Turen til Hellas, oktober 2021

Thessaloniki

Endelig falt maskene, det var lov å krysse grenser, og vi hadde fått tre doser med vaksine. Det var på tide å komme seg av sted før det dukka opp et nytt mutert virus.

Reisemålet var ikke åpenbart. Det var et sted vi aldri hadde vært: Thessaloniki i Hellas. Der var barnebarnet Rim sammen med andre studentvenner fra Volda, på studier i journalistikk, finansiert av Erasmus stipend. De hadde tatt seg en riktig god førvisitt til Skopelos før semesteret starta.

Som vanlig var vi ikke tidlig ute med å bestille billetter, og jeg som er reiseleder, bruker lang tid på å ta beslutninger. Bil, fly, tog eller båt? Bil? nei, for krevende og miljøfiendtlig for oss som ikke har el-bil. Tog, ja absolutt! Tar lengre tid – og kan kombineres med båt fra Italia. Fly? Jeg hater flyplasser og fly. Mas og stress. Men fly ble det. Med Norwegian – direkte flight til Athen, som tok ca 3,5 timer. Bestilte tilbakereisen med SAS fra Athen til Stockholm og videre til Oslo. Lufthansa flyr til Thessaloniki via München eller Frankfurt. Det kunne vært praktisk om vi bare skulle være i Thessaloniki og omegn. Men det var seint i oktober og ikke høysesong. Og det var ingen ferjer til øyene lenger sør. Tyskland har leid (eller kjøpt?) flyplassen i Thessaloniki for 100 år (!). Det er derfor det er så mange tyskere som drar dit, ble vi fortalt.

Vi tok drosje fra flyplassen. Det ble en ubehagelig opplevelse. Sjåføren brukte ikke taksameter, og vi trodde han lurte oss. Det var en misforståelse som kunne ha blitt oppklart om vi hadde visst at det er fast pris fra og til flyplassen. Både metro og buss tar deg til byen på en raskere måte, men det visste vi heller ikke. Trafikken i hovedstaden er kaotisk. Da vi kom til Minoa hotell, ble vi tatt vennlig imot av verdens mest omsorgsfulle resepsjonist. Vi måtte vise vårt røde pass samt koronapasset, og sannelig tok hun ikke tempen på oss også! Munnbind var pålagt. Heisen var trang, men vi fikk et stort rom i øverste etasje, og prisen var det ingenting å si på, rundt 500 kr. natta. Anbefaler dette hotellet på det varmeste, sentral beliggenhet og utsøkt service.

Ved siden av resepsjonen er det inngang til en kafé hvor vi bestilte kaffe og kake. Da vi måtte vise fram koronapasset vårt – som vi hadde både på papir og på mobilen – mente dama bak disken at det var noe feil med Qr koden. Etterpå fikk vi vite at en ikke trenger å vise koronapasset om en sitter ute. Inne er det påbudt – men det er ikke like strengt overalt. Resepsjonsdama kunne opplyse at det stadig kom nye, uforståelige lokale påbud.

Vi hadde valgt dette hotellet først og fremst fordi det lå ca 10 minutter i gangavstand fra togstasjonen i Athen. Fullt av kafeer og restauranter i nærheten av hotellet. Det var 23 grader og deilig ettermiddagssol, og vi satte oss ned på en taverna og fikk mat og drikke. Seinere gikk vi til jernbanestasjonen for å forsikre oss om at vi hadde riktig billett. Den hadde jeg bestilt online fra Oslo (trainose.gr), og det var overraskende enkelt. Fikk billettene digitalt på mobilen og lagde også en papirversjon. Siden vi var i kategorien 65+, fikk vi rabatt , og billetter for to kosta rundt 60 euro, en vei. Togturen tar ca 4,5 timer. Det er muligens rimeligere å ta vanlig tog, men IC (inter city) toget har flere avganger hver dag. Det fins også nattog.

Neste dag dro vi tidlig av sted og spiste frokost på kafeen ved jernbanestasjonen før vi gikk ombord på toget. Der fikk vi fantastisk gode spinatpaier med feta. Langt bedre enn pizzastykker, som det ellers er lite av i Athen. Vi måtte vise koronapasset før vi gikk inn på plattformen og det er påbudt med munnbind (men påbudet blir ikke strengt overholdt).

Togene er fine selv om de ser herpa ut utvendig. Det fins både 1. og 2. klasse. Vi var godt fornøyde med komforten på 2. klasse. Bekvemme stoler og god plass til koffert og ryggsekker på hyllene. Restaurantvognen er lys og stor, og en kan få kjøpt både mat og drikke ombord

IC tog

Det var en flott opplevelse å følge det skiftende landskapet på reisen. Den første strekning bar preg av skogbranner – det har vært flere av dem i sommer da det var 40 grader. Men etter hvert passerer vi irrgrønne jorder, oliventrær, bomullsmarker (!) og annen dyrka mark. Flere steder har de skaffa seg solcellepanel og vi så også områder der det var vindmøller. Toget kjører nordover og vi kommer nær grensen til Nord Makedonia med høye fjell og dype daler. Så skifter landskapet og vi skimter sjøen i det fjerne og smale landeveier som snor seg oppover fjellsidene.

Thessaloniki

Vel framme ble vi møtt av Rim som tok oss med til hotellet.Electra hotell ligger ved sjøen, fint og nyrenovert, og en fabelaktig takterrasse med utsikt mot sjøen. Hyggelig hotell, sentral beliggenhet, store, moderne rom. Det er veldig strengt med munnbind på hotellene. Og mye strengere i Thessaloniki (eller Saloniki som byen også kalles) enn i Athen.

Thessaloniki ligger i en bukt med strandpromenade der folk går, sykler, jogger. Heldigvis var det ikke mange elektriske sparkesykler. På den andre siden av veien er det tett i tett med store og små restauranter og uansett tidspunkt, sitter det folk ved bordene og røyker og prater. Byen har også mange andre hyggelige gater med spisesteder. Det jeg vil huske Saloniki som, er byen med kafeer, god mat og drikke, og deilig take-away. Spektakulært utvalg av små og store kaker med krem og sjokolade, men den enkle paien med spinat og feta rager høyest. Prisene er greie og været var fint, så vi kunne sitte ute og spise.

Halkidiki

Neste dag hadde Volda jentene planlagt en tur i retning Halkidiki. Det tok omtrent 1 time med bil før vi var framme. Det er tre «fingre» på kartet, og vi var i en skog på finger nr. 2. Sola skinte og landskapet med utsikt over sjøen var perfekt. Vi gikk på grusvei i skogen– og de første vi møtte var flyvende insekter som bodde i fargerike små kasser på begge sider av landeveien. Bi- hotell. Vi ante ikke at bier var så populært, men vandra med freidig mot og trodde de ville slutte å plage oss. Da vi kom til et veiskille der det sto et skilt som pekte oppover mot en ny vei med nye bier på hver side, snudde vi. Jeg mener bestemt at det sto Bier på skiltet. Da ble redselen for å bli bitt, antent. Angrep fra begge sider. Biene ville ikke ha besøk og hevna seg på oss. Vi snudde og løp av gårde tilbake til startpunktet. Vi tulla oss inn med hodeplagg og andre beskyttelsesklær, men flere ble stukket, bla. Bård, men heldigvis ikke jeg som er allergisk mot veps.

Så gjør vi så når vi hem’att går – flykter fra biene

Dermed ble turen brått avslutta, og vi måtte gå på asfaltert vei ned til sjøen. Der lå det reint og flott badevann og venta på oss og vi fikk et vidunderlig bad i klart vann.

Herlig badevann

Mens de unge sov neste dag, gikk Bård og jeg til fots til Arkeologisk museum i byen. I det samme området ligger det to andre museer, som vi besøkte seinere. Det var ikke lett å komme inn i dette museet. Munnbind var pålagt. Vi viste papirversjonen av våre koronapass, men det var ikke nok. Vi måtte også ha bevis på vår identitet, både fødselsdato og bilde. Men ingen av oss hadde med pass. Førerkort med bilde hjalp meg. Bård hadde ingen identitetspapirer, bare et kort fra Helfo med navn og fødselsdag. Det så mørkt ut og jeg trodde vi måtte snu og gi opp. Vi har fått tre doser vaksine, sa jeg, vifta med papiret, tok fram mobilen og pekte på passet fra de norske helsemyndighetene. Stemninga ble høy og hissig, og det var kø bak oss. Den strenge dørvakta ga seg. Men han klarte å ta tempen på oss! Vi kjøpte en billett for 15 euro som ga oss anledning til å besøke flere museer.

Arkeologisk museum

Museet er omfattende og interessant. Det dreide seg både om antikken generelt og om byen og området vi befant oss i. Det første bildet som fanget var om bier. I antikken var det en kilde til rikdom, og honning var det beste søtningsmiddelet. Alternativt ble søtsaker produsert fra tørka fiken og grapefrukt. Vi fikk vite at biene bodde i leirkrukker og at smaken på honning var avhengig av hvilke blomster insektene foretrakk og at honning smaker best om våren. Ikke rart grekerne i Halkidiki i dag har fortsatt denne tradisjonen, som de tjener penger på.

Det var ellers mye om død og gravsteder, de var jo mer opptatt av dødsreisen enn av livet. Og hva betyr egentlig Hvil i fred (rest in peace)? « In the inscription terms such as «sleeping place» and «at rest», express the new religious belief that the grave is a temporary resting place before the second coming». De måtte få både mat, drikke og hvile for å klare dødsreisen.

.

Arkeologisk museum
White tower

Ungdommene ville gjerne være med på besøk til White Tower, som ligger rett ved arkeologisk museum. Tårnet ble bygd i 316/15 B.C. Den viser byens historie. Saloniki var en gang hovedstaden i regionen Makedonia nord i Hellas. Og som mange andre museer, har det skjedd flere ombygninger. Den har vært en bysantisk festning under den Ottomanske perioden fra 1430. Den gang var det et fengsel der fanger ble torturert og massakrert. Særlig gikk det utover de rebelske Janitsarene (ps historien om janitsarene er verd å lese!). På den tida ble tårnet kalt det røde tårn – tower of blood. Dernest ble den gresk, og hvit igjen etter 1912.

Neste dag fulgte vi rådet til min FB venn, Karin, som anbefalte Rotunda, en kirke som er et særdeles viktig monument fra Romersk tid. Den befinner seg i et historisk område. Kirken blir også kalt Agios Georgios. Veien oppover er et ute-museum der vi kan studere ruiner og bygninger og deres omskiftelige historie. Konstantin 1, som var hersker i området 400 år B.C., gjorde den om til en ortodoks kirke og den fikk en fin utsmykning innvendig som man fortsatt kan beundre. I den ottomanske perioden på 1400 tallet, ble den gjort om til en moské. Deretter kom den tilbake til grekerne og ble igjen en ortodoks kirke (et forferdelig jordskjelv på 1970 tallet ødela deler av strukturen, men den har blitt restaurert)..

Rotunda

Det er en liten «hage» utenfor kirka, og jeg som er politi snusen, finner alltid noe smått, detaljer, som kan være perler i mine øyne. Denne gangen var det en plakat med tittelen Swift Friendly Monument. (Rotunda monument ble medlem av dette nettverket i 2021). Det handler om fugler, nærmere bestemt 140 tårnseilere (Apus apus, Common og Pallid Swifts på engelsk) som lager rede i stillasbjelkene. Dette er interessante fugler som migrerer og lever av å spise insekter. De sover, spiser og forplanter seg i lufta, og unner seg bare en hvilepause når de lager reder. Redene befinner seg i nisjer og sprekker i veggene, takstein og bygningen. Når bygningen renoveres, er det mange reder som går tapt.

Bysantisk museum

Vi besøkte også to andre museer. Bysantisk kultur museum og Krigsmuseet. Kulturmuseet er stort og overveldende. Vi var der på en nasjonaldag, Ochi dagen 28.10. Historien lyder. Mussolini konkurrerte med Hitler om å okkupere stadig nye landområder. Italia hadde okkupert Albania og da Hitler okkuperte Romania, ville Mussolini vise sin styrke ved å innlemme Hellas i sitt rike. Han henvendte seg til den greske generalen Metaxas som også var statsminister, og stilte ultimatum om at italienske styrker måtte få fritt leide gjennom Hellas. Hvis ikke, ville han gå til krig. Metaxas svarte med ett ord: Ochi (nei). Italia invaderte Hellas samme dag, og Hellas var dermed med i 2. verdenskrig. De klarte imidlertid å drive italienerne tilbake, samt å erobre særlige deler av Albania. Men 6. april 1941 invaderte tyskerne Hellas. Den gresk-italienske krig varte fra 28. oktober 1940 til 23.april 1941. Hellas holdt altså på med to kriger. Makan til kaos! Balkans historie er preget av uendelige konflikter og kriger.

Grekerne har visstnok flere nasjonaldager, og det er litt vanskelig å forstå hva de feirer. De har kriget med mange naboland og det er vanskelig å holde styr på venner og fiender. Da vi var i det bysantinske museet, holdt de på med Ochi feiringen. Jagerfly suste over taket og det føltes som vi var fanga i en bunkers som de var i ferd med å angripe. Flere av museumsvaktene kjeda seg grundig på den dagen, fordi det bare var oss to og en til som gikk rundt i museet. De kom stadig vekk bort til oss og skrek at vi måtte passe på munnbindet, som vi dro litt for langt ned fordi vi ikke fikk puste.

Krigsmuseet var siste museum – det var så å si gratis og veldig informativt om Hellas sin lange og krigerske historie. Vi hoppa over uniformer og skytevåpen. Det var også bilder, malerier og forklaringer på engelsk samt brev og andre minner på gresk. Der brukte vi lang tid – for krigene tok jo aldri slutt, men ble avløst av nye konfrontasjoner. Det er en sterk og stolt historie om grekerne som både er krigerske, patriotiske og utholdende. Særlig har forholdet mellom Tyrkia og Hellas alltid vært betent. Den siste plakaten handlet om den delte øya Kypros – en konflikt som aldri er blitt løst. Ble ikke særlig klokere av hvordan saken står i dag. Det trengs en oppdatering. Vi trodde det var slutt på den nasjonale feiringen, men da vi kom til Athen, var det fortsatt noe som skulle feires, og de hadde stengt metro stasjonen på Syntagmaplassen fordi de var redde for at noen skulle benytte seg av anledningen til å bombe parlamentsbygningen.

Dessverre fikk vi ikke besøkt det Jødiske museet, og det var synd. Jødenes skjebne i Thessaloniki er rystende. Vi fikk litt informasjon om dem i White Tower, men ikke hele historien. Det var rundt 50.000 jøder i Saloniki da 2. verdenskrig begynte. Byen hadde en lang historie med jøder som hadde søkt seg dit. Jerusalem på Balkan, ble den kalt. Bare 5% av dem overlevde. Og deres gravsteder og hellige steder ble rasert under krigen, så de ble nærmest utradert. Det er ikke noe byen roper høyt om, jeg fikk følelsen av at de ikke har fortalt hele historien for offentligheten.

Det var smått med kulturelle aktiviteter grunnet restriksjonene. Men vi klarte å få med oss en fabelaktig gresk danseforestilling fra Kreta med både orkester og strålende dansere.

Takk til Volda jentene for hyggelige stunder

Athen

Vi tok toget tilbake til Athen og bodde på et nytt Electra hotell ikke langt fra Syntagmaplassen. Fra terrassen i øverste etasje var det utsikt til Acropolis.

Acropolis

Planen var å overnatte noen dager på en øy i nærheten av Athen. Som nevnt, var det ikke ferjeforbindelse fra Saloniki og sørover så seint i sesongen. Det er mange øyer nær Athen, som kan nås med ferje på 1-2 timer. Hydra er en av dem. Den er bilfri. Men vi fant ut at vi bare ville ta en dagstur. Ferjene går fra Piréus og vi tok metro for å komme dit. Piréus har blitt et populært sted, som vi bare passerte, men det er et område vi vil utforske neste gang. Måtte vente 1 time på båten til Hydra, så vi kjøpte i stedet billetter til Aegina øya. Det tok ca 1 time. Vel framme tok vi beina fatt, men det var ingen fornøyelse fordi vi måtte gå på asfalt på en trafikkert bilvei.. Ikke fant vi noen badestrand heller. Det viste seg at badestrendene lå på den andre sida, men det var ikke et oversiktskart over øya som kunne vise oss hva den hadde å by på. Nokså kjedelig hovedgate med barer og taverna, men på den andre siden av øya var det hyggelige små hotell, fin strand og badevann. Anbefaler en øy som er roligere.

Aegina

I Athen bodde vi rett ved National garden og tok flere turer i den parken. Der er det lov å sykle og det er et stort område med flotte trær, fugler, planter og historiske bygninger. Fint sted for å rusle rundt, sitte på en benk og slappe av.

Utsikt fra Filoppaou høyden

Da vi var i Athen i oktober 2017, var det lange køer for å komme til Acropolis. Denne gangen tok vi turen til toppen av Filopappou høyden for å se solnedgangen. Det blåste en del og det var fullt av folk der. Det er strålende utsikt i alle retninger fra den høyden.

Ellers var vi fornøyde med å gå rundt i gatene i Athen, der var det gatekunstnere, musikere, sangere og turnere og drøssevis av små kafeer og restauranter. Da vi var i byen sist, fulgte vi en anbefaling på Trip advisor om å oppsøke Feyrouz, et lite spisested med fantastisk god mat. Vi oppsøkte den igjen og måtte stå i lang kø for å bestille. Himmelske småretter, deilig øl og byens beste streetfood. De selger også kaker og søtsaker.

Prisene på mat og drikke i Athen er rimelige sammenlignet med andre europeiske storbyer. De har gode viner og serverer vidunderlig gresk salat. Den smaker annerledes der enn i Oslo.

Det jeg vil huske fra Athen, var kaffebarene hvor alle satt og røyka. Slik var det også i Thessaloniki. En gledelig overraskelse var at det ikke var tegn til Haloween feiring i Athen, verken før eller på selveste dagen 31.10 da vi skulle dra tilbake. De har vel nok med andre feiringer.

Flukt

Denne filmen er Danmarks bidrag til Oscar nominasjonen. Den handler om en afghansk flyktning og hans lange vei til frihet i Danmark. Det er en dokumentar som blander historiske opptak med animasjon og det fungerer godt. Regissøren Jonas Poher Rasmussen samtaler med Amin som er flyktning fra Afghanistan. Det er et viktig poeng at de to er gode venner og har kjent hverandre lenge, men Jonas vil grave dypere i Amins hemmeligheter. Samtalen foregår i det som ser ut som et terapirom der Amin ligger på en seng og forteller hva han har opplevd.

Fortellingen om Amin og hans familie er ikke ulik andre afghanske familier på flukt. Faren hans blir fengslet i Afghanistan og moren sitter igjen med 5 barn: To døtre og tre sønner. Storebroren er den første som drar og han havner i Sverige. Uten han hadde ikke resten av familien klart å flykte. De drar først fra Afghanistan til Moskva og blir værende der en god stund før de kommer seg videre.I Russland blir de hetset og ranet fordi de ikke har papirene sine i orden. Tida går, men litt etter litt klarer alle å komme seg over grensen til andre land ved hjelp av griske menneskesmuglere. Prisen de betaler er skyhøy og måten de blir fraktet på til Sverige og Danmark er strabasiøs og farefull. Mange av dem de rømmer sammen med omkommer.

Men det er ikke bare reisen som er krevende. Det handler også om identitet og tilknytning. Og rådet den 11 år gamle Amin får, er å glemme familien sin. Han må komme tomhendt til Danmark og brenne passet sitt, for å få opphold. Flukten splitter familien og setter dype spor hos en gutt som kommer fra et land der familiemedlemmer har en sterk tilknytning til hverandre. Han må finne en ny identitet og ikke røpe noe om sin bakgrunn . Han må lære seg å glemme og alltid være på vakt overfor fremmede. Selv venner kan angi han. Amin tenker på storebroren sin som har satt livet sitt på vent for å redde sine søsken. Han har brukt all sin tid på å jobbe for å få nok penger til flukten, og har ikke kunnet stifte egen familie. Utrygghet og rastløshet preger både Amin og hans familie. Nå er de spredd i flere land i Europa.

Amins problemer blir satt på spissen når hans partner Kasper, spør om det ikke er på tide å gifte seg. Amin har klart seg godt i København og blir tilbudt et gjesteprofessorat i USA. Det er vanskelig for han å ta et valg. Han har kommet til et land hvor han ikke blir forfulgt fordi han er homofil. Storebroren sier at han alltid har visst at Amin liker gutter bedre enn jenter. Det er en rørende scene der broren gir Amin litt penger og kjører han til en homseklubb. Storebroren har bodd lenge i Sverige og lært at homofile er godtatt i hans nye hjemland.

Filmen klarer å fortelle noe viktig om hva som skjer med mennesker på flukt. Det handler ikke bare om å få bolig, utdanning og jobb, men om å falle til ro i en ny kultur, legge fra seg det gamle og starte på nytt, bli en annen, glemme familien. Å finne noen man kan stole på. For å bli en annen må han både være usynlig og synlig. Desperate mennesker krysser hav og grenser for å få et bedre liv. Mange blir sendt fram og tilbake – det skjedde også i Amins familie – men det er nye utfordringer de møter i «drømmelandet». Å finne seg til rette tar tid og fienden er rastløshet og utrygghet.

Verdens verste menneske (m.m)

De siste filmene jeg har sett på kino, har vært en skuffelse. French dispatch var kjedelig og uforståelig. Jeg skjønte ikke humoren og handlingen. Men jeg har jo sett flere filmer av Wes Anderson som jeg har gledet meg over. Edgar Wrights film Last night in Soho, var en blandet opplevelse. Ei ung jente fra landet får stipend og kommer til London for å bli motedesigner. Den første delen er morsom. Jenta er oppslukt av musikk og moter fra 60 tallet og liker det bedre enn dagens London. Men så skifter den takt og går over til en horror film. Jeg er ikke begeistra for den sjangeren og kunne med glede lent meg tilbake for å nyte en film om Soho og London på 60-tallet.

I går så vi Verdens verste menneske på Vega scene. Prisen filmen fikk i Cannes gikk til beste kvinnelige hovedrolle, ikke til filmens regissør. Og den rollen mestrer Renate Reinsve til fulle. Jeg har lenge lurt på tittelen ( som er annerledes på fransk, den peker mot hovedpersonen Julie (Renate). Hvem er verdens verste menneske? Er det Julie, eller noen av kjærestene hennes? Ettersom jeg inntil da trodde det var hovedpersonen som var verdens verste, ble jeg spesielt opptatt av hva det var med henne. Var hun slem, dum, naiv? Bare det siste treffer. Naiv. Men det dekker absolutt ikke hennes mangslugne personlighet, som ikke er så lett å fange. Allerede som ung medisinerstudent tar hun en modig beslutning om å avslutte studiet. Hun vil noe annet og ettersom hun har 6 i alle fag, kan hun velge og vrake. Hun begynner på psykologi, men ombestemmer seg og vil bli fotograf i stedet, og får en deltidsjobb i en bokhandel. Det kan ligge noe skjult i valget om psykologi, som hun tok for å lære mer om følelser og relasjoner. Bak kameraet kan hun i stedet observere andres følelser.

Beslutningene hun tar er dristige og ligner overhode ikke på hvordan det var da jeg var student. Hadde man valgt et studium, var det få som forandra mening og gikk over til et annet fagfelt. I dag er det mye å velge mellom, altfor mange muligheter, og det kan ta lang tid å finne ut hva som er best. Julie er ikke redd for å kaste seg ut i det ukjente. Hun er på jakt etter verdens beste kjæreste og hva som er viktig i livet. Hun oppfører seg som en 20 åring, mener noen, men hun er 30. Det er betydelig vanskeligere og viktigere å finne den rette livsledsager enn å få et givende yrke. Hun ønsker nærhet, trygghet og samhørighet både fysisk og psykisk. Og da må hun begi seg ut på dypt vann.

Forholdet til den noe eldre kjæresten er varmt, intellektuelt og de har gode samtaler om sin egen relasjon og andres. Samtalene er noe som binder dem sammen. Men har hun funnet den rette? Vil han ha barn, vil hun? Til slutt bestemmer hun seg for å slå opp med kjæresten. Hun liker ikke at han definerer hennes psyke og handlinger.

Det er hun som tar initiativ til å avslutte forholdet. Jeg elsker deg, men jeg elsker deg ikke, sier hun. Er det typisk for henne å ta raske beslutninger? Er det intuitive eller rasjonelle valg? Vi veit ikke svaret på det.

Hun er uredd, kåt og søkende. Og hun får en ny kjæreste som må være hemmelig – og hvordan det forholdet starter og utvikler seg er blant de største høydepunktene i filmen. Det er et mye mer avslappende og humoristisk forhold.

Det er en morsom og underholdende film, ikke akkurat høylytt latter i salen, men gjenkjennelig humring. Den er også alvorlig. Ingen happy ending. Men jeg tror den ligner på virkeligheten for mange unge mennesker i dag som leter etter meningen med livet. Filmteknisk er det også mange overraskende og surrealistiske perler – den hopper litt fram og tilbake i tid og følger ikke kronologiske linjer. Leken og intuitiv. Som hovedpersonen Julie.

Amalies teppe

I 1985 var jeg Fullbrightstipendiat på Universitetet i Berkely. Min kollega Millie, hadde ordnet med leilighet til meg rett ved campus. Det var et lite brunt murhus. Huseieren Amalie, bodde i 1. Etasje og leide ut to leiligheter i 2. Etasje. Utafor vinduet mitt hang appelsiner på trærne og det dufta av eksotiske planter og blomster i hagen.

Kollegene mine på utdanningsfakultetet var vennlige, men holdt avstand. De hastet av sted og få brydde seg om å hilse på meg. Damene var iført drakt og sko med høge hæler, mens mannfolka gikk i finbukser, skjorter og jakker. Noen hadde dress og slips. Det var en stor overgang for meg som kom fra en høgskole der det var en avslappa klesstil og vi tok oss tid til å slå av en prat når vi traff hverandre i korridoren.

På den tida hadde vi ikke datamaskiner i Norge. Vi skrev fortsatt på skrivemaskin. Jeg hadde riktignok en avansert, elektrisk skrivemaskin med kulehode. En brukt, rød IBM maskin. Men på Berkeley hadde de datamaskiner. Kollegene satt på hvert sitt kontor og holdt på med sitt, og banka ikke på døra til naboen for å spørre om de skulle spise lunsj sammen. De foretrakk å lage avtaler via datamaskinen om når de skulle treffes. Den historien fortalte jeg om og om igjen da jeg kom tilbake til Norge, og vi lo like mye hver gang.

Jeg ble ikke overrent med invitasjoner og tilbrakte en god del tid aleine eller sammen med Millie, som inviterte til sammenkomster hjemme hos seg for at jeg skulle bli kjent med hennes kolleger.

En dag inviterte huseieren meg inn i leiligheten sin i 1. Etasje. Den var lys og stor og det lå en hund på det hvite teppet. Temmelig upraktisk, tenkte jeg og så for meg avtrykk av hundens skitne poter på det snøhvite teppet. Aamalie smilte og spurte om jeg var redd for hunder. Hun så strålende ut i en fargerik kjole. Hvor gammel kunne hun være?, kanskje 10 – 20 år eldre enn meg? Ansiktsløftninger og andre triks for å beholde et ungdommelig utseende var vanlig, hadde jeg hørt. Amalie var enke, men en glad enke, pratsom og livlig. Hver gang jeg traff henne hadde hun på seg et nytt antrekk. Kolleksjonen hennes dekka hele fargespekteret. Kanskje var det ikke tilfeldig, men nøye planlagt ettersom alle fargene passa godt med det hvite teppet.

Hun inviterte meg til et dameselskap uka etter. Det var en fin bukett av smilende og morsomme damer. Alle mye eldre enn meg, alle single eller enker. De var nøye med utseende sitt – stilig hårprakt og antrekk i duse farger var på moten. Noen hadde blått hår, andre hvitt og grått. Mens damene skravla og drakk te, holdt de på med håndarbeider, de strikket, sydde, lagde kurver, karamé, broderte og en hadde med seg en liten vev. En ivrig dame strikka på noe som ligna på en Marius genser.. Produktene skulle selges på en messe til inntekt for YMCA/YWCA, Young Men/ Women Christian Association. Aldersgrensene må ha vært fleksible i disse kristne organisasjonene. Kanskje de hadde en egen senioravdeling? De var unge til sinns hvert fall. Det kom det for en dag at inntektene skulle gå til å betale for levende musikk på dansekvelder to ganger i uka. Amalie spurte om jeg ville være med å danse på YMCA uka etter. Gjerne, jeg elsker å danse, sa jeg.

Jeg var i tvil når det gjaldt antrekk. Så for meg damene i elegante kreasjoner. Men jeg valgte noe enkelt som jeg trodde kunne passe, en svart, nøytral knekort kjole. Da jeg trådde inn på Amalies hvite teppe, ble jeg lettere oppspilt. Ikke ante jeg at det skulle være festantrekk på de ungdommelige dansekveldene. Damene var iført lange selskapskjoler i hvitt, lyseblått, eller turkis stoff – som ligna på silke.Det var utringninger både foran og bak. Noen hadde boa av pels eller fjær over skuldrene i samme farge som kjolen. Skoene hadde høye, tynne hæler og var også åpne både bak og foran så de fikk vist fram sine lakkerte tånegler. Små silkevesker med gull- eller sølvlenker hang diskret over skulderen, eller lå i en elegant hånd prydet med ringer og edle steiner. Vi ble servert en liten aperitif før vi skulle dra av gårde. Just applejuice for me, sa Fanny.

I garasjen sto en stor, hvit amerikansk bil med plass til tre foran og fire bak. Amalie kjørte ikke selv, men fikk sin venninne Fanny til å sitte bak rattet. Fanny var pensjonert lærer og avholds. Ingen bilseler så klart. De var ikke oppfunnet på den tida.
Vi ble stuvet inn i bilen og først da fikk jeg vite at vi hadde en to timers biltur til Palo Alto foran oss. Festen starta i bilen og praten handla særlig om menn de likte å danse med og andre menn de hadde et godt øye til, hadde vært gift med eller kvitta seg med. Fanny satt med høye skuldre og stivt blikk retta mot veien . Selv om hun ikke hadde drukket, så det ikke slik ut på kjøringa hennes. Hun snudde stadig hodet bakover for å få med seg poenger og latterkulene bølget fram og tilbake. Bilen skjente hit og dit, noen ganger langt over fartsgrensen, andre ganger i gåfart. En stor svart Buick tuta hissig og kjørte forbi, damene vinka og ropte til sjåføren.

Endelig framme. I lokalet var dansen allerede i full gang. Mannfolka i salen så heller ikke ut som unge kristne, de var eldre enn damene men danseglade og spreke. Bandet besto også av godt voksne menn, de spilte swing, country , cha-cha-cha, vals og av og til en rockelåt. Nå var det Are you lonesome tonight, med en Elvis lignende, aldrende sanger som sto på podiet, og mine dansevenner ble straks engasjerte og svingte seg i selskapskjolene sine. Jeg ble sittende sammen med Fanny. Det virka som alle kjente hverandre og dansa med faste partnere.

En herre med sølvhvitt hår kommer bort til meg og bukker. Vi skal danse swing og det går så det jubler. Rock around the clock, men han blir sliten og en annen banker han på skulderen og vil overta. Slik holder de på. Ettersom den ene etter den andre av dansekavalerene oppdager at det er en yngre dame til stede, blir jeg den foretrukne dansepartner. Det blir knapt tid til å sette seg ned å drikke cola og tørke svetten. Her serveres det nemlig ikke alkohol, men noen av mennene har en lerke på lomma og forsvinner diskret ut med jevne mellomrom. En type med sirlig skill og briller som jeg dansa vals med, spør om jeg vil bli med ut og det sier jeg ja til. Håper han ikke blir innpåsliten. I bakgården står det et par og kliner i et hjørne jeg ser bare ryggen på dama, boaen hennes har havna på asfalten og den lille gullveska henger halvåpen over skulderen hennes. Andre står med flaska diskret i lomma og tar seg en en slurk.

Så går vi inn igjen til nye dansenummere. En herre i smoking stepper opp på podiet og annonserer at nå er det siste dans, en vals, og flere løper mot meg for å få den. Så valser jeg rundt med en liten, tykkfallen mann med svart bart og bredt smil, men uten hår på hodet. Han hvisker morsomme vitser i øret mitt, som han ler veldig godt av, men jeg får ikke med meg poengene. Trykker kroppen sin mot min, men heldigvis er det den store maven hans jeg kjenner mot bekkenet og ikke det han har nedenfor.

Under bilturen hjemover snakker damene om mennene de har dansa med og dem de ikke fikk danse med, men kunne tenke seg å kapre neste gang. Amalie har en fast dansepartner men han var ikke der i dag. Fanny dansa med en veldig kjekk, pensjonert kollega, de andre lurer nok på hvordan det kunne ha seg at han valgte akkurat Fanny. Fanny spør Amalie om hun kunne tenke seg å gifte seg med dansepartneren sin. Spørsmålet kastes ut i bilen og alle ler. Amalie høyest.

  • Nei, du, John er både kjekk og hyggelig, men jeg vil bare se han i selskapsklær på dansegulvet. Kunne ikke tenke meg å ha en mann boende hos meg. Skitne sokker, og vond lukt, nei takk. De andre er helt enige, De vil heller ikke ha nye menn inn i livet sitt. Det har de prøvd, noen mer enn én gang, men nå er de fri.

Jane med rosa hår, forteller om den siste mannen hun var gift med, han var god til å danse, men enda bedre til å fiske. Han dro ut i all slags vær med støvler og fiskestang, Hun fikk han ikke med seg på dans når han var i fiske-stemning. Jeg ble lei av både lukta og fisken, sier hun.

Ja, sier, Amalie, Fiskere tenker ikke på det, vet du, de liker skitt og dårlig lukt. Aldri i livet om en sånn en får trampe inn i stua mi og skitne til teppet mitt.

Amalies prikkfrie, hvite singel teppe var en stadig påminnelse om at hun ikke skulle falle for fristelsen til å invitere en ny mann inn i livet sitt.

Frankofil

På 50 tallet var det ikke mange utlendinger i Oslo, og om det hadde kommet noen fransktalende, var det ikke mange de kunne snakke med. Vi hadde lingafon kurs på grammofonplater og kunne sitte hjemme i stua og lære både engelsk og fransk. Men det var noe helt annet enn å snakke med levende mennesker fra fremmede land. I 1952 dro mine foreldre på busstur til Frankrike og viste meg bilder av Seinen og Notre-Dame. En drøm hadde gått i oppfyllelse. Jeg syns de så litt franske ut da de kom tilbake. Selv om de ikke kunne fransk og ikke hadde hatt nærkontakt med franskmenn, var det eksotisk å komme til et land med historiske bygninger og kunstverk, verdenskjente parker og muséer. Franske chansons hadde de hørt på ønskekonserten der La Mer, framført av Charles Trenet, var en gjenganger.

Min første kontakt med fransk kultur og språk fikk jeg da jeg begynte i gymnaset. På Folkeskolen lærte vi engelsk og i realskolen tysk. Jeg kan huske at jeg også gikk på esperanto kurs da jeg begynte på realskolen. Nå skulle jeg velge et nytt fremmedspråk, og det var ikke mye å velge mellom den gangen. Det ble fransk. Jeg var ikke spesielt opptatt av akkurat det språket, men generelt interessert i fremmede språk. Jeg gikk på latinlinja på Katta og valgte fransk. Det var i alle fall ikke fransklæreren på gymnaset som inspirerte meg. Han var sikkert trøtt og lei av å undervise i et fag elevene ikke anså som viktig. De var umotiverte og tok fransk fordi det ikke fantes bedre alternativ. Det gjaldt også meg.

Det kan ha vært filmen A bout de souffle, Til siste åndedrag, av Jean Luc Godard i 1960, som vekka min interesse for det franske. Særlig gjorde Jean Paul Belmondo inntrykk, med sin slentrende, avslappa stil, han røyka og tok ikke en gang av seg de hvite tennissokkene sine da han hadde sex med Jean Seberg! Den nye franske filmbølgen var starten på min lidenskap for franske filmer.

Jeg ble kjent med ei frankofil jevnaldrende jente som bodde i et stort hus. Hun hadde eget rom, egen platespiller og mange grammofonplater. Og hun hadde vært i Frankrike. Vi satt titt og ofte på rommet hennes iført svarte antrekk, svarte bukser og genser med høy hals mens vi drakk te, røyka og hørte på franske visesangere. Favoritten hennes, som jeg aldri hadde hørt om, var Georges Brassens. Han skrev samfunnskritiske tekster og brukte ord og uttrykk vi ikke forsto, selv om vi spilte sangene om og om igjen, og sang med. Trompettes de la renommée vous êtes bien mal embouchées… Det endte med at jeg seinere kjøpte alle platene hans.

Etter artium gikk jeg et år på sekretærlinja på Oslo Handelsgym. Det er en kort utdanning og lett å få jobb, sa min mor. Det var første og eneste gang jeg gjorde som mora mi sa. Men mitt viktigste motiv var å lære meg fransk for å få jobb i et fransktalende land. På sekretærlinja hadde vi skriftlig og muntlig undervisning i engelsk, tysk og fransk.

Læreren var en ekte franskmann som bare snakka morsmålet sitt i klasserommet. Han het Lesoil og prata i ett sett, men nekta å oversette. Jeg var litt redd han. Det tok lang tid før jeg skjønte hva han sa. Åksijen, ropte han hver gang han kom inn i klasserommet, men ingen turte å spørre hva han mente med det. Etterhvert gikk det opp for meg da han åpna vinduet. Jeg likte grammatikk, pugga gloser og verb, leste bøker. Det var nok den strenge Lesoil som bidro til at jeg ble frankofil. Brevene vi skrev til franske forretningsforbindelser begrensa seg til varer som skulle kjøpes og selges, som torskelevertran, sjømat og maskindeler, men vi lærte både grammatikk, språklig takt og tone, etikette og ærbødige uttrykk. Den avsluttende høflighetsfrasen på forretningskorrespondansen var alltid den samme.» Veuillez agréer, Messieurs, nos salutations distinguées.

Drømmen var å komme til Paris, men jeg havna i et annet land og en annen by hvor jeg fikk jobb som sekretær. Frankrike lå ikke langt unna. Vi kunne ta trikken fra Genève til den franske grensen. Og vi var stadig i nabolandet. Jeg lærte å stå på slalåm i Frankrike. Vi dro til Chamonix og andre franske skisteder.

Å reise fra Oslo til Genève på 60 tallet, tok sin tid. Jeg måtte først ta båt til København, derfra fly til Basel og videre tog til Genève. Gjennom Manpower fikk jeg varierte oppdrag i franske, sveitsiske og amerikanske firmaer. Min fransktalende kjæreste delte sine erfaringer om politikk og samfunn og lærte meg pussige og frekke franske uttrykk som han mente kunne være nyttige for meg. Han lærte meg også hvordan jeg skulle spise froskelår og snegler på fine franske restauranter.

Språket lærte jeg på kafeer og med fransktalende venner. De fleste var ikke franske, men kom fra Midtøsten, Latinamerika og Europa. De snakka godt fransk, men med forskjellig aksent. Jeg plukka opp ord, uttrykk og aksenter og ble ganske god på korte samtaler. Gikk aldri på kurs eller universitetsstudier, men kjøpte Grammaire Larousse du 20e siècle og Larousse dictionnaire. Abonnementet på Le nouvel observateur var gull verdt. Ved hjelp av det tidsskriftet fikk jeg innføring i fransk politikk og samfunnsspørsmål. Leste russiske klassikere på fransk, bøker om franske filmer og Sartre. Jeg dro tilbake til hjemlandet etter 3 år , i 1967, og begynte med studier på Samfunnsvitenskapelig fakultet.

Tilbake i gamlelandet syns jeg Tigerstaden var usigelig kjedelig og provinsiell. Når jeg ville overraske familien med fondue a la Suisse, måtte jeg dra helt til Bygdøy allé for å finne Gruyère ost og Vacherin. Og foreldra mine rynka på nesa når de fikk servert loff med flytende ost. Jeg reiste også halve byen rundt for å finne et fransk spisested, og havna til slutt på bistroen Petit, som jeg stadig vendte tilbake til..

På 80 tallet var jeg ofte i Paris på konferanser ettersom jeg var medlem av den norske Unesco kommisjonen. En gang var jeg så heldig at jeg fikk billett til en forestilling med Charles Trenet. Det kan ha vært en av hans siste forestillinger. Det var stappfullt og jeg satt langt bak i salen, men ble helt bergtatt av den eldre mannen med hatt og stokk. Det aller mest overraskende var hvordan publikum responderte. De sang med, lo, ropte og klappa. Og jeg var sikker på at alle elska han. Etter forestillingen som jeg var vilt begeistra for, sa min sidemann, ja, han er veldig god, men ikke av de beste. Hun fortalte ikke hvem «de beste» var og jeg lurer fortsatt på det.

På begynnelsen av -90 tallet bodde jeg noen måneder i Nice og Antibes for å skrive ferdig doktoravhandlingen min. Seinere kom det nye språklige utfordringer inn i vårt liv, arabisk da vi bodde i Egypt og portugisisk i Mosambik. Jeg hadde god nytte av å kunne fransk da jeg skulle lære portugisisk, men det ble også en del forvirring – fransk med portugisiske innslag og vice versa. Dermed ble det konkurranse mellom de to språkene. Hvordan skulle jeg klare å holde begge ved like?

Jeg bestemte meg for at jeg måtte ta vare på det franske og at jeg skulle dra til Frankrike minst en gang i året, i november, den mørkeste måned i Norge. Da satt jeg på et hotellrom og skrev bok, og fant franske badevenner på stranda i Nice som også likte morgenbad. Den eldste var over 90 år. Jeg fikk med meg konserter, utstillinger og gikk på kino flere ganger i uka. Jeg lærte også mye av å se på interessante debattprogrammer og dokumentarer på TV. Og bokhandelen på hjørnet var et fint sted for å bli kjent med nye forfattere. Men jeg savna franske venner. Møtet mellom mennesker er den beste måten å bli kjent med et lands kultur og språk. Samtalen der vi møtes fysisk og deler inntrykk og oppfatninger kan være både enkel og komplisert, men det er den jeg har lært mest av.

Så seile vi på Mjøsa..

er en av de fine Prøysen-visene om små og store gleder i nærmiljøet. Alt er hipp som happ når en sitter i en båt og reiser på måfå. Selv om en plastpose flyter forbi og vi seiler i en sprøkkin holk, lar vi oss ikke forstyrre. Det er ro og fred, båten vugger fra side til side, kanskje henger det et snøre som venter på fisk. Det er mye å se og undre seg over. Den eneste lyden vi hører er årepinnas rytmiske knirking. Er det ikke en sykkel som ligger der på land? Er det el-sykkel? Vi må besiktige gjenstanden. En gammeldags tråsykkel noen har slengt fra seg under en busk – aha, det er dugg på det svarte setet, så den har nok ligget der en stund. Vi lurer på hvor eieren har tilbrakt natta. Rett ved skimter vi en kælv uti hagan som æiller har hørt om frikassé. Den bare går der og gresser og tenker ikke på morgendagen, ønsker seg ikke til et annet og bedre sted. Sånn var feriene i gamle dager, prøver jeg å fortelle mine barnebarn, men det var den gang det og itte nå.

Nærmiljøet vårt om sommeren er skogen og det lille tjernet som ligger speilblankt og stille og venter på oss. Ikke en krusning på vannet. Ingen mennesker å se, de er vel på Rivieran som Prøysen ville ha sagt, eller de kjører bil i varmen nedover til Sør Europa. Det eneste som kan sette oss på flyvetanker til andre breddegrader, er lyden av fly som passerer høyt oppe i lufta. En gang i livet var vi stadig på farten, men nå syns vi bare synd på dem som sitter i et trangt flysete på vei til overfylte badestrender og lange strandpromenader og må velge ny restaurant hver dag. Og her ligger vi på ryggen og plasker i tjernet mens vi skuer opp mot den mørke jernfuglen. Vi har ikke hørt den bråkete lyden under pandemien.

Så tar vi på oss støvler og går på moltejakt, og sannelig finner vi ikke både molter og blåbær. Moltene gjemmer seg under blader og busker og vi kan gå fram og tilbake og stadig finne nye gule hoder under et grønt blad. Myra er knusktørr og det er lav vannstand i brønnen. Vi lengter etter vann fra oven. På veien fra brønnen hilser vi til rødstrupen som sitter på en vedstabel. Ved er det nok av. Vi tenner på ovnen for å få varmt vann til oppvasken. Det tar tid, men vannet blir alltid varmt. Vi krangler om hvem som skal vaske og hvem som skal tørke. Heldig er den som får vaska henda i det varme vannet. Etterpå renner oppvaskvannet ned i ei bøtte og det blir gulvvask. Det dyrebare vannet er godt brukt og havner til slutt i gresset rett ved vedstabelen der rødstrupen bukker og nikker.

Publisert i KK 17.9.21

Slemme jenter

Du likte deg godt i den nye OBOS leiligheten på Keyserløkka. Men det ble for dyrt der., mente foreldra dine. Du hadde gleda deg til å få eget rom, ikke mange hadde det. Eget rom med bokhylle og seng hvor du kunne lukke døra og ligge for deg sjøl på senga og drømme. Bestefaren din hadde til og med hjulpet dem med innskuddet. Men for å klare husleia bestemte de seg for å leie ut rommet som du trodde skulle bli ditt. Det hjalp ikke. Hvis vi flytter, kan vi bli gjeldfrie, sa de. Du trodde ikke på den forklaringa.

De kjøpte en to roms aksjeleilighet på Sandaker og du måtte begynne på ny skole. Skoleveien var lang og du grudde deg hver dag. Alt kunne skje i en flokk med jenter på vei til skolen. De kunne krangle og erte og Berit var anføreren . Du visste ikke hva hun kunne finne på. En gang kasta hun ranselen til Jorunn i buskene. Du sto og lo sammen med de andre, men så for deg den dagen du var den alle ville le av. Fordi du var så tynn og hadde stygge klær. Alle hadde stygge klær, men dine var styggest. Mora di sydde dem og hun fant alltid på noe som ingen andre hadde sett; avant garde kalte hun det.

Alltid var det Berit som bestemte hvilken vei de skulle ta. Ingen torte sette seg opp mot henne. De kunne gå bortover den breie gata med fortau på begge sider, passere kiosken på hjørnet og fortsette rett fram eller ta til høyre ved kiosken. Hvis hun ville ta til høyre, ble det slik. . Da måtte dere gå forbi det hvite huset. En stor villa med hage og epletrær. En nervøs stillhet bredte seg i venninneflokken når dere så huset

Dere kunne prate helt vanlig, men når dere kom til gjerdet, var det stopp. Huset var stort og skremmende. Du var redd porten kom til å åpne seg og en innsmigrende stemme ville si, Der er dere jo. Jeg har venta på dere. Kom inn, og svupp, så satt dere i saksa. Hadde du først kommet innafor, var det ingen vei tilbake.. Dere torte ikke se på porten en gang, men løp fort forbi og pusta letta ut når dere klarte å komme velberga på den andre sida. Det var både pirrende og spennende, og for hver gang dere passerte , fant dere på nye historier om det mystiske huset. En gang la du merke til at et vindu sto åpent i annen etasje. En annen gang hørte du en hund bjeffe. Men det sto ikke noe skilt om Vogt Dem for hunden.. Du så aldri et menneske der. Ingen hund heller. Ingen som kom og gikk.

Hvem bor der da, spurte du med hviskende stemme. Grete var sikker i sin sak. Mamma sier det er et sted for slemme jenter. Grete hadde blitt trua med at hun kunne bli sendt dit. Men du visste at det ikke var Grete, men deg som kunne bli stengt inne der. Du var slem når du ikke gjorde som mora di sa. Når du ikke hørte på henne og nekta å ha på deg de rare klærne hun hadde sydd, og når du ikke ville klippe håret i pannelugg.

Går det an å rømme? Nei, da kommer politiet og henter deg , kunne Berit fortelle. Politi og fengsel. Du visste at Berit var slemmest av alle, men at hun aldri ville komme verken i fengsel eller bli sendt til huset fordi faren hennes var politimann.

Det er de som har gjort det som blir stengt inne der, sa Berit megetsigende. Gjort hva da, sa du, uten å tenke deg om. Men du merka på Berits oppgitte mine at du måtte late som du visste. Hun senka stemmen. Det veit du vel. Grete har vært med gutter i kjelleren og vist fram hva hun har under kjolen.

Våren kom brått og like fort forsvant den i en intens sommervarme. Du kasta vinterklærne og tok på skjørt og bluse. Det kilte mellom beina når vårvinden tok tak i skjørtet. De hvite blomstene på hekken åpna seg over natta og svarttrostens lokkende sang vekka deg tidlig om morgenen. Naturens dufter og lyder var bedøvende. Dere ble yre og gale, puppene vokste seg litt større som knoppene på trærne, og noen av klassevenninnene sa at de hadde fått mensen. Du sa det også men det var ikke sant. Du gikk bare med Saba bind for å finne ut hvordan det var. Myk bomull i netting.

Den lange sommerferien lå foran dere, full av hemmeligheter og forventinger. Du drømte om alt det vidunderlige som kunne skje. Dere trippa bekymringsløst av sted i småsko på skoleveien. Tenkte ikke på noe som helst da Berit plutselig sa, Hvem tør ringe på porten? Ingen meldte seg, alles blikk var vendt mot henne. Dere vedda på at hun ikke turte. Men hun slang fra seg ranselen og gikk målbevisst mot porten. Du ble isnende kald der du sto bakerst i flokken. Hun ringte på en gang til! Et vindu ble åpna og en stemme ropte. Hvem er det? Dere løp av gårde i full fart, snubla, datt og når dere kom til enden av gjerdet, begynte dere å le, en gispende, frydefull latter som ikke ville ta slutt. Berit måtte snike seg tilbake etter sekken sin, hun kikka gjennom sprekkene i gjerdet og hoppa opp mot en grein med blomster som hang over en morken planke.

Hun hadde ikke sett noe bak gjerdet, fortalte hun. Verken barn eller voksne. De får sikkert ikke lov å gå ut en gang. Men det lå en stor hund på plenen. En vakthund som passa på at jentene ikke skulle rømme.

Mange år seinere etter at du hadde flytta hjemmefra, befant du deg på den gamle skoleveien. Du tenkte ikke på at du gikk akkurat der, men på kjæresten som holdt deg i handa og på den forførende duften av jasmin. Eksamen var over, det var sommer i mai, kirsebær trærne blomstra, nettene var lange og lyse. Han ville feste en en blomst i håret ditt. Plutselig åpnes en port bak dere med et smell. Ut kommer ei dame i rød flagrende kjole med hund i bånd. Kom, sier du, tar han i handa, drar han vekk og sammen løper dere langs plankegjerdet helt ned til krysset. Hei, ler han, voldsomt til fart på deg. Du sa: Dette var skoleveien vår. Vi var livredde for det huset og turte ikke se på det en gang når vi løp forbi. Det gikk rykter om at det var slemme jenter som var blitt tvunget til å være der og trodde det kunne skje med oss også. Vi la ikke merke til skiltet om at det var en skole for «vanartede piger».

Filletante

Tante Agnete var min yndlingstante. Håret hennes var rødlig, halvlangt, litt krøllete og hun smilte og lo bestandig. Vi lekte, hun løfta meg opp på skuldrene sine og vi datt og trilla rundt. Alle i familien likte henne. Men hun er jo bare filletante, sa mamma. Filletante? Var ikke hun som sto mitt hjerte nærmest like god som de andre tantene? Eller var hun som filledukka som bare ble liggende i et kott, mens de ekte sovedukkene med lange øyevipper ble dulla og stelt med? For meg var filletanta penest og snillest.

Pelskåpa hennes var gyllenrødbrun omtrent samme farge som håret og inni kåpa var det mørkebrunt silkefor. I lommene lå det en pose med Kongen av Danmark sukkertøy. De var flate, brune og litt ruglete, så ut som knapper, ikke dem jeg likte best, men jeg tok gladelig i mot når hun bød på. Jeg kunne til og med gå og leite i lommene på pelskåpa hennes etter drops uten at hun sa noe.

I skapet hennes var det fine klær og hatter. En hadde en lang fjær som vippa opp og ned når hun gikk. En annen var liten og rund med små perler på toppen og en tynn svart strikk som hun festa under håret. På sminkebordet sto en boks med rouge, pudderdåse, en stor pudderkvast og flere lebestifter. Jeg satt ved sminkebordet foran det store speilet og pudra meg med kvasten så pudderet dryssa ned på gulvet, det så ut som gulbrunt mel. Så klinte jeg rouge i kinna og prøvde alle lebestiftene. Du ser ut som en søt liten klovn, sa tante, jeg syns det var fint å være klovn med rouge, iført høyhæla sko med sløyfe foran og pelskåpa. Den slepte langs gulvet og ermene hang ned som døde dyr. Vent litt, du har jo glemt parfymen, sa tante og kom løpende med en flaske som lukta liljekonvall. Hun viste meg hvordan jeg skulle tømme litt på pengefingeren og gni den bak ørene. Om morgenen brukte hun Eau de Cologne 4711 og dynka seg både på halsen og håndleddene.

Hun hadde alltid noe godt i kjøkkenskapet – sjokolade, brus og kjeks. Gul og hvit iskrem fra Sverige. Jeg fikk så mye jeg ville. I en skål på stua lå det peppermynte sukkertøy, de var flate, hvite eller rosa og gode å tygge på.

Hun var annerledes enn de andre tantene på andre måter også. Hun arbeida på kontor, hadde ikke barn, men bare ei dokke i rosa kjole som lå på det tjukke blå silketeppe over dobbeltsenga på soverommet. Der sto det også et dukkehus, som vi kunne leke med lenge av gangen.

Onkelen min var liten og rund, brillene hans var også runde. Han hadde smale lepper, sa ikke så mye og jeg var litt redd han. Det tror jeg tante var også for når han kom inn på rommet der vi lekte med dukkehuset, sa han: Hold opp med det der, du skjemmer henne bort. Tante lo, men jeg så at hun ble lei seg da hun reiste seg og gjorde som han sa.

På stua hang det en gitar på veggen. Jeg hadde en gang hørt onkelen min spille på den og synge, men det var bare én gang. Jag väntar vid min stockeld, var en av sangene, og han hadde mange svenske visebøker I bokhylla si. Nå hang den bare der og jeg lurte meg til å spille på den selv om jeg ikke visste hvordan det skulle gjøres. Tante sa ingenting, hun lot meg bare holde på, men da onkel kom, sa han: Ikke gjør det, du kan ødelegge den. Og så hang han den opp på kroken.

Jeg kunne sitte for meg selv foran speilet når jeg prøvde tantes sminke og hatter, spilte på gitaren, lekte med dukkehuset eller gå på jakt i bokhylla på stua. Men det var bare når onkel ikke var hjemme.

Noen ganger lukka de døra til stua, men jeg kunne høre stemmene deres. De hadde tre rom og kjøkken og mye bedre plass enn oss. Stemmene kunne være høye, men oftest var de lave, som om de hviska høyt til hverandre. Hysj, hysj, kunne jeg høre onkel si når jeg lente meg mot døra og titta gjennom nøkkelhullet. En gang da tante åpna den og skulle inn og pudre seg, satte hun seg på senga og tok fram et lommetørkle, hun var blank i øynene. Akk ja, akk ja, sa hun og strøk meg over håret, Hva er vel livet? Et pust i sivet, gjentok hun og stirra framfor seg. Det hørtes både fint og trist ut. Jeg lente meg inntil henne og kjente varmen fra kroppen hennes.

Hvis onkel ikke var hjemme, kunne jeg bla i bøkene som sto i bokhylla på stua mens tante holdt på med sitt. På tredje hylle hadde jeg funnet en halvtom flaske bak Johan Bojer samlede verker. Det så ut som vann, men når jeg skrudde opp korken og snuste på innholdet, lukta det vondt. Hvorfor det sto ei flaske bak bøkene, kanskje var det en gjemmelek onkel holdt på med? Det var spennende at jeg var med på den leken og at han ikke visste det. Men jeg sa ikke noe til tante.

Heldigvis var onkel ofte på kontoret i byen da jeg kom på besøk. Selv når det var mørkt ute, var han der. Årsoppgjør, sa tante, han hadde mye å gjøre. Årsoppgjør måtte ha noe med stemplet å gjøre. Han hadde gitt meg et grønt stempel der det sto L.M. Engelsen, Revisor. Jeg brukte det når jeg lekte kontor og stempla i vei på de første blanke sidene i Frøken detektiv bøkene mine.

Jeg så aldri tante strikke eller lage mat, sånn som bestemor og mamma gjorde. Vi tar noe lettvint, sa hun, og jeg fikk karbonadekaker, pannekaker eller fiskepudding til middag. Hun sa aldri “Spis mer, du er altfor tynn” eller “Spis opp maten din”, slik mamma og bestemor maste om. Det var heller ikke nødvendig for jeg spiste med stor appetitt hos henne.

En gang da jeg kom, lå tante til sengs, men hun var glad for å få besøk. Onkel var ikke hjemme. Hun tok ikke Globoid eller hostesaft, så hun hadde ikke influensa. Da jeg gikk på badet, så jeg noe som ligna på blod i vasken. Pappa hadde fortalt at da han var liten, var det mange barn som fikk tuberkulose og de hosta blod.
Pappa sier at en kan bli bra av tuberkulose, han hadde det, men så ble han frisk, sa jeg til tante.
Jeg har ikke tuberkulose. Jeg blir snart frisk igjen. Kom og sett deg her, så skal jeg lese bok for deg. Hun leste Mary Poppins. Etterpå spilte jeg på gitaren for henne, og vi lo.

Neste gang jeg kom sto det en ny sofa på det andre soverommet.
Hun sa. Vi har kjøpt sofesofa, der kan du og jeg sove ved siden av hverandre når du er på besøk. Vil du det? Ja sa jeg, selv om jeg var redd onkel ikke ville like det. Han mente sikkert at barn ikke hadde godt av å sove sammen med voksne når de var så store.

Jeg fikk være med dem på hytta ved sjøen. Ingen andre i familien hadde hytte, men tante hadde arva den. De kalte det sjøen fordi vannet var så stort at du ikke kunne se over til den andre sida, men det var en innsjø og det var alltid kaldt i vannet, så det ble ikke til at de bada. Men det var der jeg lærte å svømme. Tante holdt meg og jubla da jeg til slutt klarte det. Onkel kjørte oss i bilen til hytta, og han gikk på jakt og fiska, mens tante og jeg plukka blåbær, bringebær og tyttebær. Jeg satt mest og spiste blåbær, men det gjorde ingenting, sa tante, blåbær er sunt, bare spis så mye du vil. Jeg fikk til og med spise av den blåbæra hun hadde rensa.

Det viste seg at det ikke var tante som hadde arva hytta, slik mamma hadde fortalt, men den tilhørte jobben til onkel og de fikk låne den hver sommer. Da var det mange barn der som jeg kunne leke med, sa han. Men jeg ville heller leke med tante. Være med henne på tur eller ro i båten. På hytta leste hun ikke Mary Poppins, men fortalte historier om troll og prinsesser når det mørkna ute og det suste i grantrærne.

Da jeg fikk Asiasyken og hadde høy feber, både hørte og så jeg trollene og prinsessene tante hadde fortalt om. Et av trollene hadde tatt en prinsesse til fange, men hun klarte å rømme ut av vinduet, fordi hun var så liten. Hun løp og løp men kjolen hennes hang igjen i busker og greiner og da hun snudde seg og hørte tunge skritt komme nærmere, bare løfta hun armene og fløy opp i lufta som en paraply som ble tatt av et vindpust, det ligna på paraplyen til Mary Poppins, og hun lå der oppe som en rosa sky og så ned på trollet. Så bestemte hun seg for å være en sky som sendte regn ned på han, og det begynte å regne først litt, så mer og mer, og når trollet ville rømme fra regnet, ble han stående stille i sju mils støvlene sine og forsvant lenger og lenger ned i myra, til slutt var han borte. Historien om trollet og prinsessa skrev jeg stil om og frøken syns den var fin selv om den ikke ligna på noen av eventyrene i bøkene til Asbjørnsen og Moe. En annen favoritthistorie var den om prinsessen som var blitt fanget av trollet i berget og aldri fikk komme tilbake til foreldrene sine. Hun bare gråt og gråt, klarte ikke stoppe og trollet ble så lei av det at han lot henne få gå ut og lufte seg, men tårene fortsatte å strømme og ble først til en liten bekk, deretter en store elv, hun løfta på kjolen sin, kasta seg uti og svømte over elva til den andre sida. Så løp hun alt hun kunne for å komme hjem til slottet der familien hadde venta på henne så lenge.

Det hadde gått en stund siden jeg hadde truffet henne. Jeg var blitt tenåring og hadde begynt på realskolen, Dagene var fylt med nye venner, skole, lekser, teater, revyer, bøker og atter bøker. Sigrid Undsets nutidsromaner var blant mine favoritter. Det kunne jeg ikke snakke med tante om. Ikke med noen andre i min familie heller, bare med de nye klassekameratene. Vi skulle feire bestefars bursdag og hele familien var samla. Alle bortsett fra filletante. Det var noe som mangla når hun ikke var der. Jeg savna det varme smilet og latteren hennes. Tante kunne ikke komme, sa onkel, hun måtte besøke moren sin. Neste gang familien var samla, var hun heller ikke der. Men da spurte jeg ikke heller, jeg hadde mer enn nok med meg og mitt og familiesammenkomster var mer plikt enn glede. Jeg tenkte ikke en gang over at det var lenge siden jeg hadde vært hos onkel og tante. Men mere på hva jeg skulle ha på meg på skoleballet.

Tante har flytta hjem til moren sin, sa mamma en dag. Vi trodde ikke på historien til onkel om at det var tante sin skyld, at hun hadde vært slem mot han. Jeg var sikker på at det ikke var sant. Det var han som hadde vært slem mot henne.
Vi kan jo besøke henne? Eller sende brev?
Nei, det kan vi ikke. Onkel har bestemt at ingen i familien skal ha noe med henne å gjøre. Hun er jo bare en filletante.

Endelig fikk vi telefon. Vi hadde venta på den i to år. Nå sto den svart og blank på kommoden i entréen. Jeg hadde funnet telefonnummeret i telefonkatalogen og skrevet det ned med blyant bakerst i minneboka mi. Hver gang jeg bestemte meg for å ringe, glapp motet. Onkels trussel hang som et sverd over oss, et sverd som plutselig kunne falle ned og kappe oss i to, skille oss. Det var så skummelt at mamma og jeg måtte hviske til hverandre når vi snakka om hvor mye vi savna filletante. Jeg var redd onkel kunne oppdage det og si, Ikke snakk mer om det, dere må glemme henne, vi skal ikke ha noe mer med henne å gjøre.

En dag jeg var alene hjemme gjorde jeg det. Slo telefonnummeret og ringte. Det tok lang tid før noen svarte og jeg skulle til å legge på da en spinkel stemme svarte. Jeg lurte på om tante var hjemme. Nei, hun er på kontoret. Hvem kan jeg melde? Jeg la på. Hjertet mitt hamra som trampende hester, jeg var varm og kald på én gang. Skrev et brev, et lite brev, men posta det aldri.

Jeg husker den siste julaften hos bestemor og bestefar. Etter at vi hadde satt oss, dukka onkel opp, han hadde med seg ei ny dame, som ble presentert som hans forlovede. De var begge blanke i øynene. Hun var søt, pen og hadde snille øyne og han så forelska på henne. Men jeg visste at jeg aldri kom til å besøke dem. Da ville jeg bare tenke på filletante. Hva er vel livet, et pust i sivet, var det ikke det hun hadde sagt.

De uskyldige

I går var vi på kino og så denne filmen som er laget av Eskil Vogt. Tittelen er ironisk – barn blir sett på som uskyldige – de veit ikke forskjell på rett og galt – og derfor kan de tilgis om de gjør noe slemt og stygt. Men vi har jo alle vært barn og husker opplevelser med jevnaldrende som slett ikke var snille. De kan mobbe hverandre, slå, og gå til fysisk angrep på hverandre, plage dyr og ødelegge ting. Da jeg var barn, hadde vi stor frihet, vi lekte for det meste ute og de voksne brydde seg ikke så mye om hva vi gjorde. Og vi fortalte ingenting til våre foreldre om hva vi lekte. Voksne og barn var i to forskjellige verdener. Tror heller ikke at de voksne bekymra seg så mye for hvor vi var og hva vi gjorde.

I denne filmen er det barn som er hovedpersonene og de spiller troverdig og overbevisende. De voksne er konturløse og utydelige. En familie flytter inn i en blokkleilighet på Romsås. Det er sommerferie og mange er på ferie. Det er kjedelig når en må være hjemme om sommeren og ikke har noen å leke med. Og når barn kjeder seg, kan de finne på mye rart. Jeg kan huske sommeren før jeg begynte på skolen. Jeg var på landet og hadde ingen å leke med og mora meg med å plage grisen og hønene.

Familien som flytter inn består av mor, far og to søstre. Lillesøsteren Ida er 9 år er sjalu på storesøster Anna fordi hun får så mye oppmerksomhet fra foreldrene, og hun plager henne med klyping og andre skitne triks.

Men søstrene finner to venner, omtrent på samme alder, ei jente som heter Aisha og en gutt som heter Ben. Ida blir venn med Ben – de er begge tøffe og utfordrer hverandre. Det starter med en spektakulær hendelse – der Ben plager en katt til døde. Ida blir sjokkert og lei seg, men samtidig beundrer hun han for at han tør å være så slem og fæl. Han har magiske evner og viser sine kunster i skogen der barna oppholder seg. Anna er autistisk, men har hatt språk tidligere. Hvordan og hvorfor språket hennes forsvant, får vi ikke vite. Etterhvert oppstår det et sterkt bånd mellom Anna og hennes nye venninne, Aisha, som er snill og god og sier hun forstår Anna. De to kommuniserer ordløst og blir bundet til hverandre. Litt etter litt begynner Anna å snakke igjen.Denne første delen er interessant og Anna blir mer synlig og sterk. Styrken hennes ligger i hennes evne til å forstå andre barn og voksne uten at hun kan ordsette det. Hun er mer sensitiv for hvem som er snille og slemme.

Men denne såkalte «psykologiske thrilleren» tar en vending jeg misliker. Er det barnas fantasier eller voksnes forestillinger det dreier seg om? Jeg hater science fiction og magiske, overnaturlige evner som skal trollbinde andre mennesker og få dem til å gjøre noe de ikke vil. Ben har slike evner, sier han, og det går galt. I løpet av kort tid klarer han å trollbinde tre voksne som blir utsatt for vold eller selv utøver den. Og da forsvinner det slemme, magiske og «uskyldige» barna har holdt på med i skogen. Det går over i en voksenverden hvor Romsås blir et farlig sted å oppholde seg for både barn og voksne. Pass deg for…. ikke gå ut… vi er redde for deg. Barna prøver å hevne seg på Ben, og særlig Anna har stor styrke. Men for meg blir det kjedeligere og kjedeligere, forutsigbart og usannsynlig. Dessuten skjønner jeg ikke hvorfor det er voksne og barn med mørk hud som blir rammet. Den slemme gutten er mørkhudet og det gjelder også hans familie og andre foreldre. Det hadde vært mye mer spennende om jenta med lys hud hadde vært den slemmeste. Gjesp, gjesp, jeg hadde lyst til å forlate salen før filmen var ferdig og kjeda vettet av meg.

Agota Kristof

Det skulle gå lang tid før jeg fikk øynene opp for den ungarske forfatteren Agota Kristof. Nå er jeg ferdig med hennes trilogi. Det ligner ikke på noe annet jeg har lest. Grunnen er språket. Usentimentalt, klart, realistisk, brutalt, ærlig, omsorgsfullt. Hun flyktet fra Ungarn til Sveits med mann og barn og bosatte seg i Neuchatel. Der lærte hun seg fransk og bøkene er skrevet på det språket. Når man skriver på et fremmed språk, må en være nøye med hvilke ord en velger og sparsom med digresjoner. Bøkene er tynne og lette å lese.

Hun tar utgangspunkt i egne erfaringer om krig, okkupasjon og diktatur. Men stadfester verken land eller steder.Hun skriver om mennesker og hendelser som kan være like gyldige i Asia, Afrika og Latin Amerika som i Europa. Beretningene er samlet i tre bøker: Tvillingene, Beviset og Den tredje løgnen. De er spennende og vanskelig å legge fra seg, En blir sugd inn i et underlig og uhyggelig univers som handler om barn, voksne, eldre og hvordan de strever med å overleve fysisk og psykisk når krigen raser og hva som venter etterpå.

Vi følger en familie. Det starter med at to små gutter, tvillingene Lucas og Claus, blir overlevert til sin bestemor som bor på landet. De har ingen andre slektninger som kan ta seg av dem. Heksa blir bestemoren kalt, og hun kaller guttene for drittunger. Men er den gamle heksa brødrenes bestemor eller en annen slektning? Fra første stund setter hun dem til å arbeide. Hvis de ikke gjør det, får de ikke mat. Og guttene tar fatt. De blir satt til å passe dyra på gården, finne ved, dyrke, luke, vanne, snekre, plukke, bære, rydde og bære. Tidlig bestemmer de seg for å bli sterke og utholdende for å tåle motgang. Det er et fascinerende vennskap og samhold mellom dem,. De får ikke gå på skole, men lærer seg likevel å lese og skrive. De venner seg til bestemora og hennes krav. Etterhvert er det tvillingene som får overtaket. Uten dem hadde hun ikke klart seg. Det foregår mystiske ting i hagen der skatter er gjemt. Mora som hadde lovt å komme og hente dem -dukker ikke opp. Andre personer går inn og ut av deres liv. Navnet på den første boka heter Le grand cahier på fransk. Det betyr en stor bok som en av tvillingene jevnlig skriver i.

I den andre boka, Beviset, har tvillingene kommet bort fra hverandre. En av dem har klart å krysse grensa til nabolandet. Er det bedre å bli værende eller å flykte? Vi følger utviklingen til begge to og hva som skjer når bestemora dør. I den siste boka, le troisième mensonge, blir alt kastet rundt. En ny versjon av familiens historie blir løfta fram, men er den riktig? Hva er løgn og sannhet? Selv om det er forvirrende, klarer Kristof å mane fram krigens kaotiske og uhyggelige stemning. Hvem er venn og hvem er fiende? Hva er en familie? Hvem kan vi stole på? Er tvillingene ekte? «Tvillingene» bestemte seg tidlig for å stole på seg sjøl og hverandre . Men det har sin pris.

Det mest interessante i trilogien er hvor voksne og fornuftige barna opptrer. De blir selvsikre og sterke og tar riktige valg. Særlig kommer det fram i den første boka. Bestemora blander seg ikke inn, og mang en gang er det guttene som irettesetter henne og ikke omvendt. De er høflige og bestemte. Hjelper andre når det trengs og straffer med den andre handa når det er nødvendig. De er både sjenerøse og nådeløse. . De viser også en stor ømhet og omsorg overfor andre barn som er svakere enn dem. I bunn og grunn dreier boka seg om familierelasjoner der to barn er hovedpersoner og viktige støttespillere for andre barn og voksne. Anbefales på det varmeste!