Carpe diem

(1994–1995)
Vi hadde ofte irritert oss over egypternes sendrektighet, endeløse prat og utsettelser. In shallah, hvis Gud vil, var omkvedet, men vi hadde gradvis vent oss til det. Nå var vi – tre norske pedagoger – i Delta-området nordøst for Kairo for å besøke et nytt senter for barn med funksjonshemminger. Ikke hadde vi fått noen plan for dagen, våre arabisk-kunnskaper var begrensa, og ikke hadde vi tolk. Våre egyptiske kolleger tar det helt med ro: Det ordner seg, inshallah.

Senteret er stort, det er flere rom, men veggene er nakne, og det fins ikke noe utstyr der. Har dere ikke åpna ennå? Jo da, her er det full virksomhet, men litt stille i dag, sier ei blid dame med hijab. Det er fredag og fri, ypperlig for besøk og møter.

Vi blir plassert på hvite plaststoler midt i rommet. Rundt oss langs veggene står det tilslørte ansatte, mødre og fedre. Læreren setter seg ved det hvite plastbordet og vil snakke alvorlig med oss om et av barna. Han er hyperaktiv, mener hun. Har dere leker? spør vi. Ball, kommer det. Hva mer? Musikk, får hun endelig pressa fram. Han liker musikk. Ball og musikk, en flott kombinasjon. Ja, men. Eieren av lokalene er fundamentalist, og musikk er synd. Det kan de bare drive med i smug. En mor i svart burka smiler bekreftende. Ikke noe å gjøre med. Haram.

Vi leter etter andre innfallsvinkler. Verdiløst materiale, papir, doruller, tøyfiller, alt dette kan dere lage spennende, pedagogiske leker av, og barn er ikke så nøye på det. Men læreren vil heller ha nye leker.

Flere menn med skjegg kommer inn og stiller seg langs veggene. Det begynner å bli trangt. Det summer av små samtaler rundt oss når de nyankomne hilser og småsnakker med venner og bekjente.

Læreren skifter tema. Hvordan skal vi klare å skaffe utstyr til senteret når vi ikke har penger? sier hun så høyt at mannfolka hører det. Er det ikke noen velstående givere som kan bidra? spør vi. Dessverre, de fleste her er fattige. Hva med innsamling i moskeen? er det en som foreslår. I moskeen samles det årlig inn tusenvis av egyptiske pund. Vi må oppfordre menigheten til å gi til senteret, sier forslagsstilleren. Som sagt, så gjort. To av mennene forlater lokalet. De skal til moskeen og gjøre akkurat det som ble foreslått. Det er jo fredag i dag.

Folk strømmer på, og det er nå så trangt at vi må forflytte oss til et større rom. Den selvoppnevnte tolken deltar i flere samtaler med nyankomne samtidig som hun tolker for oss og engasjerer seg i en diskusjon med læreren og en sjeik om hvordan de skal skaffe penger til veie.

Psst, sier en far og rekker oss en bunke papirer. Kan vi ta en titt på sønnens journal? Vi studerer den og tar med oss sønnen inn i et annet rom for å teste hørselen hans. Han blir plassert i en stol og er heldigvis mest opptatt av brusen vi har gitt ham. En av oss setter seg foran han og passer på at han ikke snur seg mot den andre, som står bak og slår taktfast på en colaflaske med et sminkespeil. Ingen reaksjon, verken på høyre eller venstre øre. Det er antagelig en hørselshemming, sier vi til faren, selv om testen ikke akkurat har foregått forskriftsmessig.

En annen far lurer på om han skal fortsette å gi sønnen sin pillene legen har foreskrevet. Piller mot psykisk utviklingshemming. Langsomt vokser køen av foreldre med behov for råd fra de norske ekspertene.

Bønnetiden er over da faren til gutten som slår, kommer bort til oss. Han tenner en sigarett før han forteller: Gutten ikke er vant til å sitte stille hele dagen. Han pleier å være med meg i åkeren, og der arbeider vi ute fra morgen til kveld. Den store overgangen er grunnen til at han er urolig, mener han; sønnen trenger litt tid. Vi støtter faren og foreslår for læreren at gutten må starte gradvis. Et par timer hver dag er nok. Men hva skal jeg gjøre? Han slår og skriker, roper læreren fortvila. Hun har fortalt oss at familien til den umulige gutten er rik og vel ansett i lokalsamfunnet. De kan betale for seg, derfor kan ikke sønnen nektes adgang.

Nå skjer det noe. Småsamtalene blir overdøvet av skarpe stemmer som gjaller i veggene, det høres ut som en høylytt krangel. To mannfolk skriker og roper, mens sjeiken og faren med den utagerende sønnen river og sliter i hverandres galabeya. En slåsskamp! Det har vi ikke sett før i Egypt. Vi aner ikke hva krangelen dreier seg om, og tolken virker så opptatt av å følge med på dramaet som pågår at vi ikke kan spørre henne. Det er skuespill, hvisker hun. Følelsene er kontrollert. Kranglefantene kan skrike og skråle til de når en grense der andre må gripe inn og roe dem ned. Det er akkurat det som skjer: Selvoppnevnte meglere stopper krangelen, og de to kamphanene forlater lokalet.

Hva skjedde? vil vi vite. Sjeiken hadde henta inn to naboer som var skeptiske til senteret. Det var et galehus, mente de, et sted for mentalt forstyrra unger. Man kunne ikke ha slike skoler i lokalsamfunnet; barna ble bare verre av å være her. Slik ble altså resultatet av vår anmodning om å invitere naboer inn for å gjøre dem mer vennligstemt.

Til slutt er det tid for lønnsforhandlinger. Læreren vil ha høyere lønn; hun jobber døgnet rundt, og arbeidsforholdene er krevende. Saken hennes er temmelig håpløs. Hvis det ikke er penger til å betale husleia og å kjøpe inn leker og pedagogisk utstyr til barna, kan hun da ikke forlange høyere lønn! Skal det ikke være lønn etter innsats og kvalifikasjoner? Men læreren står på sitt, og vi kan ikke annet enn beundre hennes sta og selvfølgelige måte å presentere lønnskravene på i møte med mektige og innflytelsesrike menn.

Det som starta som en litt ubestemmelig utflukt, ble en uforglemmelig opplevelse. Ikke lite som ble gjort på seks timer. Om det mot formodning eksisterte en plan for dagen, hadde den blitt glemt. Det tilfeldige og uplanlagte førte til spontanitet, initiativ og handling. Litt hektisk og rotete, men for en energi!

Takk for besøket, sto det i brevet vi fikk. Vi har funnet et annet og bedre lokale der vi kan spille musikk. Familien vi leier av har selv en datter som er funksjonshemma.

(fra e-boka Solregn – Historier om oppdagelsesreiser som aldri tar slutt)

Argélio

Jeg er på vei inn i et fattig område i utkanten av Chimoio, hovedstaden i Manica-provinsen. Her bor folk i stråhytter. Jeg skal besøke en familie som har en døv sønn og tror at jeg kan hjelpe dem.

Jeg stiger inn i ei mørk og trist stue uten vinduer. På veggen henger en kalender, og ved siden av den en ramme med fotografier. Stua er knøttliten, men rommer både spisebord med stoler og sofa. Unnskyldende sier mora at Argélio egentlig har mest lyst til å gå ut og leke, men hun har fortalt ham at det skal kommer en hvit dame som vil snakke med ham. Han har venta på deg i flere timer, sier hun. (Men jeg har faktisk gjort avtale om å komme klokka 15 og var presis. De har vel ikke klokke.)

Gutten var som alle andre inntil han var ett år. Han hadde alt begynt å gå og snakke litt da han fikk malaria og feber med lammelser. Etterpå var hørselen borte. Foreldrene tror han hører noe, og sier han kan snakke litt. Men nå sitter han i sofaen ved siden av mora og ser på meg med store skeptiske øyne mens han tvinner fingrene febrilsk i fanget. Foran den halvåpne døra har det samla seg en anselig mengde lekekamerater som titter inn.

Argélio er ti år og liker å spille fotball. Det gjør han stort sett fra morgen til kveld. Foreldrene ble glade da han fikk begynne på den lokale skolen i fjor. Jeg veit omtrent hvordan slike skoler ser ut, men spør likevel, og får bekrefta at det er ca. 50 elever i klassen. Der satt gutten og skrev i kladdeboka, som mora nå innstendig ber ham om å hente og vise til damen. Motstrebende går han inn i siderommet og henter bøkene. Sidene er fylt med sirlige kruseduller og ubegripelige skrifttegn som ligner bokstaver. Ingenting vitner om at han har fått med seg noe som helst fra undervisninga.
Mora insisterer på at han skal vise hva han kan, og dytter en blyant i hånden hans. Du kan jo skrive navnet ditt, Ar-gé-li-o, staver hun. Han vil ikke og skyver bort handa hennes.

Det er for mange elever i klassen, sier jeg, Argélio klarer ikke følge med, han må være i en mindre gruppe. Mora ser uforstående på meg. Mindre gruppe? Det er bare én lærer her, og i fjor var det to døve barn i klassen, Argélio og Gina. Men i år var det slutt. Læreren mente at de ikke kunne gå der lenger siden det ikke var noen framgang.

Mora prøver desperat å få gutten til å samarbeide med meg. Hun får hjelp av en onkel som sitter ved spisebordet. Han skyver stolen bort til sofaen og forsøker å motivere Argélio til å vise hva han kan. Hvis du snakker med damen, kommer du til å få nye klær av henne, hører jeg ham si. Det kan jeg ikke love; det er stygt å lyve for barn, sier jeg. Onkelen og mora ser uforstående på meg og fortsetter å mase om at gutten må vise meg hva han kan.

Hvis Argélio hadde gått på en skole der de bruker tegnspråk, kunne han ha lært både å snakke og skrive, sier jeg. Men her er det ingen som kan gi han spesialundervisning. Det fins bare én skole for døve i landet, og den ligger i Maputo, to dagsreiser fra Chimoio.

Ta ned fotografiene fra veggen, sier mora, i et siste forsøk. Argélio går bort og henter billedrammen. Endelig kan samtalen begynne. Han forklarer hvem som er avbilda på fotografiene, og det er lett å forstå. Så kommer han trekkende med ei veske full av andre bilder med familiemedlemmer og familiebegivenheter, og vi kommuniserer utvunget. Mora og sønnen har utvikla et språk som også jeg kan følge. Nå sitter hun rolig og avslappa i sofaen og overlater ansvaret for samtalen til Argélio, tydelig stolt av sønnen sin. Mens han forteller, kommer andre småsøsken inn og vil være med, men han skyver dem brutalt vekk. Dette er hans besøk. Nabobarna roper at han må komme og spille fotball, men nå har han glemt fotballen og vennene som venter.

Lærerne veit ikke hvordan de skal undervise slike elever. De har ikke fått opplæring. Skolemyndighetene har begynt å diskutere integrering av funksjonshemma barn, men det dreier seg om elever som sitter i rullestol.

Nå har det begynt å regne ute. Mora og den yngste dattera følger meg et stykke på vei, jenta i fillete kjole og uten sko i regnværet. Jeg må love å komme tilbake. Argélio løper ut til vennene og er snart midtpunktet i flokken. Det er her han hører hjemme, ikke på internatskole to dagsreiser unna.

Før vi reiser tilbake til Norge, stikker jeg innom. Han skal få det lille kameraet mitt og flere filmruller. Gutten begynner umiddelbart å ta bilder. Kanskje kan han bli fotograf? sier faren håpefullt.

Revitalisering av lokale språk

 

Et av målene med utdanning i regnskogen var å ta vare på og revitalisere lokale språk som har vært lite i bruk. Noen steder har lingvister og sosialantropologer arbeida tett sammen med lokalbefolkninga og urfolkslærerne for å komme til enighet om betydningen av ord og uttrykk. Å lære sitt morsmål styrker barns identitet og forståelse av kulturelle tradisjoner.

Lokale språk har ikke hatt høy status. De er muntlige, ikke skriftlige. Mange språk har så å si forsvunnet, noen steder har portugisisk fått forrang. Det gjelder bl.a. i Xingu. Trumai er et lokalt språk som er sterkt utrydningstrua. I den lille Trumai landsbyen i øvre Xingu som vi besøkte i 2004, var det så å si ingen som snakka Trumai. Noen av lærerne kunne enkelte ord og uttrykk, men ikke nok til å undervise barna på det språket. Barna lærte ikke morsmålet sitt. Landsbyen hadde få innbyggere og det var bare en eneste landsbybeboer som hadde Trumai som morsmål. Det var en eldre kvinne, bestemora til en av lærerne. Hun brukte tida si på å videreføre språket til lærere og elever. Var det noe de lurte på, kunne de bare komme til henne for å få svar.

Det er en sensitiv og krevende oppgave å gjøre et muntlig språk skriftlig. Noe går tapt i prosessen, men skriftlighet er også en måte å bevare kulturen på. Tradisjoner, myter og spirituelle ritualer forsvinner ikke når de blir skrevet ned og lest av andre. Det er nødvendig å ta seg god tid og reflektere over nyansene i språket og hvordan det brukes i poesi, resitasjon, sanger, taler og annen muntlig framføring. Det handler ikke bare om hva som er lingvistisk korrekt, men fører også til økt interesse og engasjement blant lokalbefolkninga om språkets opphav, betydning og utvikling. Det har bidratt til en kulturell og språklig oppvåkning på flere av de stedene vi besøkte. Jo mer lokalbefolkninga og barna engasjerer seg i sitt språk og sitt folks historie, desto mer nysgjerrige blir de på å lære om skikker, dyr og medisinske planter, hvordan deres forfedre bygde hus og levde, og hvilke danser og sanger de brukte når det ble arrangert fester. I denne prosessen er eldre mennesker uunnværlige. Både eldre og yngre deltar i samtaler om hva et ord betyr og hvordan det skal skrives. Det har ført til en større bevissthet og stolthet om identitet og forståelsen for sitt opphav.

Under oppholdet hos Tuyuka folket i øvre Rio Negro, fikk vi en oppvisning i hva skriftlige arbeider hadde betydd for elever, lærere og landsbybeboerne. Elevene kunne gjøre undersøkelser blant lokalbefolkninga om et steds opprinnelse, navn på elver, fjell og hellige steder og hvilke navn de hadde før portugiserne kom, eller de kunne fordype seg i lokale språk, tradisjonell ansiktsmaling, musikk, dikt, og ritualer. Elevene elsket å skrive på sitt eget språk og lagde omfattende skriftlige arbeider basert på undersøkelser i lokalmiljøet. De presenterte detaljerte og fargerike tegninger av dyr, fugler, planter og trær og var nøye med å observere forskjeller og likheter. I Pamáali skolen i Rio Negro der elevene var litt eldre, brukte de tegninger systematisk da de undersøkte vannstanden i elvene på forskjellige årstider over et år for å registrere miljøendringer.

Særlig i Yanomami landsbyene, som har bevart sitt rike språk, kunne vi følge prosessen fra muntlig til skriftlig språk. Det var i sin spede begynnelse. Skriftspråket ble brukt til å beskrive følelser, situasjoner, lokal historie og tradisjoner. Det ble også et redskap for kommunikasjon mellom landsbyene. Brevskriving var populært. Noen skrev beskjeder og brev som inneholdt poesi og historier til venner og familie og ba oss bringe dem videre til neste l

I grenseland (2)

Geriljalederen

Det er egentlig min kones bil, men det er jeg som kjører. Sjåføren i kamuflasjedress, en godt voksen mann, smiler mot meg. I forsetet sitter kona med en matkurv på fanget.
– Jeg har tatt med litt til lunsj, sier hun og viser fram kurven, som bugner av små delikatesser. Tilbyr oss tørket mango og glaserte frukter og fôrer sjåføren med frukt mens han raser av sted på de smale, svingete veiene.
– Kan du sette ned farten, jeg føler meg ikke bra, ber jeg.
– Hun er kvalm, Bibi, ser du ikke det. Kona har holdt øye med meg i speilet. Jeg blir også kvalm i bil av og til, sier hun oppmuntrende og tilbyr meg et lommetørkle.
– Kan vel ikke følge med på hva som foregår i baksetet når jeg kjører. Sjåføren høres oppgitt ut, men smiler og snur hodet bakover. Motvillig reduserer han farten, men snart er han tilbake i samme tempo som før.
– Han glemmer seg, sier kona unnskyldende. Gammel vane. De måtte kjøre fort for å redde seg. Han har vært leder i en av motstandsbevegelsene, men nå er han retired. Hun ser bort på mannen som om hun vil forsikre seg om at retired er det riktige ordet. Det er vanskelig for ham å roe seg ned. Han er vant til mer action, ler hun. Mannen ler også og snur seg bakover for å fortelle meg mer om kampene mot regjeringssoldatene.
– Jeg mista den ene armen i et slag. Men det plager meg mer at jeg ser dårlig på høyre øye. Ble truffet av en granatsplint.
Begge ler, Ma Long også.
Jeg bråvåkner, sperrer øynene opp og stirrer stivt på veien. Glem det, slapp av, pust dypt. Ma Long småprater med kona på lokalspråket. Det er beroligende. Den halvblinde, enarma sjåføren farer av sted for å komme fram før det blir mørkt.

Seint på ettermiddagen ankommer vi flyktningleiren.

Overlæreren

Overlæreren venter nede ved elva. Der oppe er huset mitt, sier han og peker på ei lita hytte som ligger øverst i fjellsida. Han bor høyt og fritt, overlæreren, med utsikt til hjemlandet på den andre sida. En båt glir sakte oppover elva. Krokodilleelva, den samme som vi så i grensebyen.

Den stupbratte stien opp til huset er leirete etter et kraftig regnfall. Overlæreren tar kofferten min i handa og forserer den lett og ledig iført sarong og plastsandaler. Fra toppen ser vi sola gå ned bak fjellene. Her kan han sitte og tenke på livet som var, det som er, og det som skal komme. Hytta er enkel, med stråmatter på gulvet. I soverommet ved siden av er det ei hengekøye. Det står en Buddha-figur i vinduskarmen.

De eldste elevene hjelper ham med matlagingen; de spiser sammen hver dag. Mens maten tilberedes, går jeg i badehuset. Vannet kommer ut av en slange, og funker ikke den, er det nok av oppsamla vann i en blå plastdunk. Etterpå blir vi servert et enkelt, velsmakende måltid basert på grønnsaker som er dyrka i leiren. Røde bananer. Grønnsaker jeg ikke kjenner.

I mange år har overlæreren fulgt prinsippet om å arbeide hardt og leve enkelt. Han var ung student den gangen opprøret brøt ut. Da militærregimet gikk til angrep, flykta han med de andre studentene gjennom jungelen til grenseområdene, forente seg med de etniske minoritetene og fortsatte kampen derfra:
– Vi hadde ingen erfaring med krig og politikk og kunne ikke håndtere våpen. Med ett måtte vi lære å bli både soldater, sjukepleiere, bønder og lærere. Livet i jungelen var hardt, kampene mange og blodige. Noen ble soldater, mens andre forbandt de sårede.
Han forteller historien sin nøkternt og usentimentalt: Først var jeg soldat, og så ble jeg helsearbeider. Men drømmen min var å bli lærer.
Han forlot livet i jungelen til fordel for skolen i flyktningleiren.
Jenter og gutter bor i hvert sitt bambushus, hvor de sover på sivmatter på gulvet. Jeg har tatt med meg både sovepose og hengekøye. Med tanke på elevenes sparsomme eiendeler, føles det beklemmende å ha så mye overflødig i sekken. Lommelykt, termos, tollekniv, ekstra klær. Overlæreren henger opp den nyinnkjøpte nylonhengekøya mi i jentehuset med et enkelt håndgrep. Dette har han gjort mange ganger før. Buddhist og tidligere geriljakriger. Har han drept noen? Umulig å forestille seg ham som soldat, med våpen i hånd. Han har en ro og verdighet som virker beroligende, og hever sjelden stemmen.
– Her er vi en stor familie, understreker han. ”Mine” barn skal få en god utdanning omgitt av voksne de kan stole på.
Sin egen utdanning fikk han aldri fullført. Søsknene i nabolandet kan han ikke ha kontakt med, og han har ikke stifta egen familie.

Det er mange i denne leiren som står på venteliste for å komme seg vekk, til USA eller Canada. Landene vil helst ha flyktninger med god utdanning, særlig lærere. Men jeg har slått meg til ro, sier han. Meningen med livet hans er akkurat her, blant barn og unge i en flyktningleir. Han vil gi dem håp og tro på at det fins ei framtid for dem. Om de jobber hardt, kan de bli lærere, advokater, leger, sykepleiere, politikere, ja til og med president, i landet de en dag skal vende tilbake til.

I gutte- og jentehuset blafrer stearinlysene til langt over midnatt. De leser og skriver. Da lysene endelig blåses ut, stiger uroen og bekymringene. De legger bøkene fra seg og tenker på familiene sine i landsbyene langs grensen. Har de nok å spise? Er de friske? Sover de trygt i natt?

I grenseland

(2006)
Du blir henta på flyplassen. Ikke i ankomsthallen, men utafor. Se etter en mann med grønn caps med rød stjerne, han heter Ma Long og har et skilt med navnet ditt på. Dette var beskjeden jeg fikk før avreise. Det er flere menn med caps som står på rekke og rad og venter da jeg går ut, men jeg ser ikke navnet mitt på noen av plakatene de viser fram. Jeg blir stående en stund med bagasjen. Taxi, taxi, madame, roper drosjesjåførene i munnen på hverandre. Har avtale om å bli henta, svarer jeg, men tror ikke lenger på det. Jeg prøver å ringe nummeret til flyktningorganisasjonen jeg skal arbeide for; ingen svarer. Akkurat da jeg har takka ja til en pågående drosjesjåfør, dukker det opp en mann uten caps og vifter med et hvitt ark der navnet mitt står.
– Er dette deg? spør han på knotete engelsk.
Jeg nikker.
– Hvem er du?
– Jeg heter Rami. Ma Long har bedt meg hente deg.
Han dytter koffert og sekk bak i en blå Toyota med bulk i høyre forskjerm og en knust frontlykt. Jeg noterer bilnummeret. Det er blitt en vane å merke seg slike detaljer etter mange års erfaring som omreisende konsulent. Flyplasser er kaotiske, et eldorado for lurendreiere som påstår at de er sjåføren du venter på, men som har ganske andre hensikter enn å bringe deg til rett sted.
– Du er sikkert sliten etter den lange reisen. Det vil ta tid før vi er framme, sier Rami bekymra og ser på meg i speilet, vi skal kjøre langt, helt til grensen mellom Thailand og Burma, og veiene er ikke alltid de beste. Du har et stramt program. Først skal du møte representanter for to av motstandsbevegelsene og deretter besøke sykehuset for flyktninger litt utafor byen. Det er bare å slappe av og sove.

Grensebyen skiller seg tilsynelatende ikke fra andre småbyer. Kvinnene går til markedet og fyller opp kurvene sine med grønnsaker og frukt; frisørene klipper og barberer sine kunder; i bankene veksles det penger, og små kafeer og restauranter holder åpent til langt på kveld. Men midt i strømmen av vanlig dagligliv er de et mylder av andre usynlige aktiviteter som foregår i fullt dagslys. Jeg ser dem ikke, kan ikke kodene. Ikke mulig å sette fingeren på noe spesielt når jeg rusler rundt i gatene, skrår over plassene, beveger meg inn og ut av butikker og kafeer, men jeg er vaktsom og spent. Snakker ikke lett henslengt om hva som helst i butikkene slik jeg pleier. Forteller ikke hvem jeg er og hvorfor jeg befinner meg her i byen. Alle legger merke til et nytt, ukjent ansikt.

Grenseelva bukter seg mellom de to landene der det en gang ble bestemt at grensen skulle gå. På begge sider er det tett med vaktposter og bevæpna soldater.

Vi har satt oss på en liten kafé under skyggefulle trær. Ma Long ruller en frynsete sigarett mellom nikotingule fingre. Han bøyer seg fram.
– I går ble flyktninger som forsøkte å krysse elva, tatt av den farlige strømmen. De dro ut om natta i en fiskebåt, sier han stille.
Jeg grøsser. Ser for meg mennesker med avrevne bein som kaver i den gråbrune elva der sultne krokodiller ligger på lur.
– Det er god fisk i den elva, men ingen tør å fiske der nå, fortsetter han.
– Var det mange om bord?
– Altfor mange. Men det kommer ikke til å stå noe om dette i avisene. Grensepolitiet er på jakt etter overlevende. De leiter forgjeves. Han smiler og blotter en ujevn rad med gule tenner. To gutter som hadde øvd seg hele sommeren på å svømme og dykke, var de eneste som kom seg i land på riktig side.
– Hvor er de nå?
– Vi har tatt hånd om dem, svarer han kort, kaster sigarettstumpen på asfalten og stumper den med plastsandalen.

Tehuset

Avtalen er at vi skal møtes på samme sted neste dag. Jeg er tidlig ute og i gang med dagens frokost, nudler og mangojuice, da han kommer på scooteren sin.
– Planen må endres. Vi har fått en gjest, sier han og legger hjelmen på bordet. En flyktning har kommet fra landet på den andre sida av grensen, men ikke still spørsmål. Søsteren hans venter i et tehus. De har ikke sett hverandre på mange år.
Han fisker fram sigaretten bak øret og kikker på avisa.
– Vi må være der presis klokka tolv.
I full fart kjører vi av sted på scooteren, som snor seg nedover en markedsgate mellom tøyruller og badekåper og passerer et trafikklys som viser rødt. Vi runder en brå sving og havner i en uanselig sidegate, der vi stopper ved noe som ser ut som en nedslitt lagerbygning. Kan dette være tehuset?
Flyktningen og søsteren hans er der allerede. Søsteren smiler og hilser, Vi har ikke sett hverandre på flere år, det er så mye å snakke om, sier hun på perfekt engelsk. Bror og søster holde hverandre i hendene. Det er så mye å ta igjen. Han har akkurat kommet ut av fengsel. Krysset ikke grensen den gangen som mange andre studenter gjorde, men ble værende i hjemlandet etter opprøret. Mente han var til mer til nytte som hjemløs i eget land enn som flyktning i nabolandet. Prisen var høy. Han sov én natt på hvert sted, noen ganger to. Etter mange år på flukt ble han tatt. Noen hadde angitt ham. Jeg tør nesten ikke se på ham, er redd for at han vil forsvinne, bli tatt igjen, tenker på hva han må ha opplevd, hva han ikke vil si noe om. En liten, spinkel fyr, en seig tøffing. Veit han hva han har i vente her i nabolandet? At han må fortsette å være usynlig, alltid på vakt?

Bror og søster snakker altfor høyt, de ler til og med, mens jeg prøver å sitte musestille for å roe dem ned. Jeg følger nøye med på hva de andre i lokalet foretar seg for å kunne varsle om mistenkelig oppførsel. Det er sikkert mange suspekte individer her som bare later som de drikker te, mens hensikten er overvåkning. Alt ser rolig og tilforlatelig ut. Det er nettopp da man må være på vakt. Verten står på kjøkkenet innerst i lokalet og holder øye med dem som kommer og går.

Jo høyere de to snakker, desto tydeligere blir de dempede samtalene rundt de andre bordene. Ma Long sitter der med røyken sin og smiler fornøyd. Nå tar søsteren fram fotoapparatet og ber ham ta bilder av dem! Går det an å gjøre noe så dumt? Broren har livna litt opp fra sin frosne tilstand og forsøker å smile til fotografen. De fortsetter å ta bilder av hverandre i det uendelige, som fjollete tenåringer.

Jeg venter på katastrofen. Angivere fins overalt. Man trenger ikke være spion for å skjønne hva som foregår, en hvilken som helst idiot kan fastslå det uten synderlige anstrengelser. Militærregimet har sine ynkelige hjelpere i hver krik og krok på begge sider av grensen. I tehusene gjemmer de seg bak blomsterpotter og søyler og noterer ned alt mistenkelig, villige til å angi sine egne mødre og brødre for småpenger.

Så skjer det. Bror og søster enser det ikke. Den eneste jeg stoler på, er verten, som står på kjøkkenet og later som han rører i ei gryte. Det er noe trygt og traust over de rolige bevegelsene hans. Noen av gjestene reiser seg og setter seg ved andre bord. Verten går rundt og serverer te, han kommer også bort til dem. Så rart, de har da akkurat fått påfyll. En eldre mann med avis under armen har kommet inn og satt seg ved et bord nær utgangen. Han skiller seg ikke fra de andre, men jeg fornemmer at alle følger nøye med på hva han foretar seg. Han reiser seg med kurs for toalettet. I samme øyeblikk forlater flere av gjestene stedet, vi også.
Hva skjedde? Var det en spion? spør jeg.
Ma Long ser forundra på meg. Ingenting skjedde. Absolutt ingenting. Husk at vi skal møte dem igjen i morgen, sier han da han slipper meg av ved hotellet. Klokka ti presis er jeg her.
Men det blir ikke flere møter. Vi får beskjed om at bilen som skal ta oss til en flyktningeleir, er klar for avgang neste morgen klokka sju.

Mbanza Kongo

(2000–2009)

Jeg ville helst ha reist med bil fra Luanda og nordover til Mbanza Kongo, men uforutsigbare krigshandlinger stopper oss. Veiene er uframkommelige.
– Det vil ta altfor lang tid, sier João, en bil kjørte på en veibombe i går, vi må ta fly. Men heller ikke det er ufarlig. Dagen før omkom en hjelpearbeider i en flyulykke i en annen provins.

Flyet er forsinka – jeg titter ut av vinduet da vi nærmer oss og ser små mennesker gå fram og tilbake der vi skal lande. Flyplassen ligger midt i byen, og folk tar gjerne snarveien over den når de skal til postkontoret på den andre sida.
På vei til gjestehuset legger jeg merke til blå og hvite små bokser som henger på trærne. Det ser ut som orienteringsposter. Hva er det? spør jeg. Ingen av mine angolanske kolleger er helt sikre. Seinere får jeg vite at elefantsyken er utbredt i denne delen av landet, og boksene som henger på trærne, fanger opp elefantsyke fluer. Stort sett er det bare de som oppholder seg lenge i jungelen, som får denne sykdommen, sies det. Hva er lenge? tenker jeg.

João og jeg skal bo i gjestehuset. Om natta er det umulig å sove, det er fryktelig varmt og vifta virka bare nå og da. Dermed fordriver jeg tida med å fundere over elefantsyke fluers nattlige atferdsmønster. Vinduet tør jeg i hvert fall ikke åpne. Mens jeg ligger der med hodelykt og leser i min medbrakte krimbok, oppdager jeg flere hull i myggnettet. Jeg står like godt opp og sprayer meg med myggolje for å være på den sikre siden.

Det var på den tida spillet om Irak pågikk i FN. Colin Powell hadde lagt fram en overbevisende power point-presentasjon om Iraks sterke mann som satt med fingeren på atomknappen. Komiske Ali forsikra oss om at Irak kom til å vinne en krig, så det var ingenting å bekymre seg for. Hvis du ikke er med oss, er du mot oss, sa den gråhåra amerikanske presidenten selvsikkert da han erklærte krig og pressa uvillige land inn i rekka av villige. Bare noen ytterst få ville ikke ta stilling.

Vi som befant oss i ødemarken, hadde bare angolansk radio å stole på, verken fjernsyn, internett eller mobiltelefon. Daglig diskuterte vi politikk, det var umulig å la være, og João og de andre var redde for at Angola ville slutte seg til de villige. De hadde avslutta en 30 år lang borgerkrig og klart å gjenforene landet uten hjelp utenfra. Et velretta skudd mot Savimbi var nok til å avblåse krigen. Nå var de krigstrøtte og livredde.

Angolanerne hadde ferskere krigserfaring enn krigshisserne og stolte ikke på dem som sa at krig var bra. De satt i en ruinhaug, og framtida var uviss. Hva ville skje i de tidligere UNITA-kontrollerte områdene, der utviklinga hadde stått stille? Der det verken fantes mat, hus, skoler, veier, medisiner, legetjenester eller sykehus? Unge menn med våpen hadde brukt livet sitt på å rive i stykker og ødelegge.
– Vi måtte alltid være på vakt, fortalte barna. De kom om natta. Vi turte ikke sove hjemme, men løp ut og gjemte oss. De banka på dører og brøt seg inn. De drepte og tok med seg barn som fanger.
Hvordan skulle disse soldatene klare å tilpasse seg et vanlig liv? Kom krigen til å blusse opp igjen?

Under lunsjen sitter João med den bærbare radioen på øret og roper ut nyhetene. Vi andre sitter ved bordet og spiser avokado og tomat. Avokadoene er på størrelse med baseballer, jeg ante ikke at de kunne bli så store. Også til frokost og kvelds får vi avokado, og noen ganger et egg eller to samt loff med mye luft i. Og ris. Mye ris.

Skolen befinner seg i en halvveis sammenrast bygning med nakne og gjennomhullete vegger. Klasserommet er trangt. Læreren står oppe ved tavla, som ser ut som en gammel papp-plate. Tavle er viktig, for elevene ikke har skolebøker. Papptavla er for liten, men læreren skriver og skriver og fyller all ledig plass. Elevene klager ikke, selv om de knapt ser noe.
– De er jo voksne, hvisker jeg til João, jeg trodde dette var en grunnskole.
– Mange har dumpa flere ganger, og da lærerne flykta, var det ingen skole her, forteller han.

Elevene sitter på steiner og aluminiumsbokser. USAid står det på en, Nestlé på en annen. De følger oppmerksomt med på lærerens skriblerier. Noen noterer i medbrakte notatbøker som allerede er overskrevet av andre søsken; ark har løsna og faller ned i sprekkene og hullene på sementgulvet. Elevene svarer når læreren spør. De kommer til denne skolen fordi de vil lære, få et avbrekk fra en hverdag fylt av plikter, ansvar, mangler, sult, savn, den daglige kampen for tilværelsen. Skolen er et langt friminutt. Noen benytter friminuttet til å sove.

Han sitter bakerst med hodet i fanget. Jeg kikker i kladdeboka hans mens han sover, føler meg som en tyv. Der står det lange remser med tall og bokstaver pent lenka sammen. Jeg snur og vender på boka for å se om det har noe med skriften å gjøre, men nei, dette er en fantasibord. Noe som ligner på det virkelige. Et vakkert, ubegripelig broderi.

Mbanza Kongo var en gang hovedsete i Kongo. Kirka her var berømt, forteller João. Under krigen flykta mange til Kongo. Sauene og geitebøndene kjenner ikke landegrensene, men går dit gresset er grønnest. Det gjorde mange angolanere også da krigen brøt ut; det skulle være så mye bedre på den andre sida. De fikk de god utdanning der og kunne både lingala og fransk når de kom tilbake. Det hjelper dem lite i hjemlandet – de har vært borte for lenge.
– Vi er som fremmede her, forteller de.
– I Kongo fikk vi mat og skolegang, men ikke lov til å dyrke. Hva skulle vi ta oss til? sier ei jente. Pappa ble hvit i håret på grunn av alle bekymringene. Søsteren min fikk utdanning og jobb i flyktningleiren, men det var forbudt å jobbe utafor leiren. Hun var den eneste i familien som tjente penger.

De som ble værende, sier: Vi ble, det fantes ingen annen løsning. De andre veit ikke hvordan det har vært her i alle disse åra. Vi kunne aldri bo lenge på samme sted. Når UNITA kom, flykta vi ut i åkeren og ble der i mange dager. De tok sønnene våre og drepte våre fedre og ektemenn.
– Vi mistet et barn, forteller en mor. Da de hadde tatt ham, var det ikke flere menn igjen i familien. Det regna for mye, og det lille vi hadde av mat, måtte vi gjemme unna – rottene spiste resten. Vi ble radmagre. Vi kunne ikke flykte; bestemor og bestefar ville ikke, og vi måtte bli her hos dem. Dra, sa de, ikke tenk på oss, la barna få en sjanse, men vi ble.

På veien treffer vi noen kongolesiske unggutter. De har kommer over grensen med klær de skal selge. Angolanerne er skeptiske:
– De prøver å lure oss. De er ikke pålitelige, disse kongoleserne. Smarte og frekke i kjeften.

Presten i Amazonas

(2003)

Etter nesten to dagers båtreise i jungelen i Amazonas er vi endelig framme i Pari-Cachoeira. Vi er kommet til et fossefall som ikke lar seg forsere i liten båt. Presten blir tilkalt for å løse problemet.

Før vi har trukket båten på land, ser vi en stor traktor nærme seg. Presten, iført shorts og T-skjorte, hopper ned fra førersetet, og med felles hjelp får vi båten over på tilhengeren.

Klosteret er i en elendig forfatning; vedlikeholdsarbeidet har blitt forsømt i mange år. Det er ikke lenger marked for misjonering og internatskole. Ei eneste nonne er igjen, og hun er opptatt med å lære noen jenter å lage mat og sy.

Presten liker seg best i åkeren, han graver i jorda så ofte han kan og er glad i å få ting til å vokse. Han forteller om oppveksten sin og familien som frarådet ham å gå på presteseminaret. Nå bor han langt unna familien. Få vil være stasjonert på et så øde sted, men han trives med stillheten og det manuelle arbeidet. De innfødte liker at han har gode arbeidshender og hjelper dem med praktiske oppgaver. Han er sterk og utholdende. Av og til må han iføre seg prestekjolen og utføre sine geistlige plikter, men det beste er å være bonde. Han tilbereder et enkelt grønnsaksmåltid til oss og unner seg en øl til maten

Jeg lurer på om han er blitt tvangsutplassert her i jungelen langt fra folk, om det er en straff eller et personlig ønske, men spør ikke. Her kan han være hvem han vil og gjøre hva han vil. Det er bare han og nonna som bor her nå, de andre gudelige har dratt. Blir det ikke ganske ensomt? Hva holder de på med, og hvordan får de tida til å gå? lurer jeg på.

Etter ei natt i hengekøye ser vi fram til å overnatte i ordentlige senger i klosteret. Vi sitter og stirrer på flammene fra stearinlys og gruer oss til å legge oss på de tynne madrassene i de nakne rommene. Bare kaldt vann. Kaldt er det om natta også, selv om vi tuller oss inn i tynne, grå tepper. Jeg drømmer om presten og nonna og hva de to holder på med når mørket faller på.

Dagen etter blir presten tilkalt for å megle mellom to stammer. Den ene stammen har angrepet den andre fordi de var misfornøyde med at de jakta på deres områder. I tumultene er en mann blitt drept. Som hevn røver den andre stammen kvinner når de går i skogen og plukker nøtter og bær. Presten tar ikke på seg prestekjolen når han skal megle, men stiller i shorts og beklager at han ikke kan være der for oss ettersom han må delta i konflikthåndteringa.
Hva syns du om han? spør jeg Xavier, som er innbitt ateist.
– En ok kar, han har tillit her.
– Hva er vitsen med misjonsposten nå? Internatet er jo nedlagt, og hva kan de oppnå ved å holde stand her i ødemarken?
– Ikke godt å si. Misjonsstasjonen har vært her i over hundre år, og å legge den ned er å miste ansikt. Du kan kalle det en symbolsk tilstedeværelse.
– Hva tror du lokalbefolkninga mener?
– Jeg tror de vil ha dem her. De er blitt vant til dem, de godtar dem. De har respekt for kirka og dens representanter, men det er personavhengig. Ved sin enkle livsførsel viser presten hvem han er.
– Hva har de oppnådd når det gjelder det religiøse budskapet?
– De fleste i landsbyene her tror på Gud og Jesus. Men de tror like mye på indianerhøvdingen, gamle myter og naturånder. Trosoppfatningene lever side om side. De praktiserer forskjellige religioner. De kan godt gå med kors rundt halsen og tilbe hellige dyr på samme tid. Det finner de helt naturlig.