Didier Eribon har skrevet en bok om oppveksten sin i et arbeidermiljø i Reims. Min interesse for den ble vakt da jeg hørte Edouard Louis omtale av den på Litteraturhuset (har skrevet om hans bok her på bloggen). Didier Eribon er en kjent intellektuell skikkelse i Frankrike, han er filosof og universitetsprofessor i begynnelsen av 60 åra, og har skrevet flere bøker, bla. om Foucault, homoseksualitet, Bourdieu.
Boka er en blanding av selvbiografi og sosiologisk analyse.Med skarpt blikk på sosiale forhold og en imponerende ærlighet om egen barndom, er det blitt en svært interessant bok om det vi kaller «klassereise» her i Norge. Den er verken skjønnlitterær eller faglitterær, vanskelig å plassere i en kjent kategori. Han skriver i det jeg oppfatter som Bourdieu tradisjonen. Om en skal skrive sitt liv, må en sette det inn i en sosiologisk sammenheng, forstå enkeltmennesket i forhold til tidsepoken og ikke minst, sosial klasse, ikke psykologisere. Det kan jo gjøres på forskjellige måter, implisitt eller eksplisitt. Eribon skiller eksplisitt mellom det selvbiografiske og det sosiologiske. Det gjør han på forskjellige måter. Når han for eksempel skriver om hendelser i barndommen, som kan være både sjokkerende og såre, løfter han dem opp på et nytt nivå ved å trekke inn annen litteratur om det samme. Til å begynne med irriterte jeg meg litt over det, jeg ville han skulle gå dypere inn i sitt eget, men etterhvert likte jeg det – av og til.
Han begynner først å tenke på å reise tilbake til sin barndoms by Reims når faren hans ligger for døden. Hatet til faren, en voldelig hustyrann, har holdt han borte i mange år og han vil ikke gå i begravelsen hans. Han siterer fra boka til James Baldwin (Notes of a Native Son) som heller ikke ville besøke sin far da han var døende. «Jeg sa til moren min at jeg ikke ville det fordi jeg hata han. Men det var ikke sant. Sannheten var at jeg hadde hata han og at jeg ville bevare det hatet. (….) Jeg tror at en av grunnene til at folk fastholder sitt hat, er fordi de tror at hvis hatet en gang forsvinner, vil de bli konfrontert med smerten.» I motsetning til Baldwin, mener Eribon at hatet hans til faren ikke ble erstatta av smerte, men av et ønske om å forstå seg selv og » hvorfor det var så vanskelig for meg å ha den minste kontakt med en som jeg i grunnen knapt kjente. (..) Hva tenkte han om den verden han levde i? Om seg selv? Om de andre? (..) Om vårt (vanskelige) forhold?». Eribon sier han aldri har hatt en ordentlig samtale med faren. Først etter hans død får han vite at faren hadde begynt å gråte en gang han så sønnen på fjernsyn da han presentert boka si om homoseksualitet. Faren som var homofob, var villig til å forsvare han overfor naboer og innbyggerne i landsbyen fordi han var så stolt over at en av sønnene hans hadde oppnådd en så høy sosial status. En sterk åpning.
Så begynner fortellingen om farens oppvekst som eldste sønn i en familie med 12 barn som levde i dyp fattigdom. Det slår meg at klasseforskjellen i Frankrike er enorme, sammenligna med Norge. Fattigdommen går i arv til neste generasjon. Ingen av Eribons brødre tok høyere utdanning. Moren sier om faren «Ikke døm han for hardt, han har ikke hatt et enkelt liv». Didier forteller knapt, konkret og usentimentalt om krigen, boforhold, alkohol, vold, og om alle ydmykelsene foreldrene blir utsatt for. I en periode var begge fabrikkarbeidere og stolte over å ha et ærlig arbeid.
Særlig er bestemoren og morens liv fortalt med innlevelse og varme. Han starter gjerne med setninger som er typiske for moren eller faren og minnene kommer stykkevis som observasjoner fra miljøet han var en del av. Selv skammet han seg over sin bakgrunn og fortalte aldri om den i de akademiske kretser han seinere ble en del av. Som ung gymnasiast leste han, foruten politiske bøker om marxisme og Sartre, Simone de Beauvoirs memoarer. Det ble jeg overrasket over.Han erklærer seg som Trotskist som 17 åring. «Du snakker som en bok», sier mora.
Historien om å stå fram som homofil den gangen er opprørende. Han har også med lange passasjer om foreldrenes selvfølgelige politiske tilhørighet til kommunistpartiet som seinere forandret seg til støtte for Nasjonal Front. Det er en interessant utvikling, men det blir for mange ord og teoretiske utlegninger til at jeg klarer å følge med på tankegangen hans. Det er også spennende å lese om hans reise i det akademiske miljøet som viser hvordan han hele tida blir minnet om sin arbeiderklassebakgrunn.
Boka er skrevet av en velskolert intellektuell som har mye på hjertet. Språket er preget av det med referanser til en mengde filosofer og forfattere. Dette i motsetning til en kvinnelig forfatter han refererer til i den samme tradisjonen, Annie Ernaux, som jeg holder på å lese nå. Hun har en helt annet skrivestil, mer poetisk, nøktern, men begge forfatterne har mye å bidra med. Det er synd at de ikke er oversatt til norsk, antagelig heller ikke til engelsk.
Opplever disse bøkene (inkl. Edouard Louis) som relevante for å forstå de enorme sosiale forskjellene i Frankrike. Tenker på hva som skjer i forstedene der mange innvandrere bor eller i landsbyer som der Edouard Louis vokste opp. Det er både tragisk og skremmende. Hvor ble det av Frihet, likhet og brorskap???
evamarionjohannessen, forfatter og skribent 