Toget fra Colombo til Kandy går sakte og vi åpner vinduet for å få luft. Om noen dager skal vi videre til Ella. Men å få tak i togbilletter, var et mysterium. Lokale hjelpere måtte til for å løse den gåten.
I Ella fikk vi tak i en kjentmann som skulle vise oss veien til fjellet, Ella rock. Klokka sju neste morgen står det en lang, tynn eldre mann, iført sarong og chip-chaper og venter på oss. Det er vår lokale guide, Abesundera. Han hilser og tar fram en vandrestav som ligger gjemt i en busk. No English – sier han smilende, og viser fram de få tenna han har, peker og gestikulerer, mens vi nikker og later som vi forstår. Hans lokale kunnskaper er suverene. Han kjenner stier, snarveier, trær, fugler, planter og tegn i naturen.
Vi går på jernbaneveien i morgensola. Det gjør lokalbefolkningen også. Togskinnene er en velsignelse for gående, alternativet er å bli våt på beina i duggvått gress. Det gjelder bare å passe seg for toget. Så fortsetter vi under ei bru, over en elv, forbi en liten kafe, gjennom en teplantasje.
Nå begynner den bratte oppstigningen mot toppen. Gjennom skogen på umerka stier. Det fins flere veier, men vår mann peker på snarveien. Det er svalt og luftig – han løfter litt på skjørtet og går bredbeint oppover. Det er nå jeg oppdager hans smarte metode: å gå sakte, i samme tempo hele veien. Han stopper ikke, tar ikke pauser, mens jeg som prøver å gå litt fortere i mine nye Gore-Tex sko, stadig må stoppe, trekke pusten og drikke vann. Det er fuktig og varmt allerede, og vi når toppen før klokka 9. Der sitter det noen yngre menn med tatoveringer og moteriktige shorts, som forteller at de har brukt en og en halv time på oppstigingen. De blir overraska når de får høre at vi gamlinger bare har brukt et kvarter mer. Det er herlig på toppen, sola damper og utsikten er dramatisk hvor du enn fester blikket.
Underveis har vi lagt merke til søppel. Vi peker på plastflasker og prøver å forklare vår guide om resirkulering og kildesortering. Han nikker og tar med seg noen plastflasker nedover. Når vi kommer til elva som er dekket av store greiner, hiver han flaskene under buskasen. De blir henta her, sier han. Hæ? Nei det tror vi ikke noe på. Abesundera, som mange andre, har den oppfatning at når plasten ikke syns, er det ikke så farlig.
Ikke nok med at han aldri tar pauser, men han har heller ikke spist eller drukket på turen. Vi tilbød han en flaske vann, men han takka nei. Vår veiviser har gått opp og ned uten å unne seg en eneste dråpe i varmen. Det er hvert fall ikke han som bidrar til søppel i naturen. Det er nok bare turister som har råd til å kjøpe vann på flaske og kaste tomgodset.
Boka «En finir avec Eddy Bellegueule», kom som et lynnedslag i Frankrike. Den var skrevet ev en pur ung mann fra en landsby nord for Paris. Ingen hadde hørt om han, ingen visste hvem han var og hvilken bakgrunn han hadde. Det skapte furore i Paris’ salonger at en ukjent spirrevipp skrev om sin oppvekst. I landsbyen var det høy arbeidsløshet, mange var avhengig av økonomisk støtte, det var fattigdom, rasisme, rus, alkohol og vold. Ungdommene kom til å gå i sine foreldres fotspor og kunne ikke drømme om et annerledes og bedre liv. Mange trodde at historien hans ikke var sann, at det bare var noe han hadde funnet på. De visste ikke at det fantes barn og unge som vokste opp i slike omgivelser i Frankrike. Édouard Louis (alias Eddy Bellegueule) ga dem en på tygga. En skikkelig sosialrealistisk leksjon. «De mon enfance je n’ai aucun souvenir heureux», er den første setningen i boka hans. «Jeg har ingen gode minner fra min barndom». Boka kom ut i 2014.
Jeg leste den med én gang, den var hardtslående – særlig de detaljerte beskrivelsene av hverdagslivet, hvordan de bor og lever, gjorde inntrykk. På flere måter minna den meg om fattige mennesker jeg hadde møtt på mine mange reiser til landsbygda i afrikanske land.
Da han kom til Litteraturhuset i Oslo, satt jeg på første rad og var spent på hva som skulle foregå mellom forfatteren og intervjueren. Den unge mannen var velkledd og pen, men først og fremst vennlig, høflig og selvsikker. Jeg har til dags dato lurt på hvem som hadde lært han de gode manerene. Det gir boka Changer: méthode, som kom ut i 2021, svar på. «Une question s’est imposée de ma vie, elle a concentré toutes mes réflexions, occupé tous les moments où j’étais seul avec moi-même: comment est-ce que je pouvais prendre ma revanche sur mon passé, par quels moyens? J’essayais tout». «Et spørsmål som har opptatt meg lenge – som jeg hele tiden har reflektert over når jeg er alene. Hvordan skulle jeg ta revansje over min fortid? Hvilke midler skulle jeg bruke? Jeg har prøvd alt».
Louis ble mobbet i landsbyen og de kalte han pédé (homse) fordi han var feminin og mer tiltrukket av gutter enn jenter.Faren hans mente at han måtte lære seg å bli tøff og sterk Men han klarte aldri å bli en av gutta. Han måtte skjule sine seksuelle preferanser og blir utstøtt av guttene fordi han er for veik. Boka om Eddy Bellegueule avslutter med at han flytter fra landsbyen til Amiens hvor han har fått plass på en videregående skole. Uten statlig støtte til utdanning, hadde han aldri kommet seg videre. Gratis utdanning til alle har jeg selv dratt nytte av da jeg skulle begynne på gymnas og universitets studier, takket være Statens lånekasse. Og det er i Amiens hans forandring begynner. Changer: méthode boka kom i 2021, 7 år etter hans debut. Den unge Édouard er blitt 7 år eldre og ser tilbake på det som har skjedd.
I psykologien er det gjort flere vitenskapelige studier av hvordan barn lærer og utvikler seg. Hva er den beste måten å lære noe på? Imitasjon er et stikkord. Gjennom å observere andre som lykkes, prøver de å bli som dem. I Amiens blir Louis tidlig kjent med en familie som leser bøker og lytter til klassisk musikk, spiser god mat og drikker vin. Elena, datteren deres, blir hans beste venn. Gjennom henne og familien lærer han seg kulturelle aktiviteter -musikk og litteratur – men også et nytt språk, som ligger langt fra landsbyen han er oppvokst i. Han vil bli som dem og da må han øve seg i å uttale ord og fraser på en måte som ligger tett opp til deres språk og uttrykksmåter. Han lærer å spise med kniv og gaffel og øver seg i å drikke vin og konversere med foreldrene til Elena. Han blir en del av familien. Men han forteller dem bare brøkdeler av livet i landsbyen og prøver alltid å unngå å svare på spørsmålet om hva slags arbeid faren hans har. Gradvis skjer det forandringer. Han forandrer navnet sitt, utseende, klær og væremåter, og det er sjelden han er på besøk hos familien i landsbyen.Han har funnet en ny familie. Han får jobb på et bibliotek, og det er særlig kvinner som tar seg av han og hjelper han.
Édouards høyeste ønske er å komme videre og bli «reddet» (sauvé). Reddet fra fattigdom og uvitenhet, homohets og fornedrelse. Han har sett mange unge mennesker som har forlatt landsbyen for å søke lykken i Amiens. Men de kommer tilbake med halen mellom beina. Å bli hengende med de fortapte ungdommene i landsbyen, ville være et grusomt nederlag. Det er en intrikat berg- og dalbane for unge Édouard. Han strever med å finne svar på spørsmålet hvem han er og hvem han vil bli.
En dag kommer Didier Eribon inn i hans liv. Han er allerede en kjent forfatter – som har skrevet bok om sin barndom, Retour à Reims. Han underviser på universitetet og foreleser også i Amiens. Édouard blir invitert inn i varmen – til Eribons forelesninger. Eribon blir hans støttespiller. Han vil bli som Didier og da må han begynne å lese bøker. Imitasjon er hans metode. Han er intelligent, arbeidssom og utholdende. Nå tar han skrittet inn i en ny verden – leser fra morgen til kveld. Om natta også. Det tar tid å forstå det han leser, men han gir seg ikke og begynner sakte men sikkert å føle at han kan bli reddet. Men det blir en besettelse for han at han må kunne alt, lese alt, forstå alt for å bli anerkjent.
Samtidig utvider han sin vennekrets og begynner å ta kontakt med andre menn på nettet. Han drar til Paris der han føler seg fri fra det knugende, provinsielle livet i landsbyen. I Amiens er det også for trangt. Paris er noe helt annet – han omgås menn fra alle sosiale klasser, men helst de som er rike og beleste.Her treffer han forfattere, musikere, kunstnere, forretningsfolk og entreprenører. I disse kretsene føler han seg fri og får utløp for sine seksuelle lengsler. Han blir omsvermet og får en slags rolle som maskot for sine elskere, slik jeg leser det. De er sjenerøse og hjelper han med bolig, tar han med på dyre restauranter og reiser. Han spør en av dem han er trygg på om han kan være farens hans…. At han innstiller seg på å bli som dem, kan føre til at han skifter farge – som en kamelon.
Endelig tar han en beslutning om å forlate Amiens og bosette seg i Paris der han har mange venner og mer frihet. Valget er skjellsettende – han må forlate sin beste venninne Elena og det er tungt. Grunnen til denne forandringen er at han har blitt anbefalt å søke seg til Ecole Normale… en ettertraktet og prestisjefylt skole som «alle» i høyere sosiale lag har gått på. Endelig ser han lys i mørket og håpet om å bli reddet er nær. Men å klare å få en inngangsbillett til denne skolen, krever enormt mye arbeid. Særlig for en som kommer fra fattige kår. Han må kunne mye mer enn de andre og setter i gang med samme besluttsomhet og energi. Igjen er det en besettelse å komme gjennom nåløyet -det er få som klarer det. Her gjelder det ikke bare å være kunnskapsrik og arbeidssom, men å forandre utseende og manerer som han gradvis tilkjemper seg.En av hans gode venner, tilbyr han en studioleilighet – den kan han bo i så lenge han vil. Han mener også at Édouard trenger en omfattende tannbehandling som han kan betale. Historien om hans dårlige tannstatus og møtet med tannlegen, er hjerteskjærende. Tannlegen er sjokkert over hva hun ser når han gaper opp. Hun kan ikke forstå hvorfor han ikke har gått regelmessig til tannlegen. Og han prøver så godt han kan å forklare at verken voksne eller barn i hans landsby brydde seg om tannhygiene. Enda en ting å skamme seg over. Sånn var det i mine foreldres generasjon i Norge også. Det var ikke uvanlig å trekke tenna før konfirmasjonen og få et gebiss i konfirmasjonsgave. Å reparere tenna til Édouard tok 4 år.
Han består inngangsprøven til Ecole Normale …. enda et skritt på vei til å bli reddet. På dette tidspunktet prøver han om og omigjen å skrive sin egen historie, men får det ikke til. Han får hjelp av sine skrivende venner, og endelig sender han manus og blir antatt av le Seuil.
Det er en reflektert og ærlig bok, han legger ikke skjul på sine feil og mangler og hvilke midler han har brukt for å komme seg ut og opp i verden. Hans navn er kjent og han har møtt mange av sine yndlingsforfattere. Det er lett å lese historiene hans, det er ikke alltid slik med franske forfattere. Det enkle er oftest vanskeligst. Men jeg er sikker på at han har valgt denne måten å skrive på fordi han vil nå ut til dem som ikke leser bøker. Jeg tviler på om hans venner fra landsbyen leser det han skriver. Det burde de gjøre. Han er en veldig interessant forfatter som jeg har stor respekt for.
Det var det året vi leste Doris Lessing. Den gylne notatbokk. Seinere kasta vi oss over Martha Quest serien. Vi slukte den. Vi klagde over mødrene våre. Mora di ringte hver dag og spurte hvordan det gikk. Det gjorde mora mi også. Mødrene våre var hjemmeværende. De skjønte ikke hva slags arbeid vi hadde og hvorfor vi måtte jobbe så mye. Vi betrodde oss ikke til dem, men fortalte om barna som vokste og gikk i barnehagen.
Mora di var skeptisk til barnehager. Hun kom fra landet og snakka varmt om der hun vokste opp med kuer og grønne enger. Mora mi mente park var best. Et par timer hver dag kunne ikke skade. Husker du det røde huset i parken ? Der likte du deg, sa hun. Men jeg husker bare den strenge parktanta. Nå var det andre tider. Vi elska heldagsbarnehagen og dro av gårde til jobben, lette til sinns. Vi hadde grått oss til en barnehageplass,
Vi kvitta oss med bh og den tekkelige bikinioverdelen. Gikk aldri til frisør. Garderoben var enkel. To kordfløyelsbukser og en slitt olabukse hang i skapet. Islenderen hadde jeg funnet i ei kiste på loftet. Gensere, kjoler og andre antrekk fikk vi tak i på loppemarked . En hjemmesydd bomullskjole forvandla seg til bryllupskjole etter at jeg farga den i badekaret. Barna arva klær og cherroxstøvler fra sine eldre kusiner. De så fortsatt like fine ut da vi ga dem videre til naboens barn.
Vi gikk i de samme klærne år etter år. Det avsløres på bildene som ble tatt. Det var sjelden vi ble fotografert. Bare ved spesielle anledninger. Fotografiene var ikke akkurat sylskarpe. Noen var små og grå. Resultatet var en diffus kopi av det originale motivet. Måtte bruke lupe for å identifisere dem som var avbilda.
DBS syklene ble flittig brukt. De hadde ikke gir eller batteri og var blytunge i oppoverbakkene. I nedoverbakkene gikk det fort. Vi ringte med sykkelklokkene og håret sto til alle kanter når vi suste av sted. Barna satt på bagasjebrettet uten barnesete, seler og hjelm. I marka møtte vi syklister og gående på grusveiene – men vi så ingen som løp i stram treningsdrakt og joggesko. Vi traska rundt i gummistøvler. Stoppa for å plukke bær, men sopp turte vi knapt ta i fordi vi hadde hørt om “falske” og giftige eksemplarer. På hjemover veien dansa bæra i spannene og vi lurte på hva slags sopp vi hadde funnet. Stor var gleden når vi fikk bekrefta at det var lekkerbisken i kurven – de gule soppene nikka og smilte – ja, vi er ekte kantareller.
Sprø utenpå og seig inni, står det på oppskriften. Åtteåringen ser på bildet av rosa, grønne og brune makroner.
Vi snakker om den franske presidentkandidaten. Hvorfor heter han makron, bestemor? Det er jo navnet på en kake – han smiler lurt. Han har hørt om det franske valget på Supernytt og følger spent med på om det er Le Pen eller makronen som vinner.
Han har sett flere bilder av mannlige presidenter med briller og grått hår, og lurer på om det bare er menn som kan bli president. Spørsmålene hagler og jeg må tenke fort og svare kort. Hvorfor kunne ikke Martine (han kaller henne det, og jeg korrigerer han ikke) bli det? Fins det noen dame presidenter?, spør den observante gutten. Du har helt rett, det er nesten bare menn som er presidenter og mange av dem er gamle. Det kan ta lang tid før de vinner et valg. De må bli kjent med regler og lover og hva en president kan bestemme. Og de må komme med gode forslag som de tror velgerne liker.
Er Macron ung eller gammel? I 2017 ble han den yngste presidenten Frankrike noen gang har hatt. Men gutten syns 39 høres gammelt ut, og setter tenna i en ny makron.
På Tv skjermen ser vi den nyvalgte presidenten som kommer marsjerende, iført frakk og alvorsmine. Han går og går i fine blankpussa sko, det er langt til mikrofonen og stedet der han skal holde tale for folket. Hvorfor må han gå så langt og så sakte, bestemor? Han har laget et parti som har noe med marsj å gjøre, en marche heter det, på frammarsj, å marsjere framover. Er det mange som stemte på han? Ja, men det er et helt nytt parti han har funnet opp, bare han er medlem. Hvordan kan de vite om partiet hans er bedre enn de andre? De tror på det han sier, han er veldig flink og smart, blir det sagt. Hvordan vet de det da, bestemor? Kanskje det bare er noe han finner på, sier gutten mens han gomler på den siste makronen.
Men se, bestemor, se hvordan de hopper opp og ned og vifter med flagget! Gamle og unge blir intervjuet om hvorfor de liker Macron. De tror han vil gjøre livet bedre for de unge i landet. Nå vifter de frammøtte med flagg, de hopper opp og ned, klapper og jubler. Leve Frankrike, leve republikken, roper de.
Alt tar slutt, festen er over og makronene fortært. De var både sprø og seige, sier gutten fornøyd. Akkurat som det sto i oppskriften. Noen ganger går det ikke så bra selv om vi følger oppskriften., sier jeg. Vi må først prøvesmake, og etter at kaka er spist, kan vi si om vi er fornøyd med resultatet. En kan aldri vite hva som er inni ei kake selv om den ser fin ut utenpå.
Kirsten Thorup har skrevet en spennende og tankevekkende roman om nazismen i Tyskland. Handlingen finner sted i München i 1942. . Dit kommer danske Harriet for å besøke tyske venner. Der skal hun være noen måneder for å komme seg over tapet av sin ektefelle, Gerhard, krigshelten som falt i kamp på Østfronten. De to traff hverandre i Danmark der de begge gikk på Ollerup gymnastikkhøgskole og lærte disiplin, utholdenhet og forakt for svakhet.
Det er imponerende hvor mye forfatteren får med av detaljer under oppholdet i München .Det ligger mye research bak.Det er er særlig kvinnene som er interessante i denne boka.
Harriet tror oppholdet skal bli en avslappende ferie, men fra første minutt skjer det noe som pirrer hennes nysgjerrighet. Blikket blir skjerpet når man kommer til et nytt sted og hun suger til seg inntrykk fra turer i parken, museer, forestillinger, filmer, kunst. Forfatteren legger til rette for at Harriet skal få innblikk i hvordan krigen og nazismen styrer samfunnet og den tyske befolkning. Og Harriet er en skarp observatør som legger merke til den nådeløse disiplinen i barnehagene, kjønnsforskjeller, byråkratiet, absurde regler og begrensninger i dagliglivet. Det er mange fattige som knapt har mat og klær, og rike som forakter lukta av fattigdom. I det skjulte, bryter Harriet ofte regler når hun treffer mennesker på gata som hun snakker med og bryr seg om.
Hun bor hos venner av Gerhard: Klaus og Gudrun. Gudrun er dansk og hjemmeværende husmor, mens tyske Klaus er generalløytnant i Luftwaffe. De bor i et stort hus med god plass og har rettigheter som ikke tilfaller «vanlige folk». Tilgang til alkohol, franske oster, dyr mat og overdådige fester. De kommer fra overklassen og har adgang til butikker, tjenester og arrangementer som bare er forbeholdt nazister på høyt nivå. Harriet er også fra overklassen og er glad for å bo i luksuriøse omgivelser.
Hennes blikk er særlig retta mot kvinner og barn. Sine egne små barn har hun overlatt til venner i Danmark. Gerhard og Harriets syn på nazismen er ikke fastlåst. Gerhard deltok på Østfronten fordi han ville bekjempe kommunismen. Harriet vil ikke ta stilling – hun har bestemt seg for å være nøytral. Hun fører samtaler med seg sjøl. Målet er å ikke bli svak, men framstå som sterk og bestemt og ikke hisse seg opp. Hun straffer seg sjøl når det skjer. Men etter hvert er det umulig for henne å skjule sin misnøye med nazismen og militær underkastelse. Vertskapets lille sønn blir opplært til å marsjere i takt og lærer å håndtere våpen og disiplin i ung alder. Etterhvert får hun vite at det også er et annet lite barn i familien, men det må de holde hemmelig. Den lille jenta til Gudrun og Klaus er ikke helt som andre, og blir gjemt bort. Nazistene liker ikke barn som er annerledes. Barn må være perfekte og ikke lide av uhelbredelige sykdommer.
Etter hvert begynner Harriet å tvile på om der Führer virkelig tar hånd om tyskere og om det er sant at Stalingrad vil falle. Gudrun sitter støtt foran radioen og hører på oppbyggelige nyheter fra fronten og Hitlers taler til folket.
Klaus og Gudrun har rett til å ha hushjelp på grunn av Klaus sin stilling. Ellers er kvinnenes plass i heimen og det er forbudt å ha annet arbeid. Unge jenter som kommer fra bl.a. Russland og Ukraina, har blitt tvunget til å forlate sitt land og blir plassert i arbeids- og fangeleire. Noen av dem får arbeid i rike hjem. Klaus og Gudrun har fått tildelt to unge jenter som skal varte dem opp, lage mat, passe barn, vaske og holde rent fra morgen til kveld. De er undermennesker, svake, skitne og uvitende, mener Gudrun. Fritt vilt for overgrep fra husherren. Men Harriet er mer interessert i å lære jentene å kjenne. Hun hjelper dem og vil heller snakke med hushjelpene enn med vertskapet. De blir behandla som slaver, utnytta og forakta, men Harriet beundrer deres utholdenhet og overlevelsesevne.
Det er interessant å følge samtalene mellom Gudrun og Harriet.Gudrun kjeder vettet av seg som hjemmeværende, og bruker både piller og alkohol for holde hjula i gang. Tanken på den lille datteren plager henne. Mannen hennes er ved fronten. I begynnelsen føler Harriet seg forsiktig fram i samtalene med Gudrun – hun vil ikke flagge meninger om verken nazismen eller vertskapets livsførsel. Men etterhvert blir hun mer åpen og de to venninnene kan diskutere politiske spørsmål. Gudrun forsøker nå og da å ta seg sammen og gjøre noe meningsfylt. Hun bestemmer seg for å gjenoppta sykepleieryrket på lasarettet der det stadig er behov for helsearbeidere etter hvert som tallene på syke og sårede unge menn stiger. Det er mangel på medisiner, hjelpemidler, mat og medisinsk materiell. Hun endrer livsstil, står grytidlig opp om morgenen og får mer energi selv om hun er dødstrøtt når hun kommer hjem. Og det passer Harriet godt, som får være i fred og leve sitt eget liv. Sakte men sikkert forandrer de seg begge to.Forholdet til Klaus blir også bedre.
Jula nærmer seg og Harriet må skaffe billett til toget hjem. Det er nervepirrende om hun i det hele tatt klarer å få tak i en billett. Men venner av vertskapet klarer å hjelpe henne. Den siste delen av historien handler om togreisen til Hamburg og videre til Danmark. Vi får korte og presise beskrivelser av den krevende reisen. Det er raske glimt som når du ser ut av togvinduet. Boka er spennende til siste slutt. Den er på rundt 1000 sider, men språket er lett og levende og den er vanskelig å legge fra seg.
Vi har vært på reise i Danmark og Sverige. Uansett vær og årstid, har naturen og kulturen mye å by på. En trenger ikke dra langt for å oppleve noe nytt og annerledes.
I Gøteborg fikk vi se filmen Belfast, laget av Kenneth Branagh. Den ble vist i Roy kino i Kungsportalléen, en fin,nyrestaurert, gammeldags kino, der en får kjøpt billett over disk og noe å drikke og spise. Gøteborg har alt – konserter, teater, opera, jazz, kinoer – og Liseberg om sommeren.
I København dro vi på kino en kveld og bestemte oss for å bli underholdt av Mordet på Nilen. Så viser det seg at den produktive Kenneth Branagh også har laget den filmen. To helt forskjellige historier Mordet på Nilen var underholdende med Poirot i hovedrollen, men som alltid, innvikla å forstå hvem som er morderen.
Belfast hadde premiere dagen før vi kom til Gøteborg. Det er laget flere filmer om konfliktene i Nord Irland. Som oftest handler de om kamper mellom politi og opprørere – konflikten mellom protestanter og katolikker. Det gjør denne filmen også, men den bringer inn flere perspektiver. Vi følger en familie, mor, far og to brødre, og deres besteforeldre. De bor i et område der protestanter og katolikker lever side om side som gode naboer. Verken barn eller voksne tenker på at forskjellig religionstilhørighet skal bli et stridstema som kan splitte dem.
Vi får se hvordan konflikten oppleves fra både barn, foreldre og besteforeldres synsvinkel. Hovedpersonen er 9 år gamle Buddy, en aktiv og nysgjerrig gutt. Gata er barnas lekeplass, og det er alltid noen som følger med på hva som foregår og kan gi opplysninger om hvor barna befinner seg. Mødrene roper høyt på barna sine når de skal inn og spise. Slik var det også der jeg bodde i min barndom. Vi får innblikk i familienes hverdagsliv. Det ser idyllisk ut inn til slangen kommer inn i paradiset. Religionen har stor betydning for både protestanter og katolikker.. Buddys familie er protestanter. Prestens opphissende taler om Gud og Djevelen, treffer Buddy som ligger søvnløs og lurer på hvilken vei han skal velge. Den onde eller den gode veien? Han tegner den ene og den andre, men klarer ikke bestemme seg. På skolen utveksler han blikk med ei jente han liker, men som han aldri har snakka med. Han lurer på hvordan det skal gå om de gifter seg når hun er katolikk og han protestant. Faren sier at det ikke spiller noen rolle – foreldrene vil godta både katolikker, buddhister og ateister. Vi følger Buddy og hva han foretar seg og tenker på. Spørsmålene er mange og både han og broren følger med på hva foreldrene snakker om og bekymrer seg for.
Faren hans arbeider i England og pendler fram og tilbake. Det er mora som har ansvar for barneoppdragelsen og heimen. Foreldrene krangler om penger og tilbakebetaling av skatt. Livet deres er ikke annerledes enn naboenes. Foreldrene går på dans og barna går på kino. Branagh kommer selv fra Belfast og har henta fram barndomsminner og gode historier som viser både hverdagslige og skremmende scener.
Det strammer seg til. Arbeidsløsheten stiger, vold, branner, angrep på butikker, og trusler mot voksne og barn tiltar. Både barn og voksne menn blir truet med våpen og hevn hvis de ikke innordner seg. Buddys far får et tilbud om en ny arbeidsplass i England som også omfatter hus og hage.Kan vi fortsette å bo her, spør han, er det ikke bedre å dra? Men mora mener de må se det an. Inntil det skjer noe som får henne til å ombestemme seg.
Besteforeldrene er viktige personer i Buddys liv. Særlig er bestefaren, en working class mann som har arbeidet i engelske gruver, og en klok og interessant person. Han hjelper Buddy med matte og gir han leksjoner i livsfilosofi. Bestemora, glitrende spilt av Judi Dench, er også en støttespiller han lytter til. De er gode forbilder, og han kan spørre dem og få gode råd.
Filmen om Belfast er varm, morsom, skremmende, trist og rørende. Den er svært aktuell i vår tid. Den blir tilegnet «De som blir» og «De som drar» – ikke godt å vite hva som er best. Uansett er det umulig å viske ut barndomsminner. Vi kan putte dem i en skuff, men de dukker opp når vi blir eldre. Jeg ser for meg at «Buddy» – Kenneth Branaghs alter ego – har hatt stor glede av å trylle fram denne sterke og gode filmen. Tusen takk!
I 2009 var jeg på et oppdrag i en fjellbygd i Honduras. Reisen var lang og krevende. Vi skulle over et bratt fjell og det tok knekken på bilen, så vi måtte fortsette det siste stykket til fots.
Det er mørkt når vi kommer fram. Vi er slitne og sultne, og håper at de som venter på oss har gitt opp og gått hjem. Men da vi åpner døra, ser vi at der er fullt av folk i det lille huset. Det står mat og drikke på bordet. Vi er kommet til et jordbrukskooperativ der de dyrker økologisk, og vi får vann i munn når vi ser de deilige rettene som står på bordet. Men først er det danseforestilling og dernest blir det servert mat og drikke.
Jentene har satt opp håret i en kunstferdig topp med en liten blomst ved øret. Kjolene er fargerike med stor vidde i skjørtet. Guttene er kledd i svarte bukser, hvite skjorter og hatt. Parene har benytta ventetida til å øve seg enda litt til. Svetteperlene drypper og danner små våte flekker på de nystrøkne skjortene. En-to-tre, gå, roper seremonimesteren. Og ungdommene tar sats med konsentrert blikk og sammenbitte tenner. Jentene rager høyere enn guttene. Ikke bare er de høyere enn dem, men kjolene tar mye plass. Og her skal de svinge under guttens arm. De tramper takten og danser til lyden av musikk fra en cd spiller. Håroppsatsen i er i veien selv om de løfter armen så høyt de kan. Noen forsvinner inn i de fargerike kjolefoldene og blir helt borte for oss. Andre strever med takten og vips så lander ei jente på gulvet fordi partneren har tråkka på kjolen hennes. Opp igjen og videre med samme mot og vilje til å gjennomføre.
Vi som ser på begynner først å le litt, etter hvert ganske mye. Vi ler uhemmet og klarer ikke å stoppe. Latteren vår legger ingen demper på utøverne. Publikum ler med, danserne blir oppmuntra av det og fortsetter med enda større besluttsomhet. Det er sjelden noen kommer på besøk hit– veien vi ble lovet er ennå ikke ferdig, sier en mor til meg.
Fjellbøndene vil vise fram ungdommene sine. De liker å danse og nå har de endelig fått en anledning til det. Dansegleden smitter over på publikum. Dans bringer glede og samhørighet på tvers av grenser. Til slutt står vi sammen med unge og gamle i det trange lokalet med elendig luft, og klapper og ler. Vi har glemt at vi er sultne, maten er blitt kald og svetten renner. Applausen vil ingen ende ta.
På samme tid et annet sted i landet ble det planlagt et militærkupp mot den folkevalgte presidenten Zelaya. De lyktes rett etter at vi hadde dratt. 12 år seinere har venstresida tatt over og Xiomara Castro, kona til Zelaya, har blitt den første kvinnelige presidenten i Honduras. Det er tid for å danse i gater og fjellbygder, og ønske Xiomara lykke til med valget.
Endelig falt maskene, det var lov å krysse grenser, og vi hadde fått tre doser med vaksine. Det var på tide å komme seg av sted før det dukka opp et nytt mutert virus.
Reisemålet var ikke åpenbart. Det var et sted vi aldri hadde vært: Thessaloniki i Hellas. Der var barnebarnet Rim sammen med andre studentvenner fra Volda, på studier i journalistikk, finansiert av Erasmus stipend. De hadde tatt seg en riktig god førvisitt til Skopelos før semesteret starta.
Som vanlig var vi ikke tidlig ute med å bestille billetter, og jeg som er reiseleder, bruker lang tid på å ta beslutninger. Bil, fly, tog eller båt? Bil? nei, for krevende og miljøfiendtlig for oss som ikke har el-bil. Tog, ja absolutt! Tar lengre tid – og kan kombineres med båt fra Italia. Fly? Jeg hater flyplasser og fly. Mas og stress. Men fly ble det. Med Norwegian – direkte flight til Athen, som tok ca 3,5 timer. Bestilte tilbakereisen med SAS fra Athen til Stockholm og videre til Oslo. Lufthansa flyr til Thessaloniki via München eller Frankfurt. Det kunne vært praktisk om vi bare skulle være i Thessaloniki og omegn. Men det var seint i oktober og ikke høysesong. Og det var ingen ferjer til øyene lenger sør. Tyskland har leid (eller kjøpt?) flyplassen i Thessaloniki for 100 år (!). Det er derfor det er så mange tyskere som drar dit, ble vi fortalt.
Vi tok drosje fra flyplassen. Det ble en ubehagelig opplevelse. Sjåføren brukte ikke taksameter, og vi trodde han lurte oss. Det var en misforståelse som kunne ha blitt oppklart om vi hadde visst at det er fast pris fra og til flyplassen. Både metro og buss tar deg til byen på en raskere måte, men det visste vi heller ikke. Trafikken i hovedstaden er kaotisk. Da vi kom til Minoa hotell, ble vi tatt vennlig imot av verdens mest omsorgsfulle resepsjonist. Vi måtte vise vårt røde pass samt koronapasset, og sannelig tok hun ikke tempen på oss også! Munnbind var pålagt. Heisen var trang, men vi fikk et stort rom i øverste etasje, og prisen var det ingenting å si på, rundt 500 kr. natta. Anbefaler dette hotellet på det varmeste, sentral beliggenhet og utsøkt service.
Ved siden av resepsjonen er det inngang til en kafé hvor vi bestilte kaffe og kake. Da vi måtte vise fram koronapasset vårt – som vi hadde både på papir og på mobilen – mente dama bak disken at det var noe feil med Qr koden. Etterpå fikk vi vite at en ikke trenger å vise koronapasset om en sitter ute. Inne er det påbudt – men det er ikke like strengt overalt. Resepsjonsdama kunne opplyse at det stadig kom nye, uforståelige lokale påbud.
Vi hadde valgt dette hotellet først og fremst fordi det lå ca 10 minutter i gangavstand fra togstasjonen i Athen. Fullt av kafeer og restauranter i nærheten av hotellet. Det var 23 grader og deilig ettermiddagssol, og vi satte oss ned på en taverna og fikk mat og drikke. Seinere gikk vi til jernbanestasjonen for å forsikre oss om at vi hadde riktig billett. Den hadde jeg bestilt online fra Oslo (trainose.gr), og det var overraskende enkelt. Fikk billettene digitalt på mobilen og lagde også en papirversjon. Siden vi var i kategorien 65+, fikk vi rabatt , og billetter for to kosta rundt 60 euro, en vei. Togturen tar ca 4,5 timer. Det er muligens rimeligere å ta vanlig tog, men IC (inter city) toget har flere avganger hver dag. Det fins også nattog.
Neste dag dro vi tidlig av sted og spiste frokost på kafeen ved jernbanestasjonen før vi gikk ombord på toget. Der fikk vi fantastisk gode spinatpaier med feta. Langt bedre enn pizzastykker, som det ellers er lite av i Athen. Vi måtte vise koronapasset før vi gikk inn på plattformen og det er påbudt med munnbind (men påbudet blir ikke strengt overholdt).
Togene er fine selv om de ser herpa ut utvendig. Det fins både 1. og 2. klasse. Vi var godt fornøyde med komforten på 2. klasse. Bekvemme stoler og god plass til koffert og ryggsekker på hyllene. Restaurantvognen er lys og stor, og en kan få kjøpt både mat og drikke ombord
IC tog
Det var en flott opplevelse å følge det skiftende landskapet på reisen. Den første strekning bar preg av skogbranner – det har vært flere av dem i sommer da det var 40 grader. Men etter hvert passerer vi irrgrønne jorder, oliventrær, bomullsmarker (!) og annen dyrka mark. Flere steder har de skaffa seg solcellepanel og vi så også områder der det var vindmøller. Toget kjører nordover og vi kommer nær grensen til Nord Makedonia med høye fjell og dype daler. Så skifter landskapet og vi skimter sjøen i det fjerne og smale landeveier som snor seg oppover fjellsidene.
Thessaloniki
Vel framme ble vi møtt av Rim som tok oss med til hotellet.Electra hotell ligger ved sjøen, fint og nyrenovert, og en fabelaktig takterrasse med utsikt mot sjøen. Hyggelig hotell, sentral beliggenhet, store, moderne rom. Det er veldig strengt med munnbind på hotellene. Og mye strengere i Thessaloniki (eller Saloniki som byen også kalles) enn i Athen.
Thessaloniki ligger i en bukt med strandpromenade der folk går, sykler, jogger. Heldigvis var det ikke mange elektriske sparkesykler. På den andre siden av veien er det tett i tett med store og små restauranter og uansett tidspunkt, sitter det folk ved bordene og røyker og prater. Byen har også mange andre hyggelige gater med spisesteder. Det jeg vil huske Saloniki som, er byen med kafeer, god mat og drikke, og deilig take-away. Spektakulært utvalg av små og store kaker med krem og sjokolade, men den enkle paien med spinat og feta rager høyest. Prisene er greie og været var fint, så vi kunne sitte ute og spise.
Halkidiki
Neste dag hadde Volda jentene planlagt en tur i retning Halkidiki. Det tok omtrent 1 time med bil før vi var framme. Det er tre «fingre» på kartet, og vi var i en skog på finger nr. 2. Sola skinte og landskapet med utsikt over sjøen var perfekt. Vi gikk på grusvei i skogen– og de første vi møtte var flyvende insekter som bodde i fargerike små kasser på begge sider av landeveien. Bi- hotell. Vi ante ikke at bier var så populært, men vandra med freidig mot og trodde de ville slutte å plage oss. Da vi kom til et veiskille der det sto et skilt som pekte oppover mot en ny vei med nye bier på hver side, snudde vi. Jeg mener bestemt at det sto Bier på skiltet. Da ble redselen for å bli bitt, antent. Angrep fra begge sider. Biene ville ikke ha besøk og hevna seg på oss. Vi snudde og løp av gårde tilbake til startpunktet. Vi tulla oss inn med hodeplagg og andre beskyttelsesklær, men flere ble stukket, bla. Bård, men heldigvis ikke jeg som er allergisk mot veps.
Så gjør vi så når vi hem’att går – flykter fra biene
Dermed ble turen brått avslutta, og vi måtte gå på asfaltert vei ned til sjøen. Der lå det reint og flott badevann og venta på oss og vi fikk et vidunderlig bad i klart vann.
Herlig badevann
Mens de unge sov neste dag, gikk Bård og jeg til fots til Arkeologisk museum i byen. I det samme området ligger det to andre museer, som vi besøkte seinere. Det var ikke lett å komme inn i dette museet. Munnbind var pålagt. Vi viste papirversjonen av våre koronapass, men det var ikke nok. Vi måtte også ha bevis på vår identitet, både fødselsdato og bilde. Men ingen av oss hadde med pass. Førerkort med bilde hjalp meg. Bård hadde ingen identitetspapirer, bare et kort fra Helfo med navn og fødselsdag. Det så mørkt ut og jeg trodde vi måtte snu og gi opp. Vi har fått tre doser vaksine, sa jeg, vifta med papiret, tok fram mobilen og pekte på passet fra de norske helsemyndighetene. Stemninga ble høy og hissig, og det var kø bak oss. Den strenge dørvakta ga seg. Men han klarte å ta tempen på oss! Vi kjøpte en billett for 15 euro som ga oss anledning til å besøke flere museer.
Arkeologisk museum
Museet er omfattende og interessant. Det dreide seg både om antikken generelt og om byen og området vi befant oss i. Det første bildet som fanget var om bier. I antikken var det en kilde til rikdom, og honning var det beste søtningsmiddelet. Alternativt ble søtsaker produsert fra tørka fiken og grapefrukt. Vi fikk vite at biene bodde i leirkrukker og at smaken på honning var avhengig av hvilke blomster insektene foretrakk og at honning smaker best om våren. Ikke rart grekerne i Halkidiki i dag har fortsatt denne tradisjonen, som de tjener penger på.
Det var ellers mye om død og gravsteder, de var jo mer opptatt av dødsreisen enn av livet. Og hva betyr egentlig Hvil i fred (rest in peace)? « In the inscription terms such as «sleeping place» and «at rest», express the new religious belief that the grave is a temporary resting place before the second coming». De måtte få både mat, drikke og hvile for å klare dødsreisen.
.
Arkeologisk museum
White tower
Ungdommene ville gjerne være med på besøk til White Tower, som ligger rett ved arkeologisk museum. Tårnet ble bygd i 316/15 B.C. Den viser byens historie. Saloniki var en gang hovedstaden i regionen Makedonia nord i Hellas. Og som mange andre museer, har det skjedd flere ombygninger. Den har vært en bysantisk festning under den Ottomanske perioden fra 1430. Den gang var det et fengsel der fanger ble torturert og massakrert. Særlig gikk det utover de rebelske Janitsarene (ps historien om janitsarene er verd å lese!). På den tida ble tårnet kalt det røde tårn – tower of blood. Dernest ble den gresk, og hvit igjen etter 1912.
Neste dag fulgte vi rådet til min FB venn, Karin, som anbefalte Rotunda, en kirke som er et særdeles viktig monument fra Romersk tid. Den befinner seg i et historisk område. Kirken blir også kalt Agios Georgios. Veien oppover er et ute-museum der vi kan studere ruiner og bygninger og deres omskiftelige historie. Konstantin 1, som var hersker i området 400 år B.C., gjorde den om til en ortodoks kirke og den fikk en fin utsmykning innvendig som man fortsatt kan beundre. I den ottomanske perioden på 1400 tallet, ble den gjort om til en moské. Deretter kom den tilbake til grekerne og ble igjen en ortodoks kirke (et forferdelig jordskjelv på 1970 tallet ødela deler av strukturen, men den har blitt restaurert)..
Rotunda
Det er en liten «hage» utenfor kirka, og jeg som er politi snusen, finner alltid noe smått, detaljer, som kan være perler i mine øyne. Denne gangen var det en plakat med tittelen Swift Friendly Monument. (Rotunda monument ble medlem av dette nettverket i 2021). Det handler om fugler, nærmere bestemt 140 tårnseilere (Apus apus, Common og Pallid Swifts på engelsk) som lager rede i stillasbjelkene. Dette er interessante fugler som migrerer og lever av å spise insekter. De sover, spiser og forplanter seg i lufta, og unner seg bare en hvilepause når de lager reder. Redene befinner seg i nisjer og sprekker i veggene, takstein og bygningen. Når bygningen renoveres, er det mange reder som går tapt.
Bysantisk museum
Vi besøkte også to andre museer. Bysantisk kultur museum og Krigsmuseet. Kulturmuseet er stort og overveldende. Vi var der på en nasjonaldag, Ochi dagen 28.10. Historien lyder. Mussolini konkurrerte med Hitler om å okkupere stadig nye landområder. Italia hadde okkupert Albania og da Hitler okkuperte Romania, ville Mussolini vise sin styrke ved å innlemme Hellas i sitt rike. Han henvendte seg til den greske generalen Metaxas som også var statsminister, og stilte ultimatum om at italienske styrker måtte få fritt leide gjennom Hellas. Hvis ikke, ville han gå til krig. Metaxas svarte med ett ord: Ochi (nei). Italia invaderte Hellas samme dag, og Hellas var dermed med i 2. verdenskrig. De klarte imidlertid å drive italienerne tilbake, samt å erobre særlige deler av Albania. Men 6. april 1941 invaderte tyskerne Hellas. Den gresk-italienske krig varte fra 28. oktober 1940 til 23.april 1941. Hellas holdt altså på med to kriger. Makan til kaos! Balkans historie er preget av uendelige konflikter og kriger.
Grekerne har visstnok flere nasjonaldager, og det er litt vanskelig å forstå hva de feirer. De har kriget med mange naboland og det er vanskelig å holde styr på venner og fiender. Da vi var i det bysantinske museet, holdt de på med Ochi feiringen. Jagerfly suste over taket og det føltes som vi var fanga i en bunkers som de var i ferd med å angripe. Flere av museumsvaktene kjeda seg grundig på den dagen, fordi det bare var oss to og en til som gikk rundt i museet. De kom stadig vekk bort til oss og skrek at vi måtte passe på munnbindet, som vi dro litt for langt ned fordi vi ikke fikk puste.
Krigsmuseet var siste museum – det var så å si gratis og veldig informativt om Hellas sin lange og krigerske historie. Vi hoppa over uniformer og skytevåpen. Det var også bilder, malerier og forklaringer på engelsk samt brev og andre minner på gresk. Der brukte vi lang tid – for krigene tok jo aldri slutt, men ble avløst av nye konfrontasjoner. Det er en sterk og stolt historie om grekerne som både er krigerske, patriotiske og utholdende. Særlig har forholdet mellom Tyrkia og Hellas alltid vært betent. Den siste plakaten handlet om den delte øya Kypros – en konflikt som aldri er blitt løst. Ble ikke særlig klokere av hvordan saken står i dag. Det trengs en oppdatering. Vi trodde det var slutt på den nasjonale feiringen, men da vi kom til Athen, var det fortsatt noe som skulle feires, og de hadde stengt metro stasjonen på Syntagmaplassen fordi de var redde for at noen skulle benytte seg av anledningen til å bombe parlamentsbygningen.
Dessverre fikk vi ikke besøkt det Jødiske museet, og det var synd. Jødenes skjebne i Thessaloniki er rystende. Vi fikk litt informasjon om dem i White Tower, men ikke hele historien. Det var rundt 50.000 jøder i Saloniki da 2. verdenskrig begynte. Byen hadde en lang historie med jøder som hadde søkt seg dit. Jerusalem på Balkan, ble den kalt. Bare 5% av dem overlevde. Og deres gravsteder og hellige steder ble rasert under krigen, så de ble nærmest utradert. Det er ikke noe byen roper høyt om, jeg fikk følelsen av at de ikke har fortalt hele historien for offentligheten.
Det var smått med kulturelle aktiviteter grunnet restriksjonene. Men vi klarte å få med oss en fabelaktig gresk danseforestilling fra Kreta med både orkester og strålende dansere.
Takk til Volda jentene for hyggelige stunder
Athen
Vi tok toget tilbake til Athen og bodde på et nytt Electra hotell ikke langt fra Syntagmaplassen. Fra terrassen i øverste etasje var det utsikt til Acropolis.
Acropolis
Planen var å overnatte noen dager på en øy i nærheten av Athen. Som nevnt, var det ikke ferjeforbindelse fra Saloniki og sørover så seint i sesongen. Det er mange øyer nær Athen, som kan nås med ferje på 1-2 timer. Hydra er en av dem. Den er bilfri. Men vi fant ut at vi bare ville ta en dagstur. Ferjene går fra Piréus og vi tok metro for å komme dit. Piréus har blitt et populært sted, som vi bare passerte, men det er et område vi vil utforske neste gang. Måtte vente 1 time på båten til Hydra, så vi kjøpte i stedet billetter til Aegina øya. Det tok ca 1 time. Vel framme tok vi beina fatt, men det var ingen fornøyelse fordi vi måtte gå på asfalt på en trafikkert bilvei.. Ikke fant vi noen badestrand heller. Det viste seg at badestrendene lå på den andre sida, men det var ikke et oversiktskart over øya som kunne vise oss hva den hadde å by på. Nokså kjedelig hovedgate med barer og taverna, men på den andre siden av øya var det hyggelige små hotell, fin strand og badevann. Anbefaler en øy som er roligere.
Aegina
I Athen bodde vi rett ved National garden og tok flere turer i den parken. Der er det lov å sykle og det er et stort område med flotte trær, fugler, planter og historiske bygninger. Fint sted for å rusle rundt, sitte på en benk og slappe av.
Utsikt fra Filoppaou høyden
Da vi var i Athen i oktober 2017, var det lange køer for å komme til Acropolis. Denne gangen tok vi turen til toppen av Filopappou høyden for å se solnedgangen. Det blåste en del og det var fullt av folk der. Det er strålende utsikt i alle retninger fra den høyden.
Ellers var vi fornøyde med å gå rundt i gatene i Athen, der var det gatekunstnere, musikere, sangere og turnere og drøssevis av små kafeer og restauranter. Da vi var i byen sist, fulgte vi en anbefaling på Trip advisor om å oppsøke Feyrouz, et lite spisested med fantastisk god mat. Vi oppsøkte den igjen og måtte stå i lang kø for å bestille. Himmelske småretter, deilig øl og byens beste streetfood. De selger også kaker og søtsaker.
Prisene på mat og drikke i Athen er rimelige sammenlignet med andre europeiske storbyer. De har gode viner og serverer vidunderlig gresk salat. Den smaker annerledes der enn i Oslo.
Det jeg vil huske fra Athen, var kaffebarene hvor alle satt og røyka. Slik var det også i Thessaloniki. En gledelig overraskelse var at det ikke var tegn til Haloween feiring i Athen, verken før eller på selveste dagen 31.10 da vi skulle dra tilbake. De har vel nok med andre feiringer.
Denne filmen er Danmarks bidrag til Oscar nominasjonen. Den handler om en afghansk flyktning og hans lange vei til frihet i Danmark. Det er en dokumentar som blander historiske opptak med animasjon og det fungerer godt. Regissøren Jonas Poher Rasmussen samtaler med Amin som er flyktning fra Afghanistan. Det er et viktig poeng at de to er gode venner og har kjent hverandre lenge, men Jonas vil grave dypere i Amins hemmeligheter. Samtalen foregår i det som ser ut som et terapirom der Amin ligger på en seng og forteller hva han har opplevd.
Fortellingen om Amin og hans familie er ikke ulik andre afghanske familier på flukt. Faren hans blir fengslet i Afghanistan og moren sitter igjen med 5 barn: To døtre og tre sønner. Storebroren er den første som drar og han havner i Sverige. Uten han hadde ikke resten av familien klart å flykte. De drar først fra Afghanistan til Moskva og blir værende der en god stund før de kommer seg videre.I Russland blir de hetset og ranet fordi de ikke har papirene sine i orden. Tida går, men litt etter litt klarer alle å komme seg over grensen til andre land ved hjelp av griske menneskesmuglere. Prisen de betaler er skyhøy og måten de blir fraktet på til Sverige og Danmark er strabasiøs og farefull. Mange av dem de rømmer sammen med omkommer.
Men det er ikke bare reisen som er krevende. Det handler også om identitet og tilknytning. Og rådet den 11 år gamle Amin får, er å glemme familien sin. Han må komme tomhendt til Danmark og brenne passet sitt, for å få opphold. Flukten splitter familien og setter dype spor hos en gutt som kommer fra et land der familiemedlemmer har en sterk tilknytning til hverandre. Han må finne en ny identitet og ikke røpe noe om sin bakgrunn . Han må lære seg å glemme og alltid være på vakt overfor fremmede. Selv venner kan angi han. Amin tenker på storebroren sin som har satt livet sitt på vent for å redde sine søsken. Han har brukt all sin tid på å jobbe for å få nok penger til flukten, og har ikke kunnet stifte egen familie. Utrygghet og rastløshet preger både Amin og hans familie. Nå er de spredd i flere land i Europa.
Amins problemer blir satt på spissen når hans partner Kasper, spør om det ikke er på tide å gifte seg. Amin har klart seg godt i København og blir tilbudt et gjesteprofessorat i USA. Det er vanskelig for han å ta et valg. Han har kommet til et land hvor han ikke blir forfulgt fordi han er homofil. Storebroren sier at han alltid har visst at Amin liker gutter bedre enn jenter. Det er en rørende scene der broren gir Amin litt penger og kjører han til en homseklubb. Storebroren har bodd lenge i Sverige og lært at homofile er godtatt i hans nye hjemland.
Filmen klarer å fortelle noe viktig om hva som skjer med mennesker på flukt. Det handler ikke bare om å få bolig, utdanning og jobb, men om å falle til ro i en ny kultur, legge fra seg det gamle og starte på nytt, bli en annen, glemme familien. Å finne noen man kan stole på. For å bli en annen må han både være usynlig og synlig. Desperate mennesker krysser hav og grenser for å få et bedre liv. Mange blir sendt fram og tilbake – det skjedde også i Amins familie – men det er nye utfordringer de møter i «drømmelandet». Å finne seg til rette tar tid og fienden er rastløshet og utrygghet.
De siste filmene jeg har sett på kino, har vært en skuffelse. French dispatch var kjedelig og uforståelig. Jeg skjønte ikke humoren og handlingen. Men jeg har jo sett flere filmer av Wes Anderson som jeg har gledet meg over. Edgar Wrights film Last night in Soho, var en blandet opplevelse. Ei ung jente fra landet får stipend og kommer til London for å bli motedesigner. Den første delen er morsom. Jenta er oppslukt av musikk og moter fra 60 tallet og liker det bedre enn dagens London. Men så skifter den takt og går over til en horror film. Jeg er ikke begeistra for den sjangeren og kunne med glede lent meg tilbake for å nyte en film om Soho og London på 60-tallet.
I går så vi Verdens verste menneske på Vega scene. Prisen filmen fikk i Cannes gikk til beste kvinnelige hovedrolle, ikke til filmens regissør. Og den rollen mestrer Renate Reinsve til fulle. Jeg har lenge lurt på tittelen ( som er annerledes på fransk, den peker mot hovedpersonen Julie (Renate). Hvem er verdens verste menneske? Er det Julie, eller noen av kjærestene hennes? Ettersom jeg inntil da trodde det var hovedpersonen som var verdens verste, ble jeg spesielt opptatt av hva det var med henne. Var hun slem, dum, naiv? Bare det siste treffer. Naiv. Men det dekker absolutt ikke hennes mangslugne personlighet, som ikke er så lett å fange. Allerede som ung medisinerstudent tar hun en modig beslutning om å avslutte studiet. Hun vil noe annet og ettersom hun har 6 i alle fag, kan hun velge og vrake. Hun begynner på psykologi, men ombestemmer seg og vil bli fotograf i stedet, og får en deltidsjobb i en bokhandel. Det kan ligge noe skjult i valget om psykologi, som hun tok for å lære mer om følelser og relasjoner. Bak kameraet kan hun i stedet observere andres følelser.
Beslutningene hun tar er dristige og ligner overhode ikke på hvordan det var da jeg var student. Hadde man valgt et studium, var det få som forandra mening og gikk over til et annet fagfelt. I dag er det mye å velge mellom, altfor mange muligheter, og det kan ta lang tid å finne ut hva som er best. Julie er ikke redd for å kaste seg ut i det ukjente. Hun er på jakt etter verdens beste kjæreste og hva som er viktig i livet. Hun oppfører seg som en 20 åring, mener noen, men hun er 30. Det er betydelig vanskeligere og viktigere å finne den rette livsledsager enn å få et givende yrke. Hun ønsker nærhet, trygghet og samhørighet både fysisk og psykisk. Og da må hun begi seg ut på dypt vann.
Forholdet til den noe eldre kjæresten er varmt, intellektuelt og de har gode samtaler om sin egen relasjon og andres. Samtalene er noe som binder dem sammen. Men har hun funnet den rette? Vil han ha barn, vil hun? Til slutt bestemmer hun seg for å slå opp med kjæresten. Hun liker ikke at han definerer hennes psyke og handlinger.
Det er hun som tar initiativ til å avslutte forholdet. Jeg elsker deg, men jeg elsker deg ikke, sier hun. Er det typisk for henne å ta raske beslutninger? Er det intuitive eller rasjonelle valg? Vi veit ikke svaret på det.
Hun er uredd, kåt og søkende. Og hun får en ny kjæreste som må være hemmelig – og hvordan det forholdet starter og utvikler seg er blant de største høydepunktene i filmen. Det er et mye mer avslappende og humoristisk forhold.
Det er en morsom og underholdende film, ikke akkurat høylytt latter i salen, men gjenkjennelig humring. Den er også alvorlig. Ingen happy ending. Men jeg tror den ligner på virkeligheten for mange unge mennesker i dag som leter etter meningen med livet. Filmteknisk er det også mange overraskende og surrealistiske perler – den hopper litt fram og tilbake i tid og følger ikke kronologiske linjer. Leken og intuitiv. Som hovedpersonen Julie.
evamarionjohannessen, forfatter og skribent 