Good luck to you, Leo Grande

Hovedpersonen Nancy- er en «gammel dame» (Emma Thompson) – som aldri har hatt glede av sex med sin eks-mann. Hun kontakter en yngre mann, som selger seksuelle tjenester. De møtes på et hotellrom og forskjellene mellom de to er slående. Nancy framstår som en pertentlig peppermø som er engstelig for hva hun begir seg ut på og nysgjerrig på hva som kommer til å skje. Hun har vært religionslærer og klager over ungdommens usømmelige oppførsel. Men nå har hun tatt et modig skritt inn i en ny, ukjent verden som dreier seg om fysisk nærhet, seksuell tiltrekning, og hvordan man kan nyte og få glede av kropp og sex. Fra første replikk begynner vi å le. Å snakke om sex er ikke lett, det blir mye fnising og latter.

Den unge mannen, som kaller seg Leo Grande, er en erfaren sexarbeider. Avslappet, vennlig, kjærlig, men ikke påtrengende. Det handler ikke bare om sex – men om møtet mellom to personer som har hver sine roller og skjuler sitt egentlige navn. Den unge mannen leser Nancy mye bedre enn hun leser han. Det er jobben hans å finne ut hva klientene ønsker.

Vi er ikke sikre på hvem de to egentlig er og om det de forteller er sant. Hun har en forretningsmessig holdning til hva hun ønsker. Leo Grande røper så å si ingenting om sitt privatliv, mens Nancy forteller om sine barn, ekteskapet og mannen som døde for to år siden. Hun vil vite om Leo har hatt en vanskelig barndom og hvorfor han er sexarbeider. Mens han føler seg fram og prøver å utføre et oppdrag som er tilfredsstillende for sin klient.

Nancy er ikke bare opptatt av å få sex, men nysgjerrig på hvilke tilbud som er best og stillinger hun må prøve. Hun har forberedt seg og skrevet ned seks (!) forskjellige øvelser som hun bare har hørt om, og han er villig, men usikker på om de klarer å rekke alt.

Etter flere møter, blir hun mer avslappa. Det blir mer prat om sex enn å utføre den. Hun forteller oppgitt om sine barn, sønnen som er kjedelig og dattera som er utsvevende. Leo forteller om sine klienter. Noen kommer for å snakke, andre er ikke ute etter sex, men fysisk nærhet. Noen går rett på sak og vil bare ha sex, men sier ikke et ord. Han har også funksjonshemmede klienter, men det fins alltid muligheter for at de også kan bli tilfredsstilt. Han selger sine tjenester til både eldre og yngre, kvinner og menn med forskjellige behov, og omtaler dem med varme og forståelse, og dømmer ingen.

Det er på dette tidspunkt i filmen at jeg begynner å tenke på alle som lengter etter sex og fysisk nærhet, selv om de er både halte og skakke. De kan ha skavanker, være usosiale og usikre, og ikke særlig ettertraktet på markedet. Det gjelder også eldre, som Nancy, som tror at hun ikke lenger er tiltrekkende fordi kroppen hennes har forfalt. Men lengslene etter nærhet er der.

Det blir et brudd mellom Nancy og Leo da han oppdager at hun har funnet ut hva han heter. Da er han ikke lenger Leo Grande og han vil ikke bli avslørt. Men de møtes igjen og kommer nærmere hverandre. Sluttscenen der religionslæreren møter en tidligere elev og forteller skamløst om sine eskapader med en yngre mann, er kostelig.

Emma Thompson er en stjerne – hun mestrer alle vanskelige situasjoner og er ikke redd for å vise seg fram naken eller påkledd. Dary McCormack er også overbevisende i sin rolle.

Det er en morsom film – overraskende, seriøs og tankevekkende. Jeg likte den.

Automatisk kladd

Veiviseren

Toget fra Colombo til Kandy går sakte og vi åpner vinduet for å få luft. Om noen dager skal vi videre til Ella. Men å få tak i togbilletter, var et mysterium. Lokale hjelpere måtte til for å løse den gåten.

I Ella fikk vi tak i en kjentmann som skulle vise oss veien til fjellet, Ella rock. Klokka sju neste morgen står det en lang, tynn eldre mann, iført sarong og chip-chaper og venter på oss. Det er vår lokale guide, Abesundera. Han hilser og tar fram en vandrestav som ligger gjemt i en busk. No English – sier han smilende, og viser fram de få tenna han har, peker og gestikulerer, mens vi nikker og later som vi forstår. Hans lokale kunnskaper er suverene. Han kjenner stier, snarveier, trær, fugler, planter og tegn i naturen.

Vi går på jernbaneveien i morgensola. Det gjør lokalbefolkningen også. Togskinnene er en velsignelse for gående, alternativet er å bli våt på beina i duggvått gress. Det gjelder bare å passe seg for toget. Så fortsetter vi under ei bru, over en elv, forbi en liten kafe, gjennom en teplantasje.

Nå begynner den bratte oppstigningen mot toppen. Gjennom skogen på umerka stier. Det fins flere veier, men vår mann peker på snarveien. Det er svalt og luftig – han løfter litt på skjørtet og går bredbeint oppover. Det er nå jeg oppdager hans smarte metode: å gå sakte, i samme tempo hele veien. Han stopper ikke, tar ikke pauser, mens jeg som prøver å gå litt fortere i mine nye Gore-Tex sko, stadig må stoppe, trekke pusten og drikke vann. Det er fuktig og varmt allerede, og vi når toppen før klokka 9. Der sitter det noen yngre menn med tatoveringer og moteriktige shorts, som forteller at de har brukt en og en halv time på oppstigingen. De blir overraska når de får høre at vi gamlinger bare har brukt et kvarter mer. Det er herlig på toppen, sola damper og utsikten er dramatisk hvor du enn fester blikket.

Underveis har vi lagt merke til søppel. Vi peker på plastflasker og prøver å forklare vår guide om resirkulering og kildesortering. Han nikker og tar med seg noen plastflasker nedover. Når vi kommer til elva som er dekket av store greiner, hiver han flaskene under buskasen. De blir henta her, sier han. Hæ? Nei det tror vi ikke noe på. Abesundera, som mange andre, har den oppfatning at når plasten ikke syns, er det ikke så farlig.

Ikke nok med at han aldri tar pauser, men han har heller ikke spist eller drukket på turen. Vi tilbød han en flaske vann, men han takka nei. Vår veiviser har gått opp og ned uten å unne seg en eneste dråpe i varmen. Det er hvert fall ikke han som bidrar til søppel i naturen. Det er nok bare turister som har råd til å kjøpe vann på flaske og kaste tomgodset.

Publisert i KK 1.09.22