Spektakulære fjell og tøff tøff til Ella

Onsdag 22. – fredag 24.2 2017. Vintertur til Sri Lanka, 4

Det går unna her. Hadde ikke trodd det skulle bli så mye blogging underveis. Nå er vi kommet til Ella og her er det mye varmere, ligger bare på litt over 1000 MOH. Skuer ut over landskapet og Ella Rock som vi har planer om å bestige i morgen. Med guide. Det er visst ikke nødvendig, men da har man betalt for en som får deg helskinnet opp og ned og som  kan lære oss et og annet om dette området som har blitt så populært og er stappfullt av turister. Det kryr av gjestehus, ikke så mange hoteller. Vi bor på Country home, ikke akkurat landlig, men flott utsikt og litt utafor byen. I gåavstand fra jernbanestasjonen, sa de, men gåturen ble lang og varm da Bård fortsatte oppover gata i stormfart mens jeg forhørte meg med noen damer som sto utafor en restaurant. De var begge enige og pekte i motsatt retning.  Jeg løper etter han og sier fra, sa den yngste med rødlilla kjole, og for av sted. What are you looking for? spør en blid mann med motorsykkel. Det pleier å være opptakten til tilbud om billig skyss og overnatting. I am  looking for my husband, sier jeg og peke på mannen med rød sekk som spurter av gårde med to kofferter på slep.  Da fikk vi oss en god latter, en lovende start på møtet med Ella.

Men det var egentlig noe annet jeg ville skrive om, noe dere venter spent på. Hva med togturen, hvordan var den? Den vi hadde så store forventninger til. Et ord, fantastisk, det må naturligvis utdypes.

Vi var ute i god tid på stasjonen og heldigvis hadde sjåføren fått streng beskjed om å passe på oss helt til toget dukka opp og sørge for at vi kom oss vel om bord. Men da to tog tøffa inn omtrent samtidig, ble det litt uro i rekkene. Passasjerene begynt å løpe i hver sin retning, mens vi fulgte beskjeden om å bli stående. Vi hadde jo en som forsto språket, også togspråket. Men da han også begynte å løpe, fulgte vi etter med alt vårt pikk pakk.  Noen pekte på det siste toget som rulla inn og ropte, Det er toget  til  Bandulla (endestasjonen).Passasjerene hoppa fra perrongen ned på skinnene med sekker og kofferter, og det var luftige hopp, sikkert en meter ned, fortsatte mot vognene og måtte  bestige stupbratte trinn. Uten hjelp hadde ikke jeg klart det, heldigvis var det to staute hjelpere i mitt følge, kraftkarer begge to. Endelige inne i kupeen, kalt 1. Klasse – observation CAR, bakerste vogn, som så stusselig ut. Et lyspunkt var store, brede bagasjehyller, opp med alt, og da vi får satt oss, kommer den hvithårede sjåføren inn, everything all right, madam, sier han, yes, sier vi begeistret. Vi sitter med ryggen til kjøreretningen. Kupeen har et stort vindu helt bakerst og flere mindre, men ikke aircon. Det siste hadde vi grudd oss til, litt hvert fall. Togturen tok jo bare fire timer. Sidevinduene gikk det an å åpne og en kunne også stå i døråpningen  på begge sider og lufte tærne, det var  behagelig. Ikke full kupé, så vi kunne flytte oss fra side til side der utsikten var best. To unge damer fra et annet asiatisk land er ikke så opptatt av utsikten, men av å henge heiende ut av vinduet med selfie stang. Ei fransk dame bak oss sitter stille på setet sitt under hele turen og sier ikke et ord, mens mannen av og til tar bilder. Ikke av henne. men av naturen. Toget går i sakt fart i tamtara, tamtara takt og stopper av og til av forskjellige grunner vi ikke får forklart, men det gjør ingenting. Mange små stasjoner. Da får vi fotografert og uttrykt vår begeistring til andre reisende, alle ser ut til å være turister.  Et par smarte selgere tilbyr vann og noe mat, de hopper av og på stasjonene. Landskapet skifter, Små hus, hager, kyr, vinkende barn og voksne. Lange blader som stryker oss på kinnet, åpne landskap, grønne daler omgitt av høye fjell med skydott på toppen. Særlig den siste tredjedelen før Ella er betagende.

Ella er en bittelite fjellby, på ca. 1000 moh, den virker kunstig og kjedelig. Små kafeer og restauranter med turister som har truffet hverandre tidligere på stier og i andre byer i Sri Lanka. vi gjenkjenner flere. To netter der er mer enn nok, med mindre du er lidenskapelig opptatt av å finne nye fjellturer som ikke står på noe kart. For dette er stedet for spektakulære fjell. Hikers’ paradise og samtidig noe for enhver,smak. Small Adam’s peak kan alle klare, lett tilgjengelig og enkel, Ella Rock er mer krevende, lengre og flottere. Anbefaler lokal guide på denne turen.

 

Te, tamiler og togbilletter i Nuwara Eliya

Tirsdag 21.2.2017, vinterreise 3.

Har du lagt merke til det, spør jeg mitt reisefølge, det er mange flere her enn i Kandy. Nei, svarer han, det har jeg ikke sett. Det dreier seg om hudfarger, som er så vanskelig å snakke høyt om at vi ikke vet hva slags ord vi skal bruke på det åpenbare, på det alle ser,  at hudfarger finnes i alle slags farger og nyanser. En herlig blanding er det her, innflytelsen fra Great Britain, India så vel som Afrika og andre land har satt sine avtrykk. Portugiserne  tok med seg slaver fra Mosambik.

De mange med mørk hudfarge her i Nuwara Eliya kom ikke hit frivillig fordi de var eventyrlystne og tiltrukket av det kjølige klimaet, men fordi engelskmennene fant ut at de ville dyrke te her, og te fra Ceylon sto høyt i kurs i salongene i England. Det trengtes mange store og små hender for å plukke tebladene. Kvinne- og barnehender var de beste. Da var det praktisk å hente arbeidskraft fra det nærmeste nabolandet som britene også styrte over, India, nærmere bestemt Sør India, i provinsen Tamil Nadu. Tamilene arbeidet flittig på plantasjene og deres etterkommere ble værende. De vil ha seg frabedt å bli sammenlignet med de krigerske tamiltigrene i nord.  De er hindi og har et kastesystem, vi er buddhister, forteller vår lokale sjåfør .

Det lille museet ved inngangen til Victoria parken, har ikke så mye tekst, men mange fine fotografier fra den gangen jernbanen ble bygget her oppe i fjellene, engelskmennene trengte dem vel for å frakte teen, og uten slavene hadde det ikke blitt noen skinner i dette uveisomme området. De som ikke la skinner, kunne arbeide på plantasjene. Hele familien i arbeid.

Sånn sitter jeg og tenker på hvordan det var den gangen, og hvordan er det i dag?  Er de fortsatt nederst på rangstigen? En tynn, eldre mann, mørk i huden tusler rundt i sarong,  plastsandaler og skitten jakke  her på gjestehuset, hilser med håndflatene mot hverandre og et bredt, vidunderlig smil hver gang vi møtes. Han bor under trappa, rett ved der jeg sitter og skriver. Han er nattevakt og altmuligmann, en slags buddhistisk  bawaab har vi kommet fram til, en som vokter porten og står til  rådighet for alt og alle. Om morgenen sprer han røkelse i rommene og velsigner dagen og huset.

Jernbanen og billettene ja.  Det har seg slik at jernbanestasjonen ikke ligger her vi bor, men 6 km unna i en annen by. Vi fikk sjefen på gjestehuset til å ringe og forhøre seg om det var billetter å oppdrive, nei, dessverre, ikke mulig , men kommer dere en time før kan  det hende dere får plass, på 2. eller 3. Klasse, kan ståplass være noe?

Da er det Don ringer, er her i byen sier han, har kjørt noen andre turister hit. Over en tekopp finner vi løsninger som passer både han og oss. Don er vår kjære sjåfør fra gjestehuset vi bodde på i Kandy, River lodge tror jeg det het, litt pretensiøst kanskje, men det lå hvertfall ikke så langt fra elva. Pent og rent, litt trangt og varmt, men det som betyr noe er service, og den utdeles med glede og mye omsorg. Jeg skal ordne billetter for dere. Veldig snilt av deg svarer jeg for å være høflig, men jeg har ikke tro på at det går.  Noen minutter seinere står han i døra med billetter til observation car, til den nette sum av ca 100 kroner, ikke hurtigtog, det tar fire timer til Ella som er vårt neste stopp. Overveldende, kunne ikke tro det var sant. Jeg drømte at billetten forsvant med et vindkast i natt, men den lå pent sammenbretta i pungen.

Å ha fleksibelt program gir rom for spennende møter og uventa  vendinger. Nå skinner sola også, det regna da vi kom hit for fire dager siden. Og i morgen bærer det av sted  mot nye opplevelser.

Ps. Etter at billettene var i boks, har jeg funnet ut at det også er noen andre måter å forhåndsbestille  billetter på, utover expo rail.   Se man in seat 61 sitt nettsted.,

PS. Anbefaler Nuwara Eliya på det varmeste, en fin, liten by og ikke en engelsk country garden som jeg forestilte meg.

Løveøl i hett regn og togmysterier i Sri Lanka

Lørdag 18.2 2017, 2.del. Vi dro fra Colombo til Kandy med tog, og etter tre netter der, videre med bil til Nuwara Elyia. Vi kom til Sri Lanka for en uke siden og opplevelsene og inntrykkene bobler. Denne gangen blir det ikke noen gatelangs betraktninger, for å traske rundt i hovedstaden og Kandy er ikke noe jeg vil anbefale.  Colombo var fuktig og svett, selv sakte bevegelser var utmattende. Først ved  solnedgang dukka joggere og raske gående opp langs sjøen og i gatene. Vi sparte kreftene til siste ettermiddag, men da vi var klare for en tur, hørte vi et voldsomt brak, var det kanonskudd eller en bombe? Jeg satt nemlig og bladde  i boka Tea with terrorists, som handler om borgerkrigen som en gang herja i landet.  Den starter med en detaljert beskrivelse av bomber som ble sprengt  samtidig på forskjellige steder.

Det var bare et tordenskrall denne gangen, regnet pøsa ned og vi satte oss i stedet på hotellets takterrasse ikke i, men bak baren, under et utspring og fulgte med på himmelens farger og bevegelser, lynene dansa av gårde og sannelig dukka det ikke opp et lysende felt der oppe i alt det mørke. Skål sa vi, skål for regnet og Lions Lager beer.

Varierende internettforbindelse her i Nuwara Elyia, strømmen gikk i går men vi trakk triumferende opp medbrakte hodelykter, det gjelder å forberede seg og djevelen ligger og lurer i detaljene.

Nå skal jeg si litt om togets mysterier her i Sri Lanka. Uten The British empire hadde det ikke vært jernbane i landet. Det gjelder også andre tidligere britiske kolonier, selv om det varierer hvor godt de blir vedlikeholdt. Vi gleda oss til togturer i fantastiske grønne landskap oppover langs fjellene. Det er som å,kjøre gjennom en jungel. Men hvordan bestille billetter? Man in Seat 61 er et flott nettsted, han skriver lidenskapelig, omfattende og pertentlig om de djevelske detaljene. Det er rett og slett ikke mulig å forhåndsbestille fra utlandet, du må bare ta sjansen på å få billett når du ankommer togstasjonen. Ettersom jeg ikke har nerver til den slags, fulgte vi rådet om å bestille hos det private selskapet expo rail. Det gikk som en drøm, vips var det gjort. Men vi kunne ikke hente ut billettene før avreisedagen og da stilte vi oss i kø tidlig om morgenen i luke nr 17 på stasjonen i Colombo. Der fikk vi plassbilletter på høyre side og litt frokost underveis. Det kalles første klasse og er nok det etter lokal standard, men ikke sett med norske briller. Det er en ekstra vogn bakerst på toget.  Helt fint, men ikke når man skal drikke kaffe underveis og toget sklir fra side til side eller hopper opp og ned. Det som kalles observation car er visstnok det aller beste stedet for å skue utover landskapet, men der er det alltid fullt på forhånd får vi inntrykk av. Og nå nærmer jeg meg endelig poenget med togets mysterier. Vi prøvde å få billetter videre i går, men nei, alt var fullt, forhåndsbestilt for to uker framover på de beste klassene, om vi kom litt  før togavgang,  kunne vi kanskje få billetter på 2. Klasse, men det var ikke sikkert. Om man kjenner noen som kjenner noen som jobber i jernbanen, er det muligens en ørliten sannsynlighet for å få billett. Men det gjør ikke vi, så det ble biltur i steden. Det sies at de holder jernbanenettet vedlike pga turistene som syns det er så morsomt å kjøre tog… hmm, da må vi vel prøve må finne noen som kan selge oss billetter til a special price, only for you. Følg med, fortsettelsen kan bli spennende om vi kommer til et sted med pålitelig strømtilførsel og internett

Vinterreise Sri Lanka, 1

Colombo 13.2, 2017. jeg pleier ikke å blogge når jeg er på reise, mitt prosjekt er å fordype meg i landet jeg er i og snakke med folk. Men nå sitter vi inne på hotellet i Colombo det er over 30 fuktige varmegrader ute så da kan jeg jo formidle noen inntrykk herfra. Reisen med Finnair til New Delhi var super, selv med 4 timers venting i Helsinki. Prosedyren med å få visum til India vil jeg bare så vidt nevne, altfor omfattende og kostbar ettersom vi til slutt valgte å bruke Visumservice for å være sikre på at søknaden var riktig fylt ut, at passfoto var riktig størrelse og kvalitet og at vi fikk visumet før avreise. Det går nå an å søke 30 dagers visum elektronisk, men det passa ikke med våre reiseplaner. Sjekk veiledningen på nettet.

Kom til Delhi tidlig om morgenen og tilbrakte ca 7 timer på flyplassen før avreisen med Sri Lanka airways til Colombo. Mye om og men, særdeles mye stempling, fram og tilbake med immigrasjon, bagasje ut, bagasje inn, ny immigrasjon, passkontroll, kroppsvisitasjon, tid til å okke seg med andre turister i endeløse køer, men også morsomt å studere folk og fe på flyplassen. du må samarbeide med immigrasjonsmannen sto det på et skilt og det var ikke vanskelig når han smilte først. Han rister hodet litt fra side til side, det betyr ikke nei, men ja.

Det er naturligvis en del bagasje på et sånt sted, og hvordan denne er pakket og blir transportert på vaklende traller, hjelper også på humøret for slitne reisende. Da vi endelig fant ut at det var komfortable liggestoler ved «gaten», la vi oss til rette og sov behagelig til rett før avgang. Ikke noe å utsette på Air Sri Lanka heller, vi fikk både mat og underholdning.

i dag har vi skaffet oss lokale SIM-kort, slept oss sakte rundt i en trafikkert hovedgate Galle road, spist på et veldig lokalt sted der vi var de eneste bleikansiktene og nå skal  vi ut og se på solnedgangen. havet er rett ved, vi kan såvidt skimte det fra hotellvinduet.

 

 

 

Drømmen om Afrika

”Her er det”, sa sjåføren og pekte på et skilt. Jon våkna og så ut over de tørre maisåkrene. Skiltet var forma som en pil. Det var festa med en spiker til en grå trestamme og hang med spissen ned. Han kunne skimte konturene av blå skrift, men bokstavene var nesten viska ut. ”Er du sikker på at dette er riktig vei?”, sa han bekymra.

”Ta det med ro. Har kjørt denne veien mange ganger før det kom skilt her”, svarte sjåføren.

Overlæreren sto på tunet og venta. Den gråstripete dressjakka hans var for lang i ermene, buksene nypressa og de svarte skoene skinnende blanke. Samuel, sa han og klemte hånda hans så hardt at Jon lurte på om det var en type test han pleide å utsette nye lærere for.

”Velkommen til oss. Vi er veldig glade for å ha deg her.” Han fortsatte å riste hånda hans opp og ned mens han smilte fra øre til øre. Elevene sto oppstilt foran skolebygningen og sang trestemt, mens de klappa i hendene.

Samuel viste han rundt og fortalte om de daglige rutinene. Det første Jon la merke til var hvor støvete og skittent det var overalt. Et tynt lag med knudrete støv som så ut som sandkorn, dekka ikke bare gulv og gjenstander, men også barnas hud og hår. Elevene starta dagen med å feie gårdsplassen, gulv og trapper, men det så ut som det ble like støvete igjen bare det kom et vindpust.

Han hadde danna seg et bilde av skolen som et idyllisk sted på landet, der de dyrka frukt og grønnsaker og levde i pakt med naturen. Du må forberede deg på et enkelt liv uten luksus, hadde de sagt på Fredskorpskontoret. Det passa han utmerket og han gleda seg til alt som kom til å skje. Lengta etter noe nytt, uventa og spontant. Et mer meningsfylt liv enn de kjedelig og forutsigbare rutinene hjemme. De siste måneden før avreisen hadde sneglet seg av sted. Han ville heller lese bøker og filmer om Afrika enn å rette eksamensoppgaver. Drømte om det om natta, hvordan det ville bli, menneskene han ville møte, nye språk han ville lære,  hvilke utfordringer som var i vente.

De siste åra hadde regnet slått feil, fortalte Samuel da de sto og kikka ned i brønnen. For hver dag som gikk ble det mindre og mindre vann.

-Hva gjør dere om den går tom? lurte Jon på.

– Det har aldri skjedd.  Jeg har vært her i over 20 år og selv under krigen klarte vi oss.

Bare noen av husene hadde vinduer og dører som ikke var ødelagt. Et par tynne høner spankulerte omkring i de forlatte bygningene. Hva de var på jakt etter, kunne man lure på. Han så bare sand og stein over alt.

Veggene i sovesalene var malt i en lysegrønn farge, omtrent samme farge som på kjøkkenet i bestemors gamle leilighet. Malinga hadde flassa av og det var store hull i veggen. Barnas klær og personlige eiendeler lå i kasser og skap som mangla dører. Køyesengene var smale og så ustøe ut, han kjente på en av dem for å sjekke. ”De holder fortsatt, sa Samuel smilende, vi arva dem fra barnehjemmet som fikk nye”. Jon brant av iver etter å reparere sengene.

Det fineste rommet var den store matsalen. Veggene var hvitmalte, og lyset strømma inn av de høye vinduene. Bordene var flisete og stolene av forskjellig størrelse. Det var ikke lov å sitte og rugge på dem, men fristelsen ble for stor  når noen stolbein var kortere enn andre. Det er fint å være i dette rommet, tenkte han, her kunne de sitte og tegne og lese. Samuel understreka at det først og fremst var en matsal og ikke skulle brukes til andre formål. En sjelden gang hadde de møter og andre fellessamlinger der.

Beskrivelsene av hva arbeidet hans gikk ut på var vage. Egentlig skulle han ha overtatt jobben til Henriette på barnehjemmet, men så ble det bestemt at de trengte han bedre som lærer ved internatskolen. Det tok han med knusende ro. Kom sikkert til å gå bra. ”Du må regne med å være fleksibel og ta i et tak der det trengs”, hadde han blitt fortalt i Oslo.

Elevene kommer fra forskjellige provinser, noen er foreldreløse, andre har familie, men har kommet bort fra dem under krigen. Bare noen få kan lese og skrive, andre har aldri gått på skolen før. De har ikke hatt det lett under krigen.   Overlæreren sa ikke noe mer om barnas bakgrunn og hva de hadde opplevd, og Jon spurte ikke.

Det lille regnet var forsinka, men endelig meldte de dyrebare dråpene sin ankomst. Det var så lite og smått at det ikke hjalp stort, mente Filip, en av lærerne. Noen uker seinere våkna Jon av lyn og torden. Regnet tromma mot bølgeblikktaket.. Han ble stående å se på de lange, lysende lynene som dansa på himmelen. De ble hengende lenge, mye lengre enn hjemme. Og tordenen dundra så huset rista, som om det var et lite jordskjelv.

Dagen etter var det klart og strålende sol. Den tørste jorda hadde slukt bekkene og vannpyttene på bakken og bare en liten søledam der hønene sto med stjerten i været, vitna om nattas vannmasser.

Jon holder på å reparere en av sengene da Nico, en av elevene hans, dukker opp. Han står lenge og ser på uten å si noe. Kan du hente skrutrekkeren, spør han og Nico gir han en fil og en skrutrekker.

Dette er skrutrekkeren.  Se her, sånn skal den brukes.

Faren min kunne snekre, sier Nico.

Jasså

Han lagde leker . Nico drar en liten figur opp av lomma.

Jon ser nøye på den svarte elefanten som har både støttenner og en forseggjort snabel.

Vil du ha den? Nico strekker ut handa.

Jon blir rørt over å få en så personlig gave. Du kan skal ikke gi bort en så fin ting , denne har han brukt lang tid på. Elefanten har rynker på ryggen og store ører. I snabelen som bøyer seg mot munnen, ligger det blader.

Nico trekker fram en ny figur, et neshorn. Jon studerer detaljene og sier at faren hans er en kunstner.

– Det er jeg som har laga denne. Hvor mye vil du gi?

Jon later som han gjør en prisvurdering.  Om han kjøper én, kommer det sikkert flere.. Og hva var riktig pris?

• Tja, hva syns du om denne? Han trekker fram en krøllete femdollarseddel. Nico ser på den med store øyne.
• Det er for mye. Gi meg heller to av de med One på.

Neste dag er fila borte. Det ligger en lapp i verktøykassa. Har lånt den. Tilbake i morgen. Nico.

+++

Det begynte å bli litt kjøligere om nettene. Eller var det bare noe han innbilte seg? Kanskje var han syk, malaria? Trakk teppet godt opp under haka før han sovna. Vanligvis hadde han bare et laken over seg, men nå måtte han ta fram dyna fra Norge.

En klar dag i begynnelsen av juli, oppdaga en av lærerne som inspiserte sovesalene at teppene til noen av de yngste elevene hadde blitt borte. Barna hadde bare tepper over seg. De hadde ligget pent sammenbretta i sengene etter at de hadde stått opp. Ingen skjønte hvordan det var mulig å stjele dem i fullt dagslys. Samuel beordra lærere og barn til å leite, uten resultat.

Noen dager seinere fikk Filip tips om at noen eldre gutter fra skolen prøvde å selge brukte tepper på markedet. De ble tatt på fersken.

Jon var målløs. Hvordan kunne de stjele fra sine egne, yngre kamerater?

– De trengte penger til å kjøpe fine klær, røyk og dop, tenker jeg, sa Filip.

– Hva slags straff får de?

– Aner ikke, vi får se. Han virka helt avslappa, som om han ikke brydde seg.

Både lærere og elever var tilstede i matsalen da overlæreren snakka med ungdommene.

– Dere ødelegger ikke bare for dere selv men for familiene deres. Tenk på hvordan de vil skamme seg når de får vite hva dere har gjort, og på hva besteforeldrene deres vil si. Familiene deres strever og gjør alt de kan for at dere skal få være her. Men dere har valgt å stjele fra venner. Jeg kunne ha meldt dere til politiet. Men Gud ser alt og vil gi dere den straffen dere fortjener. Han pekte opp mot himmelen. Samuel hadde mer tro på Guds moralske dom enn lovens lange arm. Politiet i småbyen var udugelige og korrupte,

– Til straff må dere avgi deres egne tepper til barna dere har stjålet fra. Overlæreren talte til dem som en prest med dommedagsstemme.

Noen av ungdommene prøvde å skjule tårene , andre satt med steinansikter. De stirra intenst ned i golvet som om det skulle komme en redning derfra. Jon oppdaga til sin forbauselse at to av hans elver, Nico og Vincent, var blant ungdommene. De så redde og fortapte ut.

– Se meg i øynene, sa overlæreren, ingen av elevene reagerte.

– Se meg i øynene, sa han igjen, og tok dem under haka en etter en.

– Det første dere må gjøre er å skrive brev til familiene til de stakkars barna og be om unnskyldning. Så vil jeg gi beskjed til familien deres om det som har skjedd og dere må reise hjem og fortelle dem det.

Overlæreren hadde bestemt at tyvenes foresatte måtte betale tilbake en liten sum per måned, men alle visste at de ikke kom til å klare det. Han sto på sitt og sa han gjorde det for å gi dem et verdig tilbud.

Da satt Jon seg ned og skrev til sine norske venner. Kunne de bidra med noen hundre kroner slik at skolen kunne kjøpe nye tepper til barn som fryser? Han følte seg som en idiot. Pengene strømma inn på kontoen hans. Men Henriette skrev. Det er skammelig at barn og ungdom må leve slik. Forstår at du vil hjelpe, men det fjerner ikke årsakene til nød og fattigdom . Jeg er sikker på at mange barn i landsbyen er misunnelige på elevene som har tepper. Selv må de klare seg uten i kalde vinternetter. Hun dro ut som han, ung og full av optimisme og virketrang . Nå var hun rasende på byråkratiet, lokale politikere og naive bistandsorganisasjoner. Jon håpa at han ikke ble så kynisk.

Samuel ble glad da han hørte om resultatet av innsamlingen.

• Likevel må tyvene få straff og betale tilbake, insisterte han.
• Er det ikke nok at foreldrene straffer dem?
• Tyverier kan vi ikke se gjennom fingrene med. Fattigdom er ingen unnskyldning. Krigen har ødelagt vår moral. Før lærte barna forskjell på rett og galt og hørte på foreldrene sine.   En av mine viktigste oppgaver er å bidra til en høyere moralsk standard hos foresatte og barn. Ledere må gå foran. Landet fortjener det.

Jon nikka stilltiende. Hittil hadde han sett på Samuel som en gammeldags, streng overlærer uten visjoner, men både elevene og deres familier hadde respekt for han. Han var rettskaffen og gudfryktig – en de kunne stole på.

– Men hva skal vi gjøre med pengene som er til overs? Han nevnte ikke at giverne fra Norge ikke trengte dem og kunne gi enda mer. De ble enige om å lage et fond for skolen.

– Jeg vil be elevene om å sende takkebrev til dine venner, sa Samuel. Vi er veldig takknemlige og glade for at akkurat du har kommet til oss. Landet var langt nede etter borgerkrigen og myndighetene klarte så vidt å holde liv i skolene.  Vi som bor i utkanten får ingenting,  de har visst glemt oss. Det var første gang Jon hørte han si  noe negativt om myndighetene.

Da ungdommene kom tilbake, hadde de med seg  brev fra sine foresatte hvor de takka overlæreren for hans moralske integritet og for at han straffa barna deres.

Tyvene fikk beskjed om å skrive takkebrev til giverne i Norge. Samuel hadde formulert noen setninger på tavla som de skulle kopiere. Høyverdige giver, Jeg er meget takknemlig for pengene De har sendt til vår beskjedne skole. De skal brukes til å kjøpe nye tepper. Hvis det blir noe til overs, kan vi kjøpe fotballer for resten. Tusen takk høyverdige giver. Måtte Gud være med dere. Til slutt kan dere lage en mer personlig hilsen, sa han, og underskrive med Ærbødigst og navnet deres.

Jon delte ut papir og gikk rundt i klasserommet. Vi er så fattige, men nå har jeg lært at jeg aldri mer skal stjele, var det en som skrev. Det er synd å stjele, Gud ser alt. Jeg er en angrende synder, var en annen personlig hilsen. Jon er min venn og skolens beste lærer, sto det i Nicos brev. Vær så snill å skriv til meg om hvordan det er i Norge

Agnus Dei

Dette er en fransk-polsk produksjon basert på en faktiske hendelse som fant sted på slutten av krigen i et nonnekloster i Polen. Filmen starter i 1945 etter at tyskerne har overgitt seg, og først da får omverdenen vite hva som skjedde i klosteret året før.

I landsbyen i nærheten er det en røde kors klinikk som tar seg av krigsskadde og den franske legen Mathilde blir kontaktet av en nonne som ber henne innstendig om å komme til klosteret fordi en av nonnene er i ferd med å dø. Det viser seg at det dreier seg om en fødsel og at flere av nonnene er gravide.

Originaltittelen på filmen,»De uskyldige» (Les innocentes),  viser til de uskyldige nonnene som er blitt utsatt for overgrep.  De har levd isolert fra omverdenen siden de var unge og har ingen erfaring med menn. De har viet livet sitt til Gud og tilbringer dagene innenfor murene med bønn, sang, håndarbeid og matlaging. Vi ser ikke forskjell på dem der de går rundt i sine uformelige nonnedrakter som skjuler  kropp og hår. Men etterhvert  trer de fram som selvstendige individer med personlige særtrekk. Noen av dem er slett ikke så uskyldige og gudfryktige.

Filmen handler ikke så mye om overgrepene som ettervirkningene av dem. Den kvinnelige legen hjelper dem under fødselen  og vinner deres fortrolighet.   Mathilde svikter ikke nonnene selv om det er forbundet med stor fare  for henne selv.  Hun er kommunist og ateist og ser med forundring på de tabuene de må forholde seg til og deres usvikelig tro på at Gud sørger for sine. Når Mathilde trer inn i deres liv,  oppstår det konflikter i klosterets ledelse og de må treffe valg ut fra sin tro og overbevisning. Det forferdelige overgrepet har gjort noe med dem på godt og vondt. De åpner seg mer mot livet utenfor murene. Slutten er litt for god til å være sann, men  den gir mening. Parallelt med nonnenes strenge livsførsel, får vi også innblikk i hvordan Mathilde og hennes kolleger lever og arbeider under kummerlige forhold. Mathildes  kjærlighetsforhold blir trukket inn. Dette kan være for å vise kontrasten til  nonnenes berøringsangst og uvitenhet om kjødelig nytelse, men det beriker ikke historien.

Anne Fontaine har hatt regien og klarer å skape en troverdig, opprørende og bevegende historie. Fotograferingen er er en sann fryd.