Boka er en stor familiekrønike både i omfang (400 sider), tidsepoker og tema. Edvard fra Gudbrandsdalen som lever et jordnært liv med settepoteter og sauer sammen med en fåmælt bestefar, drar ut i Europa for å løse gåten om hvordan hans foreldre omkom i 1971. Spor etter bestefarens bror, Einar, han som dro til Frankrike for å bli møbelsnekker, står fortsatt igjen på gården. Edvard reiser til Shetland og Frankrike for å nøste opp historien som spenner over to verdenskriger og familier som er uløselig forbundet på tvers av land, sosial klasse og kultur. Det som binder dem sammen er jordnært, noe Mytting er ekspert på: trær.
Trær er både vakre og verdifulle og trærne i denne historien er det sentrale omdreiningspunkt både i Norge, Frankrike og på Shetland, der det ikke er trær.Trær plantes, hugges, brennes, brukes til å lage geværskjefter, båter, båtnaust, møbler. Det graves i gamle hus etter tegn som peker mot hva som skjedde i 1971 og som tar oss enda lengre bakover i tid. Gamle brev, nøkler, en blå kjole, et snekkerverksted, en frisørsalong, en gammel telefon, et gevær, en prest, abbor i safransaus og en lekehund viser seg å være betydningsfulle objekter i etterforskningen.
Grunnleggende tema er det gamle, enkle, langsomme, rotfaste, rytmen som følger årstidene, mot det rastløse, raske, uplanlagte, behagelige, moderne, overraskende. Edvards foretrukne måte å løse problemer på er gjennom hardt fysisk arbeid. Misunnelse, grådighet, mistenksomhet er andre tema, samt lidenskapelig kjærlighet som skaper forviklingar.
Det er mye å holde styr på av personer og hendelser, men Mytting klarer å snekre det pent sammen og levere en troverdig historie. Særlig er fortellingene om harde treverk mesterlig fortalt, med mye kjærlighet. Edvards opplevelser i Shetland er også medrivende der goldt landskap og ville stormer raser både ute og inne. Beskrivelsene av hvordan villmannen fra Norge får opplæring i britisk dannelse, er kostelige.
Språket flyter lett, noen ganger kan det bli for mye overflødig og tydelig. Boka er litt for lang. En annen innvending er om det er troverdig at Edvard som var 3 år da foreldrene forsvant, kunne huske så mange detaljer fra den tida.
Historien er spennende fortalt. Måten å skrive på kan ligne på Roy Jacobsen, noen steder er det vellykket, for eksempel i avslutninga som er kort og underfundig. Det er to sentrale kvinneskikkelser i boka, men bare en av dem er overbevisende portrettert etter min mening. Hun kan minne om en Roy Jacobsen dame. Tittelen er som en glatt fisk, ikke lett å få tak, før man kommer til veis ende.
Det er en undertone av nostalgi, utferdstrang, mysterier og røverhistorien som fanger leseren til siste slutt.