Elena Ferrante – De voksnes løgnaktige liv

Nok en gang har Ferrante levert en interessant og medrivende roman om familier, oppvekst, klasseskiller, løgn og sannhet, og mye mer. Selv om det er skrevet utallige bøker om samme tema, er det noe friskt og overraskende over måten hun skriver på. Kapitlene er korte og historien omfatter flere familier og personer, både voksne og ungdommer. Hun klarer å holde styr på dem og gi dem et ansikt, som gradvis blir tydeligere. Vi blir etterhvert kjent med både mødre, ektefeller, tanter, fettere og kusiner, og deres liv som er i stadig forandring.

Hovedpersonen Giovanna er enebarn og bor sammen med sine foreldre i et beskytta og trygt miljø i Napoli. Foreldrene er akademikere, faren professor og moren lærer i videregående. De omgås akademikere, de er liberale og støttende, snakker dempet og dannet til hverandre, og har forventninger om at dattera vil gå i samme fotspor – det er aldri et tema, men en selvfølge. Dattera har et nært og godt forhold til foreldrene, inntil puberteten setter inn. Hennes kvaler og tvil om hun er god nok, elsket nok og pen nok, er glitrende skildret, noe alle som har vært tenåring kan kjenne seg igjen i. Når faren en dag sier at hun ser ut som tante Vittoria, blir det bare enda verre. Hvem er denne Vittoria og hva mente han med det? Det åpner seg nye dører for ungjenta når hun får vite at det fins både tanter, fettere og kusiner i farens familie som hun aldri har hørt om. Foreldrene har holdt det hemmelig for henne. Jeg kjenner igjen den følelsen av hemmelighold i min familie, fra min ungdom. Det var noe de skjulte som jeg ikke forsto og ikke kunne spørre om.

Giovanna blir nysgjerrig og tar kontakt med tanta som bor i en nedslitt leilighet i en fattig bydel der folk bor tett og trangt og de snakker annerledes, har en annen dialekt. Vittoria er ikke redd for å vise følelser, hun klemmer og kysser, snakker høyt om liv, død og kjærlighet og foraktende om faren hennes. Hun trykker Giovanna til sitt bryst og ungjenta er både fascinert og glad for å komme i kontakt med sin nye familie. Men hvilken versjon om familien skal hun stole på? Vittorias eller farens? Hun bruker mye tid på å fundere over om hun ligner på tanta. Hun liker Vittoria, selv om hun er uforutsigbar og lunefull. Giovanna blir overraska og pirret av historien om den gang tanta møtte sin store kjærlighet. Det henger et bilde av denne mannen på veggen. Men etterhvert blir hun tvil om Vittoria forteller hele sannheten og skjuler mørke sider. Er det nok en løgn?

I denne brytningstida oppdager hun også at foreldrene hennes har sine godt bevarte hemmeligheter. Ekteskapet rakner og de flytter fra hverandre. Det går særlig utover forholdet til faren, som hun ikke lenger stoler på og får et ambivalent forhold til. Fortellingen hans om den slemme og hatefulle Vittoria slår sprekker. Det er faren som er den store stygge ulven, mener Vittoria. Han er dominerende og tyrannisk og det er han som har ødelagt familien og glemt hvor han kommer fra.

Giovanna blir boende hos moren, og bestemmer seg for å ikke gjøre som foreldrene sier. Hun vil ikke lenger være pliktoppfyllende og flink, men skulker skolen og driter i karakterer. Foreldrene blir sjokkerte og skamfulle når det viser seg at hun ikke klarer eksamen og må gå et år om igjen. Vår unge heltinne fortsetter med å lese bøker hun interesserer seg for og går sin egen vei. Jo mer distanse hun får til flinkhet og dannelse, desto bedre ser hun sine foreldres svake og sterke sider. Bruddet gjør henne sterkere. Hun tar med seg to venninner til sin nye familie fordi de vil bli kjent med de kjekke fetterne hennes.

Vittoria mener at Giovanna må bli med henne til kirka for å få litt åndelig oppdragelse. Der møter hun en ung, talentfull mann, Roberto. Han har vokst opp i samme miljø som fetterene, men bor nå i Milano og gjør karriere ved universitetet. Møtet med han forandrer hennes liv. Han er vennlig, oppmerksom og kunnskapsrik, hensynsfull og lyttende. Han har en magnetisk utstråling som alle trekkes mot. Giovanna blir roligere etter møtet med han og forstår hva tante Vittoria mente den gang hun møtte mannen i sitt liv. Men hun holder det hemmelig.

Roberto er kjæreste med Giovannas kusine, og de skal gifte seg. Vittoria og familien passer på at hun ikke blir gravid før giftemålet. Og broren hennes må være med som anstand når hun besøker kjæresten i Milano. Etterhvert blir det Giovanna som får den rollen og det gjør hun med stort engasjement for å være i nærheten av Roberto. Hun begynner å lese religiøse tekster om Jesus og Gud for å imponere han. Samtidig viser hun stor omsorg for kusina si. Hun har ikke utdanning og passer ikke inn i det akademiske miljøet til kjæresten, som blir professor i ung alder. Kusinas største bekymring er at hun elsker Roberto mye høyere enn han elsker henne.

Giovanna utforsker kjærlighet og sex med stålkontroll. Det må skje på hennes premisser. Det er en sterk og tydelig kvinneskikkelse Ferrante har tegna. På tross av sin unge alder, er hun en skarp observatør og avslører de voksenes løgner og svakheter. Og hun er ikke nådig i sine uttalelser.

Hvordan det går med Giovanna og hennes familie, er et åpent spørsmål. Vi blir hvert fall overbevist om at hun kommer til å klare seg. Persontegningene er nyanserte og interessante. Det gjelder både de voksne og ungdommene. Hun får et annet og mer forsonlig forhold til foreldrene etterhvert som hun løsriver seg og tar egne beslutninger om hvem hun er og hvor hun skal i livet. Hun oppfører seg som en voksen, kanskje litt for voksen?

Et vakkert armbånd er også en del av historien fra begynnelse til slutt. Armbåndet skifter eier flere ganger og om det er lykke eller ulykke den bringer, kan jeg ikke si. Det er mulig italienske lesere forstår betydningen.

Leste boka på engelsk på min Kindle.

Kunstneren og tyven

Det var så å si fullt i salen da jeg så denne filmen på Odeon kino igår. Jeg visste bare at det var en dokumentar, laget av Benjamin Ree.

Til å begynne med kjeda jeg meg litt – tenkte at dette ligna på noe jeg hadde sett før. Men omtrent halvveis i filmen skjer det noe som forandrer helt på det du tror filmskaperen vil formidle.

Det starter med at den tjekkiske maleren Barbora Kysilkova – som er gift med en norsk mann – blir frastjålet to verdifulle malerier fra Galleri Nobel, der hun har en utstilling. Overvåkningskameraene viser at det er to tyver som på smart vis klarer å ta lerretene ut av rammene og frakte dem avgårde i søppelkasser. Den ene av tyvene, Karl Bertil Nordland, blir tatt og mens rettssaken mot han pågår, henvender Barbora seg til han og spør om hun kan få male han. Det er en slags straff, ler hun. Nå må du sitte stille hver dag noen timer i mitt atelier. Barbora har sett noe hos denne mannen i 30 åra som ikke stemmer med en råbarka tyv. Det skal vise seg å være en helt riktig observasjon. For det første, blir jeg veldig overraska over måten hun henvender seg til han på, ikke fordømmende, men spørrende og nysgjerrig. Hun ser ikke tyven, men mennesket bak alle tatoveringene.

Det viser seg at Karl Bertil har vært i fengsel mange ganger for forbrytelser, han er sprøytenarkoman, har ADHD, og har vært i tungt belastede miljøer. De fleste av gjengmedlemmene er døde. Han husker ikke en gang at han har stjålet maleriet og hvor det befinner seg. Men det viser seg at han er opptatt av kunst, gjenstander og malerier, som han har mange av i leiligheten sin.

Barbora begynner å male, og resultatet er et vidunderlig maleri av Karl- Bertil. Han begynner å gråte når han ser seg selv på bildet. Det er kanskje første gang noen ser han og han ser seg sjøl på den måten. Dette er begynnelsen på et inderlig vennskap som oppstår mellom de to. Barbora støtter og hjelper han og lager også et nytt maleri av han og kjæresten. Vennskapet mellom dem fortsetter også etter bruddet med kjæresten. Så blir Karl Bertil utsatt for en alvorlig bilulykke – det kan virke som han ønsker en slutt på livet – og han blir liggende i koma i flere uker. Men etterhvert klarer han å komme seg og trene seg opp. Han har en enorm viljestyrke og god fysikk. Etterpå må han sone i Halden fengsel. I denne perioden har han ikke så mye kontakt med Barbora.

Når han er ferdig med soningen, er han forandra og vil starte på et nytt rusfritt liv, han får seg jobb og kjæreste. Jeg har vist mine svakheter for Barbora, hun kjenner meg, men det hun glemmer er at jeg også ser hennes, sier han. Med dette utsagnet, er det ikke lenger han, men kunstneren som blir hovedpersonen. Fra nå av er søkelyset retta mot henne. Hittil har hun brukt mye av sin energi på å hjelpe tyven, men hvordan vil hun klare seg når han ikke trenger henne? Hvordan kan han hjelpe kunstneren som også har hatt et vanskelig liv bak seg i et voldelig ekteskap i hjemlandet?

Kunstneres norske ektemann begynner å røre på seg. Hun er usedvanlig opptatt av det vonde og selvfornedrende livet til tyven, mener han. Er det fordi det er spennende og ligner på noe hun har opplevd? Ektemannen mener hun går for langt og utsetter seg for fare fordi hun ikke kjenner grenser.Det er nysgjerrigheten hennes som gir næring til hva hun vil male. Og intensitet i kunsten går ut over forholdet mellom ektefellene. Hvor er jeg i dette bildet? spør han,. Denne delen av filmen er den mest interessante. Hva skjer i en relasjon når den «svake» blir sterk og den sterke svak? Det er dype og viktige eksistensielle spørsmål som kommer til overflaten, men som ikke blir besvart. Det er en del løse tråder på slutten – vi får ikke vite mer om hvordan det går med kunstneren og hennes liv.

Det er modig av både kunstneren og tyven å by på seg sjøl og vise både sterke og svake sider. Klippingen er glimrende. Og Benjamin Ree som har fulgt dem over flere år, fortjener applaus. Det er et imponerende arbeid om kunst og liv.