Den siste filmen til den iranske filmskaperen Asghar Farhadi heter Le Client på fransk, og the Salesman på engelsk. Den er laget i Teheran og har også en iransk tittel, som kanskje er mer dekkende enn de to andre. Syns både le client og salesman er forvirrende titler. Om jeg skulle velge, ville jeg kalt den leieboeren.Det er kanskje det som menes med Le Client, med det ordet har litt forskjellige betydning på fransk.
Den handler om et kjærestepar. Rana og Emad, som må flytte fra leiligheten sin fordi blokka de bor i begynner å falle fra hverandre pga byggearbeider rett ved. Allerede i denne åpningsscenen ligger det en kritikk av tingenes tilstand i Iran. Ingen hjelper dem med ny bolig, den må de finne sjøl, og de blir tilbudt en annen leilighet av en venn der de kan bo midlertidig. Problemet med denne leiligheten er at den tidligere leieboeren, en kvinne som visstnok er litt «løs på tråden», ikke har flytta ut tingene sine, det er som om hun bor der fortsatt. .Hvem er dama? Ingen vil si det, ingen vil gi de nye leieboerne telefonnr hennes, det virker som de beskytter henne. En dag blir Rana slått ned av en ukjent mann i leiligheten.Hun tør ikke være alene der lenger, men vil av en eller annen grunn ikke anmelde saken. Men det vil Emad, han tar opp jakten etter overgriperen.
Kjæresteparet er skuespillere og i gang med å framføre En handelsreisendes død av Arthur Miller. Han spiller den handelsreisende mens hun spiller hans kone. Historien i teaterstykket og den dramatiske hendelsen i deres virkelige liv flettes sammen.
Filmen blir etterhvert veldig spennende og han som har har slått ned kjæresten blir funnet. Det blir ikke mindre spennende av den grunn. Emad vil ha hevn mens Rana vil ha forsoning. Det er uklart hvorfor de ønsker forskjellige løsninger, det kan ha sammenheng med kjønnsforskjeller og kulturelle koder. Rana er mykere enn Emad, han er mer uforsonlig. Men ingen av dem blir framstilt som gode eller onde. Det kan sees som en utvikling i forholdet at det først er når de har en alvorlig konflikt om skyld, rettferdighet og tilgivelse at de oppdager nye sider ved seg selv og forholdet. Også gjerningsmannens menneskelige sider får vi innblikk i. Jeg liker den måten filmskaperen oppholder seg i den alvorlige konflikten, den er ikke bare personlig og menneskelig, men handler om grunnleggende etiske spørsmål og flere sider ved alle aktørene kommer fram. Nok en iransk film som gir meg noe å tenke på.
Den franske filmen heter Planétarium, der skjønner jeg heller ikke tittelen og lurer på hvorfor de har valgt den. Den er laget av en ung, kvinnelig fransk regissør, Rebecca Zlotowski, jeg har aldri hørt om henne, men hun har fått mye oppmerksomhet i Frankrike. Den handler om to søstre fra USA som mener de har kontakt med de døde, og drar til Frankrike for å vise fram kunstene sine. Natalie Portman spiller den eldre søsteren og Lily-Rose Depp den yngre. Den starter i mellomkrigstida, på 30 tallet
Filmen er søkende, drømmende, utforsker forholdet mellom tro og tvil,den er både realistisk og surrealistisk. Søstrene blir kjent med en rik fransk filmskaper som tar dem under sine vinger. Han vil selv eksperimentere for å komme i kontakt med det overjordiske og bruker særlig den yngre søsteren som medium. Han blir besatt av idéen om å filme sekvensene. Jentene blir trukket inn i et overdådig kunstermiljø med ville fester og utskeielser. Forholdet mellom søstrene forandrer seg, de blir mer selvstendige, men er fortsatt avhengige av hverandre. Den eldste blir sett på som den flotteste og får nye filmroller. Den yngste er den mest interessante, mener deres rike velgjører. Hun blir utsatt for en vitenskapelig undersøkelse av hvordan hjernen hennes arbeider når hun kommer i transe. Eksperimentet kan være farlig og bare hennes umodenhet og ønske om å komme like mye i rampelyset som sin eldre søster kan forklare at hun blir med på det jeg oppfatter som et overgrep. Hele tida lekes det med seksuelle antydninger, på samme måte som vi heller ikke er sikre på om søstrenes kontakt med de døde er bedrageri eller ei.
Etterhvert får historien en alvorlig dreining når filmskaperen, jentenes velgjører, blir beskyldt for svindel med penger og at han har prøvd å skjule sin jødiske identitet. Han er ikke lenger fransk, sier anklagerne og blir fratatt sitt franske pass. Dette refererer til en faktisk hendelse fra mellomkrigstida i Frankrike.
Fantastisk filming og enkeltscener, en lekende, fantasifulle tilnærming og gode skuespillerprestasjoner, men historien er springende. Det er dessverre langt mellom de kvinnelige filmskaperne både i Frankrike og andre land. Zlotowski er uredd og annerledes, ligner litt på Valerie Bruni Tedeschi i sin uforferdethet. It’s a man’s world. Jeg har aldri kommet over at den siste filmen Tedeschi laget, Chateau en Italie, der hun også spiller en av hovedrollen, ikke har blitt vist i Norge. En vidunderlig film. Dramatisk, surrealistisk, personlig og veldig humoristisk.
evamarionjohannessen, forfatter og skribent 