Jeg har tidligere omtalt den franske filmen Marguerite, som har Florence Foster Jenkins (FFJ) som inspirasjonskilde, dama som elska å synge opera, men som sang skjærende falsk. Nå har jeg sett Stephen Frears’ film om FFJ med Meryl Streep og Hugh Grant i hovedrollene. De to spiller glitrende, begge er på sitt ypperste. Hugh Grant er akkurat så britisk korrekt, flott og elegant som vi liker å se han, men samtidig øm og kjærlig overfor kona FFJ. Vi tror på det forholdet.
Meryl Streep er omgitt av både ekte og falske beundrere, som får henne til å tro at hun er en begavet sangstjerne og som beskytter henne mot latterliggjøring og ondsinnete anmeldere. Hvem som får overvære konsertene i «Verdi-klubben»når hun opptrer, er strengt kontrollert og ektemannen (Grant) deler rundhåndet ut sedler i konvolutter til de falske beundrerne.
Men FFJ er ikke bare en bortskjemt, overflatisk overklassedame og en latterlig figur Hun bærer på en dyp tragedie som det ikke snakkes høyt om. Hennes yndige væremåte gjør at hun kan oppfattes som naiv, men hun er både modig, standhaftig og ustoppelig i sin iver etter å bli sett, hørt og beundret.En annen karakter som blir svært viktig i hennes liv, er en begavet, ung pianist Cosme Mc Moon, fantastisk gestaltet av Simon Helberg. Verken han eller sanglæreren hun har ansatt, ønsker å utsette seg for en offentlig opptreden sammen med henne fordi det kan gå utover karrieren deres. Penger har hun nok av og noen av dem bruker hun på å realisere sin drøm om å holde konsert i Carnegie Hall, på tross av protester fra ektemannen..
Dette er ingen lett og overflatisk komedie. Den er både morsom , elegant, bevegende og underfundig. Det latterlige, stygge og umusikalske blir på en måte vakkert fordi det framføres med ynde, kraft og overbevisning.Hun er annerledes, og har faktisk ekte beundrere. Men er hun selv klar over hvor annerledes hun er?
Det er både likhetspunkter og forskjeller mellom de to filmversjonene. Stephen Frears holder seg tettere til den faktiske historien, tidskoloritten er mye mer troverdig , og Meryl Streep har mer å spille på i denne versjonen utover at hun er en håpløs, forskrudd sangerinne. Forholdet til ektemannen er også helt forskjellig der det fra første stund er kjærligheten mellom dem som er en bærebjelke, mens Marguerite blir framstilt som ensom og ulykkelig forelsket i sin mann. I den franske filmen får hennes dragning mot artistlivet og det lidenskapelige forholdet til musikk og sang en større plass. Den har også en mer elegant og hysterisk morsomt versjon av av hennes falske/ekte? beundrere, to pågående unge journalister. Beundrer de henne eller ler de bak hennes rygg? Denne tvilen må vi tygge på og den blir ikke besvart.
Når det gjelder skuespillerprestasjonene, er det høyere nivå i alle ledd i Stephen Frears film. Meryl Streep befinner seg i sitt rette element både som kjærlig kone og mislykket operasanger.I tillegg får hun utfolde seg i utallige komiske situasjoner som hun tydelig har talent for. Samspillet mellom trekløveret Streep, Grant og Helberg, er strålende, de inspirerer hverandre.
evamarionjohannessen, forfatter og skribent 