Being there (Velkommen Mr. Chance)

Når sola aldri går ned og varmen ute er nærmest uutholdelig, frister det med late kvelder på verandaen. Færre velger en mørk kinosal. Jeg prøvde, men skifta mening da jeg så menyen. Kinoprogrammet er syltynt om sommeren.  Vi valgte Cinemateket i stedet der trekkplasteret var en film fra 1979 med Peter Sellers. Being there er den engelske tittelen basert på en amerikansk bok, Velkommen Mr. Chance heter den på norsk. Jeg syns ikke «Being there» forklarer noe som helst om innholdet i filmen. Tittelen er forvirrende.

Peter Sellers var i sin tid en veldig populær britisk komiker. Han er kanskje mest kjent for rollene i  Dr. Strangelove og ikke minst som Inspektør Clouseau i Pink Panter filmene.Etter min mening er rollen som Mr. Chance den han vil bli best husket for.  Både Dr. Strangelove og Pink Panter tåler et gjensyn, men jeg husker ingen detaljer fra de filmene, bortsett fra ansiktet og mimikken til Sellers. Derimot har situasjoner og replikker fra Mr. Chance  festa seg fra første gang jeg så filmen. Ikke  minst Peter Sellers ansikt, blikk og kroppslige framtoning. En moderne Chaplin.  Ikke danser han, ikke er mimikken overdreven, men skikkelsen står i stil med karakteren han skal gestalte. Den er troverdig. Det mener de andre karakterene i filmen også. Uten store fakter og  fine ord, vinner den naive, godtroende og uskyldige Mr. Chance alles hjerter.

Han lever en beskyttet tilværelse bak høye murer i et gammelt hus i Washington DC.  Det har han gjort i hele sitt liv. Jobben hans er å ta seg av hagen –  gartnerarbeidet er en kjær, daglig aktivitet.  Hushjelpen serverer alle måltider Hans eneste kontakt med omverdenen skjer via en Tv som han betjener med fjernkontroll. Da eieren av huset, dør, blir Mr. Chance satt på gata  og kasta ut  i virkeligheten utenfor murene, der han aldri før har satt sine bein. Med  elegant skinnkoffert, iført hatt, slips og frakk, går han forsiktig ut, skritter over søppel og lort og vandrer storøyd av sted. Tida har stått stille, området huset befinner seg i har forvandlet seg til en slum der forhutla skikkelser sitter rundt et bål med ulltepper over skulderen. Uvitende som han er om alle farer  i storbyen, oppfører han seg vennlig og høflig mot alle, uansett hudfarge og truende oppførsel.

Ved en tilfeldighet kommer han i kontakt med en elegant og vakker dame, Eve Rand, (Shirley Mac Laine) som tar han med hjem til sin herskapelige bolig der hennes eldre mann er alvorlig syk og sengeliggende.  Familien Rand omgås både presidenten og finanseliten, de beskjeftiger seg med aksjekjøp og salg og bekymrer seg for hvordan det går med biznissen og landets økonomi. Ben Rand (Melvyn Douglas) og Mr. Chance  finner fort tonen.  Douglas tar en self-made amerikansk millionær (som det het den gang) helt på kornet. Ben liker mennesker som er ekte og direkte og føler at han har funnet en sjelevenn, en han kan stole på. Møtet med Chance gjør tanken på døden lettere, sier han.  Han tar han med seg overalt, legger armen over skulderen hans og introduserer han for sine venner. Chance får også møte selveste Presidenten, som Ben har et nært forhold til. Presidenten lurer på hvilke beslutninger han skal ta i vanskelige økonomiske tider og spør Ben om råd, og han gir ordet videre til Chance, eller Chancey Gartiner som han blir kalt fordi de har misforstått navnet hans. Gartneren puster dypt og begynner å snakke om det han kan, årstider, sol og regn, trærnes røtter og når en skal så og høste.  Det sier han så stillferdig og inderlig, at presidenten får noe å tenke på. Ben mener Chanceys henvisning til det jordnære har relevans for rikets tilstand og Presidenten føler seg oppstemt  etter møtet.

Chancey kommer på Tv og i avisene og blir en kjendis, han elsker rampelyset. Jeg orienterer meg bare på Tv, sier han til reporterne. Jeg leser ikke aviser, kan ikke lese.  Utsagnet blir tolket som et håndslag til teknologiske framskritt.Moderne mennesker har ikke tid til å lese aviser, de er åpne for ny teknologi.  I mellomtida begynner både politikere og journalister å grave i hans fortid. Hvem er han egentlig?

Presidenten henvender seg til FBI, men ingen klarer å finne ut noe om hans liv og levnet, verken i arkiver eller aviser. Det eneste presidentens menn kan opplyse er at dressene til Chancey ble laget i 1933 av en skredder som begikk selvmord 5 år seinere. Siden han er en mann uten fortid, har han kanskje noe å skjule, han er jo smart og har slettet sine spor, kan han være spion?  Slik fortsetter det. Hvert eneste trekk Chancey foretar seg blir tolket som en genistrek. Men bortsett fra nærkontakten med planter og trær, er han uvitende om livet, om nærhet til andre mennesker, han kan verken lese, skrive eller forstå hva han skal gjøre når en kvinne kaster seg i armene hans. Han har bare sett på TV hvordan man kysser.

Filmen har flere lag – den er ikke bare smart og morsom med mange komiske innslag. Det som kommer ut av Chanceys munn som handler om jord og blomster,  blir opphøyet til noe profetisk og genialt. Chancey er som et undrende barn, som viser ekte glede når han blir spurt om han vil ha mat eller  være med på TV. Tusen takk, jeg er veldig sulten sier han. Tusen takk, jeg gleder meg til å treffe presidenten. Men det er bare en eneste person han virkelig blir knytta til, og det er Ben Rand.

Chancey  er en mann av få ord, mens menneskene han omgås er snakkesalige. Siden Chancey ikke kommer med motforestillinger og egne meninger, tolkes det som han er enig i alt de sier. Kjente mennesker i posisjoner er ensomme, de har ikke mange venner de kan stole på. Chancey representerer ingen trussel, han er naiv og godtroende. Kvinnene finner han sjarmerende og tiltrekkende.

Men keiseren er jo naken, sa barnet i H.C. Andersens eventyr. I  eventyret om Mr. Chance, er den nakne sannhet at den som ikke har noe å skjule, som ikke har noen ambisjoner eller onde hensikter, er den som blir opphøyet til keiser. Verden vil bedras.

Sellers får virkelig vist sitt store talent i  rollen, Chancey er en blitt en underlig, ufrivillig morsom og overbevisende karakter. Jeg tror salige Sellers må ha hatt det skikkelig gøy når han fikk utfolde seg på den  måten. Melvyn Douglas er også strålende som Ben Rand, en  innsats  han vant en Oscar for.  Jeg mener Sellers burde ha fått Oscar for Mr. Chance.  Filmen er like underholdende, interessant og relevant i dag som for førti år sida. Men det var Dustin Hoffman som vant prisen i 1979 med filmen Kramer vs Kramer. Being there er mye bedre.

Shirley MacLane er både pen og flink, men jeg ikke si at hun har så mye å spille på i den rollen hun er tildelt, i denne filmen er damene statister.  Da er det mer tæl i hushjelpen, spilt av Ruth Attaway, som mener at Chancey bare har graut mellom øra, det er hun som er det lille barnet som avslører at keiseren er naken.

Hal Ashby heter regissøren, han har også regissert en annen film som er verd å se, Harold og Maud.

 

 

 

Sunn sommermat

Du kan få soyamelk eller vanlig melk, sier de i kaffebaren der jeg bestiller kaffe. Jeg nøler. Er soya mer miljøvennlig? Var det ikke noe med ulovlig hogst i regnskogn for å dyrke soya? Jeg har jo selv sett brunsvidde marker i Amazonas. Nei, takk sier jeg til en liten skvett soyamelk. Jeg tar den bar.

Soya og sushi hører sammen. Er det ikke vel mye salt i den brune sausen? Er det så sunt? Sushi er godt, pen og velsmakende, minner om mørt kjøtt, en rosa filet mignon, piffet opp med soya. Men var det ikke noe med den fisken, med laksen? Oppdrettslaks som fores opp på på fiskemat som er spiselig for både mennesker og andre mindre berømte fisker. Det er sikkert noe soya i dietten også. Laksen som skal bli sushi dyrkes som en konge og lever i sus og dus, mens fisker vi ikke kjenner navnet på forsvinner i dragsuget.

Avokado er fristende sommermat. De er sunne, struttende grønne og fulle av vitaminer, passer til alt, guacamole og maki, og da er vi tilbake til sushi. Maki og sushi hører sammen. Men var det ikke noe med avokado? Spisemoden fra Peru står det på pakka – de trenger mye vann, så mye vann at det blir mindre igjen til andre planter og vekster som peruvianere liker å spise. Nei, da velger vi heller noe ekte norsk, urnorsk, kål, nykål, knasende god og frisk. Men er den egentlig norsk? Pakket i Lier står det, kan vi stole på det? Hvor kommer den fra?

Så er det desserten. Den søte prikken over i’en. Det frister med iskrem i varmen. Selv om den er på salg, biter vi ikke på. Den er full av fett og usunne tilsetninger. Hva med dadler? Naturlig søtt og sunt . Valget står mellom to sorter. En fin boks med innbydende skrift utenpå, jeg løfter på lokket, men lukker det fort igjen når jeg ser det står Israel med liten skrift. Dyre er de også.

Konkurrenten står ved siden av i en mindre forseggjort eske . Fra Iran. Terrorstaten. Blir det ulovlig å importere dadler fra Iran når USA iverksetter nye og strengere sanksjoner? Blir vi tvunget til å spise dadler fra Israel eller genmodifiserte fra Kina? Jeg fyller kurven med flere esker av de små søte iranske terrordadlene . Denne er best, de sier jeg til den hyggelige butikkmannen, men ikke alltid lett å få tak i. Han smiler og nikker og peker på en annen større eske. Har du prøvd disse? Jeg får smake. Daddelen er søt og dobbelt så stor som den iranske. Stor, men ikke like myk og innbydende. Fra USA. Prøv denne, sier presidenten. Make USA great again.

Publisert i KK 11.6.18

Eg har sett jaguaren av Sigrun Slapgard

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har lest noen av Slapgards bøker før, men jeg har hørt henne på radio da hun rapporterte fra Latin Amerika. Og jeg husker intervjuet  med Ingrid Betancourt og Sigruns nøkterne stemme og velvalgte ord. Etter at jeg leste en nokså tam anmeldelse av den siste boka hennes i Dag og Tid, fant jeg ut at jeg ville dele min leseropplevelse.

«Dokumentar» står på det med liten skrift på forsida, men la deg ikke lure av det, dokumentar kan jo være så mangt. Forfatteren dokumenterer faktiske hendelser fra Latin Amerika,  men vever dem sammen med sitt eget liv fra fjellandet Norge og lager et personlig, fargerikt og mangefasettert teppe.  Selv om jeg ikke har vært i alle landene hun henter fortellingene sine fra, kjenner jeg igjen temaene fra  Brasil, Argentina og Mexico.  Enkeltpersoners liv føyer seg inn i kontinentets uhyggelige historie om overgrep, vold, drap, fortielser, mysterier og oppklaringer. Ingredienser nok til en  spennende og dramatisk  latinamerikansk roman.  Det er sterke politiske krefter, heftige følelser og brutale konfrontasjoner i Latin Amerika den dag i dag som kan forandre maktbalansen og rive vekk grunnlaget for demokratiet.

Slapgards fascinasjon for Latin Amerika begynte da hun som barn satt på biblioteket i Vinstra og leste om aztekerne. Siden har hun stadig vendt tilbake til kontinentet og land hun besøkte som ung. Hun kan språket, kjenner kulturen og har knyttet vennskap. Vi følger kvinner fra forskjellige land, Mexico, El Salvador, Colombia og Argentina. De har blitt utsatt for groteske overgrep, vært vitne til utrydding og nedslaktning av urfolk, blitt fengslet, innesperret og levd under militærdiktatur. Noen er døde, andre overlevde.  Hvordan de har klart å overleve fysisk og psykisk er det umulig å forstå..

Forsvinninger er et stikkord, mange forsvant, gikk under jorda, ble kidnappet, torturert, fikk en annen identitet. Den skitne krigen het den i Argentina.Under militærdiktaturet ble unge studenter og opposisjonelle kidnappet, de kom om natta, familien fikk aldri vite hvor det ble av dem. Noen var gravide og hva skjedde med barnebarna? vil mødrene  ha svar på. Mødrene som nå er bestemødre, har stått på siden 80 tallet for å finne ut hva som skjedde. Noen av barnebarna ble adoptert og har levd i god tro til voksen alder. De blir konfrontert med at de egentlig heter noe annet og ble født inn i en annen familie. Hvilke valg skal de ta? Hva er min identitet? Kan jeg fortsette som om ingenting har skjedd? Det blir både et nasjonalt og personlig traume, som river opp familier og individer. Bestemødrene går fortsatt med sine hvite skaut på Mai plassen i Buenos Aires og krever at sannheten må fram.

Ingrid Betancourt – fransk-colombiansk – er nok den mest kjente av kvinnene. Hun ble tatt til fange av FAR C og overlevde 6 års fangenskap under ekstreme forhold i jungelen. Det som holdt henne oppe i alle disse årene var de daglige meldingene via radio fra moren, Yolanda. Hver eneste dag gikk moren til radiostasjonen og snakket til datteren sin, lenge uten å vite om hun var levende eller død, og om hun i det hele tatt fikk høre innslagene. Slapgård tar oss med til jungelen i Colombia der hun møter medlemmer av Farc geriljaen som nå har nedlagt våpnene og gått med i en fredsprosess. Det er ikke lett å si om det blir en varig fred, om de virkelig har begravd stridsøksa og våpnene eller om uroligheter vil bryte ut igjen. Var det kanskje for tidlig å gi Santos og co. fredsprisen? Var det for optimistisk?

Latin Amerika er full av historier som ikke er blitt fortalt, og mange av dem handler om kvinner som ingen har hørt om. Slapgards bok har blitt en spennende thriller om noen av disse stolte og sterke “jungelkvinnene”.  For meg var det også en påminnelse om hvordan fattige bønder og urfolk har blitt behandlet og fortsatt blir oversett, nedvurdert og forfulgt i mange latinamerikanske land. Forfatterens skarpe blikk og tydelige stemme trekker deg inn i teksten og holder deg fast. Fortellerstemmen er både tydelig og tvilende. Det handler ikke bare om spennende reiser og dramatiske liv, men om viktige moralske spørsmål. Hva gjør vi når krigen er over? Skal vi tilgi, forsone eller dømme? Hvem er helter og hvem er skurker? Er det alltid best å vite sannheten? Og hva er sannhet og identitet? Jeg lar meg også forføre av den nydelige nynorske språkdrakten. Språket løfter historiene og sammenhengen mellom dem til store høyder. Inderlig og poetisk. Skrevet med jaguarens kraft og utholdenhet.

Mot slutten trekker hun inn sin favorittforfatter og inspirasjonskilde fra Columbia, Gabriel Garcia Marquez og Hundre års ensomhet. Han fikk nobelprisen for den boka. Husker den sånn vagt, det virker som det er hundre år siden jeg leste den og jeg leter febrilsk i bokhylla etter boka, ser den for meg i en pocket utgave. Men den er borte vekk. Kanskje havna den på et loppemarked. Da dukker det opp en ung og oppegående 17 åring som har kjøpt bøker på loppemarked, og en av dem er «Hundre års ensomhet» . Akkurat den boka jeg leter etter, sier jeg og nå har jeg fått låne den av barnebarnet. O hvilken lykke!