Tirsdag 21.2.2017, vinterreise 3.
Har du lagt merke til det, spør jeg mitt reisefølge, det er mange flere her enn i Kandy. Nei, svarer han, det har jeg ikke sett. Det dreier seg om hudfarger, som er så vanskelig å snakke høyt om at vi ikke vet hva slags ord vi skal bruke på det åpenbare, på det alle ser, at hudfarger finnes i alle slags farger og nyanser. En herlig blanding er det her, innflytelsen fra Great Britain, India så vel som Afrika og andre land har satt sine avtrykk. Portugiserne tok med seg slaver fra Mosambik.
De mange med mørk hudfarge her i Nuwara Eliya kom ikke hit frivillig fordi de var eventyrlystne og tiltrukket av det kjølige klimaet, men fordi engelskmennene fant ut at de ville dyrke te her, og te fra Ceylon sto høyt i kurs i salongene i England. Det trengtes mange store og små hender for å plukke tebladene. Kvinne- og barnehender var de beste. Da var det praktisk å hente arbeidskraft fra det nærmeste nabolandet som britene også styrte over, India, nærmere bestemt Sør India, i provinsen Tamil Nadu. Tamilene arbeidet flittig på plantasjene og deres etterkommere ble værende. De vil ha seg frabedt å bli sammenlignet med de krigerske tamiltigrene i nord. De er hindi og har et kastesystem, vi er buddhister, forteller vår lokale sjåfør .
Det lille museet ved inngangen til Victoria parken, har ikke så mye tekst, men mange fine fotografier fra den gangen jernbanen ble bygget her oppe i fjellene, engelskmennene trengte dem vel for å frakte teen, og uten slavene hadde det ikke blitt noen skinner i dette uveisomme området. De som ikke la skinner, kunne arbeide på plantasjene. Hele familien i arbeid.
Sånn sitter jeg og tenker på hvordan det var den gangen, og hvordan er det i dag? Er de fortsatt nederst på rangstigen? En tynn, eldre mann, mørk i huden tusler rundt i sarong, plastsandaler og skitten jakke her på gjestehuset, hilser med håndflatene mot hverandre og et bredt, vidunderlig smil hver gang vi møtes. Han bor under trappa, rett ved der jeg sitter og skriver. Han er nattevakt og altmuligmann, en slags buddhistisk bawaab har vi kommet fram til, en som vokter porten og står til rådighet for alt og alle. Om morgenen sprer han røkelse i rommene og velsigner dagen og huset.
Jernbanen og billettene ja. Det har seg slik at jernbanestasjonen ikke ligger her vi bor, men 6 km unna i en annen by. Vi fikk sjefen på gjestehuset til å ringe og forhøre seg om det var billetter å oppdrive, nei, dessverre, ikke mulig , men kommer dere en time før kan det hende dere får plass, på 2. eller 3. Klasse, kan ståplass være noe?
Da er det Don ringer, er her i byen sier han, har kjørt noen andre turister hit. Over en tekopp finner vi løsninger som passer både han og oss. Don er vår kjære sjåfør fra gjestehuset vi bodde på i Kandy, River lodge tror jeg det het, litt pretensiøst kanskje, men det lå hvertfall ikke så langt fra elva. Pent og rent, litt trangt og varmt, men det som betyr noe er service, og den utdeles med glede og mye omsorg. Jeg skal ordne billetter for dere. Veldig snilt av deg svarer jeg for å være høflig, men jeg har ikke tro på at det går. Noen minutter seinere står han i døra med billetter til observation car, til den nette sum av ca 100 kroner, ikke hurtigtog, det tar fire timer til Ella som er vårt neste stopp. Overveldende, kunne ikke tro det var sant. Jeg drømte at billetten forsvant med et vindkast i natt, men den lå pent sammenbretta i pungen.
Å ha fleksibelt program gir rom for spennende møter og uventa vendinger. Nå skinner sola også, det regna da vi kom hit for fire dager siden. Og i morgen bærer det av sted mot nye opplevelser.
Ps. Etter at billettene var i boks, har jeg funnet ut at det også er noen andre måter å forhåndsbestille billetter på, utover expo rail. Se man in seat 61 sitt nettsted.,
PS. Anbefaler Nuwara Eliya på det varmeste, en fin, liten by og ikke en engelsk country garden som jeg forestilte meg.
evamarionjohannessen, forfatter og skribent 