The Fishermen and Born on a Tuesday

Nigeria has produced several authors and two newcomers are Chigozie Obioma who has written the book The Fishermen (2015) and Elnathan John who wrote Born on a Tuesday (2015). As one of my favourite writers  is from Nigeria,  Chimamanda N. Adichie, I have been looking forward to know more about  younger upcoming  African writers.

Both books are compelling, but different.

The fishermen is a story about a Nigerian family, particularly about the children in the family.  It is set in Nigeria in the nineties. It took some time before I got hooked. The author uses Biblical tales, archetypes and myths to reveal a disturbing and tragic story.  It is about love, betrayal, revenge and fate, like  a Greek Tragedy. Four of the children, all boys, are the main characters . The madman is an archetype, an outcast, feared and respected and his prophecies and spells have a massive impact on the brothers’ thinking and behaviour.

The story is complex, but easy to follow because of the action driven plot.  At the end of the book the author reveals a secret involving the father, which sheds new light on how the family members are entangled. What I found most interesting is the strong solidarity between the brothers, their loyalty and how much it is expected of young boys. It is a man’s world. Although the mother is a strong woman, she is not an interesting character, neither is the father, and their relationship  is obscure. It’s the relation between the brothers  and their connection to the madman that is masterly told.  The author is beyond doubt a gifted story teller and combines his African background with a Western writing style. Although I strongly recommend this fascinating book, I find the story  rather complex, it gets darker and darker and ends unconvincingly.

Born on a Tuesday is a  so called coming-of-age novel where we follow Dental, a young boy, from boyhood to adolescence. It is a more political book, in the sense that it shows how  social, religious and political conditions  pave the way for extremists like Boko Haram.

Dantala (which means born on a Tuesday)  has studied at a Quranic school in northern Nigeria. Religious education was the only option for poor boys.

Having finished school, he joins a gang of street boys who are involved in crime, violence and weed. They are being paid and used by adults to attack political opponents and it ends in a mortal fire. Dental has to run away and leave his friends. We follow him  on his journey back to his home town where he finds his poor family split and tormented. He seeks refuge in a Mosque where he becomes attached to the leader, Sheik Jamal and other boys and little by little, he is recognised for his  cleverness and gets  important positions in the Mosque’s leadership. The characters are well developed, particularly Sheik Jamal and his kind, non dogmatic attitude.  Dental sees him as a father. His loyalty to him is tested when political and religious tensions arise. It culminates in violent and cruel power struggles and killings,and our young man has to make difficult decisions.

The story is told in a simple and  convincing way. I find the character Sheik Jamal particularly interesting. A very promising debut by Elnathan John, who is already known for his short stories.

 

Gatelangs i Kairo

Kairo i januar 2017, litt over to år siden vi var her sist.   Da sto det tanks foran ambassader  og vi ble bedt om å holde oss inne den dagen salafistene oppfordra folk til å demonstrere i gatene. I dag er det annerledes. Nå er det orden i rekkene, militæret har kontrollen. Det er rolig nå, har vi hørt, selv om det ikke er lenge siden det var et dødelig angrep mot en koptisk kirke.President Sissi stilte opp i kirka da de kristne feira jul og ble hyllet for sitt mot, står det i Al Ahram weekly.

Nei, vi er ikke redde,  lar oss ikke skremme, men går i kirka,  hevder to brødre som driver en suvenirbutikk i Korba. Den knøttlille butikken er full av små  kameler, askebegre,  papyruskalendre, forgylte kopper, smykker, notisbøker, putetrekk med pyramidemotiv, penner, asjetter, forseggjorte vandrestaver og små og store skulpturer av egyptiske guder og hellige dyr som ser ekte ut, men kanskje ikke er det. Denne er ekte, sier de,  ikke fra Kina. Kinesiske varer presser seg på, men går fort i stykker.

Sett dere ned, sett dere ned, vil dere ha kaffe? Brødrene kappes om å overtale oss og lirker fram en vaklende stol fra et sted under en stor pappeske. Det går en smal liten trapp opp til noe som ser ut som en uferdig annen etasje men trappa fungerer mer som et lagerrom der trinnene er fylt med åpne og uåpna kasser, suvenirer, tepper, og sannelig, en liten krakk som gjestene kan få sitte på. Hva slags kaffe, søt, svart, tyrkisk? eller te? Vi presser oss ned på krakk og stol og nyter den søte tyrkiske kaffen, mens brødrene viser fram suvenirer, tepper, putetrekk, puffer, støvkoster og små skrin med perlemorsmønster.  samtidig som de roper på Mohammed som kommer med takeaway som deles ut til  usynlig hjelpere. Vi ser bare hendene deres i døråpninga. Har dere spist? vil dere ha mat? Nei takk, sier vi og nyter den himmelsk gode tyrkiske kaffen. De røyker og drikker kaffe, spiser takeaway og prater, og snakker om dårlige tider, salget går tregt, prisene stiger, vi får over to egyptiske pund for en norsk krone. Dagligvarene i matbutikken er dyre, men lønningene står stille. Vi kommer oss ikke derfra  før vi lover å komme tilbake for å kjøpe suvenirer.

Jeg gir ham et og et halvt år til, sier min venninne fra Maadi, hun snakker om presidenten, mange har det verre enn oss, men nå begynner det å gå på stumpene, de har ikke lenger råd til å reise til utlandet og kjøpe seg ny bil. Hun mumler noe om syriske flyktninger som det er altfor mange av i landet. Jobben hennes som konsulent forsvant etter revolusjonen.  Utenlandske frivillige organisasjoner har trukket seg ut, frivillig og ufrivillig. Det kommer til å gå bedre med økonomien, men det vil ta tid.

Vi liker han, vi stoler på han, forteller andre venner, men det er en vanskelig periode. Det er trygt, dere kan  reise til både Sharm el Sheikh og Luxor. Turistene har kommet tilbake,  men det ser vi ikke så mye til i Heliopolis. Er det flere eller færre som bruker niquab? Jeg mener det er flere, men det er også noen som kler seg ufordrende, det oppdager vi først når vi drar til sentrum, til Zamalek. På hotell Marriott står en dame foran oss  iført pelskåpe, sko med tynne høye hæler og kort,kort skjørt. Kanskje er hun ikke egyptisk. Det er vanskelig å bedømme hvor turistene kommer fra, flere  snakker arabisk, vi hadde visst glemt at det er turister fra andre land enn Europa og USA som vil besøke dette flotte turistmålet.  De forstår både språket og kulturen.

Vi vandrer videre til Tahrir, frihetsplassen med alle demonstrasjonene der det var teltleir, flagg og livlige politiske diskusjoner, der vi ble mottatt med åpne armer i 2011. Nå er det som en helt vanlig plass, trafikken er tett,  den har ikke forandra seg og vi beveger oss forsiktig og nølende ut i kaoset av biler og mennesker når vi skal krysse gata.   På brua over Nilen står kjærestepar og familier og tar selfies. Søpla flyter langs bredden.

En kveld overværer vi en moderne danseforestilling i Gohouria teater. Den er basert på en fantasy roman av en ung,  egyptisk forfatter, jeg sitter hele tida og lurer på hva egypterne rundt meg syns. Er den ikke litt for dristig for et muslimsk publikum? Kanskje kommer moralpolitiet til å stoppe den?

Tilbake i Heliopolis går vi i de samme kjente gatene der det selges frukt, grønnsaker, smykker, levende høner og kalkuner, tepper, fersk mangojuice og kaffe. Ja, ikke minst kaffe, noen av de gamle kaffebarene der det før bare satt menn med skjegg og røkte vannpipe og drakk av små kopper, er nå forandra til moderne kaffebarer. Coffee shop står det overalt. På Shabrawi som har skifta navn til noe mer moderne, er det nytt og fint, moderne bord og stoler,  men maten er heldigvis den samme, deilig babaganou, falaffel, dolma og andre midtøsten retter for en billig penge. Øl serveres ikke, men lime juice er også godt.

Ikke langt unna sitter det fortsatt frukthandlere og selger mandariner og bananer. Det er ikke så mange av dem som før. De har ingen fancy boder, varene selges fra pappkassene.  Der får vi øye på Mohammed. Han er 13 år, men ser ut som han er 10,  og hjelper faren sin med salget. Med sitt brede, vinnende smil er det han vi henvender oss til når vi skal kjøpe frukt.

På veien hjem passerer vi en lang rekke boder der de selger fargerike stoffer og kan hjelpe oss med alt vi ønsker å få sydd, mish muskila, no problem.  Gjemt bak  tøyrullene sitter det mannfolk foran symaskinene og syr rette sømmer.

Januar er en kald måned, mye kaldere enn desember, men sola varmer om dagen.Vi kunne ha kjøpt oss en myk, tjukk pysjamas slik egyptere gjør. Det kan man trenge når man skal legge seg i kalde senger om vinteren.  Leilighetene er bygget for å utholde 40-45  varmegrader, ikke for vintertemperatur. Men vi løper hutrende forbi pysjamas utstillingen, opp trappa  og trekker på oss ullstillongs og gensere i flere lag før vi setter oss  tett sammen så nær varmeovnen som mulig.

På den nye, store flyplassen neste dag er det like kaotisk som det var i «gamle dager»,  da vi bodde her på nitti-tallet. Haugevis av turister forsøker å dytte overfylte trillevogner gjennom en smal åpning, og egyptere er eksperter på å snike i køen. Det tar lang tid å komme gjennom sikkerhetskontrollen, sikkerhetsvakta hvisker til meg at jeg bare kan putte vannflaska i sekken. Den kom igjennom, men ble tatt fra meg ved neste sjekkpunkt. Ny venting ved passkontrollen. Endelig inne på kaféområdet, men det er nesten ikke plasser å oppdrive.  Hele tida annonseres det fra høyttalere om avganger til Khartoum, Quatar, Etiopia,  Milano, Roma, Zürich, Frankfurt og først da forstår vi at turismen er på vei oppover.