I 2003 var jeg på et oppdrag i Kenya. Regjeringa ble båret fram på en bølge av entusiasme. Et av valgløftene var gratis grunnutdanning til alle. Men først og fremst måtte Presidenten holde seg på beina, mente velgerne. Han hadde havna på sykehus med brukket ankel før han ble valgt, og det ble spekulert i om han feilte noe mer alvorlig enn ankelbrudd. Han ble beskyldt for å favorisere folk fra sin egen stamme og plassere dem i viktige posisjoner.
Den nye regjeringa ble forfulgt av sykdom og ulykker. Flere ministre var involvert i en flyulykke i januar. En av dem døde. Noen mente det var onde ånder som hevna seg på dem. Men med tanke på alderen til Presidenten og hans menn, var det ikke overraskende at det ble naturlig frafall i rekkene. En mer troverdig forklaring på ulykken, var at flyet var altfor tungt lasta og rullebanen for kort.
Velgerne pressa på for å få valgløftet innfridd. I januar ble dørene åpna og flere barn strømmet til skolene. Antall elever økte med 4%. Avisene meldte at det var færre gatebarn å se, mange av dem ville heller gå på skolen. Den skulle være gratis, erklærte regjeringa. Rektorer og lærere som forlangte skolepenger over eller under bordet, ville miste jobbene sine. At de mente alvor viser en avisartikkel om en kvinnelig rektor som ble saksøkt for å ha forlangt penger av et foreldrepar.
Jeg fulgte denne historiske begivenheten på nært hold. Barn med funksjonshemming var velkomne. Gutten som knapt kunne gå, dukka opp på skolen og krevde sin rett. I klassen hans var det over 90 elever. En annen gutt med epilepsi ble 15 år før han fikk anledning til å gå på skolen. Kan barn med spesielle vansker ha noe utbytte av å gå i så store klasser? Hvis vi skulle ventet på at forholdene lå tilrette, ville det tatt hundre år før vi kunne innfri løftet, sa Presidenten. Og så lang levetid har ikke en regjering. Nå tok vi en beslutning, og så løser vi problemene etter hvert, erklærte han. Det var en modig beslutning
Dette historiske øyeblikket ble nok ikke lagt merke til på verdensarenaen hvor andre større begivenheter sloss om oppmerksomheten. Men for fattige barna i Kenya var det et historisk øyeblikk.
Denne filmen vant Sølvbjørnen i Berlin og er laget av Claire Denis – basert på en bok av Christine Angot. Jeg tror man må være fransk eller veldig opptatt av fransk filmkultur for å forstå historien. Mange vil nok syns at den er langtekkelig fordi den kverner på det samme temaet om kjærlighet, sex og utroskap fra begynnelse til slutt.
Det er et trekantdrama mellom Sara (Juliette Binoche), Jean (Vincent Lindon) og Francois (Grégoire Colin). Sara og Jean er godt voksne (det er også Claire Denis og Christine Angot!) og de har vært sammen i mange år. Det ser ut som de fortsatt er lykkelig forelska. Det understreker de med å si «mon amour» og «jeg elsker deg» i annenhver setning. Særlig Sara er ivrig etter å få bekreftelse på at samboeren fortsatt elsker henne.
Vi får ikke vite mye om deres bakgrunn og tidligere liv. Jean er den sentrale personen. Moren hans har tatt seg av sønnen hans, men han besøker sjelden familien. Nå er sønnen blitt ungdom og trenger faren sin. Men Jean er mer opptatt av å få seg en jobb. Det er vanskelig fordi han har vært i fengsel. Og Sara er den som forsørger dem begge. En dag dukker en gammel venn (Francois) opp og vil ha han med som partner i et nytt prosjekt.
Når Sara får vite at Francois er Jeans bestevenn, begynner problemene. Francois er hennes forhenværende kjæreste, og hun elsker han fortsatt, men « jeg kan ikke bo sammen med han», sier hun. Jean blir selvfølgelig sjalu, og det blir et voldsomt oppgjør mellom de to turtelduene. Først da kommer det fram at det ikke bare har vært amour i forholdet. Det er noe de ikke har turt å snakke om. Hun mener at han har undertrykt henne, men han forstår henne ikke. Jean truer med å gå fra henne, men angrer seg neste dag og sier at han aldri vil gå fra henne. Det er vel ikke noe spesielt fransk over den beslutningen. Og hvordan ender det? Det vet vi ikke. Men vent til filmen tar slutt – det er en strålende avslutning.
Det er en film med mange ingredienser – kjærlighet, sex, sjalusi, hemmeligheter og brutte forhåpninger. Mest av alt er det en studie av hva det vil si å elske noen og tro at et forhold aldri kan ta slutt. Sara elsker både Jean og Francois – men ikke på samme måte. «Jeg elsker også deg», er den norske tittelen. Jeg syns Kjærlighet på en knivsegg passer bedre. Kjærligheten er skjør og har mange sider.
Jeg ble minnet om filmen Jules og Jim av Francois Truffaut, som kom i 1962. Den er annerledes, med Jeanne Moreau i hovedrollen og hennes to beilere – og det skifter hvem av dem hun er sammen med. Den har både letthet og tyngde, men ender dramatisk.
Juliette Binoche (Sara) og Vincent Lindon (Jean) er imponerende i sine roller. Særlig gjelder det Lindon som vi blir best kjent med. Han er akkurat passe maskulin, og tilbakeholdende. Francois (Grégoire Colin) gjør også en god innsats.
Jeg må innrømme at jeg ikke fikk så mye utbytte av å se filmen. Det er for mange løse tråder og den er verken overraskende eller dyp, selv om Juliette og Vincent gjør så godt de kan.
Torggata bad var i sin tid et sted ungdom traff hverandre. Tanta mi var 17 år da hun for første gang kom dit med ei venninne. De hadde hørt at det var så mange kjekke gutter der, og foreldra hennes hadde ikke noe imot at jentene fikk svømmeopplæring. Svømming er sunt, sa faren hennes. Jentene oppsøkte svømmehallen så ofte de kunne, og meldte seg inn i Varg svømmeklubb. Det var ingen grunn til å fortelle noe til familien om at de hadde andre hensikter enn å svømme. Det ble stjålne blikk mellom gutter og jenter som viste seg fram i badedrakt. Den kjekke svømmelæreren var noe eldre og spesielt opptatt av jenta som ble en dyktig svømmer. De fant hverandre i bassenget. Året etter gifta de seg.
Det var ikke mangel på sjekkesteder i Oslo. Nille var populært da våren kom. Der ble den første halvliteren fortært, og gutta tok gjerne minst en til. Men «pikene» fikk bare lov til å drikke en kvart liter. For de sjenerte kunne kontaktannonser i Aftenposten være en løsning. Teksten var diskret. Det kunne stå «Bill.mrk. «Ensom», «Ikke røker», «Venter på deg» eller «Foto ønskes». En kunne ikke vite hvem som skjulte seg bak invitasjonen. Da var det bedre å gå på dans og finne seg en partner. Dansegulvet var et utmerka sjekkested.
Swing it magistern, swing it, sang Alice Babs. Fred Astaire og Ginger Rogers oppmuntra den amerikanske befolkning med sin dans under depresjonen på -30 tallet. Vi fikk opplæring i sakte vals, tango og swing på danseskolen. Toe step, toe step, one, two. Rock around the clock . Med bevende hjerte ble vi innviet i pardans. Vi svingte oss på Regnbuen, Rondo og Bårdar før Oslo swing club tok over og inviterte til dans i Samfunnsalen. Jubelen sto i taket når gutta fra Gunnar Brostigens Big band, iført hvite dresser, løfta saksofonene.
Hvor ble det av pardansen og swingen? De som en gang var unge og lette på foten, har blitt eldre. Mange ønsker seg en partner, selv om de ser eller hører dårlig, og har vondt for å gå. De er ikke på Tinder. Det er smått med dans på seniorsentrene. Jazzmusikerne har også blitt gamle, men de har sikkert ikke glemt musikken. Kan de ikke bare komme med instrumentene sine og spille for de eldre? Det er mange danseglade damer som venter på dem – rullator, stokk eller rullestol, ingen hindring. Kanskje blir seniorsenteret sjekkestedet?
Denne filmen er laget av Sam Mendes og vi er tilbake til 1980 tallet i England. Handlingen er lagt til en britisk by ved sjøen og en kino som heter Empire Cinema. Det er en langsom, dramatisk film med tunge undertoner som vi etter hvert får innsyn i. Jeg ville se den fordi hovedpersonen Hilary blir spilt av Olivia Colman, som er en strålende, uttrykksfull skuespiller (The Crown). Hun lever seg inn i rollen som den ensomme, forlatte kvinnen som lengter etter å få og gi kjærlighet. Hun er omsorgsfull, men også fjern og underlig. Legen gir henne piller for å holde motet oppe. En vanskelig barndom og innleggelser på psykiatrisk avdeling har satt sine spor. Det er noe alvorlig hun har opplevd som gjør at hun er ustabil. Hun er leder for de ansatte på kinoen. Sjefen hennes er en drittsekk. En dag får de en ny kollega, Stephen. Han er ung, blid, vennlig og snill og de får et forhold. Hans familie kommer fra Trinidad. Hans mørke hud skaper ikke problemer på jobben, men han blir gjentatte ganger angrepet av skin heads. Dette var visstnok ikke uvanlig på den tida.
Hilary viser han inn i de gamle, avlukkede, slitne kinosalene i Empire Cinema. Slik de en gang var. Det var dansesal der, restaurant og filmvisninger. Det er nostalgisk – men ikke veldig elegant å flytte blikket tilbake i tid. En kollega tar fram filmruller og viser Stephen den gamle måten å lage film på. Det blir bare en veldig blek avskygning av Cinema Paradiso. Det er et slurvete sidespor, syns jeg.
Filmen er altfor lang og springende. Den virrer litt fram og tilbake og kunne med fordel kuttes ned. Men den siste delen løfter fram Hilary som en stjerne. Hun tar bladet fra munnen og viser seg som en tøff og tydelig kvinne. Vennskapet mellom henne og Stephen er varmt selv om de ikke lenger er kjærester , men gode venner.
Jeg syns det er verd å se den, på grunn av Olivia Colman. Hennes kroppspråk og utstråling er i særklasse.
Nei, det er sant. Pilegrimsvandringa var altfor krevende. Jeg var lei av å labbe av gårde med sekk og gnagsår.
Men hvordan klarte du å forville deg inn i et kloster?
Det var piler som pekte mot veien dit. Jeg banka på døra og ut kom ei dame som ønska meg velkommen.
Og da svarte du på flytende spansk?
Hu snakka svensk! Det var skrivekurs for damer der.
For et hell
Jeg fikk seng, mat, gratis vin og tilbud om å delta i kurset.
Jaså, all inclusive
Du høres misunnelig ut, men utfordringene sto i kø
Ble damene for påtrengende?
Hadde det enda vært så vel. Fikk i oppgave å skrive ned en drøm. Jeg drømmer aldri om natta, men nå ble jeg liggende våken å tenke på hva jeg skulle skrive. Lot som jeg hadde drømt om min ulykkelige barndom. En skal være glad for det sørgelige man har opplevd, sa lederen; da har man noe å skrive om. Det er gull, mente hun, så jeg ga henne det. Forskjell på gull og gråstein, veit du.
Hva skrev du om?
Det kan jeg ikke si. Har taushetsplikt. Best å holde kjeft så andre ikke stjeler idéen min. Damene var der for å finne sin indre stemme og vi måtte lytte oss fram til den åndelige kraft klosteret ga.
Og du fant ingen indre stemme?
Nei, jeg syns det ble mer og mer skummelt. Gang på gang gjentok lederen at det kom til å skje noe med hver og en av oss. Jeg grubla på hva det kunne være, og hva jeg skulle gjøre om det ikke skjedde noe med meg.
Du fikk ingen åndelig opplevelse?
Jeg prøvde. Vi skulle oppsøke et eldgammelt oliventre rett ved og stille et spørsmål. Treet ville gi deg svar. Jeg hadde heldigvis GPS, fant treet og spurte hva som var meningen med livet. Svaret var at det visste jeg sjøl. De andre mente at jeg hadde henvendt meg til feil tre. Men det var ingen indre stemme som som kunne hjelpe meg.
Og hvordan endte det? Jeg var sjeleglad for at jeg kom meg ut derfra. Aldri mer kloster for meg. Du er fanget, omgitt av høye murer. Det gjaller i veggene og knirker i dørene. Foretrekker gråstein i skoen som minner meg på at det fortsatt er liv i meg.
Dagene og ukene gikk i Villacana. Det ble kaldere. Jeg hadde ikke gitt opp håpet om å komme på skinner hjemover. Fikk gode råd fra tog-gruppa som kom med flere alternativer.
Når vi nå hadde kommet oss så langt sør i Spania og vært der i fire uker, var vi klare for å utforske andre deler av landet. Vi har feriert på Kanariøyene og Mallorca, men bare vært i Spania (fastlandet) et par ganger og nå hadde vi mulighet til å reise langsomt nordover i landet. I vår alder (79 og 77) må man gripe dagen. Kanskje var det siste gang vi kunne ta en slik reise. Vi var ikke sikre på om vi ville klare det. Hadde aldri vært på interrail, men øvd oss litt med tog i Danmark, til Hamburg og Berlin, fra Athen til Thessaloniki og andre land utenfor Europa.
Det går litt tregere med alderen og min mann har demenssykdom, men vi er begge fysisk sterke. Vi snakker portugisisk, jeg forstår en del spansk, og av og til var det nyttig med fransk også. Vi måtte ta en beslutning. Og da gikk det fort. Gode venner (Åshild og Kjell) tok med seg en sekk hjem for oss. Da sto vi igjen med en middels stor sekk, en liten trillebag og en enda mindre Osprey sekk. Vi bestemte oss for:
Å ta direktetog.
Ikke for lange strekninger pr. dag– 4 -5 timer i det lengste
Bruke mest tid på steder i Spania.
Reise bekvemt på 1. klasse – (AVE comfort (i Spania)
Overnatte på gode hoteller nær jernbanestasjonen
Ta drosje når vi kom til steder vi aldri hadde vært.
Bestille billetter og hotell på forhånd (booking.com)
Reise med ferje når det var mulig
Vi fikk hjelp av en av vertene på Villacana med å bestille reiseruta på nett. Jeg brukte DB navigator og bahn.com. Printa ut både ruta og billettene (fikk dem også på mobilen). Vi kjøpte enkeltbilletter hele veien. Ikke interrail. Hadde allerede kjøpt AVE confort billett fra Malaga til Madrid på jernbanestasjonen i Malaga, ca. en måned før. Nå var vi spente på hva vi kom til å oppleve på hjemreisen.
Malaga-Madrid
Fredag 2.12 tok vi drosje fra Villacana til Malaga og ble kjørt helt til jernbanestasjonen Maria Zambrano. Det var enkelt å finne fram på stasjonen, og vi ble orientert på en lystavle når vi kunne gå ombord. Det var ikke så mange passasjerer. Bagasjen vår ble gjennomlyst – slik en gjør på flyplasser. Og presis 13.58 dro vi av sted. 3 timer seinere var vi i Madrid P. Atocha. Toget gikk raskt, men stoppa på flere stasjoner. Fin og behagelig tur. Vi hadde vært i Madrid før, men nå skulle vi utvide vår horisont og være der i tre netter.
Hotellet vi hadde bestilt lå i nærheten av jernbanestasjonen, men drosjene ville ikke kjøre oss dit, fordi det var for kort avstand. Så vi måtte gå oppover gata til Hotel Madrid Atocha. Rommet var supert. Selv om det lå rett ved en trafikkert gate, ble vi ikke forstyrret av det. Å få Tv’en i gang var vrient. De hadde bestemt seg for å være supermoderne, men glemt at mange seniorer ikke er opptatt av det. De vil ha en enkel fjernkontroll. VM i fotball var i gang. Ellers var det et fint hotell, god frokost, men kundeservicen var vi ikke så fornøyd med.
Vi lette etter en hyggelig restaurant hvor vi kunne feire min manns bursdag (2.12). Men de nærliggende spisestedene åpna ikke før kl. 20.Det visste vi ikke. Slik er det i Madrid, sa de vi møtte. I stedet havna vi på en pub hvor vi spiste god spekeskinke og drakk champagne, mens fotballentusiastene i baren så på en VM kamp.
Spekeskinke – bakbeinet på grisen er best
Vi gikk til julemarkeder på Plaza Mayor, stappfullt av folk og kaldt, og vandra videre nedover mot Almudena katedralen og Consejo de Estado. Lange køer for å komme inn til severdighetene og fullt på restaurantene. Så havna vi på et sted der de serverte en nokså beskjeden lunsj. Mens vi satt og gomla på spekeskinke (en stor favoritt i Spania, nå har vi lært alt om spansk spekeskinke!), kom det mange kunder inn og kapra et bord ved siden av oss. Seniorer. En eldre herre bestilte en drikk i små kopper som han delte ut til sine venner. Jeg spurte hva det var. Gløgg? Nei det var Vermut. De drakk vermut før et måltid. På veien hjem forvilla vi oss inn i en kirke hvor det var en vielse. Deretter fant vi et gammelt, ærverdig konditori som serverte høye kaker med krem, og avslutta lunsjen med kaffe og kaker.
Neste dag regna det. Vi skulle gå i retning Museo de Historia de Madrid, men tok feil gang på gang. Vanskelig å orientere seg når en må manøvrere google maps, paraply, briller, rennende øyne og nese, samtidig. Men vi har i grunnen ikke noe mot å gå oss vill. Det er alltid noe overraskende som skjer. Så vi bare traska i vei og kom til Tribunal. Kunne jo ha tatt metro dit, men det er morsommere å gå. Området var helt annerledes enn der vi bodde. Kan minne om Grünerløkka, mange små kaféer og restauranter, men det var søndag og fullt overalt. Vi fikk plass på en livlig, italiensk kafé.
Vermut
Museet var en gledelig overraskelse. Gratis inngang. De hadde akkurat renovert bygningen som ble et kommunalt museum i 1929. Tidligere hadde det vært et gammelt sykehus, bygd i 1721-1726 av arkitekten Pedro de Ribera. Interessant å lære om Madrids historie fra 1561 og hvordan den etter hvert ble en moderne og kosmopolitisk by.
Museo de historia de Madrid
Madrid-Barcelona
Neste etappe var Madrid-Barcelona. Vi hadde aldri vært i Barcelona. Nå skulle vi være der i 4 dager. Vi hadde kjøpt togbilletter da vi var i Villacana. I San Pedro var det et reisebyrå i El Corte Ingles. Vi bestilte «confort» med Tarjeta dorada (gullkortet for seniorer).
Det var sannelig ikke lett å finne togene som gikk til Barcelona – det var flere av dem, og ulike aktører. Løsningen var å merke seg nummeret på toget, sa dama i informasjonskiosken. Det var tog til Frankrike, Italia, Spania. Nummeret på vårt tog kom etter hvert opp på lystavla. Og presis kl. 13.25 forlot AVE/TGV 19725 stasjonen.
Det ble nok en fin togtur og vi ankom Barcelona-Sants 16.22. Tok drosje til hotellet i den gamle bydelen. Det var vanskelig å komme seg dit på grunn av omfattende gravearbeider i gatene. Hotellet Well and Come var ok, stort rom, med liten balkong. TV med enkel fjernkontroll. Hyggelig frokostrom, flott takterrasse med basseng på toppen og godt utstyrt treningsrom i kjelleren. Det var et såkalt boutique hotell, men vi har aldri skjønt hva det betyr. Har ikke noe med butikk å gjøre hvert fall. Vi fikk ikke tid til å nyte verken balkongen eller takterrassen på grunn av vær og vind. Det er nok bedre å benytte de fasilitetene når det er sommer.
Vi hadde ingen spesielle planer, annet enn å rusle rundt i gatene. Det er alltid spennende. Sagrada Familia var ikke langt unna, men vi var ikke klar over at vi måtte forhåndsbestille billetter. Det var stappfullt med folk, så vi fikk bare sett den imponerende bygningen utenfra. Billettene måtte bestilles i en app, ikke mulig å kjøpe dem i papirversjon. Det var lange køer – så det droppa vi. I stedet gikk vi videre til Nasjonalteateret (som var stengt) og besøkte i stedet et lite, interessant museum hvor vi lærte noe om musikkens historie i Spania og fikk innblikk i gamle, rare instrumenter.
Utstilling foran Nasjonalteateret
Barcelona så passe stor ut når vi rusla i byen, men vi ble anbefalt å ta hop on-hop off buss for å få mer oversikt. Det var to linjer, en rød og en blå. Den blå tok oss opp i høyden hvor vi så byen fra en annen side – det går en taubane der fra havna. Det var det mange fine parker og historiske bygninger – men vi fikk ikke tid til å hoppe av og studere dem nøyere. En kunne brukt en hel dag bare i dette området. Der var her de rike bodde. Guiding med hodetelefoner foregikk på mange språk, – også norsk, og den fikk vi mye ut av. NB! maske var påbudt.
Vi tok en pause da vi var ferdig med den blå ruta og spiste lunsj på en italiensk restaurant – Luigio. Deilig lasagna med tilbehør og gratis kaker både før og etter. Deretter hoppa vi på den røde bussen som tok oss til den nedre del av byen, museer og severdigheter og særlig var havneområdet imponerende. Det var en dagstur å kjøre med hop on-hop off bussene. Og vi var enige om at fire dager er altfor kort tid for å bli kjent med en så stor og innholdsrik by.
Den siste dagen spaserte vi i retning havna. Der ville jeg sjekke hvor GNV (Grande Navi Veloci) ferja til Genova lå. Spurte en mann i en kiosk, som pekte og forklarte, og vi fant den med en gang. Det var lett regn og vi håpa på sol dagen etter da vi skulle ta båt.
Barcelona er en flott, spennende by, som vi gjerne kommer tilbake til.
Barcelona – Genova – Milano
Det går tog fra Barcelona til Genova, men hadde bestemt oss for å ta ferje. Avgangen var kl 12 neste dag og vi skulle være fremme kl. 0900 dagen etter.
Vi tok drosje til havna der GNV lå. Der var det en lang og kaotisk kø foran en liten luke. Her sto det passasjerer med og uten billett – som skulle til forskjellige land og havner. Noen til Marokko, andre til Italia, spanske øyer etc.. Men ingen sa noe om Genova. Vi måtte bare sitte på en benk og vente – og det gjorde vi lenge og vel. Det var til sammen 5 personer som venta på Genova. Da var det god tid til å bli kjent med damene på benken. Den ene skulle med hund til Torino og den andre, Lynette, var fra Kanada på interrail i Europa. Ventetida var lang og vi begynte etterhvert å tvile på om ferja vår ble innstilt fordi det var så få passasjerer. Det vi ikke tenkte på var at dette først og fremst var en bilferje, og at det allerede var mange passasjerer i bilene som sto i kø utafor. Motet sank da det ble opplyst over høyttaleren at de hadde tekniske problemer, men endelig kom det en mann og geleidet oss inn i en liten buss som kjørte til ferja. Excelsior het båten og den var stor, men det var få passasjerer på denne tida av året. Vi fikk en flott lugar høyt oppe med sjøutsikt og merka ingenting til store bølger eller sjøsyke. Det var passasjerer fra både Spania, Afrika og andre land om bord, men spisesalen var halvfull. Maten var god og variert. Mange brukte tida på å se på VM i fotball, og det var skjermer over alt. Ikke så verst heller å sitte på dekk også og se på solnedgangen.
Neste dag ankom vi Genova kl. 7.30. Gråvær og regn, kaldt. Men vi tok på oss luer og votter og gikk av gårde til jernbanestasjonen. Det tok ca 20-30 minutter. Det går en buss dit, men vi tok beina fatt. Lynette skulle samme vei som oss – til Milano. Hun hadde billett, men vi måtte bestille på togstasjonen og fikk utsøkt service av en omsorgsfull dame. Vi elsker betjente togstasjoner. I samme slengen bestilte vi billetter til neste etappe – fra Milano Centrale til Zürich – Trenitalia, 2. klasse. Fikk plassbillettene både på papir og mobil. Hun ba meg om å få email adressen min, så jeg ble minnet om det i kalenderen min.
Vårt hotell i Milano -Andreola hotel – lå rett ved Milano Centrale og vi fikk et kjempefint rom der. Det er et stort, gammelt hotell – med staselig restaurant og frokostrom der ferme, vennlige damer hjalp oss med mat og drikke. Vi lette etter Tv´en, men fant den ikke, den sto inni et skap.
Der var vi i to netter og var strålende fornøyd. I en kafé på hjørnet spiste vi lunsj, gulasj, men kakene vi fikk etterpå var det aller beste. Det var jo snart jul, og italienere er visst veldig glad i kaker. Pistasjkrem, sjokolade – vanilje, you name it. Det var enkelt å finne fram til downtown, vi gikk gjennom en park og videre forbi teater og museer til katedralen. Det ble litt kaldt, så vi bestemte oss for å gå innom et flott museum rett ved. Vi likte oss veldig godt i Milano. Drar gjerne tilbake dit!
Milano-Zürich
Neste etappe var fra Milano Centrale til Zürich HB med EuroCity. Langdistansetogene var i 2. etasje. Og vi sto lenge og venta, men ble kjent med en dame som var i samme ærend. Hun var fra Sveits og hadde vært en uke i Milano på dansefestival, Kizombo. Vi fikk endelig gå ombord, men det var ikke lett å finne vogn nr 2. Vi måtte småløpe nedover perrongen forbi mange vogner før vi fant den. Det samme opplevde vi en annen gang.
Togturen vi hadde foran oss viste seg fra sin beste side. Det var sol og blå himmel, og vi passerte høye fjell, med snø på toppen og vakre innsjøer, snø og atter snø, men også grønne områder. Vi knipsa i vei før vi kom til Brennerpasset. Verdens lengste tunnel, og toget kjørte 250 km i timen. Litt kjedelig at vi ikke kunne se noe lenger. Men det var mye annet å glede seg over når vi kom ut av den. Snø og sol igjen og nye innsjøer, byer og fjell. Vi var framme i Zürich 14.27. Dro fra Milano 11.10.
Vi tok drosje fra stasjonen og til hotell H+Hotel Zürich, i Badenerstrasse 537. Sjåføren var fra Ghana men hadde bodde lenge i Sveits. Han fortalte om familien sin og lengta tilbake til hjemlandet. Vi prata lenge med han, og takka for hyggelig samtale. Det viste seg at hotellet lå ganske langt fra sentrum. Snøen lå alt i gata og det var surt og kaldt.Det gikk an å ta trikk – men vi gjorde ikke det. Vi tok beina fatt og fant en veldig koselig kafé hvor vi spiste middag.
Vi skulle være i byen i to netter, men grunnet været med snø og vind, og lav temperatur, ble våre gåturer begrensa. Vi fikk med oss Landesmuseum Zürich som ligger rett ved jernbanestasjonen. Jeg har vært i Zürich noen ganger, men det er mange år sida. Jeg bodde i Geneve fra -64 til -67 og hadde venner i Zürich. Husker bare grønne plener og en elv som bukta seg gjennom byen. Og at vi var på jazzklubber. Jeg hadde også gleda meg til å spise ostefondue. Men vi fant verken jazz eller fondue. Tidene skifter, nå er det kanskje bare burger og pizza som er populært. Det var kaldt – vind, snø og regn. Det er nok atskillig bedre å besøke Zürich om sommeren. Og det hadde vært bedre å ta bare en overnatting.
Zürich – Kiel – Oslo
Hovedbanestasjonen i Zürich er imponerende og det er lett å finne fram. Derfra går det både lokaltog og langdistansetog. Den neste og siste tog-etappen var fra Zürich til Kiel. Det var rett og slett direktetog hele veien til Kiel. Enkelt å finne spor 18 hvor toget skulle komme. Det lå en informasjonskiosk rett ved, og dama bak disken kunne bekrefte at toget var i rute. Vi satt i kaffebaren og koste oss. Derfra kunne vi se når toget vårt kom.
Det ble en lang tur – ca 9 timer. Men vi hadde 1. klasse og behagelige seter. I Sveits var det ikke nødvendig med munnbind – men det var påbudt i Tyskland. Mange fulgte ikke rådet om munnbind. Det var ikke noe problem for oss. Særlig ikke når vi satt i restaurantvogna. Vi dro munnbindet opp og ned. Det ble en fin og ukomplisert reise – ikke var det så mange passasjerer heller. Ingen togstopp eller arbeider på skinnene, og toget var bare ca 40 min. forsinka. Det er godt gjort på en så lang distanse. Lystavla viste hvilke andre tog du kunne ta om du ikke rakk det du hadde bestilt. Men store deler av reisen i Tyskland var kjedelig, været var ikke så bra, litt bedre på den siste strekningen. Om det blir noe «neste gang», tror jeg vi tar natt-tog, og stopper i en by i Tyskland.
Nok en gang tok vi drosje til hotellet Ibis styles Kiel. Denne gangen ble det en svært ubehagelig opplevelse. Vi har knapt vært i Kiel og visste ikke hvor langt det var til hotellet. Etter den lange reisen var vi ganske utkjørt. Og det var helt mørkt. Sjåføren slang trillebag og sekk inn bak og kjørte i full fart på rødt lys til hotellet. Da vi fikk bagasjen vår, skjelte han oss ut og sa at hadde sittet 2 timer og venta på kunder, og så fikk han bare en kort tur – han holdt på å kaste pengene mot oss. Vi burde ha anmeldt han, men hadde ikke krefter til det.
Derimot endte kvelden overraskende. Vi kom inn i en pub som så ut som den var en del av hotellet. Og der var det gjester som så på fotballkamp, naturligvis. Det var store skjermer på de tre veggene, og alle satt og spiste burger og drakk øl. Vi holdt på å gå et annet sted fordi vi ville ha noe annet enn burger. Da vi oppdaga at det var rumpsteak på menyen, slo vi til. Makan til godt kjøtt, det var simpelthen himmelsk! Anbefales for alle som drar innom Kiel. Unn dere et godt kjøttmåltid!
Den siste turen gikk vi til fots i lett snøvær til Kielferja. Komfortabel lugar. Men før vi gikk om bord tok vi et glass julevin med en dæsj likør. Og i Oslo sto et av barnebarna og venta på oss. Da var det bare å sette seg i en varm bil, og forsone seg med at nå var det vinter i Norge. Vi hadde brukt to uker på hjemreisen og kom fram til Oslo fredag 16. desember. Grunnen til at vi måtte være hjemme før 17.12. var at vi hadde lovet våre venner å komme til rakfisk middag den kvelden.
Fredag 4. november reiste vi videre fra Fuengirola til Estepona. De andre passasjerene fra Norge skulle komme samme dag, kl. 1 om natta! Mens vi bare satte oss i en drosje med alt vårt pikk-pakk og ble kjørt til Villacana club. Det går buss fra flyplassen i Malaga til Estepona, men det var ikke aktuelt for oss.
De to vertene sto og venta på oss. Det viste seg at en av dem, Berit N., var en gammel kjenning fra turen vår til Tenerife der hun var vert. Det var en hyggelig overraskelse! Området var fint, rett ved sjøen – og med flere små og større bassenger. Det var mange som ikke var fornøyd med leilighetene på grunn av støy både natt og dag fra motorveien rett ved. Men vi var ikke plaga av det etter som i vi bodde nær sjøen.
Informasjonen vi hadde fått om leilighetene og beliggenheten var mangelfull. Estepona er et stort område. Byen Estepona ligger langt fra der vi bodde. Det tok sin tid å komme seg dit til fots (ca. 10-11 km). En kan også ta buss. Men som sagt, er taxi alltid raskere og mer bekvemt. Det koster rundt 20 euro fra Villacana til byen.
Vi gikk morgentur hver dag langs sjøpromenaden mot Estepona, men det ble litt ensformig. Det andre alternativet var å gå langs sjøen på sanda i motsatt retning. Det var ikke enkelt. Tungt å gå og vi måtte av og ta en avstikker i retning motorveien hvor det var smale veier for gående.
De vakre omgivelsene rett ved sjøen var ikke tilstrekkelig for de av oss som hadde håpa på mer utfordrende turer. For å komme til fjellene kunne man ta buss eller bil. Vi bestemte oss for å gå til et fjell i nærheten av Cancelada, men snudde fordi vi havna på en sterkt trafikkert bilvei som ikke var tilrettelagt for fotgjengere. Resepsjonisten på hotellet kunne ikke hjelpe oss med merka fjellturer. De hadde ikke detaljerte kart. Bård og Kjell gjorde et forsøk på å bestige det samme fjellet, Montana Alta. De tok drosje og gikk videre oppover fjellsida, men måtte gi opp. Det var altfor bratt og vanskelig for de to staute karene, rett og slett farlig.
Cancelada ligger på den andre sida av motorveien. En hyggelig liten by med «landhandel» og godt utvalg av mat og restauranter. Men det var et stykke å gå for å komme til matbutikker som hadde større utvalg, Lidl og Mercadona.
Det var noen restauranter på området der vi bodde. Den beste lå helt nede ved sjøen. Nesten alle restauranter var stengt på onsdager. Noen stengte og tok ferie i november. Den mest besøkte butikken var Bacus i Cancelada. Den ble drevet av en mann fra Galicia som hadde vokst opp på en vingård der. Og hans viner var til stor glede for oss. Det ble mange turer dit og også en kveld med vinsmaking.
Havet lokket. I klarvær kunne vi se Gibraltar. Den første uka var det blikk stille, sol og vi gleda oss til svømmeturer. Det var varmt i vannet. Men så ble det værskifte med litt større og kraftige bølger, og det var ikke så fristende. Likevel var det vidunderlig å skue ut over havet, se lyset som endra seg og nyte solnedgangen. Behagelige temperaturer både i lufta og vannet. Vi tok færre, men deilige bad. Det var noen få, små restauranter langs sjøpromenaden.
Vertene arrangerte aktiviteter som quizz og boccia, samt bussturer til nærliggende byer. Estepona skilte seg ut. Det er en utrolig vakker by med fine gater og en flott strandpromenade som er stengt for biler. I østlig retning ligger San Pedro, Marbella, Puerto Banús. Man kan ta lokal buss og gå hjemover på fine sjøpromenader. Det er flere restauranter og barer langs promenaden. Vi gikk både fra Marbella og San Pedro. Det så ut som byen med de beste badestrendene var Marbella. Der er det laguner og moloer som demper bølgene.
Vi gikk turer hver dag og av og til flere ganger om dagen. Fint å kombinere mosjon med avslappende dager. Roen senka seg når vi rusla omkring og det var 20 grader i vannet og enda varmere i lufta.
Det gjaldt å finne kombinasjonen av ro og stillhet med opplevelser og utflukter. Det var flere tilbud. Guiden var fantastisk. Uten henne hadde vi ikke lært så mye om området vi var i. Vi ble kjent med både natur, historie, hva de dyrker, litteratur og mennesker. Belén var en perle, vittig, kunnskapsrik, blid og veldig humoristisk. Hun var med på alle utfluktene vi hadde bestilt.
Ronda var den første byen vi dro til, flott og interessant. Belén var født og oppvokst der og hadde mange gode historier på lager. Man det var altfor mange i gruppa og vanskelig å få med seg alt som ble sagt. Ombord i bussen var det turister fra de andre Aller Travel hotellene som lå nær kysten. Dermed ble bussturene hjemover lange for oss som bodde i Estepona området. Etter at vi hadde vært i Ronda, dro vi på flamenco show samme kveld. Ingen hadde fortalt oss at showet lå rett ved Malaga (i Benamáldena). Vi rakk så vidt en rask omkledning før vi måtte ombord i bussen som brakte oss dit. Showet begynte ikke før kl. 23 – og vi kom ikke hjem før kl. 1 om natta..
De tre siste utfluktene var fantastiske. Den første var en fottur i fjellene til hvite landsbyer. Hvite landsbyer blir de kalt fordi husene er kalket hvite. Deilig å være ute hele dagen og nyte naturens farger – trær, blomster, landskap. Turen var akkurat passe lang, og vi fikk se byer som var helt avhengige av kastanjer! De ble høsta i oktober og var landsbyenes viktigste inntekt. Vi endte opp i en pub hvor de tok imot oss med en vidunderlig kastanjekake, ditto likør.
Vi var også heldige med været da vi skulle gå El caminito del Rey, som har fått navnet sitt etter den spanske kongen Alfonso X111. I 1921 da veien var ferdig, tok han seg tid til å gå et lite stykke. For oss var el Caminito den største opplevelsen. Det er umulig å forestille seg at veien høyt til værs har vært brukt både til transport og eventyrlige opplevelser. Et togspor snor seg mellom fjellene. Vi så ikke tog, men skinner, og lurte på om det fortsatt gikk an å ta den togreisen. Det viser seg at det går tog fra Malaga til El Chorro, som stoppestedet heter.
Fjellformasjonene ser ut som katedraler, det er svimlende høyder og dype daler. Fabelaktig utsikt til alle kanter. Omveier rundt utraste partier. Veien har vært brukt til så mangt. Den har blitt kalt verdens farligste sti. Etter hvert som deler av den raste og ble uframkommelig, kom det klatrere som utfordret skjebnen. Flere dødsulykker satte stopp for vandring på el caminito. Det ble forbudt å bruke den. Etter at den hadde vært stengt i 10 år, tok det ytterligere 4 år før den ble åpnet igjen i ny og sikrere drakt i 2015.
Det er en hengebru der med god utsikt, både nedover og oppover. Der ville alle bli tatt bilde av, men ikke alle likte å se ned fra den brua. El caminito del Rey har en interessant industrihistorie som blir vist på plakater langs veien. Turen passer ikke for dem som har høydeskrekk sto det, men jeg tror mange trosset det. Den er godt sikret på begge sider. Vi fikk blå juksehjelmer som skulle sikre oss mot steinras. Turværet var perfekt, ikke for varmt, ikke for kaldt. Og vi var veldig fornøyde når vi kom fram og så at det var en utebar der hvor det ble serverte øl i høye glass.Den siste utflukten gikk til Grenada og Alhambra. Der fikk vi smake alhambra øl. Byen ligger på over 700 m. Derfra er det utsikt til Sierra Nevada. En trivelig by med markeder og restauranter. Mange spor etter maurerne og historier om den tida da forskjellige religioner levde side om side. Men det er også historier om martyrer på begge sider. Flotte bygninger, monumenter. Vann er et viktig element. Det er vann både i bassenger og kanaler. Lyset, vannet og nydelige fliser dekorert med arabiske tegn skapte en magisk stillhet. Det minnet oss om Iran og alle de fantastiske historiske steder og moskeer vi så i Isfahan. Men det var igjen vanskelig å få med seg alt det guiden sa. Vi hadde en annen guide denne gangen som kunne litt norsk. Massevis av mennesker og grupper på tur gjorde at vi ikke fikk med oss alt.
Men alle var enige om at vi hadde hatt en fin tur og at det var en helt spesiell opplevelse.
Etter en lang og varm sommer som varte og rakk til ut i oktober – var det bare å glede seg til sydenturen. Vi hadde bestilt en fire ukers tur sør i Spania med Aller travel. Men vi dro nedover 12 dager før de andre ankom. Hadde lenge tenkt at vi ikke ville dra med fly. Vi har reist verden rundt så å si, både i Latinamerika,Afrika, Asia og Europa. Rett før pandemien starta, var vi på en flott reise i Kina. Men nå var vi lei av lange flyturer og ikke minst, masete flyplasser. Vi fikk et ublidt møte med flyplassen på Tenerife i januar, og lurte på om det var andre måter å komme seg til syden på. Kontakta Aller travel og avlyste flyturen. Det var faktisk ikke så lett, men jeg håper reiseselskaper kan legge til rette for seniorer og andre som ikke ønsker å fly.
Etter hvert er togreiser blitt populært, og jeg følger en tog-gruppe som gir gode råd og veiledning. Vi ble inspirert av den grønne bølgen som våre barnebarn er opptatt av. Jeg la store planer om å dra til Nord Spania først, og deretter videre sørover. Da vi fant ut at det ikke var så lett å komme seg fram med buss eller tog i nord, måtte vi skrinlegge den planen.
Resultatet ble til slutt at vi tok fly (SAS) til Malaga Vi oppdaga at det var mulig å få ledsager på Gardermoen (og andre flyplasser), og det var fint å få hjelp med innsjekking og bagasje.
24.10 landa vi i Malaga. Hadde bestilt drosje til hotellet (ca. 350 kroner) som lå midt i smørøyet. Molina Lario, 4 stjerner. Hotellet anbefales på det varmeste. Vi fikk et stort rom med separate senger og det var ikke så mye støy fra gata. Dagen etter oppdaga vi at vi også hadde stor balkong med solsenger, bord og stoler. Frokost inkludert. Beliggenheten var upåklagelig. Der bodde vi i 3 netter og fikk med oss museer og andre severdigheter. Malaga er en strålende by – mye å se på og god mat. Vi befant oss rett ved havna der vi kunne rusle omkring og nyte solnedgangen. I den gamle bydelen var det trange gater og hyggelige spisesteder. Der fant jeg en butikk hvor jeg kjøpte kart over Spania. De var ikke å oppdrive i Oslo. Vi hadde fortsatt håp om å reise litt rundt og til og med ta tog tilbake til Norge.
Neste dag fikk vi besøk av venner. Vi spiste lunsj med Berit og Gert. Berit har et koselig hus fra 60-tallet i nærheten av Calahonda . Hun mente at Fuengirola var byen for oss. Derfra går det både buss og tog i forskjellige retninger. Vi hadde planer om å gå fjellturer og oppsøke flere byer langs kysten. Men det ble det ikke noe av. Turistkontoret i Fuengirola hadde mange forslag når det gjaldt turer i fjellet, og ga oss en liste over reisebyråer som arrangerte utflukter. For å komme dit på egen hånd, måtte vi leie bil eller ta drosje. De visste ikke hvilket reisebyrå som var best, og det var heller ikke mye hjelp å få på hotellet der vi bodde. De skyldte på at det var lavsesong.
Fuengirola
Vi hadde bestilt rom i Casa Consistorial – et hotell som ligger midt i byen. For å komme oss dit kunne vi tatt tog. Toget går mellom Malaga og Fuengirola. Men det var mer bekvemt for oss å ta drosje fordi vi hadde mye bagasje. Apropos drosje. Om vi hadde tatt tog, måtte vi likevel ta drosje til hotellet for å være sikre på å komme fram til riktig adresse. Det ble en selvfølge under hele vårt opphold. Ta drosje! Det er ikke så dyrt i Spania.
Hotellet så fint ut, men rommet vi fikk var trangt og varmt og det var mye bråk fra gata. Vi kunne ikke sove med åpent vindu. Dagen etter fikk vi tilbud om å bytte rom som var større, men som også vendte ut mot en gate. Vi bodde der i 8 netter og var rimelig fornøyd. Det var restaurant og solterrasse i øverste etasje. Men de ga oss ikke noe veiledning når det gjaldt gåturer og utflukter. Hotellet var fint nok, sentral beliggenhet, men hotell ved sjøen hadde vært bedre.
Fuengirola har en flott og lang strandpromenade og vi bada hver dag. Mange gode restauranter, noen ble etter hvert stengt ettersom vintersesongen nærmet seg. Vår absolutte favoritt var en libanesisk restaurant, MezzaNotte, ved sjøpromenaden. En annen var La Caracola som også ligger rett ved sjøen. Der spiste vi veldig god sjømat.
Da vi skulle besøke Berit og Gert, ble vi anbefalt å ta buss. Det angra vi på – det hadde vært mye enklere med drosje! Vi gikk til buss-stasjonen og kjøpte billett og det var påbudt med munnbind på bussen. Det samme regelen gjaldt når vi skulle inn på apotek og tog. Jeg ble overrasket over at sjåføren gladelig tok imot både mynter og sedler til passasjerer som ikke hadde billett. Det tok lang tid med den bussen. Vi hadde fått opplysning om når vi skulle av, men den var ikke detaljert nok. Holdeplassene kom opp på en lystavle og det beroliget oss, inntil vi oppdaga at bussen slett ikke stoppa på alle steder. Det var bare passasjerer som visste hvor de skulle av som trykka på en rød knapp. Dermed var det med nød og neppe at vi klarte å hoppe av bussen ved Calahonda.
Det ble en deilig dag med god lunsj og lange samtaler med gode venner. Vi gikk ned til sjøen og tok en tur langs sjøpromenaden. Vi tok selvfølgelig drosje tilbake
På Fb hadde jeg oppdaga at en annen venn også skulle til Fuengirola. Ann Merete og hennes mann leide en leilighet et stykke unna og de inviterte oss til middag en kveld. Det ble en veldig hyggelig aften. Vi fikk vite at det var en stor finsk koloni som hadde slått seg ned i det området for mange år siden. De hadde egne barnehager og skoler. Neste dag dro vi til Malaga sammen med dem – for å kjøpe togbilletter. De skulle videre til Cordoba og Madrid. Vi skulle til Madrid. Herlig å få kontakt med mennesker i luken. Vi kunne snakke med dem og de printa ut papirbilletter. Vi fikk 25% avslag på prisen fordi vi kjøpte gullkort for seniorer (6 euro). Og vi bestilte comfort avdeling, tilsvarende 1. klasse.
Vi – Nathalie og jeg – så denne franske filmen på Vega scene i går. Den handler om et ungt ektepar som bor i Bordeaux. Allerede i første scene blir vi introdusert til deres venner og omgangskrets. Hélène går rett på sak og forteller at hun har en alvorlig lungesykdom som er dødelig. Men hun vil ikke bli omtalt som «den syke». Det er en modig åpning på en film om hvordan man skal forholde seg til liv og død. Det er ikke bare hennes skjebne det dreier deg om, men eksistensielle spørsmål som gjelder oss alle. Hva skal vi si? Hvordan kan man best hjelpe den som er syk? Og hvordan kan man hjelpe seg selv? More is less. Less is more.
Det er en dyp og inderlig kjærlighet mellom Hélène og Matthieu . Men rommet blir for trangt for henne. Hun må trekke seg tilbake for å finne ut hvordan hun skal håndtere sykdommen. Eksperter mener at det er mulig med transplantasjon av nye lunger, men da må man vente på en donor, og det er ikke sikkert operasjonen blir vellykket. Matthieu er sikker på at transplantasjon er best, mens hun blir forvirret av alle gode råd og finner en løsning på egen hånd. «Jeg har aldri reist langt alene», sier hun. «Jeg har drømt om å komme til Norge». Og slik blir det – hun drar alene til et land i nord for å få ro og fred til å treffe en beslutning.
Jeg gjenkjenner området nær Florø. Det er her ved Hjørundfjorden hun slår seg ned på et bortgjemt sted rett ved sjøen. Mister, mannen som eier hus og båthus, ønsker henne velkommen. Hun har kommet i kontakt med han på nettet. Han har sitt å streve med – fysisk og psykisk. Det er nå filmen er på sitt mest interessante. Mister (Bjørn Floberg er eminent i rollen) – han har ikke tro på eksperter og går sine egne veier. Samtalene mellom han og Hélène er korte, ikke et overflødig ord fra han, men de gir henne akkurat det hun trenger. Det er bevegende å se hvordan de to støtter og hjelper hverandre.
Det er beroligende og trygt ved fjorden, fjellene lokker. Hun bader i sjøen og går turer. Men det er tungt å være så langt borte fra ektefellen. Elendig mobildekning har ført til at de ikke kan ha nær kontakt. Hun må opp på en topp for å få forbindelse. Stedet er lett å finne for der står det flere mennesker som er på jakt etter dekning. Nytt for henne, men ikke for oss som har opplevd det i fjellheimen. Etter hvert går hun stadig lengre turer oppover fjellet – uten oksygen apparatet i sekken. Hun blir utmatta og det er som om hun forbereder seg på å sovne inn på fjellsida.
Matthieu kommer på besøk og legger merke til den roen hun har funnet i huset ved fjorden. – Mister forsvinner – og hun og Matthieu tar farvel i en gripende kjærlighetsscene. Han drar og hun blir tilbake. Vi får ikke forklaringer på hvordan det gikk med Mister og Gaspard – det er heller ikke nødvendig. Dette er først og fremst en film om Hèléne – kjærligheten, liv og død. Vicky Krieps gjør en fantastisk innsats. Det ironiske er at Matthieu (Gaspard Ulliel) døde i en skiulykke etter at filmen ble ferdig. En stjerne som vil bli savnet. Sist, men ikke minst, er Bjørn Floberg simpelthen som skapt for Mister rollen. Akkurat passe tilstedeværende, vennlig, klok og omsorgsfull. Han finner de rette orda. Emily Atef heter regissøren.
Men jeg lurer på tittelen. På fransk heter den «Plus que jamais» (More than ever på engelsk). Hva er det for mye av? – er det noe som varer evig? Det er i hvert fall ikke en film med mange ord, men inntrykkene er sterke. Hélène og Matthieu heter den på norsk. Og det er vel like greit.
evamarionjohannessen, forfatter og skribent 