Jeg foreslår at vi våkner

heter den siste boka til Beate Grimsrud. Den vant Brageprisen i fjor. Og forfatteren døde før prisen ble utdelt.

Jeg har lest noen av hennes tidligere bøker, men nå er det lenge siden jeg har fulgt med på hennes forfatterskap. Hun skriver annerledes enn andre forfattere, impulsivt, fritt og lekent – og er en veldig god observatør. Setninger og ord triller ut av hennes fargerike eventyrverden. Det er både humor, alvor og filosofiske betrakninger. Det er språket hun vrir og vrenger på som setter i gang tanker og følelser hos meg. Du kan lese enkelte setninger om og om igjen og undre deg over hennes funderinger.

Det er vanskelig å omtale denne boka fordi fortellinger, personer og andre vesener viser seg i korte sekvenser og må fordøyes i små porsjoner. Jeg har brukt lang tid på å lese boka på 500 sider. Vilde heter hovedpersonen og hun bor i Stockholm, men pendler mellom Norge og Sverige. Den lange historien handler om Vildes barndom, ungdom i Norge og om voksenlivet i Sverige med alle vennene. Vennskap og omsorg for hverandre er en særdeles viktig ingrediens. Særlig blir dette tydelig når Vilde får kreft – brystkreft med spredning og blir alvorlig syk. Det er fine og dype refleksjoner om sykdom og helsevesen, terapeuter og andre profesjonelle hjelpere og Vildes fortvilelse, men jeg syns det blir for mange gjentagelser og dveling ved sykdom og død. Det har kanskje noe med pandemien å gjøre – den legger en tjukk tåke over livene våre og framtida. Jeg har mer lyst til å lese noe lyst og lett.

Fortellingene om Vildes forhold til familie, venner, kjærester, tantebarn og ikke minst hennes gamle mor, er fremragende. Mora er en interessant person, de har et godt og ganske uproblematisk forhold. De små kontroversene som når mora kjøper en kjole til den voksne datteren og datteren ikke liker den, er skrevet med kjærlighet og forsonlighet. Hun liker moren sin, i motsetning til mange andre forfattere som skriver om mor-datter forholdet. Og Vilde er sterkt knytta til sin store familie i Norge.

Hennes verden er full av personer, dyr, blomster og andre usynlige skikkelser som dukker opp. Florian er en av dem. Han gir henne råd og advarsler. To andre dyr er rotta og reven og deres betraktninger om livet. Teksten blir stadig avbrutt av disse tre inntrengerne. Innspillene deres er ikke irrelevante, absolutt ikke, men irriterende. Det stykker opp fortellingen og distraherer meg. Når det er sagt, er det flere inderlige og strålende korte historier om små og store levende mennesker Vilde omgir seg med. Særlig samtalene med barn og forholdet til kjæresten, kalt O.

Det har blitt en forunderlig bok om liv og død. Døden er ikke akkurat et morsomt tema, men forfatteren klarer å få meg til å tenke på noe jeg ikke liker. Jeg så nettopp en dokumentarfilm om Cuba der Fidel var en av hovedpersonene. En scene i filmen omhandler hans reise til USA der han skulle holde en tale i FN. Reporteren spør om han ikke er redd for å bli drept av fienden. ( Det hører med til historien at mange prøvde å ta livet av han både før og etter reisen til Amerika, men ingen lyktes). Jeg bekymrer meg ikke for døden, sier Fidel, som den gangen var ung, sterk og hadde lyktes med en revolusjon. «Døden kommer en gang, men ingen veit når». Når man ikke frykter døden, kan en nyte livet. Han hadde jo sett døden i hvitøyet utallige ganger. Synet på liv og død er annerledes både på Cuba og i andre land jeg kjenner. De snakker ikke så mye om døden. De veit den er der, men hengir seg til livet.

Som sagt, boka er både lang, ubehagelig, livlig, varm, kjærlig, klok og irriterende. Jeg skjønner ikke helt hvorfor akkurat denne boka vant Brageprisen.

(PS. Anbefaler Jeanette Wintersons , Why be happy when you could be normal? og Oranges are not the only fruit. Elsker de bøkene som handler om fattigdom, religion og lesber. Det er en bragd å kunne skrive om sin sørgelig oppvekst med så mye vidd og ironi.)