Senger og penger

Victor og Paula er kjærester, men de bor i hver sin by. Det er langt fra Chimoio i Manica provinsen til Nampula. På slutten av 90 tallet kunne det ta et par dager med buss å kjøre den strekningen på dårlige veier. Lengselen etter å komme sammen ble uutholdelig for dem begge. Paula kan bo hos meg, mener Victor, jeg har jo både kjøkken og stue. Men er hun ikke litt for ung? Kjæresten er 18 år og ikke ferdig med videregående. Victor er sikker i sin sak. Kjærligheten overvinner alt. Neste gang vi kommer på besøk står det ei diger dobbeltseng i stua. Det er åpenbart hva som kommer til å skje når Paula flytter inn.

Victor jobber i kommunen. Han er nøysom, målretta og sparer penger til ny bolig og til at de to kan få gifte seg. De får leie en splitter ny kommunal bolig som ligger avsides til. Etter to innbrudd hvor alt kjøkkenutstyret forsvant, var de overbevist om at det var sjalu naboer som hadde vært på ferde. Det hviler en forbannelse over huset, mener Paula.

De gifter seg, flytter inn i et nytt og større hus, og 9 måneder seinere kommer det en baby. Det er ubegripelig hvordan Victor har klart å finne tomt og få huset i stand på kort tid. Jeg er sparsommelig, sier han med glimt i øyet. Jeg verken røyker eller drikker.

Barnet fødes uten problemer. Paula ringer og spør fortvilet hva hun skal gjøre når babyen skriker. Du må amme så ofte du kan, sier jeg, og husk å gi henne kokt vann. Men etter hvert begynner jeg å tvile. Det er sikkert andre tradisjoner og kjerringråd i Mosambik. Hun hører kanskje mer på heksedoktorens råd. En venninne har anbefalt henne å oppsøke han. Det hjelper ikke. Babyen skriker natt og dag selv om hun får nok mat. Jeg har prøvd alt, sier Paula. Det er noen som ødelegger for oss. Misunnelse. Det onde øye.

Vi kommer på besøk og jeg legger meg på senga for å leke med barnet. Det er ei frisk og blid jente, ingenting i veien med henne. Det går nok over, sier jeg for å berolige henne. Men kanskje er det noe mer alvorlig? Om natta får jeg ikke sove. Jeg klør over hele kroppen. Kjenner igjen den kløen. De har lopper i madrassen. Babyen hadde også fått stikk.

Madrassen må brennes. Lopper forsvinner ikke, sier vi som har erfaring med den slags. Victor nøler, han er uvillig til å svi av en madrass, en ny koster penger. Vi tilbyr oss å skaffe dem en ny. Du må måle senga, så tar vi oss av resten, sier vi. Men tida går og vi hører ikke fra dem. Sover de fortsatt i loppekassa? Har de solgt madrassen? Eller veit han ikke hvordan han skal måle ei seng? Vår kunnskapsrike venn har orden på penger, men ikke på senger. Han har aldri trengt å bruke målbånd. Og hittil har han klart seg utmerket i livet uten den slags hjelpemidler.

(Chimoio, 1997)

Hvor er vi nå?

Turgåing har blitt vår favoritt. Det gir energi og nye inntrykk, særlig når en ikke haster av sted. Å være underveis er mer spennende enn å nå målet, sier min gamle kollega. Det gjelder både når jeg forsker, snekrer båter eller går på tur. Det blir en oppdagelsesreise hvor en må gå fram og tilbake, stoppe og undre seg. Da finner jeg alltid noe som må studeres nærmere.

Å dele minner fra turer i andre land hjelper for å holde motet oppe. Det dreier seg ofte om mennesker vi har møtt. De har åpnet dører og invitert oss inn. En invitasjon vi sjelden sier nei til. Som den gang vi gikk gatelangs i Trinidad på Cuba og kom til en hage med plankegjerde der det sto «Bananer til salgs». Den gamle mannen åpna porten til sin praktfulle hage og viste oss trær, blomster og frukt vi aldri hadde hørt om, men han kunne de latinske navnene. Med barnebarnet ved sin side gikk han fra tre til tre og pekte på knopper og blomster. Hagen hadde en gang vært en stor plantasje der slaver arbeida. Først etterpå fikk vi vite at han var blind. Husker også da vi rusla rundt i Aswan under Ramadan og ble invitert til et måltid på gata. Værsågod, Ramadan karim. For en gjestfrihet kunne vi si, slik er det ikke i Norge.

Når vi ikke kan krysse landegrenser, er vi henvist til turer i nærmiljøet. Mange er ute og går. Flere enn i fjor. De oppsøker parker, utforsker byen eller skogen og gjør nye oppdagelser. I skogen er vi mer åpne overfor fremmede. Hei, sier vi til alle vi møter. Vi kan slå av en prat og få tips om veien videre. I utesamtalen glemmer vi både munnbind og avstand.

Vi har mobiler med digitale kart, men det er morsommere å spørre dem vi møter. Hvor er vi nå? lurer vi på, og får forslag om veien videre og alternative stier. Av og til utvider samtalen seg og tar nye vendinger. I fjor befant vi oss i ukjent terreng vest i Nordmarka. Det var vått og grått. Skulle vi ta til høyre eller venstre? Ut av tåka kom en dame på vår alder som var på tur med hunden sin. Hun var lommekjent og tok seg tid til å fortelle om stier og gammel bebyggelse i nærområdet. Det ble en lang prat om mer enn turer og terreng. Jeg må dessverre komme meg hjem. Vi har familie på besøk. Ellers skulle jeg gjerne invitert dere inn på kaffe og kaker, sa hun, men det får bli en annen gang. For en gjestfrihet, sa vi til hverandre. Akkurat som i Egypt.

Publisert i KK 18.5.21

Ping Pong Pin

  • Hei, det er Frdplmnrå fra banken. Du har ringt oss. Hva kan jeg hjelpe deg med?
  • Hva er det du heter, sa du?
  • Frdplmnrå
  • Ok (jeg forstår ikke hva hun sier og kaller henne bare Frida heretter). Vi har litt problemer med innlogging, Frida. Håper at kundeservice kan hjelpe oss. Vi blir bedt om å oppgi noe som heter ID pin. Det har vi ikke hørt om før. Hva er det?
  • Det er en pinkode
  • Ok, men vi husker ikke den koden
  • Du kan prøve en annen innloggingsmetode – med skrapekort
  • Skjønner. Nå dukker det opp noe annet her, har jeg trykka feil, eller? – nettbankpassord, står det
  • Ja, det trenger dere
  • Er ikke sikker på om vi har det
  • Jeg kan sende dere et midlertidig passord på email
  • Du mener, nettbankpassord? Kan vi få det på sms?
  • Nei det må vi sende på mail
  • Nå fikk vi eposten der det står at dere skal sende det. Men hvor er passordet?
  • Det kommer i en annen email.
  • Hæ? Hvorfor? Nå fikk jeg det, er det virkelig nødvendig med så lange og vanskelige passord? Vi kommer ikke til å huske det. Og så har vi bare 15 minutter på oss før det forsvinner
  • Dere kan lage deres eget seinere
    Før vi vet ord av det har vi brukt opp det dyrebare kvarteret til å lete etter papir og blyant som ikke virker. Vi går tilbake til trykk-metoden, trykker og trykker for å finne ut hva vi skal gjøre når det superlange passordet har løpt sin vei. Neste skritt er å ringe kundeservice. Der er det lang kø
  • Hei, jeg heter Sara, hva kan jeg hjelpe deg med?
  • Vi snakka nettopp med en annen kundebehandler, Frida, kan vi ikke fortsette med henne?
  • Hun er opptatt dessverre, hva gjelder det?
  • Det er en lang historie, innlogging.
  • Ja, dere har fem innloggingsmuligheter. Skrapekort, sms, ….
  • Finner ikke skrapekortet. Og nå lurer vi også på noe annet, «personlig passord», er det det samme som pin kode og id pin, eller?
  • Nei, det er for Bank ID
  • Aha. Da noterer jeg det (vi aner uansett ikke hvor det personlige passordet befinner seg). Men vi ringer egentlig for å få et nettbankpassord. Er det mulig å sende det på sms?
  • Nei, vi må bruke email av sikkerhetsmessige grunner.
    Kan du ikke bare stave det for meg nå som vi har deg på tråden eller aller helst sende det med posten i en gammeldags konvolutt? Sleng gjerne på et skrapekort og personlig passord, samt en enkel forklaring på forskjellen mellom pin, IDpin og nettbankpassord. Vi orker ikke mer kundeservice, skjønner du.

Primo Levi

Jeg har endelig tatt meg tid til å lese Primo Levis. Husker vagt at det var noen av hans verk i bokhylla i mitt barndomshjem, men den gang var det andre forfattere jeg var mer opptatt av. Sigrid Undset og Knut Hamsun var blant mine favoritter i min ungdom. Som barn var jeg en ivrig leser av Vill Vest og Frøken Detektiv. Og jeg fikk bøker som passa for piker i julegave av mine onkler. Men jeg ville heller ha voksenbøker og de fant jeg i bokhylla hjemme.

Vi hadde flere bøker om krigen. Faren min hadde fått dem gratis fordi han jobba i et bokbinderi. Men jeg leste ikke om krigen før seinere og da var det Max Manus og hans spennende og farlige oppdrag det dreide seg om.

Som nevnt i tidligere blogger, fikk vi vite mye om etterkrigstida i Tyskland da vi var der i 2020 før viruset stoppa alle utenlandsreiser.

Primo Levi var jødisk og bodde i Italia. Han kom fra en liberal jødisk familie, og klarte å utdanne seg til kjemiker før jødene ble bannlyst. Fikk til og med fullført en doktorgrad. På vitnemålet sto det at han «var av jødisk opprinnelse», og det stengte flere muligheter for å få jobb. Han klarte det likevel. Grunnen var at hans far hadde sine forbindelser, og Primo måtte bruke et annet navn og skjule at han var jødisk. Han kunne heller ikke flagge sine politiske sympatier.

Levi bodde i Turino og i 1943 tilslutta han seg han en motstandsgruppe som oppholdt seg i fjellene der. De ble oppdaga og han måtte avsløre sitt etniske opphav, ellers hadde han blitt skutt. Dermed havna han først i en leir i Italia og deretter i Auschwitz – hvor han oppholdt seg fra 1944-45 i leiren Monowitch. Det var 12000 fanger der. Levi fikk fangenummer 174517. Han ble der i 20 måneder.

Bøkene jeg har lest er If this is a man (Se questo é un uomo, på italiensk), Hvis dette er et menneske, heter den norske tittelen. Denne delen handler om tida i konsentrasjonsleiren fram til 1945 da russiske militære kom til leiren. Den neste boka heter The Truce – oversatt til Våpenstillstand på norsk. Den handler om hva som skjedde da krigen var over og overgangstida før fangene endelig kunne dra i samla tropp tilbake til Italia. Jeg har lest begge bøkene på engelsk, men de foreligger nå i norsk utgave.

Det har kommet en del krigslitteratur i de siste åra , og blant annet har Marte Michelets bøker vakt oppsikt – særlig den siste som handler om hva hjemmefronten visste om jødeforfølgelsen. Hva vanlige tyskere visste om jødene i konsentrasjonsleirene og det som foregikk der, tar Levi opp i et etterord, som er verd å lese.

Det har blitt skrevet svært gode bøker om fangenskap i tyske konsentrasjonsleire av norske ex-fanger, feks. Lise Børsum og Trygve Bratlie. De er tidsvitner og vi kommer tett på livet i fangenskap. Det er stor forskjell på å skrive historier om noe du selv har opplevd og historier som har blitt fortalt deg av andre. Tidspunkt er også en viktig faktor. Noen har skrevet om sitt liv i konsentrasjonsleir flere år etter at de kom tilbake til hjemlandet. Andre med lignende erfaringer ville ikke si eller skrive noen ting. Hva grunnen var til det, kan vi få innsyn i når vi leser Primo Levi. Ikke lenge etter at han kom tilbake til Turino skrev han sin første bok, Se questo é un uomo. Den bærer preg av at den er tett på opplevelsene fra Auschwitz. Han hadde et viktig budskap og bare måtte skrive om det mens minnene var ferske. Den fikk ikke mye oppmerksomhet – og ble ikke trykket i mange opplag. Flere år seinere ble den gjenoppdaget som en perle og har blitt obligatorisk lesing i Italia og andre land.

Mange krigsbøker handler om helter og skurker og er skrevet som spenningsromaner. Det er tydelig hvem som er rene og ranke og hvem som får sitt pass påskrevet som fæle skurker og innbarka sadister. Levi skriver annerledes – han observerer, reflekterer og veier sine ord.Han er usentimental, det blir ikke mye snakk om følelser. Når han forteller om utfordringer, lidelser og svakheter, er det sine egne plager han refererer til. Hva er et menneske? Hva skjer med mennesker når de blir fratatt sin identitet og verdighet? Alt menneskelig foregår i konsentrasjonsleiren. Om skikkelsene er snille eller slemme, dumme eller late, gjenspeiler det menneskelig aktivitet og personlighet. «Jeg foretrekker rollen som vitne, ikke som dommer», skriver han, jeg har aldri hatt behov for å ta hevn». Det er systemet som er problemet, ikke menneskene. Disse temaene blir også omtalt i etterordet.

Levi er et glimrende tidsvitne. Han er framfor alt en god observatør og ikke minst skriver han med litterær penn. Hvem kommer til å overleve? er et brennende spørsmål. Er det psyken eller syken som bestemmer? Han er nøktern og detaljert i sine beskrivelser av dagliglivet. Persongalleriet han tegner gir assosiasjoner og forståelse av det enorme menneskelige eksperimentet det var å samle tusenvis av menn (og kvinner som ofte var i andre leire) med forskjellig språk, kulturell bakgrunn og erfaringer, i brakker hvor de må dele seng med andre, arbeide sammen, slåss om mat, og lære seg strategier for å holde hodet over vannet. Det var svært usannsynlig at man kunne overleve to vintre i leiren, var en alminnelig oppfatning. Noen klarte det, men de fleste bukket under.

Det er en intrikat og dirrende studie av det menneskelige, av fangenes kroppslige og sosiale behov, lidelser og glede. Dette samfunnet som kan se ut som et kaotisk helvete, har sine egne regler og rutiner, og du må lære hvordan du skal overleve og finne din plass i flokken. Fangene er fratatt alt personlig, og om du har med deg noe som er viktig for deg, og som kan være nyttig for andre, må du finne måter å gjemme det på. Du har ikke et navn men et nummer som for evig er risset inn på en kroppsdel. Alle stiller likt, men noen er likere enn andre. Det er da det blir mulig å studere sin egen og andres personlighetstrekk og ferdigheter.

Levi har både nærhet og distanse til sine medfanger og voktere. Å observere, reflektere og notere må ha vært hans sterke side. Hver dag har nok med sin egen plage, som å skaffe seg mat, stjele eller bytte til seg brød ved å gi fra seg en sliten skjorte. Byttehandel og tyverier foregår mellom fangene så vel som mellom fanger og tyske voktere. Alt har verdi, spiker og gamle kosteskaft kan omarbeides og selges til høystbydende. Men mat er det viktigste. Alle tenker på og drømmer om mat. Det kan bli en svakt punkt som tapper deg for energi, så du må finne måter å holde sulten i sjakk.

Det er ikke bare enkeltindivider i Levis fortellinger, men også studier av etniske grupper. For eksempel grekerne som holder sammen, danser og ikke minst synger for å holde motet oppe. De verner om fellesskapet, er sterke og arbeidsomme. De er også flinke til å lage gode supper – og den som får smake noen av grekernes delikatesser, om så bare en skje, glemmer det ikke.

The Truce boka har et lysere preg. Tross alt er krigen over, ingen som bomber og skyter, men å overleve er fortsatt en kunst. Denne boka har et vell at morsomme og spennende historier om oppfinnsomme tyver og kjeltringer og hva de finner på for å skaffe seg penger, mat og damer.Forholdet til russerne og den polske lokalbefolkningen er uproblematisk. Samtidig er det uutholdelig dårlige forhold i leiren, det er mangel på vann og mat. På mirakuløst vis blir Levi kvitt skarlagensfeberen – det var brennevin som skulle til. Både lidelser og gleder i denne boka er reelle og det er ikke til å forstå hvordan de klarte å komme gjennom denne vanskelige tida. Det var stadig snakk om at nå var det italienernes tur til å bli evakuert, men det kom verken hvite busser eller komfortable tog for å hente dem. Og når det endelig skjer, blir de stabla inn i dårlige vogner eller drar med hest og kjerre. I tillegg skal det vise seg at returruta ikke er organisert i det hele tatt, de reiser nordover og sørover og så nordover igjen før de kommer seg tilbake i sørlig retning. Reisen tilbake varte i 35 dager. Jeg liker The Truce, men jeg syns den er litt for lang og det blir en del gjentagelser.

Levi mener han ikke hadde overlevd i fangeleiren uten hjelpen han fikk av sin stillfarne venn Leonardo …»han har en helt essensiell egenskap: en uendelig kapasitet til å holde ut, et stille mot,…..og en vilje og tålmodighet som holdt han oppe på mirakuløst vis. Leonardo hjalp Levi i det stille uten å kreve en motytelse. De opprettholdt kontakten etter at krigen var slutt.

Det var blanding av flaks og utholdenhet som reddet Levi. I den siste delen av krigen da det gikk nedover med Tyskland, ble han i kraft av sin utdanning som kjemiker, overført til et laboratorium der arbeidsforholdene var mye bedre. Og da tyskerne rømte fra Auschwitz, ble han ikke med i strømmen av fanger som forlot leiren. Han hadde skarlagensfeber. De syke ble igjen, mens fangene som forlot leiren døde. Av de 125 italienere som ble sendt til Monowitz, var det bare tre som returnerte til Italia etter krigen. Levi var en av dem. Han skrev som nevnt den første boka rett etter hjemkomsten og den andre boka en god stund etter.

I etterordet blir han spurt om hva han tror var grunnen til at han overlevde helvete. «Min interesse for studier av mennesker, hjalp meg, og viljen til å overleve, men å overleve i den hensikt at jeg ville vitne om det jeg hadde vært utsatt for», sier han. Men det mest interessante er hva han tenker om oppholdet flere år seinere. «Når jeg ser tilbake på oppholdet i leiren i dag, kjenner jeg verken sinne eller smerte. Tvert i mot var det en opplevelse jeg ikke ville vært foruten. Oppsummert vil jeg si det var noe positivt som kom ut av det, som har beriket mitt liv og gjort meg tryggere. Hvis jeg ikke hadde opplevd Auschwitz, ville jeg ganske sikkert ikke skrevet noen ting. Jeg ville ikke hatt motivasjonen og insentivet til å skrive. Jeg var en middels god student, og fikk dårlige karakterer både i historie og italiensk.»

Tyven

Jeg hadde vært noen uker i landet, reist rundt i tre provinser, besøkt bortgjemte landsbyer, opplevd et jordskjelv og unngått et nattlig geriljaangrep i hovedstaden, Bujumbura.. Hadde fått gaver på hvert et sted, en stor utskåret trefigur , mange små figurer, kjøpt et åtte meter langt afrikansk tøystykke, en liten stol, vært på markeder – og nå brukte jeg mine siste mynter på å kjøpe kaffebønner, whisky og cognac på flyplassen. Flyplassen i Burundi er den verste jeg har opplevd, sa en kollega til meg før jeg dro av gårde med alt mitt pikkpakk. Hva mente hun med det? Men det var ikke tid til å fundere over det spørsmålet. Fullasta kommer jeg til innsjekkingsskranken.

Kofferten veier noen kilo for mye og mannen bak skranken sier at jeg må betale overvekt, men jeg viser han mitt bonuskort som tillater noen ekstra kilo. Vi blir stående å krangle på fransk – flyet er klar til avgang, men han vil ikke se på kofferten min en gang før jeg har betalt. Jeg roper at jeg ikke vil betale og vifter med en bekreftelse som dessverre er på engelsk. Han ser ikke på meg en gang, men betjener andre kunder mens han innimellom slenger ut noen ekle advarsler. Jeg truer med å klage og blir stående og snakke med andre passasjerer om hvor dårlig jeg blir behandla. Til slutt hører jeg til min forbauselse at han sier: La gå for denne gangen, men det må ikke gjenta seg. Jeg nikker og løper av gårde mot flyet sammen med et par andre passasjerer som er seint ute.

Vel ombord finner jeg ikke posen med trefigurer og heller ikke den andre med cognac og whisky. Reiser meg og går tilbake til avgangshallen. Flyet er litt forsinka, sier flyvertinnen. Jeg ser meg rundt, veksler et tomt blikk med skrankemannen, men posene mine er borte vekk. Noen må ha stjålet varene i all ståheien ved skranken. Jeg går tilbake til flyet, og setter meg ned. Fra min utkikkspost saumfarer jeg passasjerer som allerede er ombord i flyet og dem som er på vei inn. Hva har de i posene sine?

Pytt, det er jo ikke så viktig, sier jeg til meg sjøl, men klarer ikke å bli kvitt tanken på hvem tyven kan være og om han er ombord i flyet. Da oppdager jeg en pose som ligner mistenkelig på min. Den står på et sete ved siden av en mann som sitter to rader foran meg og blar i passet sitt. Jeg reiser meg opp, later som jeg skal hente noe i bagasjehylla. Han er ung, slank, pen, har elegante sko og skinnjakke, gullringer og kjede med et lite kors i rundt halsen. Han er libanesisk ser jeg når jeg smugkikker i passet hans. Sånn kan altså en tyv se ut, en simpel tyv. Han later som posen med cognac og whisky ikke er hans, men kommer det noen og setter seg der, vil han ta den og legge den i bagasjehylla. Jeg venter på det øyeblikket. Glattslikka type. Kanskje han har falsk pass, han har tuska til seg en ny identitet, kler seg fint for å se ut som en vanlig passasjer

Om jeg nå gikk bort til han og sa, Oi, har visst glemt posen min, ville han svare, dessverre, den er nok min, og jeg kan jo ikke bevise at den er min, for jeg har ingen kvittering. Han kom til å si med rolig stemme at han hadde kjøpt akkurat det samme som meg og at jeg må leite etter posen min et annet sted. Han kunne til og med tilby seg å finne den! Blir svett bare ved tanken på den sleipe stilen hans. Jeg kunne jo bare gå bort og ta posen med den største selvfølge, men det ville bli bråk om han tilkalte flyvertinna.

Jeg kunne prøve en annen taktikk, Takk for at du tok vare på posen min, var en fin opptakt. Han ville bli satt ut av spill. Og svare med et sleskt smil, Den er nok min. Etter mange overveielser tar jeg endelig mot til meg, går bort med bankende hjerte, lener meg mot han og sier lett henslengt mens jeg nikker mot posen: Is that yours? Han løfter blikket, ser på meg og deretter på posen, Nei, sier han, og blar videre i passet sitt. Jeg tar posen, går tilbake til plassen min og legger den i bagasjehylla.. Han torte ikke si noe annet. Bra jeg handla resolutt og bestemt.

Lener hodet tilbake mot stolryggen, fornøyd med meg sjøl, nå kan jeg endelig slappe av, men er fortsatt rasende på tyven og hans metoder. Når opphisselsen endelig slipper taket, begynner jeg å le, først litt, etterhvert mye, høyt og ubehersket, klarer ikke stoppe. Andre passasjerer snur seg, noen humrer.. Kanskje det var latter jeg skulle brukt overfor skrankemannen. Ler enda mer ved tanken på hvordan det ville gått.

Hendelsesforløpet trer tydelig fram. Jeg kommer stressa inn i flyet, fulllasta med poser og sekk på ryggen. Hvor er billetten? For å finne den må jeg sette fra meg flaskeposen. Dernest snur jeg meg mot bagasjehylla på motsatt side og dytter sekk og andre ting inn der. Mens jeg står med ryggen til, kommer den elegante tyven inn i flyet, ser min pose på setet sitt og flytter den til det ledige nabosetet. Så tenkte han ikke mer på den saken. Ha, ha. Det kunne vært på sin plass å be om unnskyldning. Unnskyld at jeg trodde du var en skurk, du er sikkert en hederlig kar, kunne jeg si forsonende. Kanskje han ville ta det humoristisk. Men når jeg ser på gullenka hans med kors, de velpleide hendene med gullringer og en lang lillefingernegl på venstre hånd, er jeg ikke så sikker.
(Burundi, 2002)

The Undoing

Jeg har fått HBO inn i tv abonnementet og har sett filmen The Undoing med Hugh Grant og Nicole Kidman i hovedrollene. Den er basert på en roman. Og det er Susanne Bier som er regissør. Kjenningsmelodien gir meg frysninger på ryggen – en smektende Dream a little dream of me, som varsler om noe som skal komme.

Handlingen er satt til New York der ekteparet Fraser bor med sin sønn .Grace Fraser er har doktorgrad i klinisk psykologi og arbeider som terapeut, hennes mann Jonathan er barnelege på et sykehus ved en avdeling for kreftsyke barn. Sønnen deres går på en kostbar privatskole og de har god økonomi og et harmonisk ekteskap, mener Grace. Men fra en dag til en annen, blir livet snudd opp ned. Det starter med at moren til en gutt som går på samme skole som sønnen, dør. Hun blir funnet drept på en grusom måte. Noen dager seinere forsvinner Jonathan og ingen veit hvor han befinner seg. Idyllen er snudd til et mareritt og i vi blir involvert i et psykologisk drama. Spørsmålet er hvem som har drept den unge moren og hvordan Jonathan og hans familie er innblandet i det som skjer. Han blir utpekt som morderen, men bedyrer at han ikke har drept henne, selv om han innrømmer å ha hatt et forhold til henne. Saken havner til slutt i retten.

I jakten på morderen rettes søkelyset både mot Grace, Jonathan og sønnen deres, samt den drepte morens ektefelle. Den erfarne parterapeuten tror hun kjenner sin mann etter 17 års ekteskap, men det gjør hun slett ikke. Nicole Kidman som spiller Grace er flott, men ikke lett å lese. Hva hun tenker og mener får vi bare se i hennes drømmer og mareritt. Hun er en god skuespiller og har hatt flere fine roller, men her syns jeg hun er lite uttrykksfull.Det er sjelden hun viser glede, sorg og fortvilelse. Hun holder maska og bevarer en stolthet og ro som jeg syns er forstyrrende. Jeg er heller ikke imponert over hvordan hun spiller rollen som familieterapeut. Hennes metoder for å hjelpe andre med samlivsproblemer er ikke overbevisende.

Hugh Grant er den mest troverdige skikkelsen i dette dramaet. Han får beskjed av advokaten om å innrømme sine feil og mangler – og spille en angrende synder. Og det vinner han mye på. Han er sjarmerende og særlig er forholdet mellom han og sønnen lekent og kjærlig. Etterhvert blir vi vitne til at både Grace og Jonathan har sine mørke sider. Og at det ikke bare er kjærlighet som binder dem sammen. Fallet er dypt for de rike og vellykkete og det går særlig utover sønnen. Foreldrene vil skjerme han fra innsyn i hva som har skjedd, men han følger rettssaken på mobilen sin og trekker sine konklusjoner.

Jeg er litt skuffa over at den er så action drevet, at det er så mye oppmerksomhet som rettes mot hvem som er morderen. Jeg syns det ligner mye på me-too og jakten på slemme mannfolk a la Weinstein. Men å se Hugh Grant i full vigør er en stor opplevelse. Det er verd å se filmen bare på grunn av han.

Sannheten

På vår vei til vinterfjellet, stoppa vi på Lillehammer. En av grunnene var at jeg ville se filmen La verité (Sannheten) med Catherine Deneuve og Juliette Binoche i hovedrollene. Lillehammer kino har flere små saler og det var flere enn oss som ville se denne filmen en lørdagskveld. Japanske Hirokazu Koreed har laget den. Han er en fremragende regissør som bl.a. står bak Shoplifters, som jeg har skrevet om i en annen blogg. Shoplifters var et kunstverk av ypperste klasse der familierelasjoner, antydninger og det usagte spilte en stor rolle. Sannheten er mer rett fram og føyer seg inn i et europeisk mønster både når det gjelder tema og framføring. Jeg undrer meg over at jeg ikke ser flere spor av den japanske regissørens finfølelse for detaljer og overraskende innspill.

Sannheten handler om en fransk diva, Fabienne (Catherine Deneuve) og hennes liv som fetert kunstner og mor. I tillegg er det nokså vanskelig å holde styr på hennes tidligere og nåværende ektemenn og kjærester. Datteren Lumir (Juliette Binoche) som bor i Ny York, kommer på besøk til Frankrike med sin mann (Ethan Hawke) og datter i anledning av at Fabienne har skrevet en bok om sitt kunstnerliv. Hun har en lang karriere bak seg og datteren mener at moren har tatt seg visse friheter når det gjelder hva som er sant og ikke. Noen personer er utelatt og andre har fått altfor stor oppmerksomhet, mener dattera. Men Fabienne sier at hun har skrevet om hendelser og personer slik hun husker dem, og tatt sine egne valg. Det er jeg som bestemmer hva som er sant for meg, hevder hun. Dattera minnes andre ting som hun mener mora har utelatt med vilje for å pynte på virkeligheten. Og hva er så virkeligheten, sant og usant?

Gradvis blir vi bedre kjent med mor og datter og deres forhold, svake og sterke sider og sårbarhet. De har bodd fra hverandre i mange år, og mora er selvstendig, stolt og sterk og raus med krasse karakteristikker av kolleger, elskere, ektemenn og andre personer. Hun er egenrådig og selvopptatt, og det er lett å forstå at hun kan støte folk fra seg med sine spydige replikker. Kanskje har hun feilet som mor, men ikke som filmstjerne. Det er når hun spiller at hun viser fram sine sårbare og myke sider, ikke som mor eller ektefelle. Etterhvert forstår vi at at det er sterke og varme bånd mellom mor og datter. Selv om mora har vært mer opptatt av sin kunstnerkarriere enn av å være mor. Binoche og Deneuve er begge stjerner og utfyller hverandre. Men det er Deneuve som tar prisen. Hun er feiende flott som aldrende kunstner, kokett og selvopptatt, slem, frekk og livsglad. Hun vil være midtpunktet i familien og det blir hun med sin spesielle sjarm.

Parallelt med mor-datter forholdet, er det en annen filmhistorie Fabienne er involvert i. Hun har en liten rolle i en science fiction film, der hun spiller mot en yngre, coming star, og selv om de to beundrer hverandre, tenker jeg at Fabienne ser på sin medspiller som sitt alter ego – fra den gang da hun var ung og talentfull . I denne delen av filmen blir det en del forvirring når det gjelder roller, tid og sted. Den unge kvinnen spiller en mor som bor i verdensrommet, der man ikke eldes. Hun viser seg bare hvert 7. år. Dermed er det Fabienne som eldes, mens den unge moren er forever young. Det blir en slags parallell til forholdet mellom Fabienne og Lumir, ettersom Fabienne får uttrykt såre følelser i forholdet til den yngre kvinnen. Men hun blir aldri helt fornøyd med sin prestasjon, hun er perfeksjonist og ber om å få gjenta den samme scenen gang på gang.

Innimellom er det noen riktig fine og lekne scener med barn, bestemor, datter, svigersønn, kjærester og tidligere ektemenn. Ethan Hawke er jo en veldig god skuespiller – husker han fra de tre filmene med Julie Delpy (Before Sunrise, Before Sunset og Before Midnight, alle tre anbefales på det varmeste!), men her har han en mer tilbaketrukken rolle og får ikke vist seg fram, annet enn som en leken pappa.

Jeg syns at det er noe forstyrrende og langtrukkent over sci-fi scenene som tar for mye plass – men forøvrig er jeg fortsatt en stor beundrer av Catherine Deneuve. Har sett henne i utallige filmer. Det begynte med Paraplyene i Cherbourg, og hun har holdt det gående til nå. Hun har fått god tid til å spille roller som eldre dame i ulike forkledninger og er ikke redd for å vise seg som røyker med uflidd hår, eller joggende i pysjamas (i filmen Potiche) – og hun får alltid mye ut av rollene hun blir tildelt. Jeg syns hun ligner på Wenche Foss, en elegant og dyktig skuespiller som kunne gestalte alt fra gloriøs dame til gammal og rynkete kjerring.

Jeg foreslår at vi våkner

heter den siste boka til Beate Grimsrud. Den vant Brageprisen i fjor. Og forfatteren døde før prisen ble utdelt.

Jeg har lest noen av hennes tidligere bøker, men nå er det lenge siden jeg har fulgt med på hennes forfatterskap. Hun skriver annerledes enn andre forfattere, impulsivt, fritt og lekent – og er en veldig god observatør. Setninger og ord triller ut av hennes fargerike eventyrverden. Det er både humor, alvor og filosofiske betrakninger. Det er språket hun vrir og vrenger på som setter i gang tanker og følelser hos meg. Du kan lese enkelte setninger om og om igjen og undre deg over hennes funderinger.

Det er vanskelig å omtale denne boka fordi fortellinger, personer og andre vesener viser seg i korte sekvenser og må fordøyes i små porsjoner. Jeg har brukt lang tid på å lese boka på 500 sider. Vilde heter hovedpersonen og hun bor i Stockholm, men pendler mellom Norge og Sverige. Den lange historien handler om Vildes barndom, ungdom i Norge og om voksenlivet i Sverige med alle vennene. Vennskap og omsorg for hverandre er en særdeles viktig ingrediens. Særlig blir dette tydelig når Vilde får kreft – brystkreft med spredning og blir alvorlig syk. Det er fine og dype refleksjoner om sykdom og helsevesen, terapeuter og andre profesjonelle hjelpere og Vildes fortvilelse, men jeg syns det blir for mange gjentagelser og dveling ved sykdom og død. Det har kanskje noe med pandemien å gjøre – den legger en tjukk tåke over livene våre og framtida. Jeg har mer lyst til å lese noe lyst og lett.

Fortellingene om Vildes forhold til familie, venner, kjærester, tantebarn og ikke minst hennes gamle mor, er fremragende. Mora er en interessant person, de har et godt og ganske uproblematisk forhold. De små kontroversene som når mora kjøper en kjole til den voksne datteren og datteren ikke liker den, er skrevet med kjærlighet og forsonlighet. Hun liker moren sin, i motsetning til mange andre forfattere som skriver om mor-datter forholdet. Og Vilde er sterkt knytta til sin store familie i Norge.

Hennes verden er full av personer, dyr, blomster og andre usynlige skikkelser som dukker opp. Florian er en av dem. Han gir henne råd og advarsler. To andre dyr er rotta og reven og deres betraktninger om livet. Teksten blir stadig avbrutt av disse tre inntrengerne. Innspillene deres er ikke irrelevante, absolutt ikke, men irriterende. Det stykker opp fortellingen og distraherer meg. Når det er sagt, er det flere inderlige og strålende korte historier om små og store levende mennesker Vilde omgir seg med. Særlig samtalene med barn og forholdet til kjæresten, kalt O.

Det har blitt en forunderlig bok om liv og død. Døden er ikke akkurat et morsomt tema, men forfatteren klarer å få meg til å tenke på noe jeg ikke liker. Jeg så nettopp en dokumentarfilm om Cuba der Fidel var en av hovedpersonene. En scene i filmen omhandler hans reise til USA der han skulle holde en tale i FN. Reporteren spør om han ikke er redd for å bli drept av fienden. ( Det hører med til historien at mange prøvde å ta livet av han både før og etter reisen til Amerika, men ingen lyktes). Jeg bekymrer meg ikke for døden, sier Fidel, som den gangen var ung, sterk og hadde lyktes med en revolusjon. «Døden kommer en gang, men ingen veit når». Når man ikke frykter døden, kan en nyte livet. Han hadde jo sett døden i hvitøyet utallige ganger. Synet på liv og død er annerledes både på Cuba og i andre land jeg kjenner. De snakker ikke så mye om døden. De veit den er der, men hengir seg til livet.

Som sagt, boka er både lang, ubehagelig, livlig, varm, kjærlig, klok og irriterende. Jeg skjønner ikke helt hvorfor akkurat denne boka vant Brageprisen.

(PS. Anbefaler Jeanette Wintersons , Why be happy when you could be normal? og Oranges are not the only fruit. Elsker de bøkene som handler om fattigdom, religion og lesber. Det er en bragd å kunne skrive om sin sørgelig oppvekst med så mye vidd og ironi.)

Vinterbrev til Vera

Kjære Vera, takk for julehilsen fra Sao Paulo. Her i Oslo har vi hatt grønn vinter i desember som er blitt hvit og kald i januar. Det er glatt og vi må bevege oss forsiktig av sted – med brodder. Brodder er noe vi setter på sko og støvler for å unngå gliding og fall. Det er en gummisåle med pigger under som festes på fottøyet foran og bak. Noen dekker hele sålen, andre bare hælen eller foten foran, og de festes med reimer eller borrelås. (Google translate foreslår «brother» når jeg spør hva brodder heter på portugisisk).

I dag har jeg prøvd noen nye. De har en liten metallring foran, som er fin å holde i når jeg skal feste sålen bak. Jeg måtte holde i metallringen og samtidig dra gummisålen hardt bakover og opp på hælen. Men når den endelig var på plass bak, spratt den ned foran. Ulllskjerfet mitt hefta seg i borrelåsen, lua datt ned på nesa, brillene falt på gulvet og vottene hang seg fast på en annen borrelås. Da var det bare å starte på nytt.

Det fins også fottøy med brodder som sitter fast, da slipper du å streve med å få dem på, men det kan bli problemer når du skal inn i en butikk med glatte gulv. Du kan ødelegge gulvet eller selv bli ødelagt hvis du sklir og faller. Noen foretrekker sko med brodder som kan slås av når du går inn i butikken. Men da må du huske å slå dem på når du går ut. Ikke bare må vi passe på hva vi har på beina, men iføre oss vintertøy fra topp til tå før vi tar på broddene. Lue, votter, skjerf, genser, boblejakke med hette og refleks hører med.

Jeg skriver detaljert om dette Vera, for at du skal få innblikk i hvilke utfordringer du vil møte om du kommer hit vinterstid. Djevelen ligger i detaljene. Snø er pent å se på, men farene lurer når det regner en dag og snør dagen etter. Et tynt lag med snø kan skjule stålglatte realiteter.

Snø og is forsvinner, men det gjør ikke brannene i Amazonas. Presidenten toer sine hender. Vi håper han forsvinner sammen med andre udugelige, korrupte politikere og at dere aldri gir opp kampen for å bevare regnskogen og dens voktere. Godt nytt år!
(P.S. legger ved et foto av mine nyinnkjøpte brodder)

Publisert i KK 27.1.21

Den største forbrytelsen

Vi dro til Hønefoss for å se denne filmen. Hadde egentlig planlagt å se den på Odeon kino i Moss, men plutselig ble den stengt.

Filmen gjorde sterkt inntrykk på oss, det er blitt en troverdig og rystende framstilling av hvordan norsk-jødiske familier ble behandlet under krigen. Hendelsene er basert på Marte Michelets bok, Den største forbrytelsen.

Vi følger en jødisk familie. Benzel og Sara Braude flyktet fra Lithauen på begynnelsen av 1900 tallet og slo seg ned i Kristiania. Nærmere bestemt på Grünerløkka i Øvre gate 4b. Det huset lå vegg i vegg med Øvregate 2b (oppført i 1858) der vi bodde i over 20 år. Men det var over 70 år seinere. Vår bolig ble totalrenovert og restaurert, men ikke visste vi at det en gang hadde vært flere jødiske familier som bodde i det området, kalt Ny York, som lå utenfor bykjernen. Rundt 1850 ble det på kort tid reist flere trehus før det ble innført murtvang i Kristiania. Boligene var trekkfulle og nedslitte, det var trangt om plassen. I det toetasjes trehuset i 4b, bodde det 50 mennesker fordelt på 12 leiligheter!. Situasjonen var ikke noe bedre i nabohuset, 2b, som riktignok hadde en svalgang, men de små leilighetene rommet mange mennesker.

Etterhvert kom det fire barn i familien, tre gutter, Isak, Harry og Charles, og Helene. De er godt integrert i miljøet, men foreldrene passer på at barna følger jødiske skikker. Hovedpersonen er Charles Braude, som utmerker seg som bokser allerede i ung alder.

I den første delen av filmen er det hverdagslivet på Grünerløkka vi får innblikk i. De bor i et område vegg i vegg med andre jødiske familier som hjelper hverandre og deler sorger og gleder. Det er et vellykket grep å rette søkelyset mot en familie og følge dem til siste slutt. Vi blir etterhvert kjent med deres familiehistorie og forholdet de har til hverandre. Det gjelder særlig de tre brødrene og foreldrene. Helene er mer perifer. Hun er også den eneste som kommer seg tidlig av sted til Sverige når det strammer seg til.

Filmskaperne har klart å gestalte noe av tidsånden og koloritten fra førkrigstida. Fasadene på huset ser fine ut, men det er noe helt annet i bakgården. Der er det utedo og vannpumpe, barn som leker og husmødre som henger opp klær på klessnorene. Da ble det vel en god prat mellom laknene. Noe annet er festlig samvær. Vet ikke om det var spesielt for jødiske familier, men både unge og gamle danser på Grünerløkka i trange lokaler til levende musikk. Lurer på hvor det fant sted. Charles danser med sin norske kjæreste, Ragnhild, som han seinere gifter seg med, og foreldrene hans har ingen innvendinger selv om hun ikke er jødisk. Brødrene har både norske og jødiske venner. De drikker og fester og oppfører seg som andre ungdommer. Charles er en ivrig bokser som var med i flere internasjonale konkurranser. Boksing var en populær idrett den gangen. Vi får se Charles i storform i en landskamp mot Danmark. Denne delen av filmen er ganske lys og livlig – selv om de bor kummerlig, skiller ikke Braude familien seg fra andre familier. Jeg tenker at den står i sterk kontrast til det som skal komme.

9. april 1940. Det strammer seg til for jødene. NS – Nasjonal Samling – sender ut et spørreskjema til alle jøder i Norge om å registrere seg. Da kunne de lett finne dem når det trengtes. De må oppgi religiøs tilhørighet, bosted, fødselsår osv. og Ns fikk full oversikt. Charles nekter å fylle ut skjemaet. Jeg er norsk, sier han. Men faren tvinger han til å gjøre det. Alternativet er å gå under jorda. De får utstedt identitetskort med en rød J på. Dette skulle vise seg å være det første skrittet i forsøket på å sende jødene ut av landet.

Den siste delen av filmen handler om hvordan det går når familien blir splitta. Charles og brødrene hans blir tatt og sendt til Berg interneringsleir ved Tønsberg. Resten av familien og Ragnhild får ikke vite noe om hvor de er og hvorfor de blir tatt. Scenene fra denne interneringsleiren er hjerteskjærende. Forholdene er forferdelige og de blir hundsa og herja med av en sadistisk leirkommandant. Det var sikkert enda verre enn det filmen viser. På et tidspunkt blir fangene ropt opp, en etter en. Noen av dem blir bedt om å stille seg opp ved porten, andre ble værende. Faren, Isak og Harry blir tilkalt til porten, mens Charles blir værende fordi han er «arisk» gift med en norsk kvinne. Han og de andre kommer ikke ut av leiren før krigen er slutt.

Et annet viktig og særdeles opprørende overgrep er hvordan staten tar seg til rette i jødiske hjem. De følger en ny lov om inndraging av jødiske formuer. Sara Braude får besøk av politiet som har fått i oppdrag å konfiskere jødisk eiendom og gjenstander. De må overlevere sine eiendeler til staten. Denne scenen er grusom og bevegende. To menn kommer og takserer de få verdisakene i familiens enkle leilighet. Det dreier seg om kroner og ører. Sara prøver å gjemme personlige eiendeler, smykker og noen småpenger i en boks. Men de finner dem til slutt. Dette er nok en skamplett. De jødiske familier ble fratatt både hus, formue og eiendeler og fikk ikke noe tilbake eller utilstrekkelig kompensasjon for den forbrytelsen.

Mens Charles, faren, Harry og Isak er i leiren, står Knut Rød i statspolitiet og leser opp navn på jøder som skal deporteres tidlig om morgenen neste dag og hvor de skulle hentes og hvem som skulle kjøre dem til kaia der dødsbåten venta på å sende dem til Auswitz og gasskammerne. Knut Rød ble berømmet av nazistene for sitt enestående arbeid med å kartlegge jødene og organisere deportasjonen. Men han ble aldri dømt for sin forbrytelse.

Først 27. januar i 2012 ga statsminister Jens Stoltenberg en offisiell beklagelse over jødeforfølgelsene i Norge.

Alle bør se denne filmen, både voksne og barn, den burde være pensum i norske skoler.