Så seile vi på Mjøsa..

er en av de fine Prøysen-visene om små og store gleder i nærmiljøet. Alt er hipp som happ når en sitter i en båt og reiser på måfå. Selv om en plastpose flyter forbi og vi seiler i en sprøkkin holk, lar vi oss ikke forstyrre. Det er ro og fred, båten vugger fra side til side, kanskje henger det et snøre som venter på fisk. Det er mye å se og undre seg over. Den eneste lyden vi hører er årepinnas rytmiske knirking. Er det ikke en sykkel som ligger der på land? Er det el-sykkel? Vi må besiktige gjenstanden. En gammeldags tråsykkel noen har slengt fra seg under en busk – aha, det er dugg på det svarte setet, så den har nok ligget der en stund. Vi lurer på hvor eieren har tilbrakt natta. Rett ved skimter vi en kælv uti hagan som æiller har hørt om frikassé. Den bare går der og gresser og tenker ikke på morgendagen, ønsker seg ikke til et annet og bedre sted. Sånn var feriene i gamle dager, prøver jeg å fortelle mine barnebarn, men det var den gang det og itte nå.

Nærmiljøet vårt om sommeren er skogen og det lille tjernet som ligger speilblankt og stille og venter på oss. Ikke en krusning på vannet. Ingen mennesker å se, de er vel på Rivieran som Prøysen ville ha sagt, eller de kjører bil i varmen nedover til Sør Europa. Det eneste som kan sette oss på flyvetanker til andre breddegrader, er lyden av fly som passerer høyt oppe i lufta. En gang i livet var vi stadig på farten, men nå syns vi bare synd på dem som sitter i et trangt flysete på vei til overfylte badestrender og lange strandpromenader og må velge ny restaurant hver dag. Og her ligger vi på ryggen og plasker i tjernet mens vi skuer opp mot den mørke jernfuglen. Vi har ikke hørt den bråkete lyden under pandemien.

Så tar vi på oss støvler og går på moltejakt, og sannelig finner vi ikke både molter og blåbær. Moltene gjemmer seg under blader og busker og vi kan gå fram og tilbake og stadig finne nye gule hoder under et grønt blad. Myra er knusktørr og det er lav vannstand i brønnen. Vi lengter etter vann fra oven. På veien fra brønnen hilser vi til rødstrupen som sitter på en vedstabel. Ved er det nok av. Vi tenner på ovnen for å få varmt vann til oppvasken. Det tar tid, men vannet blir alltid varmt. Vi krangler om hvem som skal vaske og hvem som skal tørke. Heldig er den som får vaska henda i det varme vannet. Etterpå renner oppvaskvannet ned i ei bøtte og det blir gulvvask. Det dyrebare vannet er godt brukt og havner til slutt i gresset rett ved vedstabelen der rødstrupen bukker og nikker.

Publisert i KK 17.9.21

Slemme jenter

Du likte deg godt i den nye OBOS leiligheten på Keyserløkka. Men det ble for dyrt der., mente foreldra dine. Du hadde gleda deg til å få eget rom, ikke mange hadde det. Eget rom med bokhylle og seng hvor du kunne lukke døra og ligge for deg sjøl på senga og drømme. Bestefaren din hadde til og med hjulpet dem med innskuddet. Men for å klare husleia bestemte de seg for å leie ut rommet som du trodde skulle bli ditt. Det hjalp ikke. Hvis vi flytter, kan vi bli gjeldfrie, sa de. Du trodde ikke på den forklaringa.

De kjøpte en to roms aksjeleilighet på Sandaker og du måtte begynne på ny skole. Skoleveien var lang og du grudde deg hver dag. Alt kunne skje i en flokk med jenter på vei til skolen. De kunne krangle og erte og Berit var anføreren . Du visste ikke hva hun kunne finne på. En gang kasta hun ranselen til Jorunn i buskene. Du sto og lo sammen med de andre, men så for deg den dagen du var den alle ville le av. Fordi du var så tynn og hadde stygge klær. Alle hadde stygge klær, men dine var styggest. Mora di sydde dem og hun fant alltid på noe som ingen andre hadde sett; avant garde kalte hun det.

Alltid var det Berit som bestemte hvilken vei de skulle ta. Ingen torte sette seg opp mot henne. De kunne gå bortover den breie gata med fortau på begge sider, passere kiosken på hjørnet og fortsette rett fram eller ta til høyre ved kiosken. Hvis hun ville ta til høyre, ble det slik. . Da måtte dere gå forbi det hvite huset. En stor villa med hage og epletrær. En nervøs stillhet bredte seg i venninneflokken når dere så huset

Dere kunne prate helt vanlig, men når dere kom til gjerdet, var det stopp. Huset var stort og skremmende. Du var redd porten kom til å åpne seg og en innsmigrende stemme ville si, Der er dere jo. Jeg har venta på dere. Kom inn, og svupp, så satt dere i saksa. Hadde du først kommet innafor, var det ingen vei tilbake.. Dere torte ikke se på porten en gang, men løp fort forbi og pusta letta ut når dere klarte å komme velberga på den andre sida. Det var både pirrende og spennende, og for hver gang dere passerte , fant dere på nye historier om det mystiske huset. En gang la du merke til at et vindu sto åpent i annen etasje. En annen gang hørte du en hund bjeffe. Men det sto ikke noe skilt om Vogt Dem for hunden.. Du så aldri et menneske der. Ingen hund heller. Ingen som kom og gikk.

Hvem bor der da, spurte du med hviskende stemme. Grete var sikker i sin sak. Mamma sier det er et sted for slemme jenter. Grete hadde blitt trua med at hun kunne bli sendt dit. Men du visste at det ikke var Grete, men deg som kunne bli stengt inne der. Du var slem når du ikke gjorde som mora di sa. Når du ikke hørte på henne og nekta å ha på deg de rare klærne hun hadde sydd, og når du ikke ville klippe håret i pannelugg.

Går det an å rømme? Nei, da kommer politiet og henter deg , kunne Berit fortelle. Politi og fengsel. Du visste at Berit var slemmest av alle, men at hun aldri ville komme verken i fengsel eller bli sendt til huset fordi faren hennes var politimann.

Det er de som har gjort det som blir stengt inne der, sa Berit megetsigende. Gjort hva da, sa du, uten å tenke deg om. Men du merka på Berits oppgitte mine at du måtte late som du visste. Hun senka stemmen. Det veit du vel. Grete har vært med gutter i kjelleren og vist fram hva hun har under kjolen.

Våren kom brått og like fort forsvant den i en intens sommervarme. Du kasta vinterklærne og tok på skjørt og bluse. Det kilte mellom beina når vårvinden tok tak i skjørtet. De hvite blomstene på hekken åpna seg over natta og svarttrostens lokkende sang vekka deg tidlig om morgenen. Naturens dufter og lyder var bedøvende. Dere ble yre og gale, puppene vokste seg litt større som knoppene på trærne, og noen av klassevenninnene sa at de hadde fått mensen. Du sa det også men det var ikke sant. Du gikk bare med Saba bind for å finne ut hvordan det var. Myk bomull i netting.

Den lange sommerferien lå foran dere, full av hemmeligheter og forventinger. Du drømte om alt det vidunderlige som kunne skje. Dere trippa bekymringsløst av sted i småsko på skoleveien. Tenkte ikke på noe som helst da Berit plutselig sa, Hvem tør ringe på porten? Ingen meldte seg, alles blikk var vendt mot henne. Dere vedda på at hun ikke turte. Men hun slang fra seg ranselen og gikk målbevisst mot porten. Du ble isnende kald der du sto bakerst i flokken. Hun ringte på en gang til! Et vindu ble åpna og en stemme ropte. Hvem er det? Dere løp av gårde i full fart, snubla, datt og når dere kom til enden av gjerdet, begynte dere å le, en gispende, frydefull latter som ikke ville ta slutt. Berit måtte snike seg tilbake etter sekken sin, hun kikka gjennom sprekkene i gjerdet og hoppa opp mot en grein med blomster som hang over en morken planke.

Hun hadde ikke sett noe bak gjerdet, fortalte hun. Verken barn eller voksne. De får sikkert ikke lov å gå ut en gang. Men det lå en stor hund på plenen. En vakthund som passa på at jentene ikke skulle rømme.

Mange år seinere etter at du hadde flytta hjemmefra, befant du deg på den gamle skoleveien. Du tenkte ikke på at du gikk akkurat der, men på kjæresten som holdt deg i handa og på den forførende duften av jasmin. Eksamen var over, det var sommer i mai, kirsebær trærne blomstra, nettene var lange og lyse. Han ville feste en en blomst i håret ditt. Plutselig åpnes en port bak dere med et smell. Ut kommer ei dame i rød flagrende kjole med hund i bånd. Kom, sier du, tar han i handa, drar han vekk og sammen løper dere langs plankegjerdet helt ned til krysset. Hei, ler han, voldsomt til fart på deg. Du sa: Dette var skoleveien vår. Vi var livredde for det huset og turte ikke se på det en gang når vi løp forbi. Det gikk rykter om at det var slemme jenter som var blitt tvunget til å være der og trodde det kunne skje med oss også. Vi la ikke merke til skiltet om at det var en skole for «vanartede piger».

Filletante

Tante Agnete var min yndlingstante. Håret hennes var rødlig, halvlangt, litt krøllete og hun smilte og lo bestandig. Vi lekte, hun løfta meg opp på skuldrene sine og vi datt og trilla rundt. Alle i familien likte henne. Men hun er jo bare filletante, sa mamma. Filletante? Var ikke hun som sto mitt hjerte nærmest like god som de andre tantene? Eller var hun som filledukka som bare ble liggende i et kott, mens de ekte sovedukkene med lange øyevipper ble dulla og stelt med? For meg var filletanta penest og snillest.

Pelskåpa hennes var gyllenrødbrun omtrent samme farge som håret og inni kåpa var det mørkebrunt silkefor. I lommene lå det en pose med Kongen av Danmark sukkertøy. De var flate, brune og litt ruglete, så ut som knapper, ikke dem jeg likte best, men jeg tok gladelig i mot når hun bød på. Jeg kunne til og med gå og leite i lommene på pelskåpa hennes etter drops uten at hun sa noe.

I skapet hennes var det fine klær og hatter. En hadde en lang fjær som vippa opp og ned når hun gikk. En annen var liten og rund med små perler på toppen og en tynn svart strikk som hun festa under håret. På sminkebordet sto en boks med rouge, pudderdåse, en stor pudderkvast og flere lebestifter. Jeg satt ved sminkebordet foran det store speilet og pudra meg med kvasten så pudderet dryssa ned på gulvet, det så ut som gulbrunt mel. Så klinte jeg rouge i kinna og prøvde alle lebestiftene. Du ser ut som en søt liten klovn, sa tante, jeg syns det var fint å være klovn med rouge, iført høyhæla sko med sløyfe foran og pelskåpa. Den slepte langs gulvet og ermene hang ned som døde dyr. Vent litt, du har jo glemt parfymen, sa tante og kom løpende med en flaske som lukta liljekonvall. Hun viste meg hvordan jeg skulle tømme litt på pengefingeren og gni den bak ørene. Om morgenen brukte hun Eau de Cologne 4711 og dynka seg både på halsen og håndleddene.

Hun hadde alltid noe godt i kjøkkenskapet – sjokolade, brus og kjeks. Gul og hvit iskrem fra Sverige. Jeg fikk så mye jeg ville. I en skål på stua lå det peppermynte sukkertøy, de var flate, hvite eller rosa og gode å tygge på.

Hun var annerledes enn de andre tantene på andre måter også. Hun arbeida på kontor, hadde ikke barn, men bare ei dokke i rosa kjole som lå på det tjukke blå silketeppe over dobbeltsenga på soverommet. Der sto det også et dukkehus, som vi kunne leke med lenge av gangen.

Onkelen min var liten og rund, brillene hans var også runde. Han hadde smale lepper, sa ikke så mye og jeg var litt redd han. Det tror jeg tante var også for når han kom inn på rommet der vi lekte med dukkehuset, sa han: Hold opp med det der, du skjemmer henne bort. Tante lo, men jeg så at hun ble lei seg da hun reiste seg og gjorde som han sa.

På stua hang det en gitar på veggen. Jeg hadde en gang hørt onkelen min spille på den og synge, men det var bare én gang. Jag väntar vid min stockeld, var en av sangene, og han hadde mange svenske visebøker I bokhylla si. Nå hang den bare der og jeg lurte meg til å spille på den selv om jeg ikke visste hvordan det skulle gjøres. Tante sa ingenting, hun lot meg bare holde på, men da onkel kom, sa han: Ikke gjør det, du kan ødelegge den. Og så hang han den opp på kroken.

Jeg kunne sitte for meg selv foran speilet når jeg prøvde tantes sminke og hatter, spilte på gitaren, lekte med dukkehuset eller gå på jakt i bokhylla på stua. Men det var bare når onkel ikke var hjemme.

Noen ganger lukka de døra til stua, men jeg kunne høre stemmene deres. De hadde tre rom og kjøkken og mye bedre plass enn oss. Stemmene kunne være høye, men oftest var de lave, som om de hviska høyt til hverandre. Hysj, hysj, kunne jeg høre onkel si når jeg lente meg mot døra og titta gjennom nøkkelhullet. En gang da tante åpna den og skulle inn og pudre seg, satte hun seg på senga og tok fram et lommetørkle, hun var blank i øynene. Akk ja, akk ja, sa hun og strøk meg over håret, Hva er vel livet? Et pust i sivet, gjentok hun og stirra framfor seg. Det hørtes både fint og trist ut. Jeg lente meg inntil henne og kjente varmen fra kroppen hennes.

Hvis onkel ikke var hjemme, kunne jeg bla i bøkene som sto i bokhylla på stua mens tante holdt på med sitt. På tredje hylle hadde jeg funnet en halvtom flaske bak Johan Bojer samlede verker. Det så ut som vann, men når jeg skrudde opp korken og snuste på innholdet, lukta det vondt. Hvorfor det sto ei flaske bak bøkene, kanskje var det en gjemmelek onkel holdt på med? Det var spennende at jeg var med på den leken og at han ikke visste det. Men jeg sa ikke noe til tante.

Heldigvis var onkel ofte på kontoret i byen da jeg kom på besøk. Selv når det var mørkt ute, var han der. Årsoppgjør, sa tante, han hadde mye å gjøre. Årsoppgjør måtte ha noe med stemplet å gjøre. Han hadde gitt meg et grønt stempel der det sto L.M. Engelsen, Revisor. Jeg brukte det når jeg lekte kontor og stempla i vei på de første blanke sidene i Frøken detektiv bøkene mine.

Jeg så aldri tante strikke eller lage mat, sånn som bestemor og mamma gjorde. Vi tar noe lettvint, sa hun, og jeg fikk karbonadekaker, pannekaker eller fiskepudding til middag. Hun sa aldri “Spis mer, du er altfor tynn” eller “Spis opp maten din”, slik mamma og bestemor maste om. Det var heller ikke nødvendig for jeg spiste med stor appetitt hos henne.

En gang da jeg kom, lå tante til sengs, men hun var glad for å få besøk. Onkel var ikke hjemme. Hun tok ikke Globoid eller hostesaft, så hun hadde ikke influensa. Da jeg gikk på badet, så jeg noe som ligna på blod i vasken. Pappa hadde fortalt at da han var liten, var det mange barn som fikk tuberkulose og de hosta blod.
Pappa sier at en kan bli bra av tuberkulose, han hadde det, men så ble han frisk, sa jeg til tante.
Jeg har ikke tuberkulose. Jeg blir snart frisk igjen. Kom og sett deg her, så skal jeg lese bok for deg. Hun leste Mary Poppins. Etterpå spilte jeg på gitaren for henne, og vi lo.

Neste gang jeg kom sto det en ny sofa på det andre soverommet.
Hun sa. Vi har kjøpt sofesofa, der kan du og jeg sove ved siden av hverandre når du er på besøk. Vil du det? Ja sa jeg, selv om jeg var redd onkel ikke ville like det. Han mente sikkert at barn ikke hadde godt av å sove sammen med voksne når de var så store.

Jeg fikk være med dem på hytta ved sjøen. Ingen andre i familien hadde hytte, men tante hadde arva den. De kalte det sjøen fordi vannet var så stort at du ikke kunne se over til den andre sida, men det var en innsjø og det var alltid kaldt i vannet, så det ble ikke til at de bada. Men det var der jeg lærte å svømme. Tante holdt meg og jubla da jeg til slutt klarte det. Onkel kjørte oss i bilen til hytta, og han gikk på jakt og fiska, mens tante og jeg plukka blåbær, bringebær og tyttebær. Jeg satt mest og spiste blåbær, men det gjorde ingenting, sa tante, blåbær er sunt, bare spis så mye du vil. Jeg fikk til og med spise av den blåbæra hun hadde rensa.

Det viste seg at det ikke var tante som hadde arva hytta, slik mamma hadde fortalt, men den tilhørte jobben til onkel og de fikk låne den hver sommer. Da var det mange barn der som jeg kunne leke med, sa han. Men jeg ville heller leke med tante. Være med henne på tur eller ro i båten. På hytta leste hun ikke Mary Poppins, men fortalte historier om troll og prinsesser når det mørkna ute og det suste i grantrærne.

Da jeg fikk Asiasyken og hadde høy feber, både hørte og så jeg trollene og prinsessene tante hadde fortalt om. Et av trollene hadde tatt en prinsesse til fange, men hun klarte å rømme ut av vinduet, fordi hun var så liten. Hun løp og løp men kjolen hennes hang igjen i busker og greiner og da hun snudde seg og hørte tunge skritt komme nærmere, bare løfta hun armene og fløy opp i lufta som en paraply som ble tatt av et vindpust, det ligna på paraplyen til Mary Poppins, og hun lå der oppe som en rosa sky og så ned på trollet. Så bestemte hun seg for å være en sky som sendte regn ned på han, og det begynte å regne først litt, så mer og mer, og når trollet ville rømme fra regnet, ble han stående stille i sju mils støvlene sine og forsvant lenger og lenger ned i myra, til slutt var han borte. Historien om trollet og prinsessa skrev jeg stil om og frøken syns den var fin selv om den ikke ligna på noen av eventyrene i bøkene til Asbjørnsen og Moe. En annen favoritthistorie var den om prinsessen som var blitt fanget av trollet i berget og aldri fikk komme tilbake til foreldrene sine. Hun bare gråt og gråt, klarte ikke stoppe og trollet ble så lei av det at han lot henne få gå ut og lufte seg, men tårene fortsatte å strømme og ble først til en liten bekk, deretter en store elv, hun løfta på kjolen sin, kasta seg uti og svømte over elva til den andre sida. Så løp hun alt hun kunne for å komme hjem til slottet der familien hadde venta på henne så lenge.

Det hadde gått en stund siden jeg hadde truffet henne. Jeg var blitt tenåring og hadde begynt på realskolen, Dagene var fylt med nye venner, skole, lekser, teater, revyer, bøker og atter bøker. Sigrid Undsets nutidsromaner var blant mine favoritter. Det kunne jeg ikke snakke med tante om. Ikke med noen andre i min familie heller, bare med de nye klassekameratene. Vi skulle feire bestefars bursdag og hele familien var samla. Alle bortsett fra filletante. Det var noe som mangla når hun ikke var der. Jeg savna det varme smilet og latteren hennes. Tante kunne ikke komme, sa onkel, hun måtte besøke moren sin. Neste gang familien var samla, var hun heller ikke der. Men da spurte jeg ikke heller, jeg hadde mer enn nok med meg og mitt og familiesammenkomster var mer plikt enn glede. Jeg tenkte ikke en gang over at det var lenge siden jeg hadde vært hos onkel og tante. Men mere på hva jeg skulle ha på meg på skoleballet.

Tante har flytta hjem til moren sin, sa mamma en dag. Vi trodde ikke på historien til onkel om at det var tante sin skyld, at hun hadde vært slem mot han. Jeg var sikker på at det ikke var sant. Det var han som hadde vært slem mot henne.
Vi kan jo besøke henne? Eller sende brev?
Nei, det kan vi ikke. Onkel har bestemt at ingen i familien skal ha noe med henne å gjøre. Hun er jo bare en filletante.

Endelig fikk vi telefon. Vi hadde venta på den i to år. Nå sto den svart og blank på kommoden i entréen. Jeg hadde funnet telefonnummeret i telefonkatalogen og skrevet det ned med blyant bakerst i minneboka mi. Hver gang jeg bestemte meg for å ringe, glapp motet. Onkels trussel hang som et sverd over oss, et sverd som plutselig kunne falle ned og kappe oss i to, skille oss. Det var så skummelt at mamma og jeg måtte hviske til hverandre når vi snakka om hvor mye vi savna filletante. Jeg var redd onkel kunne oppdage det og si, Ikke snakk mer om det, dere må glemme henne, vi skal ikke ha noe mer med henne å gjøre.

En dag jeg var alene hjemme gjorde jeg det. Slo telefonnummeret og ringte. Det tok lang tid før noen svarte og jeg skulle til å legge på da en spinkel stemme svarte. Jeg lurte på om tante var hjemme. Nei, hun er på kontoret. Hvem kan jeg melde? Jeg la på. Hjertet mitt hamra som trampende hester, jeg var varm og kald på én gang. Skrev et brev, et lite brev, men posta det aldri.

Jeg husker den siste julaften hos bestemor og bestefar. Etter at vi hadde satt oss, dukka onkel opp, han hadde med seg ei ny dame, som ble presentert som hans forlovede. De var begge blanke i øynene. Hun var søt, pen og hadde snille øyne og han så forelska på henne. Men jeg visste at jeg aldri kom til å besøke dem. Da ville jeg bare tenke på filletante. Hva er vel livet, et pust i sivet, var det ikke det hun hadde sagt.

De uskyldige

I går var vi på kino og så denne filmen som er laget av Eskil Vogt. Tittelen er ironisk – barn blir sett på som uskyldige – de veit ikke forskjell på rett og galt – og derfor kan de tilgis om de gjør noe slemt og stygt. Men vi har jo alle vært barn og husker opplevelser med jevnaldrende som slett ikke var snille. De kan mobbe hverandre, slå, og gå til fysisk angrep på hverandre, plage dyr og ødelegge ting. Da jeg var barn, hadde vi stor frihet, vi lekte for det meste ute og de voksne brydde seg ikke så mye om hva vi gjorde. Og vi fortalte ingenting til våre foreldre om hva vi lekte. Voksne og barn var i to forskjellige verdener. Tror heller ikke at de voksne bekymra seg så mye for hvor vi var og hva vi gjorde.

I denne filmen er det barn som er hovedpersonene og de spiller troverdig og overbevisende. De voksne er konturløse og utydelige. En familie flytter inn i en blokkleilighet på Romsås. Det er sommerferie og mange er på ferie. Det er kjedelig når en må være hjemme om sommeren og ikke har noen å leke med. Og når barn kjeder seg, kan de finne på mye rart. Jeg kan huske sommeren før jeg begynte på skolen. Jeg var på landet og hadde ingen å leke med og mora meg med å plage grisen og hønene.

Familien som flytter inn består av mor, far og to søstre. Lillesøsteren Ida er 9 år er sjalu på storesøster Anna fordi hun får så mye oppmerksomhet fra foreldrene, og hun plager henne med klyping og andre skitne triks.

Men søstrene finner to venner, omtrent på samme alder, ei jente som heter Aisha og en gutt som heter Ben. Ida blir venn med Ben – de er begge tøffe og utfordrer hverandre. Det starter med en spektakulær hendelse – der Ben plager en katt til døde. Ida blir sjokkert og lei seg, men samtidig beundrer hun han for at han tør å være så slem og fæl. Han har magiske evner og viser sine kunster i skogen der barna oppholder seg. Anna er autistisk, men har hatt språk tidligere. Hvordan og hvorfor språket hennes forsvant, får vi ikke vite. Etterhvert oppstår det et sterkt bånd mellom Anna og hennes nye venninne, Aisha, som er snill og god og sier hun forstår Anna. De to kommuniserer ordløst og blir bundet til hverandre. Litt etter litt begynner Anna å snakke igjen.Denne første delen er interessant og Anna blir mer synlig og sterk. Styrken hennes ligger i hennes evne til å forstå andre barn og voksne uten at hun kan ordsette det. Hun er mer sensitiv for hvem som er snille og slemme.

Men denne såkalte «psykologiske thrilleren» tar en vending jeg misliker. Er det barnas fantasier eller voksnes forestillinger det dreier seg om? Jeg hater science fiction og magiske, overnaturlige evner som skal trollbinde andre mennesker og få dem til å gjøre noe de ikke vil. Ben har slike evner, sier han, og det går galt. I løpet av kort tid klarer han å trollbinde tre voksne som blir utsatt for vold eller selv utøver den. Og da forsvinner det slemme, magiske og «uskyldige» barna har holdt på med i skogen. Det går over i en voksenverden hvor Romsås blir et farlig sted å oppholde seg for både barn og voksne. Pass deg for…. ikke gå ut… vi er redde for deg. Barna prøver å hevne seg på Ben, og særlig Anna har stor styrke. Men for meg blir det kjedeligere og kjedeligere, forutsigbart og usannsynlig. Dessuten skjønner jeg ikke hvorfor det er voksne og barn med mørk hud som blir rammet. Den slemme gutten er mørkhudet og det gjelder også hans familie og andre foreldre. Det hadde vært mye mer spennende om jenta med lys hud hadde vært den slemmeste. Gjesp, gjesp, jeg hadde lyst til å forlate salen før filmen var ferdig og kjeda vettet av meg.

Agota Kristof

Det skulle gå lang tid før jeg fikk øynene opp for den ungarske forfatteren Agota Kristof. Nå er jeg ferdig med hennes trilogi. Det ligner ikke på noe annet jeg har lest. Grunnen er språket. Usentimentalt, klart, realistisk, brutalt, ærlig, omsorgsfullt. Hun flyktet fra Ungarn til Sveits med mann og barn og bosatte seg i Neuchatel. Der lærte hun seg fransk og bøkene er skrevet på det språket. Når man skriver på et fremmed språk, må en være nøye med hvilke ord en velger og sparsom med digresjoner. Bøkene er tynne og lette å lese.

Hun tar utgangspunkt i egne erfaringer om krig, okkupasjon og diktatur. Men stadfester verken land eller steder.Hun skriver om mennesker og hendelser som kan være like gyldige i Asia, Afrika og Latin Amerika som i Europa. Beretningene er samlet i tre bøker: Tvillingene, Beviset og Den tredje løgnen. De er spennende og vanskelig å legge fra seg, En blir sugd inn i et underlig og uhyggelig univers som handler om barn, voksne, eldre og hvordan de strever med å overleve fysisk og psykisk når krigen raser og hva som venter etterpå.

Vi følger en familie. Det starter med at to små gutter, tvillingene Lucas og Claus, blir overlevert til sin bestemor som bor på landet. De har ingen andre slektninger som kan ta seg av dem. Heksa blir bestemoren kalt, og hun kaller guttene for drittunger. Men er den gamle heksa brødrenes bestemor eller en annen slektning? Fra første stund setter hun dem til å arbeide. Hvis de ikke gjør det, får de ikke mat. Og guttene tar fatt. De blir satt til å passe dyra på gården, finne ved, dyrke, luke, vanne, snekre, plukke, bære, rydde og bære. Tidlig bestemmer de seg for å bli sterke og utholdende for å tåle motgang. Det er et fascinerende vennskap og samhold mellom dem,. De får ikke gå på skole, men lærer seg likevel å lese og skrive. De venner seg til bestemora og hennes krav. Etterhvert er det tvillingene som får overtaket. Uten dem hadde hun ikke klart seg. Det foregår mystiske ting i hagen der skatter er gjemt. Mora som hadde lovt å komme og hente dem -dukker ikke opp. Andre personer går inn og ut av deres liv. Navnet på den første boka heter Le grand cahier på fransk. Det betyr en stor bok som en av tvillingene jevnlig skriver i.

I den andre boka, Beviset, har tvillingene kommet bort fra hverandre. En av dem har klart å krysse grensa til nabolandet. Er det bedre å bli værende eller å flykte? Vi følger utviklingen til begge to og hva som skjer når bestemora dør. I den siste boka, le troisième mensonge, blir alt kastet rundt. En ny versjon av familiens historie blir løfta fram, men er den riktig? Hva er løgn og sannhet? Selv om det er forvirrende, klarer Kristof å mane fram krigens kaotiske og uhyggelige stemning. Hvem er venn og hvem er fiende? Hva er en familie? Hvem kan vi stole på? Er tvillingene ekte? «Tvillingene» bestemte seg tidlig for å stole på seg sjøl og hverandre . Men det har sin pris.

Det mest interessante i trilogien er hvor voksne og fornuftige barna opptrer. De blir selvsikre og sterke og tar riktige valg. Særlig kommer det fram i den første boka. Bestemora blander seg ikke inn, og mang en gang er det guttene som irettesetter henne og ikke omvendt. De er høflige og bestemte. Hjelper andre når det trengs og straffer med den andre handa når det er nødvendig. De er både sjenerøse og nådeløse. . De viser også en stor ømhet og omsorg overfor andre barn som er svakere enn dem. I bunn og grunn dreier boka seg om familierelasjoner der to barn er hovedpersoner og viktige støttespillere for andre barn og voksne. Anbefales på det varmeste!

Toppløs

På 70 tallet kvitta vi oss med brystholdere. Vekk med det som stengte og hindra oss i fri utfoldelse. Klærne var vide og det syntes ikke at puppene var bh fri. Tanken på at jeg en gang skulle iføre meg bh igjen, falt meg ikke inn. Inntil jeg en dag så meg rundt i garderoben på det offentlige badet og oppdaga at bh var gjeninnført. En stille forandring hadde gått meg hus forbi. Alle tok frivillig på seg den tvangstrøya, uansett puppenes størrelse. Jeg syns de så litt nedlatende og medlidende på meg som ikke hadde fulgt med i timen. En gang prøvde jeg å unnskylde meg overfor den unge kvinnen ved siden av meg som strevde med å få på seg en utstoppa bh. «Jeg hadde ikke tid til å ta på bh i dag, jeg, men det er jo så deilig uten», sa jeg. Hun svarte ikke. Det tok enda lengre tid før jeg skjønte hvorfor det måtte være skumgummi i bh’en – brystvortene skulle ikke synes.

Å bade og sole seg toppløs var vanlig på -70 og -80 tallet. Noen måtte gå i forveien, og når vi kom til ei strand hvor det lå ei dame med bar overkropp, gjorde vi det også. Bestemora mi mente at alt det syndige kom fra Danmark. Der var det horer og fri sex og hun hadde til og med hørt om damer som gikk nakne rundt på en kvinneleir. Vi lo og sa at det var helt naturlig, nudister ble de kalt, men vi fortalte ikke at vi også hadde gått toppløse på badestranda. Jeg hadde bare sett fotografier av danske damer med langt, uflidd hår, som vandra rundt i bikini uten å dekke til puppene. På fottur i Breheimen tok jeg mot til meg da jeg så alle mannfolka som gikk med bar overkropp. Det var varmt og klamt med T-skjorte, og der og da vrengte også jeg av meg overdelen og gikk toppløs videre. Det var ikke veldig folksomt på stien, og jeg kan ikke huske at de vi møtte så rart på meg.

Det tok lang tid før jeg forsto at bh var moderne igjen, og motvillig tok jeg den i bruk. Da jeg endelig hadde forsont meg med den nye trenden, hadde vinden snudd. Det er deilig å gå uten bh, sier unge jenter til Avisa Oslo. De har kvitta seg med det som strammer og er ubekvemt og har ikke noe imot å vise seg toppløse på stranda, hvis det ikke er for mange mennesker der. Vi bruker ikke bh heller, sier de, det er helt vanlig. Men folk stirrer på oss når vi går uten bikinioverdel. Hvis det var andre som gikk toppløse, ville vi også gjort det. Hurra! Unge kvinner viser vei. Ta gjerne kontakt med oss eldre med toppløs erfaring. Sammen er vi sterkere og vi gleder oss til å feire bar overkropp med dere!

Publisert i KK 29.7.21

Shuggie Bain

Jeg har lest denne boka med stor interesse, smerte og glede. Den handler om vond, sosial arv, fattigdom og mennesker som ønsker seg et verdig liv, men ikke klarer det. Alkohol og misbruk av kvinner er en rød tråd. Brutale skildringer av hvordan det er å vokse opp i en familie der mor er alkoholiker og bruker sine siste mynter på øl, mens barna sulter. Det er en intens, brutal og observant studie av en familie vi følger fra begynnelse til slutt. Familien Bain består av Agnes og hennes barn, en datter og to sønner. Shuggie er den yngste, sønnen til hennes andre ektefelle. Hennes første mann var katolikk, og hun skiller seg fra han da hun møter Big Shug, en Don Juan som er glad i damer. Men det er historien om Shuggie og forholdet til moren som står sentralt fra begynnelse til slutt.

De bor i Glasgow i thatcherismens Storbritannia. Arbeidsløshet, fattigdom, alkoholisme, psykiske lidelser er utbredt og det er et hardt liv for både foreldre, barn og besteforeldre. Jeg hadde en gang en venninne som kom fra Glasgow og ble invitert hjem til hennes familie for å feire Hogmanay – nyttår. Feiringa pågikk i to dager, gjerne flere. De var glade i å feste og drikke, men ikke ante jeg at det var så store deler av befolkningen som var rusavhengige og fikk sosialhjelp.

Forfatteren, Douglas Stuart, vokste selv opp med en alkoholisert mor, og han vant Bookerprisen i 2020. Vel fortjent. Det er en imponerende debut-bok. Selv om omstendighetene er sørgelige og det ikke fins lys i mørket, er den skrevet med varme, dybde og kjærlighet for karakterene. Både naboer, søsken, fedre og særlig mødre og kvinner blir tydelige med sine sterke og svake sider. Han løfter dem fram som både omsorgsfulle og avvisende og viser hvordan de mestrer utfordringer de står overfor. Selv om familien Bain ikke skiller seg ut i nabolaget – er det mange som undrer seg over at Agnes holder ryggen rak og hjemmet rent og pent og er fint kledd når hun er ute en tur. Men ikke alle legger merke til at hun går hjemmefra til byen når hun ikke har penger til å betale bussbilletten. I nabolaget er det stadig konflikter. En mor med mange barn går amok og blir liggende på gata. Agnes trer til og hjelper henne, hun er forferdet over at nabokona må ligge der i blodige klær og fillete undertøy, så hun tar av seg sitt eget, fine undertøy og kler på henne, fasaden må være i orden. Ingen skjønner hvordan Agnes klarer å holde seg så ren og ordentlig, hårfrisyren er perfekt og klærne er fine. Hun lærer barna sine å kle seg pent og være høflige.

Big Shug er drosjesjåfør og skiftarbeider, han foretrekker å kjøre om natta og oppsøker damer. Det er i det hele tatt flere overgrep som skjer i sjåførmiljøet. Kvinner blir voldtatt, eller betaler med sex, og særlig de som har tatt seg en drink for mye, er lett bytte. Det gjelder Agnes – og etterhvert skyver hun barna fra seg. Den eldste, datteren, forsvinner, og deretter den eldste gutten. Men lille Shuggie holder seg krampaktig til moren. Faren hans, drosjesjåføren, frister Agnes med at alt skal bli bedre om de flytter til en annen bolig, og hun og barna havner i et mørkt, svart område der det tidligere var gruvedrift. Familiefaren forsvinner, overlater ansvaret for barna til Agnes, både praktisk og økonomisk, og Shuggie mister all kontakt med faren sin. I en kort periode oppsøker Agnes AA, blir tørrlagt og får seg kveldsjobb. Hun får en ny kjæreste. Denne delen av historien er lys og håpefull. Agnes virker samlet, glad og fornuftig. Men alkoholen tar sin hevn.

Lille Shuggie er ikke som andre barn. Han viser omsorg for moren sin, og hun beskytter han. Han må være hjemme fra skolen for å passe på henne, kan ikke gå før Agnes kommer hjem fra festlig lag. Han er interessert i feminine sysler, leker med dukker og figurer, og klær, og han danser. Mor og sønn er avhengig av hverandre. Han er det perfekte mobbeoffer, han er ikke normal, mener de andre barna, hvorfor kan han ikke være som de andre? Han liker ikke fotball, er han homo? Bildet av Shuggie er fortalt med innlevelse og avhengigheten til moren er nesten sykelig. Han gjør alt for henne, blir sendt i butikken for å kjøpe mat, men må lyve på morens vegne for å få kreditt.

Man kan lure på hvordan barn klarer seg i slike omstendigheter. Shuggie har ingen venner, men får etterhvert kontakt med en gutt på samme alder som vil introdusere han til ei jente han kjenner. Hun har også en alkoholisert mor og de to blir gode venner. Hun er hans eneste venn og de kan betro seg til hverandre om ting de ikke forteller til andre. Det er et rørende vennskap, der han også viser omsorg for mora hennes.

Jeg har lest boka på engelsk – men har hatt problemer med å forstå Glasgow dialekten. Likevel er jeg glad for at jeg har lest den på originalspråket. Kanskje er det en hel del jeg ikke har fått med meg, men det gir mening å lese den på glasgowsk. Noe annet som har vært litt irriterende er at forfatteren hopper litt fort fram og tilbake, men det har jeg vent meg til. Det er et stort persongalleri, en frodig fortelling, som framkaller både gråt og latter, skrevet i et herlig språk av en forfatter som er følsom og observant. En tar ikke farvel med den boka når den er ferdiglest – Shuggie og Agnes lever fortsatt. Kanskje blir det en oppfølger?

En for alle, alle for en

Rett ved der jeg bodde lå det en skole. Jeg passerte den hver dag på vei til universitetet. Bygningen så ut som et fengsel – ruvende og autoritær. Den minna meg om min gamle folkeskole, og av og til stoppa jeg og prøvde å titte inn på de store vinduene. Det feide en revolusjonær vind over Blindern, der jeg var student. Opprøret i Frankrike i 68 inspirerte oss til kamp mot gamle autoriteter. Vi gikk i demonstrasjoner og på politiske møter. Times they are a-changing, sang vi med Bob Dylan. Vi ville være med å forandre verden.

Etter fire og et halvt års studier var jeg blitt cand.mag. og jeg ville prøve meg som lærervikar. En dag i mai åpna jeg skoleporten, gikk opp trappa til overlærerens kontor og spurte om han hadde en jobb til meg. La meg se, sa han, vi har faktisk et ledig vikariat. Han tok et blikk på vitnemål og referanser, og dermed var saken avgjort. Årsvikariatet på 7., 9. og 10. trinn var i boks. Dagen etter fikk jeg bange anelser. Hva hadde jeg gitt meg ut på? Kom jeg til å klare det? Jeg må tenke litt på det, skulle jeg ha sagt. Men overlæreren var helt sikker på at jeg var den rette for oppgaven, og jeg kunne ikke skuffe den aldrende mannen som hadde slik tiltro til en ung og uerfaren vikar.

  • Som De kanskje forstår, Frøken, har noen av elevene i 10. klasse store hull i skolefagene og har opplevd mange skuffelser i sitt unge liv. De har blitt sviktet hjemme og trenger støtte, sa han. Trenger De flere opplysninger om elevenes bakgrunn? Nei, sa jeg, en kan bli forutinntatt. De skulle få begynne med blanke ark hos meg.

Første skoledag gikk jeg med skjelvende knær opp etasjene til klasserommet der elevene venta på den nye læreren. Jeg hadde fått klasseliste og nøkler og ropte opp navnene. Noen så rett på meg og svarte med klar stemme, andre studerte skoene sin og hviska fram et så vidt hørbart ja.
En høy, blond gutt, vifta med handa:
Hva heter du?, sa han. Adamseplet hans bevega seg opp og ned langs den tynne halsen. Jeg hadde øvd på hva jeg skulle si, men det forsvant når jeg satt i klasserommet og så de unge, usikre ansiktene. Jeg gleder meg til å bli kjent med dere, sa jeg, men navnet mitt, glemte jeg.
Endelig kunne jeg forlate klasserommet og løpe ned trappa. Den høye, blonde gutten kom spurtende etter, Nøklene, ropte han, du glemte nøklene. Det var mitt første møte med Tom Stensrud. Han var med i det lokale idrettslaget, og spilte på fotball laget. Tom, eller Tommy som han ble kalt, var en populær gutt, en alle likte.
Henry Olsen var litt eldre enn de andre, liten og kraftig. Han virka sjenert og stille og gjemte seg bort i store t-skjorter og ei blå bomullsjakke. Motorsykler var hans store interesse. Det er en god gutt, hadde mora hans sagt da jeg fortalte henne om fravær og dårlige karakterer.
Henry hang sammen med Nina, ei jente jeg aldri blei klok på. Det lange lyse håret hennes var samla i en hestehale. Øyevippene var stive av svart mascara og den blekrosa øyenskyggen hadde samme farge som neglene og leppene. Hun satt rank og taus i klassen med et uutgrunnelig, drømmende blikk. Av og til kunne hun plutselig komme med en kurrende, lav latter når guttene sa noe morsomt. Hun kasta hodet bakover og kikka skrått på dem.
Roger het en annen elev. Han hadde stor svart lugg som hang ned i panna, mørke, intense øyne, svarte bukser og svart jakke med et protestmerke på.. Tynn og hengslete, litt lut i ryggen og lite meddelsom. I min første samtale med han, besvarte han spørsmålene mine med ja, nei, veit ikke.
Han fikk plassen ved siden av Henry. Kladdeboka hans var full av fantasifulle tegninger av Robin Hood og røverne i Sherwoodskogen, De tre musketerer og racerbiler. Da han leverte sin første stil, forsto jeg at han kunne skrive.
-Leser du?
-Ja.
-Hva da?

  • Donald, sa han og smilte ertende.
  • Hva ellers?
    Han hadde lest Ibsen, Hamsun og Mykle.
  • Du kan jo illustrere bøkene du skal skrive og du, sa jeg oppmuntrende.
    Men han ville bli bilmekaniker.
    Dagene gikk, og jeg ble etterhvert bedre kjent med elevene. Jeg underviste i grupper, ga dem oppgaver knyttet til deres egne erfaringer, lærte dem rettskrivingsregler, grammatikk, ga stiloppgaver og individuell veiledning. Meget motvillig måtte jeg også gi karakterer, men jeg la ved lange, oppmuntrende kommentarer. Noen, særlig jentene, betrodde seg til meg om små og store problemer hjemme og på skolen, og jeg ga dem råd og støtte.

En dag kom to jenter og ville snakke med meg.

  • Vi har sett Nina i parken. Hun røyka.
  • Vi tror hun røyka hasj
  • Hvordan veit dere det?
  • Hun var sammen med noen gutter fra gården vår som pleier å gjøre det.
  • Hun drakk øl også.

Jeg holdt øye med henne. Hun hadde mye fravær.

  • Jeg finner ikke Ninas adresse, sa jeg til overlæreren, den står ikke på klasselista.
    Han reiste seg, gikk bort til døra og lukka den.
  • Hun bor ikke hos foreldrene sine, men på ungdomshjem.

Datoen for leirskolen nærma seg og elevene gleda seg til turen. De to leirlederne sto og venta på oss da vi gikk av bussen Stig het den yngste, han hadde lys barbus. Robert var litt eldre og kraftigere. Han så ut som en bokser. De små vannblå øynene sto langt fra hverandre. Begge var iført joggebukser og røde jakker.

  • Vi har vært ute og forberedt naturstien og det var varmere enn vi trodde, sa Robert. Han blunka mens han snakka, og tørka svetten av ansiktet med jakka.
  • Har du lest reglementet?, spurte han. Allerede da hadde jeg begynt å irritere meg over blunkinga hans.
  • Ja, sa jeg, men det var ikke sant og en murrende uro meldte seg.
  • Dagen begynner kl. 0700, frokost 0800, lunsj kl. 1300, middag kl. 18.00.
    Det mangla bare obligatorisk morgengymnastikk..
    Programmet omfatta kompasstrening, orientering, kanopadling , fisking, svømming, bueskyting, natursti, leker, fotball og volleyball. Ro kl. 22.00, lyset slukkes kl. 2230 Han pekte på reglene som sto oppslått både i peisestua og spisestua.
  • De kommer til å være stuptrøtte hver kveld og be om å få gå i seng tidligere, lo Robert.
  • Det sier seg vel selv at det er forbudt å nyte alkohol, sa Stig til slutt. Om det skjer, vil de bli sendt rett hjem. Er de tørste, kan de kjøpe brus eller vørterøl her i kiosken. Han pressa fram et ekkelt smil. En spirrevipp med kniv i beltet og mot i brystet, tenkte jeg og grudde meg til fortsettelsen. Alltid beredt, lyste det av speidergutten.

Tommy var i sitt ess og ble utpekt som leder for ballspill. Nina klagde over vondt i beina, hun kunne nesten ikke gå, mente hun. Stig og Robert tvang henne til å være med.

  • Jeg trodde vi skulle få tid til å kose vårs her jeg, sa Henry og stappa i seg ei pølse han hadde kjøpt i kiosken, han likte ikke maten. Spella kort og Kina sjakk. Kanskje bordtennis. Det er jo to bordtennisbord her da. Men det ække ikke ti’ til å slappe av her.
  • Dem ligner på Martinsen, det er som en militærleir her. Passer ikke for alle, sa Roger som ikke likte ballspill og hata gym. Martinsen var skolens gymlærer og tidligere yrkesmilitær.
  • Vi har bare godt av et hardt program sa Tommy og tok seg en slurk av colaen. Øvelse gjør mester.
    En kveld da Robert gikk runden for å sjekke at alle var gått til ro, oppdaga han at det lukta øl av Henry og Nina. Øyeblikkelig hjemsendelse, trua han med. Han ville ha foreldrenes adresse, sende dem et brev.
  • Vi pleier å gjøre det for å være sikre på at foreldrene får vite hva som har skjedd.
  • Er det ikke mulig å gi en advarsel eller en annen straff? Det er veldig alvorlig for disse elevene å bli sendt hjem bare fordi de har tatt seg en slurk øl. Noen av dem er 16., sa jeg og fortalte litt om elevenes bakgrunn.
    -Vi kan ikke gjøre unntak. Det er mest rettferdig at alle behandles likt. Spør elevene, jeg er sikker på at de er enige, mente Stig, alltid beredt. Han kunne ikke være stort eldre enn meg og hadde sikkert aldri brutt en regel i sitt liv.
  • Det stemmer ikke at alle blir behandla likt. Noen av elevene fra den andre skolen både røyker og drikker uten at dere griper inn.
  • Det sier de bare for å vri seg unna. Vi tar dem når vi ser dem.
  • Da må dere se bedre.
    Robert var nå illrød i toppen, blunka i rasende fart og sa iskaldt:
  • Både lærere og elever må følge reglene, ellers har de ikke noe her å gjøre.
  • Jeg kommer ikke til å gi dere foreldrenes adresse. Det står det ikke noe om i reglementet. Hjertet mitt hamra. jeg var livredd , men det var deilig å vippe dem av pinnen.
    Da elevene fikk vite hva som hadde skjedd, mente noen at de måtte ta sin straff, andre at det var for strengt å bli sendt hjem. Det ville ødelegge samholdet i klassen. Tommy argumenterte:
  • De gjorde noe dumt, javel, men det kunne en av oss andre også gjort. Og hva med elevene fra Drammen? Noen av dem smugdrikker og røyker hasj. Hvorfor blir ikke de tatt?
    Flertallet støtta Tommy. Vi ville forlate leiren i samla flokk. Roger foreslo at vårt motto skulle være: En for alle, alle for en. De tre musketerenes motto. Angrep på en, var et angrep på alle. Vi var en stor sammensveisa gjeng av musketerer. Ingen skulle knekke oss.

Jeg ringte overlæreren som ga meg full støtte. Hjertet hans banka for de vanskeligstilte. Vi marsjerte i takt inn i bussen mens vi unisont ropte: En for alle, alle for en. Og slik fortsatte vi helt til vi ikke lenger kunne se Robert og Stigs forbausede ansikter. Motet sank jo nærmere vi kom skolen. Ryktene om hva som hadde skjedd, spredde seg, men vi hadde avlagt et løfte om samhold.
Det kokte på foreldremøtet. Mange var sinte og retta en anklagende pekefinger mot meg. De ville vite hvem som ikke hadde fulgt reglene.
Da det så som mørkest ut, reiste mora til Tommy seg, tok av seg den brune kåpa, hang den over en stol, retta ryggen og støtta henda på stolen foran seg.

  • Vi veit at det er noen i klassen som har det vanskelig, sa hun med klar, høy stemme. Noen av dem holder til i parken. Det betyr ikke at dem er verre enn andre, men dem har lett for å rote seg borti noe. Dem har gjort noe dumt, men verken stjælt noe eller skada noen, så vidt jeg veit. Dem ødelegger bare for seg sjøl.
  • Dem ødelegger for de andre og når dem som ikke har gjort no gæli må reise hjem, ropte en av fedrene.
  • Jeg har oppfattet det slik, sa mora til Roger, at dette er noe klassen og læreren har diskutert grundig. Ikke alle var enige, men flertallet bestemte at de skulle være solidariske med dem som hadde brutt reglene. Vi veit ikke hvem det er, men det trenger vi ikke vite heller.
  • Vi skal være glade for at vi har en lærer som bryr seg om elevene og fellesskapet i klassen, sa en far. Han var tillitsvalgt på Spigerverket.
    Jeg tenkte på brevet jeg hadde fått overrakt før foreldremøtet. Det var skrevet av et foreldrepar som beklaget at de ikke kunne være til stede.
    “Tillat min kone og meg å gi uttrykk for vår beundring og respekt for Deres holdning under klassens skoletur til leirskolen.
    Deres demokratiske idé om en for alle og alle for en, setter vi meget høyt. Det bidrar etter vår mening til å skape et godt kameratskap til lærere og elever.”

Flere år seinere fikk jeg brev fra Roger. Han hadde tegna en bokser og en speider med sinte øyne, bustehår og kniver, som sloss med musketerene. Beste skoleåret i mitt liv, kommer aldri til å glemme det! skrev han. Jobber nå som lærer. Lærer med sportsbil.

Vi var aldri i tvil om at du sto på vår side, sto det. Og jeg tror alle elevene holdt sitt løfte om ikke å røpe noe. Veit ikke en gang om jeg husker hvem det var som ble tatt. For min del var jeg mer opptatt av hvordan jeg skulle bli kvitt hasjklumpen jeg hadde i lomma og hva jeg skulle si om militærledelsen fant den. Godt vi kom oss derfra i tide.

(Oslo, 1971, til minne om «Roger» som ikke lenger er blant oss – og de andre ungdommene som lærte meg å bli lærer)

Wonderful Copenhagen

Mens årets russefeiring blir ganske beskjeden, vil tradisjonen ganske sikkert gjenoppstå når pandemien ebber ut. Fast post på programmet er en utenlandsreise. I dag drar ungdommene til en gresk øy året før de blir russ. På 50-60-tallet reiste vi til København eller Køben, som den ble kalt. Det var en tradisjon fra 1953. Akkurat passe lang båttur og byen var eksotisk. Danmarksturen var et stort arrangement som krevde forberedelser.

Lørdag 6. juni 1964 står en ung mann med russelue på Vippetangen og venter på å gå ombord i M/s Kronprins Olav». Avgang kl. 1600 presis. Han har fått en kollektiv billett med nr. 3549 på 2. klasse uten køye, og brosjyren om Wonderful Copenhagen ligger i lomma på blazeren. Der finner han svar på alt fra A til Å i Køben.

Russen skulle innkvarteres i Charlottenlund som ligger et stykke utafor byen. De fikk reise gratis inn til sentrum om de hadde billett og legitimasjon. Overnattingsstedet var en ølhall, der guttene skulle sove i første etasje. «At man ligger i Ølhallen vil ikke si det samme som at man skal drikke øl der», står det i brosjyren. Øl og røyk var forbudt i sovesalen. Det var plenty av tid til å drikke og røyke andre steder. Pikene skulle overnatte i annen etasje der det var både selskapslokale og spillehall.

De måtte selv sørge for å ha med sovepose- «eller lignende», står det i brosjyren. Det lå madrasser på gulvet og sengetøyet var medbrakt. Russepoliti skulle passe på at det var ro og orden. Før eller etter frokost kunne man «ta seg en frisk dukkert» ved stranda. «Det er bare ca. 4 minutter å gå for en som er noenlunde frisk til bens». Jeg veit ikke hvordan det sto til med beina til russen i 1964, det kunne vel ikke være alderen som plaga dem, men jeg antar at det var forbundet med overstadig inntak av alkohol og/eller dansing til langt på natt. Det var mange dansesteder både i Oslo og København på den tida. I Oslo dansa vi på Rondo, Regnbuen og andre restauranter. Det var på «dansemoro» man fant seg en partner.

Programmet i Køben var omfattende. 600 rødruss skulle på restaurantbesøk dagen etter ankomst og etterpå var det russetog til Tivoli. På veien la de kranser på statuer av Holberg og Tordenskiold. Endelig framme skulle det norske folkedansensemblet opptre og siste post på programmet den kvelden var fyrverkeri. Dagen derpå var det bare å glede seg til nattdans i studentforeningen hvor det var anledning til å treffe dansk ungdom. De fleste så nok mest fram til besøket på Carlsberg bryggerier neste dag. Ikke bare ble det øl, men sannelig ble det dans underveis! Det var dansevogner på toget og det ble dansa på perrongen til tonene fra et medbragt orkester. La livsutfoldelsen holde seg innenfor sundhetens grenser! var anbefalingen. Ikke bare var det øl og Tivoli som frista, men attraksjoner som Dyrehavsbakken, Zoologisk hage og Akvarium. På Tivoli var det dans hver aften fra kl. 20 til 24 på Taverna og Dansetten, samt på restaurantene Wivex og Nimb. Noe for enhver smak.

For de sparsommelige ble småretter for under en krone anbefalt. De hadde valget mellom røde pølser med rundstykke, lekre smørbrød, kaffe med wienerbrød, frukt, og kaker for samme pris hos bakeren. Og hver rett kosta bare en blank dansk krone! Pengene rekker lenger i Køben enn i Oslo.

Høydepunktet på årets Danmarkstur vil garantert bli mottagelsen på Sorgenfri slott , skriver arrangørene.Der skulle den danske arveprinsen Knud utnevnes til Æresruss. Den utnevnelsen fortjener han fordi vi vil vise vår respekt og takknemlighet for det Danmark gjorde i 1864, står det i programmet. Og hvem kunne vite at 100 år seinere skulle røde horder fra Norge komme til Køben for å feire den historiske begivenheten, som få hadde hørt om. De skulle minnes «Danmarks kamp i forsvaret for Nordens sydgrense i Syd-Schlesvig», selv om danskene ikke vant den kampen. Det ble total fiasko. Men «om hundre år er alt glemt». Minnestunden skulle markere at 1964 kullet ikke bare dro til Køben for å drikke og feste, men fordi de ville hylle Danmark og takke de kongelige for innsatsen. Evig eies kun det tapte!

Nomadland

Endelig er det mulig å gå på kino i Oslo! Vi var på cinemateket fredag kveld og så den amerikanske filmen Nomadland, som fikk Oscar prisen. Deilig å sitte i mørket på et svalt sted. Pilsen tok vi i kinosalen.

Det er en slags road movie og handler om mennesker som har bobilen som sitt hjem. De drar fra sted til sted og er alltid underveis. Det kan være rastløshet, nysgjerrighet og eventyrlyst som driver dem. Eller at de ikke klarer å være så tett på andre mennesker. De har tatt et valg om at de ikke ønsker et stabilt liv med familie, hus og hytte. De kvitter seg med sine eiendeler og starter et nytt liv, selv om det er mer uforutsigbart. Alle bærer på en historie som har tvunget dem til å endre retning. Det kan være familiære konflikter, sykdom, dødsfall eller oppsigelser, konkurser og mangel på jobber. På bobilplassene møter de andre i samme situasjon og fellesskapet mellom dem blir som i en familie. Unge og eldre hjelper og støtter hverandre. Og det oppstår varige vennskap. Særlig inntrykk gjør det å bli kjent med eldre bobilkvinner med livserfaring, som er selvstendige og har praktisk sans. De ordner opp, og veileder nykommere.

Hovedpersonen i filmen er Fern – spilt av Frances McDormand – som gjør en enestående og troverdig innsats. Hun bodde i Nevada med sin mann og de arbeidet på en fabrikk som ble nedlagt. Lokalsamfunnet falt fra hverandre, butikker og skoler ble nedlagt, naboene forsvant, og mannen hennes døde. Hun reiser fra sted til sted, tar seg strøjobber, og er ikke redd for å få skitt på henda. Amazon er et av stedene der hun får jobb og stadig kommer tilbake til. Selv om lønna er dårlig, møter hun venner fra bobilmiljøet der og er sammen med dem. Bobilen har hun laget så praktisk som mulig, og hun sover bedre der enn i en vanlig seng. Hun reiste fra familien i ung alder og gifta seg og bodde langt fra familien. Søstera har hus i et pent strøk med mann og barn, og hun mener Frances bør flytte inn til henne. Fern får flere tilbud om å slå seg til ro, blant annet av en annen eldre bobilmann, men takker nei.

Selv om det dreier seg om flytting, oppbrudd og lange reiser, er det ikke et hektisk liv vi er vitne til, men hverdagsliv med andre i lignende situasjon. Det ser ensomt ut når Fern går inn i sin enkle bolig, lukker døra og lager suppe eller når hun går rundt på boplassen med stjerneskudd og ønsker godt nytt år. Hun og hennes venner er både sårbare og sterke. Og lever på kanten av stupet. Når bobilen går i stykker, må Fern få hjelp av familien til å betale utgiftene. En må være sterk og tåle ensomhet, motgang og usikkerhet for å klare seg.

Det er blitt en fin, langsom film, varm og rørende, hvor særlig kvinnene er tydelige aktører.Den minner meg om to andre filmer i samme sjanger, Leave no trace og Captain Fantastic – om mennesker som bryter ut og vil leve et enkelt liv i pakt med naturen eller med bobilen.

Filmen er basert på en bok av Jessica Bruder (2017) Surviving America in the Twenty-First Century. Regissøren er Chloë Zhao, hun kinesisk, og er den første ikke-hvite kvinnen som vinner prisen for beste regissør.