Dere ødelegger ikke bare for dere selv men for familiene deres. Tenk på hvordan de vil skamme seg når de får vite hva dere har gjort, og på hva besteforeldrene deres vil si. Familiene deres strever og gjør alt de kan for at dere skal få være her. Men dere har valgt å stjele fra venner. Jeg kunne ha meldt dere til politiet. Men Gud ser alt og vil gi dere den straffen dere fortjener. Han pekte opp mot himmelen. Samuel hadde mer tro på Guds moralske dom enn lovens lange arm. Politiet i småbyen var udugelige og korrupte,
– Til straff må dere avgi deres egne tepper til barna dere har stjålet fra. Overlæreren talte til dem som en prest med dommedagsstemme.
Noen av ungdommene prøvde å skjule tårene , andre satt med steinansikter. De stirra intenst ned i golvet som om det skulle komme en redning derfra. Jon oppdaga til sin forbauselse at to av hans elver, Nico og Vincent, var blant ungdommene. De så redde og fortapte ut.
– Se meg i øynene, sa overlæreren, ingen av elevene reagerte.
– Se meg i øynene, sa han igjen, og tok dem under haka en etter en.
– Det første dere må gjøre er å skrive brev til familiene til de stakkars barna og be om unnskyldning. Så vil jeg gi beskjed til familien deres om det som har skjedd og dere må reise hjem og fortelle dem det.
Overlæreren hadde bestemt at tyvenes foresatte måtte betale tilbake en liten sum per måned, men alle visste at de ikke kom til å klare det. Han sto på sitt og sa han gjorde det for å gi dem et verdig tilbud.
Da satt Jon seg ned og skrev til sine norske venner. Kunne de bidra med noen hundre kroner slik at skolen kunne kjøpe nye tepper til barn som fryser? Han følte seg som en idiot. Pengene strømma inn på kontoen hans. Men Henriette skrev. Det er skammelig at barn og ungdom må leve slik. Forstår at du vil hjelpe, men det fjerner ikke årsakene til nød og fattigdom . Jeg er sikker på at mange barn i landsbyen er misunnelige på elevene som har tepper. Selv må de klare seg uten i kalde vinternetter. Hun dro ut som han, ung og full av optimisme og virketrang . Nå var hun rasende på byråkratiet, lokale politikere og naive bistandsorganisasjoner. Jon håpa at han ikke ble så kynisk.
Samuel ble glad da han hørte om resultatet av innsamlingen.
- Likevel må tyvene få straff og betale tilbake, insisterte han.
- Er det ikke nok at foreldrene straffer dem?
- Tyverier kan vi ikke se gjennom fingrene med. Fattigdom er ingen unnskyldning. Krigen har ødelagt vår moral. Før lærte barna forskjell på rett og galt og hørte på foreldrene sine. En av mine viktigste oppgaver er å bidra til en høyere moralsk standard hos foresatte og barn. Ledere må gå foran. Landet fortjener det.
Jon nikka stilltiende. Hittil hadde han sett på Samuel som en gammeldags, streng overlærer uten visjoner, men både elevene og deres familier hadde respekt for han. Han var rettskaffen og gudfryktig – en de kunne stole på.
– Men hva skal vi gjøre med pengene som er til overs? Han nevnte ikke at giverne fra Norge ikke trengte dem og kunne gi enda mer. De ble enige om å lage et fond for skolen.
– Jeg vil be elevene om å sende takkebrev til dine venner, sa Samuel. Vi er veldig takknemlige og glade for at akkurat du har kommet til oss. Landet var langt nede etter borgerkrigen og myndighetene klarte så vidt å holde liv i skolene. Vi som bor i utkanten får ingenting, de har visst glemt oss. Det var første gang Jon hørte han si noe negativt om myndighetene.
Da ungdommene kom tilbake, hadde de med seg brev fra sine foresatte hvor de takka overlæreren for hans moralske integritet og for at han straffa barna deres.
Tyvene fikk beskjed om å skrive takkebrev til giverne i Norge. Samuel hadde formulert noen setninger på tavla som de skulle kopiere. Høyverdige giver, Jeg er meget takknemlig for pengene De har sendt til vår beskjedne skole. De skal brukes til å kjøpe nye tepper. Hvis det blir noe til overs, kan vi kjøpe fotballer for resten. Tusen takk høyverdige giver. Måtte Gud være med dere. Til slutt kan dere lage en mer personlig hilsen, sa han, og underskrive med Ærbødigst og navnet deres.
Jon delte ut papir og gikk rundt i klasserommet. Vi er så fattige, men nå har jeg lært at jeg aldri mer skal stjele, var det en som skrev. Det er synd å stjele, Gud ser alt. Jeg er en angrende synder, var en annen personlig hilsen. Jon er min venn og skolens beste lærer, sto det i Nicos brev. Vær så snill å skriv til meg om hvordan det er i Norge