Skogens skattkammer

Bærplukking og soppsanking er blitt trendy, står det i avisa. Det er flaut å kjøpe tyttebær og kantareller når en hver kan forsyne seg av dem i skogen. Gratis. Bærplukking var både nødvendig og populært da jeg var barn. Hver søndag dro familiene av sted og det var konkurranse om hvem som fant mest. Hvor vi plukka, var hemmelig. Sopp hadde vi knapt hørt om, vi visste ikke hva vi skulle bruke dem til.

Den gang bær var matauk i trange tider, var det kamp om å komme først til de beste stedene. De ivrigste satte seg på sykkelen tidlig om morran, de kunne til og med overnatte ute for å sikre seg plass Hvert år var det noen som gikk seg vill. De glemte tid og sted når skogen bugna av bær. Tyttebær kunne til til og med redde liv. Under krigen da tyskerne jakta på fagforeningsfolk, fikk de kloa i Rolf Wickstrøm. Mannen de egentlig ville ha tak i, var ikke hjemme. Han hadde dratt på tyttebærtur til Tyristrand, ble det sagt, og kom nok ikke tilbake med det første. Var man på tur, så var man på tur. Ingen ringte og maste om når du kom tilbake. Det kunne ta dager å plukke nok bær. Tyttebæra redda nok livet hans.

Lukta av mose og skog, den oppmuntrende lyden av bær som danser i spannet, det langsomme tempoet. Det tar tid uansett hvilken metode man velger, fingre eller bærpeller. Resultatet teller , men tida det tar er det beste, Sjelden å treffe på andre med bærspann nå til dags, bare en og annen jogger, en soppsanker, av og til og syklister. Mest syklister. De har kledd seg ut med mørke briller, hjelm, skumle kostymer overlesset med uforståelige tegn, og farer av sted med henda hvilende på brede sykkelstyrer og mord i blikket. De sitter som limt fast til sykkelsetet. Det er pinlig å stige av selv om det ligger et tre midt på stien eller om de møter en familie med barn og hund. Det er konkurranse om hvem som kan stå lengst og dirre. Tid, tempo og effektivitet teller. Det ligner kanskje litt på hvordan de har det på jobben. Å tilbringe en hel dag med beina på jorda, rompa i været, med bøy og tøy, stampe på umerka stier og i bløte myrer, svupp, svupp, tar lengre tid, men helseeffekten og resultatet er det ikke noe å si på. Det blir både svette, støle muskler og mye bær og sopp av det. Heldigvis flyr syklistene så fort av sted at de ikke ser de store gule kantarellene rett ved stien og de lar bæra stå i fred.

Publisert i KK 25.9.17

Jordmoren

Jordmoren er en fransk film laget av Martin Provost. Jordmor heter sage-femme på fransk og mid-wife på engelsk. Men hvorfor kaller vi det jordmor? Det stammer fra den tida da barn ble født på jordgulv, leser jeg.  Det skjer jo fortsatt i andre land i verden.

Sage-femme har en videre betydning. Sage betyr klok, vis, snill, skikkelig, en fin betegnelse på en fødselshjelper. Hovedpersonen i denne filmen, Claire (Catherine Frot) er nettopp en slik kvinne. Hun opptrer rolig og klokt før og under fødsler, også i krevende situasjoner. Det blir understreket av at fødslene ser ut som de er reelle.

Claire bor i en drabantby, sykler til og fra en krevende jobb, og lever nøkternt med sin sønn som studerer medisin. En dag blir hun oppsøkt av sin fars tidligere samboer  Beatrice, som hun ikke har hørt noe fra på 30 år. Beatrice (Catherine Deneuve) er Claire’s rake motsetning. Hun er elegant kledd, røyker og drikker, sløser med penger og har et avslappa forhold til livsløgner og  livet i sin alminnelighet. Nå oppsøker hun Claire fordi hun er alvorlig syk. Og etter en del viderverdigheter, stiller Claire opp.

Det tar litt tid å skjønne hva som er kjernen i historien, hvor den vil hen. Vi blir kjent med Claire’s sønn og etterhvert får hun seg også en kjæreste. De har ikke viktige roller, men utfyller Claire som en komplett person med både jobb, barn, kjæreste, i tillegg til en syk forhenværende «ste»mor. Alle gir henne både bekymringer og gleder.

Det er samspillet mellom Claire og Beatrice som løfter filmen, det er gnistrende godt levert, motsetningene mellom de to gir liv og humor. Særlig er Catherine Deneuve fantastisk, jeg har sett mange filmer med henne i mitt liv, og hun holder stilen, selv i godt voksen alder. Hun er fortsatt en feiende, flott blondine,  selv om det sikkert ligger en del ansiktsløftninger bak den rynkefri huden. Det viktigste er at hun mestrer alle roller med glans. De siste filmene hennes er intet unntak.

Filmen er både lett og tung, ikke akkurat dyptborrende, men likevel bevegende.  Det er først mot slutten at den røde tråden viser seg. Det  handler om livet, døden og kjærligheten. For en overraskelse.

 

Sofia Coppola The beguiled

Sofia Coppola er en spennende filmskaper. Hun er uredd og går sine egne veier. Hennes siste film  er basert på en roman  og handlingen er lagt til borgerkrigen og sørstatene. Det ble laget en annen filmversjon av boka i 1971, med Clint Eastwood i den mannlige hovedrollen. Noen anmeldere mener at den var så mye bedre enn Coppolas , men jeg har ikke sett den og syns bare det er strålende at det er en kvinne som gjør noe nytt og annerledes.

Tittelen er ikke akkurat fengende, the beguiled, hva betyr det? Hadde bare en vag anelse om ordets betydning, to beguile is to charm, attract or interest, sometimes in order to deceive, står det i min Cambridge dictionary. Forførerisk? Kanskje Forføreren hadde vært noe? Men  det ville ikke vært helt dekkende for historien,  «sometimes in order to deceive» er et treffende stikkord. Noen kan forføre deg med sjarm og overtalelsesevne til å gjøre noe du seinere blir skuffet over. For i denne filmen er det både forførere, skuffelser og lurendreiere.

Borgerkrigen er et bakteppe,  vi hører skudd, ser røyk og soldater som passerer det staselige  hvite sørstatshuset  med en gedigen hage. Huset og hagen hviler i en bedøvende, vakker stillhet, med duse farger når sola skinner mellom de høye, skyggefulle trærne. Det er en drømmeaktig ro bak hagegjerdet,  mens krigen herjer utafor.  Ei jente går i skogen og plukker sopp da hun finner en hardt skada mann, en soldat fra fiendens tropper, som ber om hjelp. Hun klarer å få han med seg til det hvite huset der Martha (Nicole Kidman) driver en internatskole for unge jenter. Her blir den sårete soldaten pleiet av Martha og hennes nestleder Edwina (Kirsten Dunst) på tross av faren for å bli oppdaget og straffet av sine egne. De er sikre på at han kommer til å dø av skadene. Men idyllen og roen i huset er brutt.

Resten av filmen handler om hvordan Korporal John, opprinnelig irsk (Colin Farrell) som riktignok bare er en lønnet leiesoldat, forandrer den lille flokken av unge jenter og de to voksne kvinnene.  Damene og ungjentene er tekkelig kledd i lange kjoler og har ingen erfaring når det gjelder nærkontakt med det annet kjønn.  Coppola viser tiltrekning og motstand, erotiske spenninger, misunnelse og sjalusi. Samtidig vet de ikke om John er til å stole på. Han er en fremmed. Er han farlig? Hvem forfører og lurer hvem?  Det er både et dramatisk. lekent og fornøyelig spill som foregår i huset bak lukkede dører. Damene er både omsorgsfulle, handlekraftige, ufordragelige og slu. Korporal John er både sårbar , skremmende og  menneskelig. Det er er en troverdig historie som bygges opp.  Uhyggen ligger som en truende sky over dem og kan fort slå gnister. En maktkamp pågår, men det er damene som sitter ved rattet. Slutten er spennende, ironisk og litt overraskende.

Flotte skuespillerprestasjoner, særlig fra en av mine favorittskuespillere Nicole Kidman og Kirsten Dunst, samt flere av de unge jentene i pubertetsalderen. Colin Farrels rolle er vanskelig, han er tvetydig, men blir mer synlig etterhvert.

Flott film, god underholdning!

 

 

 

Just kids

Jeg har endelig  lest Just kids av Patti Smith. Den ble anbefalt å være noe for meg, har vunnet mange priser og fått mye åtgaum. Dessverre ble jeg ganske skuffet.

Jeg kjente henne ikke,  verken som rockeartist eller låtskriver.  Har ikke fulgt med på den stjernespekkede rockehimmelen på veldig mange år, ikke  siden den gangen stjernene var få og vi kjente alle sammen. I hvert fall hadde vi hørt om dem.   Men hun gjorde uutslettelig inntrykk på meg under nobelprisutdelinga til Bob Dylan. Hun var iført hvit skjorte, svart jakke, noe enkelt hvert fall, i motsetning til alle celebritetene i salen der det sikkert skinte i diamanter og tiaraer.  På en av de største  kulturelle begivenheter i verden var hun utpekt til å takke for prisen på vegne av jubilanten. Det klarte hun med glans da hun sang en av Bob Dylans sanger, A hard rain’s a Gonna Fall, hun framførte den så innlevende og tydelig at jeg hørte teksten ordentlig for første gang. Den pekte mot noe alvorlig som skulle komme.  Som allerede var i gang. Men plustelig mista hun tråden, rødma og prøvde å starte på nytt.  Det som kunne blitt en grandios fadese, ble snudd til det motsatte, hun sto i stedet fram som ei lysende stjerne, et forbilde for oss alle da hun sa noe som jeg aldri vil glemme; I am sorry (et par ganger), I am so nervous. Sånn skal det håndteres. Når det går an å si at man er nervøs til en nobelprisforsamling, kan alle gjøre det, overalt, og i en hver sammenheng.

Patti Smiths språk i boka er  levende, poetisk, velvalgt, sparsomt,  noen ganger for knapt, flere ganger altfor knapt. Jeg skulle så gjerne visst mer om henne, hva hun føler og tenker, men til og med harde slag, brudd, glir forbi, hun vil ikke utdype  det. Kanskje er hun beskjeden, redd for å utlevere seg og andre, det er forståelig.

Boka er skrevet på bakgrunn av et løfte hun hadde gitt til sin  ungdomsvenn (kjæreste?.venn?, sjelevenn?) Robert Mapplethorpe, som seinere skulle bli en kjent fotograf, om at det var hun som skulle skrive historien om de to og det livet de levde sammen på 70 tallet i New York. Om å velge en kunsterkarriere, leve på kanten, uten penger, mat og husly, De to følger hverandre i tykt og tynt og prøver på forskjellig vis å få endene til å møtes ved å selge sine – for meg uforståelige – kunstprodukter, det gir et veldig godt, men fragmentert bilde av den såkalte hippie tida. Mye foregår rundt og i Chelsea hotell, et sted for beatpoeter, malere, musikere, kunstnere og mesener av alle slag, der de treffer kjendiser og kommende kjendiser som går ut og inn av rom, gallerier og barer, det røykes hasj og annet dop. De ifører seg rare klær, sparer på de merkeligste ting, det burde nesten ha vært fotografier av alle de gjenstandene som omtales, og hun skriver små dikt i notisboka si. Bekymringer som hoper seg opp om hvordan de skal betale husleia, ledsages av små, enkle gleder over billig mat de får tak i, bøker og gjenstander, dikt og sanger de klarer å lage eller skaffe seg. Det er først og fremst et tidsbilde fra en bestemt epoke.  Flere pussige, morsomme og fine situasjoner trekkes fram, men jeg har hele tida følelsen av å være i et fremmed landskap, der man skal kjenne alt og alle. Det er en lukket verden, en boble, der vi titter inn og får glimt av kommende berømtheter, mye namedropping og  sjelden en mer inngående fortelling om hvem disse personene er og hva slags forhold forfatteren har til dem  utover at de låner henne en kjole og hun lager en sang til dem. Det er  springende og jeg forstår ikke hva hun vil si.

Forholdet mellom Patti og Robert er gåtefullt, vanskelig å gripe, mye som ikke blir sagt, og selvom det også er spennende, lurer jeg på om det er noe hun ikke ville fortelle fordi det jo er et slags bestillingsoppdrag å skrive om sin avdøde sjelevenn. Det er vel sjelevenn han er aller mest, en som har betydd mye for hennes kunstneriske utvikling, det er jo nettopp som ung man er mest åpen og mottagelig.  De har støttet og oppmuntret hverandre.  Men jeg skulle gjerne visst mer om hvordan det var å være kvinne i det miljøet.

Hun tegner han med kjærlig blikk og skriver om både hans lyse og mørke sider. Robert oppdaga tidlig sin tvetydige seksualitet, var sammen med både menn og kvinner og gikk sine egne veier. Hvordan reagerte hun på det?

Robert døde av Aids i 1989. Den poetiske innledningen og avslutningen på Patti Smiths bok er en kjærlighetserklæring til han som formet henne som ung og sto ved hennes side til det siste. Språket hennes er utsøkt, jeg har lest boka i den nynorske oversettelsen, strålende arbeid av forfatteren Brit Bildøen, men når jeg nå er ved veis ende, tenker jeg at den burde leses på originalspråket.  På grunn av Patti Smiths uttrykksfulle engelsk. Kanskje kunne jeg blitt bedre kjent med henne da?

Kaurismäki og Dardenne brødrene

Noen av Kaurismäkis filmer har vært vist på Cinemateket i Oslo nylig, en av dem er Skygger i Paradis. Katie Outinen spiller den kvinnelige hovedrollen, Ilona. Hun sitter i kassa i supermarkedet.  Den mannlige hovedrollen, Nikander,  spilles av Matti Pellonpää. Han er søppeltømmer. Begge skuespillerne er gjengangere i Kaurismäkis filmer.

Det er en rekke likheter mellom Kaurismäki (brødrene) og de belgiske Dardenne brødrenes filmunivers. Det mest iøyenfallende er at de tar utgangspunkt i vanlige menneskers liv, dem som er nederst på rangstigen, som er annerledes, outsidere. Historiene utspiller seg som oftest i en by, og i  den delen av byen som er upersonlig, grå, fattig, medtatt. Dardennes personer vandrer i øde gater og bor i hus som befinner seg rett ved en  trafikkert motorvei, mens Kaurismäki  oftest holder seg til  upersonlige,  kjedelige strøk  i Helsinki. Begge viser mer enn de forteller. Hovedpersonene sier ikke så mye. Det er situasjonene som bærer fortellingene, både det alvorlige og det komiske skaper liv. Nå vil jeg nok kalle Dardenne brødrenes filmer mer sosialrealistiske, de har et underliggende politisk budskap uten at det er overtydelig og stiller hovedpersonene overfor etiske valg. Det er heller ikke mye humor i filmene deres. Mens det alltid er en viktig ingrediens hos Kaurismäki, i tillegg til nostalgi, gamle biler,  klær, gjenstander som kan minne om 50 tallet, alle røyker i ett sett, men det mest overraskende varemerket som går igjen, er musikken. Både tekster og melodier er fulltreffere. Finsk tango, med mørke, dirrende tekster, rock og annen dansemusikk smyger seg inn og skaperen en spesiell stemning. Den underlige forsamlingen av einstøinger og raringer,  kvinner eller menn,  har Kaurismäki stor varme for. Det gjelder også Dardenne brødrene som løfter fram de usynlige, de utslåtte som aldri blir vist på Tv. Kaurismäkis persongalleri omfatter ensomme, ulykkelige sjeler,  søkende etter varme og kjærlighet, men de får det ikke til.  Små betydningsfulle detaljer  forteller hvem de er. Vennskap er en annen ingrediens.  I Skygger i Paradis hjelper de to mannlige hovedpersonene hverandre, den ene skaffer den andre jobb, mens den andre knuser sparegrisen til dattera si for å hjelpe sin venn i nødens stund. Sist, men ikke minst, har Kaurismäkis filmer alltid absurde, uventa innslag. Handlingen beveger seg i grenselandet mellom realisme og surrealisme. Drømmene menneskene bærer på, gir håp. Han ser de små gullkornene blant gråstein, tar dem opp og lar dem skinne.

I Skygger i Paradis er den kvinnelige hovedpersonen den mest interessante. Hun ser ut som ei vanlig elskovshungrig dame, og vi tror historien mellom henne og den håpløst klossete og sjenerte Nikander, vil gå som forventa, men det gjør den ikke. Hun gjør en vri, opptrer annerledes enn vi forventer, er ikke så tekkelig og føyelig som vi tror, og vi får ikke vite hvorfor. Nikander forandrer seg også, han er både svak, sterk og modig. Til sist blir det et par av de to og de drar på bryllupsreise til Tallin, det er omtrent som å ta båt til Strømstad.